Jeremy.


 

 

 

Disclaimer: Dette blogginnlegget er basert på faktiske hendelser. Alle navn er sladdet/endret av hensyn til personvern.

 

 

 

 

«At home. Drawing pictures of mountaintops with him on top. Lemon yellow sun, arms raised in a «V». Dead lay in pools of maroon below.»

 

 

 

 

For ganske lenge siden fikk jeg en «friendrequest» på Facebook fra en mann jeg bare har valgt å kalle «Jeremy». (Så hvis du nå forsøker å tråle vennelista mi for å finne «Jeremy», lykke til. Det er over 800 navn, og «Jeremy» er ikke hans egentlige navn.) Jeg syns likevel «Jeremys» historie er såpass interressant at jeg har lyst til å fortelle den, derfor dette blogginnlegget. «Jeremys» historie er ikke et forsøk på å stemple. Ikke et forsøk på å dømme heller. «Jeremys» historie er rett og slett en historie om en mann. En mann som søkte «sannheten», og som et resultat av dette mistet alt. Hvorfor? Fordi «Jeremy» på tross av alle sine feil og mangler fortsatt er et menneske. Og fellene han falt i etterhvert hverken er et resultat av dumhet eller ondskap. Bare menneskelighet. Og si hva man vil, men innimellom har jeg hatt en følelse av at «menneskelighet» burde ha vært en diagnose. En kronisk, livsfarlig og uhelbredelig en sådann. «Jeremy» er den mannen alle kan bli under de rette omstendighetene, og vel … Med hånda på hjertet kan jeg vel egentlig bare si dette: Det er en skjebne jeg ikke unner min verste fiende.

 

 

 

 

«Daddy didn’t give attention to the fact that mommy didn’t care. King Jeremy The Wicked ruled his world.»

 

 

 

 

Du har sikkert sett noen av dem på nettet en eller annen gang. «Sannhetssøkerne». De som stempler alle de som ikke godtar pisset de serverer som «sheeple». De som mener at absolutt alt er en konspirasjon, og at alle som ikke er enige er hjernevaskede idioter. «Jeremy» er en slik. Hvor ille det har blitt? Vel, han la ut denne uten å i det hele tatt klare å se ironien i sitt eget utsagn:

 

"Risikerer"?! Sorry. Det toget har gått.

«Risikerer»?! Sorry. Det toget har gått.

 

Dette utsagnet er «Jeremy» i ett nøtteskall. Han legger ut slikt støtt og stadig. Da nyhetskanalen CNN delte en lenke om Mandelas bortgang, var «Jeremy» på plass og delte en YouTube-video om hvorfor skytemassakren ved Sandy Hook var bare en bløff orkestrert av de amerikanske myndighetene. Hva det har med Mandelas bortgang å gjøre? Husk «sannhetssøkernes» første bud: Absolutt ALT henger sammen. Hvis et tog sporer av i Tokyo, henger det sammen med at NRK sendte «Fjernssynskjøkkenet» dagen i forveien. Men ikke spør «hvorfor». Da blir du bare stemplet som en «Sheeple».

«Jeremy» er likevel ikke en ledertype. Han har egentlig ikke mange originale tanker. «Jeremy» har en «mentor». En «guru». En mann jeg bare velger å kalle «Barry». «Jeremy» siterer «Barry» både titt og ofte. «Barry» har skjønt det. «Barry» er Gud.

"Jeremy" siterer "Barry". "Barry" dukker opp i kommentarfeltet, og sier "Flink bisk!" "Tenk selv!" my ass.

«Jeremy» siterer «Barry». «Barry» dukker opp i kommentarfeltet, og sier «Flink bisk!» «Tenk selv!» my ass.

Og her ligger den største selvmotsigelsen i hele «Jeremys» verdensbilde: «Jeremy» maser hele tiden om at menneskeheten ikke tenker «selvstendig». At vi alle er «sheeple» som følger våre ledere helt ukritisk. Problemet med denne tanken er at «Jeremy» er alt annet enn «selvstendig». «Jeremy» følger «Barry» totalt ukritisk. Stiller aldri spørsmål ved «Barrys» retorikk. «Barrys» ideologi er den eneste riktige, og alle som våger å stille spørsmål ved logikken til «Barry» er hjernevaskede «sheeple» som alle vil slaktes på alteret til «The New World Order». Hvis «Barry» sier «Hopp!», sier «Jeremy» «Hvor høyt?!» , uten å ofre en eneste tanke på det enkle faktum at «Jeremy» er en ukritisk sau, som sluker alt «Barry» sier uten et eneste spørsmål. «Barry» er hundeeieren som klør sin dresserte hund «Jeremy» bak øret, hver gang han deler sin eiers «tankegods». Relasjonen «Barry» og «Jeremy» minner meg egentlig mest om et ekteskap hvor kona blir jevnlig mishandlet, helt til hun kjenner sin plass. «Jeremy» kommer aldri til å stille et eneste spørsmål om sin elskede «mentors» verdensbilde. Han kommer til å elske «Barry» til sin død. Og hvorfor? Fordi «Barry» ga han svar som passet hans følelser som hånd i hanske. Riktig eller ei, de spilte på de riktige strengene i «Jeremys» kaotiske indre.

 

 

 

 

«Clearly I remember pickin’ on the boy. Seemed a harmless little fuck, but we unleashed a lion. Gnashed his teeth, and bit the recess ladys breast.»

 

 

 

 

For noen måneder siden møtte jeg en dame i en av alle disse FB-gruppene på nett. En dame jeg bare vil kalle «Deb». Hvorfor jeg la merke til «Deb»? Dette var i en gruppe som diskuterer fenomenet konspirasjonsteorier, og «Deb» slumpet til å ha det samme etternavnet som «Jeremy». Det første som slo meg var at det sikkert var en tilfeldighet, men nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg sendte «Deb» en PM, hvor jeg rett og slett spurte om hun og «Jeremy» var i slekt med hverandre. Til min store overraskelse fikk jeg dette svaret:

 

Jeremy-Blogg-6

Nei. Jeg så virkelig ikke den komme.

 

Nå ble jeg virkelig nysgjerrig. Hvordan i all verden kunne to søsken bli så til de grader diametralt forskjellige?

Min kommunikasjon med «Deb» ble ganske hyppig etter dette, og etterhvert begynte brikkene i «Mysteriet Jeremy» å falle på plass. «Jeremys» fall inn i «sannhetssøkernes vidunderlige univers» begynte i 2008. Det var presidentvalg i USA. En eldre hardbarket krigsveteran ved navn John McCain mot en afro-amerikansk jurist ved navn Barack Obama. Valget var lenge en tett affære, men så kollapset den amerikanske økonomien. Grunnene til dette var mange og sammensatte. Det var en boble som bare ventet på å sprekke, og når den sprakk, sprakk den med et brak. «Jeremy» opplevde i kjølvannet av dette, (i likhet med altfor mange andre amerikanere) alle amerikaneres store skrekk: Han mistet jobben.

For å forstå hvor skrekkelig dette var, må man forstå amerikanernes forhold til å jobbe. En jobb er ikke bare noe du gjør, det er noe du er. Riktig eller ei, din jobb er med på å definere hvem du er, og ikke minst det forsvarer din rett til å eksistere. Hvis du ikke jobber, bidrar du ikke, og dermed er du ingenting. Og «Jeremy» var intet unntak. Da jobben røyk gled «Jeremy» inn i en depresjon. Han trengte hjelp. Problemet var derimot at da jobben røyk, forsvant også helseforsikringen. Catch 22. «Jeremy» trengte hjelp for å komme seg ut på arbeidsmarkedet igjen, men siden han datt ut hadde han ikke råd til det.

 

 

"Jeg tror de er på sporet av osssss ..."

«Jeg tror de er på sporet av osssss …»

«Jeremy» var sint. Frustrert. Noen måtte være ansvarlige for at livet hans hadde tatt denne vendingen, og «Jeremy» satte igang med å jakte på de ansvarlige. Og vel … «Jeremy» burde ha kanskje ha overveid å lete etter en ny jobb istedet, men som sagt; Det er lett for meg å si. «Jeremy» var såpass langt nede på dette tidspunktet at det sannsynligvis ikke var et særlig realistisk alternativ. Istedet startet «Jeremys» jakt på «sannheten», og «sannheten» fikk han av «Barry». «Barry» satt nemilg med fasiten. Og hva denne «sannheten» er? Vel …

– Barack Obama er et jødereptil fra verdensrommet, som i ledtog med Illuminati, bl.a. er ute etter å ta fra «Jeremy» våpnene hans. («Jeremy» er registrert våpeneier. Tenk litt på det …)

– Illuminati, med jødereptilet Obama i spissen er ute etter å depopulere verden, med giftige vaksiner, chemtrails, dødsleire og bla. bla. bla.

– Hver eneste gang det er en «shooting-spree» i USA, (i 2012 var det faktisk over en «shooting spree» i måneden!) er det orkestrert av myndighetene for å innføre strengere våpenlover, for å til slutt avvæpne sine innbyggere. (Dette fordi de innerst inne frykter at folket skal gjøre væpnet opprør.)

– 11. September var George W. Bush’s mesterstykke. Bush drepte en drøss av sine egne for å rettferdiggjøre invasjonen i Irak. Bin Laden var en syndebukk, som egentlig har vært død siden 1997. (Noen ganger er han forøvrig også fortsatt i live, ifølge «Jeremy». Dette avhenger selvfølgelig av dagsformen til «Barry». Konsekvent stuff dette.)

«Jeremys» verdensbilde består av en hel drøss med slike «sannheter», den ene mer selvmotsigende enn den andre, men hva man enn måtte mene om dette, «Jeremy» er ingen ond mann. Han er en mann med en skjebne på lik linje med oss andre.

 

 

 

«How could I forget, he hit me with a surprise left. My jaw left hurting, dropped wide open, just like the day I heard … Jeremy spoke in class today.»

 

 

 

Det gikk etterhvert som det måtte gå. Kona til «Jeremy» dro, og tok med seg barna. «Deb» fortalte om dette med sorg. «Jeremys» kone var fortsatt veldig glad i sin mann på dette tidspunktet, men hun begynte å bli skremt. «Jeremy» ble etterhvert mer og mer paranoid og mistenksom, og det kom til det uungåelige tidspunktet da «Jeremy» begynte å fundere om hvorvidt kona og barna var endel av «de».

Og jeg vet hvor du bor. Mwuahaha.

Og jeg vet hvor du bor. Mwuahaha.

«Jeremy» var alene nå. Alt han hadde var «Barry» og hans milelange liste  med «sannheter», og han klamret seg til disse for harde livet. Hans hat mot alle som ikke delte «Barrys» tankegods steg proporsjonalt med hans egen paranoia og angst, og snøballen rullet bare videre.

Og her er det at «Deb» mister kontakten med lillebroren sin. Hun begynte å få telefoner midt på natten. «Jeremy» hadde fått en ny «åpenbaring» av «Barry», som han bare måtte dele med noen som fortsatt var interressert i å lytte. Dessverre for «Jeremy» var «Deb» aldri særlig interressert i utgangspunktet, og for å gjøre ironien total: «Deb» ble etter sine opplevelser med «Jeremy» veldig interressert i konspirasjonsteorier. Ikke fordi hun trodde noe på det, men fordi hun (i likhet med meg) ble fascinert av hva som ligger bak. Hva er drivkraften? Hvilke mekanismer ligger bak? Og ikke minst; Er det virkelig verdt det?

For den virkelige tragedien med «Jeremy» er resultatet av hans «sannhetssøken». (Eller hans totalt ukritiske aksept av «Barrys» tankegods …) Resultatet ble isolasjon. Ingen orker «Jeremy» lengre. Tenk på det: Ville du ha tilbragt med en person som kaller deg en «sau» fordi du ikke ukritisk godtar tankegodset til en fyr som lirer av seg ting på nett, kun backet opp av ymse YouTube-videoer av varierende kvalitet? (Ha i bakhodet at det varierer fra «ganske skrekkelig» til «helt ræva».)

 

 

 

«Daddy didn’t give affection, and the boy was something that mommy wouldn’t wear. King Jeremy The Wicked ruled his world.»

 

 

 

 

Ta din "sannhet" og stapp den opp i ...

Ta din «sannhet» og stapp den opp i …

«Deb» og «Jeremy» vokste opp i et typisk amerikansk middelklassehjem. Utearbeidende far og hjemmeværende mor. Mor dro ut i arbeidslivet da «Deb» og «Jeremy» nådde skolealder. Ifølge «Deb» hadde de en god barndom. De var som familier flest, krangla så busta føyk innimellom, lo, gråt, feiret høytider, og dro på ferier. De bodde i et typisk amerikansk middelklassehus, med en liten hage og en garasje i en av disse typiske amerikanske forstedene. «Deb» og «Jeremy» gikk ganske greit overens. De hang ikke sammen som erteris, men hvilket barn vil vel drasse på en irriterende lillebror eller søster? Det er nå engang slik unger er. Å utforske verden er noe de ønsker å gjøre på egenhånd.

Etterhvert som de ble eldre ble aldersforskjellen visket ut, og de ble likeverdige voksne mennesker. De giftet seg på hver sin kant, og møttes til høytidene. De pratet på telefonen innimellom, og oppdaterte hverandre på ting og tang. Hittil er det en historie jeg regner med de fleste som har søsken kan kjenne seg igjen i. Men så kom det som gjorde at «Deb» rett og slett ikke orket sin lillebror lengre. Hun følte at den gamle alderskløften kom tilbake. «Jeremys» «sannhetssøken» førte til at «Deb» ikke klarte å se sin lillebror som et voksent menneske lengre. Han regrerte tilbake til et stadie hun trodde han var ferdig med. Barnestadiet. Stadiet hvor det å skille mellom fantasi og virkelighet er ganske vrient. (Jeg var håpløs i den alderen. Alt føltes virkelig.) «Deb» følte seg ikke som en søster lengre, men som en bekymret mor. Og «Deb» har egne barn. Hun trengte ikke et til. Og ihvertfall ikke et voksent et. Og hva fikk hun igjen for all denne bekymringen? Vel, det er nå «Jeremys» historie blir vond.

 

 

 

«Jeremy spoke in class today. Try to forget this. Try to erase it from the blackboard.»

 

 

 

Jeremy-Blogg-I

(Jeg har alltid lurt litt på dette …)

«Debs» meldinger forklarte mye om «Jeremy» men ingenting kunne ha forberedt meg på hva som var i vente. Dette bør nesten gjengis på originalspråket.

«Deb»: «He was a happy boy once. I urge you to keep that in mind. I still remember us celebrating hanukkah. He used to love that. Nowadays he just doesn’t take joy in anything.»

Jeg hoppet i stolen. Jeg var oppriktig sjokkert. Dette var for meg en skikkelig «suckerpunch». Himmel og hav … Hadde virkelig «Jeremy» jødisk bakgrunn?

 

Meg: «Wait a minute. You’re jewish? But I’ve observed «Jeremy» spew anti-semitic garbage all over the net! How is that possible?!»

«Deb»: «I know. Both me and my parents are a part of «Jeremys» list of enemies now. Along with every jew on the planet. But I know «Jeremy». It’s not a matter of hating jews. Deep down he hates himself, and sadly he lacks the courage to face it. Instead he lashes out in anger. Simply because it’s easier. And you know, I don’t really feel sorry for him anymore. I’m sick of it all. He’ll spend the rest of his life alone, and I don’t care. He chose it. I don’t hate him, but I’m not going to cry over him either. He’s stuck in his little bubble, and I’ll leave him there. There’s nothing more we can do.»

Og der velger jeg å avslutte historien om «Jeremy». En mann som kommer til å tilbringe høytiden alene, mens han sprer «Barrys» hat på nett. Skydd av alle som noen gang har elsket han. Og jeg? Jeg ønsker ikke å fordømme «Jeremy». Jeg ønsker ikke å latterliggjøre «Jeremy». Jeg skjønner bare litt bedre hvorfor «Jeremy» er den han er. En mann. En mann med en skjebne jeg ikke unner min verste fiende. God jul.

 

 

 

 

 

Thanks Deb.

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: En menneskeskjebne., Uncategorized | Stikkord: | 2 kommentarer

Innleggsnavigasjon

2 thoughts on “Jeremy.

  1. Jan

    Paranoide vrangforestillinger, som dessverre «Jeremy» (i likhet med de aller fleste av sine trosfeller), mest sannsynlig har hjulpet godt i gang med weed-røyking (Men hey! – hasj-røyking er jo ufarlig!!!)Ja visst er det det….:p.
    In bizarroworld…hvor mental helse og tilstedeværelse ikke betyr noe som helst.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: