The show must not necessarily go on.


«Vår tid for ømhet er forbi … Vi lever i en ulvetid, med krig og krav og knep og sterke menn, og jeg rusler på min kant, også spør jeg meg iblant, om kjærligheten … Hva skjedde med den?»

 

 

 

 

Marius-Evil-Hipster

Det rare øyeblikket når du setter latteren i halsen …

 

 

 

 

Beklager å måtte si det, men en ting vi alle har til felles er at vi blir eldre. Og med alderen kommer visdom? Beklager, men det funker ikke sånn. Med alderen kommer et valg. Du kan utvikle deg, eller stagnere. Enten bli en vis gammel mann/kvinne, med et skarpt sinn og noe du fortsatt kan bidra med, eller bli en trist, anakronistisk parodi på deg selv. Tenk litt på det. Hvor kult er det egentlig å se Roger Daltrey i en alder av snart 70 i åletrange køllebukser vræle «Hope I Die Before I grow Old»? (Bad news, mate … You did grow old. With gusto!) MenDaltrey hadde likevel et poeng: En sikker måte å bli legendarisk på er å dø ung.

 

 

 

 

«Var ikke romantikken myk og øm …? Alt jeg har tilbake er en drøm …»

 

 

 

 

I 1971 døde Jim Morrison, 27 år gammel. Legendestatusen var et faktum. Ikke minst forsterket av «The 27-club myth».  Janis Joplin, Jimi Hendrix, Ron «Pigpen» McKenna, Brian Jones, Kurt Cobain, Amy Winehouse… Alle døde de 27 år gamle, og mystikken rundt disse personlighetene bare steg.

elvis-b-2

Elvis. Og mannen som spiste han.

Og Jim Morrison … Joda, han var en dyktig sanger, i et band som lagde fine låter, men legendarisk? Som John Densmore så treffende sa det; «Jim was no genius. He was a drunk, and an asshole.» Her vil sikkert de lærde strides, men tenk over følgende: Om Jims hjerte ikke hadde stoppa i et badekar i Frankrike i 1971, men han hadde blitt gammel, hvor kult hadde det egentlig vært å se en overvektig, tynnhåret Morrison med høye viker, måne og trynet fullt av rynker på Cesars Palace i Las Vegas, mens han forsøkte å huske teksten til «Light My Fire»?

Eller enda verre; Om Jim hadde «dratt en Syd Barrett» og endt opp som pleiepasient? Det er ingen som liker å tenke på det, men Jim kan takke mye sin status som «legende» og «rockegud» til det enkle faktum at han døde før han rakk å bli et vrak. En patetisk fyllik som egentlig bare surra rundt og tok opp plass. (Og det skal han ha; Det sto ikke på innsatsen.) Brian Jones og. Alle snakker om «geniet Brian Jones», sjelden om at dette faktisk var en tung narkoman med store psykiske problemer. Eller at Janis Joplin var en klassisk tung alkoholiker. Eller Pigpen som var fullstendig hekta på heroin. Vi ser dem som legender, fordi de var «heldige» nok til å dø, før det bare ble trist.

che-b-1

(En annen ting som sjeldent blir nevnt …)

Dette er likevel ikke et fenomen som er kun forbeholdt musikk-bransjen. Andre markerer seg på andre områder, har korte hektiske karrierer, og dør før de rekker å bli patetiske. Ernesto «Che» Guevara er fin sånn. Et ikon for revolusjonært anlagte mennesker, verden over. Så ikonisk faktisk, at mange faller for den romantiserte versjonen av Che, uten å faktisk tenke over hva mannen faktisk sto for. Til og med politikere her hjemme har ukritisk hengt seg på romantiseringen av gamle Che. Og hopper elegant bukk over hvilke uhyrligheter den mannen deltok i, «i revolusjonens ånd».

Che ble et ikon. En legende. Og hvorfor? Fordi han ble drept. Og hans våpenbrødre Fidel og Raul? De rakk å bli gamle. Levende klisjeer. Vandrende anakronismer i et land hvor «den kommunistiske ånd» sliter litt med pusten … Joda, det snakkes fortsatt om «la revolucion», men mest når gamlisene mimrer. For de fleste er vel kampen for å ha mat på bordet viktigere enn prinsippene til Castro-gutta. Og sånn går nu dagan. Fidel så sikkert dritkul ut i camoklær på 50-tallet, men nå? Beklager, men camoklær på en urgammel pleiepasient som er et «uhell» unna voksenbleier … «Viva la revolucion!» blir bare et dustete gufs. Fidel begikk en dødssynd: Han ble gammel, og han utviklet seg ikke. Det slapp Che, og ble et innmari tøft t-skjorte tryne istedet.

 

 

 

Men alt dette er egentlig bare en unødvendig lang digresjon. En plagsomt lang intro til den personen som inspirerte meg til å blogge litt igjen. Norges kanskje tristeste vandrende klisje. Norges mest seiglivede anakronisme. Norges desidert største parodi på seg selv: Carl Ivar Hagen.

 

 

 

 

«Tenk hvor deilig jorden ble hvis Carl I. Hagen var homse? Hvis han gikk med store sjal og stram trikot?»

 

 

 

 

Jeg er født 25. April 1974. Egentlig en ganske uspennende greie i seg selv. «Fremtiden I Våre Hender» ble faktisk stiftet på den dagen, samme året, og det har alltid fått meg til å lure litt … Varslet min ankomst en æra av fornuftig tenking rundt bærekraftig utvikling, eller fikk min ankomst en gjeng godt voksne mennesker helt plutselig til å bli bekymra for framtida? Samma det. 1974 var også et trist år. Et skammens år. 1974 var året en åleglatt klædd med hjernekapasiteten til en knust hamsterbæsj debuterte på Stortinget. Carl Ivar Hagen. Tenk det. 39 år siden. Og hva har Hagen bidratt med siden? Vel… Han har kommet seg på Facebook, og tja…

hagen-b-6

Norsklæreren til Carl Ivar begikk forøvrig selvmord for en del år siden.

Det første jeg tenkte på da jeg så Carl Ivars fantastiske resonnement var alzheimer. Eller kanskje det er rettere å si at jeg håpet på alzheimer. Men det slo meg at det neppe er tilfellet. For etter at min etterhvert aldrende hjerne hadde fordøyd denne suppa av skrekkelig stavet bambus-logikk, så gikk det opp for meg. Carl Ivar har begått vår tids største popkulturelle dødssynd: Han har blitt gammel, men han har ikke utviklet seg. Dette er nemlig ikke sjokkerende. Det kan knapt kalles «oppsiktsvekkende» engang. Dette er «vintage Calle Hagen logikk», og for 20-30 år siden hadde det kanskje til og med funka.

Men i dag? Dette, mine damer og herrer, bør være en advarsel til oss alle. Dette er din skjebne hvis du ikke utvikler deg. Dette er en dinosaur. Et trist gufs fra en tid hvor innpakningen var viktigere enn innholdet. Innpakningen holder ikke når du har runda 60, og da lønner det seg å oppdatere innholdet. Noe de fleste bør vite. Det er bare så innmari synd at ingen tipsa Ballecalle. Dette er nå faktisk i ferd med å bli hans ettermæle. Hans arv til verden. Rett og slett fordi han gravde hælene ned i fortida, og nektet å utvikle seg. Men ikke hat Carl Ivar. Lær av hans feil, og bli voksen. Det er faktisk ikke så verst.

 

 

 

 

«Se han svinse inn på landsmøtet, og mine gutter, Bomsi-deisi! Gjett hvem jeg skal ut med etterpå?»

 

 

 

 

Hagen-b-3-2.0

Sug og svelg, trivelig helg.

Å blogge om Carl Ivar … Ok, jeg er en unge i en godtebutikk. Jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal starte. Kanskje det enkleste er å starte med det eneste jeg kan konkludere med etter å tross alt å ha vokst opp med krøkka? Det finnes ingen annen måte å si det på, dessverre: Carl I. Hagen er et skrekkelig menneske. Carl Ivar er rett og slett et skrekk eksempel på hva som skjer når ingen voksenpersoner har satt ned foten og sagt «nei!». Dette er en mann som skapte en hel bevegelse rundt en sentral ide: Carl I. Hagen er Gud. Og det som aldri slutter å forbløffe meg … Folk hengte seg på som fluer på en varm kubæsj.

Hagen fikk en gang ros for å ha gjort politikk tilgjengelig for hvermannsen. For å ha gjort politikken «folkelig». Og med null respekt å melde; Det er pisspreik. Hagen var en mester i å fordumme politikken. Han fjernet gråsonene. Nyansene. Han tilbød «enkle løsninger» på problemstillinger som (beklager å måtte si det) ikke har noen. Kriminalitet et problem? Strengere straffer og mer inhumane soningsforhold. (Selv om selvfølgelig all forskning viser at det ikke har noen som helst preventiv virkning på kriminaliteten, snarere tvert imot.) Hagen fikk ros for å «tale makta midt imot», og igjen: Beklager. Bullshit. Hagen opptrådte politisk som en elendig far. Opptatt kun av å være populær, opptatt av å aldri måtte si «nei!», til og med når det var nødvendig. Og det trengte han da heller aldri. «Med stor makt følger stort ansvar», og takk Darwin; Hagen fikk aldri «stor makt».

 

 

 

 

«Også hvisker’n til Jan Simonsen ‘Du Jan … Den skjeggveksten din, den blir jeg helt gærn a’ …’ Også svinser han av sted, men hvem han svinser med, det har ingen av oss noe med.»

 

 

 

 

hagen-b-4

Quanta costa cerveza …?

Menneskesynet til Carl Ivar er vel omtrent som hjernen til Carl Ivar. Det er enkelt. Unyansert. Brutalt. Carl Ivars menneskesyn er skreddersydd en gruppe: Heterofile kristne hvite menn. Skulle du falle utenfor denne målgruppa, da er saken ganske grei; Du er nå på Carl I. Hagens liste over «problemgrupper». Det være seg samer, homoer, alenemødre, muslimer, buddhister, albinoer, transer, indianere, polakker, venstrehendte, skjeløyde… Still dere i kø. Calleballe liker dere ikke. Hva dere har gjort mot han? Dere er i hans synsfelt. Og Calle liker et innsnevret synsfelt, fritt for nyanser.

Og hvorfor i all verden skulle menneskeheten være et unntak? Det var alltid det som var «magien» (?) med Calle Chlorin: Hvordan kan vi leve med et samfunn hvor innsatte i norske fengsler har humane soningsforhold, når eldre går for lut og kaldt vann?! Og som vanlig; Calle hadde delvis et poeng: Eldreomsorgen er ikke bra nok. Men skulle den virkelig bli bedre av å behandle straffedømte som dyr? Calle forsto aldri (eller misforsto med vilje) prinsippet «Two wrongs don’t make a right.» Men det skal han ha: Det gjorde ingen av tilhengerne hans heller.

hagen-b-5

Mattetime med Onkel Carl.

Carl Ivar fortalte oss ofte om «norske verdier», om «norsk kultur», og vel … En gammel vits renner meg i hu …

En mann sitter ensom på en trapp og gråter. En annen mann kommer bort og spør hva som er galt. «Jeg hater livet mitt. Spesiellt jobben min! Den virker bare så jævla meningsløs!» Den andre mannen smiler. «Meningsløs? Jeg er kulturpolitisk talsmann i FrP. Syns du fortsatt jobben din er meningsløs?»

Igjen var det denne «folkeligheten» som tydeligvis var Hagens kort. Og det jeg aldri skjønte var vel egentlig dette: Siden jeg ikke synes Hagens «kulturvisjon» (Urgh. Der kasta jeg opp i munnen gitt!) ikke var noe å rope hurra (eller heil) for, betyr dette at jeg ikke er en del av «folk»? Det var kanskje derfor FrP etterhvert skifta slagord til «for folk flest». Da kan slike halvgamle liksomhipstere som meg fortsatt regnes som «folk», bare så lenge vi husker at vi er en minoritet. Men så var det Ballecalle og minoriteter da … (Det er faktisk så mange som blir «minoritetsdefinerte» av Calle Cuk, at vi må vel snart være en majoritet, men pyttsann …)

 

 

 

 

«Tenk hvor deilig jorden ble hvis Carl I. Hagen var soper, hvis han var litt pink og pusete og bløt … Tenk å se Carl Ivar stå der i en passkontroll og rope; Ikke rør han svarte der han er så søt …!»

 

 

 

 

hagen-b.-2

Samfunnsfag med Onkel Carl.

For noen år siden ble «X-Men» fortsatt utgitt i Norge. Og som den nerden jeg er; Jeg leste de alle. En av føljetongene der som brant seg fast som spesiellt minneverdig, var comebacket til sjefsskurken i X-Men universet; Magneto.

Magneto var på dette tidspunktet antatt død, og for dere som ike kjenner forhistorien: Symbiosen mellom Charles Xavier og Magneto var på 60-tallet en paralell til ytterpunktene Malcolm X og Martin Luther King Jr. De var begge engasjerte i kampen for mutanters rettigheter, men SVÆRT uenige om metodene. Charles Xavier ville ha fredelig sameksistens med menneskeheten, Magneto ville ha menneskehetens hoder på et fat. Og som i tilfellet med Che Guevara, mutantungdommer i denne føljetongen var frustrerte. Sinte. De ville ha kjappe løsninger. Og uttrykte dette med å gå rundt med Magnetos ansikt på t-skjorter. Plakater.

Uansett, for å gjøre en lang historie kort; Som det så ofte er i slike serier viste det seg selvfølgelig at Magneto ikke var død. Han gjorde comeback, «with a vengeance», og nå skulle endelig hans drøm om verdensherredømme bli et faktum. Men Magnetos plan hadde det som planene til Baldrick i Blackadder alltid led av: «A tiny flaw …»

hagen-b-1

Ville du ha kjøpt en bruktbil av denne mannen?

Magnetos feil var enkel nok den: Han kom tilbake. Det viste seg nemlig at verden hadde utviklet seg i hans fravær, mens Magnetos retorikk og tankegang hadde stått på stedet hvil. Han gikk fra å være en død legende på en t-skjorte,  til å bli en høyst levende, SVÆRT utdatert anakronisme folk stort sett dreit i. De svulstige talene, truslene, krigsretorikken, verden hadde vokst fra det. Og som Charles Xavier så nydelig oppsummerte det:

«You made a terrible mistake. You came back. In death you were a legend. A symbol. And look at you now. You’re a dinosaur. No one wants you, or your ideas. The world evolved. You didn’t.»

Og hvis du lurer på om jeg begynner å bli senil, så var det en grunn til at jeg la med denne lille tegneserie-analogien.  Carl Ivar Hagen er Magneto. Han er mannen som ikke utviklet seg. Mannen som innbilte seg at billig retorikk som funka for 20-30 år siden fortsatt funker i dag. Mannen som innbilte seg at «Hagen-magien» skulle leve evig. Og den gikk på trynet. Med et brak. Historie er læren om utvikling. Om forandring. Hvis ingenting utvikler seg, stagnerer det. Og dør. Men ta det helt med ro. Det kommer til å komme flere utspill fra Hagen. Alle like utdaterte. Alle like anakronistiske. Hvorfor? Fordi Hagen er ute av stand til å vokse. Og vel … Det er noe vi faktisk alle bør ta lærdom av.

 

 

Consuela-II

(It just … stopped evolving.)

(Takk til Ole Paus for inspirerende tekstmateriale.)
Advertisements
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Norske idioter., Personlig rant., Personlig ståsted | Stikkord: , , , | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: