Selvinnvikling for dummies, del II: Critical minds.


Risk management, baby…!

«The tendency to whining and complaining may be taken as the surest sign symptom of little souls and inferior intellects.»

 

 

 

I mitt forrige blogginlegg ga jeg en kjapp inføring i kunsten å bli en vaskeekte selvinnvikler. En bransje i kraftig vekst, og ikke minst en bransje hvor intelligens er et massivt handicap. Det er derfor bare rett og rimelig å følge opp med del 2: Hva gjør du hvis noen avslører at det du pusher er tull? Og enda verre; Enn hvis de avslører deg med godt dokumentert og rasjonell argumentasjon? Det er da du trenger en innføring i selvinnviklet argumentasjon. And baby… I’m only too happy to oblige…

 

 

 

«Anecdotal thinking comes naturally; Science requires training.»

 

 

 

Helt sant! Kusina til en kompis leste det i Se & Hør!

Det kommer alltid til å finnes skeptiske drittsekker som ikke tar alt du serverer for like god fisk som dine godt programmerte disipler. Og face it; Når det kommer til å dokumentere dine mirakelløfter kommer du til å være på kronisk tynn is. Det er da du trenger et arsenal av «Selvinnviklede argumenter». Og vi starter selvfølgelig med selvinnviklingens sterkeste våpen: Anekdoter.

Her er selvfølgelig fordelen at dine godt programmerte disipler kan brukes som infanterister. Akkurat som bønder i sjakk vil de være villige til å forsvare sin Konge eller Dronning med livet som innsats, kun bevæpnet med anekdoter og enkelte ganger, ufyselig språkbruk. (Even chesspawns gets the blues…) Og det er derfor det er så viktig at du programmerer dine selvinnviklede zombietryner så grundig som overhodet mulig. Hvis du ikke har gjort grunnarbeidet ditt godt nok der risikerer du nemlig at zombiehæren din lytter til «fienden». Og det siste du ønsker er vel at dine disipler slipper til litt fornuft…?

Det finnes ikke piller mot en møkkete munn…

Men har du gjort grunnarbeidet ditt godt nok blir ikke dette ett problem. Dine små søte sjakkbønder kommer til å møte etthvert tilløp til skepsis med dødsforakt. De vil sverge opp og ned på at du er en moderne Messias, og ikke minst at de har opplevd magien du har utøvd. Alt dette er en del av nøye utført grunnarbeid.

La oss f.eks. si at en av dine disipler har feber. Dette er det som kalles «en gyllen mulighet». Legg hendene på panna til disippelen din og si noe sånt som «Lukk opp dine chakraer og motta min helbredende energi. Du burde føle deg merkbart bedre om ca. en uke…» Og resultatet? Hvis en eller annen skeptisk jævel stiller spørsmål om deg, det du driver med og dine metoder så kommer denne disippelen deg til unnsetning: «Han kurerte feberen min! Alt han gjorde var å legge hendene på meg, og en uke etter var jeg frisk! Hvordan forklarer du det, din jævla septiker?» Er ikke menneskeheten vidunderlig? Igjen, bare ha i bakhodet at dette er mennesker som ønsker å tro så sterkt, at programmeringen går på skinner. Hvorfor argumentere for din egen fortreffelighet når du kan få andre til å gjøre det for deg?

Yeah, I’m looking at you !

Ett argument som kan brukes mot en slik metode er selvfølgelig at det er en uredelig måte å fronte sin sak på, men ærlig talt… Hvis du har slike moralske kvaler bør du hoppe av selvinnviklingskarusellen en gang for alle. Dette er ikke en bransje for mennesker med en hang til å pådra seg moralske liggesår. Og som vi alle vet: Det finnes ingen bedre vaksine mot moralske liggesår enn penger. Moral? Det er for de uinnviklede. De skikkelige åndelige innvikla kvitta seg med den plagsomme uvanen for lenge siden. Eller kvitta og kvitta… Hvis du gjorde grunnarbeidet ditt godt nok i programmeringsfasen kan du slå deg på brystet med at du nok hadde en finger med i spillet der… Åh, kom igjen… Det er da vel ingen grunn til å bli sjenert nå…?

 

 

 

«The best things in life are free, but you can keep them for the birds and bees, now give me money…»

 

 

 

Hvis du behersker anekdotisk argumentasjon (gjerne utført av andre), er du godt i gang. Men kjære deg… Du trenger mer. Mye mer. Og ett skritt i riktig retning er å programmere dine disipler med argumenter tuftet på falske eller grunnløse premisser.

Mobbing av personlig tro?

En klassisk vinner er argumentet «før visste alle at jorda var flat». Og tro du meg, de kommer til å bruke det som en papegøye på syre. Problemet er selvfølgelig at det er et argument som er 100% falskt. Og selv om det ikke var det, hva har det egentlig med saken å gjøre? «Før visste alle at jorda var flat, ergo har jeg bevist at min guru og ledestjerne er et geni!» Men dette er selvfølgelig detaljer. Dine disipler kommer aldri til å tenke over dette i det hele tatt. De kommer til å dra det opp av hatten i hytt og gevær, kun avbrutt av selvinnviklingens grunnløse yndlingsargument nr.2: «Det er mer mellom himmel og jord!« Og dette er et «argument» du virkelig må banke inn under programmeringsprosessen. (Selv om det strengt tatt ikke er et argument, men en påstand. En totalt udokumentert en sådan, men detaljer, detaljer…) En annen teknikk som faller inn her er teknikken hvor du trener dine disipler i kunsten å argumentere totalt urelatert. Dette er en ordentlig godbit. Når en debatt/diskusjon blir ubehagelig spor av debatten med å pek på en urelatert tematikk. Det er ganske enkelt.

Se en annen vei! Nå!

Argumenter av typen «Hvordan kan dere etterlyse et fnugg av fornuft i våre påstander, så lenge barn sulter i Afrika!», er noe selvinnviklede mennesker er dritgode på. Men de ble ikke så gode over natten. Det krever trening, og ikke minst en solid dose skamløshet. Skamløshet jobber du selvfølgelig inn i dine disipler under programmeringsfasen. Og igjen, det er lettere enn å klø seg bak. Erstatt «skamløshet» med «åndelighet» og saken er biff. Og skulle noen få samvittighetskvaler er det ikke verre enn å dra fram ord som «negativitet» og «reduksjonisme». Ekte programmert selvinnviklende argumentasjon har nemlig den fordelen at den belønner skamløshet, og straffer sunn fornuft og ethvert lite tilløp til samvittighet og  anstendighet. Alminnelig folkeskikk? Skikk og bruk? Hvem trenger vel slike negative og reduksjonistiske vibrasjoner…?

 

 

 

«Nothing right in the left brain half, nothing left in the right brain half.»

 

 

 

Samhold er ett stikkord når kritiske røster skal bekjempes. Paranoia er et fint virkemiddel for å sikre deg gurustatus. Hvis dine disipler kan føle seg som små geriljasoldater i en imaginær krig, har du nemlig ett nytt våpen i arsenalet ditt: Demonisering.

Be vewy, vewy quiet… I’m hunting wabbits…

Imaginære konflikter er en klassiker. Felles fiende, felles trøst slår aldri feil. Og som vi alle vet; Imaginære konflikter krever imaginære fiender. Her er fordelen at slingringsmonnet er enormt. Du trenger ikke vite noe konkret om «fienden», du trenger egentlig ikke gi dem et navn engang. Det holder lenge å referere til dem som «dem«, og det eneste konkrete du trenger å avsløre om «dem» er at de er mot «oss» og alt «vi» står for. (Og nei, du trenger heller ikke å definere hva «vi» står for.) Men hvis du føler at denne retorikken trenger litt kjøtt på bena, er det nok av fantasifulle navn å ta av. «Big Pharma» er en sikker vinner, men det er ingen grunn til å begrense seg. Selvinnviklede mennesker som ønsker å tro vil alltid lytte til sin guru, og her er det bare fantasien som setter grenser. Illuminati? Frimurerne? Hakkespettklubben? Kjør på.

Through the looking glass Elmo!

«Men vent nå litt! Er ikke dette det samme som å sette konspirasjonsteorier inn i hodet på lettpåvirkelige sjeler? Er ikke det en smule umoralsk, og ikke minst uforsvarlig?»

Absolutt. Men har du moralske kvaler bør du finne en annen nisje i livet. Så fort som overhodet mulig. Og igjen; Det er egentlig bare et spørsmål om rasjonaliserende semantikk. Hvis noen beskylder deg for å mate konspinoiaen til lettpåvirkelige idioter, så kan du avvæpne slik argumentasjon med denne setningen:

«Saueflokken kritiserer oss fordi de frykter et oppgjør med systemets Status Quo. Jeg har sett gjennom illusjonene. Jeg har våknet. Jeg er fri. Og det kan du bli og.»

Verre er det ikke. Det er selvfølgelig en fare for at enkelte av dine disipler vil tro på dette så til de grader at de drar det en smule langt (Utøya, anyone?), men det er ikke ditt problem. Du kan da ikke holdes ansvarlig for handlingene til en forstyrret person? Du har kanskje ladet våpenet, og sørget for en jevn tilførsel av ammunisjon og ikke minst paranoia og sinne mot «dem», men utover det? Skyldfølelse er for de uinnviklede. Selvinnsikt er noe som gjelder «de andre». «Frihet» innebærer jo tross alt frihet fra slikt reduksjonistisk tull som «ansvar for dine ord og handlinger». Ekte selvinnvikling betyr nemlig ytringsfrihet med et totalt fravær av ytringsansvar. Din jobb er nemlig å spre det gode ord. Ikke å debattere det. Slikt tull kan delegeres.

Demonisering i action! Vakkert, ikke sant?

«We are born crying, live complaining, and die disappointed.»

 

 

 

Whine them out… All of them…

Det siste kortet i arsenalet av selvinnviklet «argumentasjon» er kanskje det viktigste: Mobbekortet. Dette er faktisk nært beslektet med demoniseringskortet. En viktig del av demoniseringen av dine meningsmotstandere er nemlig å beskylde dem for gjentatt mobbing, trakassering, og ikke minst heksejakt og forfølgelse av en «annerledestenkende minoritet». Og ta det helt med ro. Selvmotsigelsene (som står i kø!) kommer ikke til å bli påpekt av noen.

En viktig del i selvinnviklingens edle kunst er nemlig å overbevise dine følgesvenner om at dere er mange som søker det samme, samtidig som at dere er en forfulgt liten minoritet som «de» (som selvfølgelig er alle de andre) er ute etter å knuse . Når dere er en enormt stor majoritet og samtidig en bitteliten forfulgt minoritet er bildet komplett. Og nei. Ingen av dine utvalgte kommer til å reagere på denne lett selvmotsigende virkeligheten. Og ikke bare det; Språkbruken og metodene dine utvalgte vil ty til etter hvert for å forsvare denne virkeligheten vil få en garva sjømann til å rødme.

The Devil made me do it…

Det er også viktig å påpeke at de som «mobber» (a.ka. etterspør substans i det du presenterer som sannheten), er kjøpt og betalt av «dem». Her ligger beslektningen med demoniseringen. Hemmeligheten er å være vag. Det bibelske prinsippet om at Djevelens mest vellykede stunt var å overbevise menneskeheten om at han ikke eksisterer er alfa og omega. (Pun intended.) Og hva du enn gjør, aldri vær konkret i dine beskyldninger. Ihvertfall ikke i starten. Start med to setninger:

1) «Jeg sier ikke at våre meningsmotstandere er kjøpt og betalt av (Sett inn liksomfiende), jeg sier bare at jeg tror det er mulig».

2) «Jeg sier ikke at våre meningsmotstandere er kjøpt og betalt av (Sett inn igjen), jeg stiller bare spørsmålet».

Etterhvert vil dine disipler bli mer og mer overbevist om at de ikke bare er en forfulgt minoritet (og en annerledestenkende majoritet!), men ofre for en global konspirasjon som er ute etter å ta dere fordi dere vet for mye. At du egentlig er en skroting som bare spyr ut forhåndsprogrammerte floskler kommer fortsatt til å være pinlig opplagt for absolutt hele verden, med unntak for dine disipler. De kommer til å kjempe med nebb og klør for å forsvare deg og din «sannhet». Det er på dette tidspunktet dine beskyldninger om en korrupt konspirasjon kan bli mer spesifikk. Vidunderlig, ikke sant?

En mester i aksjon.

Og det beste av alt: Siden de er korrupte, kjøpt og betalt av en imaginær liksomfiende ingen (bortsett fra deg) vet hvem er, trenger du heller ikke diskutere med dem. Dette er den egentlige hemmeligheten med selvinnviklet argumentasjon: Alt handler om å unngå diskusjon. Face it, lille venn: Du har ingenting å komme med. Alt du kan gjøre er å blåse røyk ut av ræva. Slenge ut tull i øst og vest slik at ingen stopper opp og tenker «Vent nå litt… Har noen egentlig gått denne virkelighetsoppfatningen etter i sømmene…?» Å unngå en slik katastrofe, det er selve kjernen i selvinnviklet argumentasjon. Det siste du trenger er disipler som tenker. Og følger du de enkle grepene jeg har lagt fram i denne bloggposten kommer du ikke til å oppleve det. Ikke i nærheten engang. Nå kan du gå ut, finne søkende mennesker, og gjøre dem til dine selvinnviklede disipler. Og jeg? Jeg kommer vel til å lage popcorn. Sette meg ned og observere. Og peke. Og le. Jeg har alltid vært svak for ett godt freakshow, så få ut fingeren. Jeg trenger en god latter.

 

Advertisements
Categories: Kompulsiv sutring., Plastisk åndelighet., Subjektiv virkelighetsoppfatning., Svadaargumentasjon., Tull og tøys. | Stikkord: , , , | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: