Rise of The Silver Surfer.


Kjenner vi lukten av en svidd martyr…?

«Making money is art and working is art and good business is the best art.» – Andy Warhol.

 

 

 

Jeg begynner å dra på åra. Jeg vokste opp uten internett og med en TV-kanal. Jeg husker hvor jeg var da Brå brakk staven. Jeg husker Berlinmurens fall. Og ikke minst husker jeg sjokket som oppsto da ordene «HIV» og «AIDS» dukket opp. I dag er det en sykdom som mange lever med, og håndterer som en del av hverdagen. De lever sine liv på lik linje med oss andre, med de utfordinger det medfører. For å forstå hvor umulig den tanken egentlig er, må man nesten ha vært tilstede for nesten 30 år siden. Den gangen HIV/AIDS ikke var en sykdom, men en dødsdom. En dødsdom som medførte en av de mest brutale sosiale stigmaene verden har sett.

Det er vanskelig å se for seg i dag, men mytene som fikk spre seg rundt dette temaet var nesten som å oppleve en moderne middelalder. En velkjent oppfatning var at HIV/AIDS utelukkende rammet homofile menn, sprøytenarkomane og horekunder, noe som medførte kristne predikanter som skråsikkert slo fast at HIV/AIDS var Guds dom over menneskeheten. Nå skulle vi straffes for våre synder. Et nytt Sodoma og Gomorra. Verden gikk likevel fremover dog, og vitenskapen har gjort sitt til at det i dag er mulig å ha et ålreit liv selv om du er HIV-positiv. Det er to forskjellige virkeligheter. Alt var nemlig ikke bedre før. Jeg får frysninger av å tenke på den kollektive utfrysningen av mennesker som ble rammet av HIV/AIDS på 80-tallet. Så prøv med dette i tankene å forstå mitt sjokk da dette bildet dukka opp.

Nei, det er ikke en spøk…

«Honesty is the best policy – When there is money in it.» – Mark Twain.

 

 

 

At det var Kjetil Dreyer som kom med påstanden om at kollodialt sølvvann kan ta knekken på HIV på 3 timer, (Seriøst; Smak litt på denne påstanden et lite øyeblikk…) er neppe tilfeldig siden Kjetil Dreyer «tilfeldigvis» selger dette produktet. Nå er likevel ikke Dreyer alene om å hive seg på dette med «alternative» forklaringer på HIV/AIDS spørsmålet. Det er flere som har hengt seg på den «bølgen», og spørsmålene mine blir egentlig bare flere etterhvert som disse søplehjernene velter fram fra gud vet hvilken kloakk de vokste opp i.

Og etterpå kan han jo tisse på et strømgjerde?

Hva er det egentlig slike mennesker forsøker å oppnå? Er det et ønske om å returnere til «the good old days«? Så disse menneskene tilstandene i enkelte deler av Afrika hvor myter av typen at å ha sex med en jomfru kurerte HIV spredte seg, og tenkte «Enn om vi kunne ha hatt noe lignende her på berget»? Eller er det rett og slett motivert av grådighet? Uvitenhet? «Jeg liker ikke virkeligheten, så jeg skaper min egen»? Vel, med fare for å dømme andre basert på antagelser, det virker som det er en salig graut av «all of the above». Med Dreyer blir det likevel vanskelig å se en annen motivasjon enn grådighet. Dette er ikke en lege eller vitenskapsmann, men en forretningsmann. Og som alle foretningsmenn vet; Med riktig markedsføring kan du selge absolutt alt. Og det har jeg ingen problemer med. Det er kapitalisme i praksis. Hvem som helst kan selge hva som helst til hvem som helst.

Spørsmålet er likevel dette: Når mennesker i en allerede tøff situasjon frarådes den mest effektive behandlingen vi har tilgjengelig, og istedet anbefales ett produkt som skryter på seg å fjerne en uhelbredelig sykdom på 3 timer, er det moralsk forsvarlig? Personlig vil jeg vel hevde at ser man på HIV med et historisk perspektiv, kan jeg ikke skjønne annet enn at å ønske oss tilbake litt under 30 år i tid er  ren ondskap.

 

 

 

«HIV does not make people dangerous to know, so you can shake their hands and give them a hug; Heaven knows they need it.» – Prinsesse Diana.

 

 

 

I 1983 ble det første tilfellet av AIDS diagnostisert i Norge. Undertegnede var 9 år gammel. Ikke gammel nok til å ta innover seg hva som egentlig var i emming, men gammel nok til å merke at verden hadde forandret seg ganske brått. Det dukket opp en ny gruppe «urene mennesker». Atmosfæren av frykt som ble skapt er nesten umulig å forestille seg i dag, men prøv å se for deg dette:

«Han derre Dreyer er lite blåst a’ !»

En helt ny sykdom dukker opp. Det eneste noen vet om denne sykdommen er dette:

– Den er uhelbredelig.

– Den er 100% dødelig.

– Det er usikkert hvordan den smitter, men indikasjoner kan tyde på at den er seksuellt overførbar.

– Grupper som er utsatt er homofile menn, horekunder og sprøytenarkomane.

Det tok med andre ord ikke lang tid før homofile og sprøytenarkomane fikk rollen som datidens virkelige sosiale pariaer. Og de som ble rammet? Belastningen ble dobbel. Ikke bare måtte de forholde seg til en altfor tidlig død, de måtte i tillegg forholde seg til en utfrysing fra samfunnet som bare kan skapes via god, gammeldags uvitenhet. Folk var faktisk redde for noe så enkelt som å håndhilse på en HIV-positiv person.  Frykten var til å ta og føle på. Den dukket opp overalt. Mange TV-filmer som ble produsert på denne tiden fulgte samme mal: En ung homofil gutt kommer hjem til sine foreldre for å

1) Fortelle dem at han er homofil og

2) Fortelle dem at han er HIV-positiv. Han har kommet hjem for å dø.

Det var selvfølgelig også forretningsmannen som på forretningsreise i utlandet falt for fristelsen og hoppet til sengs med en prostituert, bare for å komme hjem til kone og barn med HIV i bagasjen, etterfulgt av det lengste og jævligste sykeleiet noen gang vist på TV. Litt av en tid å vokse opp i. Puberteten gikk hånd i hånd med frykten for AIDS.

Let’s talk about sex, baby…

Og det tok ikke lang tid før AIDS kom nærmere enn vi likte det. Jeg tilhører generasjonen som vokste opp med «Dynastiet» på NRK. Og den påfølgende «skandalen» da det viste seg at Linda Evans hadde blitt kysset av Rock Hudson, den homofile skuespilleren som døde av AIDS relaterte komplikasjoner i 1985. Jeg opplevde også bortgangen til Freddie Mercury, Queens legendariske vokalist. Og det å observere en av 70-tallets største stemmer, og ikke minst en genial shovmann svinne henn og bli en skygge av seg selv… Det gjorde et uslettelig inntrykk.

Men det ble bedre etterhvert. Det at smittede sto fram og ga sykdommen ett ansikt hjalp veldig. I tillegg gjorde forskningen på dette feltet stadige fremskritt. Den beste kuren bortsett fra den rent medisinske viste seg (som så ofte før) å være folkeopplysning. Man bør ha i bakhodet at frykten for HIV/AIDS var i starten nesten verre enn selve sykdommen. Og etterhvert som faktaene kom på bordet senket Norge skuldrene litt. Frykten avtok, og fornuften vant frem. Det var ikke farlig å ta på en som var HIV-positiv. Å bli smittet var vanskeligere enn hva mange først antok, og stigmaet til de smittede avtok heldigvis gradvis. Kondombruk ble framholdt som den mest effektive «vaksinen», og med tanke på at kun 269 nye tilfeller av HIV ble registrert i Norge i 2011 kan man vel trygt slå fast at dommedagsscenarioene som ble tegnet opp på 80-tallet bomma ganske grovt?

 

 

 

«Please give me some good advice in your next letter. I promise not to follow it.» – Edna St.Vincent Millay.

 

 

 

Etterhvert som verden gikk fremover og livet ble gradvis lettere for alle som var uheldige nok til å bli rammet av denne ufyselige sykdommen, dukka det likevel opp et fenomen som det til dags dato er veldig vanskelig å bli klok på: HIV/AIDS fornektelse.

Let God sort ’em out…

Dette var et fenomen som kom i to varianter:

Den ene var de som kjempet mot forebyggende tiltak som kondombruk, seksualopplysning og lignende. Den katolske kirken og andre konservative kristne miljøer var flinke der. Seksuell avholdenhet blir fortsatt framholdt som et ideal i enkelte deler av verden, selv om det har vist seg å være uhyggelig ineffektivt. Både i kampen mot HIV/AIDS og tenåringsgraviditeter. Og denne kristne motstanden mot kondomer…  En trenger vel ikke være veldig medisinsk utdannet for å skjønne at det siste Afrika trenger er en pave som hardnakket hevder at kondomer er farlige. (Og hva i svarte faen vet paven om sex?!) Likevel er det nesten ingen som tar til orde for å tiltale paven som i det minste medvirkende til  folkemord. I mine øyne bør den katolske kirken ihvertfall ha anstendighet til å ligge jævlig lavt i fremtidige seksualdebatter. (Kondombruk godtas kun hvis det er snakk om altergutter?) Uansett motiver, dette var en type fornektelse som gjorde livet svært vanskelig for de som faktisk jobbet med denne problematikken. Å overbevise et kontinent som ikke hadde en tradisjon for kondombruk er en ting, men når de i tillegg måtte slite med en bakstrebersk pave som var totalt ute av kontakt med virkeligheten… Det kom faktisk til det punktet hvor katolske misjonærer predikerte om kondombruk mot pavens vilje. Av og til er det tydeligvis greit å drite i nykkene til en sær gamling. Noen ganger må man bare sette ned foten og se på hva som faktisk funker, så får heller paven ta seg en bolle. Skroting.

Den andre typen fornektelse som dukket opp var de som fornektet selve sykdommen, og vel… Sjelden har vel uttrykket «Deny it all you want. It won’t make it so» passet bedre. Og problemet med fornektelse av alvorlige sykdommer har alltid vært det samme: Semantisk gymnastikk hjelper deg fint lite når du til syvende og sist ender opp med å parkere tøflene altfor tidlig.

Oh dear… There goes the neighbourhood…

Det tragiske er selvfølgelig at den beste måten å «debunke» HIV-fornektelse på er å la dem dø. Og det ser dessverre ut som det er den mest effektive måten å motkjempe disse menneskene på. Å nå igjennom med sunn fornuft til et menneske som i ren frykt har dratt skylappene godt nedover øya, og nekter å se realitetene i hvitøyet… Lykke til. I samme slengen kan du jo forsøke å overbevise en hund om at han ikke klarer å fange sin egen hale. Men for all del, hvis du ser noen som helst måte å nå inn til slike mennesker på så er det bare å si ifra. Jeg har vel personlig nådd det punktet hvor jeg rett og slett tenker «Faen heller. La dem dø. Hvorfor skal mennesker beskyttes mot sin egen idioti? Spesiellt når de burde vite bedre?» Kynisk kanskje, men livet er for kort til å bruke på idioter som fornekter seg selv i en tidlig grav. Og ikke bare det at de dreper seg selv, men de håner i tillegg de som tar denne lidelsen alvorlig nok til å kjempe. Og ærlig talt; Se på AIDS/HIV historikken de siste 30 årene. Det er ikke forbudt å lære av historien, tvert imot. Det er faktisk en grunn til at det skrives historiebøker.

 

 

 

«It’s really important for people who are HIV-positive to reach out to let other people know that they can be tested, they can find out they can still live a life. A positive life, a happy life.» – Laura Bush.

 

 

 

Så med alt dette i tankene, hvordan forstå Kjetil » The Silver Surfer» Dreyer? Jeg går ut fra at mannen ikke er HIV-positiv så at gjentatte forsøk på HIV-fornektelse skyldes frykt, er på sitt beste en tvilsom konklusjon.

Moan, moan, moan…

Scenario 1:

Dreyer er grådig. I sin grådige iver etter å pushe kollodialt sølvvann setter han fram en latterlig påstand om at dette er et vidundermiddel som kan kurere HIV på 3 timer. (Og det var vel strengt tatt ordrett det mannen gjorde.) Og argumentasjonen for at ingen andre bruker det? Vel, det blir vel den vanlige konspiratoriske suppa om «Big-Pharma» som har en økonomisk interesse av å holde mennesker nede med medisiner de ikke trenger og blablablabla… (Gidder bare ikke å dra hele den derre tankerekka der igjen. Det blir for mye hjernevondt.) Konsekvensene av dette blir i verste fall at alvorlig syke mennesker ikke tar effektive medisiner som har gitt HIV-positive en livskvalitet som var helt utenkelig for ca.30 år siden, men i stedet drikker vann. Mens The Silver Surfer ler hele veien til banken. Men nå går jeg faktisk utfra at HIV-positive er intelligente nok til å stole mer på leger, enn en utdannet selger. (Dere er det..? Ikke sant..?)

Pathos, thy name is…

Scenario 2:

The Silver Surfer er en idealist som faktisk er dum nok til å tro på dette tullet. Det gir det hele selvfølgelig ett litt noblere anstrøk. Den ensomme, utstøtte korsfareren som stirrer makta rett i hvitøyet, og tar opp kampen i beste David mot Goliat ånd. Alle elsker en underdog, og hva er vel bedre enn en liten mann som står «toe to toe» mot det mektige og korrupte maktapparatet? Rocky Balboa kan ta seg en bolle, dette er filantropi på høyt nivå! Koselig tanke… Problemet er bare at konsekvensene er nøyaktig de samme som i scenario 1. Pakk det inn i hva faen du selv ønsker, resultatet er døde mennesker. Har det blitt slik at en drapsmann skal hylles fordi han har edle motiver? (Og ha meg tilgitt, men jeg stiller nok en del spørsmål ved «renhetsgraden» på The Silver Surfers motiver…)

Slipp en selger løs på YouTube, og nyt synet…

Uansett hvordan en vrir og vrenger på dette, uansett hvordan en rasjonaliserer med semantiske krumspring i hytt og pine så kan jeg personlig bare konkludere med en ting.

HIV-fornektere skam dere. Er dere egentlig klar over hvordan det var å være HIV-positiv for bare 30 år siden? Er dere virkelig så historieløse at dere håner en hel gruppe med mennesker på en så kald, beregnende og kynisk måte? Eller er dere rett og slett samvittighetsløse drittsekker som bokstavelig går over lik for å føle dere viktige? Fyttigrisen. Jeg for min del husker altfor godt stigmaet HIV-positive ble stemplet med for ca.30 år siden. For 20 år siden for den saks skyld og. For 20 år siden gikk jeg i tredje gym og var rødruss. Vi hadde på den tiden tenkt å utnevne en ung gutt som het Odd Kåre Rabben til æresruss. Odd Kåre Rabben ble landskjent etter at han som 14-åring ble hivsmittet etter en blodoverføring. Han sto frem med sin historie, og opprettet ett fond som skulle øremerkes HIV/AIDS forskning. Vår plan var å utnevne han til æresruss og kanskje prøve å samle inn midler til fondet hans. Problemet var at russefeiringen startet i Mai, og 18 februar 1993 døde Odd Kåre. Han ble 17 år gammel. En blid ung mann som aldri ga opp måtte gi tapt mot AIDS-spøkelset. En mann som til det siste ga av seg selv for å hjelpe andre. Og til alle der ute som lefler med HIV/AIDS-fornektelse: Dere pisser på minnet denne enestående unge mannen etterlot seg. Håper dere er stolte av dere selv. Fy faen.

 

 

 

«I don’t know anyone who died in Vietnam. I know way to many who died from AIDS. AIDS is my Vietnam.» – John Waters.

Advertisements
Categories: Dødelig virkelighetsfornekting., Kvakksalveri., Svindel. | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: