Fra hjerte til hjerte: Min indre banan.


 

 

 

 

«Always take a banana to a party.» – Steven Moffat.

 

 

 

banana-costume

Return Of The Killer Banana.

 

 

 

Etterhvert som samfunnsdebatten raser videre, og skillelinjene dras opp, føler jeg meg gammel. Alt polariseres, folk deler seg i leire, og jeg føler jeg har sett alt før. Nyansene forsvinner, og «diskusjonene» blir egentlig bare patetisk tvangsposering. Ingen er egentlig interesserte i å komme ned i kjernen i en problemstilling, men i å forsvare sitt «syn», sin «mening» uansett hvor virkelighetsfjern den måtte være når den gås litt etter i sømmene. Mennesker tråkker i bakken, og forsvarer sin patetiske «stick in the ground» med dødsforakt, og alt blir bare meningsløs støy. Derfor er det ekstra kult for meg når verden har noe nytt å by på. Jeg våkner. Føler meg ung. Det er derfor jeg med stor glede og iver kan presentere en person som har introdusert meg til noe nytt: Tormod Christensen. En mann som de fleste menn, men med en liten hemmelighet han nå vil dele med oss uinnvidde: Tormod er en banan. En banan fanget i en menneskekropp.

 

Ray-Ban. Ana.

Ray-Ban. Ana.

Tormod har gått med på å møte meg på en ganske stille cafe i Oslo sentrum. Han ser ned. Han virker urolig. Nervøs. En mann som tydeligvis har møtt motstand. En mann som er vant til å bli dømt. Han setter seg. Blikket flakker, og han skjelver litt. Jeg prøver å roe situasjonen etter beste evne.

«Hei, Tormod», sier jeg bare. «Går det bra?» Han senker skuldrene litt.
«Joa. Jeg er bare litt urolig med tanke på alt dette. Jeg vet vel ikke helt hvor jeg skal begynne.»
«Joda, jeg ser den.», sier jeg. «Hva med hvorfor du valgte å dele din historie akkurat nå?»

Tormod ser ut til å roe seg litt. Han har ihvertfall et utgangspunkt. Han trekker pusten.
«Det har vel litt med mediefokuset i det siste å gjøre. Kontroversen rundt Bruce/Caitlyn Jenner, og den derre patetiske kjønnsskiftegreia. Alt kjøret rundt han derre Tooji kisen som kommer ut av skapet som skinkerytter. Fint for dem altså, men hva med alle minoritetene som forsvinner? Vi som er for små og ubetydelige til at noen bryr seg? Hvem snakker på våre vegne? Hva med oss?»

 

Alle starter et sted.

Alle starter et sted.

«Det er vel et ålreit sted å starte det? Når følte du først denne … Vel … «Dragningen» i mangel av et bedre ord, mot bananer?» Tormod ser ettertenksom ut.
«Jeg har snakket endel med min mor om dette, og hun påstår hun så tegnene ganske tidlig. Hun fortalte blant annet at jeg ganske tidlig gråt ganske sårt hver gang hun delte en banan i to. Hun erindret og at jeg fikk et voldsomt raserianfall første gangen jeg så en boks med Banos i butikken. Hun roet meg ned med at hun tok meg med seg bort til fruktavdelingen, hvor hun plasserte meg foran bananklasene som lå der. Det hadde visst en beroligende effekt på meg å se bananer ligge i fred. Som om de hvilte. Hun tenkte ikke så mye på det der og da, men etterhvert som min trang til å leve ut min indre bananitet ble tydeligere, kobla hun vel litt, og skjønte at dette ikke bare var snakk om tenåringstrass. Det lå et dypere latent behov i bunnen. Mitt «indre kaos» var egentlig en skjør liten banan som kjempet febrilsk for sin rett til å eksistere. En kan kanskje fjerne gutten fra bananen, men ikke bananen fra gutten. Etterhvert ble det vanskeligere og vanskeligere å se hvor «Tormod» endte, og «bananen» begynte. De fløt sammen i en slags symbiose, og ble uadskillelige. Litt mann, litt banan, men aldri komplett hvis du skjønner.»


Jeg vet ikke helt hva jeg skal si akkurat nå. Denne tematikken går litt over hodet på meg. Jeg henger rett og slett ikke helt med. Hvem kunne vel ha ant at frukt kunne skape så mange komplikasjoner for en ung mann? Men jeg velger å forfølge denne innfallsvinkelen likevel. Jeg er tydeligvis på sporet av noe.

 

 

 

«Nobody peels a banana before stabbing themselves with it.» – Jarod Kintz.

 

 

 

 

10408088_10155467460570394_8621934235772651254_n

Når verdener kræsjer.

«Så dette er altså noe dine foreldre er inneforstått med? At deres sønn er … Vel, en banan fanget i en menneskekropp?»
«Å ja. Men det var en helvetes prosess.» 
Tormod sukker, og trekker pusten. Dette er tydeligvis et sårt punkt.
«Jeg … «Kom ut av skapet» er kanskje en grei måte å si det på, i 2003. Jeg var da 14, og klarte ikke kjempe mot lengre. Jeg husker kampen som raste i meg. Jeg lå oppe om natta og gråt mine modige tårer, og ba. «Kjære Gud, jeg vil bare være en vanlig gutt! Ikke en banan!» Men enten lyttet ikke Gud, ellers så ga han faen. Til slutt gikk det ikke lengre, og jeg måtte ta «samtalen» med mor og far. Fortelle dem at jeg ikke var som alle andre. Fortelle dem at «sønnen» de ønsket seg og elsket i virkeligheten var en … banan.» En enslig tåre renner nedover Tormods kinn. Han skjelver. Jeg burde kanskje ikke presse på, men Tormod har valgt å dele sin historie, og da er det viktig å få med alt. Jeg fortsetter.
«Hvordan forløp denne prosessen, denne samtalen videre? Det var vel tross alt ikke lett for dine foreldre å ta alt dette innover seg?»

 

 

Aner ikke. Men lykke til.

Aner ikke. Men lykke til.

Tormod tar en slurk beksvart kaffe. Han stålsetter seg. Dette er et øyeblikk han har grudd seg for lenge, men han gyver likevel på.

«Jeg må vel starte med mamma. Det var hun jeg «kom ut» til først. Min mor er en varm og forståelsesfull kvinne, men det var nok likevel mye for henne å fordøye. Hun lyttet, og prøvde etter beste evne å ta til seg det jeg sa, men når alt kom til alt, tolket hun nok det jeg forsøkte å formidle på sine egne premisser. Jeg husker fortsatt spørsmålene. «Er du sikker på at alt dette ikke bare er en fase?», «Kanskje du bare ikke har møtt det rette mennesket ennå», «Men Tormod … Har du noen gang forsøkt å … ikke være en banan?», og slik fortsatte det. Til slutt orket jeg ikke mer, satte meg ned og forklarte at å be meg fornekte min indre bananitet, var det samme som å be meg slutte å puste. En forferdelig ting å måtte si til sin mor, men hun måtte velge der og da: La meg leve som en banan, eller miste sin sønns kjærlighet. Hun forsøker fortsatt å venne seg til alt dette, eller det gjør vi vel begge, og vi nærmer oss hverandre forsiktig og langsomt. Et skritt av gangen, en dag om gangen. Det er en treig prosess, men min mor er en veldig tålmodig kvinne, og det har jeg heldigvis arvet. Vi har god tid. Et skritt fram, og fem tilbake.»

Jøss. Ikke helt A4, men mor fortjener likevel cred for å ikke gi opp, men jobbe for å gi sin sønn aksept. Det skal hun ha. Men hva med far? Tormod ser ned.

Bananskjendere!

Bananskjendere!

«Fattern ja … Oh, boy. Det er selvfølgelig lett å dømme, men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det; Det ble en helvetes tøff prosess. Min far er tross alt en enkel landsens mann. Han ønska seg vel en sønn som fløy etter jenter, lurdrakk sprit på bøgdafester, og spilte fotball på løkka. Og vel, det må vel i hans forsvar gå an å si at slik ble det vel ikke akkurat. Jeg satte meg ned med min far. Min mor var der og som en slags «buffer» om du vil. Hun var med rette bekymret for hvordan min far ville reagere på alt dette, og med det i bakhodet, begynte jeg vel egentlig bare å forklare hvordan det var å være meg. Kampen jeg hadde utkjempet med meg selv, håpet om at jeg innerst inne egentlig bare var som alle andre, skammen, fornektelsen, skuffelsene og nederlagene etterhvert som jeg innså at bananen ikke var et monster, men min egentlige identitet her i verden, og ikke minst hvor redd jeg var for at alt jeg fortsatt var glad i skulle forsvinne fordi at verden rett og slett ikke var klar for å møte bananen. At jeg var den samme jeg alltid hadde vært, han visste nå bare min dypeste, innerste og mørkeste hemmelighet. Min far satte øynene i meg. Iskalde. «Jeg har ingen sønn», sa han bare. «Jeg har en jævla banan.» Og der stagnerte vel relasjonen mellom meg og min far. Mannen er gårdbruker, og ønsket vel at jeg som en eldste sønnen skulle benytte meg av odelsretten, og føre farsarven videre. Han hadde vel neppe sett for seg «Min sønn, odelsbananen», så jeg dømmer han egentlig ikke for hans reaksjon. Den er forståelig. Men likevel sår. Jeg hadde en drøm om å gjøre far stolt, men bananen kom i veien. Som den så ofte gjør.»

 

 

 

«You can’t teach calculus to a chimpanzee. So just share your banana.» – John Rachel.

 

 

 

AAAAC_GywgAAAAAAAHaPZA

Hittil ikke importert til Norge.

Tormod er en rystet mann nå. Tårene har trillet, og etter en liten pause ser det ut til at han er klar for å prate igjen.
«Beklager det der», sier Tormod. «Det er en del som fortsatt er litt sårt.»
«Ikke tenk på det», sier jeg. «Det jeg først og fremst lurer på er vel om du ikke føler deg ensom?» Tormod ser plutselig oppspilt ut.
«Ensom nei? Du trodde vel ikke at jeg er den eneste i Norge som er en frukt fanget i menneskekropp? Det er ganske mange av oss. Faktisk så mange at vi har egen interesseorganisasjon. NFFFP1998. Eller «Norsk Forbund For Fruktpersoner Av 1998.»

Nå blir jeg nysgjerrig. En egen organisasjon for bananer fanget i menneskekropper? Tormod ler oppgitt.

«Det du må forstå er at fruktvestitisme/fruktofili eller fruktpersoner om du vil er en meget sammensatt gruppe. Det er et enormt spekter innen fruktismen (i mangel av et bedre ord), hvor individuelle avvik ikke er det som skiller oss, men derimot det som gjør oss sterke.»

Oi. Her har jeg mye å lære skjønner jeg. Jeg starter like greit med å få definisjonene på plass.

Conga, conga, conga ...!

Conga, conga, conga …!

«Så hva er forskjellen på en … fruktvestitt og en fruktofil?»
«Jo, en fruktvestitt kan være hvem som helst. En heterofil familiemann som rett og slett tenner seksuelt på å kle seg ut som frukt. En fruktofil, eller fruktseksuell som meg, har ingen seksuelle følelser rundt frukt, bare et dypt ønske om å få leve som en frukt, som i mitt tilfelle, en banan.»
«Så det er snakk om flere frukter her?»
«Å ja. NFFFP1998 har mange undergrupper. Ananasvestitter, appelsinpersoner, epleseksuelle, druofile og flere enn jeg kan nevne. Frukt er den eneste fellesnevneren, derfor fungerer NFFFP1998 som en paraplyorganisasjon.»
«Så du er i en organisasjon for bananseksuelle?»
«Ja, eller organisasjon … Jeg er jo strengt tatt det eneste medlemmet. Det samme gjelder for nesten alle undergrupperingene av NFFFP1998 når jeg tenker etter.»
«Så hvilken funksjon fyller det å ha en egen organisasjon for en seksuell/personlig trang du tydeligvis er den eneste i Norge som har? Er det ikke litt flisespikking å plassere deg selv i en så trang og spesifikk bås? Er det virkelig nødvendig?»
«Ja … Er det ikke det da? Se på samfunnet rundt deg. Er det en ting folk hater, så er det jo nettopp det å ikke ha en spesifikk bås å putte deg i. Samfunnet trenger tydelige definisjoner på hvem du er. Hvis de ikke har disse trange båsene å putte deg i blir de jo skitnervøse. De vet jo plutselig ikke hvem de skal hate engang!»
«Men betyr det noe for deg personlig?»
«Nei, herregud. Skulle bare ønske folk lot meg få være Tormod egentlig, jeg. Holder i massevis for meg.»

 

Jeg merker at jeg føler meg gammel igjen.

 

 

 

History, baby!

History, baby!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Bananer, Bisarre innenriksinnfall., En menneskeskjebne., Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: