Logikknazisme. Et moderne handikap.


Tjenare grabben!

«Oh my god… You’re going to kill me, aren’t you?…?!» «Only if you say the word ‘monkey’…» – Sam Fisher.

 

 

 

Jeg er et vaskeekte barn av den moderne pop-kultur. Og jeg er en av dem som ikke skiller mellom «klassisk kunst» og «moderne popkultur». For meg er de bare to sider av samme sak. Den ene kunstformen er ikke hevet over den andre, det er rett og slett ulike uttrykksformer som fortjener å bli vurdert på sine egne premisser. Som et eksempel: DDE er i mine øyne (og ikke minst ører!) et skikkelig møkkaband. Jeg synes ærlig og oppriktig at de suger svette hummer hemorroider. Det kan likevel ikke stikkes under en stol at de er et strålende danseband. At jeg ikke orker sjangeren/kunstformen er en irrelevant problemstilling, de er enere på sitt felt.

Og for meg er poenget dette: DDEs felt er ikke bare underholdning, det er en moderne kunstform, og som mange andre moderne kunstformer så sliter de med å bli tatt alvorlig. Det blir stemplet som «underholdning», og det som selvfølgelig er problemet med den logikken er at all kunst kan i ytterste konsekvens defineres som «underholdning». Kunstens funksjon er å kommunisere, vekke følelser og på sitt beste kanskje også vekke en kontrovers. Akkurat som all «underholdning» med andre ord. Og det alle kunstformer/sjangre har til felles: Det er store variasjoner i kvaliteten. Om det er tegneserier, klassisk musikk eller TV-serier spiller ingen rolle, det veksler mellom å være genialt og direkte skrekkelig. Som det ektefødte barnet jeg er av moderne popkultur har jeg selvfølgelig også omfavnet TV-spillenes univers. På sitt beste en fantastisk reise inn i deilig eskapisme, på sitt verste frustrerende hjernebrekkasje som gir meg mest lyst til å hive min trofaste X-Box 360 i dass.

Knebøy: Det betaler seg i lengden…

Det å elske TV-spill er likevel ikke problemfritt. Det krever nemlig noe grunnleggende: «Willingly suspension of disbelief.» Enkelt forklart: Hvis du henger deg for mye opp i logiske brister i handlingen, vil hjernen sannsynligvis på ett eller annet tidspunkt implodere. Og her er det at logikknazisme blir et handikap. Som 100% logikknazi har jeg gang på gang tatt meg selv i å banne høyt. «Svarte faen, innerst inni vrengte helvete… Dette henger da virkelig ikke på greip?!» Og når målet er å komme seg videre til neste «checkpoint» i spillet er det en utrolig irriterende distraksjon. Det krever koordinasjon og konsentrasjon, og når den lille nazi-stemmen i bakhodet vræler «Marius! Nå tryner logikken igjen!» så blir det litt vel mye på engang. TV-spill schizofreni, utløst av et totalt fravær av logikk er ingen spøk. Tro meg. Jeg har selvfølgelig forsøkt å skru av dette indre behovet for logisk sammenheng. Jeg har bitt meg i leppa og svelget den ene logikk-kamelen etter den andre, men det uungåelige skjer alltid: Det blir for mye. Det koker over. Det neste steget i TV-spillenes evolusjon? Hvis jeg får ønsket mitt oppfylt: Troverdig logikk.

 

 

 

«I’m a heavily armed, ill-tempered heating-engineer who’s asking questions about the heating vents!» – Sam Fisher.

 

 

 

Logikk kan tryne på så mange måter, og hver gang det skjer så dør jeg litt innvendig. Sist min sjel døde litt, bit for bit, bilde for bilde så satt jeg og surra med «Splinter Cell: Conviction.» Og jeg jobba virkelig hardt med min «willingly suspension of disbelief». Steinhardt. At premisset for selve spillet er en smule optimistisk for å si det forsiktig, (en mann mot en hel etterretningsorganisasjon og ikke minst en hær av leiesoldater skal egenhendig forhindre et attentat på USAs president!) det kan jeg leve med. Irritasjonsmomentet som holdt på å drive meg til vannvidd var rett og slett motstandere som lirte av seg replikker som var enten:

Feig: Et definisjonsspørsmål.

1) Idiotiske.

2) Ulogiske.

3) Overflødige og opplagte.

For å gjøre det litt tydeligere hvor jeg vil, se for deg følgende: Du skal snike deg gjennom en flyplass. Det er deg mot en hel bråte tungt bevæpnede leiesoldater med egentlig bare ett ønske her i livet: De vil blåse huet av deg. Du sniker deg rundt, holder deg i gjemt i skyggene, og prøver egentlig bare å holde deg i live. Og geniene som leter etter deg? De roper trusler, fornærmelser og banneord. Høyt og tydelig. Smarte gutter, ikke sant? Hvis du leter en fyr som ikke vil bli funnet, og som på toppen av det hele er tungt bevæpnet, så er det vel ikke spesielt smart å annonsere til hele verden hvor du befinner deg, eller hva? Det er vel omtrent på nivå med å male en blink i panna, og som det ikke var nok… At motstanderne dine ikke er de skarpeste knivene i skuffa får være så som så, men hva med hva de faktisk presterer å lire av seg? Det må da gå an å forvente noe litt smartere enn feks:

«Come on out! You can’t hide forever!»

Dæggern sprute, du sier ikke det? Vel, logikken er det ingenting å si på. Før eller siden vil en av oss dø av sult, tørst eller alderdom. Hjertelig tusen takk for at du påpeker det smertefullt opplagte, bananhjerne! Har du flere gullkorn? «Vann er ganske vått» f.eks?

«Come on out! I know you’re here somewhere!»

No shit Sherlock. Selvfølgelig er jeg «somewhere». Alle levende organismer på planeten er «somewhere». Hvis du ikke er «somewhere» er du «nowhere», og den eneste måten å være «nowhere» på er å ikke eksistere. Så takk for at du anerkjenner min eksistens. Koselig, om enn en smule overflødig…

Hva sa du om morra mi, sa du?!

«I know you’re here! I can hear you crying!»

Nei det kan du ikke. Hvis du hadde gjort det, så hadde du funnet meg og skutt meg. Beklager, men det at jeg er i live motbeviser den påstanden glatt.

«You’re a chicken shit!»

Ok… Det er en av meg, det er 15-20 av dere… Er du sikker på at du har lyst til å diskutere mot?

«You’re only making it worse for yourself! Come on out!»

Ok… Jeg er alene på en flyplass. 15-20 tungt bevæpnede testosteronbomber leter etter meg med et dypt, brennende ønske om å skyte meg i fillebiter, og gi restene til bikkja. Forklar meg dette vær så snill; Hvordan kan denne situasjonen egentlig bli verre? Flis i fingeren? Sorry, men jeg godtar ikke resonnementet.

«Hiding from me is only gonna make things worse! Come on out!»

«Hiding from you» er det eneste som holder meg i live akkurat nå. Du trenger ikke en professorgrad i hverken logikk eller filosofi for å skjønne såpass. Dust.

«I don’t have time for this shit! Come on out!»

Ok… Det er faktisk jobben din. Så hvis du ikke har tid til å gjøre jobben din har du kanskje havnet på feil hylle her i livet. Vurdert noe annet? Førskolelærer?

«Come on out, while I’m still in a good mood! You hear me?!»

For det første: Ja jeg hører deg veldig godt, og vet du hva? Det gjør det bare lettere for meg å finne deg, Einstein. Takk for hjelpen. Og for det andre: Hvis dette er deg «in a good mood» vil jeg helst ikke tenke på hvordan du er når du blir litt uggen. PMS med det lille ekstra?

 

 

 

«He sent me to kill you before you killed him!» «Well, you should refund his money…» – Sam Fisher.

 

 

 

Nå er ikke semantikk det eneste stedet hvor TV-spill har en tendens til å tråkke ut i logikk-salaten. (Selv om jeg kunne ha fortsatt i det uendelige.)

Swing it, magistern!

Grunnleggende fysikk utsettes for stadige logiske overgrep. Det er bare å se på en av mine «favoritter», dobbelthoppet. Kort forklart; Du hopper rett opp i løse lufta. Midt i svevet tar du sats, og hopper en gang til. En gjenganger i mange TV-spill det der, og for all del, det er bare å forsøke. Ta sats, hopp opp og hopp en gang til mens du er i lufta. Rart at ikke høydehoppere har brukt den der, eller hva? Eller en annen høydare: Løping mot vegger. Kort forklart; Løp rett inn i en vegg. Istedet for å slå deg kraftig og gå rett i bakken så fortsetter du å løpe på stedet hvil. Og igjen; Det er bare å prøve. Ett lite tips dog; Ullsokker og nybonet linoleum anbefales. Det skal likevel sies at «Splinter Cell: Conviction» klarte å styre unna disse. Ikke verst. Men er det fritatt for fysiske logikk-glipper? Vel…

Hovedpersonen i «Splinter Cell», Sam Fisher er ifølge biografien, en topptrent livsfarlig borderline-sosiopatisk hemmelig agent i 50-årene. Så langt er jeg med. Jeg godtar det premisset.

Opp eller ned…?

Det jeg derimot sliter litt med er fingertuppene hans. Du har nemlig muligheten til å klatre opp vegger og henge etter gesimser. En mann på rundt regnet 80-85 kilo henger i en kant, kun holdt fast med fingertuppene, og han blir aldri sliten. Du kan i prinsippet henge så lenge du vil. Og igjen… Du må gjerne prøve. Klarer du mer enn 30 sekunder, gratulerer. Du er Spiderman. Hvorfor sitter du og spiller TV-spill? Du burde dra ut og bekjempe kriminalitet på heltid. «Den utrolige fingertuppmannen. He’s got the whole world in his hands! The world at the tips of his fingers!» eller noe i den duren. Beklager, men min «willingly suspension of disbelief» klarer bare ikke å tøyes så langt. Strikken ryker midtveis. Det hjelper selvfølgelig ikke at «Splinter Cell» har tatt med en annen logikk-brist som gjør litt vondt i hjernen: Eksploderende tønner.

Come on, come on, now touch me, baby…

At dine motstandere ikke er plagsomt smarte, det er vel godt etablert nå, eller hva? At de har torturert min indre logikknazi med utsagn som rett og slett går loddrett på snørra i møte med et snev av logisk sans er en ting. De er dumme. Jeg får vel bare akseptere såpass. Men hvor dum er det egentlig mulig å bli før evolusjonen rett og slett tupper deg på huet og ræva vekk fra eksistensen? Vel, skal jeg godta den interne logikken i «Splinter Cell» er det tydeligvis ingen grenser for denslags. Det er et poeng i dette spillet å ta dekning. Bak hushjørner, kasser, og egentlig hva som helst du kan gjemme deg bak. Tønner er selvfølgelig strategisk utplassert, og de kan være kjekke å dekke seg bak. Bortsett fra den eksploderende utgaven. Og siden de er malt SIGNALRØDE burde det jo være en smal sak å unngå, ikke sant? Vel, dine motstandere har tydeligvis ikke helt fått med seg dette.

Ja, du er dum. Deal with it.

«Gutter, vi må ta dekning. Hmmm… Hva med den signalrøde tønna som står strategisk plassert midt på gårdsplassen? Åh, kom igjen… Hva er det verste som kan skje? Han er vel ikke så feig at han skyter på den, er han vel?»

Jo, jeg er nok det. Beklager gutter, men evolusjonen luker ut de dummeste blant oss, og hvis du gjemmer deg bak en tønne pakket stappfull med eksplosiver, da er du rett og slett for dum til å forsvare din egen eksistens. Skyt en rød tønne, og se dine motstandere gå i lufta i en sky av blod og innvoller. Det er likevel ikke det dummeste. Motstandere som hører eksplosjonen løper bort for å se hva som skjedde, og gjør hva? Tar dekning bak (ta-daa…) flere signalrøde tønner. «For guds skyld! Ta dekning bak flere eksplosiver! Han er vel ikke så urettferdig at han prøver på det der igjen?» Sukk… Jo. Han er det. Darwinisme i praksis. Extinction of the really, really stupid.

 

 

 

«Can you give me a reason why the world wouldn’t be a better place without you? No? Didn’t think so…» – Sam Fisher.

 

 

 

Så er «Splinter Cell» det eneste spillet som plager min indre logikk-nazi gjennomgående? Slett ikke. Det har vært mange overtramp opp igjennom.

Tøffere enn toget!

«Fable II» var et annet spill hvor det ble litt vondt innimellom å henge med på resonnementene som ble servert. En av oppgavene i det spillet var å redde medmennesker som hadde blitt tatt til fange av slavehandlere. En nobel og fin oppgave det. Bare et problem: De du redder er rett og slett idioter.

«They took me aginst my will! Help!»

Selvfølgelig tok de deg «mot din vilje». Hvis du ikke har skjønt det ennå, det er faktisk selve konseptet med slaveri. Ingen har noen gang kommet bort til en person og sagt «Unnskyld, men har du noen gang vurdert en karriere som slave?»

«I wasn’t born to be a slave! Help me!»

Nei, du har faktisk rett i det. Du er ikke født til å være slave. Godt observert. Men betyr det utsagnet at det finnes mennesker som er det? Hva er det som gjør at kun du i hele verden er den eneste som ikke er født med «slavegenet»? Dust.

«Fable II» hadde likevel det som for meg var kanskje det verste logiske overtrampet jeg hittil har sett. Premisset (som jeg lot passere med nød) var egentlig greit nok:

Forsiktig med hva du ønsker deg…

En kjip adelig fjert som drømmer om verdensherredømme dreper søstera di og forsøker å drepe deg. Din jobb er å hindre duden, og å hevne søstera di i samme slengen. Hittil er premisset greit nok. Men som i alle dramaer; Det er ikke nok. For å oppsummere skurkens overtramp i «Fable II»:  Han dreper søstera di, og forsøker å drepe deg. Senere i spillet putter han deg i fengsel og stjeler 10 år av livet ditt, mens du utsettes for tortur og overgrep. Når du endelig klarer å rømme betaler han en gjeng med landeveisrøvere gode penger for å ta deg av dage. Så kommer klimakset hvor han først forteller deg at han har drept ektefellen og barna dine. Så skyter han bikkja di (!), og så skyter han deg. Igjen. På mirakuløst vis overlever du, og får omsider muligheten til å konfrontere skurken.  Og hva skjer?

Du ba om det…

Skurken føler seg urettferdig behandlet. Så hvis jeg har skjønt dette riktig… Du får en mulighet til å drepe skurken, mens skurken har hatt 4, og tro meg; Han har virkelig jobba med saken. Hvem er det egentlig som har blitt urettferdig behandla her? Det er kanskje derfor det føles så deilig å ta skurken av dage i «Fable II». Han er hverken skremmende, ond eller farlig, men dum. Ærlig talt, det må da gå an å forvente et lite fnugg av selvinnsikt. Selv hos en TV-spill skurk. Det er nemlig det TV-spill dessverre altfor ofte koker ned til: Uansett hvor mye jobb som er lagt ned i å gjøre det realistisk, det dukker alltid opp en logisk brist som blir tung å svelge. Logikknazismen sparker inn, og føles som et handikap. Om jeg bare kunne skru av og nyte øyeblikket…

 

 

«Do you like my new knife? I’ve been using it quite a lot lately… I wonder if it’s still sharp…?» – Sam Fisher.

 

 

Så spørsmålet blir vel dette: Hvis logikknazisme ødelegger så mye for meg, hvorfor gidder jeg å spille TV-spill?

Things are about to get weird…

Godt spørsmål. Og tro meg, etter «Splinter Cell: Conviction» ble det spørsmålet tydeligere enn noensinne. Det var så mye å henge seg opp i. Ordbruken til mine motstandere, det ble direkte smertefullt etterhvert.

«You’re dead now, bitch!»

Unnskyld meg, men det er jeg da vel ikke? Jeg sitter her godt gjemt og lever i beste velgående, jeg. Å si at jeg er død vil ikke på magisk vis ta livet av meg. Selv om det sikkert kunne ha vært innmari kjekt.

«You’re dead, you hear me?! DEAD!!»

Nei. Med fare for å gjenta meg selv; Jeg lever i beste velgående. Men fint at du skriker så høyt. Det gjør det mye lettere for meg å finne deg. Du dreper fortsatt ingen med å rope «du er død». Det funker ikke sånn.

«I can do this all day long, asshole!»

Åh? Siden det er jobben din er ikke det veldig overraskende dog. Det er forsåvidt greit å vite at du møter kvalifikasjonene til en «henchman», men siden skurken ansatte deg i utgangspunktet hadde jeg en mistanke om det allerede.

Male bonding. Eller noe lignende…

Og likevel elsker jeg denne kunstformen. Det er vel noe i det at du skal angripe og analysere det du elsker høyest med nådeløs, analytisk presisjon. Sett det i et skikkelig kritisk søkelys. Slipp lufta ut av ballongen og se om den fortsatt svever. Vi snakker tross alt om en kunstform som baserer seg på eskapisme. Det er snakk om urealistisk virkelighetsflukt, og da hoppes det ofte bukk over en del av virkelighetens premisser. Skulle man ha lagd et TV-spill som var skikkelig realistisk, hva hadde man egentlig endt opp med? Vel her er det på tide å bli litt brutal og ærlig. I mitt tilfelle ville det vel ha blitt noe sånt som «The Marius Aanonlie Simulated Experience». Og premisset for et slikt spill? Vel… For å tegne opp et slags handlingsforløp…

Forbered deg på å bli belært…

«Oslo 2012… Norge er i en situasjon som… Ok, face it, det har ikke forandret seg nevneverdig. Innbyggerne er fortsatt ikke de skarpeste knivene i skuffa, muslimer blir fortsatt ansett som en trussel mot det iboende Norske, og dagene går stort sett med til å sutre over de høye bensinprisene. Du spiller Marius. En nesten 40 år gammel singel revmatiker. Innbitt skeptiker med en ganske svart sans for humor. Spillet begynner på Oslos østkant en Augustdag. Sommeren har vært preget av svært ustabilt vær, noe Marius kjenner VELDIG godt på gikta. Din første oppgave er å trosse ganske ubehagelige smerter, stive ledd og et snev av giktfeber, komme deg ut av senga og inn i dusjen, slik at smertene avtar litt. Så er det inn på kjøkkenet for å sette på et par kopper kaffe slik at du kan starte dagen med en kaffe og en røyk.

Hode, skulder, kne og tå…

 Neste oppgave er å ta på seg presentable klær. Og tro meg, med knær og skuldre som er stive og verker må du bli kreativ. Her er «banne-høyt-knappen» et viktig hjelpemiddel. Den gjør ikke oppgaven lettere, men den har en slags overfladisk terapeutisk effekt. Når dette er unnagjort er det på tide å sjekke nyhetsoverskriftene. Har Norge blitt en smartere nasjon? Har bevissthetsskiftet slått inn, og skapt en nasjon med genier? Ikke det? Huff da. Verden er like dum som den var i går? Da kan du like gjerne dra på jobb, hvor en ny bøling med ungdommer venter for å fortelle deg hvor mye de skjønner, og hvor lite du skjønner. Etter dette…»

Jeg stopper der. Eskapisme kommer ikke til å redde verden, men vet du hva? Av og til føles det likevel ganske deilig. Mitt brennende ønske om mer logikk i TV-spill er vel et to-egget sverd. Et typisk øyeblikk hvor jeg kanskje bør være forsiktig med hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker meg tydeligvis realistisk eskapisme, og hvis virkelighetsflukt blir virkelig, da har jeg vel egentlig bæsja ganske veggimellom på leggen, eller hva? Min indre logikknazi får vel fortsette å lide i stillhet…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Nødvendig tull og tøys., Personlig rant., Tull og tøys. | 4 kommentarer

Innleggsnavigasjon

4 thoughts on “Logikknazisme. Et moderne handikap.

  1. Gnolla

    Hehe. Det er som å lese mine tanker vedrørende actionfilmer, det her. Samt enkelte krigsfilmer. ;D

  2. Du utrykker deg bra, Marius. Leste det meste, men falt av på slutten da jeg er helt blank på Tv-spill. vet ikke om jeg fanget poenget ditt. Flykte i andre medier kan jeg….. I andre «virkeligheter er min logikk betydningsløs…. Vet Ha en fin dag uansett hvor du agerer. 🙂

    • Tror poenget mitt er at eskapisme alltid vil bli ulogisk, og når alt kommer til alt er det kanskje like greit, selv om du må svelge noen kameler. Eller noe i den duren.:D

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: