Den ultimate Skyrim-guiden.


 

 

 

«I used to be an adventurer like you. Then I took an arrow to the knee.»

 

 

 

Hvis du humrer og ler av dette sitatet er sjansen stor for at du i det minste har fislet littegrann med med alle kompulsive gameres store besettelse: «Skyrim». Et spill som man egentlig ikke bare kan «spille litt nå og da». «Skyrim» er spillbransjens svar på ekstremt hissig og ondskapsfull heroin, det fnnes ingen mellomting. Enten spiller du det med full OCD, eller ikke i det hele tatt. Det er engasjerende, spennende, en diger verden du kan surre rundt i og stort sett gjøre hva du vil, og ikke minst; STAPPFULLT av logiske brister. Eller er det nå egentlig det?

 

 

La oss starte fra begynnelsen. Din karakter sitter fanget i en hestekjerre. Tatt til fange av styresmaktene. Allerede her begynner problemene mine med å forstå logikken. Du får nemlig aldri vite hva du egentlig har gjort galt. Du får ingen anklage presentert.

I axed you a question!

Axe. Don’t use it if you don’t mean it.

Problemet med dette er at du oppdager snart at karakteren din faktisk skal henrettes. Halshugges av en svær fyr med en diger jævel av en øks. Og grunnen? Vel, ifølge en av dine medfanger var du tilfeldigvis på feil sted til feil tid. Du har rett og slett oppholdt deg i nærheten av en gjeng militante opprørere, og de har tydeligvis ikke tenkt å hverken avhøre deg, anklage deg, eller stille deg for retten. Enklere å bare kappe huet av deg og bli ferdig med det.

Og innvendingen min er ganske enkel: Er ikke dette litt vel forhastet? Kunne de ikke i det minste ha spurt meg om min versjon av saken? Det blir litt vel ulogisk for meg. Eller gjør det nå egentlig det? Når man med regjeringens velsignelse kan holde «mistenkelige» individer fanget på en militærbase utenfor Cuba, uten hverken anklager, rett til advokat eller noen som helst egentlig hjemmel i loven, annet enn at «du virker som en mistenkelig skrue», er summariske henrettelser uten rettergang så utrolig utenkelig? En kan vel bare konkludere med at åpningen av «Skyrim» er Guantanamo-Bay prinsippet dratt ut i sin ytterste konsekvens. Og nei, det er ikke jeg som er konspiratorisk, bare skuffet over at denne praksisen som Obama faktisk lovet å stenge, fortsatt eksisterer i 2014. Du kan hvis du stikker deg litt feil ut, faktisk arresteres og holdes i fangenskap mot din vilje, uten bevis, uten anklager i 2014. «Skyrim» virker plutselig ikke så ulogisk nå, gjør det vel?

 

 

 

«The nine saved me from a life on the streets. And they can save you too.»

 

 

 

Vel, lang historie kort; En drage angriper i det ditt hode er i ferd med å bli fjernet fra din overkropp, og du kan rømme fra din egen henrettelse. Jippi. Her er det «Skyrim» begynner. Du er et null og niks, med en stor verden foran deg du nå kan utforske og slå deg opp i. The world is your oyster. Hurra. Greit nok. Selv om jeg kanskje stussa litt på en ting; Hvorfor er det plutselig ingen som etterlyser meg? Hvordan gikk jeg fra å være dødsdømt til å bli fullstendig anonym? Mista noen papirene mine? Det gis aldri noen god forklaring, men ok; Hvis dette var realistisk, hvem hadde vel kontaktet rettsvesenet og spurt hvorfor ingen er ivrige på å henrette dem lengre? «Du skylder meg et avkappet hode, din bananræv!» Trodde ikke det, nei. Glipp eller ei, du har unnsluppet den sikre død.

 

Alkymisten Arcadia. Og hvilket medisinsk fakultet studerte du ved ?!

Og hvilket medisinsk fakultet studerte du ved ?!

Så ut og oppdag verden. Jeg drar til den nærmeste byen. Den heter Whiterun. Der møter jeg forskjellige mennesker, blant annet alkymisten Arcadia. Hun hilser meg på følgende vis:

«I’m sorry but do I detect a case of the rattles? You look a bit pale.»

Genialt. Hun aner ikke hvem jeg er, har aldri veksla et ord med meg, og aner null og niks om min medisinske historie eller bakgrunn, men diagnostisere meg? Ikke noe problem. Men er det egentlig en logisk brist? Slett ikke. Ukvalifiserte bananer som stiller tullediagnoser, basert på vill gjetting kryr det av. F.eks. hørt om blodanalyse? Candida? Blodsopp? Dette er bare noen av svadadiagnosene såkalte «alternative behandlere» lirer av seg daglig. Tatt fullstendig fra fantasien. Så nei, alkymisten Arcadia er slett ingen logisk brist, hun er en alternativbehandler. En stokk dum en sådann. Dette basert på et annet gullkorn fra hennes munn; «If I had a septim («septim» er den offisielle myntenheten i Skyrim) for every case of rockjoint (ny tullediagnose!) I’ve cured in this shop, I’d be a wealthy woman indeed.»

Arcadia, Arcadia, Arcadia … For det første: Du jobber ikke gratis. Hvordan jeg vet det? Fordi du krever blodpris av meg når jeg skal handle noe. Så hvis du fortsatt er fattig kan det bare bety en ting: Du har ikke kurert en kjeft for noe som helst, men du ljuger uhemmet om det. Fyttigrisen, her overgår realismen i Skyrim seg selv med glans. Arcadia er en alternativbehandler etter alle kunstens regler. Helt ned til bløffeanekdotene. Fantastisk. Det er nesten så jeg fryser på ryggen.

 

 

 

«You know what’s wrong with Skyrim these days? Everyone is obsessed with death!»

 

 

 

 

Du har endel valgmuligheter på dette tidspunktet. En borgerkrig raser i Skyrim.  Det er den «idealistiske» hæren til Jarl Ulfric Stormcloak mot imperiehæren til Keiser Titus Mede II. Og her er det du bør velge side. For meg ble det ganske enkelt. Og faktisk ganske realistisk. Ulfric Stormcloak er en segregist som vil at Skyrim skal være forbeholdt «The Nords». En reaksjonær dust, med KRAFTIGE Tea-Bagger tendenser.

Sieg meh.

Å ja! Og etterpå kan jeg jo skjære av meg huet, og hive det i dass?

Rasisme er faktisk sentralt i Skyrim, og jeg spilte spillet som Mørk Alv. (Du kan velge artstilhørighet i starten.) Og det å støtte Ulfric Stormcloak hvis du er Mørk Alv, Skogalv, Khajit, Argonian eller en hvilken som helst art som ikke er en Nord …

Vel, da er du i bunn og grunn en afro-amerikansk mann som forfatter pamfletter for Ku Klux Klan. Eller en jøde med et eget nynazistisk tidsskrift. Og det blir litt vel drøyt for meg.

Det er vel ingen som er så trange i nøtta at de vil utsette sine egne artsfrender for noe slikt?

Om jeg så hadde spilt dette spillet som en Nord hadde jeg likevel ikke gått i krigen for denne reservetaperen. En ekkel populist av verste slag som tilbyr enkel, tom retorikk preget stort sett av et irrasjonellt hat mot alle som ikke er som ham? Piss meg i øret. Og igjen … Se alt pisset som serveres på nett av typen «Svartingene overtar landet vårt! På tide å slå tilbake!» Her har realismen i Skyrim en altfor kjent undertone. Jarl Ulfrich Stormcloak kunne like gjerne vært partisekretær i Demokratene. Og den dagen jeg står på barrikadene for Demokratene … Det er den dagen jeg håper en vennlig sjel setter en kule i  panna på meg. Det får faen ta meg være måte på. Æsj.

 

Det eneste alternativet du har derimot hvis du ønsker å fullføre denne delen av historien i «Skyrim» (det kryr av sidehistorier) er å bli Imperiesoldat. Slåss for de som allerede sitter med makta. Et tungrodd byråkratisk enevelde, preget av … Vel, romerriket er vel den nærmeste parallellen. Ingenting vil endre seg. Ingenting vil bli bedre. Men i mine øyne vil de med Ulfric bak rattet bli verre, så joda. Jeg drar til byen Solitude, og verver meg til regjeringshæren. Og hvem møter jeg der?

 

Hello, hello, hello ...!

Long time, no see balla!

En mann ved navn General Tullius. Og han har jeg faktisk møtt før. Tullius var mannen som beordret meg halshugget i begynnelsen av spillet det. Hurra. Verden er liten. Først slo det meg at dette må da være verdens største logiske brist! Herregud, ansetter hæren dødsdømte terrorister? (Jeg går utfra at siden de ville henrette meg, så må de i det minste ha mistenkt meg for det?) Men så slo det meg …

Er ikke dette bare nøyaktig det samme som skjedde i Afghanistan? Opprørere som var våre «venner» så lenge de slåss mot russerne, men i ettertid vendte seg mot oss og ble våre «dødsfiender»? Igjen, er det virkelig helt urealistisk å tenke seg at General Tullius rett og slett benytter seg av det gamle velkjente «The enemy of my enemy is my friend» prinsippet? Et prinsipp som riktignok (hvis vi ser på historien) har en tendens til å bite de som benytter seg av det ganske veggimellom i ræva, men pytt. Når lærte menneskeheten noe av historien sist? Igjen, realismen er nesten uhyggelig.

Uansett, den siden du velger å slåss for i denne borgerkrigen (og siden jeg har et slemt tilfelle av gamer-OCD har jeg slåss på begge) vil gå av med seieren. Og resultatet? Verden forblir mer eller mindre nøyaktig den samme. Taperens støttespillere sendes i eksil i et av palassene, og hver gang du stikker innom er de dritsure på deg. Noe som er realistisk nok. Face it, uansett hvem som vinner en krig kommer alltid noen til å være sure og butthurte en stund. Så går tiden og ingen bryr seg lengre. Før neste krig bryter ut vel og merke. I mellomtiden plukker historikerne opp bitene og verden går sin skjeve gang, og ingen har egentlig lært en dritt. Yay. Menneskeheten kan knapt oppsummeres bedre.

 

 

 

«Pssst … I know who you are … Hail Sithis!»

 

 

 

En annen sentral del av Skyrim er alle fraksjonene du kan bli med i. Du har den lokale versjonen av «Fight Club» bedre kjent som The Companions. Som stort sett er en glad gjeng med mjødbælmende leiesoldater. Du har The Dark Brotherhood som er en gjeng mentalt forstyrrede leiemordere, The Thieves Guild som er den lokale skurkeklubben, og mange fler. Det alle disse fraksjonene har til felles er at målet er å overta lederskapet i samtlige. Noe som for meg blir litt snurrig …

Vi tilbyr også rimelig helseforsikring.

Vi tilbyr også rimelig helseforsikring.

For det første er det oppsiktsvekkende hvor passive alle disse fraksjonene er. De har medlemmer av alle aldre og raser, men ingen av dem gjør en dritt. De sitter tydeligvis bare på ræva og venter på at noen skal ordne opp. Og det er her du kommer inn. Du ordner alle disse interne problemene i administrasjonen, luker ut alle dissidentene som jobber aktivt for å undergrave posisjonene til disse fraksjonene og ender opp med lederansvar. Og det beste med det hele? Alle snakker om alt «det viktige arbeidet de må utføre», men ingen av dem gjør i praksis en dritt. Herregud, her fryser jeg på ryggen igjen. Realismen er uhyggelig. Alt jeg hører i bakhodet er Homer Simpsons udødelige slagord «Can’t someone else do it?!» Fraksjonsarbeidet i «Skyrim» er menneskeheten i ett nøtteskall. Alle vil ha forandring, men ingen er villige til å løfte en finger for å oppnå det. Vakkert. Og selvfølgelig en smule deprimerende. Hvis utviklingen av menneskeheten har lært oss en ting, er det vel at mennesker er makelige skapninger, og i Skyrim er de stort sett bare en usunn middag unna sitt første hjerteinfarkt. Passive, sløve, kravstore idioter som forventer at du skal gjøre absolutt alt. Akkurat som gjennomsnittsnordmannen med andre ord. Hipp hipp.

Belønningen for all denne fraksjonsjobbingen er likevel verdt det. Du får sjefsstillingen. I leiesoldatlauget, leiemorderlauget, tyvelauget, det går faktisk så langt at du får rektorstillingen ved en skole hvor det studeres magi. (Skyrims egen Hogwarts.) Om det holder logisk sett? Njaaaaa ….
For å bli sjef i leiemorderlauget må du ta livet av Keiser Titus Mede II. Og å ta livet av Keiseren jeg slåss med nebb og klør for å holde på tronen i borgerkrigen som raste tidligere i spillet … Om det var sært? Egentlig ikke. Det er det fine (og realistiske) men den tidligere nevnte borgerkrigen. Det er vrient å engasjere seg veldig mye. Myrde en makthaver? Hvorfor ikke? Jeg stemte ikke på duden. Moralen er enkel, og ikke minst realistisk; Til helvete med prinsipper, penga rår. Kanskje ikke vakkert eller nobelt, men face it; Faen så realistisk.

 

 

 

«Is that fur sticking out of your ears?»

 

 

Likevel skal det ikke stikkes under en stol at det er nok noen steder i «Skyrim» hvor realismen blir tung å godta. Dette med «skills» blir litt sært. Logikken er forsåvidt grei nok, hvis du skyter mye med pil og bue, blir du etterhvert en flinkere bueskytter, hvis du dirker opp låser til den store gullmedaljen blir du en flinkere innbruddstyv etc. Det er greit. Erfaring er en god læremester. Skal godta det. Det er bare noen steder at det hele blir litt snurrig …

 

Jeg er inni en sekk, alle snur seg etter meg ...

Jeg er inni en sekk, alle snur seg etter meg …

«Sneaking» er en av disse egenskapene som blir litt snåle. Logikken er grei nok, hvis du lister deg blir det vanskeligere for fiender å få øye på deg. Greit det. Men at du blir «flinkere» til å liste deg? Blir du lettere på foten? Glir du mystisk inn i bakgrunnen? Med en høy nok «sneakskill» kan du faktisk bli oppdaget, men bli usynlig bare ved å bøye deg litt ned!

Og det rareste er når omgivelsene begynner å kommentere at karakteren har blitt dyktigere i forskjellig ting og tang …
«Hands to yourself, sneak-thief!»

Ser karakteren min «snikete» ut?

«Go fiddling with any locks around here, and we’re going to have a problem!»
Joda, karakteren min er en jævel til å dirke låser, men hvordan kan du se det på noen?

«Fancy yourself an alchemist, eyh? Never could get the hang of that.»

Som du kanskje skjønner, folk i Skyrim er tydeligvis veldig observante, og får med seg det meste. Med mindre jeg bøyer meg ned med litt knekk i knæra selvfølgelig. Da blir jeg usynlig. Det er ingen vei rundt det, der tryner logikken. Med et brak. Men ta det helt med ro, den kommer sterkt tilbake.

 

 

 

«And when Savngarde beckons, everyone of us dies …»

 

 

 

Religion er temaet hvor realismen i Skyrim når høyder verden aldri har sett maken til. Det er bare å bøye seg i støvet. Det fine med religionssystemet i Skyrim? Det er TOTALT uforståelig, en smule magisk, og ikke minst; En KONSTANT kilde til konflikt.

Jan Aage Torps mentalt forstyrrede fetter.

Jan Aage Torps mentalt forstyrrede fetter.

Rent praktisk har du visst 9 guder til enhver tid, og en av de, Talos er de visstnok forbudt å tilbe, noe som er en av grunnene til at det ble borgerkrig. Kan noen si «jihad» eller «korstog»?

Du finner forøvrig små altere tilegnet minst en av disse gudene overalt i Skyrim, og det lønner seg å be en kjapp bønn. Det kurerer nemlig eventuelle sykdommer du kan ha pådratt deg. (Ikke rart Alkymisten Arcadia sliter med inntektene, eller hva?)

Og det er et logisk problem i Skyrim. Gratis helbredelse fra Gud? Ingen åleglætte pastorjævler fra en eller annen «bibelskule» som forsøker å profittere på det? Faktisk. Gudene i Skyrim kurerer deg 24/7, og forventer ikke så mye som en «takk». Vakkert, men dessverre ikke særlig realistisk.

Også har du de som ikke akkurat er «guder» men «daedric princes and princesses» … Her blir det forvirrende. Og ikke minst en smule inkonsekvent.

 

 

Åh, hallo balla.

Åh, hallo balla.

«Daedric princes and princesses from the plane of Oblivion» dukker opp overalt, og alle har de en oppgave du kan bli belønnet for. Som regel en kjip oppgave. (En ber deg køle på med menneskeofring! Isj.) Men greit nok, jeg biter i det sure eplet, og bistår Clavicus Vile med å få igjen bikkja si, Azura med å få igjen stjerna si, Nocturnal med å få igjen nøkkelen sin, og blah, blah, blah …

Og resultatet? Alle disse «daedriske» idiotene insisterer nå på at karakteren min tilhører dem i evigheten og litt utover det, tydeligvis. Jeg kan ikke fatte og begripe annet enn at når karakteren min dør må det bli et satans bikkjeslagsmål om sjela til duden? Og er virkelig en «sjel» egentlig så mye verdt? Det er vel sannsynligvis grunnen til at religioner tryner så jævlig for meg uansett. I mine øyne er mennesker særdeles oppskrytte skapninger, og logisk sett blir ikke en «sjel» et spesielt verdifullt salgsobjekt. Og siden både «Satan» og «Jesus» tydeligvis er drithissige på å sanke slike «sjeler» er vel konklusjonen min enkel: De er fryktelig talentløse forretningsmenn.

«Sjeler» spiller likevel en stor rolle i «Skyrim». Du kan nemlig fange en persons «sjel» hvis du dreper vedkommende med et våpen som har «soultrap» (!) funksjon, og hva du kan bruke «sjela» du fanget til? Japp. Du kan lade våpenet ditt omtrent som et batteri. Og her er det vel «Skyrim» smelter mitt misantropiske hjerte. Din «sjel» er hverken vakker, unik eller udødelig. Det er en klump med bitttelitt energi jeg bruker til å lade våpenet mitt etter å ha blåst huet av deg. Og kall meg en sjuk jævel, jeg syns det er poetisk. Så flinke som vi er til å drepe hverandre, er det bare rett og rimelig. Vi er bokstavelig talt kanonføde i en evig runddans av drap og evinnelige kriger, rett og slett fordi vi har brukt 5-6000 år på å ikke lære oss kunsten å ikke hate naboen. Og denne triste kjensgjerningen omfavnet «Skyrim» med et vått kyss. Game on, bitches.

 

 

 

«Dragonborn eyh? Was it your ma or your pa that was the dragon?»

 

 

 

Men vi må likevel ta det beste til slutt. Hovedhistorien. I tillegg til å ta over alt som finnes av fraksjoner, husbygging, ekteskap, adopsjon og hva du ellers måtte å finne på å bedrive tiden med, karakteren din har en skjebne. Han/hun er «Dragonborn».

Ooooh. Badass-bangstere på bærtur!

Ooooh. Badass-bangstere på bærtur!

Dragen som (trivelig nok) forhindret at du ble henrettet i begynnelsen av spillet viser seg etterhvert å være en gretten jævel som heter Alduin. Og hans mål er enkelt nok. Han vil ete verden. Det skal ikke stå på ambisjonsnivået.

Etter å ha rømt fra denne sure idiot-dragen rømmer du til nærmeste by (Whiterun, der du møter alternativ-skrulla Arcadia) for å advare om at drager faktisk eksisterer. Og det rare er at alle tror deg. Helt uten videre. Ingen krever beviser av noe slag, og det eneste beviset er at byen du skulle henrettes i er en rykende ruin. Og du durer inn og sier «Den ble ødelagt av en drage! Æresord!» Og jarlen (som tydeligvis er det nærmeste Skyrim kommer en ordfører) sier enkelt og greit «Ok. Siden en tidligere straffedømt som rømte fra sin egen henrettelse sier det så …» Det er bare å innse; Dumme og lettlurte politikere herjer «Skyrim» også. Og joda. Dessverre. Det er altfor realistisk.

Men lang historie kort, en ny drage angriper, du og en gjeng soldater dreper dragen, og du oppdager til din store skrekk at du kan spise dragesjeler. En egenskap som i praksis betyr at du er den eneste i «Skyrim» som kan drepe en drage og forvisse deg om at de faktisk forblir døde. (De er nemlig døde allerede. Det er en smule forvirrende.) Du oppdager også at du kan snakke dragespråk. Sprute flammer, is, sprenge folk i biter med stemmen, og full pupp. En egenskap som fører til at du kontaktes av Arngeir, lederen av «The Greybeards» som er en gjeng sære gamlinger med (du gjettet det) grå skjegg, som bor på et fjell og … snakker dragespråk. Akk ja. Sånn går nu dagan.

 

VI LIKER POTETER, OK ?!

VI LIKER POTETER, OK ?!

Uansett, «skjebnen» din er egentlig ganske opplagt. Du må etter veldig mye om og men, drepe denne gretne dragejævelen, noe som faktisk fører deg til «Savngarde» som i bunn og grunn er et fancy navn for «Valhall». (Det stjeles uhemmet fra norrøn mytologi her, men skal man først stjele, stjel smart.) Og ja. Til syvende og sist redder du verden. Og takken? Ikke all verden. Og det er faktisk ganske realistisk. Akkurat som i livet, du kan ikke flyte på gamle bradger til evig tid.

Og tenk på det; Her er realismen uhyggelig. Det finnes ikke noe tristere enn personer som lever resten av livet på gamle bradger, og aldri skaper noe nytt. Tenk hvor trist det hadde vært hvis landslaget i fotball aldri vant noe nytt, men kun levde på den gangen de slo Brasil i 1998? Det ville jo bare vært utrolig patetisk eller hva? Det er jo bare så trist å tenke på, så … Å faen. Stemmer det. «Skyrim» klarte det fotball-landslaget aldri klarte. De forventer at du utvikler deg. Skape nye minner. Ikke bare leve på fordums storhet. Og der tryner dessverre logikken. Altfor mange mennesker klarer aldri å gå videre, men blir sittende fast i fortiden. Og der er «Skyrim» nådeløst. Finn på noe nytt, eller gå i glemmeboka. Som Robert Plant så vakkert sa det:

«Roger Waters claims he tends his garden all year, and only performs the music from «The Wall» once a year. He should have stayed in the garden.»

Du kan utvikle deg, eller å oppleve å se deg selv bli en trist parodi på deg selv. Og det er kanskje det egentlige budskapet i «Skyrim». Den som stagnerer er egentlig allerede død. Han/hun har bare ikke tatt hintet. Og det er en lekse alle bør ta til seg.

 

 

 

 

Militæret i Skyrim. Dritgode på handicap-tilpasset arbeidsliv.

Militæret i Skyrim. Dritgode på handicap-tilpasset arbeidsliv.

 

 

 

 

 

 

 

 

«Let the dragonborn do it. It’ll make for a better song.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Tull og tøys., Uncategorized | Stikkord: , | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: