Freebird Aanonlie i farta. Uncut.


«Goodness is something chosen. When a man cannot choose he ceases to be a man.» – Anthony Burgess, «A Clockwork Orange».

 

 

 

 

For en ganske god tid tilbake gikk engleskolegrunder og virkelighetsforvrenger Ingunn Røiseland ut og erklærte at hun meldte seg ut av Norge.

To boldly go where no… Oh screw it.

Hun om det. Hvor gjennomtenkt denne planen var kan sikkert diskuteres til kuene kommer hjem igjen. Tross alt, hvor kult er det egentlig å være statsløs? Nå kjenner jeg ingen statsløse, så innspill mottas med takk. Og hvis du på død og liv vil melde deg ut av Norge, hvor fruktbart er det egentlig å skrive til Kongen? Face it, han har ikke mye reell makt. Glimrende taler dog. Ser for meg morsomme samtaler på slottet forresten…

«Harald… Hvem er hun derre Ingunn-dama som driver og skriver til deg i hytt og gevær, egentlig?!»

«Driter jeg i! Hold kjeft, og snakk med noen av englene til hun derre blåste dattera vår, eller noe sånt!»

(Er majestetsfornærmelse fortsatt straffbart i Norge forresten…?) Uansett hva man måtte synes om Ingunns lille prosjekt, så fikk det meg til å tenke litt. Jeg kan faktisk være enig i at nasjonalpatriotisme er et idiotisk konsept. Å gå rundt og føle meg bedre eller verre enn noen andre, basert kun på at jeg slumper til å være født i Norge, det er på sitt beste filosofisk tilbakestående, på sitt verste er det en kilde til ett menneskesyn jeg ikke vil være bekjent av. Likevel kan det ikke stikkes under en stol at å være statsløs er jævlig upraktisk. Prøv en uke uten noen form for legitimasjon, så finner du fort ut hvor upraktisk. Uansett hva du måtte mene om det, det er nå engang slik virkeligheten er. Og frihet? Igjen, virkeligheten har et premiss ingen kommer seg unna: Alle jobber for noen. «Them’s the breaks, Billy-Bob!»….

 

 

 

 

«There is no flag large enough to cover the shame of killing innocent people.» – Howard Zinn.

 

 

 

 

Det er likevel «Hope in hængandes snør», hvis du ikke vil være nordmann, men likevel ikke vil bli statsløs. Det er nemlig fullt mulig med litt innsats å grunnlegge din egen nasjon.  Og faen heller… Hvor kult hadde ikke det vært?! En hvilken som helst dimling kan jo starte sitt eget politiske parti, (bare spør etterkommerne til Anders Lange) så hvorfor ikke dra den helt ut og lage ditt eget land? Det er faktisk ikke så komplisert som man kanskje skulle tro.

Du gamla, du fria….

Mine damer og herrer, jøderomreptiler i alle aldre, velkommen til Utopia, Edens hage, Nirvana på jord. Velkommen til Nation Of Marius, The land of the free and the home of the slightly indifferent.

Nation Of Marius har endel grunnprinsipper. Disse grunnprinsippene skulle vel strengt tatt vært nedfelt i grunnloven, men siden ett av grunnprinsippene er at Nation Of Marius vil oppnå så mye som mulig, med så lite innsats som det overhodet er mulig å yte, uten å teknisk sett å ligge i koma, vil den grunnloven neppe bli skrevet. Det er for mye jobb.

Det første og kanskje viktigste grunnprinsippet i Nation Of Marius er at Marius ord er lov. Nation Of Marius er IKKE et demokrati. Ikke et plutokrati engang, men et godt, gammeldags diktatur. Skikkelig old-school. 25. April er Nation Of Marius nasjonaldag, en dag som feires med å sitte på ræva og snakke om hvor fortreffelig Marius er. Parader og tog og drit… For mye jobb. For ikke å snakke om min antipati mot korpsmusikk. Fyttigrisen. Det bør nevnes at all organisering av skolekorps regnes som landsforræderi i Nation Of Marius, og straffes med landsforvisning. De fleste forbrytelser i Nation Of Marius straffes faktisk med det. Igjen, det er bare så jævlig mye jobb å oppbevare forbrytere. Mat, husrom… Logistikk er noe dritt, og en diktator har da bedre ting å ta seg til, hvor det å påpeke egen fortreffelighet er øverst på lista.

 

 

 

 

«Dictators are rulers who always look good until the last ten minutes.» – Jan Masaryk.

 

 

 

 

De økonomiske grunnprinsippene i Nation Of Marius er så enkle at de grenser mot det geniale: Det er ingen.

Money, money, money…

Det ligger igjen veldig praktiske hensyn bak dette grunnprinsippet. For det første: Matte er jævla vrient. Marius liker ikke tall. Hva om du som innbygger liker tall og bekymrer deg for utviklingen, sier du? Ahem! Da blir det (du gjettet det…) landsforvisning. I bunn og grunn kjører vi med «Luksusfellen-prinsippet». Når statskassa er tom, trykker vi bare flere penger. Eller som det også heter; «moderne kapitalisme». Det er det samme systemet USA har kjørt med i mange år, men istedet for å bare trykke penger i hytt og pine, skaffet folk seg bare flere og flere kredittkort. Nation Of Marius er kanskje ikke så innmari mer økonomisk utviklet, men vi er i det minste ærlige. Den største tabben USA gjorde var tross alt å forsøke å dekke over sin egen økonomiske inkompetanse. For det første funka det usedvanlig dårlig, og for det andre… Så mye jobb da gitt! Spesielt med tanke på hvor fånyttes det var. Det er nemlig et av de andre grunnprinsippene i Nation Of Marius:

Hvis du skal gå på trynet så gjør det kjapt, med så lite jobb som overhodet mulig.

Igjen, dette er sunn fornuft. Desto kjappere du går på trynet, desto mindre vondt og dramatisk blir sammenstøtet, og enda bedre; Desto mindre tid får eventuell opposisjon på seg til å reagere. Nå har tradisjonellt ikke Diktaturer det største problemet med «opposisjon» men det er likevel ingen grunn til å hvile på sine laurbær. Se på Egypt, Libya etc. Diktatorbransjen tynnes ut stadig, og det er vel bevist at det ikke funker å bekjempe opposisjonen nådeløst lengre. Nytenking er påkrevd, og ingenting samler folket som en krise. Selvpåført eller ei. Noe som bringer oss til det neste punktet i grunnprinsippene til Nation Of Marius: Utenrikspolitiske relasjoner.

 

 

 

 

«I believe in benevolent dictatorships, provided I am the dictator.»- Richard Branson.

 

 

 

 

Nation Of Marius har en utenrikspolitisk plattform som er enkel. Hvilke nasjoner vi støtter baserer seg på hva de kan gi oss. Quid pro quo.  I scratch your back, you suck my…. (Beklager!)

Posten skal fram!

Det enkleste hadde selvfølgelig vært en tilstand av evig nøytralitet. Det er likevel ikke særlig innbringende på sikt. Nøytralitet er en luksus forbeholdt nasjoner med en bærekraftig infrastruktur, og det er bare å stikke fingeren i jorda; Der sliter Nation Of Marius en smule. Vi kunne selvfølgelig utviklet en bærekraftig nasjon med blikket vendt fremover. En pionernasjon som gikk foran som et godt eksempel, bla, bla, bla… Men nei. Dette bryter med nasjonens viktigste grunnprinsipp, og hvis Nation Of Marius har lært en ting av historien er det dette: Fleksibilitet i byggingen av en nasjon regnes som en svakhet. Politikere og ledere som er ærlige nok til å innrømme at de tok feil ender som regel på historiens skraphaug, stemplet som «vinglete» og «ubesluttsomme». Det viktigste tegnet på en sterk leder er jo tross alt å holde fast på sitt syn, uansett hvor tåpelig det er, med null hensyn til de langsiktige konsekvensene. Insister på at du har rett til du ligger i grava, og overlat dommen til historikerne. Det er nesten ingen som leser historiebøker uansett. (Det beste beviset på det er tross alt hvor utrolig lite verden har lært av vår historie.) Og med utdanningsprinsippene i Nation Of Marius er det ingen grunn til å tro at det kommer til å bli bedre. Tvert imot.

 

 

 

 

«A people without knowledge of their past history, origin and culture is like a tree without roots.» – M.Garvey.

 

 

 

 

Utdanningsprinsippet i Nation Of Marius er igjen basert på enkelhet. Bli så smart du bare vil, bare du alltid husker at Marius er smartere. Ethvert tilløp til annen tenking på dette området medfører (trommevirvel…) landsforvisning.

Anbefalt pensum.

Hjernevaskende? Selvfølgelig. Når så du en diktator oppfordre til selvstendig åndsvirksomhet sist? Men det er likevel fordeler med en slik utdanningsmodell. Det er utdanning som er lettere å gjennomføre enn å klø seg bak. Rettskriving, grammatikk, hoderegning… Hiv det i dass. Her gjelder det å lære seg det som er viktig, nemlig hvorfor Marius er universets sentrum. Og det er selvfølgelig «fordi Marius sier det». Det kanskje viktigste prinsippet Nation Of Marius er tuftet på. Om du ikke liker det så er det ditt problem. Finn deg et annet sted å bo i såfall.

«Move to Russia, you godless heathen!»

Det skal nevnes at selv om Marius er ateist, så er IKKE Nation Of Marius ateistisk. Langt der ifra. Religionssystemet i Nation Of Marius er basert på det norske statskirkesystemet, med et par endringer. Vel… Egentlig bare en endring skal jeg være ærlig. «Gud» er byttet ut med… Wait for it… (Har du gjettet det ennå?)… Marius. Allestedsnærverende, ufeilbarlig og ikke minst nådeløs mot de vantro. En snill Gud som preker nestekjærlighet? Dream on. Marius går «old testament on your ass» ved det minste tilløp til vranglære. I Nation Of Marius vil korstogene omtales som «de gode gamle dagene». Og i sammenligning vil det faktisk være ganske presist.

 

 

 

«The love of ones country is a splendid thing. But why should love stop at the border.» – Pablo Casals.

 

 

 

Nation Of Marius er fortsatt i sin barndom, og spørsmålet du kanskje sliter litt med er nok dette, hvis mine synske evner er sånn  noenlunde på par…

Dæggern sprute… Enda en!

«Hvorfor i all verden skulle jeg ha lyst til å bosette meg i dette selvdiggende, narsissistiske møkkalandet?!»

Enkelt. Jeg ønsker ikke at du skal bosette deg der. Jeg ønsker at du skal lære av mitt eksempel, og starte din egen nasjon. Slik menneskehetens historie har utviklet seg, ser jeg to mulige veier menneskeheten kan gå.

1) Menneskeheten skjønner det som burde være opplagt for oss alle: Nasjoner og grenser er menneskeskapte konstruksjoner. Vi skjønner plutselig at vi deler denne planeten, alle 6-7 milliarder av oss, og skal vi noen gang komme oss videre i utviklingen, bør vi innse at hvor på jorden du er født er fullstendig uinterressant.  Dette vil medføre en ny æra, hvor vi legger alle uenigheter til side og ser fremover. Joda. Det er vakkert. Men se på menneskehetens historie i 2 minutter… Er det egentlig særlig realistisk? Noe som bringer meg til mulighet nr.2.

2) Menneskeheten innser det som burde være mest opplagt: Så lenge vi har fri vilje vil vi utvikle personlige preferanser. Og så lenge vi gjør det, kommer vi aldri til å enes om en dritt. Uansett hvor på jorden vi bor kommer vi til å være kronisk misfornøyde, så løsningen er opplagt: Ethvert menneske sitt eget land.

Løsning nr.1 er selvfølgelig fredeligere og sannsynligvis mer bærekraftig, men face it: Drama kommer fra konflikt, og vi mennesker elsker et godt drama. Se for deg fremtidens kriger… Enmannsnasjoner i krig med andre enmannsnasjoner… Allianser som bygges, forhandlinger, meglinger i det uendelige… Det er bare å lene seg tilbake, sette på popcorn, og nyte synet. Og når dette freakshowet er et faktum, så håper jeg vel egentlig bare at det i historiebøkene står en liten fotnote:

«Denne utviklingen startet med en mann som het Marius. En mann som skapte Nation Of Marius.»  

Nation Of Marius er nemlig ikke annet enn en drøm. En drøm om å gi menneskeheten nøyaktig det den ber om. Som det så vakkert ble oppsummert i Watchmen:

«What happened to us?! What happened to the american dream?»
«What happened to it?! It came through! You’re looking at it!»

Altruisme er ikke min styrke. Og det lever jeg egentlig ganske greit med.

 

 

 

 

 

 

 


Advertisements
Categories: Utenrikspolitikk. Den subjektive sorten. | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: