Jeg er tørst.


«Det går an å ha det moro uten å drikke!» «Japp. Går an å drikke uten å ha det moro og.» – Min onkel.

 

 

 

Av alle utfordringer livet skulle vise seg å slenge i min retning, dukka det nylig opp en jeg ikke hadde tatt høyde for. Jeg er tørst. Igjen. Jævlig tørst. Så tørst at jeg bare har lyst til å drikke meg inn i en evigvarende komatøs tilstand som jeg aldri trenger å våkne fra. Og i tilfelle du ikke har skjønt det; Det er temmelig høyt oppe på tørsthetsskalaen.

Because fuck you, that's why.

Because fuck you, that’s why.

Dette er selvfølgelig et problem som har verdens mest opplagte løsning; Drikk, din fordømte jævel. Faen heller, hva har du å tape? Du har ingenting. Du er ingenting. Om du daua i morra, tror du virkelig noen bryr seg? Legger merke til det? Hva faen er det egentlig som stopper deg, din andrerangs reservetaper? Hva har du å tilby verden? Hva har du noen gang bidratt med? Kan du komme på en god grunn til at du ikke kan gjøre din overgang til undergangen offisiell?

Nei. Jeg kan ikke det. Jeg kan ikke rettferdiggjøre min egen eksistens. Jeg ser ingen grunn til at jeg skulle ha noen som helst rett til å ta opp plass. Og det er i bunn og grunn alt jeg gjør. Tar opp plass. Forbruker oksygen. Rent logisk sett er det ingen fornuftig grunn til at jeg skulle fortsette med det. Så hva stopper meg fra å gå til grunne med stil? Egentlig bare en ting: Jeg er smart nok til å vite bedre. Og akkurat nå hater jeg det. Faen heller, livet hadde vært så utrolig mye enklere hvis jeg bare kunne bli stapp tett. Og det finnes måter å bli det på. Den enkleste? Drikk deg dum.

 

 

«Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results.» – Albert Einstein.

 

 

 

Kan ikke krangle på det vel?

Kan ikke krangle på det vel?

En skulle kanskje tro at å oppdage at gamle demoner som stikker innom for å hilse på ville være en skremmende opplevelse, men nei. Egentlig ikke. Det er en slitsom opplevelse, absolutt. Men istedet for å bli skremt, blir jeg bare irritert.

«Å faen. Deg igjen?! Drit og dra.» Jeg blir forbanna. Jeg blir lei. Jeg blir trist. For ærlig talt, jeg trodde jeg var ferdig med dette tullet. Jeg trodde jeg hadde kommet lengre. Jeg trodde jeg hadde klart kunststykket «å vokse opp». Og plutselig dukker jeg opp for å påminne meg selv; «Not even close, motherfucker.» Faen som jeg hater den fyren. Drittsekk.

 

drunk-3

I got two legs from my hips to the ground …

Han begynte å plage meg ganske tidlig. Faktisk kan jeg ikke huske at han noen gang egentlig har latt meg være i fred. Slitsom jævel. Masete liten faen som elsket å minne meg på hvor totalt ubrukelig jeg er. Hvordan min eksistens kun skulle bli en enorm skuffelse for alle som noen gang var dumme nok til å komme nært innpå meg. Heldigvis lærte han meg måter å unngå det på. Han lærte meg å bli kald. Lukket. Logisk. Og han lærte meg en ting til: Beste måten å stenge ut den fordømte hestkuken på? Drikk. Og drikk litt til. Faens møkkasubb. Den eneste personen jeg egentlig alltid har ønska skulle komme seg til helvete ut av livet mitt er den eneste personen jeg er dømt til å leve med. Hvis det finnes en Gud; Well played, sir. Well played indeed.

 

 

 

«Winston, you’re drunk!» «Yeah. And you’re ugly. But tomorrow I’ll be sober.» – Winston Churchill.

 

 

 

Feires alltid best med ei skikkelig fyllekule.

Feires alltid best med ei skikkelig fyllekule.

Hvordan er det egentlig mulig å savne noe som aldri har gjort deg noe godt? Noe som kun har gitt deg smerte? Et spørsmål jeg gir videre til menneskeheten. Men kanskje det er feil spørsmål? For hvis jeg er brutalt ærlig. Hvis jeg virkelig kjenner etter, den ene personen som egentlig har forvoldt meg smerte, den ene personen som har ønska meg dau, det er meg. Og det å drikke … Det er i bunn og grunn den mest behagelige måten å få den fyren til å holde kjeft på. Å få ham til å la meg være i fred. La meg slippe all hetsen. Skuffelsen. Alle påminnerne om menneskene som har blitt såra. Skadde. Menneskene som hadde hatt det bedre uten meg. Jeg burde kanskje håpa at de klarer å tilgi meg en dag, men egentlig håper jeg vel at jeg klarer å tilgi meg selv. Og ikke minst slutte å såre folk. Intensjoner eller ei, resultatet blir alltid det samme. Og ja. Det svir. Og det bør det kanskje.

 

 

 

«Jeg liker deg ikke når du er full, Marius.» «Jeg liker meg ikke når jeg er edru, så da burde jo det gå opp i opp?» – Marius Aanonlie.

 

 

 

At least he's an honest asshole.

At least he’s an honest asshole.

100 kroners spørsmålet er likevel dette: Kommer Marius til å slå seg på flaska igjen? Hittil er svaret nei. Det har gått «bra». Jeg møter fortsatt verden både edru og nykter. Kan jeg garantere at det holder? Nei. Jeg er ikke immun for fristelser. Jeg er ikke «opphøyd» nok til å kunne garantere at gamle tabber plutselig virker forlokkende. Jeg sitter ikke på patenten til evigvarende avhold. Jeg har ikke løst «misbrukergåten». Jeg er ikke et forbilde. Intet idol. Bare et menneske som forsøker å holde meg flytende. (Pun intended.) Trår vannet, livredd for å drukne. Livredd for å aldri bli sett. For aldri å få være Marius. For aldri å kunne orke meg selv igjen. For aldri å oppleve følelsen av å være hel. Aldri kunne oppleve kjærlighet igjen. Omsorg. Aldri kunne gi det heller. Aldri bli noe annet enn en livsform ute av stand til å bidra. Ute av stand til å delta. Ute av stand til å føle seg som en del av flokken.

 

Så hvorfor skrive noe slikt? Hvorfor brette ut mine innerste demoner for offentligheten? Hvorfor syte så jævlig? Hvorfor søke sympati så til de grader opplagt? 2 grunner egentlig

  1. Jeg er lei av å bli oppfattet som «smart». Jeg er ikke det. Ikke i nærheten engang. Jeg er lei av å høre «Du som er så smart og ressurssterk burde jo …» Drit og dra. Jeg er hvem jeg er. Har du et problem med det, kyss meg i ræva.
  2. Jeg prøver noe nytt akkurat nå. Jeg prøver å gi meg selv omsorg. Kjærlighet. Støtte. Hvorfor? Som Pippi Langstrømpe sa det; «Det har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!» Så gjenstår det å se om jeg klarer å tro henne. Det kan uansett ikke skade. Tror jeg …

 

 

Slapp av gutter, Egon har en plan!

Slapp av gutter, Egon har en plan!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alea jacta alest.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Personlig rant., Subjektiv virkelighetsoppfatning. | 2 kommentarer

Innleggsnavigasjon

2 thoughts on “Jeg er tørst.

  1. Åpent, modig og sårbart….. You are the fly my Facebooksoup need! ❤   Hang in there buddy, you can do it!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: