12 trinn og 12 år med idioti.


«Did you ever really need somebody, and really need ’em bad…»

 

 

 

Så det er vel like greit å ta det mest opplagte først. Mitt navn er Marius, og jeg er rusmisbruker. Alkohol, dop, you name it. Eller er jeg egentlig det? Det er vel der jeg og noen «lærde» strides litt. De «lærde» i dette tilfellet er de som mener at den eneste måten å bli et helt menneske på igjen er å gjennomføre de «magiske 12 trinn». 12 trinn for å gjenvinne din grunnleggende menneskelighet. 12 magiske trinn som er ditt eneste håp for å unngå undergangen. 12 magiske trinn jeg alltid har gitt fullstendig beng i, og likevel har jeg nå vært rusfri i 12 år. Man kan vel starte med det grunnleggende: Hva er egentlig disse 12 trinnene?

 

 

 

B-b-b-b-b-bullshit.

Bow down, and kiss my ass puny mortals.

 

 

 

Dette er altså fasiten. Og jeg vet ikke helt, men er det virkelig bare jeg som umiddelbart legger merke til en grunnleggende tendens her? At absolutt ingenting er din egen feil? Og at det advares sterkt mot å ta noe som helst ansvar og deleierskap i din egen situasjon? Det var her min avsky mot AA, NA og de «magiske 12 trinn» starta. Denne totale ansvarsfraskrivelsen, og ikke minst kravet om total underkastelse. Beklager. Grow a pair. Den eneste du har å takke for at livet gikk i dass er deg selv og dine egne valg. Og den eneste som kan dra deg ut av rennesteinen er deg selv. «Men hvis jeg ikke klarer det da?» Da trenger du hjelp. Men hvis du forventer at noen skal «reparere deg» på magisk vis, ta deg en bolle. Ingen sa det kom til å bli lett.

 

 

 

«Did you ever really want somebody, the best love you ever had…»

 

 

 

Det første trinnet i denne «wunderfasiten», (en fasit som forøvrig ikke har spesielt gode resultater å vise til) er vel «filosofien» som ligger som en basis for denne metoden. «Innnrøm at du er maktesløs».

Howdy y'all!

Say hello to my little friend.

Hvorfor det, egentlig? Og hvor lenge skal du surre rundt med denne «maktesløsheten»? Skal jeg altså sitte på ræva resten av livet og føle meg «maktesløs»? Det er ingen som påstår at «makt» er enkelt å oppnå, aller minst over seg selv, men vil ikke å ta makta tilbake være et smartere mål? Spesielt når AA/NA er så negative til folk som går igjennom LAR-assistert rus behandling. «De læres bare opp til en ny avhengighet» er omkvedet fra 12-trinns mafiaen. Men hva er det da å legge sin skjebne i hånda til en magisk rom-trollmann, drite i alt som heter personlig ansvar, og erklære «maktesløshet»? Gjenvinn makta over deg selv for satan. Ikke sett deg ned, «Åh, buhuu, jeg er maktesløs» og forvent at alt ordner seg av seg selv. For gjett hva? Det gjør ikke det. Det krever innsats. Og den innsatsen må komme fra deg. Og det blir jævla vrient hvis du er grunnleggende «maktesløs». Og hvis du nå er «maktesløs», hvordan i all verden greide du å innse at du ønsket å bli rusfri? Tenk litt over dette enkle spørsmålet. Ta all den tiden du trenger.

 

 

«Do you ever remember me baby, did it feel so good…»

 

 

Mitt første møte med disse 12 wundertrinnene kom i 2002. Jeg var 27 år gammel, og hadde nylig detoxet ganske hardt. Skal ikke gå i detaljer, men vel … Hvis du aldri opplever noe slikt, takk skjebnen eller hva det nå enn måtte være du tror på, og nyt livet. Det er ikke en opplevelse jeg unner min verste fiende.

En sosionom mente ihvertfall at jeg kanskje burde vurdere å oppsøke NA. («Narcotics Anonymous».)

Dude ...

Kan ikke krangle med det, vel?

På dette tidspunktet var omtrent alt jeg visste om NA/AA det jeg hadde sett på TV. En gjeng i et rom som presenterte seg med fornavn, og delte anekdoter fra sine liv. («Eg heite Bjørn, og e alkoholiker. Eg har ikkje tatt ein dram på 3 veker» osv.)
Og greit nok, kanskje det å møte «likesinnede» hadde noe for seg? Vel, det ligger en grunnleggende tankefeil i bunnen der. At noen har vært gjennom det samme som deg, gjør de faktisk ikke automatisk til «likesinnede». Og det var det første inntrykket jeg fikk av 12-trinns mafiaen. Jeg hadde INGENTING annet til felles med denne gjengen annet enn et anstrengt forhold til rusmidler. Og spør du meg burde det egentlig være uproblematisk. Samler du 100 knarkere i et rom, har du egentlig samlet 100 forskjellige veier til tilfriskning. For noen vil ikke «tilfriskning» være et realistisk alternativ engang.

Så jeg gjorde det jeg alltid gjør i slike situasjoner, jeg sa fra. Etter hukommelsen sa jeg vel noe sånt som «Ok, jeg heter Marius, og no offence, men jeg tror ikke dette helt er greia mi. Jeg driter egentlig i hvordan jeg endte opp i denne situasjonen, jeg er hakket mer interressert i å komme meg videre. Og det ser ikke ut til å være fokuset her.»

Huff-puff.

Dave’s not here man.

Reaksjonen var forbløffende. Et helt rom satt stille og glodde på meg. Så kom protestene.
«Hva?! Hvordan skal du klare deg uten å gjennomføre trinnene?!»
«Er du klar over hvor livsviktige trinnene er?!»
«Uten trinnene hadde jeg vært dau for lenge sia!»
Jeg sto der med følelsen av å ha dratt ned buksa og prompa under en katolsk høymesse. Så jeg forsøkte etter beste evne å roe gemyttene litt.
«Jeg sier ikke at dere er helt på bærtur, jeg sier bare at denne greia ikke funker for meg. Så jeg stikker nå. Men for all del, lykke til videre.»
Jeg bevegde meg mot utgangen. En fyr sto plutselig foran meg.
«Tenk deg om. Går du ut denne døra, bærer det rett tilbake til rennesteinen.»
Jeg ble en smule oppgitt, og ikke minst forbanna.
«Jeg kom ikke inn fra rennesteinen. Jeg kom hjemmefra, og har nå tenkt meg hjem igjen. Ta meg en dusj. En kopp kaffe.»
Fyren ble teatralsk.
«Jeg kan bare vise deg veien. Du må ta valget om du vil gå den.»
Jeg ble sarkastisk.
«Jeg har tatt valget. Flytt deg vær så snill.»
Og med det var min karriere som 12-trinns deltager over. Til en viss grad. Det skulle nemlig vise seg at når noen har en «wunderkur» noen er frekke nok til å trekke i tvil, blir de ganske hissige på å overbevise deg, (og seg selv!) om «wunderkurens» fortreffelighet.

 

 

«Cause it was just the first time, and you knew you would…»

 

 

12-trinns behandling har blitt mainstream i dag. Og det er i seg selv egentlig ganske utrolig. Går man denne modellen litt nærmere i sømmene, skreller vekk alle «Jamen det funka jo for meg!»-anekdotene, er det faktisk en ganske ineffektiv modell.

 

Hum-di-dum.

Nei, sier du det.

All forskning som er gjort på området er ganske entydig, 12 trinns behandling er ingen «wunderkur». Forskningen er likevel litt vrien, siden AA/NA er temmelig tverre når det gjelder åpenhet om sine metoder.
Og der bør det ringe en liten varsellampe. Hvis nå denne vidundermetoden er så fantastisk, burde ikke de som leverer denne tjenesten ha all interesse av å dele sine fantastiske gjennombrudd?
Og fantastisk og fantastisk … Et av trinnene har alltid forbløffet meg.

«Make a list of all the persons I’ve harmed, and become willing to make amends to them all.»

Seriøst? Trenger du virkelig en liste med magiske trinn for å fortelle deg at du bør be om unnskyldning for at du har driti på draget, og såra noen? Hvis du trenger magiske trinn for å lære deg vanlig god oppførsel, da har du større problemer enn bare en avhengighet. Da er du en drittsekk med en smule svekkede sjelsevner. Face it, du kan ikke magisk gro fram en samvittighet. Og deri lå mye av min grunnleggende motstand mot AA/NA: Den samvittighetsløse dogmatikken.

 

 

 

«An’ though the course may change sometimes, rivers always reach the sea…»

 

 

 

Hate it when that happens.

Hate it when that happens.

Jeg hadde nå snudd ryggen til de 12 trinn. AA/NA var for meg et tilbakelagt eksperiment som ikke hadde fungert. Og det plaga meg ikke nevneverdig. Jeg hadde egentlig mer enn nok med å finne ut av hele den derre «life but how to live it» greia uansett. Et problem bare: Jeg ramla borti folk fra min mislykkede «12 trinns karriere» både støtt og stadig. De holdt nemlig møtene sine ikke langt fra der jeg bodde på dette tidspunktet. Og de hadde ikke glemt meg. De dura bort til meg og lurte på om jeg hadde sprukket.

«Nei. Ikke da du spurte for 2 uker siden heller.»

Og reaksjonene var alltid de samme.

«Husk at vi fortsatt er her når du sprekker og ramler utpå igjen.»

Sympatisk, ikke sant? Ingenting de kunne ha sagt kunne ha vært verre enn det. Jeg var redd på dette tidspunktet. Nykterhet/edruelighet var fortsatt nytt, og når du vet at en gjeng forventer at du går på snørra når som helst … Vel, det gjør ikke akkurat underverker for selvfølelsen. Og deri ligger problemet med å blindt følge en så streng doktrine som de 12 trinn. Tanken på at det finnes andre veier til et godt liv, blir helt umulig. Likhetstrekkene med en vitenskapelig utviklet metode forsvinner, og man sitter igjen med en religion. Og som med så mye annet religiøst ræl, toleranse for andres tro henger ikke veldig høyt. Og les gjennom de 12 trinn en gang til, og spør deg selv: Hva ligner det mest på. Et behandlingsprogram, eller kristendommens 10 bud?

 

 

 

«Vixen in my dreams, with great surprise to me. Never thought I’d see your face, the way it used to be…»

 

12-blogg-5

Skål, kosmonauter.

25 Desember i år markerer mitt 12 år som edru og nykter. 12 år hvor jeg ifølge 12-trinns mafiaen har gjort absolutt alt feil. Ikke har jeg akseptert en «høyere makt enn meg selv», ikke har jeg «innrømmet at jeg er maktesløs» og bedt denne «høyere makten» om å «fjerne mine feil og mangler»? Faen heller. Det er min jobb. Denne «høyere makten» kan kysse meg i ræva. (Strengt tatt var vel min forkjærlighet for en «høyere makt» problemet i utgangspunktet …) Jeg gir ikke fra meg min «makt» til noen. Går jeg på trynet er det min egen feil. Ingen andres. Jeg skal ikke sitte på min høye hest og si det har vært lett, og at hvem som helst «bare kan ta seg sammen». Jeg sitter nemlig ikke med fasiten. Jeg har ingen «vidunderkur». Min «metode» til tilfriskning, til et bedre liv var egentlig ganske enkel. Avhengighet var problemet, og for meg var 12-trinns modellen ikke noe annet enn en ny avhengighet. En avhengighet av en høyere makt som krevde underkastelse. Og å erstatte en slavetilværelse med en annen, faen svarte om jeg gjør. Pakk det inn i hva faen du vil, det koker ned til frihet. Fra alkohol, fra dop, fra «høyere makter» og faen hans oldemor.

 

Swing it, magistern!

Swing it, magistern!

Nuvel. Siden 12-trinns mafiaen er så glade i anekdoter, føles det egentlig bare rett og rimelig å avslutte med en.

For et par år siden nå var jeg tilfeldigvis innom gamle trakter. Strøket der jeg engang bodde, og hadde 12-trinnerne omtrent vegg i vegg. Jeg tenkte ikke så mye over det egentlig. Jeg var en annen person, og mine minner fra «12 trinns fadesen» var egentlig minner fra et annet liv. Mens jeg spaserte ned en sidegate, ble jeg stoppa av en temmelig sliten fyr med knekk i knæra.

«Øh … Du hakke et par kroner å avse vel?»

Jeg ristet på hodet og skulle til å gå videre da det plutselig slo meg. Han fyren der var det noe kjent med. Og visst faen. Det var mannen som for endel år tilbake «Bare kunne vise meg veien». Og her sto han. Fullstendig på trynet. Og nei. Han kjente meg ikke igjen. (Han hadde vel neppe kjent igjen seg selv.) Min første impuls var å gni nederlaget i trynet på ham. Såpass ærlig må jeg være. Jeg klarte heldigvis å styre meg. Jeg bare ristet forsiktig på hodet og gikk videre. Hvem nå enn din «høyere makt» var, han/hun gjorde en ræva jobb. Jeg håper likevel han har klart seg. Og hvis ikke? Jeg sover greit uansett. Vi er alle guder i våre egne liv.

 

 

Anyday my pet, anyday ...

Anyday my pet, anyday …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veni. vidi, vici.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Et drypp av fornuft., Personlig ståsted | Stikkord: , , , , | 12 kommentarer

Innleggsnavigasjon

12 thoughts on “12 trinn og 12 år med idioti.

  1. Jørgen Fyll

    Jeg går i AA, og har et litt annet syn på 12-trinnsprogrammet. Har brukt det noen år.
    Du skriver «Denne totale ansvarsfraskrivelsen, og ikke minst kravet om total underkastelse.»
    For meg dreier ikke AA seg om underkastelse eller ansvarsfraskrivelse. Det dreier seg om å åpne øynene, innse situasjonen (vil du ikke se at du har et rusproblem har du ikke noe å fikse), og deretter å ta ansvar, ta kontrollen tilbake. Overvinne maktesløsheten.

    «AA er temmelig tverre når det gjelder åpenhet om sine metoder.»
    Er de? Du har jo postet hele 12trinnsprogrammet over her. I tillegg finnes en del litteratur som er tilgjengelig for hvem som helst.
    Det er ikke noe hokuspokus, og det er ingen vidunderkur. Det er rett og slett en ganske tøff jobb. Som vi sier i starten, «En dag av gangen»

    Om det virker?
    Linken som viser at det bare virker for 5-10 prosent, og sier at det er farlig for de det ikke virker for er morsom. De det ikke virker for er jo allerede i en farlig situasjon.
    Jeg vet ikke om 10 % stemmer. Men AAs egen statistikk sier at etter tre år har du ca 50%, etter 7-8 år ca 90 % mulighet til å klare deg. Det gjelder å ikke gi opp.

    Din erfaring likner egentlig litt på alternatives syn på vanlig medisin, at det skal fikse alt, og gjerne på et øyeblikk.

    Gud? Ja jøss. Jeg er ateist.
    Jeg ville bli edru, jeg ville ikke ha det slik jeg hadde det lenger. Jeg reagerte på dette gudepratet når jeg var til behandling og fikk i første omgang beskjed om at det var opp til meg å velge om jeg skulle la en gud jeg ikke trodde på skulle hundre meg i å bli edru.
    I den norske oversettelsen av trinnene står det «Gud, slik vi selv oppfatter ham» OK, jeg oppfatter «ham» som en kraft/makt sterkere enn meg selv. Omtrent som en fagforening. Andre igjen, tar «gud» bokstavelig. Fritt valg.

    Å be om unnskyldning er faktisk så viktig at om det ikke taes tak i kan det være en bremsekloss. Det er det trinnet, sammen med det første og det siste som jeg ser på som viktigst for meg. For det er ingen som pisker deg i AA om du ikke følger alt til punkt og prikke. Man blir faktisk anbefalt å bruke de tingene man forstår, og ta ting over tid.

    Å bli edru er ikke nødvendigvis enkelt, og som sagt alle klarer det ikke. Jeg har klart meg så langt, men AA har statistikk på at om man slutter å gå havner man ubønnhørlig på fylla etter en stund. Jeg har sett det selv. Så jeg må fortsette å gå på møter.
    «Ja men da har du skaffet deg en ny avhengighet?» sier du kanskje. Ja, kall det gjerne det. Jeg er avhengig av å gå på et møte noen timer en gang i uka. Resten av uka kan jeg gjøre som jeg vil. Før gikk all min tid med på alkohol. Det er faktisk et ganske enkelt valg.
    Om jeg virkelig ikke kan drikke mer? Tåler jeg ikke en øl en gang? Ut over at jeg har opparbeidet meg en aversjon, jeg har ikke lyst på, hvorfor skulle jeg ta sjansen? En som er allergisk mot nøtter spiser ikke nøtter, det kan være farlig.

    Vi har noe vi kaller «Fellesskapserklæringen» hor det står: «AA er ikke knyttet til noen sekt, trossamfunn, politisk parti, organisasjon eller institusjon. AA ønsker ikke å ta stilling i noe stridsspørsmål, hverken støtter eller motarbeider noen sak.»

    Så mye for at det skal være en kristen sekt, og så mye for at AA tar stilling til andre behandlingsformer.

  2. En-haug-med-nyktre-år-ikke-takket-være-12-stegs-programmet

    Haha.. akkurat samme opplevelsem som meg. Var på noen få møter.. og fy faen for en gjeng selvmedlidende tapere skal du lete lenge etter.

    Herregud hva slags mennesker er det som trenger å møtes for å sitte å be «NA»-bønnen om hvor tragisk lite man har av påvirkningskraft på sitt eget liv.

    At det eneste som fungerer er å dra på møter HVER uke, helst flere. Og mellom møtene er det bare å sitte å tviholde på nykterhetsmedaljen sin.. 30 dager eller kanskje 60.

    Og for Guds skyld, ikke slipp taket.. da kommer en høyere kraft å dytter heroin i én arm, speed i den andre og dytter nesa di full av kokain..

    For det er ikke din skyld om du spreker.. du holdt bare ikke hard nok i medalhen.. det var ikke din skyld.. det var kraften du ikke er herre..

  3. Det vi sitter med hittil er to kommentatorer med diametralt forskjellige opplevelser. Alt jeg deler er min opplevelse av det. Som forskningsgrunnlag/debattinnlegg er denne posten ubrukelig. Jeg skrev egentlig dette for meg selv, som en slags oppsummering av mitt eget 12 års jubileum. 12 år, hvor jeg dessverre har opplevd 12 trinns behandlingen som en bremsekloss. Jeg har gjentatte ganger blitt fortalt at jeg vil sprekke når som helst. At jeg må «respektere dop spøkelset». Og det nekter jeg å gjøre. Jeg har null respekt for dette spøkelset. Det er ingen frykt hos meg lengre. Og da å bli fortalt «Det øyeblikket du slipper frykten, sprekker du» er en fornærmelse. Dette er kun en persons betraktninger og ikke noe annet.

  4. Rusfri og Glad

    Jeg sier meg fullstendig enig i kommentaren til Jørgen Fyll. Jeg vil tilføye at vi, ettersom jeg også bruker AA, at vi ikke har noe lederskap. Alle tjenester går på rotasjon, og fullstendig non-profit. Ingen kan pålegge noen noe som helst og 12-trinnsprogrammet er et anbefalt program.
    Jeg kan for orden skyld legge til at heller ikke jeg er kristen eller tilhenger av annen religion, da dette er en myte at AA er religiøst. Tvert imot poengteres det AA ikke er tilsluttet noe trossamfunn eller retning. At ordet Gud brukes i noe litteratur skyldes mer det faktum at dette er skrevet for nær 70- 80 år siden i USA Og som Jørgen Fyll sier så snakkes det om en «høyere makt slik du selv oppfatter det». Der det overhodet nevnes.

    Det eneste anonyme er at man ikke oppgir navn på andre som går der, og at alle personlige historier og hvordan det var som våt aktiv alkoholiker, hva vi /jeg gjorde og hvordan livet er nå som vi deler alt ettersom vi ønsker eller ikke ønsker. Kort sagt så er det et sevhjelp-fellesskap hvor man, som det heter, deler erfaring styrke og håp. Ingen av de mange som har blitt edru har klar det av å sitte passivt på baken å ventet noen skal gjøre jobben for dem og det er slett ikke noe hokus pokus , Derimot poengteres det at det er grundig jobb med seg selv som må til om man ønsker et godt edruskap.

    Ingen møter en pekefinger, ei heller får noen puter puter under armene. Det er et felleskap for de som ønsker å bli edru – og forbl edru.
    Jeg oppfatter at blogger baserer sin meninger utfra en titt innom døra i et AA-møte, Magert grunnlag vil jeg si.
    I tillegg misforståes begrepet maktesløshet. Av bloggeren. Det er inntak av alkohol som gjør en alkoholiker maktesløs,

    Anekdoter ja: I den forbindelse kan jeg fortelle om mitt første inntrykk av AA, ;idt på 80-tallet kom jeg til AA etter råd fra arbeidsgiver. Jeg gikk stort sett for å tilfredstille arbeidsgiver på 3- 4 møter. Skjønte ikke noe, men oppfattet da at det var endel mennesker, blide, åpne mennesker som pratet om delte om et liv i elendighet som de etterhver klarte snu, og nå levde gode liv uten rus.
    Jeg satt på min høye hest og oppfattet det som om de edru flotte menneskene ikke skjønte hva det dreide seg. Jøss hvor feil jeg tok.

    Jeg droppet ut og det gikk faktisk femten år med fortsatt fyll og rus og livet gikk stadig nedover før jeg igjen oppsøkte AA. Da var jeg så ødelagt å det var for meg eneste sjanse da, noe som førte til at min innstilling var endret og jeg ble. Forvirringen var stor i starten, men jeg ble. Det reddet meg. Etter hvert ble det en glede livet, og en glede å ikke behøve å ruse meg.

    Det er ikke snakk om ansvarsfraskrivelse i AA, men nettopp det å ta ansvar for eget liv, og det poengteres at det er opp til den enkelte å ta ansvar å gjør det som er nødvendig for å klare det. Ingen pålegges noe. Å bli endru og forbli det er ens eget ansvar fult og helt. Det vet enhver som kjenner AA.

    Blogger har da vært en av ytterst få heldige som har klart det på egen hånd ifølge ham selv. ære være ham for det. Men jeg kjenner meg ikke igjen i de anekdotene hans, bortsett fra at folk i AA også kan droppe ut å begynne å drikke igjen.

    En annen ting; Jeg mener ikke at AA er det eneste som kan hjelpe for alle, men for meg funker det godt. Det samme gjelder for alle de jeg kjenner som kom til AA og forblir der. De fleste bruker programmet på sin måte som passer for dem og i sitt tempo.

    Andre mennesker kan sikkert bli og forbli edru andre steder, men jeg vet også hvor godt AA virker for meg og de som våger å gi seg selv en sjanse i AA.
    Marius ville ikke gi AA-fellesskapet noen sjanse, men klarte seg ifølge seg selv godt likevel. Supert han gjorde/gjør det.. Men jeg kjenner ufattelig mange som har vært fort innom AA å tenkt på samme måten,.
    Svært få av disse har det gått bra for.

    • Jeg stiller meg ikke tvilende til at det fungerer for noen. Det eneste jeg vil påpeke er at hvis suksess anekdoter teller, må det motsatte også telle. Igjen, dette er ikke det endelige beviset på at 12 trinns modellen er svada, det er en opplevelse av den, av den typen du sjelden hører om. Hvis suksessene brukes som bevis på at noe fungerer, da er det et tve-egget sverd. De motsatte opplevelsene bør da også tas med i betraktningen. Når det er sagt, gratulerer til både deg, Jørgen og alle andre som har klart dere. Jeg har stor respekt for den kampen dere har utkjempet. Det var aldri min intensjon å nedgradere prestasjonen dere har klart.

  5. Jørgen Fyll

    Jeg føler at dette blir feil innfallsvinkel, da AA ikke gir noen garanti på edruskap. Er det noe som krever et åpent sinn er det AA, og med et åpent sinn følger villighet. Villighet til å prøve de rådene AA gir, sammen med et ønske om å bli edru er en sunn kombinasjon.

    • Åpenhet virker to veier. En bør være villig til å gi det en sjanse, men man bør også ha en åpen holdning til at det ikke vil fungere for alle. Veien til tilfriskning er så individuell at man bør stikke fingeren i jorda og innse at ingen modeller fungerer for alle.

  6. Jørgen Fyll

    Det er riktig, og det var det som ble gjort i AA når de måtte ta stilling til homofile, kvinner, fargete, ateister.
    De stakk fingern i jorda og fant ut at det eneste vilkåret for medlemsskap var et ønske om å slutte å drikke. Slik at de i allefall skulle være åpne for alle. 🙂

    • Det er et godt utgangspunkt. Og igjen, hatten av til de som har klart det. Men også, hatten av til de som fant ut at modellen ikke fungerte, og fant andre løsninger. Og det er avvisningen av de som velger andre veier jeg reagerer på.

  7. Benedikte

    Jeg syns dette innlegget bærer ganske preg av at du overhodet ikke har satt deg inn i hva dette programmet handler om. Flott at du klarer deg på egenhånd, og har funnet din vei. I AA og NA er de fleste svært åpne for at det finnes andre veier til rusfrihet. Den ENE erfaringen du hadde på et møte er virkelig ikke representativ for hvordan det er på de aller fleste møter. Syns det er trist at du skriver så nedlatende og dømmende om to fellesskap som gir så mange mennesker håp, styrke, vennskap og et nytt liv. For de fleste handler dette programmet om mye mer enn å holde seg rusfri. Det handler om å bli et «produktivt medlem» av samfunnet, et menneske som gir til alle rundt seg, og å hele tiden strekke seg etter personlig utvikling. En stor del av trinnene dreier seg om hvordan du kan komme deg ut av gamle handlingsmønstre, og skape nye og forbedrede måter å leve livet på. Niende trinn handler ikke primært om å si unnskyld til folk. Det har de fleste av oss gjort tusen og en gang tidligere, og deretter gjort akkurat samme ting igjen og igjen. Å gjøre opp betyr at man streber etter å gjøre godt igjen mot alle man har skadet, gjennom handling. For meg betyr det for eksempel at jeg jobber frivillig i bydelen min, som besøksvenn for ensomme mennesker. Da gjør jeg opp med mine døde besteforeldre, som jeg føler at jeg ikke besøkte nok. Slike ting gjør medlemmene i AA og NA stadig vekk. De jobber knallhardt for i gi tilbake alt de har tatt, og er uten tvil de beste menneskene jeg noensinne har truffet. Dersom du anser dette som en gjeng med tapere som sitter og tvinner tommeltotter, syter over at alt er andres feil og tror at alt skal ordnes på magisk vis, så har du virkelig ikke fått med deg poenget her. Om du mener at behovet for et fellesskap, hvor man kan dele fritt om alt mellom himmel og jord, møte kjærlighet, støtte og aksept er en destruktiv avhengighet, så kan du ikke ha noen forståelse for viktigheten av samhold og vennskap.

    Jeg ønsker deg alt godt, og at du får mange herlige, rusfrie år. Det eneste jeg ønsker fra deg er at du holder deg for god til å rakke ned på noe som fungerer fantastisk bra for millioner av mennesker.

    PS. Jeg er litt usikker på hvordan du mener at man skal innhente statistikk og resultater fra et anonymt fellesskap..

    • Det jeg er interessert i er evidensen. Resultatene. Og de er entydige: All forskning viser at 12 trinns modellen er like effektiv som f.eks. å kutte på egen maskin. Resultatene for folk som fortsatt er rusfrie etter 10 år er ikke mye å rope hurra for. LAR modellen (som blir sett ned på av mange) har mye bedre resultater på sikt.

  8. Tilbaketråkk: Den siste polkagrisjakta, eller «Mitt liv som pusher. | «The Fly In Your Soup

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: