Den siste polkagrisjakta, eller «Mitt liv som pusher».


 

 

 

Dette er en sann historie. Navn er utelatt av hensyn til personvern. Men min rolle må med. Min rolle som … polkagrismannen. Mannen som i en kort periode for en del år tilbake sto for den illegale trafikken av … polkagriser.

 

 

Djevelens verk.

Djevelens verk.

 

 

At jeg i løpet av livet har slitt med et heller «heftig inntak» av ulovlige substanser er noe jeg aldri har lagt særlig skjul på. Jeg var ung og stapp teit. Dette var et problem jeg etterhvert fikk rydda opp i, og har levd ganske edruelig og snilt i ganske mange år nå.

Joda. Jeg har dratt den der.

Joda. Jeg har dratt den der.

Likevel bød livet på en utfordring jeg ikke tok høyde for: Når man har kvittet seg med en besettende uvane, hva da? Hva fyller man et tomrom med? Etter å ha sett eks-junkier fylle tomrommet med Jesus, dyr, metadon, magiske trinn på en tavle, og faen hans oldemor slo det meg: Lastenes sum er konstant. Cluet til et godt liv er ikke å styre unna alkohol, dop eller faen hva ellers man måtte bli besatt av. Det er å styre unna selve problemet: Avhengigheten selv. Det er å leve fritt. Ikke bli en slave av noe som kan ta over livet ditt. Ikke la noe som helst påvirke valgfriheten din.

Dette ble for meg ganske tydeliggjort av at jeg på dette tidspunktet bodde i en bygård på Grünerløkka i Oslo, og naboen rett over gangen var heroinlanger. Fint for ham. For min del var dette enkle faktum faktisk ganske terapeutisk. Det var nok litt slemt, men alle junkiene som rant ut og inn der, det var for meg å få mitt eget liv satt litt i perspektiv. Jeg var rimelig ute å sykle en periode, men jeg endte ihvertfall ikke opp med knekk i knæra hos naboen, med å stotre fram «Ja men helvete heller, jeg betaler deg jo på mandag! Faen, det veit du!» Det var litt slitsomt at dassen oppe i trappa alltid fløyt over av sprøytespisser og blodige dasspapirfiller, men av en eller annen grunn; Meget terapeutisk. Å vite at jeg aldri ville sitte der med sila i arma, det føltes egentlig ganske deilig.

 

 

 

Æresord!

Æresord!

Jeg hadde mine egne utfordringer uansett. Å fylle et liv, eller rettere sagt å skape et. Og det kjekke med å leve blant folk som «sliter en smule» (bygården der jeg bodde var fin sånn) er at du får mange eksempler på hva du ikke bør gjøre. (Å sitte i en park og drikke øl klokka 12 på formiddagen funker sikkert for noen, men ærlig talt, så tørst blir jeg aldri.) Jeg trengte noe å fylle tida med, og da helst noe ikke som ødela kroppen og huet. Og for meg ble løsningen å tegne og male igjen. Dette var noe jeg hadde elsket da jeg var yngre og noe jeg virkelig hadde savnet. Som sagt så gjort, jeg fant et aktivitetssenter hvor mennesker fra ulike samfunnslag, med ulike utfordringer tegnet, malte, sydde, vevde og gud vet hva, og plukket opp min gamle kjærlighet igjen. Det var magisk. Det var som å treffe igjen en gammel venn jeg ikke hadde sett på mange år, bare for å oppdage at ingenting egentlig hadde endret seg. Jeg var rusten, og skalv på hånda, men etterhvert kom «godfølelsen» tilbake, og jeg følte at jeg i det minste var der jeg engang var igjen. Slett ikke verst.

 

 

Et av mine egne arbeider.

Et av mine egne arbeider.

Det å gjenoppdage min gamle besettelse bød likevel på en utfordring: Når mennesker med felles interesser samles kommer det til et punkt hvor det blir et poeng å være «sosiale». Mennesker har visst en hang til dette som jeg etterhvert skjønte, og når nordmenn vil gjøre noe «sosialt» er det tydeligvis bare en ting å gjøre: Ta buss til Sverige.

Dette er et sosialt rituale basert på en ting: Priser. Enkelte ting som fascinerer nordmenn (først og fremst børst og tobakk) var på denne tida mye billigere i Sverige, og er det en ting som får sevjen til å stige i en nordmann, så er det tanken på å gjøre en god «deal». Vi er fine sånn. Det viste seg jo og at jeg var utmerket selskap å ha med på en slik tur. Hvorfor? Fordi jeg ikke handlet alkohol. Dette betød en ting: Mange som lurte på om de kunne få alkoholkvota mi. Jeg ga den villig vekk til den første som spurte. Alt jeg egentlig hadde tenkt å kjøpe i Sverige var en kartong røyk uansett. En last jeg dessverre fortsatt ikke har klart å kvitte meg med.

 

 

 

*Sniff!*

*Sniff!*

Uansett, vel framme i Sverige bar det «raka vegen» til et kjøpesenter. Siden jeg ikke hadde noen interesse av Systembolaget, fant jeg en butikk, kjøpte en kartong med sigaretter, og tenkte «Ja vel. Det var jo fett. Hva skal jeg bruke de neste timene på?» Jeg surra rundt og kikka. Kjøpe et TV-spill kanskje? Ah. De var dyrere enn i Norge de. Ikke det nei. Poenget med «harryhandel» som jeg ser det, må da være å anskaffe noe som gir deg et eller annet, og da aller helst noe som er vrient å få tak i, eller som koster skjorta i gamlelandet. Det var da jeg fikk øye på en 5-kilos pose med polkagriser. Yi-ha! Så vidt jeg kunne huske var da det ganske digg? Og det var da lenge siden jeg hadde sett noe slikt i Norge? Joda. Dette var greier! Unge Aanonlie forlot Sverige med en kartong sigaretter og 5 kilo polkagriser. Dæven. Nå blir det … Ja. Deri ligger det et jævlig godt spørsmål: Det blir hva?

 

 

 

Nybegynnerfeil.

Nybegynnerfeil.

Så der satt jeg altså. I en bygård på Grünerløkka. Bare meg, en kartong røyk, og 5 kilo polkagriser i en diger pose. Jeg tok en. Og til min store overraskelse oppdaget jeg en ting jeg slett ikke hadde tatt høyde for: Jeg liker ikke polkagriser. GENIALT EGON! 5 kilo av faenskapen! Hva nå? Pælme driten i søpla?! Fankern heller! Jeg hadde tross alt drassa med meg skiten helt fra føkkings Sverige! Nei nu jävlar! Det måtte da finnes en løsning på dette dilemmaet? (Bloggers anm.: At dette faktisk kvalifiserte til et «dilemma», sier strengt tatt mer om mitt liv på dette tidspunktet enn jeg føler meg komfortabel med.)
Men etter mye om og men, klarte jeg å komme fram til et mentalt kompromiss: Jeg legger driten i et skap. Ute av øye, ute av sinn. Om ikke «løst», så i det minste mindre plagsomt. Jippi. Moro med svenskehandel, gitt!

 

 

Jesus no like.

Jesus no like.

Uansett mine sjelelige kvaler, livet gikk da videre. Det rant fortsatt junkier ut og inn hos naboen. De dura opp trappa, satte seg på dass og kjørte i seg den ene karamellen etter den andre. Alkisen i toppetasjen lurte fortsatt på om jeg gadd å bli med på drikketur i parken, og dama i etasjen over meg ble jevnlig dengt opp av sønnen til kjæresten. (LANG historie.)
En dag ringte det derimot på døra, og det skulle vise seg å bli starten på en litt sær (og hittil ukjent) del av lokalhistorien på Grünerløkka. Jeg åpna. Det sto ei jente der. Hun skalv. Kunne vel være 25-30? Vanskelig å se med knarkere. Hun lurte på om jeg hadde sett pushernaboen.

Følgende samtale (tatt etter en litt sliten hukommelse) utspant seg:
Meg: «Nei, jeg aner ikke hvor fyren er jeg.»
Hun: «Ja, men faen jeg MÅ snakke med han jo! Faen du skjønner jo ikke en dritt!»
Meg: «La meg gjette: Du kjøper dop av fyren, og nå er du tom?»
Hun: «Uh … Joa. Faen skal jeg gjøre da?!»
Meg: «Det er ditt problem.»
Hun: «Hakke noe å selge du da?!»
Meg: «Nei, vet du hva! Ikke bland meg inn i det dritet der! Er ferdig med sånt piss jeg! Alt jeg har er en drøss med forpulte polkagriser jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med!»
Hun: «Polkagriser?»

 

Finnes også som stikkpille.

Finnes også som stikkpille.

Dette ble opptakten til mitt liv som … (Wait for it …) … polkagrispusher på Grünerløkka. Jeg gikk inn, tok en liten stekepose med ziplock, fylte med polkagriser, og endte opp med 20 kr. Hvorfor knarkerne på Grünerløkka hadde en sånn forkjærlighet for polkagriser er for meg fortsatt et mysterium, men 2 timer etter at denne litt slitsomme jenta hadde dratt, sto en ny knarker på døra.
«Er du … uh … han derre fyren som har polkagriser? Kunne jeg kjøpe en påsa?»
Joda. 20 kr til. Det var tydeligvis prisnivået. Dette fordi hun jenta som kjøpte først insisterte på å «i det minste betale noe», hvorpå jeg bare hadde sagt «Hva synes du er fair da?», og hun hadde bare dratt opp en 20 kroning. Egentlig var jo jeg bare glad for å bli kvitt skiten, og hadde jeg brukt huet, hadde jeg bare gitt henne hele 5-kilos sekken. Hvorfor jeg begynte å dele det opp i små porsjonspakninger til 20 kr. stykket? Aner ikke. Gammel refleks? Gammel vane? Beats me. Men ordet spredte seg. Om «polkagrismannen» i en litt sliten bygård ved Birkelunden. Som delte ut små stekeposer med polkagriser til 20 spenn. Damn, it feels god to be a gangtsta.

 

 

 

 

Hunting high and low.

Hunting high and low.

Høsten sto for døra. Det var September, og jeg og langernaboen hadde en slags sær symbiose på gang. Knarkerne kom, handlet heroin og hva de nå ellers måtte gå på av ham, opp på dass, sette en smell, og ned til meg etterpå for dagens batch med polkagriser. I motsetning til naboen hadde jeg derimot en kjempefordel: Ingen forsøkte å prute eller krite. Ordet spredte seg: Polkagrismannen var ganske fair. Han forsøkte aldri å bøffe noen. Han ga deg en liten stekepose med «godsaker», (dama i kassa på Rimi rundt hjørnet hadde faktisk sagt «Stekeposer nå igjen?» ved en anledning) og tok imot 20 spenn. Enkelt og greit. Polkagrismannen var en stille og rolig fyr som aldri stilte spørsmål. Aldri stilte dine motiver i tvil. Han ga deg det du ville ha, tok penga dine og ønska deg en god dag. Og i motsetning til langernaboen spiste han heller ikke av sine egne varer. Så hva gikk galt? Hvorfor ble polkagrismannen bare en kortlivet del av lokalhistorikken på ærverdige Grünerløkka?

For det første gadd ikke polkagrismannen å dra på Harryhandel til Sverige lengre. Han skjønte rett og slett ikke vitsen. Polkagrismannen vokste rett og slett litt opp. Polkagrismannen skjønte etterhvert som knarkerne stilte seg i kø at «There but the grace of God go I«. Polkagrismannen skjønte at ville han ha en framtid, måtte han bryte med de destruktive elementene som en gang holdt på å ta livet av ham. Og sist men ikke først; Polkagrismannen gikk … (wait for it …) … tom for polkagriser. Og en polkagrismann uten polkagriser, er tross alt pr. definisjon bare en mann. Og det er da ikke så verst bare det?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veni vidi vodka.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: En menneskeskjebne., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted, Tull og tøys. | Stikkord: , | 3 kommentarer

Innleggsnavigasjon

3 thoughts on “Den siste polkagrisjakta, eller «Mitt liv som pusher».

  1. Kristin Røise

    Utrolig bra fortalt om en tid av ditt liv! Og godt du har lagt både doping- og polkagrislivet bak deg. 🙂

    • Ekle sukkerjævler … 😀

      • Kristin Røise

        Husker ikke åssen disse sukkerjævlene smaker, så kanskje jeg må kjøpe meg en pose. 😀 Nå veit jeg jo at det går an å få solgt dem hvis jeg ikke liker dem. Kjekt. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: