Vis meg ditt bordell. (En valgguide for den lett perverterte.)


 

 

 

 

«I’m just a musical prostitute my dear.» – Freddie Mercury.

 

 

 

Demokrati i praksis.

 

 

Faen heller det er valg igjen. Gatene er fulle av valgboder med folk som i bunn og grunn … enten selger seg selv eller andre mennesker de ønsker du skal «stemme på». Det loves gull og grønne skoger i retur, og jeg kan egentlig ikke tenke annet enn …


«Hang on … Hva er egentlig forskjellen på dette og god gammeldags gateprostitusjon?»

 

La oss se … I mine yngre dager før sexkjøploven trådte i kraft, var ikke det å bli stoppet av prostituerte som lovet meg en tur til himmelen og tilbake så uvanlig. Jeg syntes det var temmelig kleint, og forsøkte alltid bare å komme meg unna så raskt som mulig, og nå som valghorene kretser rundt … Joda. Det er fortsatt kleint. Løftene høres like tomme ut, og innerst inne vet jeg, de driter i meg. Den eneste forskjellen jeg kan se personlig? De gode gamle gateprostituerte var i det minste ærlige om hva de drev med. Det er med denne ekle følelsen av at jeg for øyeblikket er omringet av politikerhorer, jeg gir dere den ENESTE valgguiden som besvarer det dere EGENTLIG lurer på: Hvilken kategori horer er det egentlig vi stemmer på?

 

 

1. Arbeiderpartihora.

 

 

Face it; Det ER et ærligere slagord.

Oh my. Dette er hora som ikke takla konkurranse særlig bra. Hun ble vant til å surre rundt og alltid selge varene, fullstendig uten utfordringer, helt til noen åpna øynene og oppdaga at det faktisk var andre horer der ute.

Horer som faktisk var i stand til å oppgradere innpakningen i takt med tiden. Forvirret sto Arbeiderpartihora tilbake og skjønte ikke hvorfor ting som engang funka så bra ikke selger lengre.

Det skjedde en endring i Norge engang. Monopolene døde. (Bortsett fra Vinmonopolet, men pytt.) Televerket ble Telenor, Norske Meierier ble TINE etc. og de skal de ha; De tilpassa seg det nye konkurransesamfunnet godt. De måtte konkurrere. Markedsføre seg. Og gjorde det stort sett ganske bra. Men Arbeiderpartihora?

Kundekretsen er bare en skygge av hva den engang var, og hennes løsning er å pakke inn godsakene nøyaktig som hun har gjort de siste 40 åra med en klokketro på at «DET MÅ DA FØR ELLER SIDEN BLI KULT IGJEN?» og tja … Lykke til med det.

 

 

 

 

 

2. Høyrehora.

 

 

 

Pretty Erna & The Hillbilly Bugger Boy.

Ah. Nå er vi over i det som engang ble referert til som «luksushora». En blasert liten frøken som kun betjente et meget snevert klientell. Hennes utfordring kom da hun oppdaga at hun snøyt seg selv for mange potensielle kunder med en slik tilnærming til sin profesjon, og bestemte seg for å bli mer «for folket». Bare et problem med den teorien … Hun liker egentlig ikke folk.

Høyrehora er politikkens Basil Fawlty. Mannen som hadde ELSKET å drive et hotell, hadde det ikke vært for alle de jævla gjestene beskriver Høyrehoras dilemma i et nøtteskall: «Mannen i gata» er en ukultivert kødd, som aldri tenker på «det store bildet», og motvillig legger Høyrehora seg på alle fire og tar imot, mens hun GJERNE skulle ha gjort noe matnyttig. Dette ble selvfølgelig ikke lettere da Høyrehora bestemte seg for å samarbeide med neste hore ut på denne litt uggete lista:

 

 

 

 

3. FrP hora.

 

 

 

You smell puuuurdy …

Euuugh. Joda, innpakningen er fristende som bare faen. Lettvint, lettfordøyd og lettspydd. Uansett hvor vrient alt ser ut; FrP hora har en dritenkel løsning på alt. Hvem vil vel ikke la seg friste av denslags? Vel … En kveld med FrP hora kan virke som alt du alltid hadde ønska deg det. Problemet kommer derimot ca. 3 uker senere da du oppdager at du pisser piggtråd, og må ta den sure turen til urologen som stikker et redskap OPP i rettekaren din. Det er da du skjønner det du burde ha skjønt fra starten av: Det var VIRKELIG ikke verdt det.

En uggen ekkel liten kranglesugge dette her. Hun er egentlig best når hun kan sitte på utsida og kommentere, kverulere og kritisere. Sett henne i sentrum, og det blir fort stygt. Da finner du nemlig ut hva hun egentlig består av: Mørkebrun gugge, som aldri har lukta særlig godt og har bare blitt verre med åra. Tallenes tale er likevel ganske tydelig; Nordmenn liker dette. Dæggern sprute jeg er glad jeg ikke er utdannet urolog. Men er hun den verste hora i klassen?

 

4. SV hora.

 

 

 

 

Oh that’s just wrong.

Så kommer den kanskje mest forvirrede hora på lista vår: Den stakkars, stakkars SV hora. Denne stakkarslige lille tulla gikk faktisk i lære hos selveste Arbeiderparti hora for en del år siden, og taklet ikke bruddet særlig godt. Hun har surra rundt ganske fortapt etter det, og det hele er egentlig ganske trist. Hun har jo tross alt de beste intensjonene i hele verden!

Fint det. Bare et problem: Ingen bryr seg om intensjoner i prostitusjonens univers. De fleste av oss visste vel dette, men dessverre fortalte ingen om dette til SV hora, som ble surrende rundt og lete etter sin rette plass i en bransje hun havna i ved et uhell, utløst av en voldsom humørsvingning i utgangspunktet.

Så hvorfor kjøper folk varene til SV hora? De VELDIG få som gjør det, sannsynligvis fordi hun i bunn og grunn er så forbanna søt. Du får litt vondt av SV hora. Får lyst til å ta henne med deg hjem, og gi henne litt mat, en varm dusj og et klesskift. Hvis du har en samvittighet vel og merke. Personlig har jeg heldigvis ikke det problemet. SV hora har nemlig det trekket hun deler med alle sine politikerhorekolleger som gjør henne direkte uspiselig; Satan, hun er slitsom. Urk. Greit humør dog. I motsetning til neste hore ut:

 

 

 

5. Rødt hora.

 

 

 

Bend me, shape me, anyway you want me …

Jippi. Inn kommer den sinteste hora i klassen. Her ropes det om urett i verden, solidaritet med de fattige, selvråderett og faens hans oldemor, mens du egentlig bare får lyst til å smekke Rødt hora i bakhodet og si «Unnskyld meg, men hvis nå alt dette plager deg så jævlig, hvorfor i satan valgte du prostitusjons bransjen?!»

Rødt hora er nemlig en realist innerst inne. Hun vet nøyaktig hva hun er. Hun har ingen illusjoner om sin plass i verden. Og det driver henne til vanvidd. Hun drømte om å endre verden rundt seg, og før hun visste ordet av det endte hun opp i politikken og oppdaga det ihvertfall jeg alltid har visst: Du er nå en prostituert lille venn. Ethvert håp om å endre noe som helst må vike plass for din egentlige rolle fra nå av: Rumpa skal selges til høystbydende. Og joda; Faen det er kjipt. Satan, det er til å bli rasende av! Men overraskende? Still deg i kø, og slipp ned buksene. Du er i «politikken» nå. Hurra for deg. Hvor mye svir savnet av det du engang kalte «prinsipper» forresten? Ah. Glemt det allerede? Dayum. Faen ikke rart du er litt uggen lille Rødt hore. Hva jeg syns om en slik skjebne? For å sitere alle filmskurker noensinne; MWUAHAHAHAHAHA. La oss få inn neste hore:

 

 

 

6. KrF hora.

 

 

 

 

Det er en hårfin balansegang.

Her har vi ei temmelig dritkjip idiothore. Ei uggen liten dustehore som lider av den særdeles håpløse vrangforestillingen at hun har (hihi!) bedre (haha!) «verdier» enn deg. Japp. Du leste riktig. Dette er ei hore som føler seg så moralsk og etisk overlegen absolutt alt og alle, at hun alltid glemmer en ting: Hun er en prostituert. Og ikke en særlig flink en engang. Hvordan jeg kan si det? Enkelt. Jeg er ikke prostituert, og hva man nå enn måtte synes om det, samfunnets flertall vil ofte hevde at det gir deg i utgangspunktet et moralsk overtak. Så når Krf hora vræler «Vi må verne om våre kristne verdier!» trenger du egentlig bare et svar:

«Leksjoner om verdier fra en prostituert? Dropp buksene og still deg i hjørnet, lille horemor, og kom ut når du kjenner din plass i hierarkiet!» 

Et svar som ironisk nok treffer en del «kristnes» «verdier» midt i blinken. Huh. Hvem hadde vel trodd det? KrF hora har kanskje noe å lære oss om «verdier» likevel. KrF hora kan brukes til skrubbsåra på knæra ser ut som en brannskadd liten jævel fra Vietnamkrigen, men vit dette; Hun vil ALLTID føle seg moralsk overlegen siden hun har «Jesus i sitt hjerte». At hun selger ræva på en daglig basis? Nezum problema. Hun selger den nemlig med (Du gjettet det) Jesus velsignelse. Hvem som fortalte KrF hora det? KrF hora vel! Gud bedre. NEXT!

 

 

 

7. Venstrehora.

 

 

 

I got nothing.

Oh boy. Møt den kanskje mest anonyme, gjennomsiktige hora i verden. Ei hore så vanvittig blass og kjedelig at hun kan forsvinne i en forsamling på to personer. Venstrehora er egentlig ikke særlig plagsom eller invaderende, hun … bare er der. Hun prøver å lage litt støy nå og da, men ingen bryr seg egentlig, fordi … Ingen legger merke til henne.

En bør huske dette; Venstrehora holdt nesten på å hoppe til sengs med Høyrehora, FrP hora og Krf hora, og da hun fant ut det kanskje ble en smule nasty, hva skjedde? Ikke en dritt. Høyrehora og FrP hora hoppa til sengs, mens Venstrehora og KrF hora ble stående igjen med egg i trynet, mens de spiste busene sine og lurte «Er vi virkelig SÅ uviktige?!» Det var da KrF hora kunne tenke «Ok, vi har i det minste den derre Jesus greia!» men Venstrehora? Forsvinner inn i bakgrunnen, glir i ett med tapetet og ingen savner henne.

Hennes nærver provoserer ingen, hennes fravær plager ingen, hun er … Venstrehora. Og det er egentlig … det. Lyset av og henda over dyna. Jobben blir nok gjort, men ingen bryr seg. Om det er noe trist i alt dette? Venstrehora var en gang Norges mektigste hore. Så hvis du lider av «nostalgi» vil det kanskje føles litt nedslående. For min del? Venstrehora er prostitusjonens svar på Norges herrelandslag i fotball. Joda, de spiller «fotball» og det er … det. NEXT!

 

 

 

8.Senterpartihora.

 

 

 

 

Og gubben og gamla satt og droooo ….

Jippi! Her kjem den stautaste av dei staute! Sjølvaste Senterpartihora! Oia meg rundt gutar, no må eg … No må eg … Nå må jeg slutte å skrive nynorsk. Urk. Ok … Hva kan en si om Senterpartihora? Hun er norsk. Hun er Norsk Norskesen. Og alt som er «norsk» må beskyttes mot alle de fordømte globalist horene! Faktisk er hun så norsk at på et eller annet tidspunkt begynte ihvertfall jeg å tenke …

«Vent nå litt … Lettvint populistisk liksomrasisme … Var ikke det FrP horas greie da?» 

Der har vi Senterpartihora i et nøtteskall. Så patetisk og trist at da hun oppdaga at hennes egen «schtick» ikke funka lengre, rappa hun bare kjapt og elegant MYE fra FrP hora og en liten dæsj fra KrF hora. Bland dette med «Eg har ein slags bondegreie på gang, og eg likar verkeleg ikkje ulv!»  Og stort mer er det kanskje ikke å si om denne vandrende anakronismen?

Nå skal det sies at Senterpartihora har en lang og stolt tradisjon med å rygge skrikende av skrekk inn i framtida, og hun har alltid hatt andre «verdikonservative» horer å støtte seg på, men færre og færre gidder. Hvorfor? Sannsynligvis fordi hun er omtrent like stabil som et korthus i en orkan. Kos deg med Senterpartihora om du vil, men vær forberedt på en humpete tur. Personlig er jeg for gammel og reumatisk. NESTE HORE!

 

 

 

9. MDG hora.

 

 

 

Prrrrroooooit!

Ah. Velkommen kjære MDG hore. Din pretensiøse, latteslurpende, forelska i lukta av din egen promp, rumpeklovntryne MDG hore i all din prakt, EXELSIOR! Stapp din miljøvennlige hybridbil opp i ræva og la meg introdusere deg!

Ok, MDG hora har som egentlig de fleste på denne lista gode «intensjoner» i sitt virke, problemet er bare … hva så? Tror du MDG hora vil redde verden? Virkelig? Var ikke prostitusjons bransjen LITT feil vei å gå da? Men pytt. MDG hora tar ikke slike detaljer alvorlig. «Tenk globalt, handle lokalt!» tenker MDG hora, mens hun ser ned på småbarnsmødre som av og til kjøper hurtigmat, fordi det ikke er «verdiskapende». Fnyser av folk i distriktene som kjører mye bil. At det knapt finnes kollektiv trafikk enkelte steder? Pffft! Detaljer!

Og resultatet? Mange av de MDG hora kunne fått god butikk av, vil ikke ta i henne med ildtang. De skjærer heller av seg rettekaren med en potetskreller enn å la seg forføre av denne hora som har mange gode kvaliteter, men dessverre er ikke realitets orientering en av dem. MDG hora er vel hora jeg personlig har et fnugg av sympati for. Så velment, men akk så bortreist. Men for all del, hvis latteslurping og astralpromping er noe du tenner på, go for it. Different strokes. Skal vi slenge med en hore til?

 

 

 

10. Alliansehora.

 

 

 

 

Smell the cheese, hombres!

Å herregud. Dette får bli den siste. Jeg føler meg skitten nå. Alliansehora er årets nykommer, og vel … Hun er en utrivelig en. Her snakker vi om en asosial skrotinghore, sykdomsbefengt, uvaska og fæl, med en kroppslukt som minner om en fetaost som har blitt oppbevart i en gymsokk noen pissa på i ca. 4 år. Sleng på en personlighet som matcher, og der har du Alliansehora. Men det beste?

Dette er faktisk hora som har mest «makt» i sitt eget hode. Hvis du trodde MDG horas realitetsorientering var en smule «av», glem det. Alliansehora måker gølvet med henne. Trodde du FrP eller Senterpartihoras iboende rasisme var kjip? Alliansehora tar alt til nye høyder. Trodde du KrF hora slo alle rekorder hva uvitenhet angår? Mine damer og herrer, Alliansehora flesker til igjen. Denne hora er faktisk så uspiselig, at en del av meg håper hun ikke slipper inn i de stortingsprostituertes rekker. Tro det eller ei, jeg syns faktisk det er en profesjon med mer verdighet enn som så. (Æsj, det var motbydelig å innrømme. Blærgh!) Men hvis du tenner på den slags, kjør på. Jeg er ikke i en posisjon til å dømme noen.

 

 

 

 

Men vent nå litt din jævla pudding …

 

 

 

 

I Noreg vil eg bu, du-di-du-di-du.

Faen. Jeg har ikke sagt noe om hvilken hore jeg velger meg, har jeg vel? Vel, for å være helt ærlig vurderer en del av meg å bli hjemmesitter. Hvorfor?

Uh … Fordi som du kanskje har skjønt, har jeg ikke veldig mye til overs for horer som ikke engang er ærlige om hva de driver med.

Men joda. Jeg skal nok (urk!) «stemme» i år og. Og av alle horene som er lista opp her, er det egentlig bare en som frister: Rødt hora. Japp. Den sinte krakilske lille krutt tønna som hater fraværet av alle sine prinsipper er min bitch i år. Hvorfor? Fordi skulle hun havne i de Stortingsprostituertes rekker må hun samarbeide. Inngå kompromisser. Alt hun hater. Hun vil lide. Og tja … Sadisten i meg elsker det. Godt valg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«They think I work for them, just like you think I work for you. That’s what REAL politics looks like!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Politikk | Legg igjen en kommentar

Jeg lever for faen.


 

 

 

 

Jeg våkna i sted. Nytt mareritt. Jeg trengte et par minutter for å forsikre meg om at alt egentlig er bra. Ekkelt. Du dukka opp i drømmene mine igjen. Rart det der. Jeg trodde jeg var ferdig med deg. Jeg trodde jeg var fri. Men drømmene mine vil det tydeligvis annerledes. Det burde kanskje gjøre meg forbanna. Men det gjør ikke det. Snarere tvert imot så gjør det meg glad. Hvorfor? Det minner meg om hvor jeg har vært. Og hva jeg ikke skal tilbake til. Virkeligheten slår inn, omfavner meg og hvisker til meg: «Slapp av. Se hvor du er. Du lever ikke i et mareritt. Du lever for faen. Smil.»

 

 

Ingen armer, ingen mat.

Ingen armer, ingen mat.

 

 

Marerittene er repetive. De er kjedelige. Det er ingen spenningskurve. Jeg aner ikke hvordan jeg kom dit. Jeg bare er der. Og stemmen din skjærer i ryggmargen min som glass. Graver seg inn og river opp det lille jeg måtte ha av menneskelighet. Selvrespekt. Det gjør så vondt. Jeg krymper. Blir liten. Jeg hører alle frasene som sakte men sikkert drepte alt jeg måtte ha av varme følelser for deg.

Elsker deg og.

Elsker deg og.

«Faen ta deg, din dritt. Hvordan orker du deg selv?!»
«Hvordan tror du jeg kommer til å huske deg?!»
«Åh, du tror du sliter? Åh, buuuuhuuu! Du aner ikke hva det vil si å ha det tøft du!»
«Ingen kommer til å orke deg i lengden. Du ender vel opp med en eller stapp teit bimbo uten personlighet.»
«Du kunne ha hatt det så fint du! Du aner ikke hvor heldig du er som har meg!»
«Fy faen jeg orker ikke deg nå. Din stammende lille feige faen.»

 

Nei du gjør kanskje ikke det. Men vet du hva? Det er jeg bare så jævlig glad for. Brukte jeg virkelig tid på å prøve å få deg til å godta meg? Herregud, hva er det som feiler meg? Det er kanskje det deiligste med å våkne fra et mareritt. Jeg innser at det ikke er ekte. Det er ikke meg. Det er ikke mitt liv. Jeg ser meg rundt, og det går opp for meg. Det er kanskje ikke all verden men faen heller, det er mitt. Ingen kan ta det fra meg, med mindre jeg tillater det. Og honey, den makten har ingen lengre.

 

 

 

 

(Æresord!)

(Æresord!)

Hvis det finnes en forklaring på hvorfor noen frivillig søker aksept hos et menneske som er totalt uvillig til å gi det, så vet jeg ikke om jeg vil høre den. Jeg driter i det. Jeg vil bare ikke gjenta den genistreken. Jeg vil heller ikke hate. Jeg vil ikke bære nag. Jeg vil lære av mine feil.

» … he’s not like me at all. But he makes sense. He’d walk naked into a live volcano if he thought he could learn something no other man knew.»

Og jeg må lære av egne opplevelser. Jeg er treig sånn. Og hva er det absolutt dummeste en slik person kan gjøre? Enkelt. Dra en person inn i livet ditt som mener at alt er enkelt. Finn den ene personen med følgende livsmotto:

«Bare gjør som jeg sier så går det bra. Men ikke forvent noen som helst sammenheng mellom liv og lære. Det er nemlig en filosofi som kun gjelder deg, ikke meg. Et sett med regler for deg, og et for meg. Regler som forandrer seg etter mitt forgodtbefinnende. Tror du at du fikser noe så enkelt, din reservetaper?»

 

 

Åh. Tusen takk ...?

Åh. Tusen takk …?

 

 

Nei «kjære». Jeg gjør ikke det. Og igjen, det er jeg bare så jævlig glad for. Fins det egentlig noen der ute som fikser å leve etter slike premisser? Uten å bli dømmende, hvis det er noen der ute som gjør det, så stiller jeg store spørsmål ved vedkommendes mentale helse. Jeg prøvde, og jeg anbefaler ikke det samme til min verste fiende. Om det finnes en bedre løsning? Faktisk. Den enkleste men likevel vanskeligste av de alle: LEV!

 

 

 

Jeg er for gammel for hat. For sliten. Jeg klarer ikke tanken på å la en person bo gratis i hodet mitt lengre. Jeg vet ikke om det er meg, men det er det som for meg er hemmeligheten med å «tilgi». (Og også grunnen til at jeg nekter å bruke det ordet.) Det handler ikke om å akseptere andres handlinger. Det handler ikke om å applaudere andres ondskap. Det handler om å få fred. Ro. Stillhet i eget hode. Balanse. Symmetri. Og det å klare den kunsten, mens en person bor i hodet mitt, stikker meg i underbevisstheten, er for meg som å skulle konsentrere meg mens noen står rett ved siden av meg og skraper neglene sine på en tavle. Det blir litt vel mye på en gang. For å si det enkelt; Jeg vil meg ikke selv så vondt lengre. Kanskje ikke all verden å skryte av, men for meg er det faktisk et gigantisk skritt for å få det bedre. Så det så.

 

 

Enlighten me, oh enlightened one!

Enlighten me, oh enlightened one!

 

 

 

Faen heller, jeg er i live! Jeg står opp hver dag. Går på jobb. Lufter bikkja. Handler mat. Gjør alle disse kjedelige dustetingene, som for meg faktisk er ganske spennende. Og vet dere … Å komme hjem og faktisk bare klappe meg selv på skuldra og si til meg selv; «Du har vært flink i dag», og vite at ingen vil protestere, jeg ante virkelig ikke hvor deilig det kan føles, før jeg levde med det motsatte altfor lenge. Livet er for kort til å leve etter noen andres premisser, og kjære; Dine premisser skal du få ha i fred. Farvel, og møtes vi noen gang igjen er det 1000 år for tidlig. Jeg lever for faen.

 

 

 

Fuck off, my beauties.

Fuck off, my beauties.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– How do you actually «fuck off»?
– Very quickly.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

Categories: Mitt liv. | Legg igjen en kommentar

Kvinner & Klær.


 

 

 

Bombs are flying …

 

 

… people are dying. Children are crying, and politicians are lying too … Cancer is killing, Texaco’s spilling … The whole world’s gone to hell but how are you?

Jeg har det ikke så verst jeg. Livet kunne sikkert vært bedre, men det kunne og ha vært så jævlig mye verre. Og uansett hvor ille ting kan bli, er det en ting ingen kan ta fra meg: Jeg er mann. Og hvorfor det er fett? Først og fremst fordi jeg slipper å måtte forholde meg til en ting. En evig kilde til konflikt som tydeligvis skal bli den «store greia» som vil definere denne generasjonen. (Akkurat slik den definerte de fleste som kom før.) Rasisme? Atomkrig? Pfffft! MYE viktigere enn som så. Den evinnelige krangelen om hva kvinner egentlig skal få lov til å ha på seg. Eller ikke.

 

 

Gudskjelov.

Gudskjelov.

 

 

MOOBIES!

MOOBIES!

Japp, burkinien dukka opp, og skapte en ny konflikt. Eller vent nå litt … Sa jeg «ny»? En «konflikt» basert på hva kvinner skal få lov til å ha på seg på stranda … Har jeg ikke sett det før? Det eneste «nye» i denne «konflikten» er egentlig dette: Etter å ha nektet kvinner å kle av seg i gud vet hvor mange hundre år, skal de nå nektes å kle på seg. Frankrike innførte et forbud mot «burkinien», tvang kvinner til å ta den av seg på stranda, og for å gjøre såpeoperaen komplett, nå er burkiniforbudet opphevet. Japp. Den tåpeligste såpeoperaen jeg har sett på en stund, «Le’ Burkinigate And Other Furry Animals», eller noe i den duren, har tatt en foreløpig pause, og hva inspirerte dette egentlig ganske udramatiske makkverket? (Det er jo ikke akkurat Shakespeare, eller hva?) Jo … (Triggeralarm!)

 

 

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

 

Joda. Vi er truet kan skjønne. Av noe som for meg egentlig ser mest ut som en relativt komfortabel pyjamas. Og det eneste spørsmålet jeg sitter med er dette: Hadde noen i det hele tatt leet på et øyelokk hvis en mann hadde gått på stranda iført noe lignende?

 

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

 

Fremskrittpartiets Aina Stenersen ser tydeligvis forskjellen bedre enn meg, og mente Norge bør gjøre som Frankrike, (Selv om Frankrike har kommet på bedre tanker) og forby burkinien på norske strender. Dette med argumentet «Jeg mener burkini absolutt bør være forbudt på strender i Norge. Forbudet mot burkini i Frankrike ble innført som en reaksjon på terrorangrepet i Nice. Jeg synes det er flott at politiet følger opp.» Og no offence kjære Aina, men HVA I SVARTE FAEN VAR DET JEG NETTOPP LESTE?!
Enten konkluderer du med at terrorangrepet i Nice ble utløst av at kvinner ikke går lettkledde nok på stranda, ellers er konklusjonen din at det mest effektive våpenet mot terror i 2016, er å tvinge kvinner til å kle av seg. Uansett hvilken du velger, ingen av alternativene får deg til å fremstå som det best kokte egget i bollen.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Det praktiske utfallet av Ainas resonnement kunne likevel ha vært interessant å teste i praksis. La oss ta følgende scenario: Aina Stenersen er på stranda iført en bikini og nyter finværet. En politimann kommer bort og rister på hodet.
«Beklager frue, men bikinien må av. Fra i dag av må kvinner gå nakne på stranda. Det er for å forhindre terror, må skjønne.»
Hvis jeg følger Ainas logikk, skal dette være helt uproblematisk. Likevel kan jeg tenke meg at Aina vil få noen problemer med å følge dette resonnementet og kanskje respondere med … tja …
«Hvordan kan terror forhindres med at jeg kler meg naken?!»
Politimannen ser litt brydd ut.
«Jeg vet ikke skal jeg være ærlig, men loven er nå engang vedtatt. Ei dame fra FrP som fikk den trumfa igjennom. Aina … et eller annet. Uansett, av med klærne dama!»
Kan vi alle i det minste være enige i at dette er et scenario hvor de aller fleste er i stand til å se absurditeten i tankegangen? Og likevel, dette er virkeligheten. Dette er Norge 2016. Dette er noe vi tydeligvis syns det er viktig å bruke tid på. Klær. Hva er innafor og hva er uakseptabelt. Flere tusen år med evolusjon ledet oss fram til en krigstilstand, basert på … klær. Da jeg leste «Gullivers Travels» som ung mann på 80-tallet, lo jeg meg ihjel av at en krig ble utløst av at to nasjoner ikke klarte å bli enige om hvilken ende et kokt egg skulle åpnes i. Nå … skjønner jeg at Jonathan Swift forsto menneskeheten altfor godt. Han så oss for det vi er: Patetiske, sytete, kverulante dødskranglefanter med ALTFOR mye fritid.

 

 

I’m so sorry, Mr.Cripple …

 
… but I just can’t feel too bad for you right now. Because I’m feeling so insanely super … That even the fact that you can’t walk can’t bring me down.

(Han glemte blunkesmilefjes!)

(Han glemte blunkesmilefjes!)

Joda, vår utvikling som art er et interessant skue. Det hele handler om å overkomme hindringer. Ingen hindringer, ingen utvikling. Kan ikke bære tunge lass? Finn opp hjulet. Kan ikke drepe byttedyr med bare hendene? Finn opp spydet. Etterhvert som pelsen ramler av, og vi fryser ihjel når temperaturen synker? Skjær huden av byttedyra og tre den rundt kroppen. Forløperen til det som senere skulle bli … klær. En kan jo lure … Når dukka den første kritikeren av klær opp? «Mammutkåpe og selskinnsstøvler? Å kjære vene … Det er bare SÅ 10 000 f.kr.!» Uansett, å kle seg i døde dyr var enkelt og greit en måte å overleve på. Enkle tider egentlig. Oppgavene var greit definerte. Spis, kle deg, former deg. Etterhvert som vi utviklet oss fant vi likevel ut at dette var for enkelt. Vi trengte noe å henge oss opp i. Og hva fant vi? Kvinnetisser var annerledes enn mannetisser, og på toppen av alt har disse skapningene, disse «kvinnene» noen merkelige utvekster på overkroppen vi ikke helt skjønner, vi skjønner bare at vi liker dem. Og derfor … må vi slå i bordet, og fortelle disse «kvinnene» hvilke døde dyr det er akseptabelt å tre rundt kroppen, og ikke minst hvordan! Og her kommer det punktet i vår utvikling hvor … alt ble komplisert. Å være kvinne og å skulle kle seg på «samfunnets» premisser … Det blir aldri «riktig». Kler du deg i for mye er du undertrykt, kler du deg i for lite er du «løssluppen» og inviterer til voldtekt. Kan noen menn der ute med hånda på hjertet si at de noen gang har følt dette dilemmaet på kroppen?

 

(Badum-tsj!)

(Badum-tsj!)

 

Au. Au. AU!!

Au. Au. AU!!

Vår historie (hvis vi ønsker å se på den) lærer oss en ting: Kvinner har blitt utsatt for ganske skrekkelige ting hva «akseptable kles og skjønnhetsidealer» angår. En kan nevne vepsetaljen, snørte føtter, hudkremer som inneholdt bly som skulle gjøre deg bleik nok, og for å se på vår nåtid, hva med høyhælte sko? Ikke for å være kjip, men foten din er IKKE konstruert for å spasere i en slik vinkel. Likevel ble den høyhælte skoa et symbol på «femininitet», faktisk så til de grader at «kvinner i komfortable» sko ble en eufenisme for lesbiske kvinner. Liker du ikke å gå i høye hæler er du tydeligvis en flatbankende mannehater eller noe i den duren. Kanskje gå med et skilt rundt halsen hvis du har andre grunner? «Ikke lesbisk, bare revmatiker med dårlige ankler.» f.eks.? Hva? Du mener det burde være unødvendig? Jeg er helt enig. Ikke si det til meg. Si det til de som tydeligvis etter gud vet hvor mange år med dette pisset fortsatt syns det er helt innafor å skulle diktere hva kvinner går kledd i, kun basert på … Hva DE syns er akseptabelt. Resultatet av dette er at kvinner tilbringer hele livet med å prøve å tilpasse seg andres normer og sedvaner, uten å få lov til å utvikle sine egne, og personlig syns jeg det er temmelig forkastelig. Men mange der ute er uenige med meg i det tydeligvis. Aina Stenersen blant annet. Som sitter i et «liberalistisk parti», som skal forsvare vår «frihet». Eller for å oversette: KUN den «friheten» Aina syns er akseptabel. Hvis ikke skal det tvang til. Det er frihetsforkjemperen sin det!

 

 

I’m feeling super …

 

 

… no nothing bugs me. Everything is super when you’re … Don’t you think I look cute in this hat?

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker ...

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker …

Så … Hvor står egentlig unge Aanonlie hva «burkinigate» angår? For å svare veldig enkelt: Her. Trygt plassert i en enkel overbevisning: INGEN har noen som helst rett til å diktere hva andre skal kle seg i. Så lenge det er innafor lovverkets og anstendighetens premisser. Hva jeg mener med det? Tja … Hvis du oppsøker et jødisk tempel med en swastika på arma, så vil jeg nok syns det er helt greit at du bortvises. Hvis du oppsøker en barnehage splitter naken, blir det litt vrient for meg å forsvare din «frihet». Men hvis du har på deg en heldekkende drakt på stranda? Jeg har ikke noe med det. Ikke bryter du med hva som regnes som «anstendig», snarere tvert imot, og ikke bryter du (hittil ihvertfall!) noen lover. Kle deg i hva faen du vil. Jeg har faktisk ikke noe med det uansett. Og ikke vil jeg ha det heller. For å være helt dønn ærlig: Hvis jeg skulle diktert hva som er akseptabelt eller ikke på en strand, ville jeg ha gjort noe som hittil i vår historie har vært fullstendig uhørt: Jeg ville gått løs på gutta.

VRÆÆÆL! MY EYES!

VRÆÆÆL! MY EYES!

Vi har sluppet billig hittil. Vi har stilt vanvittige krav til kvinner, og aldri måttet møte disse kravene selv. Og fra et rent estetisk ståsted; Hvorfor burde vi ikke det da? Hvis vi syns det er helt greit å diktere andre, da må vi vel tåle en del krav selv?

Kravene jeg stiller er (i likhet med andre «samfunnsdebattanter») KUN basert på hva jeg syns er greit. Hva jeg liker. Og det første kravet er at menn over 40 må dekke til overkroppen. Sorry, men hengende mannebryst er nasty. Det andre som ryker er speedoen. Beklager, men å se gubbetestikler som sprenger mot et altfor tynt lag med tekstil, fyttigrisen. Det er som å se den siste kalkunen hengende i vinduet hos slakteren på lille julaften. ÆSJ!

«Men Marius da … Du syns ikke dette er å presse dine preferanser over på andre? At dette gjør deg like ille som de du kritiserer?» Well thank you, Captain Obvious! Hvis jeg hadde gått ut i samfunnsdebatten og stilt disse krava i ramme alvor, ville mange ha protestert. Og mange av de som protesterte ville ha vært de samme som … Syns det er helt greit at kvinner skal nektes å gå på stranda i en «burkini». Og det tristeste? De kommer aldri til å se den logiske bristen i det. Ikke om den så biter de i ræva, og vræler «JEG ER EN LOGISK BRIST!» Evolusjon er en langsom prosess, og noen blir dessverre etterlatt. Hvil i fred.

 

 

I serien "ting jeg gjerne skulle sluppet å se" ...

I serien «ting jeg gjerne skulle sluppet å se» …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

So I sing, sing, sing … Dingalingaling.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

The League Of All Too Ordinary Gentlemen.


 

 

 

Han er en jævel på ... cosplay?

Han er en jævel på … cosplay?

 

 

 

Det skjedde noe i vårt århundre som var UMULIG å forutse på 80 og 90 tallet: Filmer basert på gamle superhelt tegneserier ble kule igjen. Joda, de 2 første «Batman» filmene med Michael Keaton var ganske kule, men husker virkelig ingen hvor jævlig det var ellers? Joel Schumachers visuelle voldtekt av «Batman»? «Spawn»? «Superman III» og ikke minst «IV»?! Alec Baldwin i «The Shadow»?! Herregud, SHAQUILLE O’NEAL I «STEEL»?!? (Gud bedre, de dro selveste Richard Roundtree a.ka. «Shaft» ned i søla med den!)

Det slo nesten aldri feil. Enten ble det et campy bad-taste party hvor de fleste så ut som om de hadde rømt fra Melodi Grand Prix, eller så ble det så påtatt «mørkt og forstyrret», at de fleste ble parodier på fjortisemoer med en egen tumblr-blogg. Blærgh. Men så kom «X-Men». «Spiderman». Christopher Nolan gjorde «Batman» kul igjen. «Avengers» traff balansen som ei kule. Livet ble verdt å leve for en tegneserienerd igjen. En del feilskjær (*HOSTHOSTCATWOMANHOST!*) ble det, men jevnt over: Nerdvana. Men likevel er det en ting jeg lurer på … Hva med alle «superheltene» som lever blant oss med «krefter» som kanskje ikke er så imponerende? Hvem jeg snakker om? La oss starte med … Tja …

 

 

Panser Rasismo Man.

 

 

Booooh! Go home!

Booooh! Go home!

«Allerede som ung mann visste Whitey Powers at han var annerledes. Hver gang han så noen med en bittelitt mørkere hudfarge enn seg selv … Følte han et ubehag. En dag kom han over bloggen til Varg Vikernes, og innså sin skjebne … Whitey Powers døde den dagen, og … Panser Rasismo Man var født! En mann med en misjon … Å spre tilbakestående hat på den mektigste slagmarken noensinne … Internett!»

Styrker: En blind fanatisk klokketro på sin egen «rases» fortreffelighet, og ikke minst en enestående evne til å ikke skjønne at «rase» er et meningsløst begrep i våre dager, da vi alle bare er mennesker. En egentlig ganske oppskrytt art. Og en forbløffende egenskap til å ikke klare å innse et av de mest grunnleggende prinsippene i elementær evolusjonsbiologi: Genetisk diversitet er et gode.

Svakheter: En ENESTÅENDE evne til å ty til ad-hominems når «argumentasjonen» tryner, noe som skjer … forbløffende ofte. Dette resulterer i at Panser Rasismo Man alltid ender opp med å bli ledd ut av sin erkenemesis: Sunn fornuft. Panser Rasismo Mans evne til å forlate enhver sivilisert diskusjon i sinne har som et resultat blitt regelen, og ikke unntaket, noe som gjør hans «misjon» en smule … vrien.

Om Panser Rasismo Man har oppnådd noe? Han har … Nei. Men i det minste har han … Ikke det, nei. Men hva med den gangen han … Å faen. Stemmer det. Men en ting kan ingen ta fra ham! Den gangen han … Ok, trenger jeg virkelig å forklare hvor dette ender?

«Wherever people with a slightly different ethnicity roams free … You will encounter the AWESOME powers of … PANSER RASISMO MAN! And then you will … Uh … Laugh your ass off and go home. Rated «H» for «hateridden». COMING THIS SUMMER!» Så Warner Bros. … Lyst på en ny «blockbuster»?

 

 

No Filter Brain Girl.

 

 

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

«Allerede som ung pike opplevde Beth Butthurt noe hun ikke helt forsto. Et pussig fenomen som verden rundt henne ikke kunne begynne å se konsekvensene av … Beth ble personlig støtt av absolutt alt. ALT! Hun kunne se en film, og plutselig bli RASENDE, fordi budskapet føltes som et grusomt angrep på henne personlig, og alt hun trodde på! At filmens regissør, manusforfattere og produsenter aldri hadde møtt henne, hadde av en eller annen grunn INGENTING med saken å gjøre, dette handlet om henne, og KUN HENNE! AAARGH! Etterhvert skjønte Beth at verden var ute etter å ta henne. (Selv om 99% av verdens befolkning ikke ante hvem hun var.) Hun tok med seg denne overbevisningen til den mektigste slagmarken av de alle … Internett! Og … No Filter Brain Girl var født!»

Styrker: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne.

Svakheter: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne. Og ikke minst; Hennes «styrker» can copypastes inn under «svakheter». Rart det der.

«You thought you could say anything? Have a conversation with your friends? Not when No Filter Brain Girl is around! Because whatever you discuss … It’s about her. The fucking center of the bloody universe. Rated «R» for «retarded». Coming soon!» Joda, Paramount … Ring meg, så snakkes vi.

 

 

The Gender Bender Offender.

 

 

Den neste som påpeker homoerotiske overtoner, får en smekk på lanken!

Homoerotiske overtoner?! Kom ikke her!

«Allerede da han var ung ble Morty Machismo klar over et noget eiendommelig personlighetstrekk … Han kunne se vold, drap og grufulle overgrep i media uten å lee på øyelokket, men hvis en mann kledde seg i noe som teknisk sett kunne defineres som «dameklær», ble han rasende. Dette raseriet vokste med årene. Det ble et hat mot det Morty følte var et svik mot de tradisjonelle kjønnsrollene som var så klart definerte da han vokste opp på 80 og 90 tallet. Da menn ikke bare var «menn», men «MEHEYNN!» Arnold Schwarzenegger? MAHAYN! Dolph Lundgren? MAHAYN! Sigourney Weaver? Uh … Ok, MAHAYN! Til Mortys store fortvilelse ble kjønnsgrensene visket ut etterhvert, og en del ord dukket opp som fylte ham med smerte. «Transseksualitet». «Metroseksualitet». «Tredimensjonale menn med et følelsesregister». «Tredimensjonale kvinner med meninger, og evne til å handle». Hva faen skjedde?! Hvor ble det av MEHEYNNENE som ikke drev og «følte» alt mulig, men bare gjorde MAHAYNLIGE ting? (Hvor de homoerotiske overtonene sto i kø, men det snakker vi ikke om, fordi vi er MEHEYNN!) Morty følte seg ikke hjemme i verden lengre, og døde. Og ble gjenfødt som … The Gender Bender Offender! Mannen som … blir kronisk støtt av at den hvite heteroseksuelle mannen ikke særbehandles av samfunnet lengre.»

Styrker: Evnen til å være den eneste i hele verden som fullt ut forstår hva som egentlig definerer en «mann».

Svakheter: En manglende evne til å formidle denne kunnskapen uten å ty til skjellsord, trusler eller regelrett stalking av meningsmotstandere.

«Remember the good old days when men did manly things, like hang out in dank caves, put on mascara and dress up in leather? Without anyone noticing how incredibly gay it looked? The Gender Bender Offender remembers, and this summer … He will remind you all! Rated «CG» for «Closeted Gay». Coming soon!» Hva sier dere Fox? Høres det interessant ut?

 

 

Optimismus Prime.

 

 

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så ...

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så skjer det vel … noe?!

«Billy Blank oppdaga tidlig at livet var tøft. Så tøft at det ble jævla slitsomt å forholde seg til. Til slutt gadd han ikke prøve lengre, og … Optimismus Prime ble født. En mann som … sitter på ræva, og venter på at alt skal ordne seg automatisk, med sin udødelige catchphrase; «Det ordner seg for snille gutter.» Optimismus er overbevist om en ting: Bare han ønsker det sterkt nok, vil «universet» ordne opp. Eller «Gud». Eller «Satan». Ok, hvem som helst han tror på, kun basert på dagsformen. På plussiden … så er han fin på håret.»

Styrker: Blind optimisme.

Svakheter: Blind optimisme.

«In a dark world, there is one glimmer of light. The moronic, blank empty stare of … Optimismus Prime! You will laugh, you will groan, and then you will … Ok, you’ll probably want to punch the whiny turd in the balls. And so do we. But for some reason we don’t. Rated «WB» for «whining bitch». Coming soon.» Virker ikke dette fett, så … Ok, jeg har ikke all verdens tro på denne skal jeg være helt ærlig.

 

 

The Anti Vaccinado Bitch.

 

 

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

«Etter å ha blitt sluppet i gulvet med hodet først som baby, fikk Brianna Bollockbrain en åpenbaring. Folk … lever for lenge. Og hvem har skylda?! DEN FORPULTE VAKSINEINDUSTRIEN! HVORDAN VÅGER DE Å … blant annet forhindre at barn verden over slipper å … tilbringe barndommen sin i en jernlunge …? DETALJER! Bevæpnet med et irrasjonellt sinne, og en søkemotor med direktelink til de mest tilbakestående nettstedene det mektige internettet kan by på, strider hun til verket, og … Går på trynet. Spektakulært, vel og merke. The Anti Vaccinado Bitch vil tilbake til de gode gamle dager, da folk levde «i pakt med naturen», og … daua i 30 års alderen. Livet er en gave, og du ønsker å ivareta den på best mulig måte? Ikke hvis The Anti Vaccinado Bitch får et ord med i laget! Yippiee-ki-yay, motherfuckers!»

Styrker: Egentlig ikke.

Svakheter: Virkeligheten.

«Tired of all those pesky annoying children growing up healthy and sound? No? Really? Well, The Anti Vaccinado Bitch is, and this summer she is … acting like total doofus on the internet. Watch when a slightly mentally challenged bitch proves why antivaccers makes you want to give up on humanity all together. Rated «RC» for «reality challenged». Coming soon!» Ok, Marvel og DC … Drit i denne.

 

 

The Weed Whacker.

 

 

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

«Som tenåring fikk Seamus Stoner smaken på cannabis. Det smakte godt. Dritgodt. Så godt at å forbli god og stein virka ganske digg. Etterhvert fikk Seamus en ide. Hva om cannabis kurerte kreft? Grønn stær? Tenk om … dette kunne bli kraftige argumenter for å avkriminalisere cannabis? (At argumentene for at cannabis ikke skal avkriminaliseres egentlig er temmelig tynne, det … fikk han ikke med seg. Litt for stein.) Seamus fikk et kall. En misjon! Og Captain Cannabis var født. For så å skifte navn til … The Weed Whacker! (Det har en bedre klang. Men å lage en ny drakt? For mye jobb. Her skal det røykes! Ikke sys!) Bevæpnet med et temmelig fårete smil, en evne til å le av ting som egentlig ikke er særlig morsomme, og ikke minst sin trofaste Bong Of Thruth, raser han rundt på internettet, og prøver å overbevise verden om at tjall er knall. Det kan brukes til alt! Kjønnsvorter? Røyk ei bønne! Kreft? Grønn stær? Benskjørhet? Angst? Impotens? Marihuana løser det helt sikkert. Om det kan dokumenteres? Ikke spør The Weed Whacker. Han er opptatt med å … røyke seg god og skeiv. Dave’s not here, man …!»

Styrker: En hel drøss. I sitt eget hode i det minste.

Svakheter: Dagslys, tidsfrister, ansvar og forpliktelser.

«In a world he never quite understood, Seamus got high. Then he got high again. And again. And again. And again. Until his brain left his body and he became … THE WEED WHACKER! A man with a vision. A calling. A task. A task he will never complete, because … he’s stoned off his ass. Rated «C» for «confusing». Coming soon!» Hmmm …  Joda, det kan sikkert pushes som en familiefilm. En … lettere forvirrende familiefilm.

 

 

Ambiguous Man.

 

 

"Det er en måte å se det på, men ..."

«Det er en måte å se det på, men …»

«Allerede som barn hadde Roger Reality et problem. Det var så vanskelig å danne seg en mening om noe, siden de fleste temaer har flere nyanser enn svart og hvit. Gråsoner, mann! GRÅSONER! I en verden hvor flere og flere krever enkle svar på temaer og problemstillinger som ikke har noen, finner vi … Ambiguous Man. Mannen som syns nyanser er verdt å ta hensyn til. Mannen som blir sliten når kompliserte konsepter fordummes ned til platte one linere, for å tekkes minste felles multiplum. Mannen som drives av en ting: Det desperate savnet etter den nyanserte samfunnsdebatten. Mannen som … skrev dette tåpelige blogginnlegget. Hans største ønske? At folk driter i sine «ideologier» og istedet bruker tid og energi på å komme til bunns i hva som egentlig utgjør en problemstilling.»

Styrker: Nei.

Svakheter: En stadig større trang til å oppgi menneskeheten, og bosette seg i en hule.

«This summer … Prepare to see a man shake his head in dismay, as the public debate becomes dumber … And dumber … And dumber. Watch as he facepalms, and leaves the discussion with his immortal catchphrase; «You stupid, fucking wankers!» Watch as he sees the world argue against itself, without resolving anything. Join him as he … goes to Nepal, where he decides to live the reminder of his life as a goat. Rated «D» for «dystopic». Coming soon!» Jeg vet ikke jeg … Enkelte ting er kanskje for deprimerende å dele med verden. Drit og dra.

 

 

"USE THE FORKS, LUKE!"

«USE THE FORKS, LUKE!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– The imperfect is alive.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted | Legg igjen en kommentar

Filmer som tydeligvis mange liker, men som jeg hater.


 

 

 

Ta det helt med ro. INGEN påsto at dette var en god film.

Ta det helt med ro. INGEN påsto at dette var en god film.

 

Siden jeg allerede har outet min eksepsjonelt dårlige smak med å bryte sammen og tilstå hvilke legendariske kalkuner jeg faktisk liker, er det vel bare rett og rimelig å avsløre de filmene som mange tydeligvis syns er kulturskatter, men som for meg bare blir … Urk. De filmene jeg føler jeg burde like, men bare … klarer ikke. De filmene som ifølge inntektene, og et samlet kritikerkorps hylles, og jeg tenker stille for meg selv … «HVA FAEN ER DET SOM FEILER DERE?! HVORDAN ORKA DERE Å SE DENNE VISUELLE KJØNNSVORTA UTEN Å KASTE OPP BLOD?!» Ok … Det ble litt i overkant, men dere skjønner sikkert greia. Jeg kan like gjerne hoppe ut i det, og innrømme mitt første kulturelle feiltråkk …

 

 

1. Bladerunner.

 

 

Star Wars X: Han Solos Haircut.

Star Wars X: Han Solos Haircut.

Dette starter ikke bra. Dette er filmen «alle liker» og jeg … kjeder snørra av meg. Jeg har sett denne filmen flere ganger, hver gang med innstillingen «Ok … Nå SKAL jeg klare å bli engasjert i denne filmen!», og hver gang har det tryna. Det er bare så … TÅREDRYPPENDE KJEDELIG! Det er sikkert meg det er noe galt med, men hver gang jeg har forsøkt å se denne filmen, har jeg bare lyst til å reise meg og vræle «COME ON YOU SNORES! DO SOMETHING! GET ON WITH IT!!» Herregud, å se maling tørke blir en seksuelt tilfredstillende opplevelse sammenlignet med dette. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor denne filmen byr meg så jævlig imot, men av en eller annen grunn får jeg følelsen av at skuespillerne enten er drita fulle, ellers så kjeder de seg minst like mye som meg. Herregud, når du klarer å få Rutger Hauer til å virke uinspirert, (mannen har gjort mye drit, men han virker sjelden uinspirert) da har du bæsja på leggen. Hva gjorde de? Putta valium i lunsjen hans? Det eneste som redder Rutger i denne visuelle sovepillen? Det enkle faktum at Harrison Ford på et eller annet mystisk vis klarer å kjede meg mer. Hvordan de klarte å få Han Solo og Indiana Jones til å fremstå omtrent like karismatisk som William Hurt i «Lost In Space» kommer jeg aldri til å forstå. Men hvis jeg må gjette … Neste gang dere lager en film; ALKOHOLFRIE LUNSJPAUSER. En hel film hvor samtlige medvirkende virker drita fulle, eller ønsket at de var det … SNORK! Faens drittfilm.

 

 

2. Moulin Rouge.

 

 

- Kul hatt. Bolle?

– Kul hatt. Bolle?

Å gud bedre. Turen har kommet til den største pretensiøse visuelle voldtektsmannen verden har sett: Baz Luhrmann. Mannen med like mye subtilitet som en onanerende T-Rex i en porselensforretning. At NOEN kan like denne smørja av populære poplåter, sunget temmelig ræva, sausa sammen med en «historie» som virker som den er skrevet som My Little Pony fanfiction av en 13 år gammel jente med dårlig selvtillit og SERIØSE daddyissues, er for meg et av livets virkelig store mysterier. Men billettinntektene lyver ikke. Dette er tydeligvis en populær film. For meg … Hvordan best beskrive hvordan det var å se dette overgrepet? Hmmm …
Det føltes som å bli slått gjentatte ganger i balla med en pose appelsiner, mens jeg ble waterboarda av Darth Vader mens han sang «Volare», og kilte meg under føttene med en gåsefjær. Sleng inn han derre kjipe drill-sergeant duden fra «Full Metal Jacket» som vræler fornærmelser i det ene øret, og Jar Jar Binks som ler hysterisk i det andre, og vi er nesten i mål. Som du kanskje har skjønt: Jeg liker VIRKELIG ikke dette makkverket, og hvorfor? FORDI DEN ALDRI STOPPER OPP OG PUSTER! Hver eneste gang dette visuelle overflødighetshornet avsluttet en «scene» tenkte jeg «Gudskjelov! Kanskje jeg kan få en liten pause fra all støyen?», men nei. Denne filmen er så livredd for å gi sitt publikum en pustepause, at konklusjonen blir enkel: Hvis publikum får bare ET stille øyeblikk hvor de kan samle tankene, vil de innse at de sitter og kaster bort tida si på pretensiøst MØL. Og Baz Luhrmanns løsning? Motvirke alle tilløp til refleksjon med … pretensiøst møl. Og det funker sikkert for noen, men jeg ender opp med å føle meg visuelt voldtatt. Hvis jeg noen gang treffer Baz Luhrmann vil jeg enkelt og greit stikke en hagegnom opp i ræva på ham med den spisse enden først, smile og bare si «Now we’re even, motherfucker.» Det kommer neppe til å skje, men a man can dream … A man can dream …

 

 

3. Signs.

 

 

The Great Cornholio!

The Great Cornholio!

Joda. Vår alles kjære visuelle klodrik, M. Night Shyamalan snek seg inn her og gitt. Denne gangen med en film fra den gangen folk fortsatt hadde tro på ham. Oh, happy days … Når det egentlig begynte å gå skeis for Shyamalan kan sikkert diskuteres, men «Signs» viser symptomene på en «kunstner» på vei utafor ganske tydelig. «Signs» var likevel en kommersiell suksess som kritikerne roste, og jeg bare lurer … Så vi virkelig den samme filmen?
Det er så mye som tryner her. En spenningskurve som er oppsiktsvekkende flat. Karakterer som egentlig aldri snakker med hverandre, bare fjerner ut og prøver å overgå hverandre i «mystiske fraser», mens jeg som publikum bare kan tenke … «Men … Det er da ingen som snakker sånn?!» Og rosinen i den forhåndsfordøyde pølsa? Shyamalans «ace in the hole», den etterhvert så irriterende «twist ending» er … NOE AV DET DUMMESTE SOM NOEN GANG ER FESTET PÅ FILM!
M. Night Shyamalan avslører at joda! Jorda er under angrep! Fra verdensrommet! Aliens for satan! Aliens som … (Å herregud, jeg kan ikke tro at jeg er i ferd med å skrive dette i ramme alvor!) … Aliens som … ikke skjønner hvordan dører fungerer … Har seriøse mentale problemer med … treverk … og på toppen av alt … ER ALLERGISKE MOT VANN! Så hva stopper denne «invasjonen» en gang for alle? Joaquin Phoenix, en baseballkølle og tre glass med vann. Hva var egentlig planen til disse romklønene?
«Dæven hainn steikhakke karra! En plannet kor overflata e stort sett dækt av den eine tingen vi e allærgisk mot! Dæven steiki! Det hen bli dritbra! Trær hi dæm å! Trær såm … Vi e skitraidd! Faan, det hen bli arti ja!»
Ikke se på meg. Det var M. Night Shyamalan som ba dere godta dette premisset. Og ifølge kritikerne og billettinntektene var det tydeligvis helt innafor. HVA FAEN ER GALT MED DERE?! Man kan vel bare oppsummere med ordene ytret av mesteren M. Night Shyamalans obligatoriske cameo i denne teite suppa: «It was like it was … meant to be.» Japp. Du glemte å slenge med «INCREDIBLY backwards!» på slutten der M. Night, men man kan vel ikke få alt her i livet. SKROTING!

 

 

4. Avatar.

 

 

Steroidesmurfen!

Steroidesmurfen!

Igjen, dette var en braksuksess. Folk maste høl i huet på meg om hvorfor jeg bare måtte se denne filmen, og joda. Fikk rota meg til det til slutt. Og det … var 2 timer av livet mitt jeg gjerne skulle ha brukt til noe annet. Hvorfor? Fordi det er en historie som er fortalt ALTFOR mange ganger allerede. «Dances With Wolves» anyone? «Pochahontas»? «Ferngully»? Herregud til og med Chuck Norris’ kanskje ekleste «epos», «Forest Warrior» kan settes opp på lista over filmer med en mistenkelig lik historie, og når du krysser «The Chuck Norris Line» … Gud bedre. Da er du på EKSTREMT tynn is hva historien angår.
«Men spesialeffektene da mann?» Vel … For det første, en film bør aldri baseres på spesialeffekter. Spesialeffekter skal helst bidra til historien, ikke omvendt. Spesialeffekter eldes også forbløffende raskt, og da jeg omsider fikk rota meg til å se dette eposet, var spesialeffektene temmelig utdaterte. Og hva satt jeg igjen med?
– Filmhistoriens kanskje mest umotiverte antagonist. (Seriøst, «JEG ER EN SKURK, OG SKAL DREPE DERE ALLE FORDI … JEG ER EN SKURK!» er en temmelig patetisk motivasjon for en karakter.)
– En protagonist med utstrålingen til en 3 dager gammel tallerken med grøt.
– En skokk med glorifiserte smurfer som ELSKER en usedvanlig ukarismatisk protagonist fordi … manuset ba de pent om det.
Det beste jeg kan si om denne filmen er vel at Sigourney Weaver aldri slutter å se bra ut, men ærlig talt; Da setter jeg med heller ned og ser «Aliens». Den beviser i det minste at James Cameron kunne lage gode filmer en gang.

 

 

5. James Bond. Live And Let Die.

 

 

 

Jolly Roger!

Jolly Roger!

James Bond. Å fylle skoa til Sean Connery skulle vise seg å være en utfordring. Etter at George Lazenby (som spilte i en av mine favorittfilmer i serien) fikk fyken, var turen kommet til Roger Moore. I en film mange Bond-fans elsker, men som gir meg MARK! For å ta det mest opplagte problemet først: Roger Moore virker som han kjeder vettet av seg. I en film hvor han er TOTALT malplassert. En dritkjedelig blendahvit engelskmann, plassert i … New Orleans og New York, som av en eller annen grunn har blitt magisk transformert til «De mystiske stedene hvor alle rasistiske stereotyper dro for å dø, en gang for alle».
Sleng inn et plot hvor en dritkjip diktator i en bananrepublikk planlegger å … (Sukk!) … drukne USA i gratis heroin … (Ja, du leste riktig …) … men hindres av at hans synske elskerinne … ikke er synsk lengre … fordi … James Bond dyppa snoppen i hennes evig astrale gudinnegrotte … Og … tilbakestående sørstatssheriff … Lange båtjakter som … ALDRI ender … og …. STOR skummel afroamerikaner med metallklo … og en flokk alligatorer … En tilbakestående mimeartist som bare ler hysterisk … bla, bla, bla … Skurk får en gasspatron dytta ned i halsen … Han … blåses opp som en EKSTREMT dårlig lagd ballong … og sprekker mens innvoller flyr overalt … Og hey presto … James Bond får dyppa snoppen i en evig astral gudinnegrotte igjen … The end.
Det eneste positive jeg kan si om denne filmen? Den neste i serien, «The Man With The Golden Gun» var utrolig nok verre. Den klarte å få CHRISTOPHER LEE til å fremstå som KJEDELIG! Men den ble en flopp. «Live And Let Die» ble en suksess. Og herregud. Jeg begriper det ikke. «Live And Let Me Sleep» hadde vært en mer presis tittel, men igjen; Jeg er tydeligvis i en minoritet. Folk … likte dette. De må ha hatt jævlig bra dop på 70-tallet.

 

 

6. Dead Poets Society.

 

 

- Ikke klå på tissen, gutter!

– Ikke klå på tissen, gutter!

Argh. Argh. ARGH! For å ta elefanten i rommet først: Ja, jeg vet at Robin Williams begikk selvmord. Og nei, jeg misliker ikke mannen. Jeg misliker formelen Robin Williams filmer ble lagd etter. Robin Williams fungerte alltid mye bedre som en bikarakter for meg. Han var dritgod i «Good Will Hunting». Den ga oss Robin Williams i den rette dosen. Men ellers? Formelen (som startet allerede i «Good Morning Vietnam») er denne:
Robin Williams er en ildsjel som vil forandre «det onde etablissementet». Hver gang han han åpner kjeften flesker «det onde etablissementet» til med «Rabble rabble rabble! Most unorthodox! Stone the unbeliever! Rabble, rabble, rabble!» Robin Williams svarer med å stirre åndsfjernt ut i lufta, smile som et tilbakestående lykketroll, og lire av seg noe sånt som … «My heart is free … You cannot silence a dream … If inspiring hope is a crime, I’m guilty as charged … Even a diamond has its flaws, does that make it worthless?» Alle sjelene han har «berørt» med sitt blotte nervær møter opp, viser hvordan livet endret seg takket være uansett hvilken karakter han spilte, «det onde etablissementets» hjerter smelter unisont, og hey presto! Robin Williams er Jesus, Gandhi, Muhammed og Buddha. Og jeg? Vel … I tilfellet «Dead Poets Society» er det fortsatt et spørsmål jeg aldri fikk besvart … Var ikke Williams karakter egentlig en temmelig ræva lærer?
Etter alle de som fortsatt setter «Carpe Diem!» opp som sitt livsmotto på sosiale medier å dømme, må jo denne filmen ha inspirert noe, men etter handlingen å dømme, det eneste jeg kan se denne filmen inspirere er en overraskende ensrettet gjeng som uttrykker sin uniformerte hanemarsj med å … stå på en pult, og bytte ut «Sieg heil!» med «Oh, captain, my captain!» Og hvilken «forbrytelse» gjør det «onde etablissementet» i denne filmen egentlig? De gir Robin Williams sparken. Hvorfor? Fordi de oppdager at elevene ikke har lært en dritt. De er totalt akterutseilt hva pensum angår. Og nå pisser jeg sikkert på salige St. Williams minne … Men herregud, for en ræva lærer. Gjør gjerne undervisningen interessant og inspirerende, men undervis i det minste da mann! Den egentlige skurken i «Dead Poets Society»? Robin Williams. Han snøyt en drøss med unge gutter for en utdanning foreldrene betalte i dyre dommer for. Carpe rectum.

 

 

7. The Doors.

 

 

"He's dead Jim."

«He’s dead Jim.»

Oh my. Dette er en pinlig historie. Dette er filmen jeg ELSKET da den kom ut. Men jeg gjorde en tabbe. Jeg så den igjen i voksen alder. Og jeg skjønte ikke en dritt. Syntes jeg virkelig dette var kult? Det var da det gikk opp for meg … Det var første gangen i mitt liv jeg så denne filmen edru og nykter. BIG MISTAKE! Det første man legger merke til når man våkner fra en dop/alkoholtåke er at verden ikke var HELT som man trodde … Og et av ofrene til min lille oppvåkning var Oliver Stones epos om The Doors.
For å ta det positive først: Musikken funker fortsatt som ei kule, og Val Kilmer synger som en Gud. Problemet er ikke at han ikke er en overbevisende Jim Morrison, snarere tvert imot, problemet er at Jim Morrison er et av de sannsynligvis mest oppskrytte menneskene verden noen gang har sett. Jeg ble sittende og se på dette, og etterhvert rant John Densmores udødelige ord meg i hu … «Jim wasn’t a genius. He was a drunk and an asshole». Jeg husker det så godt. Ung, stein, pompøs, full av dritt, og totalt overbevist om Morrisons geni. Kjør på med substanser du ikke kan ta med deg i tollen, og du skjønner omtrent hvor jeg var første gang jeg så denne filmen. Se så for deg at denne pompøse lille skrotingen vokser opp, og tror at han kan gjenvinne noe av sin tapte ungdom med å se denne filmen igjen, bare for å oppdage at han vokste fra den for lenge siden. Se så for deg denne skrotingen begynne å le hysterisk. Han ser altfor tydelig det selvhøytydelige, pompøse og ikke minst liksomintellektuelle imaget han forsøkte å skape i en tjukk doptåke, og det blir for dumt å irritere seg over det. Han kan like gjerne se sitt eget vrengebilde bli speilet i portretteringen av en drita full klovn som insisterer på at han er et unikt snøflak, Jim Morrison. Problemet er ikke at det er en dårlig film, problemet er at unge Aanonlie vokste opp og ikke minst fra Jim Morrison. Å se «The Doors» er ikke koselig eller nostalgisk. Bare et vondt minne som jeg heldigvis kan le meg ihjel av. Herregud var jeg virkelig så vidunderlig stapp tett?!

 

 

8. Pulp Fiction.

 

 

"Wait til Uma tastes this uba."

«Wait til Uma tastes this uba.»

Turen har kommet til en regissør jeg faktisk liker, Quentin Tarantino. Jeg elsker de fleste filmene hans. Unntakene er «Death Proof» og … «Pulp Fiction». Denne var stemplet som en sensasjon da den kom. Ikke lineær historiefortelling, John Travolta ble plutselig kul igjen, Christopher Walken med sin berømte «klokke opp i ræva monolog» … Hvordan i all verden kan jeg mislike denne filmen? Enkelt: Fordi når du fjerner alle gimmickene, er det faktisk en jævlig uinteressant historie. Historien kan oppsummeres ganske greit den: Gangster vil ha tilbake en koffert. Skrotinger kløner det til, mye tull & tøys, 2 timer senere, gangster har fått koffert tilbake. Det er faktisk «Pulp Fiction» i et nøtteskall. Og den hylles for originalitet, men hva er det som er så originalt? Den ikke lineære strukturen? Den ble gjort bedre tidligere av … Quentin Tarantino i «Reservoir Dogs», så jeg kjøper ikke den påstanden. De banebrytende karakterene? Igjen … John Travolta spiller «Vincent Vega» i «Pulp Fiction». En småforstyrret narkoman som skyter en fyr i trynet ved et uhell. En «loose cannon». Michael Madsen spiller … «Vic Vega» i «Reservoir Dogs». En … forstyrret fyr som skjærer ørene av en politimann, akkompagnert av Stealers Wheel. En … «loose cannon» … Så … Problemet med «Pulp Fiction»? For meg blir den aldri noe annet enn en tilbudshylleversjon av «Reservoir Dogs». Ironisk nok med et større budsjett. Den når aldri de samme dybdene som hverken «Reservoir Dogs» eller «Jackie Brown». For meg blir den en ganske tom og overfladisk opplevelse, maskert med en drøss gimmicker en virkelig god film aldri hadde trengt. Når det er sagt, soundtracket sparker seriøst rumpe. Det er vel det beste med den for meg.

 

 

9. Titanic.

 

 

Fancy a swim, dear?

Fancy a swim, dear?

Urk. Joda. Det er en fin båt. Og siden jeg vet at den synker, så ligger kanskje spenningen i hvem som overlever? Vel … Hva er det første «Titanic» forteller oss? At Kate Winslet overlever. Ok … Der tryna det spenningsmomentet. Ligger spenningen i om Leonardo Di Caprio overlever? Hahahaha. Se filmen. Han kunne like gjerne ha surra rundt med en «You’re fucked!» tatovering i panna. Alle som har sett minst en tredjedel av et Shakespearestykke skjønner kjapt at Di Caprios Jack ikke vil overleve denne filmen. Så … Ligger spenningen i om Jack og Rose vil bolle? Igjen, med tanke på at Rose er forlovet med Billy Zane, en karakter som får skurken i «Avatar» til å bli et nyansert mesterverk, og ikke minst at Jack omtrent tørrpuler dama på posteren, nope. Spørsmålet er aldri OM de vil bolle, spørsmålet er bare når. (Subtlety. Thy name is not James Cameron.)
Mitt store problem med «Titanic» er egentlig ganske enkelt: Det er INGEN spenning her. NULL drama. Drama avhenger av konflikt, og det er egentlig ingen konflikter her. Det er et skip vi vet kommer til å synke. To protagonister. Den ene dør, den andre overlever. Noe en tilbakestående hagegnom kan regne ut etter omtrent 10 minutter. Antagonistene er omtrent like subtile som … Freddie Mercury. Hvis du ser opptak av gamle Queen-konserter … Lurer du noen gang på hvem som egentlig er frontmannen? Og i tilfelle du ikke skjønner umiddelbart hvem antagonisten er, ta det helt med ro. James Cameron deler tydeligvis din bekymring, så i tilfelle du er i tvil, antagonisten har en DRØSS med monologer som alle bunner ut i det samme: «Jeg er en skurk. MWUAHAHAHAHAHAHA! Drep den kattungen. BARE FORDI JEG ER EN SKURK! MWUAHAHAHAHA!» Og greit nok det. MEN HVORFOR I SVARTE FAEN SKAL JAMES CAMERON PLAGE MEG MED DET I OVER 2 TIMER?!?!
«Båt legger fra kai. 2 ungdommer puler på seg liggesår. Båten synker. The end.» Se der ja! Jeg har nettopp spart deg for 2 timer med overtydelig, suppete, smørjesuppe som hadde fått Shakespeare til å gå og henge seg. Ingen årsak! ARGH!

 

 

10. Terminator 2: Judgement Day.

 

 

- PUT THAT COOKIE DOWN!

– PUT THAT COOKIE DOWN!

Huh. James Cameron blir en smule overrepresentert her. Ante ikke at filmene hans plagde meg så ille. Akk ja. Jeg likte den første Terminator-filmen jeg. Den er temmelig dustete, men fankern heller, godtar man premisset så er den morsom nok. Så hva gikk galt? Puristene vil hevde at dette er den serie som døde med alt som kom etter nr.2. Jeg vil derimot påstå at alt som kom etter nr.2. er en naturlig konsekvens av at nr.2. rett og slett er en tåpelig film. Symptomene slenges egentlig i trynet på oss fra starten.
Selve handlingen kan nemlig bare logisk sett bety en ting: Hvis dette er «kunstig intelligens» er den temmelig tilbakestående. Hvis man godtar at disse kyborgene faktisk kan reise i tid, hvorfor på død og liv gå etter Sarah Connor? «De kjente bare navnet! De hadde få detaljer å gå etter!» Joda. Men siden de fant ut det ganske tydelig i «The Terminator» så burde det da være en smal sak å reise lengre tilbake, og ta rotta på henne som liten jente? Og disse kyborgene var infiltrasjonsenheter … Med andre ord, burde vel anonymitet være en fordel? Så … En 2 meter høy bolebolle med en TJUKK østerrisk aksent var den beste løsningen? Og der kommer sykdomssymptomene som kjører denne serien i dass … Hvem får alle replikkene som skal forklare denne virkeligheten i detalj? Arnold. Hvem skal utvikles fra følelseskald kyborg, til en emosjonell menneskelig koseklump som får Thorbjørn Egner til å rødme av skam? Arnold. Problemet med T-2 er enkelt: I Terminator var Arnold en bikarakter. Antagonisten som bare dura på, totalt uberørt av noe. I T-2 skulle Arnold som Pinocchio bli en tredimensjonal person med et følelsesregister. «A real boy!» Bare et problem: Arnold er en trestokk. Hvor Terminatorfilmene tryna vil sikkert mange ha sterke meninger om. For meg tryna de da James Cameron tydeligvis ønsket å bygge disse filmene med Arnold som fundamentet. Det er å bygge en katedral på et knappehålshode. Å koke suppe på en spiker. Noen fortalte Arnold Schwarzenegger at han burde bli skuespiller en gang. Den personen burde ha gått og skutt seg. Den største tragedien i T-2? At ingen blåste huet av Edward Furlong. Det hadde jeg betalt for å se. Ellers kan den ta seg en bolle. Hvis du noen gang lurer på hvorfor disse filmene ble så skrekkelige … Det startet med T-2. En ondartet svulst som vokste seg stor og ble «Terminator 3. Rise Of The Machines». «Terminator Sakvation.» «Terminator Genisys». Eller som de burde ha hett: «Aldrende østerriker vil ikke føle seg helt ubrukelig». Alt dette startet med «den lille kreftsvulsten som kunne»: «Terminator 2. Judgement Day.» Urk.

 

 

Badum-tsj.

Badum-tsj.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Carpe Dentum.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Filmer jeg liker som de fleste hater.


 

 

*Klump i halsen!*

*Klump i halsen!*

 

Si meg … Har du noensinne opplevd å høre en gruppe slenge dritt om en film, ledd seg ihjel av handling som ikke henger på greip, skuespillere med like mye innlevelse som en tallerken grøt, men likevel hatt lyst til å si «Joa, men jeg … liker den likevel!»? Dette har skjedd meg en del, og konklusjonen er enkel: Jeg har skrekkelig dårlig smak. Forferdelig smak. Smaken er som baken, og min … Lukter slett ikke bra. Så dette er mine «guilty pleasures», og bare så det er sagt: Jeg føler meg ikke «guilty». Ikke i nærheten engang.

 

 

1. Star Trek: Nemesis.

 

 

"Bane? Hva faen gjør du på et romskip?!"

«Bane? Hva faen gjør du på et romskip?!»

Star Trek fans HATER denne filmen ganske intenst, og jeg er kjetteren som sier «Men … hva er det som gjør denne så skrekkelig da?» Star Trek: The Next Generation fikk ikke så mange filmer, og at denne skulle bli hatobjekt #1 for hærskarer av Trekkies i sine mødres kjellere verden over, syns jeg fortsatt er forbløffende.
Lang historie kort; Jean Luc Picard a.ka. Patrick Stewart må bekjempe sin yngre klone, Shinzon a.ka. Tom Hardy. (Han som spilte «Bane» i «Batman: The Dark Knight Rises».) Masse drama, helt grei action, og selve rosinen i pølsa: Data a.ka. Brent Spiner DØR OMSIDER! (Jeg HATER den karakteren!) Og selv om «Nemesis» ikke er på høyde med hverken «First Contact», «The Undiscovered Country» eller «Wrath Of Khan», den måker gølvet med «The Motion Picture», «The Final Frontier», «Generations» eller den kanskje verste med The Next Generation, «Insurrection». At Trekkies hater «Nemesis» men tydeligvis syns at «Insurrection» (med en smeltende F.Murray Abraham som vræler i uoverbevisende falsett) er helt innafor, er for meg et mysterium. Men vil du se hodet til en ekte Trekkie eksplodere, tre enkle ord: «I like Nemesis.» Om det er verdt det? Neppe. Trekkies er som herpes. Det er ikke sjarmerende veldig lenge. Akk ja.

 

 

2. X-Men: The Last Stand.

 

 

Schnikt!

Schnikt!

Oh boy. Jeg oppdaga X-Men da jeg var 11. Og det var magisk. Så da filmene kom, var jeg helt i 100. De to første sparka rumpe, og da nr.3, «X-Men: The Last Stand» ble annonsert fikk min indre nerd en liten orgasme. Nr.3 skulle bli filmen som nesten tok livet av serien. Så hata ble den, at hele handlingen ble fjernet fra serien, (i likhet med «X-Men Origins: Wolverine») via det magiske trylletrikset «X-Men: Days Of Future Past». (Ja. De hata filmen så jævlig, at de dro tilbake i tid, og drepte plottet! Og dæven … Det krever et ganske intenst hat!) Og igjen … Jeg ser litt beskjemmet ned og hvisker nesten ubemerket … «Jeg syns den faktisk er ganske kul jeg …» Hvorfor? Tja …
X-Men: The Last Stands åpningsscener. Ok, den med Magneto og Professor X er ikke all verden, men «The Fastball Special» i «The Danger Room» og ikke minst en MEGET ung Warren Worthington III, a.ka. Angel som i ren skrekk forsøker å skjære av seg vingene? Det gikk innpå meg.

X-Men: The Last Stand drepte Cyclops og Professor X. Og uansett hva man måtte synes om det; Det gjorde inntrykk. Famke Janssen spilte en kav hakke sprø Jean Grey som ender opp spiddet på klørne til Wolverine, igjen det gikk inn på meg, og på toppen av det hele blir Magneto tvangskurert av The beast og Wolverine! Men den egentlige grunnen til at jeg ender opp med å like den mest hatede filmen i serien? En enkel grunn:

 

Prrrrrrr ...

Prrrrrrr …

Kelsey Grammer som «The Beast». Misforstå meg riktig, Nicholas Hoult gjør en dritbra jobb i både «First Class», «Days Of Future Past» og «Apocalypse», men da jeg så «First Class» første gangen ble jeg skikkelig skuffa med det samme. Hoult var bare ikke … Hank McCoy. Kelsey Grammer var Hank McCoy umiddelbart. Han var den elegante, veltalende bokormen fra tegneserien. Han hadde den litt teatralske tonen som var et varemerke for Hank McCoy i serien. Han er vel også en av MEGET få skuespillere i verden som kan si «Oh, my stars  and garters!» uten å høres ut som en misforstått Shakespeare-karakter på syre. Kort forklart: Nicholas Hoult var dritgod, Kelsey Grammer var magisk. Så får heller tegneserienerder verden over hate meg for det. Og insult to injury: Ja, jeg syns Vinnie Jones var en dritkul Juggernaut. Vinnie Jones som vræler «DON’T YOU KNOW WHO I AM?! I’M THE JUGGERNAUT, BITCH!!!» var for meg verdt billettprisen alene. Yi-ha.

 

 

3. Hancock.

 

 

In West Philadelphia, born and raised ...

In West Philadelphia, born and raised.

Denne er litt vrien. Mye gikk feil i denne «superhelt parodien» med Will Smith. Med tanke på hva man kunne gjort med grunnideen; En alkoholisert, usympatisk bæsj med superkrefter og null sosiale evner, ble det hele en smule uforløst. Likevel ender denne filmen opp som en av mine absolutte favoritt «guilty pleasure filmer» som noen gang er lagd av en enkel grunn, eller rettere sagt en enkel replikk:
«If you don’t move, your head is going up his ass!»
Ikke bare er det en replikk jeg ALDRI har klart å få ut av hodet, den følges faktisk opp med Will Smith som dytter hodet til en fyr … Opp i rumpa på en kar. Å levere en så FANTASTISK replikk er en ting, å faktisk følge opp med å gjennomføre det … Magisk. Som du kanskje har skjønt, jeg er en ganske enkel fyr. Jeg liker de enkle ting. De nære ting. Og hodet til en fyr i opp i stumpen på en annen fyr? Kanskje ikke enkelt, men … nært i det minste? Hmmm … Kanskje greit å gi meg der. (Send smøret!)

 

 

 

4. Unbreakable.

 

 

 

Nick Fury. Nå med osteoporose.

Nick Fury. Nå med osteoporose.

Ingen «guilty pleasure» liste er komplett uten filmverdenens svar på Eddie The Eagle, M. Night Shyamalan. Og for å ha det unnagjort; Joda. Mesteparten av filmene hans er bajs. (Aliens som er allergiske mot VANN invaderer jorda?!) Likevel lagde han et par gode, og her vil de aller fleste si «Å ja! The Sixth Sense!» Det er her jeg forlater flertallet, og promper under høymessen. Ja. Jeg syns «Unbreakable» er bedre enn «The Sixth Sense». Helt sant.

Dette rett og slett fordi «Unbreakable» sier en ting jeg ikke har sett en film si før: En skjebne trenger ikke være noe positivt. Snarere tvert imot. I de fleste tegneseriefilmer, en skjebne betyr at du er en helt, skjebnebestemt til å redde verden. «Unbreakable» ga oss da den eneste logiske konklusjonen: En skurk må i så måte være skjebnebestemt til å gjøre sitt beste for å ødelegge den. En helt er tross alt ikke bedre enn skurken han bekjemper. Dette gir oss kanskje den mest interessante «skurken» dette mediet noen gang har gitt oss: Samuel L. Jackson som Mr. Glass. En mann som skaper fryktelige ulykker for å se om noen overlever. Hvis noen overlever katastrofene han forårsaker må de være en usårbar «helt», og den EKSTREMT beinskjøre Mr. Glass har funnet sin yin til sin yang, og kan oppfylle sin skjebne som er … Å bli bura inne på livstid. «Fri vilje» høres plutselig ikke så verst ut nå, gjør det vel? Og for «helten», den usårbare Bruce Willis? Han vil ikke ha noe med sin skjebne å gjøre, men tvinges inn i det … Takket være deterministen Mr. Glass. Som nekter å godta «fri vilje», og kjører alt i dass. Hvorfor? Det er hans skjebne. Og moralen? «Skjebnen» er et vanvittig oppskrytt fenomen. Og det alene er mer enn god nok grunn for meg til å elske «Unbreakable». At alt annet Shyamalan tok i ble marinert geitebæsj får så være. Jeg vil alltid elske Mr. Glass.

 

 

5. The Godfather III.

 

 

Zchooom, muthafuckaaah!

Zchooom, muthafuckaaah!

Oh, dear me. Denne filmen er like populær blant puristene som mutante kjønnsvorter. Så hvordan i all verden kan jeg ikke bare like, men faktisk syns at den mest hatede filmen i serien er den mest interessante av de? Av en enkel grunn: The Godfather I og II er i bunn og grunn den samme filmen. De er klassikere for all del. Dritgode filmer som har fått klasssikerstatus for lenge siden, men se de selv, og still deg selv et par spørsmål …
– Følger ikke disse filmene NØYAKTIG den samme formelen?
– Hvor geniale er egentlig disse mafiosiene?
– Og kom igjen … Burde ikke disse forbrytelsene de utfører få noen konsekvenser?
Dette er hele grunnlaget til min kjærlighet for The Godfather III : Den bryter formelen. Den setter ned beinet, tar tak i Michael Corleone, og gir ham nøyaktig det han fortjener: Straff. Grufull straff. Satan selv kunne ikke ha gjort det bedre. Hvorfor Michael Corleone fortjener straff? La oss se …

The Godfather hadde følgende dilemma: Lederne av diverse mafiafamilier klarte ikke å sameksistere i fred. Og løsningen? Vito og Michael Corleone får samtlige drept. Alle som har driti på draget, til helvete med dem. Til og med Michaels svoger ender opp seks fot under.
The Godfather II hadde en lignende problemstilling: Vito i sine yngre dager slet med en mafiaboss som tok penger fra ham. Løsningen? Vito dreper ham, og tar over. Michael på sin side sliter med revolusjon på Cuba, og forretningspartnere han ikke kan stole på. Og løsningen? Michael får samtlige … (Du gjettet det …) drept. Til og med sin egen bror.
Så ja. Jeg syns Michael fortjener straff i høyeste grad. The Godfather III ga ham det. Og den lot ham ikke slippe billig. Han måtte se sin egen datter bli drept, for så å leve lenge med smerten. I helvetet han selv skapte. No good deed goes unpunished. Francis Ford Coppola satt med oppskriften på Coca Cola, og valgte å IKKE lage det. Han lagde noe nesten ingen likte, men for min del ble det avslutningen denne serien trengte. Rettferdighet. Balanse. «Everytime I think I’m out … THEY PULL ME BACK IN!» Japp. Og det kan du kun takke deg selv for. Spør du meg; Vakkert.

 

 

6. The Cable Guy.

 

 

Rapeface!

Rapeface!

Jim Carrey. Hva man nå enn måtte synes om ham, på 90-tallet var han en Gud. Og etter «Dumb & Dumber» forventet alle at Carrey skulle gjenta suksessen. Istedet gjorde han «The Cable Guy», og si hva man vil, men «Dumb & Dumber» er den ikke. Mange ble skuffa fordi den var såpass svart i tonen, men er det virkelig en dårlig komedie? Det er her jeg vi si nei, rett og slett fordi den fikk meg til å le høyt og ukontrollert ved flere anledninger. En har ikke levd før man har sett Jim Carrey lespe seg igjennom Jefferson Airplane i full spastisk karaoke.

Det denne filmen likevel gjør som for meg hever den litt over den tradisjonelle komedien er det jeg elsker mest i en god film: Den får meg til å le med et visst ubehag. Vi kjenner alle den litt merkelige fyren som ikke får til det sosiale samspillet. (Jeg mistenker faktisk at det er meg.) Og det å le av en sånn fyr det skal ikke være behagelig. Det skal svi litt. Jim Carreys karakter i «The Cable Guy» er i bunn og grunn en hevngjerrig, smålig og ikke minst sosiopatisk Elling. Og som Ingvar Ambjørnsen så vakkert sa det; «Vi har alle litt Elling i oss.» Og jeg vet ikke med dere, men jeg trenger å føle på det ubehaget. Det gir meg noe å strebe etter.

 

 

7. Howard The Duck.

 

 

Ok, dette er en skrekkelig film. Den er helt ræva. Det er det rareste makkverket George Lucas noen gang har prestert. Det er likevel 2 grunner til å like denne filmen: Andepupper og Jeffrey Jones.

 

Haba. haba!

Haba. haba!

Zoom, muthafuckah!

Zoom, muthafuckah!

Japp. Så enkel er jeg. To enkle regler: Putter du Jeffrey Jones i en film, kommer jeg til å se den. Rett og slett fordi Jeffrey Jones er KUL UANSETT, og pupper er pupper. Faen heller, noen fordeler må da heteroseksualitet ha? Når det er sagt; Det er rimelig dårlige grunner for å like en så skrekkelig dårlig film, men nok til å bli en «guilty pleasure». (Soundtracket suger forøvrig svette eselballer.)

 

 

8. Bride Of The Monster.

 

 

De bestilte en brud?

De bestilte en brud?

Joda, selvfølgelig må en Ed Wood film på lista. Men dette er den ene filmen jeg faktisk klarer å se uten å le altfor mye. Av alle Woods filmer er dette den som kan ses uten ironisk distanse. Dette er den ene filmen til Wood jeg klarer å godta på sine premisser, og faktisk bli underholdt av det som skal underholde. Joda den er stappfull av feil, skuespillere med lite synlig talent, og de vanlige Wood-blemmene, men den klarer faktisk å skape spenning, og ikke minst en ganske tung atmosfære. På toppen av alt klarer den til og med å skape et øyeblikk som er ganske vakkert og poetisk. Bela Lugosis berømte «I have no home» tale. Det er et vakkert lite øyeblikk hvor gammel storhet skinner igjennom, og Bela Lugosi får være en ordentlig skuespiller igjen. For siste gang i sin karriere. Så hvem vet? Kanskje min personlige forkjærlighet for Lugosi, mikset med at dette ble hans siste film farger inntrykket. Men bryr jeg meg? Det å se en Ed Wood film, og oppdage at jeg faktisk oppriktig ble grepet var en opplevelse jeg ikke hadde tatt høyde for. Og joda. Det var en positiv overaskelse.

 

 

 

9. Rocky V.

 

 

Du hører musikken nå, eller hva?

Du hører musikken nå, eller hva?

Joda. Jeg har sett hele Rocky serien, og herregud det er mye kleint der. Mr.T, Hulk Hogan, Dolph Lundgren som verdens minst overbevisende russer … Det er smertefullt til tider. Og hele tiden skal vi overbevises om at Rocky er «the underdog», og ærlig talt; Har noen egentlig trodd på det siden eneren? Så i nr.5 gjorde de det eneste smarte: Ga Rocky en hjerneskade så han måtte legge opp, ta fra ham alt, og la ham starte fra scratch. Om det funka? Tja …

Rocky trener «Tommy The Machine Gunn» som selvfølgelig får et bedre tilbud, får penger, damer og hva nå ellers hjertet måtte begjære, og Rocky sitter skuffet tilbake med en desillusjonert sønn. Tommy The Machine Gunn får så ideen om at han må slåss mot Rocky fordi … Ok, der tryner plottet, men alle ser hvor dette går. Tommy VS Rocky i et gateslagsmål, Rocky denger snørra ut av fyren, og alle er fornøyde. The end. Så hva gjør dette til en «guilty pleasure»? Igjen, dette er den eneste Rocky filmen unntatt eneren jeg oppriktig har blitt grepet av, godtatt premissene, og latt med rive med i moroa av. Og etter så mye dumt som disse filmene utsatte verden for, det er litt av en prestasjon. Vi snakker tross alt om en serie hvor nr.4 fikk alle «razzle-awards» tilgjengelige, unntatt «verste film». Den æren fikk … «Rambo 3». Si hva man vil om Stallone, men mannen har stil.

 

 

10. Daredevil.

 

 

Baffleck und Buttgurl.

Baffleck und Buttgurl.

Ok, denne er flau å innrømme. Det finnes kanskje 10 mennesker i hele verden som liker denne filmen, og ja … (Sukk!) … Jeg er en av dem. Jeg bør kanskje understreke at det er Directors Cut versjonen jeg liker. Om det er noen forskjell? Godt over 20 minutter, og alt som ble kutta ut fra kinoversjonen er omtrent ALT som forklarer slutten. Men likevel … Daredevil? Kan jeg oppgi bare en grunn til at en slik film kan nytes? Jeg kan oppgi 3: Coolio, Michael Clarke Duncan og Colin Farrell.
Her har jeg en teori: De spiller rett og slett i en annen film, og har bare blitt klippet inn for å spare penger. Det burde nesten være ulovlig å more seg så mye i en film som prøver å være alvorlig. De spiller som om de har et veddemål på gang om hvem som kan spille mest outrert, og jeg klarer ikke velge en vinner. Det som skulle bli en mørk og seriøs superheltfilm, ble rett og slett «Michael & Colins Comedy Hour Featuring Coolio», med en noget forvirret Baffleck surrende rundt i bakgrunnen. Tross alle sine feil og mangler, Farrell, Duncan og Coolio stjeler showet fullstendig. Jennifer Garner? Hun blir spiddet av Farrell, og det verste? Han får meg til å le høyt av et brutalt knivdrap. Og det mine damer og herrer … Det er selveste definisjonen av «guilty pleasure». Vi ses på en dårlig film.

 

 

First I was afraid ... I was petrified ...

First I was afraid … I was petrified …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Smaken er som baken. Den er brun.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Personlig ståsted, Tull og tøys., Uncategorized | Stikkord: , | 2 kommentarer

Harry Plotter and The Chamber of Plotholes.


 

 

 

 

"You have no choice in this matter, I'm afraid." - Albus Dumbledore.

«You have little or no choice in this matter, I’m afraid.» – Albus Dumbledore.

 

 

I et anfall av nostalgi jeg opplevde nylig, satte jeg meg ned og så Harry Potter filmene igjen. De har tålt tida godt, og joda; Det var et gledelig gjensyn. Jeg liker disse historiene. Det er spennende, man blir oppslukt. Man vil vite hvordan det går med disse karakterene. En «pageturner» av høyeste kvalitet, som ikke går av veien for å skape dramatikk, spenning, og ikke minst vise at konflikt har ekte konsekvenser. Rettet mot barn kanskje, men likevel interessant for et voksent publikum. Likevel var det en liten stemme i bakhodet som skrek «Hang on … Hva faen er det egentlig du sitter og ser på?!» Mine damer og herrer: Marius vil herved presentere … De tingene han syns er utrolig snurrig i Harry Potters verden. Spoilers ahoy, hvis du ikke vil ha barndommen din ødelagt bør du slutte å lese nå. Hvis ikke … La oss starte med …

 

 

1. Hva i helvete tenkte de på, da de avgjorde skjebnen til Harry Potter da han var kun en baby?!

 

 

Gjett om de gjorde.

Gjett om de gjorde.

Livet til Harry Potter fikk en ganske ræva start. Mor og far ble drept av selveste Voldemort, og baby Potter ble alene i verden. Hittil henger jeg med. Dette er noe både Batman og Spiderman opplevde, og det ble folk av de og. Mor og far Potter hadde i tillegg den fordelen av at de var omgitt av ressurspersoner som kunne ta hånd om unge Harry, og sørge for at han ble tatt vare på. Og hvordan hånderte de det ansvaret? De … dumpa ham på trammen til onkel Vernon.

Det gjøres mye narr av «the muggles» (vanlige mennesker) i Harry Potter, men hvis du dumper en unge på trappa til en slektning, vil sannsynligvis myndighetene gripe inn, og sjekke ståa. Hvis du (som onkel Vernon) viser null interesse i å ta deg av sneipen er det ingen som vil tvinge deg til det. Onkel Vernon er det som må være Storbritanias verste fosterfar, og det som gjør det enda verre, er at arkitekten bak denne genistreken, Albus Dumbledore, er klar over dette.
«They’re the worst kind of muggles.»
«I know, but at least he’ll be safe.»
Joda. Trygg nok til å vokse opp uten kjærlighet og omsorg. Trygg nok til å bli stua vekk under trappa som om han var en skitten hemmelighet. Trygg nok til å bli en vandrende stumtjener/prygelknabe. Og prøver virkelig J.K.Rowling å fortelle meg at i hele «den magiske verden» finnes det ikke ET barnløst ektepar som hadde satt umåtelig pris på å bli fosterforeldrene til lille Harry? Virkelig? Ingen? «The chosen one»? Yeah, right. «Chosen» til å bli seriemorder. At han ikke ble det er vel det største mirakelet i denne serien.

 

 

2. Den fordømte nazien av en forpult sorteringshatt.

 

 

Because fuck you. That's why.

Because fuck you. That’s why.

Likevel går det «bra». Harry kommer «hjem». Til Hogwarts. skolen hvor mor og far Potter i sin tid ble opplært i magiens underfundige verden. Og hva skjer? Harry blir personlighetsanalysert. Av en hatt. Og her bør det gå en liten alarm eller to …

Elevene på Hogwarts deles inn i 4 «hus». Gryffingdor, Slytherin, Hufflepuff og Ravenclaw. (Hvis du sliter med å huske de siste 2, ta det med ro. Ingen bryr seg. Det er der de «gjennomsnittlige» havner.) Forstår jeg Potter universet riktig, hvis du er eksepsjonelt selvopptatt, omtrent narsissistisk personlighetsforstyrret, ender du opp i Slytherin. Hjemmet til de selvgode rasshøla. Er du en ekte altruist, velkommen til Gryffingdor. Gutteklubben grei. Hvis du er sånn hverken eller … Litt sånn derre … «meh» … En av de andre. Denne avgjørelsen tas da Harry er en ca.7-8 år gammel … Og ingen ser hvorfor dette er TOTALT forkastelig?

I AM THE JUDGE OF YOUR DESTINY!

I AM THE JUDGE OF YOUR DESTINY!

Et barnesinn er en vidunderlig ting. Det er formbart. Dette medfører også at det er sårbart. En skal være JÆVLIG forsiktig med å implantere roller i et barn. Harry får beskjed av hatten om at joda, han kunne gjort det stort som drittsekk i Slytherin, men ber pent om å få bli med i Gryffingdor. Et ønske som blir respektert. Likevel, å fortelle et barn at det er skjebnebestemt til å bli en drittsekk? Hva faen? Og jeg kan høre Potter-fans vræle ut nå …
«Men han valgte jo en altruistisk sti!»
Joda. Men det er faen ikke takket være seleksjonsprosessen ved Hogwarts. Det er på tross av den. Uansett hvordan du vrir og vrenger på det; Det klassiske britiske klassesamfunnet lever i beste velgående på Hogwarts. Alle er vi like, men noen er MYE likere enn andre.

 

 

3. Albus Dumbledore er en kødd.

 

 

I know. I'm fabolous, bitch!

I know. I’m fabolous, bitch!

Og der eksploderte nerdehjerner over det ganske land … Men tenk litt på det. Hvem hadde ansvaret for å plassere Harry hos en barnemishandler, direkte dømme ham til en barndom gjemt unna i et kott under en trapp? Hvem bærer hovedansvaret for at Hogwarts tviholder på et klassesamfunn som historisk sett forhindret ethvert tilløp til sosial mobilitet? Hvem er det som tuter ørene til Harry fulle med «The importance of choice» det ene øyeblikket, for så å undestreke «You have little or no choice in this matter I fear» det neste? Min største klage på Dumbledore må likevel bli den mest opplagte:
ALBUS DUMBLEDORE HAR EN FØKKINGS TIDSMASKIN!

... and your father smelt of elderberries!

… and your father smelt of elderberries!

Japp. En tidsmaskin. Dette avsløres i «Harry Potter and The Prisoner of Azkaban», og hva brukes den til? Hermione Granger bruker den til å … ta flere fag samtidig. Den brukes riktignok senere i historien til å bl.a. forhindre at hippogriffen Buckbeak henrettes, men her er ankepunktet mitt: DEN BRUKES ALDRI IGJEN! Og jeg vet ikke jeg Albus … Enn om du …

-Brukte den til å tja … dra tilbake i tid med en skikkelig bande trollmenn og forhindret drapet på Harry Potters foreldre? Eller Neville Longbottoms for den saks skyld?
-Dro tilbake, henta Harry fra sin mishandlende onkel og ga han en oppvekst hvor han i det minste fikk en klem i ny og ne?
-Dro tilbake enda lengre og tok livet av Lord Voldemort mens han satt på dass?

«Jeg skjønner at det virker logisk, men jeg bestemte i min endeløse visdom at det var viktigere at en streber kunne delta i flere klasser samtidig, så hun kunne få oppleve ekstrem forskjellsbehandling, siden hun var den eneste eleven på hele føkkings Hogwarts som fikk nyte godt av denne duppeditten. Så det så.»

Kødd. Ditt navn er Albus Percival Wulfric Brian Dumbledore. Deal with it.

 

 

4. Dolores Umbridge har faktisk et poeng.

 

 

Bestill i dag, og få en pose grønn te på kjøpet.

Bestill i dag, og få en pose grønn te på kjøpet.

Ah, Dolores Umbridge. Kvinnen Potter-fansen elsker å hate. En regelryttende byråkrat, totalt blottet for empati, nestekjærlighet og glede. Et sjelløst monster, kun opptatt av resultater og stryking av sitt eget ego. Torturerer elever. Truer seg fram for å styrke egen posisjon her i livet. Joda. Jeg er enig. Som karakter er hun på grensen til å ha en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Dama er grusom. Men hun har likevel rett i en ting: «Things at Hogwarts are far worse than I feared.»

La oss ta sikkerheten for eksempel. I løpet av sine første år på Hogwarts opplevde Harry Potter ganske mye. Og en del av det burde være grunn nok til å legge ned hele skolen. Hva feks. med …

– At en lærer med en Voldemort voksende ut av bakhodet forsøkte å drepe ham?
– At læreren i «forsvar mot svart magi» forsøkte å drepe ham, for så å bli forsøkt drept av spøkelset til Voldemort, komplett med forvokst morderslange?
– At læreren i «forsvar mot svart magi» faktisk var en varulv. med NULL kontroll over den delen av seg selv?
– At læreren i «forsvar mot svart magi» forsøkte å drepe ham med å melde ham inn i en turnering han ikke var gammel nok til å delta i? (Ja, Mad-Eye var Barty Crouch Jr. i forkledning, men gjør det Harrys situasjon tryggere?)

And where did you learn those puns?

And where did you learn those puns?

Dolores er utsendt fra ministeriet for magi for å undersøke ståa ved Hogwarts, eller som vår kjære Hermione sa det; «It means the ministry intends to interfere with Hogwarts.» Og tja … Er ikke det egentlig omtrent like sjokkerende som at utdanningsdepartementet vil sjekke om en skole drives i samhold med utdanningsloven?

«Men metodene hennes da? Du kan ikke mene hun er helt god?»

Nei, absolutt ikke. En skrekkelig person. En karikatur av det verste byråkratiet kan grave opp. Men er det rart at ministeriet ønsker å se litt nærmere på en skole hvor grunnleggende sikkerhet for elevenes liv og velferd er så til de grader ikke-eksisterende?

 

Dat racism.

Dat racism.

Du lærer å krabbe, gå og løpe. Du lærer ikke å svømme ved at en eller annen sadist slenger deg ut på dypt vann. Du lærer ikke å kjøre bil med å bli satt bak rattet på en løpsk semitrailer med en «instruktør» som vræler «Kjør eller dø, din kødd!» Og face it; Dette er i bunn og grunn Harry Potters «utdanning» i et nøtteskall. Gutten måtte delta i en dødsturnering for voksne da han var 14, fordi han inngikk «en ubrytelig kontrakt». Selvfølgelig en felle lagt av Voldemort. Og hvordan løser de som skal beskytte Harry dette? De lar han gå rett inn i den. Som et lam til slakteren. Cedric Diggory ender opp med å bli drept foran Harry, og alt blir svart. Igjen. Og hvem sto bak denne planen, og ikke minst seleksjonsprosessen for turneringen? Joda: Albus Dumbledore. DEN KØDDEN! Og hva hadde skjedd hvis han bare hadde sagt nei?
«Harry er mindreårig. Kontrakt schmontrakt. Ikke faen om jeg risikerer livet til en 14-åring. Jeg konstruerte dette systemet, så da er det en smal sak å overstyre det.»
Og ikke gi meg det pisset om at ungene setter seg selv i fare. Unger pusher grenser. Det er vår natur. Det er de voksnes jobb å sette de samme grensene. Og de «voksne» ved Hogwarts svikter gjentatte ganger. Grovt. Og lik det eller ei; Dolores Umbridge har et poeng: Det er ikke holdbart. Deal with it. Og en ting til …
«Hva med at hun ga snille Professor Trelawney sparken?»
Ja, hva med det? Trelawney er en ubrukelig pedagog som overhodet ikke behersker «faget» hun underviser i. Skoleverket har alltid blitt kritisert for at det er umulig å bli kvitt ubrukelige lærere, og Umbridge gjør jo faktisk det. Hun gjør faktisk det mange har etterlyst i utdanningssystemet i flere år. Dama er en visjonær. En pioner. Og takken? Se filmen eller les boka.

 

 

5. Horace Slughorn. Den fordømte kødden.

 

 

Oh, hello there dear boy ...

Oh, hello there dear boy …

I «Harry Potter and The Half Blood Prince» introduseres en ny lærer: Horace Slugthorn. En gammel venn av Albus Dumbledore, som underviser i brygging av eliksirer. Og mitt inntrykk av Slughorn? En kjendishore som representerer ALT som er galt ved Hogwarts. La oss ta det mest opplagte først: Mannen «samler» på elever. Men ikke hvem som helst. De han finner «verdige». Igjen dukker elefanten i rommet på Hogwarts opp: Alle er like, men noen er MYE likere enn andre.

Horace har en egen klubb. En klubb for de elevene som har høy nok kjendisfaktor. Harry Potter er selvfølgelig selvskreven, sammen med Hermione Granger. De flinke. Eliten. Ron Weasley holdes utenfor. Selv om Harry Potter hadde vært dau uten Ron. Neville Longbottom er heller ikke blant de utvalgte. Og insult to injury, Neville dukker opp som kelner på en fest for de utvalgte. Velkommen til Hogwarts. Hvor hvis du ikke er «spesiell» nok kan du i det minste bli en tjener for de som er det. Men hvem bærer det egentlige ansvaret for at denne kjendishora kan bedrive en slik ødeleggende praksis? Tja … Ledelsen som ansatte ham? Og hvem håndplukket Horace? Joda. Albus Dumbledore. Igjen.
«Men han trengte jo Horace på grunn av minnene hans!»
Helt riktig. Men betyr det at Dumbledore ikke kan stille krav til hans yrkesetikk? At hans motbydelige inndeling av über og untermennesker er en smule uheldig? Det viser seg faktisk nemlig at en av hans «håndplukkede» elever en gang i tiden var en viss herremann ved navn Tom Riddle. Også kjent som … Lord Voldemort. Noe som fører meg til kanskje mitt største ankepunkt hva Hogwarts angår …

 

 

6. Lord Voldemorts «ondskap» er en naturlig konsekvens av politikken som føres ved Hogwarts.

 

 

I got a rocket in my pocket.

I got a rocket in my pocket.

«Ok. Nå har du gått for langt! Hogwarts er et fristed hvor du aksepteres selv om du er annerledes! Det er det eneste stedet hvor Harry har følt seg hjemme!»

Virkelig? La oss se litt på bevisene. Albus Dumbledore prater om «valg» til han får krampe i tunga, men hva er det Harry Potter blir fortalt det øyeblikket disse gærningene kommer inn i livet hans? Joda: «He’s the chosen one.» Han blir fortalt fra dag en at han ikke er som de andre. Han tilhører eliten.  «The 1%». Om noen andre elever har opplevd den samme indoktrineringen? Vel, vi vet om en: Tom Riddle.

 

Forever blowing bubbles ...

Forever blowing bubbles …

Hva er den mest effektive måten å skape en sosiopat på? Hvis jeg må gjette … Du forteller vedkommende at han/hun er spesiell. Utvalgt. At samfunnets normer ikke gjelder for deg. Medmenneskelige hensyn betyr ingenting, du er ment for større ting. Og hvordan starter Hogwarts denne litt ekle indoktrineringen? Fra dag 1. Du har vel ikke glemt sorteringshatten? Smak på ordet: SORTERINGSHATTEN. Sorteringssamfunnets første stopp. «Dette er skjebnen din balla. Deal with it. Personlige valg? You wish.» Og det å ha medfødt rett til storhet, ikke fordi du er kvalifisert, men fordi du ble født til rett sted og tid … Det er det engelske klassesystemets svøpe i et nøtteskall. Du dømmes for hva du er, ikke hva du gjør. Født fattig, så dør du fattig. Og hva Hogwarts angår … Hvorfor går vi på skole i utgangspunktet?

 

 

Slippery when wet.

Slippery when wet.

Her vil jeg komme med en påstand: Du går på skole for å lære. Ikke for å bli fortalt at du allerede er fullkommen. Og utgangspunktet for all læring er et enkelt prinsipp: Alt er vanskelig hvis du aldri har lært det. Likevel starter det allerede med sorteringshatten: Noen har talent for å bli arrogante selvhevdende drittsekker med et messiaskompleks, noen har talent for å bli ekte messiaser, skjebnebestemte til å redde verden, og noen har talent kun for å bli middelmådigheter, i «magiens vidunderlige verden» hvor det tydeligvis er VELDIG viktig å dele folk inn i kategorier, hvor hvem du er betyr MYE mer enn hva du faktisk gjør.

 

Oh, shut up, bignose!

Oh, shut up, bignose!

Og ta ordet «talent». «Talent» er ikke en garanti for suksess, det er på sitt beste en kjekk tjuvstart. Definisjonen på «talent»? 10% inspirasjon, 90% hardt arbeid. Og kanskje jeg har gått glipp av noe her, men hvor «talentfull» er egentlig Harry Potter? Han gjorde det skarpt i eliksirbrygging, men det var fordi han fuska ved hjelp av boka til Severus Snape. Han er et råskinn i Quidditch? John Arne Riise er et råskinn i fotball, men gjør det ham til messias? Bulllshit. Den mest talentfulle personen du faktisk blir kjent med i serien er Hermione Granger. Hvorfor? Fordi hun jobber. Leser. Hun gjør en innsats. Hun er kanskje «muggleborn», men den 10% hun «mangler» kompenserer hun for i massevis med systematiske studier. Hun burde strengt tatt være «the chosen one», siden hun er den eneste som faktisk jobber for det. Men hun er vel ikke «spesiell» nok. Hun har gal arv. Feil «breeding». Dårlige gener. Og som vi nå har skjønt, hardt arbeid får deg et stykke på vei ved Hogwarts, men hvem du er, blandet med et superoppblåst ego, får deg MYE lengre. Og husk at vi alle er like … Og poenget? For en selvutnevnt messias som Lord Voldemort/Tom Riddle, er dette søt musikk. Hogwarts så de verste sidene ved gutten og fremelsket de på et vis som er nesten imponerende. Og likevel sitter disse mektige trollmennene og lurer på hva som gikk galt. Kjapt hint, gutter og jenter: En utdanningsmodell som burde ha gått av moten i middelalderen. Hogwarts fikk det de ønsket seg: En «spesiell» elev. Behold our beautiful education system in all its glory. Huzzah.

Men du kan slappe helt av. Jeg er snart ferdig. Mitt lille korstog er snart over. Det er bare en ting til jeg vil påpeke. Det kanskje mest opplagte poenget med denne serien er selvfølgelig spart til slutt. Og hva er det?

 

 

7. Harry Potter er en kødd.

 

 

«Oh no, you didn’t just go there, you bastard!» Å joda. Gjett om jeg gjorde. Og nå kan du enten kaste deg på telefonen til Mental Helses Hjelpelinje, eller du kan lese videre og finne ut en ting: Hvordan i all verden kan noen si noe slikt uten å ta fyr? En enkel grunn: Harry Potters sønn. Albus Severus Potter.

Og ringer du barnevernet, bruker jeg avra kedavra på deg.

Og ringer du barnevernet, bruker jeg avra kedavra på deg.

Hele serien ender jo bra. En godt voksen Harry Potter står på togstasjonen med sin pur unge sønn, klar til å sende ham til … Hogwarts. Du leste riktig. Skolen hvor Harrys «utdanning» stort sett besto av å gjøre sitt aller beste for å ikke DØ. «It was the best of times, it was the worst of times» meg i ræva. Harry sender sønnen sin DIT? Enten hater Harry sønnen sin, ellers er han ubegripelig tett. Han sender virkelig sønnen sin til dette utdaterte, middelalderske møkkastedet for å få sin personlighet vurdert av en jævla hatt?! For å oppleve gleden av å ikke kunne stole på en jævla kjeft?! For å oppleve klassesystemets usigelige lykke?! Men han har en fordel: Faren hans var «the chosen one», så folka der kommer sikkert til å tro han er den neste messias som driter gull og fiser diamanter. Hvem vet? Kanskje de ødelegger gutten? Fremelsker de verste sidene hos ham … og skaper … den neste Voldemort? Det hadde ikke overrasket meg. «Det har funka eksepsjonelt ræva i flere hundre år, og vil sikkert fungere like skrekkelig i flere hundre år til.» Joda, Harry. Lykke til med det. Din kødd.

 

 

Not cool, bro.

Not cool, bro.

 

Vingardium leviosa!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig rant., Subjektiv virkelighetsoppfatning. | Legg igjen en kommentar

Jeg er tørst.


«Det går an å ha det moro uten å drikke!» «Japp. Går an å drikke uten å ha det moro og.» – Min onkel.

 

 

 

Av alle utfordringer livet skulle vise seg å slenge i min retning, dukka det nylig opp en jeg ikke hadde tatt høyde for. Jeg er tørst. Igjen. Jævlig tørst. Så tørst at jeg bare har lyst til å drikke meg inn i en evigvarende komatøs tilstand som jeg aldri trenger å våkne fra. Og i tilfelle du ikke har skjønt det; Det er temmelig høyt oppe på tørsthetsskalaen.

Because fuck you, that's why.

Because fuck you, that’s why.

Dette er selvfølgelig et problem som har verdens mest opplagte løsning; Drikk, din fordømte jævel. Faen heller, hva har du å tape? Du har ingenting. Du er ingenting. Om du daua i morra, tror du virkelig noen bryr seg? Legger merke til det? Hva faen er det egentlig som stopper deg, din andrerangs reservetaper? Hva har du å tilby verden? Hva har du noen gang bidratt med? Kan du komme på en god grunn til at du ikke kan gjøre din overgang til undergangen offisiell?

Nei. Jeg kan ikke det. Jeg kan ikke rettferdiggjøre min egen eksistens. Jeg ser ingen grunn til at jeg skulle ha noen som helst rett til å ta opp plass. Og det er i bunn og grunn alt jeg gjør. Tar opp plass. Forbruker oksygen. Rent logisk sett er det ingen fornuftig grunn til at jeg skulle fortsette med det. Så hva stopper meg fra å gå til grunne med stil? Egentlig bare en ting: Jeg er smart nok til å vite bedre. Og akkurat nå hater jeg det. Faen heller, livet hadde vært så utrolig mye enklere hvis jeg bare kunne bli stapp tett. Og det finnes måter å bli det på. Den enkleste? Drikk deg dum.

 

 

«Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.» – Albert Einstein.

 

 

 

Kan ikke krangle på det vel?

Kan ikke krangle på det vel?

En skulle kanskje tro at å oppdage at gamle demoner som stikker innom for å hilse på ville være en skremmende opplevelse, men nei. Egentlig ikke. Det er en slitsom opplevelse, absolutt. Men istedet for å bli skremt, blir jeg bare irritert.

«Å faen. Deg igjen?! Drit og dra.» Jeg blir forbanna. Jeg blir lei. Jeg blir trist. For ærlig talt, jeg trodde jeg var ferdig med dette tullet. Jeg trodde jeg hadde kommet lengre. Jeg trodde jeg hadde klart kunststykket «å vokse opp». Og plutselig dukker jeg opp for å påminne meg selv; «Not even close, motherfucker.» Faen som jeg hater den fyren. Drittsekk.

 

drunk-3

I got two legs from my hips to the ground …

Han begynte å plage meg ganske tidlig. Faktisk kan jeg ikke huske at han noen gang egentlig har latt meg være i fred. Slitsom jævel. Masete liten faen som elsket å minne meg på hvor totalt ubrukelig jeg er. Hvordan min eksistens kun skulle bli en enorm skuffelse for alle som noen gang var dumme nok til å komme nært innpå meg. Heldigvis lærte han meg måter å unngå det på. Han lærte meg å bli kald. Lukket. Logisk. Og han lærte meg en ting til: Beste måten å stenge ut den fordømte hestkuken på? Drikk. Og drikk litt til. Faens møkkasubb. Den eneste personen jeg egentlig alltid har ønska skulle komme seg til helvete ut av livet mitt er den eneste personen jeg er dømt til å leve med. Hvis det finnes en Gud; Well played, sir. Well played indeed.

 

 

 

«Winston, you’re drunk!» «Yeah. And you’re ugly. But tomorrow I’ll be sober.» – Winston Churchill.

 

 

 

Feires alltid best med ei skikkelig fyllekule.

Feires alltid best med ei skikkelig fyllekule.

Hvordan er det egentlig mulig å savne noe som aldri har gjort deg noe godt? Noe som kun har gitt deg smerte? Et spørsmål jeg gir videre til menneskeheten. Men kanskje det er feil spørsmål? For hvis jeg er brutalt ærlig. Hvis jeg virkelig kjenner etter, den ene personen som egentlig har forvoldt meg smerte, den ene personen som har ønska meg dau, det er meg. Og det å drikke … Det er i bunn og grunn den mest behagelige måten å få den fyren til å holde kjeft på. Å få ham til å la meg være i fred. La meg slippe all hetsen. Skuffelsen. Alle påminnerne om menneskene som har blitt såra. Skadde. Menneskene som hadde hatt det bedre uten meg. Jeg burde kanskje håpa at de klarer å tilgi meg en dag, men egentlig håper jeg vel at jeg klarer å tilgi meg selv. Og ikke minst slutte å såre folk. Intensjoner eller ei, resultatet blir alltid det samme. Og ja. Det svir. Og det bør det kanskje.

 

 

 

«Jeg liker deg ikke når du er full, Marius.» «Jeg liker meg ikke når jeg er edru, så da burde jo det gå opp i opp?» – Marius Aanonlie.

 

 

 

At least he's an honest asshole.

At least he’s an honest asshole.

100 kroners spørsmålet er likevel dette: Kommer Marius til å slå seg på flaska igjen? Hittil er svaret nei. Det har gått «bra». Jeg møter fortsatt verden både edru og nykter. Kan jeg garantere at det holder? Nei. Jeg er ikke immun for fristelser. Jeg er ikke «opphøyd» nok til å kunne garantere at gamle tabber plutselig virker forlokkende. Jeg sitter ikke på patenten til evigvarende avhold. Jeg har ikke løst «misbrukergåten». Jeg er ikke et forbilde. Intet idol. Bare et menneske som forsøker å holde meg flytende. (Pun intended.) Trår vannet, livredd for å drukne. Livredd for å aldri bli sett. For aldri å få være Marius. For aldri å kunne orke meg selv igjen. For aldri å oppleve følelsen av å være hel. Aldri kunne oppleve kjærlighet igjen. Omsorg. Aldri kunne gi det heller. Aldri bli noe annet enn en livsform ute av stand til å bidra. Ute av stand til å delta. Ute av stand til å føle seg som en del av flokken.

 

Så hvorfor skrive noe slikt? Hvorfor brette ut mine innerste demoner for offentligheten? Hvorfor syte så jævlig? Hvorfor søke sympati så til de grader opplagt? 2 grunner egentlig

  1. Jeg er lei av å bli oppfattet som «smart». Jeg er ikke det. Ikke i nærheten engang. Jeg er lei av å høre «Du som er så smart og ressurssterk burde jo …» Drit og dra. Jeg er hvem jeg er. Har du et problem med det, kyss meg i ræva.
  2. Jeg prøver noe nytt akkurat nå. Jeg prøver å gi meg selv omsorg. Kjærlighet. Støtte. Hvorfor? Som Pippi Langstrømpe sa det; «Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!» Så gjenstår det å se om jeg klarer å tro henne. Det kan uansett ikke skade. Tror jeg …

 

 

Slapp av gutter, Egon har en plan!

Slapp av gutter, Egon har en plan!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alea jacta alest.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Personlig rant., Subjektiv virkelighetsoppfatning. | 2 kommentarer

Når politisk korrekthet tryner.


«Political correctness? In my humor, I never talk about politics. I was never much into all that.» – Don Rickles.

 

 

Nei, lille venn. Ikke sånn.

Nei, lille venn. Ikke sånn.

 

 

Å være «politisk korrekt» er en av de tingene i livet jeg støtter til en viss grad. Jeg er «korrekt» nok til å skjønne hvorfor det er smakløst å referere til en mørkhudet person som «neger», men derimot IKKE «korrekt» nok til å benekte at i vår historie fantes det en tid da både «neger», «nigger» og «svarting» var svært sosialt akseptabelt. Jeg tilhører den kjipe typen menneske som syns vi skal omfavne de verste aspektene av vår felles historie fordi (tro det eller ei) da risikerer vi faktisk å lære noe. Men det er nå bare meg. Spillutvikleren Ubisoft er tydeligvis ikke HELT enig meg med der …

 

 

«I just don’t accept midgets as human beings. There’s only so much political correctness I can accept.» – Gilbert Gottfried.

 

 

 

I 2007 var Ubisoft fortsatt en dverg i videospill bransjen. De hadde produsert en del kule titler som hadde en viss cred blant gamere, men de helt store mainstream kanonene hadde uteblitt. Et spill skulle vise seg å snu dette, og gjøre Ubisoft til en panservernrakett blant disse selskapene. Det spillet het «Assassin’s Creed«. Et spill som etter dagens standarder er en litt snurrig opplevelse, men som satte en helt ny standard på den tiden. Likevel var de allerede da bekymret for å bli oppfattet som politisk eller religiøst motiverte. Spillets handling var lagt til korstogene i middelalderen, og selv om det er en konflikt spillet ikke tar noen som helst stilling til, følte tydeligvis utviklerne at det var nødvendig å legge inn en disclaimer, som understreket tydelig utviklernes nøytralitet. Denne disclaimeren så slik ut:

 

(Burde vel dekke det meste det?)

(Burde vel dekke det meste det?)

 

 

Assassin’s Creed solgte som hakka møkk, og en oppfølger kom selvfølgelig et par år etter. Med den samme disclaimeren. I et spill hvor den var fullstendig overflødig. Spillets historiske setting hadde forflyttet seg fra den mørke middelalder over i den glade rennessansen, og det mest religiøst kontroversielle det hadde å by på, var nedlastbart ekstrainnhold som var en slags liten historisk hyllest til hendelsene som inspirerte Tom Wolfe til å skrive «The Bonfire Of The Vanities«. Morsomt, men omtrent like kontroversielt som Titten Tei. Assassin’s Creed hadde blitt nøyaktig det Ubisoft trengte: En kommersiell, kritikerrost suksess, og da var det bare å køle på eller hva? Du gjettet det. «Men hvor lenge var Adam i Paradis?»

 

 

Assassin’s Creed spillene kom hyppigere enn amerikanske tenåringsgraviditeter etter Assassin’s Creed 2. Faktisk ble nr.2 delt opp i 3 kapitler som alle foregikk i rennessansen. Man surra rundt i Firenze, Venezia, Roma og Konstantinopel, og … drepte en haug med folk. Good times. Det kom en nr.3 hvor man surra rundt i New York og Boston under den amerikanske revolusjonen, og … drepte en haug med folk. I nr.4 fikk du utdelt ditt eget piratskip hvor du surra rundt i Karibien i første halvdel av 1700-tallet, og … drepte en haug med folk. And so on, and so on, and so on. Livet var fett, du drepte med glimt i øyet, og alt var fryd og gammen. Hvordan i all verden kunne dette gå på trynet? To ord, seks stavelser: Politisk korrekthet.

 

 

 

«It’s this upside-down world that we live in where we afford political correctness to the most intolerant group of individuals on the planet.» – Vince Flynn.

 

 

 

I 2014 skulle Assassin’s Creed endelig lanseres for den nye generasjonen med spillkonsoller, og forventningene var skyhøye. Resultatet av all denne ventingen het «Assassin’s Creed: Unity«, og for å si hva jeg personlig syns med en gang: Det er bedre enn sitt rykte. Problemet er vel at det blir omtrent som å si at Ted Bundy var litt triveligere enn du kanskje trodde. Lista legges ikke veldig høyt. Teknisk sett var Unity et mareritt. Det hakka og glitcha verre enn et bur med kaniner på viagra. Det ble riktignok fiksa på etterhvert, men spillerne hadde tross alt allerede blitt ganske traumatiserte av at blant annet figurene i enkelte sekvenser rett og slett ikke rakk å få på seg huden, noe som resulterte i …

 

 

KILL IT WITH FIRE !!!

KILL IT WITH FIRE !!!

 

Assassin’s Creed: Unity fikk mye pepper av både spillere og kritikere, og mye av kritikken var velfortjent. En del av kritikken ble derimot for meg en noget snurrig opplevelse. Assassin’s Creed: Unity fikk nemlig det desidert verste stempelet en kan pådra seg i våre dager: Det var politisk ukorrekt.

 

(Skummel musikk settes inn etter behov.)

(Skummel musikk settes inn etter behov.)

Dette stempelet kom fra to steder: Fransk venstreside og sinte feminster. Om de hadde noe å fare med? Viddy well little brother, viddy well …

 

Venstresida i Frankrike var forbanna fordi de mente Unity undergravde viktigheten av den Franske Revolusjonen. Og nei. Sorry. Alt Unity påpekte som kan tolkes «politisk» var at Maximillien Robespierre og hans stolte Jakobinere var verre tyranner enn Ludvig 16. Du skal være temmelig historieløs hvis du gidder å krangle på det. Face it; Når dine egne partifeller kakker huet av deg, fordi de frykter at du kan finne på å gjøre det samme mot dem, da er du en dritkjip diktator.

Feministene på sin side reagerte på at spillet manglet sterke kvinnelige karakterer, og det er en mye mer fair kritikk. Det var ikke mange kvinnelige helter i Unity, og det kunne de godt ha hatt. Theroigne De Mericourt fikk en ganske solid rolle, (noe som bare skulle mangle) men ellers glimret kvinnene med sitt fravær. Og dette i en epoke hvor kvinnene faktisk sto relativt sterkt, sett fra et historisk perspektiv. Den eneste andre kvinnen som var verdt å nevne i Unity var heltens store kjærlighet (og stesøster!) Elise, og personlig oppfattet jeg henne som en sterk karakter, men hun ble en biperson. Og slik som historien var lagt opp kunne hun like gjerne ha vært hovedpersonen, så jo; Kritikerne hadde et poeng. Det syntes tydeligvis Ubisoft og, som bestemte seg for å reise kjerringa (sa brura …) med … Assassin’s Creed: Syndicate. Det mest politisk korrekte spillet EVER! Eller …?

 

 

 

«Political correctness does not legislate tolerance; it only organizes hatred.» – Jacques Barzun.

 

 

Ubisoft hadde en utfordring. Kunne de lage et Assassin’s Creed spill som var politisk korrekt? Det skal de ha; De ga jernet. De køla på, og resultatet? Et spill som var dritkult å spille, men som virket som det var skrevet av en drita full rhesus ape på antidepressiva, som strøyk i historie allerede i barnehagen. Det hele er bare så … vidunderlig, skrekkelig feil.

Assassin’s Creed spillene har alltid skrytt på seg å være historisk nøyaktige, og selv om det kryr av unøyaktigheter i denne serien, har de i grove trekk klart å behandle historiefaget med en viss respekt. Assassin’s Creed: Syndicate tok denne respekten og sprutbæsja på den.

 

 

«History is the study of change. If nothing changes, everything just grow static, and … dies.» – Shaun Hastings, «Assassin’s Creed III».

 

 

Shaun har et poeng. Skal vi lære av historien må vi se på hvordan historien har endret seg, og ikke minst hvordan menneskene i den taklet disse endringene. Hvordan menneskeheten takler forandring? Utfra den historiske evidensen som ligger foran oss, ikke i det hele tatt. «Jo mer menneskeheten forandrer seg, jo mer forblir den seg selv lik.»

Syndicate ville tydeligvis bevise en gang for alle at joda! Ubisoft er kjønnspolitisk sett i takt med vår tid. Likhet for alle! Bare et lite problem dog … Syndicate foregikk i det viktorianske England i 1868 …

 

 

«Don’t you know that this is the victorian era? Where women except queen piglet-features herself are to be seen, not heard?!» – Edmund Blackadder.

 

 

 

Ubisoft forsøkte på et tidspunkt å forklare fraværet av kvinnelige hovedpersoner med at «kvinnelige karakterer byr på for store utfordringer når det kommer til animasjon.» Virkelig? Så Mass Effect, Fable, og ikke minst Assassin’s Creed: Liberation var bare arbeidsuhell det da? (Kjapt tips: IKKE bruk en slik forklaring når du allerede har lagd et spill med en kvinnelig hovedperson som fungerte helt strålende. Det blir omtrent som å skryte på deg at du er lam, mens du spaserer rundt og skyver på din egen rullestol.) Så joda: Sterke kvinner var løsningen … I England. I 1868.

 

Syndicate ga kritikerne en kvinnelig hovedperson. Dessverre bare nesten. Ubisoft løste nemlig dette problemet med … tvillinger. Jacob og Evie Frye.

 

Pompel & Pilt. a.ka. Jacob og Evie Frye.

Pompel & Pilt. a.ka. Jacob og Evie Frye.

Hvorfor dette er problematisk? Fordi Jacob er en FULLSTENDIG overflødig karakter. Evie kunne utmerket godt ha spilt hovedrollen alene i dette spillet. Ikke bare hadde det stilnet kritikken om fraværet av kvinnelige helter i videospill, det hadde også spart Ubisoft for å regelrett forfalske historie for å tekkes sine kritikere.

 

Antagonister kryr det av i Syndicate. Hvor rent bortsett fra hovedskurken, Crawford Starrick, den kriminelle gjengen «The Blighters» (Nei, det er ikke en spøk) er de som lager mest kvalm. Men det skal «The Blighters» ha: De er en oppsiktsvekkende progressiv gjeng. De har nemlig kvinnelige medlemmer og ledere. Som surrer rundt, bevæpna til tenna, i langbukser og sjakettjakker … I viktoriatidens England … Historisk korrekthet much?

 

Et vanlig syn i England, 1868?

Et vanlig syn i England, 1868?

Det skulle bli verre. Mye verre. Hva er den enkleste måten å markere hvor progressiv og åpen du er når du lager et spill? Homofile karakterer. Problemet var at dette allerede hadde blitt adressert i «Assassin’s Creed: Brotherhood», hvor Leonardo Da Vincis seksualitet ble belyst og akseptert. Så hva gjør vi da? En transseksuell karakter selvfølgelig. Og slik entret Henrietta «Ned» Wynert Assassin’s Creed universet.

 

Dude ... Where's your adams apple?!

Dude … Where’s your adams apple?!

Ned var tydeligvis en kvinnelig karakter som kledde seg som mann. Og kunne tydeligvis leve ut denne siden av seg selv, selv om hun var en kvinne med omtrent like mye talent for forkledninger som en giraff med solbriller som forsøker å snike seg inn i en løveflokk. Dette i et land hvor Oscar Wilde ble fengslet ca.20 år etter hendelsene i Syndicate fordi han var homofil. Et land som dømte Alan Turing til kjemisk kastrering i 1952 for den samme «forbrytelsen». Hvor troverdig er det at en så åpenbar transseksuell karakter fikk gå i fred på gata i England anno 1868?

Helt greit å omfavne forandring, men å hoppe bukk over alt som heter historie å late som om forandringene allerede hadde skjedd? Det er ikke politisk korrekthet, det er idioti. Og midt oppi alt dette kom Ubisoft ut med et annet produkt: Watch_Dogs. Her er det Ubisofts kamp for å bli «politisk korrekte» VIRKELIG blir ufrivillig tragikomisk.

 

Det kan virke som at Ubisoft i sin iver etter å bli «politisk korrekte», FULLSTENDIG glemte at å være åpenbart rasistiske er minst like ille, og ga verden det som må være den desidert største samlingen av afro-amerikanske stereotypier og klisjeer verden til dags dato har sett. Man introduserer den afro-amerikanske gangsteren «Iraq».

 

Pop a cap in yo' ass muthafuckah!

Pop a cap in yo’ ass muthafuckah!

«Iraq» blir skjelt ut av sin gangstersjef, som kaller Iraq en «stout». Iraq spør en kompis hva i svarte en «stout» er, og kompisen forklarer «It’s a weasel, man.» Iraq responderer med å knuse kompisens hode med en koffert. Skal vi se …

  • «Alle afro-amerikanere er analfabeter-klisje»? CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere er voldspsykopater-klisje»? CHECK!

 

Watch_Dogs introduserte også karakteren «Bedbug». En lat, ganske dum, overvektig enkel fyr som bor hos bestemora si, og ender opp med å hjelpe det nærmeste du kommer en «protagonist» i dette spillet.

 

Bedbug, a.ka. "Git' in mah belly, muthafuckah!"

Bedbug, a.ka. «Git’ in mah belly, muthafuckah!»

Hvorfor han kaller seg «Bedbug»? Skal vi se … Kanskje like greit å la Bedbug forklare dette selv …
«It means I’m a playa. A Bedbug can git into any womans bed.»
Denne filosofiske lille perlen kom i en samtale Bedbug hadde med sin bestemor, som på sin side hørtes ut som en dårlig imitasjon av Eddie Murphy i «The Nutty Professor». Skal vi se …

  • «Alle afro-amerikanske menn tenker kun med pikken-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere er late-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanske foreldre er ubrukelige. og dumper ungene hos besteforeldrene-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere er overvektige-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere starter samtlige setninger med Yo-yo-yo-klisje». CHECK!

 

Og slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige. Om det er en moral her? Aner ikke. Politisk korrekthet er vrient? Det er lettere å bli super rasistisk enn du kanskje tror? Neppe. Jeg tror moralen til syvende og sist egentlig er ganske enkel:

 

(Det anbefales ikke. Av naturlige årsaker.)

(Det anbefales ikke. Av naturlige årsaker.)

 

 

 

 

 

 

– Quod sum eris.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Sterke meninger!


 

 

 

«The fewer the facts, the stronger the opinion.» – Arnold H. Glasow.

 

 

Å logge inn på sosiale medier har blitt en risikosport. Det dukker opp nyheter om ting og tang som får virkeligheten til å fremstå som et temmelig tåpelig ekstremteater. En fribryterring designa av Dr. Doom på syre. I dag var intet unntak, da jeg fikk meddelt at Sarah Palin vil «debattere» klimakrisen, med Bill «The Science Guy» Nye.

It's not even fair.

It’s not even fair.

For Bill Nye sin del er dette neppe noen stor utfordring. Han har som kjent debattert med snakkende poteter før, og kommet fra det med æren i behold, spørsmålet er vel heller hvorfor. Hvorfor skal vi bruke tid på slikt? Hvorfor ikke istedet forsøke å finne løsninger som faktisk fungerer? Hvis løsningen din på et problem er å stikke huet opp i ræva, late som problemet ikke eksisterer, og på toppen av alt skjelle ut alle som faktisk jobber med å finne en løsning, da har du vel ikke VELDIG mye å bidra med, har du vel?
Men likevel skal vi da tydeligvis bruke tid på Palin. Og hvorfor?
«Fordi hun har så sterke meninger!» «Hun har sine meningers mot!»
Fint det. Det er likevel her jeg får lyst til å putte en liten flue i suppa. Når ble det et egentlig et tegn på kvalitet?

 

 

 

«The fact that an opinion has been widely held, is no evidence whatsoever that it is not utterly absurd.» – Bertrand Russell.

 

 

vetblogg-3

Tror ikke det, gitt.

Jeg så et oppslag her om dagen. «Vi respekterer hverandres meninger.» Og det er det vel ingen som vil protestere på, eller? Virkelig? Ingen? Ok, så får jeg vel gjøre det selv da. Jeg har nemlig svært mange innvendinger til et slikt oppslag, og den første er ganske enkel: Det kommer an på hvordan du har kommet fram til den «meningen» det. Og hvis du bare bestemte deg for en konklusjon, for så å vende det døve øret til alt som finnes av evidens på at du faktisk tar feil, så nei. Da respekterer jeg ikke meningen din, eller deg for den saks skyld. Det sier nemlig altfor mye om hvordan du forholder deg til virkeligheten. Og det at det sitter litt obskure skrotinger på nett og sprer møkk, det kan jeg egentlig leve ganske greit med. Det er når våre folkevalgte sprutbæsjer på den etterhvert så berømte metaforiske leggen det bør gå et par varsellamper.

 

Mystisk det der.

Mystisk det der.

Jeg kommer dessverre ikke unna vår alles kjære innvandrings og integreringsminsister, Sylvi Listhaug når jeg skriver om et slikt tema. Sylvi hadde nemlig en «sterk mening». En konklusjon hun hadde bestemt seg for. Det var bare et LITE problem med den saken … Forskningen som var utført kom til en annen konklusjon. Og hva gjør vår kjære folkevalgte minister? Hun insisterer på at forskningen støtter hennes «mening». Eller som det sies på «politikernorsk»:
«Listhaug vedgår også at det ikke står i rapporten at barna blir tvunget av sine familier til å reise, men oppgir at hun selv har «snakket med ansatte i EMA-mottak i Norge som sier at det er eksempler på at barn gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det selv».»

Forvirrende? La meg forsøke å oversette:
«Æh … Den derre forskningsrapporten var kjempekjip. Uenig med meg og greier … Så jeg fant like gjerne på noe selv jeg!»
Og hadde dette bare være en eller annen obskur skroting som satt og køla på nett så hadde jeg ikke brydd meg nevneverdig. Men dette er faktisk en av våre folkevalgte. Med ansvar for integrering. Og tja … Hvis du synes det er uproblematisk, hvorfor stoppe der?

 

 

Nei. Ikke i nærheten engang.

Nei. Ikke i nærheten engang.

Hva feks. med en helseminister som har bestemt seg for at vaksiner er en uting, uansett hvor kraftig det blir bevist at vedkommende faktisk tar feil? Utenkelig? Hva med en miljøvernminister som har bestemt seg for at klimatrusselen er en bløff? Eller en samferdselsminister som har bestemt seg for at farene ved fyllekjøring er overdrevne? En utdanningsminister som syns Darwin har fått herja nok, på tide med litt real kreasjonisme! Og hvis noen påpeker at dette er galskap, så kan de bare se litt såra inn i et kamera og si; «Jeg syns dere bør respektere meningene mine jeg altså.»
Og hva sier man til slikt? Jeg vet bare hva jeg vil si:

vetblogg-5

 

At en mening er «sterk», betyr ikke at den er riktig. Det betyr ikke at den bidrar. Det betyr bare at du har forelska deg så jævlig i den at du ikke orker tanken på at du kan ta feil. Og lykke til med det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Nødvendig tull og tøys., Personlig rant. | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.