Rock’n roll. Fiskeboll. Trønder-edition.


 

 

 

 

«Æ lånt mæ tjukke bøker, og læst te æ stupt, om store filosofa og folk som tenke glupt.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

 

Ah. Barndomsminner.

Ah. Barndomsminner.

 

 

 

 

Ingenting gjør livet bedre enn en ordentlig saftig kulturdebatt. Opp igjennom har vi hatt en del slike, og temperaturen og engasjementet har alltid vært upåklagelig. Nordmenn har kranglet om slikt siden før Wergeland og Welhaven røyk uklare om hva som egentlig var god poesi, og innspillene har haglet. Norsk kulturdebatt har i bunn og grunn alltid handlet om det samme; Hva er god kultur, hvem bestemmer, markedet eller kunstnerne, bør ikke alle disse überintelligente åndssnobbene holde kjeft snart, og ikke minst; Hvor mye moro er det egentlig lov til å ha i dette landet. Det er likevel en stund siden noen tonet skikkelig flagg i åndsdebatten, men nå ser det heldigvis ut til å løsne litt. Alt takket være en stakkars dame som uttrykte litt tvil om trønderrockens fortreffelighet. Mine damer, herrer og transkjønnede i alle aldre: Velkommen til trønderrockens vakre verden. Skål.

 

 

 

«Æ snakka kunst og litteratur. Du sa: Det e rompa di som e kultur.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

Skjønn dette nå da!

Skjønn dette nå da!

Skal man si noe vettugt om trønderrock, må man kanskje først forsøke å besvare spørsmålet mange tydeligvis sliter med: Hva i all verden er trønderrock? Her stikker jeg tydeligvis rettekaren inn i et illsint vepsebol, en paranoid schizofren maurtue om du vil, men jeg kan ikke skjønne annet enn dette: Hvis en trønder (helst fra Nord-Trøndelag) lager noe som vagt minner om musikk, og fremfører dette på sin egen dialekt, så hey presto: Vi har trønderrock.

Det kan kanskje illustreres slik: Hvis Sputnik hadde vært nord-trønder og sunget «Lukk Opp Din Hjertedør» på trønder-dialekt, så er det pr. definisjon «trønderrock». Da Sputnik covret Åge Aleksandersens «Lys Og Varme» gjorde han det på sin egen drangedalsdialekt, og sorry, (eller gratulerer?) da er det ikke «trønderrock», selv om låta er framført med lik rytme og tempo.

Ekspertene på området «trønderrock» mener tydeligvis at trønderrocken startet med det etterhvert legendariske bandet «Prudence«. Prudence startet sin vei mot toppen i 1969 og ble synonymt med «trønderrock». Det mange glemmer er at Trøndelag fostret et annet band i 1966 som het «Difference«. De kom fra Trøndelag, de spilte musikk, og de var 3 år tidligere ute enn Prudence. Forskjellen? De sang på engelsk. Og sorry, men da er du ute av trønderrockens klamme favn. Dialekt, gjerne med uttrykk ingen egentlig skjønner lengre, er et must. (De færreste utenfor Trøndelags grenser klarer vel å definere «stuppuli» uten å google først.)

 

 

 

«Æ spurt forsiktig da du hadd spandert taxi’n. Du sa: Det e rompa di som e så sexy.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

 

Skjønn det den som kan.

Skjønn det den som kan.

Skal man komme «trønderrock-fenomenet» til livs, er tydeligvis «folkelighet» et stikkord. Nordmenn, og spesielt trøndere er glade i det «folkelige», og de som tydeligvis har fått lov til å definere «folkelighet» i vår hjemlige kulturdebatt er gutta i D.D.E, representert ved frontfigur, Bjarne Brøndbo. Og skal man skjønne hvordan en trønderhjerne fungerer, er det kanskje greit å lære seg Brøndbos definisjon av det folkelige. Han er heldigvis ganske tydelig. Jeg sliter litt med «folkelighet» må jeg ærlig innrømme, men et viktig element er tydeligvis at alle tekstforfatteres store skrekk, «det krampaktige nødrim», omfavnes, og fremelskes som det absolutt største litterære must, siden en eller annen fjomp oppdaget at «hjerte» rimer på «smerte». Vi kan kanskje illustrere nødrimets fortreffelighet med et lite utdrag fra D.D.E sangen «Vinsjan på kaia», D.D.Es egen «Citizen Kane»:

«Æ hadd fått hyre, vi sto bak no’n kassa og klina. Æ lova dæ pakke me silketørkle fra Kina.»

Make it stop.

Make it stop.

Ikke bare et nødrim, men et særdeles krampaktig et der med andre ord. Personlig syns jeg gutta i D.D.E snøyt seg selv for en ganske unik mulighet her. Det er så mye fett man kunne ha gjort her … Man kunne ha vært litt geo-politisk?

  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ spekulert litt på krigen mellom Israel og Palestina.»
    Eller seksuelt nysgjerrig?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ lurt på om æ skoill få te’ en trekant me’ dama å ho Tina.»
    Bekymret for oral hygiene?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ sleit litt me’ ei hælvettes fett-tannpina!»
    Eller litt ettertenksom?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Ætter att æ hadd dængt a, va de itj rart at ho grina.»
    (Hmmm … Kanskje like greit å stanse der?)

Konklusjonen er likevel enkel: Vil du som utøvende kunstner være «folkelig», så ta høyde for at «folket» neppe lytter til tekstmaterialet ditt. Du kan i bunn og grunn slippe unna med hva som helst så lenge du synger disse platte banalitetene på din egen dialekt. Og hvis det virker som at stemningen dør litt, da tar vi den «folkelige underholderens andre triks»: Selvironi.

 

 

 

«Æ har da både hode, skulder, kne og tå. Så koffer e det rompa mi som du ska klå på?» – D.D.E, «Rompa mi.»

 

 

 

sl8um

Slapp helt av. Du er ikke alene.

 

 

 

Her er det jeg sliter en smule. Trønderrockens «folkelige» selvironi er nemlig overraskende hårsår. Hvis jeg har skjønt trønderrocklogikken riktig koker alt ned til dette:

Bitch, please.

Bitch, please.

Joda, dæggern sprute vi er folkelige. Vi er gamle gubber som gjerne viser fram våre dårlig trente pappakropper når vi vrenger av oss på overkroppen med «glimt i øyet», og «intellektualitet» er noe selvhøytidelig tull. Som Bjarne Brøndbo så vakkert sa det om Nina Wester:
» Hun er av typen som mener det er viktigere at alt skal være avant-garde og grensesprengende. Jeg har stor respekt for henne som teaterperson, men de som driver i hennes verden har hodet og rævva full av offentlige penger. De trenger ikke tenke på at det skal komme folk og se på.»
(At D.D.E mottok offentlige midler selv i etableringsfasen, det hopper vi elegant bukk over.)

Så her ligger det en interessant logikk i bunnen, som jeg etter lange analyser TROR kan oppsummeres slik: Du skaper et produkt som peker nese til alt som kan lukte av noe som helst «intellektuelt». Dette er for folket må skjønne! Og helt greit det. Det er når du blir butthurt av at noen påpeker akkurat dette hele greia tryner litt for min del. Vil du være «folkelig», så kjør på. Go nuts. Men ikke klag når du nektes adgang i de finkulturelles haller. Du gjorde et valg. Og det får du værsågod stå for. (Og skal du nå på død og liv pipe i media, ikke pip over kritikker som faktisk er ganske gode. Det ser en smule … patetisk ut.)

 

 

 

 

«Æ frisert mæ på håret, kjøpt mæ nye sko, og investert i klær som e på moten no.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

Gutta brainstormer.

Gutta brainstormer.

Men nå startet jo denne kulturkontroversen med Nina Westers utspill om trønderrocken, og etter all denne støyen, er det egentlig en debatt? Hvis jeg skjønte Wester korrekt var det da aldri snakk om å fjerne gutta i D.D.E fra det kulturelle landskapet, bare påpeke at Trøndelag faktisk har andre kulturelle skapelser å by på? Og er det egentlig slemt? Personlig syns jeg Wester er i overkant høflig. Hadde det vært opp til meg hadde bruken av ordet «folkelig» medført dødsstraff. At Ole Ivars i sin tid fikk spille i operaen burde etter mitt skjønn ha medført kjølhaling av operasjefen. Tilstedeværelse ved et arrangement hvor det fremføres dansebandmusikk, (og D.D.E er dansebandmusikk. Ikke forsøple rock’n roll med å putte de inn i den kategorien!) bør medføre tvangsinnleggelse på en dertil egnet psykiatrisk institusjon. Men jeg innser at jeg tilhører en minoritet. Konklusjonen er enkel. Vil du bli kulturminister i Norge, ikke sett deg altfor godt inn i «kulturbegrepet». Da er du nemlig en «bedrevitende åndssnobb». Og gud forby. Tenk om noen skulle ha faktisk fagkunnskap om sitt fagfelt. Det skulle jo ha tatt seg ut.

 

 

 

 

Håpet er lysegrønt.

Håpet er lysegrønt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alea jacta rectum.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., kultur, Personlig rant., Personlig ståsted, Tull og tøys. | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: