Life, but how to live it.


«Do you want to know the real message of evolution? All life winds up as manure.»

 

 

 

 

l-j-blogg13

Breathe.

– Sannheten er at vi alle kjemper den samme kampen med de samme oddsene, hele livet. Lett å glemme, men det er nettopp det livet er. En kamp for å utsette døden.

– Kampen er rigga på forhånd.

– Selvfølgelig. Vi vet at vi kommer til å gå på trynet i kanvasen før eller siden. Spørsmålet er egentlig bare hvor mange runder vi orker.

– Og vi slutter aldri å kjempe?

– Nei.

– Hvorfor ikke, egentlig?

– Fordi vi ikke vet hvordan.

 

Livet er ikke lett. En setning som egentlig er utrolig rar. En setning som oppsummerer menneskeheten ganske nydelig. En setning som egentlig stiller langt flere spørsmål enn den besvarer. Livet burde da ikke være så jævla vrient? En gave du fikk helt gratis, fullstendig uten baktanker, skjulte motiver eller gjeld.

– Ok, her er dealen. Jeg gir deg ca. 70-80 år hvor du kan surre rundt, utforske tilværelsen og egentlig bare ha det ganske fett.

– Øh… Ok. Greit nok. Og det er ingen krav knyttet til denne gaven…?

– Tja… Nyt det. Det går ganske kjapt, dessverre.

l-j-blogg14

Lost.

Menneskeheten fant ganske kjapt ut at dette var altfor enkelt, og startet sporenstreks med å lete etter en «mening». Og med jakten på en «mening» kom også behovet blant de som faktisk fant en «mening», behovet for å presse sin «mening» nedover øra på de som fortsatt lette, eller de som hadde funnet en annen.

I menneskehetens utvikling kan vel dette refereres til som «the awkward moment when the shit hit the fan.» Historien skulle plutselig vise seg å bli komplisert. Jo flere kokker, jo mere søl, og det ble mye søl. Og var egentlig alt dette sølet nødvendig? Tydeligvis. Jeg skulle gjerne ha sagt nei, men det vil være å benekte vår felles historie. Vi slet med å godta noe så enkelt som at vi kanskje har ulike meninger, og ikke minst det som kanskje var mest skremmende av alt: At det finnes mennesker som ikke har en «mening», og egentlig synes at det er helt greit. Velkommen til livet, sett fra ståstedet til en meningsløs mann. En meningsløs mann som likevel sover ganske godt.

 

 

 

 

«You don’t have to be a six-footer, you don’t have to have a great brain… You don’t have to have any clothes on, you’re a Catholic the moment dad came…»

 

 

 

 

l-j-blogg12

Hold hendene for deg selv. Vær så snill…

Alle som har funnet en «mening» er slett ikke drittsekker. De fleste jeg har møtt som skryter på seg denne prestasjonen er faktisk ganske moderate og fredelige personer, som setter pris på andres livsanskuelser. Jeg har likevel merket meg at de som fant en «mening» ofte kommer i 2 kategorier:

1) De som opplevde en eller annet sjelsettende dramatisk omveltning i sitt liv som forandret alt, gjerne etter en lang og komplisert søken, og om de «så lyset» eller fikk «lyset» langt opp i halsen, bestemte de seg der og da for hvilken retning livet skulle ta.

a-pig

Kan ikke krangle med det, vel?

2) De som egentlig alltid har hatt sin «mening» ganske klart for seg. De som aldri egentlig trengte å lete særlig hardt, først og fremst fordi at de egentlig var ganske fornøyde med «meningen» de fikk med seg fra barnsben av. De som fikk med seg en bagasje de stolte på.
Og hvis det er noe jeg etterhvert har lært er det dette:

De som tilhører kategori 2 er ofte ganske fredelige typer man kan ha både interressante og fabulerende samtaler med. De tåler andres synspunkter, og er til og med villige til å få sin «mening» utfordret. Forankringen er faktisk såpass solid at de til og med kan fleipe med sin egen livsanskuelse.

Den første kategorien derimot er vel den jeg sliter litt med. Denne «opplevelsen som forandret alt» har ofte et par fellestrekk:

1) Usikkerhet. Den slutter aldri å føles fersk. Den er sårbar, og ethvert tilløp til rasjonell, logisk og analytisk diskusjon ses på som et «angrep» på selve meningen med tilværelsen. Forankringen er alt annet enn solid.

2) Et enormt behov for å omvende sine omgivelser. «Det funka for meg, ergo må det funke for alle andre.» Hvis du synes det er en overforenkling, sett deg ned med en nyfrelst veggis og spis en burger. Jeg kan så godt som garantere deg det mest slitsomme måltidet du noen gang har spist.

coming

Achtung, baby…

Det er likevel for enkelt å si at kategori 1. er forbeholdt f.eks. kristne. Det er enkelt og greit feil. «Nyfrelste» ateister kan være minst like ille som sine kristne motpoler. De er også grunnleggende usikre, opplevelsen er fersk, og med det følger mye sinne. De har potensiale til å bli minst like aggressive og fundamentalistiske som en hvilken som helst fanatiker. Problemet for meg har aldri vært hverken kristendom, islam eller ateisme. Problemet for meg har alltid vært blind fanatisme. Den skremmer meg. Den gjør meg utrygg. Og den gjør meg sliten. Lei. Den gir meg lyst til å vende menneskeheten ryggen. Den som lever får se.

 

 

 

 

«In case you hadn’t noticed… It’s Jesus’ birthday… So get of your heathen muslim ass, and f***ing celebrate!»

 

 

 

 

Jesus-sinking

Here comes that sinking feeling…

For ordens skyld burde jeg kanskje plassere meg selv i dette landskapet. Jeg er en typisk kategori 2 ateist. Jeg opplevde aldri noe dramatisk som ødela min barnetro. Jeg hadde aldri en «barnetro» å ødelegge. Joda, jeg gikk på Søndagsskole som liten gutt, men historiene som ble fortalt, ble aldri noe annet enn historier. Min «kristne» oppdragelse festet seg aldri. Og det som ødela var alltid de små tingene.

Hvorfor ble alle så sinte når jeg stilte spørsmål ingen kunne besvare? Jeg ble fortalt at hvis jeg sa «Herregud!» så misbrukte jeg herrens navn. Hvis jeg sa «Helvete!» så påkalte jeg Satan. Jeg fikk aldri dette til å stemme. For meg ble resonnementet dette; Hvis jeg sa «Helvete!», hvorfor var ikke det å misbruke Djevelens navn? Og er virkelig det et problem? Er ikke Djevelen en slemming som strengt tatt ikke fortjener ærefrykt?

l-j-blogg6

Genialt, Egon!

Og hva med «Herregud!»? Hvorfor var ikke det å påkalle Herren? Og i så måte, burde ikke det være en god ting? Vel, disse gåtene stussa jeg alltid litt på, og dum som jeg var… Jeg spurte de voksne.

Om jeg fikk noen svar? Tja… En flat hånd i trynet, etterfulgt av «Det bare er sånn!» kvalifiserer vel ikke som «svar», gjør det vel? Face it, unge mann, du får ingen gode svar hjemme. Hmmm… Ah! En prest! Der må det vel gå an å få noen fornuftige forklaringer, eller hva?

«Det er blasfemi du farer med, gutten min.»

«Ok… Hva er blasfemi?»

«Det er å betvile Herrens mening. Og den er det ingen som kjenner.»

«Ok… Hvis ingen kjenner den, hvordan kan du da hevde at jeg betviler eller bryter den?»

Huh. Ingen svar der heller. («Kom deg ut» er ikke et svar.) Og det er vel derfor ingenting festet seg. Hvis dette var «meningen med livet», hvordan var det mulig at folk visste så utrolig lite om det? Det var rett og slett en historie med flere hull enn en schizofren sveitserost. Og etterhvert som jeg ble eldre og møtte andre som hadde «sett lyset», gikk det opp for meg. Dette er mennesker som har skjønt minst like lite som meg. Det eneste som skilte oss var at jeg var ærlig (eller dum) nok til å innrømme det.

l-j-blogg

Here I sit, broken hearted…

Så nei. Jeg er ingen «frafallen». Jeg tok aldri et «oppgjør med Gud» siden det aldri var noe der. Det var aldri et fundament å bryte. Ingenting å slippe taket i. Gud skapte Adam fra støv, Eva fra Adams ribbein, men trengte Marias vagina og livmor for å gjenskape seg selv som Jesus? Allmektig my ass. I et enormt univers, med uendelige galakser og solsystemer, og et uendelig potensiellt antall livsformer er Jorden og menneskeheten tilfeldigvis Guds utvalgte som er «skapt i hans bilde»? Sorry, men jeg kjøper ikke de oddsene. Hvis Gud har en plan med alles liv, hva er egentlig «planen» med alle de som lever i nød? Slaveri? Hva er «planen» med 13 år gamle jenter som selges som sex-slaver? 2 muligheter:

1) Gud er på sitt beste apatisk, på sitt verste en aktiv sadist.

2) Ingen plan. Ingen «større mening». Bare mennesker. Vår frie vilje, de valgene vi tar og konsekvensene av de valgene.

Gjett hvilken mulighet jeg går for? Og det er ikke veldig dramatisk. Ingen kataklysmisk «omveltning» som ledet meg vekk fra «den smale sti», bare enkle observasjoner, og konklusjoner basert på de observasjonene.

 

 

 

 

«That was your life, mate.» «Shit… That was fast. Do I get another one?»

 

 

 

 

l-j-blogg11

Sorry. You’re just not that epic.

«Alle trenger noe å tro på. Alle trenger et livvsyn.» Dette ble hamret inn i meg fra ung alder, og jeg har hørt det igjen og igjen. «Alle trenger noe å tro på.» Denne setningen fikk meg alltid til å føle meg ensom. Denne indre trangen, denne lengselen, dette enorme savnet… Jeg skjønner det ikke. Jeg har aldri følt det. Og innimellom hender det fortsatt at jeg tenker «Er jeg virkelig den eneste?» Tja… Med 6-7 milliarder mennesker på jorda må jeg vel kunne slå fast at jeg tviler. Oddsen er rett og slett ikke særlig bra.

Jeg kan da umulig være den eneste i verden som aldri har følt «lengselen etter Gud.» Dette altoppslukende behovet for å føle at «det er noe større enn oss selv der ute»? Jeg nekter å tro at jeg er alene om disse tankene og følelsene. Det er rett og slett ikke logisk.

l-j-blogg5

Foreldrene dine må være svært stolte.

For det første: Det er noe «større enn oss selv» der ute. Det heter «universet», og i tilfelle du ikke har fått det med deg ennå; Det er ganske digert.

Og hvis du trenger å føle at «det er noe der ute som beskytter oss»… Faen heller, men er ikke det vår jobb? Den største trusselen mot menneskeheten opp igjennom historien, er ikke det egentlig bare andre mennesker? Ok, det har vært sykdomsepidemier og naturkatastrofer så det holder, men hvem er egentlige ansvarlige for all denne utryggheten som gjør at vi trenger en usynlig rom-trollmann for å føle oss trygge? Personlig setter jeg nok en liten knapp på menneskeheten. Og hvis vi er årsaken til vår egen utrygghet, er det  ikke da opp til oss selv å finne en måte å bli kvitt den på?

l-j-blogg4

Every breath you take…

«My greatest enemy is man, yet you are still my dearest friend.»

Og en ny stemme fra barndommen ringer plutselig i bakhodet…

«Vi trenger alle noe å tro på. Spesielt i utrygge tider. Når alt ser som mørkest ut, det er da vi trenger å tro på mirakler.»

Joa. Fett nok det. Hva om menneskeheten klarer å slutte med å få sine medmennesker til å føle seg utrygge? Hvis ikke det kvalifiserer som et «mirakel» så vet ikke jeg hva som skal til. Og ikke bare et mirakel, men et menneskeskapt sådann. Det er det jeg aldri har skjønt. Menneskeheten er så desperate etter å se «mirakler» at de glemmer 2 ting:

jc-died for you

Ungdommen i dag…

1) Vi er omgitt av mirakler. Hvis du ikke tror meg, regn ut oddsen for at du skulle bli født. Sjansen for å vinne i Lotto er astronomisk i forhold.

2) Vi har hatt muligheten til å skape det største mirakelet historien har sett hele tiden. Alt vi trengte å gjøre var å la våre medmennesker være i fred. Ikke gi våre medmennesker en grunn til å føle seg utrygge.

Men dette er tydeligvis altfor enkelt. Så vi skapte usynlige trollmenn. Guder. Og hvorfor? Så vi kunne tro på noe «større enn oss selv». Og igjen, hvorfor? Fordi at noe så grunnleggende enkelt som å la naboen være ifred, og stole på at han gjorde det samme var altfor enkelt. Og det er vel menneskeheten for meg. En rase som desperat  jakter på «mirakler» istedet for å få ut fingeren og skape dem selv. Fyttigrisen for en gjeng.

 

 

l-j-blogg2

Are you fucking kidding me?!

Advertisements
Categories: Uncategorized | 2 kommentarer

Innleggsnavigasjon

2 thoughts on “Life, but how to live it.

  1. Nei, du er ikke alene. Jeg tenker veldig likt som deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: