At det var…?


«Ever wondered why people who can’t say anything to your face, posts shit about you on Facebook?»

 

 

 

Commence the drama…

 

Sosiale medier er for ungdommen. De vokste opp med det, og har en mye bedre forståelse av det enn den eldre garde. De vet nøyaktig hva det er: Unyttig tidsfordriv. Den eldre garde har en tendens til å ta det altfor alvorlig. Å lykkes i det virkelige liv er vanskelig, men hvem trenger vel det når du kan bli konge i en kunstig virtuell verden? En verden som bare minner mer og mer om en bisarr (og VELDIG dårlig skrevet) såpeopera? Vel, tingen med en såpeopera er dette: Sett fra sidelinja kan det være riktig så underholdende. Du henter en bøtte pocorn og nyter synet av godt voksne mennesker som går fullstendig agurk. Innimellom kan det være riktig så moro å delta og, men personlig foretrekker jeg en uforpliktende statist-rolle nå og da. Å få en hovedrolle i denne evighetssåpa uten ett sluttpoeng i sikte? Fyttigrisen. Livet er ikke langt nok. Jeg føler meg likevel trygg på at det ikke skjer. Jeg er rett og slett ikke interressant nok. Eller jeg trodde det ihvertfall. For hva skal man egentlig si når slikt piss som dette dukker opp?

 

My funny valentine…

 

Dette er da en godt voksen person som tydeligvis mener at jeg har en sentral rolle i denne bambus-såpeoperaen bedre kjent som «Facebook». Det er bare så mye som går galt her, så hvor skal man starte? Man kan jo starte med den mest opplagte hjernefjerten i dette «resonnementet»:

«Sannsynligheten er ganske stor for at det er han».

Jeg er ingen ekspert på sannsynlighetsberegning, men jeg skulle gjerne sett regnestykket som førte til at den slutningen ble dratt. Men det er likevel ett relativt uinterressant poeng. Det jeg egentlig er mer nysgjerrig på er dette:

«Opprettet nok et forum». Ok… Sitter Arnhild (personen som dro dette «resonnementet» ut av ræva) med en oversikt over hva jeg driver med på nettet? Og ikke minst, (hvis så er tilfelle) er ikke det en smule i overkant? Er jeg virkelig så spennende? Det er enten ganske smigrende eller en smule creepy.

 

 

 

«Every breath you take, every move you make, I’ll be watching you…»

 

 

 

Peek-a-boo…

For ordens skyld: Min rolle i evighetssåpa «Facebook» er ganske beskjeden. Jeg har en FB-konto med egen tidslinje. I tillegg har jeg en side som heter «The Fly In Your Soup«, hvor jeg poster innleggene til denne dumme bloggen. Det er ikke en side som kommer til å forandre verden, det er rett og slett mitt lille kreative utløp her i tilværelsen. Jeg liker å skrive, og deler gjerne mine tanker med resten av verden. Jeg tviler sterkt på at dette kommer til å gi meg kongestatus dog, men som sagt: Det gir meg personlig glede.

Det som likevel plager meg litt med Arnhilds superresonnement er dette: Hvis jeg nå var denne skyggekrigeren som opprettet FB-fora i hytt og gevær, hva så? Dette er det virkelige problemet med sosiale medier; Det er et totalt fravær av perspektiv her. Tastatur-krigere som krangler så busta fyker på sosiale medier kommer ikke til å forandre en skit. Det beste du kan håpe på er å føle deg litt tøff i trynet noen minutter, og tro meg; Det går fort over.

Min generasjon og de eldre enn meg kommer sannsynligvis til å gå inn i historien som «generasjonen som hadde null perspektiv hva sosiale medier angår». Det har blitt en moderne sandkasse hvor dramafaktoren overhodet ikke står i stil med viktigheten av hva som faktisk skjer. Og alle som kjenner meg vet en ting: Jeg HATER dramadronninger. Greia med drama er nemlig at i over 90% av tilfellene er det fullstendig unødvendig. Ekstremt emosjonelle mennesker som sliter med å kontrollere sin indre vulkan ender i mine øyne opp med å bli slitsomme idioter det er best å ignorere. Dramadronninger må gjerne leve ut sine indre psykodramaer til krampa tar dem for min del, så lenge de holder meg utenfor. Og det er vel det mest irriterende med Arnhilds fantastiske tankeverden: Jeg blir dratt inn i en verden jeg har ingen interesse av å oppsøke. Min egen tankeverden er mer enn spennende nok for meg. Jeg trenger virkelig ikke en annens.

 

 

 

«Bunch of stupid actors, strutting about with their chests thrust out so far you’d think their nipples were attached to a pair of charging elephants.»

 

 

 

Drama på boks…

Man bør se til ungdommen hva sosiale medier angår. Myten om «ungdommer som er respektløse og ikke skjønner noe som helst» ble drept av Facebook. Det er ikke ungdommen som bør belæres om nettvett, men de voksne.

«Ungdommer! Vet dere egentlig hva foreldrene deres gjør på nett?!» bør bli krigsopet til denne generasjonen. For det som hele tiden plager meg hva sosiale medier angår er dette: Hvordan kunne det gå så skrekkelig galt? Når ble en rent sosial og ikke minst triviell tidtrøyte en slagmark for dramadronninger?

Vi kan jo starte med det grunnleggende. Facebook har såvidt jeg har skjønt 3 forskjellige «fora»:

1) Personlige profiler. Det er «deg».

2) Grupper. Lukkede eller åpne diskusjonsforum hvor mennesker med en eller annen personlig interesse tilfelles møtes, diskuterer og utveksler erfaringer. En av mine personlige favoritter i denne kategorien er «Duck Billed Platitudes». En gruppe som utveksler og diskuterer fenomenet pseudoinspirasjonellt møl. Ikke viktig, men dæven det er moro.

3) Sider. Dette er mennesker som har opprettet sider hvor de tilbyr meninger, lett underholdning, informasjon og «annet». Her er det en jungel av obskure og merkelige ting, og som ellers i verden, det finnes alltid mennesker som er uenig i det som serveres.

Og det er «side-kategorien» som får sosiale mediebrukere til å gå av skaftet. Sosiale mediebrukere ser en side poste noe de blir «støtt» over, og går agurk.

To the jerk-mobile….!

Og har du egentlig stoppet opp og tenkt over hvor sært dette fenomenet er?

Hvis en TV-kanal sender ett program jeg ikke har noen interesse av er det et enkelt problem. Jeg ser på noe annet, eller skrur av TVen. Facebook tilbyr på lik linje med TV underholdning og debatt, men i motsetning til TV er det faktisk gratis. Så hvis noen starter en FB-side så er greia dette: Uansett hva de tilbyr, det er gratis. Ingen tjener noe på det. De bruker sin egen fritid på å ytre seg, underholde eller provosere helt gratis, og det er ingen som tvinger deg til å se på. Du kan selvfølgelig ytre din uenighet, men tenk over følgende: Med tanke på hvor mange mennesker som er tilknyttet sosiale medier er oddsen ganske stor for at du kommer til å ramle bort i noen som er uenige med deg. Hvor mye energi er du egentlig villig til å legge ned i å krangle så fillene fyker med et menneske du har aldri har møtt i levende live? (Eller «IRL» som det heter på «internetsk»…) Vel, svaret burde egentlig gi seg selv, men dramafaktoren på sosiale medier tyder dessverre på det motsatte. «Hvordan våger de å støte meg med meningsytringer jeg egentlig ikke trenger å bry meg om?! Dette betyr krig!» Problemet er selvfølgelig et «krig» i FB-sammenheng blir NM for sutrete dramadronninger med et vel… «Spenstig» følelsesliv. Og greit for meg. Men en ting bare… Hold meg utenfor.

 

 

 

«Oh, don’t worry about my poets. They’re not dead. They’re being intellectual.» «Ms.Miggins, there’s nothing intellectual about wandering Italy in a large shirt, trying to get laid.»

 

 

 

For å klargjøre mitt syn på «perspektiv» i forhold til hvor «viktig» sosiale mediediskusjoner egentlig er så er en av mine personlige favoritter «FB-Revolusjonspartiet«. Kort forklart en FB-gruppe som vel… Har en virkelighetsoppfatning som i mine øyne blir en smule «spenstig».

Bare en pils til…

Det virkelig fascinerende med en slik gruppe er det jeg liker å kalle «Tåkefyrstesyndromet». Her sitter en gjeng med mennesker, (1160 for å være nøyaktig) og overbeviser seg selv om at de er en enorm maktfaktor som gjennom å diskutere med meningsfeller forandrer Norge. Virkelig? Et lite tankeeksperiment: Still til valg med et parti som har 1160 velgere, og se hvor mye makt du får. Korriger meg hvis jeg tar feil, men så vidt jeg husker må du faktisk ha 5000 underskrifter for å registrere et politisk parti i Norge. Og med en «partierklæring» som bl.a. inneholder «gullkorn» som «-Vi mener det er en global konspirasjon for å depopulere planeten, Norge inkludert», kan nok det bli en litt vrien oppgave. Face it: Hvis det er en depopuleringskonpirasjon på gang, kan den ikke fungere særlig godt, tatt i betraktning at vi stadig lever lengre og at det stadig fødes flere barn. Den globale befolkningsøkningen er vel det beste tegnet på at disse «konspiratørene» rett og slett gjør en ræva jobb, eller hva?

Men dette er detaljer for en ekte tåkefyrste i et sosialt medium. Så lenge det finnes en nettavis med et kommentatorfelt, kommer det til å finnes forstyrrede tåkefyrster totalt blottet for perspektiver i hverdagen. Isn’t life wonderful?

Dævven hainn steikhakki, karra!

«Bare jeg får skrevet denne ene kommentaren på Facebook så kommer verden til å bli et bedre sted. Alle som er uenige med meg kommer til å se lyset på magisk vis, og i ekte Tante Sofie-ånd har jeg transformert Norge til et Utopia hvor enhjørningene løper over marsipanenger badet i rosa sukkerspinn.»

Joda. Lykke til med det. Akkurat som bilførere som blir «fartsblinde» blir sosiale mediebrukere «realitetsblinde». Perspektivet forsvinner og diskusjonene blir harde, polariserte og ikke minst, meningsløse. Så hva er vitsen med å krangle med dimlinger på nett? Som nevnt innledningsvis, det er tidtrøyte. Det er ikke viktig, men det kan være ganske underholdende. Bare ikke innbill deg noe annet. Det eneste du på sikt vil revolusjonere og muligens radikalisere er din egen overbevisning om at du er det siste fornuftige mennesket i en jungel av idioter. Og for all del; Det kunne ha vært verre.

 

 

 

«This calls for immediate discussion!»

 

 

 

Batterier ikkje inkludert…

Men tilbake til start, so to speak. Dette startet tross alt med Arnhild. Arnhild som tydeligvis har satt seg inn i mine nettvaner og gitt meg æren av å være en slags geriljasoldat på nett med en drøss med identiteter, fora og gud vet hva ellers.

Kjære Arnhild: Jeg har en «profil» og en «side». Verre er det faktisk ikke. «Siden» min er den samme siden som poster denne fjerne bloggen. Jeg liker å skrive. Og med mindre bloggstatistikken juger er det enkelte rundt om som har en viss glede i å lese det jeg skriver. Eventuelle sider som du blir «støtt» av og hvordan du takler det, får være opp til deg selv å avgjøre. Jeg driter i hvordan, bare hold meg utafor. Skulle stemmene i hodet ditt (eller hva det enn nå er som forer deg med info) fortelle deg mer om mine nettvaner, så bør du kanskje vurdere muligheten for at de kan ta feil. Ditt indre psykodrama er ditt, og jeg har ingen ønsker om å være hverken deltager eller tilskuer. Skulle du ha behov for å «oute» flere brukere av sosiale medier, så «out» deg selv. I Danny Glovers udødelige ord: «I’m too old for this shit.»

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Et drypp av fornuft., Personlig rant. | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: