Når politisk korrekthet tryner.


«Political correctness? In my humor, I never talk about politics. I was never much into all that.» – Don Rickles.

 

 

Nei, lille venn. Ikke sånn.

Nei, lille venn. Ikke sånn.

 

 

Å være «politisk korrekt» er en av de tingene i livet jeg støtter til en viss grad. Jeg er «korrekt» nok til å skjønne hvorfor det er smakløst å referere til en mørkhudet person som «neger», men derimot IKKE «korrekt» nok til å benekte at i vår historie fantes det en tid da både «neger», «nigger» og «svarting» var svært sosialt akseptabelt. Jeg tilhører den kjipe typen menneske som syns vi skal omfavne de verste aspektene av vår felles historie fordi (tro det eller ei) da risikerer vi faktisk å lære noe. Men det er nå bare meg. Spillutvikleren Ubisoft er tydeligvis ikke HELT enig meg med der …

 

 

«I just don’t accept midgets as human beings. There’s only so much political correctness I can accept.» – Gilbert Gottfried.

 

 

 

I 2007 var Ubisoft fortsatt en dverg i videospill bransjen. De hadde produsert en del kule titler som hadde en viss cred blant gamere, men de helt store mainstream kanonene hadde uteblitt. Et spill skulle vise seg å snu dette, og gjøre Ubisoft til en panservernrakett blant disse selskapene. Det spillet het «Assassin’s Creed«. Et spill som etter dagens standarder er en litt snurrig opplevelse, men som satte en helt ny standard på den tiden. Likevel var de allerede da bekymret for å bli oppfattet som politisk eller religiøst motiverte. Spillets handling var lagt til korstogene i middelalderen, og selv om det er en konflikt spillet ikke tar noen som helst stilling til, følte tydeligvis utviklerne at det var nødvendig å legge inn en disclaimer, som understreket tydelig utviklernes nøytralitet. Denne disclaimeren så slik ut:

 

(Burde vel dekke det meste det?)

(Burde vel dekke det meste det?)

 

 

Assassin’s Creed solgte som hakka møkk, og en oppfølger kom selvfølgelig et par år etter. Med den samme disclaimeren. I et spill hvor den var fullstendig overflødig. Spillets historiske setting hadde forflyttet seg fra den mørke middelalder over i den glade rennessansen, og det mest religiøst kontroversielle det hadde å by på, var nedlastbart ekstrainnhold som var en slags liten historisk hyllest til hendelsene som inspirerte Tom Wolfe til å skrive «The Bonfire Of The Vanities«. Morsomt, men omtrent like kontroversielt som Titten Tei. Assassin’s Creed hadde blitt nøyaktig det Ubisoft trengte: En kommersiell, kritikerrost suksess, og da var det bare å køle på eller hva? Du gjettet det. «Men hvor lenge var Adam i Paradis?»

 

 

Assassin’s Creed spillene kom hyppigere enn amerikanske tenåringsgraviditeter etter Assassin’s Creed 2. Faktisk ble nr.2 delt opp i 3 kapitler som alle foregikk i rennessansen. Man surra rundt i Firenze, Venezia, Roma og Konstantinopel, og … drepte en haug med folk. Good times. Det kom en nr.3 hvor man surra rundt i New York og Boston under den amerikanske revolusjonen, og … drepte en haug med folk. I nr.4 fikk du utdelt ditt eget piratskip hvor du surra rundt i Karibien i første halvdel av 1700-tallet, og … drepte en haug med folk. And so on, and so on, and so on. Livet var fett, du drepte med glimt i øyet, og alt var fryd og gammen. Hvordan i all verden kunne dette gå på trynet? To ord, seks stavelser: Politisk korrekthet.

 

 

 

«It’s this upside-down world that we live in where we afford political correctness to the most intolerant group of individuals on the planet.» – Vince Flynn.

 

 

 

I 2014 skulle Assassin’s Creed endelig lanseres for den nye generasjonen med spillkonsoller, og forventningene var skyhøye. Resultatet av all denne ventingen het «Assassin’s Creed: Unity«, og for å si hva jeg personlig syns med en gang: Det er bedre enn sitt rykte. Problemet er vel at det blir omtrent som å si at Ted Bundy var litt triveligere enn du kanskje trodde. Lista legges ikke veldig høyt. Teknisk sett var Unity et mareritt. Det hakka og glitcha verre enn et bur med kaniner på viagra. Det ble riktignok fiksa på etterhvert, men spillerne hadde tross alt allerede blitt ganske traumatiserte av at blant annet figurene i enkelte sekvenser rett og slett ikke rakk å få på seg huden, noe som resulterte i …

 

 

KILL IT WITH FIRE !!!

KILL IT WITH FIRE !!!

 

Assassin’s Creed: Unity fikk mye pepper av både spillere og kritikere, og mye av kritikken var velfortjent. En del av kritikken ble derimot for meg en noget snurrig opplevelse. Assassin’s Creed: Unity fikk nemlig det desidert verste stempelet en kan pådra seg i våre dager: Det var politisk ukorrekt.

 

(Skummel musikk settes inn etter behov.)

(Skummel musikk settes inn etter behov.)

Dette stempelet kom fra to steder: Fransk venstreside og sinte feminster. Om de hadde noe å fare med? Viddy well little brother, viddy well …

 

Venstresida i Frankrike var forbanna fordi de mente Unity undergravde viktigheten av den Franske Revolusjonen. Og nei. Sorry. Alt Unity påpekte som kan tolkes «politisk» var at Maximillien Robespierre og hans stolte Jakobinere var verre tyranner enn Ludvig 16. Du skal være temmelig historieløs hvis du gidder å krangle på det. Face it; Når dine egne partifeller kakker huet av deg, fordi de frykter at du kan finne på å gjøre det samme mot dem, da er du en dritkjip diktator.

Feministene på sin side reagerte på at spillet manglet sterke kvinnelige karakterer, og det er en mye mer fair kritikk. Det var ikke mange kvinnelige helter i Unity, og det kunne de godt ha hatt. Theroigne De Mericourt fikk en ganske solid rolle, (noe som bare skulle mangle) men ellers glimret kvinnene med sitt fravær. Og dette i en epoke hvor kvinnene faktisk sto relativt sterkt, sett fra et historisk perspektiv. Den eneste andre kvinnen som var verdt å nevne i Unity var heltens store kjærlighet (og stesøster!) Elise, og personlig oppfattet jeg henne som en sterk karakter, men hun ble en biperson. Og slik som historien var lagt opp kunne hun like gjerne ha vært hovedpersonen, så jo; Kritikerne hadde et poeng. Det syntes tydeligvis Ubisoft og, som bestemte seg for å reise kjerringa (sa brura …) med … Assassin’s Creed: Syndicate. Det mest politisk korrekte spillet EVER! Eller …?

 

 

 

«Political correctness does not legislate tolerance; it only organizes hatred.» – Jacques Barzun.

 

 

Ubisoft hadde en utfordring. Kunne de lage et Assassin’s Creed spill som var politisk korrekt? Det skal de ha; De ga jernet. De køla på, og resultatet? Et spill som var dritkult å spille, men som virket som det var skrevet av en drita full rhesus ape på antidepressiva, som strøyk i historie allerede i barnehagen. Det hele er bare så … vidunderlig, skrekkelig feil.

Assassin’s Creed spillene har alltid skrytt på seg å være historisk nøyaktige, og selv om det kryr av unøyaktigheter i denne serien, har de i grove trekk klart å behandle historiefaget med en viss respekt. Assassin’s Creed: Syndicate tok denne respekten og sprutbæsja på den.

 

 

«History is the study of change. If nothing changes, everything just grow static, and … dies.» – Shaun Hastings, «Assassin’s Creed III».

 

 

Shaun har et poeng. Skal vi lære av historien må vi se på hvordan historien har endret seg, og ikke minst hvordan menneskene i den taklet disse endringene. Hvordan menneskeheten takler forandring? Utfra den historiske evidensen som ligger foran oss, ikke i det hele tatt. «Jo mer menneskeheten forandrer seg, jo mer forblir den seg selv lik.»

Syndicate ville tydeligvis bevise en gang for alle at joda! Ubisoft er kjønnspolitisk sett i takt med vår tid. Likhet for alle! Bare et lite problem dog … Syndicate foregikk i det viktorianske England i 1868 …

 

 

«Don’t you know that this is the victorian era? Where women except queen piglet-features herself are to be seen, not heard?!» – Edmund Blackadder.

 

 

 

Ubisoft forsøkte på et tidspunkt å forklare fraværet av kvinnelige hovedpersoner med at «kvinnelige karakterer byr på for store utfordringer når det kommer til animasjon.» Virkelig? Så Mass Effect, Fable, og ikke minst Assassin’s Creed: Liberation var bare arbeidsuhell det da? (Kjapt tips: IKKE bruk en slik forklaring når du allerede har lagd et spill med en kvinnelig hovedperson som fungerte helt strålende. Det blir omtrent som å skryte på deg at du er lam, mens du spaserer rundt og skyver på din egen rullestol.) Så joda: Sterke kvinner var løsningen … I England. I 1868.

 

Syndicate ga kritikerne en kvinnelig hovedperson. Dessverre bare nesten. Ubisoft løste nemlig dette problemet med … tvillinger. Jacob og Evie Frye.

 

Pompel & Pilt. a.ka. Jacob og Evie Frye.

Pompel & Pilt. a.ka. Jacob og Evie Frye.

Hvorfor dette er problematisk? Fordi Jacob er en FULLSTENDIG overflødig karakter. Evie kunne utmerket godt ha spilt hovedrollen alene i dette spillet. Ikke bare hadde det stilnet kritikken om fraværet av kvinnelige helter i videospill, det hadde også spart Ubisoft for å regelrett forfalske historie for å tekkes sine kritikere.

 

Antagonister kryr det av i Syndicate. Hvor rent bortsett fra hovedskurken, Crawford Starrick, den kriminelle gjengen «The Blighters» (Nei, det er ikke en spøk) er de som lager mest kvalm. Men det skal «The Blighters» ha: De er en oppsiktsvekkende progressiv gjeng. De har nemlig kvinnelige medlemmer og ledere. Som surrer rundt, bevæpna til tenna, i langbukser og sjakettjakker … I viktoriatidens England … Historisk korrekthet much?

 

Et vanlig syn i England, 1868?

Et vanlig syn i England, 1868?

Det skulle bli verre. Mye verre. Hva er den enkleste måten å markere hvor progressiv og åpen du er når du lager et spill? Homofile karakterer. Problemet var at dette allerede hadde blitt adressert i «Assassin’s Creed: Brotherhood», hvor Leonardo Da Vincis seksualitet ble belyst og akseptert. Så hva gjør vi da? En transseksuell karakter selvfølgelig. Og slik entret Henrietta «Ned» Wynert Assassin’s Creed universet.

 

Dude ... Where's your adams apple?!

Dude … Where’s your adams apple?!

Ned var tydeligvis en kvinnelig karakter som kledde seg som mann. Og kunne tydeligvis leve ut denne siden av seg selv, selv om hun var en kvinne med omtrent like mye talent for forkledninger som en giraff med solbriller som forsøker å snike seg inn i en løveflokk. Dette i et land hvor Oscar Wilde ble fengslet ca.20 år etter hendelsene i Syndicate fordi han var homofil. Et land som dømte Alan Turing til kjemisk kastrering i 1952 for den samme «forbrytelsen». Hvor troverdig er det at en så åpenbar transseksuell karakter fikk gå i fred på gata i England anno 1868?

Helt greit å omfavne forandring, men å hoppe bukk over alt som heter historie å late som om forandringene allerede hadde skjedd? Det er ikke politisk korrekthet, det er idioti. Og midt oppi alt dette kom Ubisoft ut med et annet produkt: Watch_Dogs. Her er det Ubisofts kamp for å bli «politisk korrekte» VIRKELIG blir ufrivillig tragikomisk.

 

Det kan virke som at Ubisoft i sin iver etter å bli «politisk korrekte», FULLSTENDIG glemte at å være åpenbart rasistiske er minst like ille, og ga verden det som må være den desidert største samlingen av afro-amerikanske stereotypier og klisjeer verden til dags dato har sett. Man introduserer den afro-amerikanske gangsteren «Iraq».

 

Pop a cap in yo' ass muthafuckah!

Pop a cap in yo’ ass muthafuckah!

«Iraq» blir skjelt ut av sin gangstersjef, som kaller Iraq en «stout». Iraq spør en kompis hva i svarte en «stout» er, og kompisen forklarer «It’s a weasel, man.» Iraq responderer med å knuse kompisens hode med en koffert. Skal vi se …

  • «Alle afro-amerikanere er analfabeter-klisje»? CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere er voldspsykopater-klisje»? CHECK!

 

Watch_Dogs introduserte også karakteren «Bedbug». En lat, ganske dum, overvektig enkel fyr som bor hos bestemora si, og ender opp med å hjelpe det nærmeste du kommer en «protagonist» i dette spillet.

 

Bedbug, a.ka. "Git' in mah belly, muthafuckah!"

Bedbug, a.ka. «Git’ in mah belly, muthafuckah!»

Hvorfor han kaller seg «Bedbug»? Skal vi se … Kanskje like greit å la Bedbug forklare dette selv …
«It means I’m a playa. A Bedbug can git into any womans bed.»
Denne filosofiske lille perlen kom i en samtale Bedbug hadde med sin bestemor, som på sin side hørtes ut som en dårlig imitasjon av Eddie Murphy i «The Nutty Professor». Skal vi se …

  • «Alle afro-amerikanske menn tenker kun med pikken-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere er late-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanske foreldre er ubrukelige. og dumper ungene hos besteforeldrene-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere er overvektige-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere starter samtlige setninger med Yo-yo-yo-klisje». CHECK!

 

Og slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige. Om det er en moral her? Aner ikke. Politisk korrekthet er vrient? Det er lettere å bli super rasistisk enn du kanskje tror? Neppe. Jeg tror moralen til syvende og sist egentlig er ganske enkel:

 

(Det anbefales ikke. Av naturlige årsaker.)

(Det anbefales ikke. Av naturlige årsaker.)

 

 

 

 

 

 

– Quod sum eris.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: