Kjære Gerd Marie.


«A noble death is still a death… And I’m sick of death.» – Colossus, «Days Of Future Past».

 

 

 

 

Innimellom sliter jeg med å forstå menneskeheten. Jeg syns rett og slett det er vanskelig å få tak i logikken i det som mennesker presterer å si høyt. Hver gang jeg har vært i en begravelse kommer følgende floskel alltid ramlende:

«Han/ hun er på et bedre sted nå».

Med fare for å virke kynisk; Hvordan i all verden kan de vite det? Rent logisk sett kan jeg ikke skjønne annet enn at resonnementet bunner ut i dette: Verden er så grusom, ond og forferdelig at uansett hva som skjer når du dør, må det være bedre enn dette. «Anywhere but here.»

Og beklager å måtte si det, men verden er faktisk ganske ålreit den. Joda, det er kriger, naturkatastrofer, barn som dør av ressursmangel, mennesker som gjør forferdelige og utenkelige ting mot hverandre etc. etc. etc. Men vet du hva? Det er også mye å glede seg over. Hvis du noen gang har kjent et menneske som ved sitt blotte nervær har gjort tilværelsen din litt bedre, da har du mistet retten til å klage over hvor forferdelig verden er. Jeg er så heldig å kjenne en del slike mennesker, og nylig mistet jeg en av de. Gerd Marie Koller.

 

 

 

 

«I’m not afraid of death… I just don’t want to be there when it happens.» – Woody Allen.

 

 

 

 

Gerd Marie Koller.

Min far døde i 2006, 61 år gammel. I tidligste laget kanskje, men… En stund før han døde skal han visstnok ha sagt at han ønsket seg mer tid. Med fare for å virke kynisk, det var noe av det dummeste han noen gang sa. Min far kunne ha fått 20 år til. 30. Det hadde ikke hjulpet han en meter. Det min far trengte var nemlig ikke mer tid, men en bedre måte å bruke tiden han hadde fått tildelt på. Hvis du bruker all din tid her på jorden på å være sur, bitter og forbanna på at det er mennesker der ute som har det bedre enn deg, da er du nemlig allerede død. Du har bare ikke skjønt det ennå.

Og det er vel det første som slår meg når jeg tenker på Gerd Marie. Hun brukte tiden sin godt. Det fantes ikke et negativt bein i den kroppen. Å føre en samtale med Gerd, det var like morsomt hver gang. Definisjonen på en morsom samtale for meg har alltid vært at hvis den sporer skikkelig av, så vil du etter toppen 5 minutter glemme fullstendig hva som var utgangspunktet, og det var magien med samtalene våre. Vi klarte aldri å holde oss til utgangspunkt/tema, og jeg tror ikke vi prøvde særlig hardt heller. Hele prosessen med avsporing, fri assosiasjon og ikke minst fabulering, var rett og slett så morsom, at vi aldri visste hvor vi kom til å ende opp. Resultatet av en samtale var alltid underordnet, vi hadde det altfor travelt med selve prosessen. En prosess som alltid medførte høytsvevende tanker, vanvittige avsporinger og ikke minst mye latter. En samtale med Gerd Marie var som å gå inn i en jungel uten kart og kompass. Du ante aldri hvor du endte opp, og det var selvfølgelig hele moroa. Gerd Marie var noe så sjeldent som et varmt, jordnært menneske som kunne fabulere seg ut i vidotta, men alltid med bena godt planta på jorda. Og alltid med et underfundig smil. Magisk.

 

 

 

 

«A girl calls and asks, ‘Does it hurt very much to die?’ ‘Well, sweetheart,’ I tell her, ‘Yes, but it hurts a lot more to keep living.’ » -Chuck Palahniuk, «Survivor».

 

 

 

 

Min mormor hadde alltid med seg overbevisningen om at «Verden er en jammerdal.» Og no offence, men mormora mi var full av skit. Verden blir kun en jammerdal hvis du bruker all din tid på å jamre, noe dama gjorde til gagns. Og hun hadde kanskje grunn til å jamre, men ærlig talt; Hvem har ikke det?

Gerd Marie opplevde alle mødres store skrekk på et tidspunkt i livet. Hun måtte begrave sitt eget barn. Men jamre om det? Gerd snakket alltid lavmælt om den opplevelsen. Hun klagde aldri sin nød, hun beskrev bare kort og godt kjærligheten hun følte for sitt barn. En kjærlighet som aldri ble borte. Og det var alltid sentralt hos Gerd Marie. Hun lyste alltid opp når hun snakket om barna og barnebarna. Hun var så stolt av barna sine, og ikke minst full av kjærlighet, som hun alltid beskrev kort og presist. Hun var ikke en dramatisk overstrømmende person som brukte høytsvevende ord og dramatiske fakter. Hun var noe mye bedre. Hun var ekte. Og det er alltid slike ganger et uttrykk renner meg i hu: «They just don’t make ’em like that anymore.»

Hun opplevde også å miste mannen sin på et senere tidspunkt, og samtalene vi hadde rundt det var alltid vonde, men likevel umåtelig fine. Jeg skjønte fort at det er vel ikke noe jeg kunne ha sagt som gjorde det lettere å takle. Hvordan skal en guttunge som meg, komme med noe vettugt i en situasjon jeg strengt tatt ikke aner noe om? Gerd Marie var likevel heldigvis vis nok til å skjønne det. Det handlet aldri om å gjøre situasjonen lettere eller bedre. Det handlet om å komme til bunns i hvordan det egentlig føltes, og så egentlig bare ta det derfra. Og det er sorg i ett nøtteskall. Det finnes ingen fasit, ingen mirakelkurer som gjør det lettere. Det finnes bare oss mennesker, og det handler vel til syvende og sist om at selv om vi ikke kan «fikse» det, så kan vi være der. Og det å være der for Gerd Marie i en slik situasjon… Det var ikke lett. Rett og slett fordi jeg endte med å føle meg maktesløs. Noe jeg også var. Jeg ville likevel ikke vært den opplevelsen foruten. Gerd Marie var et menneske som kunne få livet til å føles bedre, kun med sin blotte tilstedeværelse, og hvis jeg en kort periode kunne gjøre det samme, så skulle det bare mangle. Og jeg hørte aldri Gerd Marie klage. Hun forbannet aldri skjebnen. Hun snakket på sin vanlige lavmælte måte om kjærlighet, sorg og savn. Fokuserte alltid på hvordan det føltes, brutalt og ærlig. Hun var en sterk kvinne, så sterk at hun aldri var redd for å innrømme når hun følte seg sårbar og redd. Og det er selve definisjonen på styrke.

 

 

 

 

«It kills me sometimes, how people die.» – Markus Zusak, «The Book Thief.»

 

 

 

 

Og nå er det min tur. Gerd Marie er ikke lengre blant oss, og jeg sitter igjen med sorgen. Men jeg sitter også igjen med gleden. Gleden over å ha opplevd å ha et slikt fantastisk menneske i livet mitt. Og den gleden… Det finnes ikke en sorg som er sterk nok til å drepe den gleden.

Kjære Gerd Marie, du kommer alltid til å ha en plass i mitt hjerte. En plass ingen kan fylle, og det er da heller ingen målsetning. Det som gjør meg trist er alle samtalene vi ikke rakk å ha. Alle bøkene du ikke rakk å lese. Alle bildene du ikke rakk å male. All lærdommen du ikke rakk å ta til deg. Du var alltid så nysgjerrig, så vitebegjærlig. Jeg kommer alltid til å minnes deg med et smil. Og det var vel det du var for meg. Et stort smil i tilværelsen, som kunne varme alt. En latter som kunne sprenge en gråstein. Verden er et vakkert sted. Det er den fortsatt, men den er et fattigere sted. Verden har mistet en av sine mest unike ressurser, et genuint godt menneske, som gjorde verden litt bedre kun ved å være. Tomrommet kommer alltid til å være der, og det er vel selve definisjonen på et godt levd liv. Sov godt.

 

 

Life, but how to live it…

A corpse walks into a bar. «Can I have a lemonade?» he says. «Certainly» replies the barman. «I’ve never seen a stiff drink!»

(Beklager så mye, men Gerd Marie hadde aldri tilgitt meg hvis jeg ikke hadde lurt inn en vits…)

 

 

Advertisements
Categories: En hyllest. | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: