Hva jeg lærte i 2014.


 

 

«In the future everyone will be world famous for 15 minutes.» – Andy Warhol.

 

 

Damn straight, bub.

Damn straight, bub.

 

 

 

Med 2015 i startgropa bør jeg sannsynligvis gjøre opp et regnskap for 2014. Lærte jeg noe? Ble jeg noe klokere? Kom jeg nærmere det endelige svaret på livet, døden, eksistensen og alt? (Jeg har dessverre begynt å tvile på at «42» var en tilfredsstillende forklaring.) Akk ja. Sånn er det å bli gammel. Men jeg har lært ganske mye takket være mitt trofaste nett-abonnement. Og det har vært så øyeåpnende, så virkelighetsomveltende og ja, så paradigmeskiftende oppsiktsvekkende, at å ikke dele denne visdommen ville ha vært ufint. Vi lever tross alt i informasjonsteknolgiens tidsalder.

 

 

 

1: Alle kvinner er horer, unntatt mamma.

 

 

 

Noen begreper jeg stilte nærmere bekjentskaper med i 2014, var «MRA«, «mansplaining» og «the manosphere«. Ikke at menn med et litt «vanskelig» forhold til kvinner er noe nytt, men det tok meg litt på senga hvor organisert det faktisk er.

Paging Dr. Freud.

Noen ble ikke ammet som liten.

Nå har jeg skrevet om ganske opplagt  kvinnehat på nett allerede, men da gikk jeg utfra at dette bare var enkeltstående skrotinger, ikke et organisert miljø. Og dæven døtte, det skal de ha: Når det kommer til kunsten å få meg til å gi opp alt håp for menneskeheten, det har virkelig ikke stått på innsatsen.

Disse gutta skal tydeligvis «kjempe mot den onde feminismen», og greit nok det. Bare en ting: «Den onde feminismen» var et resultat av en verden styrt av menn. Det var en naturlig motreaksjon. «De onde feministene» ville egentlig bare ha de samme rettighetene «vi stakkars forfulgte menn» tok som en selvfølge. Stemmerett, rettferdig lønn for en jobb, retten til å kontrollere sin egen kropp, retten til å selv bestemme hvem de ville hoppe i bingen med … Du vet, det som mange kanskje ville ha kalt «menneskerettigheter».

 

Sikkert ikke greit.

Sikkert ikke greit.

Dette syntes tydeligvis gutta i MRA miljøene var for mye å godta, og erklærte like greit «krig» mot «feminazismen». Hvor «mansplaining» og tilbakestående oppdateringer på sosiale medier er «våpnene». Og det skal de ha: Hvis tilbakestående utsagn er et «våpen» så er de bevæpna til tennene.
Å sette seg inn i tankesettet til disse MRA gutta er omtrent som å gå naken inn i en jungel, uten kart eller kjennskap til området. Du vil garantert bli temmelig overrasket underveis. De insisterer på at det ikke dreier seg om «kvinnehat», men å gjenvinne «stolthet over å være mann», og greit nok, bare et spørsmål: Hva er det egentlig jeg skal være så jævla «stolt» av?
At jeg kan tisse oppreist? At jeg kan klø meg på balla om morran? At jeg (hittil ihvertfall) ikke trenger brystholder? Kjære vene, at jeg er mann er en ren tilfeldighet. Det er dette jeg aldri har skjønt: Hvem er egentlig så grunnleggende usikre, at de legger «stolthet» i noe de er? Burde ikke «stolthet» være over noe du faktisk har utrettet? No offence, men hvis din stolteste prestasjon er at du ble født, da bør du virkelig lette på ræva.

Can I shit next to you girl?

Can I shit next to you girl?

Likevel er jeg takknemlig for at MRA gutta har kommet ut av sine små vaginalfobiske skap med raslende sabler. Jeg har nemlig lært av det. De har fått meg til å tenke. De fikk meg til å stille meg et spørsmål kanskje flere burde stille seg innimellom: Hvilken mann ønsker jeg egentlig å være?
Svaret viste seg å være ganske enkelt: Uansett hva disse flaskeforede skrotingene definerer som en «ekte mann», jeg ønsker å være det motsatte. I motsetning til MRA gutta har jeg en grunnleggende «feil» i måten jeg er skrudd sammen på: Jeg liker kvinner. Menn og faktisk. Jeg liker mennesker. Jeg skjønner fortsatt ikke bæra av denne snodige rasen, men jeg liker de. Og en organisert gruppe som til syvende og sist kjemper hardnakket for å rasjonalisere sin egen selv- og menneskeforakt kan slenge seg i dass. Jeg trekker gjerne i snoren.
Det er nesten så man skulle ønske at disse skrotingene starta sitt eget sosiale medie. Sin egen «manbook» hvis du vil. Men akk. Så dumme er vel ikke disse dimlingene engang. Eller vent nå litt

 

 

 

2: Shaken. Not stirred.

 

 

 

Antivaksinasjonsgeniene var aktive i 2014 og. Ikke noe nytt der. Bevæpnet med «forskning» du kun finner i svært mørke kroker på «verdsveven» durer de på med sin kamp mot alt som måtte minne om sunn fornuft. Det nye i dette året? Siden «vaksiner fører til autisme» argumentet er dødt og begravet, trengte antivaksrasshøla nye sykdommer å henge på vaksinasjonsspøkelset, og det skal de ha: Det har ikke stått på innsatsen.

 

Shakin' Stevens.

Shakin’ Stevens.

En av sykdommene disse skrotingene har forsøkt å koble til barnevaksiner er Shaken Baby Syndrome.
Eller rettere sagt, de forsøker å gjøre Shaken Baby Syndrome til en sykdom forårsaket av vaksiner, og ikke et resultat av voldelige foreldre. Samtidig som de tydeligvis er svært opptatte av «å beskytte barn». Koselig ikke sant?

Denne «teorien» startet da en mann ved navn Alan Yurko ble dømt til livstid i fengsel, uten mulighet for prøveløslatelse for drapet på sin 10 uker gamle sønn i 1999. Han forsøkte å lempe skylda over på vaksiner, og antivaksbrigaden hoppa på som fluer på ei kuruke. Mannen fikk en egen støtteaksjon, og ble utrolig nok løslatt da denne «teorien» overbeviste retten om at det var grunnlag for tvil. Og vips var en ny «teori» født.

Og reultatet? Vel, hvis du er en voldelig jævel bosatt i USA, og rister en baby så hardt at det tar livet av smårollingen, kan du bare skylde på barnevaksiner. Og hvis noen tviler? Slapp av. Antivakserne har vært delaktige i å gi deg presedens. Bare referer til Alan Yurko, og hey presto. Du har sluppet unna med drap. Hjertelig tusen takk til antivaksbrigaden. Hva de til syvende og sist lærte meg i 2014? At uansett hva som finnes av lidelser der ute, det MÅ være mulig å koble det til vaksiner. Og det mine damer og herrer, det er en av kjennetegnene til en ekte skroting. Hurra.

 

 

 

3: På låven sitter Shakira med sitt halal slaktede julelam.

 

 

 

 

Antiislamistene dura rundt på nettet i 2014 og. NDL, SIAN og faens hans oldemor ga meg egentlig bare mye av det samme rælet de har dura på med før. Om de lærte meg noe nytt? Et par ting …

Stopp i låvens navn.

Stopp i låvens navn.

Muslimer er tydeligvis meget opptatt av låvebygging. «Enhver nordmann sitt eget fjøs!»? Akk ja. En skulle jo kanskje tro at bondenasjonen Norge ville sette pris på en slik rørende omsorg for kyra, men dengang ei. En kan vel ikke gjøre alle til lags.

 

Blame it on the boogie.

Blame it on the boogie.

Men det er kanskje ikke rart de er bekymret når Shakira kommer og trer lovene sine nedover hodene på oss stakkars nordmenn? Kall meg treig, men at Shakira hadde oppgradert fra dyktig sangerinne til wannabee-diktator med et eget lovsett oppkalt etter seg selv var ganske nytt for meg. Ellers er det jo alltids den muligheten at de som ivrer mest for å forsvare «det norske», tydeligvis ikke er særlig opptatte av å ta vare på språket.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Men spøk til side, språklige overtramp kan tilgis. Det nye de lærte meg i 2014, var vel hvor logisk utviklingshemmede slike dimlinger faktisk er. Det klages på «knebling» og «manglende ytringsfrihet», og samtidig klages det når folk bruker sin ytringsfrihet og kritiserer de geniale utspillene som kommer fra disse dimlingene. Og de glemmer alltid det viktigste: Du er fri til å si hva du vil, men INGEN er forpliktet til å lytte. Og hvis ingen gidder å lytte til sprøytet ditt, kan det muligens ha noe med det enkle faktum at pisset du sprer er hverken nytt, intelligent eller særlig oppsiktsvekkende? Sorry NDL, SIAN og hva faen ellers dere kaller dere; Dere fant ikke opp idiotien. Dere bare spyr ut mer av den.

 

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

 

 

 

 

4. Wearing and tearing.

 

 

 

2014 var det første året med en ny regjering, og det nye ordet jeg lærte var vel «regjeringsslitasje». Da den rødgrønne regjeringen ble stemt ut av styre og stell i 2013, ble ordet «regjeringsslitasje» nevnt, men jeg tenkte ikke så mye over det. I 2014 derimot ble dette begrepet ganske levende, da vår nye «blåblå» regjering satte det som må være rekord i nettopp «regjeringsslitasje«.

 

Vår finansminister. Rørende.

Vår finansminister. Rørende.

Kan noen egentlig huske sist en regjering klarte å «slite seg selv ut» så raskt? At regjeringen lovet «mer effektivitet» er en ting, men det får da være måte på?
Og forklaringene kommer på rekke og rad, men spørsmålet jeg alltid sitter igjen med er enkelt: Kan det ha noe med å gjøre at problemet IKKE er «måten dere har fremstått på», men at politikken dere fører rett og slett ikke fungerer særlig godt «for folk flest»?
Når politikk skal oppsummeres stilles alltid spørsmålet «Hva syns du om regjeringens innsats?»

Svaret for meg er opplagt: Det er ingenting å si på innsatsen. De har virkelig stått på. Bare så synd at innsatsen legges ned i å ta fra de som ikke har all verden, og gi til de som faktisk klarer seg ganske greit.

Hun får nå sagt det.

Hun får nå sagt det.

Men ingen fare. Siv Jensen har en forklaring. Jippi! Spent nå? Ifølge vår eminente finansminister, har opposisjonen skylda. Japp. Regjeringen sliter fordi opposisjonen er frekke nok til å kritisere de. Og det er sikkert noe jeg har misforstått her, men er ikke det stort sett grunnen til at vi har en «opposisjon»? Det hadde sikkert vært lettere å regjere uten den fordømte opposisjonen, men er ikke det pr. definisjon et «diktatur»? Det finnes mange tilfeller opp igjennom historien hvor politisk opposisjon enten var ikke-eksisterende, eller «forsvant på mystisk vis», men hvis jeg husker mine historie og samfunssfagtimer riktig, er ikke dette noe Norge hadde veldig lyst til å etterstrebe. Men hvem vet, kanskje Siv er inne på noe. Verden trenger sikkert nådeløse diktatorer nå og da. Face it, de får ting gjort, og de driter i konsekvensene. Bare en liten innvending dog … Hvordan hadde Siv likt å bli nektet muligheten til å kritisere regjeringen da hun satt i opposisjon? Køl på Siv. Om ikke annet sprenger du popcornbudsjettet mitt. Og det kan jeg leve med.

 

 

 

 

5. Forskning er tilgjengelig for alle, ergo er alle forskere.

 

 

 

 

NRK lærte meg noe nytt i 2014. Har du tilgang til nett kan du kalle deg «forsker». Dette betyr faktisk at jeg kan kalle meg «forsker» det. Kult, ikke sant?

 

Forskeren sin det.

Forskeren sin det.

NRK presterte ihvertfall kunststykket å titulere konspirasjonskrøkka Hans Kristian Gaarder som «forsker», og ikke minst invitere fjompen til en vaksinedebatt på NRK, mot overlege Sveinung Wergeland Sørbye.
Og kort forklart: Det er omtrent som arrangere et dragrace mellom  Frognertrikken og en blodtrimma formel-1 bil. Det er ikke underholdende engang.
Og NRK kan ikke skylde på uvitenhet her. NRK visste veldig godt hvem det var de presenterte som «forsker» her. Gaarder hadde tidligere deltatt på «Trygdekontoret» i tospann med sin minst like konspirasjonsorienterte våpendrager Ingunn Sigurdsdatter, tidligere Røiseland. Det var der Gaarder blant annet kunne fortelle oss at Rihanna var et sentralt medlem i skurkeklubben Illuminati, akkompagnert av Røiseland som kunne fortelle oss at vaksiner egentlig var en CIA konspirasjon for å overvåke oss alle med mikrochips.

 

Abgtsiv-Forsker-NRK

Billigere enn en utdanning i det minste.

Hva NRK ønsket å oppnå med dette? Ikke spør meg. Hvis Hans Kristian Gaarder er en «forsker», så er James Bond en kvalifisert gynekolog. Det eneste NRK egentlig klarte var vel å sette en ny rekord i «falsk balanse«. Og hva ambisjoner angår, det kan vel knapt kalles en særlig fornuftig en? Men hvis det var oppmerksomhet de var ute etter fikk de i det minste det. Noen bør likevel forklare NRK et par ting.
– «Berømt» og «beryktet» er ikke det samme.
– «Kildesjekk» og «research» er ikke landsbyer i Belgia.
– Når et tema diskuteres, er det en vesensforskjell på «motstand» og «kvalifisert motstand».

Når til og med en noldus som meg har fått med meg dette, så er det vel ikke veldig mye forlangt at en journalistisk institusjon har fått med seg det samme, eller hva? Eller var det den egentlige leksen 2014 skulle lære meg her? At journalisme ikke er et «fag» lengre, bare dra hva satan du vil ut av røven, kjør det på lufta og sats på at det sikkert ordner seg. «Redaksjonellt ansvar» døde, og er nå erstattet med en gullfisk som slipper ut en luftboble for «ja», og to for «nei».  Fett nok det. Kjedelig blir det neppe. Om popcornbudsjettet mitt tåler det, vel det er et annet spørsmål. Det er temmelig sprengt allerede.

 

 

 

6. Men hva sitter Marius igjen med?

 

 

 

Marius lærte som sagt mye i 2014. Men den viktigste (og beste) leksjonen har jeg spart til slutt. Viktigheten av å komme seg vekk fra nettet nå og da. En ny diagnose bør snarest inn i legekunsten: Nettblindhet. Det kan sammenlignes med «fartsblindhet» som rammer bilførere, den eneste forskjellen er at tilbringer du for mye tid på nett vil du bli hellig overbevist om at Norge er et land befolket av skrotinger. Og gå ut en tur. Møt mennesker. Stemmer egentlig dette? Jeg liker fortsatt å møte nye mennesker. Jeg vil vel anslå at 80-85% av mennesker jeg har møtt er trivelige, oppegående og varme mennesker jeg er glad jeg fikk stifte kjennskap med. Og det er heldigvis en ting Norge på nett ikke klarte å drepe. Nettet er kjekt å ha, men det erstatter ikke det som gjør livet verdt å leve: Menneskene i det. Nettblindheten min er heldigvis en sporadisk ting som går over ganske kjapt. Og takk for det. Ellers hadde jeg ligget i fosterstilling hver eneste dag og grått mine modige tårer. Og det har jeg ikke energi til lengre. Gråt en gang i uka, le en gang om dagen, og kom dere ut en tur. Det er ikke så verst. Og det er billigere enn intens psykoterapi.

 

 

Klein-Dø

Smurfedrops!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med takk til «Alternative behandlere gjør ting som ikke virker (eller er farlige)» for illustrasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Tull og tøys., Ubegripelig dumhet. | Stikkord: , , , , | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: