Jeg angrer allerede på å ha skrevet dette.


 

 

 

«Det er bra du har et godt hode, Marius. Tror ikke du bør satse på å flyte på utseendet.» -A.M.Aanonlie.

 

 

 

 

 

Jeg må være klodens dummeste mann. Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg er dum nok til å stikke hånden inn i det forbanna vepsebolet også kjent som «overgrep mot barn». Ingen person med en intelligens som i det minste er gjennomsnittlig blogger om overgrep. Det fører aldri noe godt med seg. Bloggeren Gunnar Roland Tjomlid erfarte (og erfarer fortsatt) dette da han blogget om temaet i sin post «En pedofil jævel» for en del år tilbake. Han ble i det øyeblikket stemplet som «pro-pedofil» av alle sine meningsmotstandere, og det brukes fortsatt. Og hvorfor? Skal man kunne ta tak i en slik problemstilling, må man vel i det minste være villig til å diskutere den?

It’s oh so quiet… Oh, so still…

Så hva er det som får meg frivillig til å gå inn i løvens hule, legge hodet på blokka, og stille meg laglig til for skyts? Vel, for meg har alltid verden, vår historie og samfunnet rundt oss dreid seg om en ting: Menneskene som lever i det. Og det som fikk meg (mot veldig bedre vitende) til å skrive om dette var et medmenneske. Et medmenneske som utfordret meg til å lytte. Et medmenneske som utfordret meg til å se mine fordommer i hvitøyet. Et medmenneske som ga meg en sårt tiltrengt porsjon ydmykhet. Og det medmennesket fortjener i det minste en takk. Om det er en god takk… Som sagt, jeg angrer allerede at jeg bega meg utpå dette. Men det får briste eller bære.

Jeg vet ikke helt på dette tidspunktet hva jeg ønsker å oppnå med å skrive dette. Jeg aner ikke hva jeg ender opp med å konkludere med. Denne teksten blir til mens jeg skriver, og for alt jeg vet kan jeg ende opp med det største selvskuddet verden har sett. Dette kan bli stygt.

 

 

 

 

 

«At min sønn skulle vise seg å være en så uspiselig drittsekk. Fy faen.» -A.Aanonlie.

 

 

 

 

 

Overgrep mot barn er et tema som gjør meg rasende. Jeg kan ikke tenke meg lavere livsformer en voksne som lar sitt personlige grums gå utover barn. La det være helt klart; I mine øyne er det utilgivelig. Og det er 100% basert på personlige erfaringer. Min familie har en lang og stygg tradisjon med overgrep mot barn, og vel… Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke er preget av det.

pb-3

Go ahead. I’m already dead.

Så hvorfor forsøke å forstå? Vel, her må jeg legge følelsene til side, og bruke huet. Hvordan skal man kunne ta tak i en problemstilling hvis man ikke er villig til å forsøke å forstå den? Fra et rent emosjonellt ståsted ønsker ikke jeg å forstå. Så ærlig må jeg være. Følelsene mine rundt dette temaet skriker etter hevn. Blod. Hadde lovgivningen rundt dette temaet vært basert på hva jeg føler, ville summariske kastrasjoner utført med en sløv og rusten kjøkkenkniv, etterfulgt av en smertefull henrettelse vært løsningen. Det fyller meg med et hat og et raseri som er vanskelig å beskrive, det må føles.

Så hvorfor gidder jeg i det hele tatt å forsøke på noen som helst form for forståelse? Fordi jeg i tillegg til mitt følelsesregister er utstyrt med et intellekt. Og mitt intellekt vet at hvis lovgivningen rundt dette temaet hadde vært basert på mine følelser rundt temaet, hadde vi endt opp med et inhumant, uvitende samfunn som aldri hadde utviklet seg. Følelser hører ikke hjemme i en rettssal. Kun fakta. Uansett hvor rasende jeg blir, det er ikke et raseri som bør brukes som en rettesnor for det samfunnet vi alle skal leve i. For ikke å snakke om at hvis jeg lar personlige følelser styre mine oppfatninger, så begår jeg den største kardinalsynden av alle: Jeg lytter ikke.

 

 

 

 

 

«Det var ikke meningen å slå så hardt. Jeg blir bare så jævla irritert av den negative holdningen din. Skjerp deg.» -A.M.Aanonlie.

 

 

 

 

 

Det er kanskje greit å ta dette fra starten. Det som fikk meg til å begi meg inn på dette temaet var tross alt et medmenneske. En ung dame jeg møtte på en fest. Det viste seg at hun hadde opplevd seksuelle overgrep som barn, og vi begynte å prate om dette.

pb-1

Føler deg stor nå, eller hva?

En slik samtale er faktisk ganske en ganske lett prosess, tro det eller ei. Det er alltid lettere å snakke om overgrep med noen som vet hvor skoa trykker, men hvis du dermed innbiller deg at mennesker som har opplevd overgrep er en homogen gruppe, da får du tro om igjen. Den største synden vi kan gjøre i mine øyne, (en synd jeg har begått selv) er å anta at vi vet hva som er best for offeret. Og ikke minst å automatisk anta at vedkommende er et «offer». Og tro meg; Du aner virkelig ikke hvor mye den siste setningen byr meg imot. Det strider mot alt jeg føler er riktig. Men det interressante er ikke hva jeg «føler». Det var hva personen jeg førte denne samtalen med formidlet. Og hvis jeg avfeier det hun sa som tull, da lyttet jeg ikke. Jeg ville ha gjort det samme som ble gjort mot meg som barn; Jeg ville nektet henne å bli hørt.

Denne unge damen startet med å fortelle åpent og ærlig at hun hadde blitt misbrukt av en slektning som barn. Og jeg skal være ærlig, allerede der vrengte magen seg. Hun fortsatte, og alle mine fordommer fikk et slag i trynet. Hun syntes nemlig det største problemet ikke var selve overgrepene, men de voksne som fortalte henne hva hun skulle føle. Alle de som fortalte henne at hun var et offer. Alle de som fortalte henne at dette kom til å prege henne resten av livet, om ikke nå, så senere. Hun på sin side følte seg ikke som et offer. Hun følte ikke at overgrepene var spesielt problematiske engang. Og igjen, alle mine følelser skrek «Hva?!» Det største overgrepet hun følte seg utsatt for var at omgivelsene ikke lyttet. Hun ble ikke hørt. Og det var da jeg skjønte at nå holder jeg kjeft, og lytter. Jeg tviler fortsatt på om jeg fullt ut klarer å forstå hva hun ville formidle, men faen heller; Jeg skal gjøre et tappert forsøk. Jeg skal forsøke å gjøre det ingen andre gjorde da det stormet rundt denne unge damen: Jeg skal lytte. Uten å la personlige følelser farge budskapet. Uten fordømmelse. Uten fordommer. Så får heller verden hate meg for det. Jeg gjør ikke dette for dere. Jeg gjør det for meg selv.

 

 

 

 

 

«Faen Marius… Jeg slo ikke så jævla hardt. Tørk tårene.» -A.M.Aanonlie.

 

 

 

 

Vi drar ned rullgardina når det er snakk om barn. Vel, jeg gjør det ihvertfall. Min grandtante ble misbrukt seksuellt av min grandonkel i flere år, noe hun fortalte meg om etter at denne grandonkkelen hadde parkert tøflene. Jeg var på det tidspunktet 21 år gammel, og så min grandtante på 70-80 bli til ett barn igjen. Med skrekk i blikket som nesten virket fersk, gråt hun stille og fortalte om sine opplevelser med min grandonkel, som jeg alltid hadde trodd var en ganske ålreit fyr.

Stillest vann har dypest grunn.

Min grandonkel var et svin i ordets rette forstand. En samvittighetsløs drittsekk som gikk over lik for å tilfredsstille seg selv og sine lyster. En mann som hadde flydd på egentlig hva som helst bare det hadde en kroppsåpning. Dette var mitt første møte med et offer for seksuelle overgrep, og jeg må være ærlig; Det farget nok min oppfatning av at alle barn som blir misbrukt blir automatisk ødelagte av det. Det sitter innprogrammert i ryggraden, og det har alltid vært en holdning som jeg trodde jeg aldri skulle tvile på. Og bare å tenke at et barn ikke nødvendigvis ser seg selv som et offer i en slik situasjon… Fy faen, det byr meg imot.

Men det var her jeg befant meg. I selskap med en ung dame som ikke så seg selv som et offer. En dame som aldri ble hørt. En dame som ble fortalt hva det var riktig for henne å føle, og hvis hun ikke følte det nå, kom hun til å føle det en dag. Og der kommer det som får meg til å reagere. Er ikke det egentlig bare et nytt overgrep? Først blir kroppen invadert. Hun overlever. Kommer seg ut av det. Så blir følelseslivet invadert. «Ekspertisen» forteller henne at hvis hun ikke føler seg som universets største offer så er det automatisk noe galt med henne. Skal virkelig våre personlige oppfatninger og følelser veie så tungt at barn ikke får ha sine i fred? Hva om vi istedet tok ett skritt tilbake og lyttet? Hva om vi lot «ofrene» sette premissene? Lot dem takle situasjonen i eget tempo, på sine egne premisser? Og hvis «offerfølelsen» aldri kommer, hva om vi holdt kjeft og aksepterte at her har vi hverken rett til å dømme eller å betvile? Her har vi kun rett til å lytte? Uansett hvor mye det strider mot hva vi «føler»?

 

 

 

 

«Du var alltid et vanskelig barn, Marius. Høy intelligens og god fantasi er en farlig kombinasjon.» -A.M.Aanonlie.

 

 

 

 

Jeg har fortsatt fordommer. Innerst inne er det en del av meg som tviler på det denne unge damen fortalte meg. Å ikke se henne som et offer… Det er vanskelig, om ikke umulig.

Insult to injury.

Likevel føler jeg at jeg må. Jeg har ingen rett til å diktere denne unge damens følelsesliv. Jeg har ingen grunn til å betvile henne når hun formidler sine opplevelser, annet enn at det strider mot alt jeg føler. Jeg har ingen rett til å la mine følelser bli en fasit for andre. Det er direkte frekt, og ikke minst er det bare en ny belastning for de det faktisk angår. Vi må alle møte livet på våre egne premisser, og ikke la noen diktere hva de premissene skal være. Det er nemlig vår egen oppgave å finne ut av.

Så betyr dette at jeg er en ny «pro-pedo-blogger» (Copyright R.E.Hanssen) som ønsker å innføre en pro-pedofil agenda som gjennomsyrer vårt samfunns innerste kroker og kriker? Hvis det er det du sitter igjen med etter å ha lest dette, gå og heng deg.

Det betyr at jeg ikke vet. Det betyr at mine personlige følelser ikke bør komme i veien for en samfunnsdebatt som er smertefull, polarisert og full av nyanser. Det betyr at jeg er villig til å innse at mine oppfatninger rundt tematikken er farget av egne opplevelser, og at det for meg personlig er nesten umulig å være objektiv. Det betyr at når denne unge damen som utfordret mine fordommer, og fortalte meg at hun ikke anser seg selv som et offer, så velger jeg å tro henne, inntil hun forteller meg noe annet. Og ikke minst betyr det at selv om det byr meg imot, selv om det gjør meg kvalm helt innerst i sjelen, så er jeg villig til å godta at overgripere ikke er monstre. Bare mennesker. Og ha meg tilgitt, men nå trenger jeg ærlig talt en dusj. Jeg skulle aldri ha skrevet dette.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Personlig ståsted | Stikkord: , | 10 kommentarer

Innleggsnavigasjon

10 thoughts on “Jeg angrer allerede på å ha skrevet dette.

  1. Jeg skjønte ikke hva det var som var så provoserende med denne teksten? Syns det var fint skrevet, men jeg ventet på det skumle poenget med pedoblogg? Dette var bare reflektert og medfølende. 🙂

    • Det er vel tematikken. Det er vanskelig å diskutere det rasjonellt. Sett hvordan andre som har reflektert rundt det samme fått «pedo-stempelet» trykt nedover øra, Men har jeg lyktes i å formidle noe av det et av «ofrene» tenker rundt det, uten å fremstå om et svin, er det ihvertfall noe.

      • Svada

        Kjapp kommentar her:
        Kjente noen søstre, som hadde blitt misbrukt av pappa. Vi visste alle om det, men den ene av disse «betrodde» seg da til meg, og skulle ha sympati og bli synest synd på. Joda, greit det. Så får jeg høre av en annen av søstrene, når jeg gjenforteller dette her, at «Lise er den som har blitt MINST brukt».

        Da ble jeg litt taus og tankefull.

  2. Ungen henne var et “offer”. Som voksen er hun “overgrepsutsatt”. Men ikke minst er hun en «overlever». Det er det viktigste. Ikke snu verden oppned for å finne et offer som ikke er der.
    Jeg misunner henne. Noen utsatte sliter så hardt at de får redusert livslengde. Skrekken og smerten slipper aldri taket.
    Så, hun er heldig.
    Ta det fra en som er i andre enden av skalen.

    • Det er et viktig poeng. Det var aldri meningen å undergrave smerten til de (inkludert meg selv) som har følt smerte rundt slik tematikk, men å si høyt at om du ikke føler smerte så er det faktisk greit det og,

  3. TAF

    Enig i det du skriver. Det må være mulig å diskutere overgrep uten å forutsette at det har samme effekt på alle mennesker, og uten at folk blir angrepet fordi de har reaksjoner som skiller seg fra normen. Har selv blitt utsatt for overgrep både som barn og tenåring, og senere slitt med psykiske lidelser, uten at de to nødvendigvis har en sammenheng. Har opplevd å krangle med psykologer om hvorvidt overgrepene er årsaken til depresjonen. Jeg mente nei, de mente ofte ja, noe som tidvis gjorde det vanskeligere å angripe de viktigere problemstillingene. Jeg definerer ikke meg selv som et offer. Det var da. Nå dreier livet seg om helt andre problemer og utfordringer. Takk for at du tar opp et vanskelig tema.

    • Takk selv, og det understreker litt av det jeg forsøker å få frem. Det er din prosess, og dine tanker, refleksjoner og følelser rundt det fortjener å bli respektert. Ghrmph! (Blir irritert på sånt.)

  4. Eg kjenner ei dama som ble utsatt for seksuelt misbruk som barn, ho følte seg først som eit offer. Seinare bearbeida traumene/erfaringa/fortida. Klarte å tilpassa seg samfunnet, gifta seg og fekk seinare barn. Ho føler seg prega men ikkje «øydelagt» eller «ein av di».

    Mens ei anna dame eg kjenner ble utsatt for omfatande og langvarig psykisk misbruk, ho har det ikkje lett idag. Sliter fryktelig mykje desverre, klarer ikkje komma seg ut av huset. Ho får ikkje i seg nokk mat eller holder ut i arbeidslivet.

    Folk takler ulike belastningar på ulike måtar, uansett kor dystert og tabulaget det måtte vær. Det var vel kanskje ikkje det som var «debatten» i teksten din.

    Det er veldig kontroversielt tema, noen folk hevde at sex mellom voksne og barn er delvis kulturelt betinga(æsj), før i tida ble ofta 9-16 år gamle jenter gifta bort til slitte sjømenn. Mange steder i verden er det desverre vanlig med barnebrylup den dag idag, og desverre er pedofili utbredt blant Māori folkeslaget i New Zealand.

    Men all forskning viser at det er skadelig og forkastelig, heldigvis er samfunnet som helhet på vei i riktig retning. Sjølv om ulvane gøymer seg i dagslys blant oss.

    • Det er altfor mange nyanser og faktorer til at det finnes enkle løsninger som fungerer for alle. De må vurderes individuellt, og alle må ha retten til å bli hørt, og ikke minst bli tatt alvorlig. Det er vel det det koker ned til for min del.

  5. Tilbaketråkk: Sitat-manipulering om voldtekt | SAKSYNT

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: