Fra hjerte til hjerte.


Hjerte-b-9

 

 

 

Det er mange usungne helter i dette landet. Folka som gjør en innsats for å gjøre verden til et bedre sted for ganske dårlig betaling, og ikke så mye som et eneste «takk». Barnehageassistenten som blåser på et skrubbsår, ikke fordi det står i yrkesbeskrivelsen, men fordi han/hun bryr seg. Politimannen som tar seg til å prate med ungdommer han/hun frykter kan havne på mørke veier senere i livet, og mange fler. Beskjedne mennesker hvis innsats skaper en bølgeeffekt. Små handlinger som kan påvirke skjebner på uante måter i fremtiden.

Av og til bør slike individer hedres. Det er derfor det er en stor ære å kunne presentere et slikt individ: Gudmund Ljåbrekke. Filantrop. Ildsjel. En lysbærer i en stadig mørkere verden. Gudmund er nemlig ingen ringere enn stifter, rektor og elev (!) ved Livets Skole. En skole hvis uteksaminerte har inntatt internett med ild og glød en stund nå, og lært oss alle kunsten å la personlige erfaringer og opplevelser overskygge absolutt alt som kan «bevises vitenskapelig». En pedagog som ikke bare har en jobb, men et kall.

 

 

(Bare for sikkerhets skyld.)

(Bare for sikkerhets skyld.)

 

Gudmund Ljåbrekke har valgt å møte meg i sitt hjem. En ganske beskjeden toroms leilighet på Oslos østkant, sparsommelig innredet, men med en hjertevarme som formelig slår imot deg i det øyeblikket du kommer inn døra.

«Åh … beklager det» sier Gudmund. «Termostaten er gåen igjen.»

Gudmund setter seg ned i sofaen, og ruller en røyk. Han feier håret bort fra ansiktet med hånda, og trekker pusten. En fargerik plakat på veggen bak ham med teksten «Stay zen» omkranser hodet hans.

Da så.

Da så.

«Så. hvor skal vi begynne?» sier han med et skjevt smil.

«Hva med hvordan Livets Skole er organisert og strukturert?» spør jeg.

Gudmund lyser opp. «Det er faktisk ganske spennende. Livets Skole er faktisk delt inn i 3 ulike institusjoner. Jeg leder Livets Skole, broren min Hallvard leder Livets Harde Skole, og lillebroren vår Trygve leder Livets Knallharde Skole.»

«Ok … Men følger da disse forskjellige institusjonene forskjellige læreplaner med ulikt pensum og litteratur?»

Gudmund himler med øynene. Jeg har tydeligvis tråkka i salaten.

«Allerede der må jeg arrestere deg», sier Gudmund. «Pensum? Læreplan? Det er jo det som er selve problemet med såkalt «moderne utdanning». Vi presses inn i en form, og får ørene tuta fulle av «objektive sannheter», når det eneste «fakta» er at det ikke finnes noen. Jeg sier ikke at vi sitter på sannheten, men som vi alle vet; En diamant kan ha feilskjær og riper, men det gjør den ikke mindre verdifull.» 

Jeg blir forvirret. «Så … Hvor fikk du egentlig din utdanning?»

«På nettet», repliserer Gudmund. «Det lærte meg ansvar, siden vi måtte sette våre egne karakterer.»

«Og du … ble uteksaminert med toppkarakterer?»

«Japp.» Gudmund smiler. «Hvordan visste du det, forresten?»

 

 

Hjerte-b-10

 

 

Jeg må innrømme at jeg sliter litt nå. Å komme til bunns hva Livets Skole egentlig er, er tydeligvis noe man ikke kan lære i løpet av en kort samtale. Jeg får i det minste prøve å få tak på grunnkonseptet egentlig er.


Tør ikke krangle på det.

Tør ikke krangle på det.

«Så hvis du skal beskrive Livets Skole for en total noldus som meg, hvor ønsker du å begynne?» spør jeg forsiktig.

Nå blir Gudmund ivrig. «Livets Skole forstås best når man skjønner kjerneverdiene. Hvor den viktigste selvfølgelig er formelen ‘Pa=X2’. Kort forklart; Personlig anekdote=Dobbelt så sant.» 

Her faller jeg nok litt av igjen. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg må tydeligvis ha alt inn med teskje. «Jeg har hørt dette ordet ganske mange ganger, og beklager hvis det er et dumt spørsmål, men er ikke «kjerneverdier» egentlig bare et av disse tomme buzzordene som brukes temmelig ukritisk i hytt og pine?»

Gudmund rister på hodet. «Nei på ingen måte. Du må ha fokus på verdiskapning, og for å skape verdier må du ha kjerneverdier slik at det kan oppstå en synergi. Ut av den synergien utløses positiv energi som blir en slags sommerfugleffekt for å si det enkelt. Det er vel det som på en måte blir forretningsmodellen vår.»

Jeg merker jeg blir svimmel. «Men hva betyr alt dette?»

Gudmund smiler. «Mer kaffe?»

 

 

Hjerte-b-11

 

 

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Hittil har ikke denne samtalen hatt den ønskede effekten jeg håpet på. Ljåbrekkes budskap føles fortsatt ganske vrient å formidle, og jeg sitter med følelsen av at feilen ligger hos meg. Jeg stiller rett og slett feil spørsmål.  Jeg bestemmer meg for å finne en ny innfallsvinkel.

«Hvor kom ideen fra å starte Livets Skole fra?»

Gudmund blir plutselig alvorlig. «Du er faktisk den første som spør meg om det. Det var en prosess som startet da jeg var ung. Jeg begynte rett og slett å lure på ting. Vi lærte om tyngdekraften på skolen, og jeg klarte ikke å kvitte meg med følelsen av at det var en litt for hendig forklaring. Etter det begynte jeg å grave litt i materien bak de «vedtatte sannhetene» og magefølelsen min fortalte meg at noe var galt.»

Ah. Nå begynner det å ligne på noe. «Var det noen «vedtatte sannheter» bortsett fra tyngdekraften som fikk magefølelsen til å reagere?»

Gudmund reiser seg og ser ut av vinduet. Han sukker dypt. «Oioioi … Hvor skal jeg egentlig begynne? La oss ta følgende premiss og legge til grunn: Du har blitt løyet til. Alt du har lært er feil. Hvem er det isåfall som står bak en slik diabolsk plan? Der må man starte. Verden er en løk den. Vi skreller bort skall på skall av løgner for å entre kjernen i det hele. Essensen av vår eksistens. Ta pengesystemet vi har vært slaver av i flere tusen år: Kan du tenke deg en mer effektiv måte å slavebinde menneskeheten på?»

Blikket mitt vandrer til en konvolutt som ligger på et bord litt lengre borte. «Centrum Inkasso». Jeg lurer på om jeg skal si noe, men lar det være.

Hjerte-B-6

Nybegynnertabbe.

«Vel, jeg kan forstå at å betale regninger og skatt etc. er noe herk innimellom, men hvordan går du fra å ha en iboende motstand mot moderne markedsøkonomi til å starte en skole?»

«Problemene starter jo der. Indoktrineringen av ungdommen. Problemet er at «skolene» programmerer ungdom til å bli lydige slaver. Uvitende sauer. Og konklusjonen er enkel: Når uvitende mennesker briljerer med sin uvitenhet, så blir alle andre som også er uvitende imponerte. Dette er et av satsingsområdene til Livets Skole, og dette står vi sammen om. Skulder ved skulder, sammen mot ensrettingen.»

Ok. Jeg begynner i det minste å se et mønster. «Men disse ideene kan da ikke bare ha dukket opp helt av seg selv?»

«Nei», svarer Gudmund kjapt. «Det er kanskje vanskelig å skjønne for en som deg.»

«En som meg?»

«En tenker. En analytiker.» Gudmund ser skarpt på meg nå. Holder øyekontakten stoisk, uten å blunke. «Jeg var en tenker. En analytiker. En systemslave. Til slutt slo det meg; Allikevel har jeg en murrende følelse av at det er noe som ikke stemmer, og det er den følelsen jeg vil henvende meg til nå.»

Jeg får nesten lyst til å spørre om denne murrende følelsen er andres latter, men holder tann for tunge. «En følelse av at verden er urettferdig vil vel alle som har levd minst 10 år få innimellom, men er det gode nok bevis til å starte en skole som fremmer dette som en ideologi?»

«I korrupte systemer kan du ikke stole på «beviser». Du må finne dine egne. Jeg trenger ikke bevise noe på systemets premisser. Det er den «inne i boksen tenkingen» som ødelegger veien til sannheten.»

 

 

Hjerte-b-12

 

 

You think ...?

You think …?

Det har vært en intens dag så langt. Gudmund har fortalt. Han har delt. Han har pratet i flere timer, og likevel klarer jeg ikke å kvitte meg med min murrende følelse: Har han egentlig sagt noe? Jeg bestemmer meg for kanskje å forhøre meg litt om de som tross alt gir Livets Skole livets rett: Elevene.

«Fortell litt om studentene dine.», sier jeg. «Hvem er den typiske eleven ved Livets Skole?»

«Tja … Det tror jeg best kan beskrives med å ta et enkelteksempel. Det var en ung mann for noen år siden, og igjen, han hadde egentlig ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn og opplæring, men hans magefølelse, hans intuisjon hadde alltid skreket «NEI!». Han bare visste at det var mørke krefter som sto i bakgrunnen, og styrte ham mot avgrunnen.»

Jeg føler jeg blir litt urolig. «Du er sikker på at han ikke var psykotisk?»

«Nei», repliserer Gudmund kjapt. «Jeg tror han var steinbukk.»

 

Burde funke det.

Burde funke det.

Gudmund trekker igjen gardinene.

«Uansett så trengte denne unge mannen et fellesskap. Han fant seg aldri til rette. Han passet aldri inn, og derfor kom han til oss. Et sted hvor han ikke ble dømt eller forfulgt. Et sted hvor han kunne lære, og ikke minst føle aksept og tilhørighet, sannsynligvis for den første gangen i sitt liv. Det er kanskje den viktigste grunnstammen i vår lære: Intuisjonen din er en ressurs du må verne med nebb og klør. Den vil alltid være under angrep fra «you know who», og hva så? Du er mer enn en person. Du er en ide. Et konsept. Og ideer og konsepter er skuddsikre.» 

Ok. Nå henger jeg i det minste med. «Hvilke ideer og konsepter egentlig?»

Gudmund himler med øynene nå. «Det er så mye, men for å bli spesifikk; Vi vet at CIA har utviklet en RFID-chip som kan implanteres under huden, eller en nanochip som kan distribueres gjennom, ja- vaksiner. I tillegg til å inneholde et GPS-system som gjør at myndighetene alltid vil vite hvor du er, inneholder også en slik chip muligheten for tankemanipulasjon.»

Nå er jeg en smule forvirret. «Du bruker ordene «Jeg vet». Så med andre ord så må jo til og med du tro på en objektiv sannhet. Hva skjer da hvis en elevs intuisjon ikke stemmer overens med din. Tross alt må jo en av dere enten ta feil, eller ljuge?»

Hjerte-B-7

«Eg klør sånn på pungen!» – Sokrates.

«Slett ikke.» Gudmund ser nesten overrasket ut. «Som Gandhi engang sa; «Sannheten er bare en illusjon skrevet med blodet til fritenkende kjettere henrettet på vitenskapens alter.» Jeg har som rektor ingen rett til å devaluere en av mine elevers oppfatning av virkeligheten. Den er minst like sann, om ikke sannere enn min. Dette er essensiellt. Slipp taket i dette enkle grunnprinsippet og jeg blir en del av tyranniet jeg sverget å bekjempe med nebb og klør.»

«Men hvis nå en har bestemt seg for at f.eks. Elvis ble drept av CIA, og en annen har bestemt seg for at Elvis fortsatt er i live, blir ikke det litt vrient?»

Gudmund ser på meg med forbløffelse i blikket. Som om jeg er en vilt fremmed fra en annen planet som har invadert hans hjem.«Beklager, men nå henger jeg ikke med. Jeg skjønner rett og slett ikke spørsmålet.»

Ikke det nei. Jeg tror vel på dette tidspunktet at det kanskje er like greit å gi meg. Det er likevel en ting jeg lurer på.

«Synes du virkelig med hånda på hjertet at dette er forsvarlig? At dette er en «skole» Norge trenger?»

Gudmund smiler. «Trenger? Absolutt ikke. Men det er den eneste skolen Norge fortjener.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjerte-b-13

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Plastisk åndelighet., Svadaargumentasjon., Uncategorized | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: