Filmer jeg liker som de fleste hater.


 

 

*Klump i halsen!*

*Klump i halsen!*

 

Si meg … Har du noensinne opplevd å høre en gruppe slenge dritt om en film, ledd seg ihjel av handling som ikke henger på greip, skuespillere med like mye innlevelse som en tallerken grøt, men likevel hatt lyst til å si «Joa, men jeg … liker den likevel!»? Dette har skjedd meg en del, og konklusjonen er enkel: Jeg har skrekkelig dårlig smak. Forferdelig smak. Smaken er som baken, og min … Lukter slett ikke bra. Så dette er mine «guilty pleasures», og bare så det er sagt: Jeg føler meg ikke «guilty». Ikke i nærheten engang.

 

 

1. Star Trek: Nemesis.

 

 

"Bane? Hva faen gjør du på et romskip?!"

«Bane? Hva faen gjør du på et romskip?!»

Star Trek fans HATER denne filmen ganske intenst, og jeg er kjetteren som sier «Men … hva er det som gjør denne så skrekkelig da?» Star Trek: The Next Generation fikk ikke så mange filmer, og at denne skulle bli hatobjekt #1 for hærskarer av Trekkies i sine mødres kjellere verden over, syns jeg fortsatt er forbløffende.
Lang historie kort; Jean Luc Picard a.ka. Patrick Stewart må bekjempe sin yngre klone, Shinzon a.ka. Tom Hardy. (Han som spilte «Bane» i «Batman: The Dark Knight Rises».) Masse drama, helt grei action, og selve rosinen i pølsa: Data a.ka. Brent Spiner DØR OMSIDER! (Jeg HATER den karakteren!) Og selv om «Nemesis» ikke er på høyde med hverken «First Contact», «The Undiscovered Country» eller «Wrath Of Khan», den måker gølvet med «The Motion Picture», «The Final Frontier», «Generations» eller den kanskje verste med The Next Generation, «Insurrection». At Trekkies hater «Nemesis» men tydeligvis syns at «Insurrection» (med en smeltende F.Murray Abraham som vræler i uoverbevisende falsett) er helt innafor, er for meg et mysterium. Men vil du se hodet til en ekte Trekkie eksplodere, tre enkle ord: «I like Nemesis.» Om det er verdt det? Neppe. Trekkies er som herpes. Det er ikke sjarmerende veldig lenge. Akk ja.

 

 

2. X-Men: The Last Stand.

 

 

Schnikt!

Schnikt!

Oh boy. Jeg oppdaga X-Men da jeg var 11. Og det var magisk. Så da filmene kom, var jeg helt i 100. De to første sparka rumpe, og da nr.3, «X-Men: The Last Stand» ble annonsert fikk min indre nerd en liten orgasme. Nr.3 skulle bli filmen som nesten tok livet av serien. Så hata ble den, at hele handlingen ble fjernet fra serien, (i likhet med «X-Men Origins: Wolverine») via det magiske trylletrikset «X-Men: Days Of Future Past». (Ja. De hata filmen så jævlig, at de dro tilbake i tid, og drepte plottet! Og dæven … Det krever et ganske intenst hat!) Og igjen … Jeg ser litt beskjemmet ned og hvisker nesten ubemerket … «Jeg syns den faktisk er ganske kul jeg …» Hvorfor? Tja …
X-Men: The Last Stands åpningsscener. Ok, den med Magneto og Professor X er ikke all verden, men «The Fastball Special» i «The Danger Room» og ikke minst en MEGET ung Warren Worthington III, a.ka. Angel som i ren skrekk forsøker å skjære av seg vingene? Det gikk innpå meg.

X-Men: The Last Stand drepte Cyclops og Professor X. Og uansett hva man måtte synes om det; Det gjorde inntrykk. Famke Janssen spilte en kav hakke sprø Jean Grey som ender opp spiddet på klørne til Wolverine, igjen det gikk inn på meg, og på toppen av det hele blir Magneto tvangskurert av The beast og Wolverine! Men den egentlige grunnen til at jeg ender opp med å like den mest hatede filmen i serien? En enkel grunn:

 

Prrrrrrr ...

Prrrrrrr …

Kelsey Grammer som «The Beast». Misforstå meg riktig, Nicholas Hoult gjør en dritbra jobb i både «First Class», «Days Of Future Past» og «Apocalypse», men da jeg så «First Class» første gangen ble jeg skikkelig skuffa med det samme. Hoult var bare ikke … Hank McCoy. Kelsey Grammer var Hank McCoy umiddelbart. Han var den elegante, veltalende bokormen fra tegneserien. Han hadde den litt teatralske tonen som var et varemerke for Hank McCoy i serien. Han er vel også en av MEGET få skuespillere i verden som kan si «Oh, my stars  and garters!» uten å høres ut som en misforstått Shakespeare-karakter på syre. Kort forklart: Nicholas Hoult var dritgod, Kelsey Grammer var magisk. Så får heller tegneserienerder verden over hate meg for det. Og insult to injury: Ja, jeg syns Vinnie Jones var en dritkul Juggernaut. Vinnie Jones som vræler «DON’T YOU KNOW WHO I AM?! I’M THE JUGGERNAUT, BITCH!!!» var for meg verdt billettprisen alene. Yi-ha.

 

 

3. Hancock.

 

 

In West Philadelphia, born and raised ...

In West Philadelphia, born and raised.

Denne er litt vrien. Mye gikk feil i denne «superhelt parodien» med Will Smith. Med tanke på hva man kunne gjort med grunnideen; En alkoholisert, usympatisk bæsj med superkrefter og null sosiale evner, ble det hele en smule uforløst. Likevel ender denne filmen opp som en av mine absolutte favoritt «guilty pleasure filmer» som noen gang er lagd av en enkel grunn, eller rettere sagt en enkel replikk:
«If you don’t move, your head is going up his ass!»
Ikke bare er det en replikk jeg ALDRI har klart å få ut av hodet, den følges faktisk opp med Will Smith som dytter hodet til en fyr … Opp i rumpa på en kar. Å levere en så FANTASTISK replikk er en ting, å faktisk følge opp med å gjennomføre det … Magisk. Som du kanskje har skjønt, jeg er en ganske enkel fyr. Jeg liker de enkle ting. De nære ting. Og hodet til en fyr i opp i stumpen på en annen fyr? Kanskje ikke enkelt, men … nært i det minste? Hmmm … Kanskje greit å gi meg der. (Send smøret!)

 

 

 

4. Unbreakable.

 

 

 

Nick Fury. Nå med osteoporose.

Nick Fury. Nå med osteoporose.

Ingen «guilty pleasure» liste er komplett uten filmverdenens svar på Eddie The Eagle, M. Night Shyamalan. Og for å ha det unnagjort; Joda. Mesteparten av filmene hans er bajs. (Aliens som er allergiske mot VANN invaderer jorda?!) Likevel lagde han et par gode, og her vil de aller fleste si «Å ja! The Sixth Sense!» Det er her jeg forlater flertallet, og promper under høymessen. Ja. Jeg syns «Unbreakable» er bedre enn «The Sixth Sense». Helt sant.

Dette rett og slett fordi «Unbreakable» sier en ting jeg ikke har sett en film si før: En skjebne trenger ikke være noe positivt. Snarere tvert imot. I de fleste tegneseriefilmer, en skjebne betyr at du er en helt, skjebnebestemt til å redde verden. «Unbreakable» ga oss da den eneste logiske konklusjonen: En skurk må i så måte være skjebnebestemt til å gjøre sitt beste for å ødelegge den. En helt er tross alt ikke bedre enn skurken han bekjemper. Dette gir oss kanskje den mest interessante «skurken» dette mediet noen gang har gitt oss: Samuel L. Jackson som Mr. Glass. En mann som skaper fryktelige ulykker for å se om noen overlever. Hvis noen overlever katastrofene han forårsaker må de være en usårbar «helt», og den EKSTREMT beinskjøre Mr. Glass har funnet sin yin til sin yang, og kan oppfylle sin skjebne som er … Å bli bura inne på livstid. «Fri vilje» høres plutselig ikke så verst ut nå, gjør det vel? Og for «helten», den usårbare Bruce Willis? Han vil ikke ha noe med sin skjebne å gjøre, men tvinges inn i det … Takket være deterministen Mr. Glass. Som nekter å godta «fri vilje», og kjører alt i dass. Hvorfor? Det er hans skjebne. Og moralen? «Skjebnen» er et vanvittig oppskrytt fenomen. Og det alene er mer enn god nok grunn for meg til å elske «Unbreakable». At alt annet Shyamalan tok i ble marinert geitebæsj får så være. Jeg vil alltid elske Mr. Glass.

 

 

5. The Godfather III.

 

 

Zchooom, muthafuckaaah!

Zchooom, muthafuckaaah!

Oh, dear me. Denne filmen er like populær blant puristene som mutante kjønnsvorter. Så hvordan i all verden kan jeg ikke bare like, men faktisk syns at den mest hatede filmen i serien er den mest interessante av de? Av en enkel grunn: The Godfather I og II er i bunn og grunn den samme filmen. De er klassikere for all del. Dritgode filmer som har fått klasssikerstatus for lenge siden, men se de selv, og still deg selv et par spørsmål …
– Følger ikke disse filmene NØYAKTIG den samme formelen?
– Hvor geniale er egentlig disse mafiosiene?
– Og kom igjen … Burde ikke disse forbrytelsene de utfører få noen konsekvenser?
Dette er hele grunnlaget til min kjærlighet for The Godfather III : Den bryter formelen. Den setter ned beinet, tar tak i Michael Corleone, og gir ham nøyaktig det han fortjener: Straff. Grufull straff. Satan selv kunne ikke ha gjort det bedre. Hvorfor Michael Corleone fortjener straff? La oss se …

The Godfather hadde følgende dilemma: Lederne av diverse mafiafamilier klarte ikke å sameksistere i fred. Og løsningen? Vito og Michael Corleone får samtlige drept. Alle som har driti på draget, til helvete med dem. Til og med Michaels svoger ender opp seks fot under.
The Godfather II hadde en lignende problemstilling: Vito i sine yngre dager slet med en mafiaboss som tok penger fra ham. Løsningen? Vito dreper ham, og tar over. Michael på sin side sliter med revolusjon på Cuba, og forretningspartnere han ikke kan stole på. Og løsningen? Michael får samtlige … (Du gjettet det …) drept. Til og med sin egen bror.
Så ja. Jeg syns Michael fortjener straff i høyeste grad. The Godfather III ga ham det. Og den lot ham ikke slippe billig. Han måtte se sin egen datter bli drept, for så å leve lenge med smerten. I helvetet han selv skapte. No good deed goes unpunished. Francis Ford Coppola satt med oppskriften på Coca Cola, og valgte å IKKE lage det. Han lagde noe nesten ingen likte, men for min del ble det avslutningen denne serien trengte. Rettferdighet. Balanse. «Everytime I think I’m out … THEY PULL ME BACK IN!» Japp. Og det kan du kun takke deg selv for. Spør du meg; Vakkert.

 

 

6. The Cable Guy.

 

 

Rapeface!

Rapeface!

Jim Carrey. Hva man nå enn måtte synes om ham, på 90-tallet var han en Gud. Og etter «Dumb & Dumber» forventet alle at Carrey skulle gjenta suksessen. Istedet gjorde han «The Cable Guy», og si hva man vil, men «Dumb & Dumber» er den ikke. Mange ble skuffa fordi den var såpass svart i tonen, men er det virkelig en dårlig komedie? Det er her jeg vi si nei, rett og slett fordi den fikk meg til å le høyt og ukontrollert ved flere anledninger. En har ikke levd før man har sett Jim Carrey lespe seg igjennom Jefferson Airplane i full spastisk karaoke.

Det denne filmen likevel gjør som for meg hever den litt over den tradisjonelle komedien er det jeg elsker mest i en god film: Den får meg til å le med et visst ubehag. Vi kjenner alle den litt merkelige fyren som ikke får til det sosiale samspillet. (Jeg mistenker faktisk at det er meg.) Og det å le av en sånn fyr det skal ikke være behagelig. Det skal svi litt. Jim Carreys karakter i «The Cable Guy» er i bunn og grunn en hevngjerrig, smålig og ikke minst sosiopatisk Elling. Og som Ingvar Ambjørnsen så vakkert sa det; «Vi har alle litt Elling i oss.» Og jeg vet ikke med dere, men jeg trenger å føle på det ubehaget. Det gir meg noe å strebe etter.

 

 

7. Howard The Duck.

 

 

Ok, dette er en skrekkelig film. Den er helt ræva. Det er det rareste makkverket George Lucas noen gang har prestert. Det er likevel 2 grunner til å like denne filmen: Andepupper og Jeffrey Jones.

 

Haba. haba!

Haba. haba!

Zoom, muthafuckah!

Zoom, muthafuckah!

Japp. Så enkel er jeg. To enkle regler: Putter du Jeffrey Jones i en film, kommer jeg til å se den. Rett og slett fordi Jeffrey Jones er KUL UANSETT, og pupper er pupper. Faen heller, noen fordeler må da heteroseksualitet ha? Når det er sagt; Det er rimelig dårlige grunner for å like en så skrekkelig dårlig film, men nok til å bli en «guilty pleasure». (Soundtracket suger forøvrig svette eselballer.)

 

 

8. Bride Of The Monster.

 

 

De bestilte en brud?

De bestilte en brud?

Joda, selvfølgelig må en Ed Wood film på lista. Men dette er den ene filmen jeg faktisk klarer å se uten å le altfor mye. Av alle Woods filmer er dette den som kan ses uten ironisk distanse. Dette er den ene filmen til Wood jeg klarer å godta på sine premisser, og faktisk bli underholdt av det som skal underholde. Joda den er stappfull av feil, skuespillere med lite synlig talent, og de vanlige Wood-blemmene, men den klarer faktisk å skape spenning, og ikke minst en ganske tung atmosfære. På toppen av alt klarer den til og med å skape et øyeblikk som er ganske vakkert og poetisk. Bela Lugosis berømte «I have no home» tale. Det er et vakkert lite øyeblikk hvor gammel storhet skinner igjennom, og Bela Lugosi får være en ordentlig skuespiller igjen. For siste gang i sin karriere. Så hvem vet? Kanskje min personlige forkjærlighet for Lugosi, mikset med at dette ble hans siste film farger inntrykket. Men bryr jeg meg? Det å se en Ed Wood film, og oppdage at jeg faktisk oppriktig ble grepet var en opplevelse jeg ikke hadde tatt høyde for. Og joda. Det var en positiv overaskelse.

 

 

 

9. Rocky V.

 

 

Du hører musikken nå, eller hva?

Du hører musikken nå, eller hva?

Joda. Jeg har sett hele Rocky serien, og herregud det er mye kleint der. Mr.T, Hulk Hogan, Dolph Lundgren som verdens minst overbevisende russer … Det er smertefullt til tider. Og hele tiden skal vi overbevises om at Rocky er «the underdog», og ærlig talt; Har noen egentlig trodd på det siden eneren? Så i nr.5 gjorde de det eneste smarte: Ga Rocky en hjerneskade så han måtte legge opp, ta fra ham alt, og la ham starte fra scratch. Om det funka? Tja …

Rocky trener «Tommy The Machine Gunn» som selvfølgelig får et bedre tilbud, får penger, damer og hva nå ellers hjertet måtte begjære, og Rocky sitter skuffet tilbake med en desillusjonert sønn. Tommy The Machine Gunn får så ideen om at han må slåss mot Rocky fordi … Ok, der tryner plottet, men alle ser hvor dette går. Tommy VS Rocky i et gateslagsmål, Rocky denger snørra ut av fyren, og alle er fornøyde. The end. Så hva gjør dette til en «guilty pleasure»? Igjen, dette er den eneste Rocky filmen unntatt eneren jeg oppriktig har blitt grepet av, godtatt premissene, og latt med rive med i moroa av. Og etter så mye dumt som disse filmene utsatte verden for, det er litt av en prestasjon. Vi snakker tross alt om en serie hvor nr.4 fikk alle «razzle-awards» tilgjengelige, unntatt «verste film». Den æren fikk … «Rambo 3». Si hva man vil om Stallone, men mannen har stil.

 

 

10. Daredevil.

 

 

Baffleck und Buttgurl.

Baffleck und Buttgurl.

Ok, denne er flau å innrømme. Det finnes kanskje 10 mennesker i hele verden som liker denne filmen, og ja … (Sukk!) … Jeg er en av dem. Jeg bør kanskje understreke at det er Directors Cut versjonen jeg liker. Om det er noen forskjell? Godt over 20 minutter, og alt som ble kutta ut fra kinoversjonen er omtrent ALT som forklarer slutten. Men likevel … Daredevil? Kan jeg oppgi bare en grunn til at en slik film kan nytes? Jeg kan oppgi 3: Coolio, Michael Clarke Duncan og Colin Farrell.
Her har jeg en teori: De spiller rett og slett i en annen film, og har bare blitt klippet inn for å spare penger. Det burde nesten være ulovlig å more seg så mye i en film som prøver å være alvorlig. De spiller som om de har et veddemål på gang om hvem som kan spille mest outrert, og jeg klarer ikke velge en vinner. Det som skulle bli en mørk og seriøs superheltfilm, ble rett og slett «Michael & Colins Comedy Hour Featuring Coolio», med en noget forvirret Baffleck surrende rundt i bakgrunnen. Tross alle sine feil og mangler, Farrell, Duncan og Coolio stjeler showet fullstendig. Jennifer Garner? Hun blir spiddet av Farrell, og det verste? Han får meg til å le høyt av et brutalt knivdrap. Og det mine damer og herrer … Det er selveste definisjonen av «guilty pleasure». Vi ses på en dårlig film.

 

 

First I was afraid ... I was petrified ...

First I was afraid … I was petrified …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Smaken er som baken. Den er brun.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Personlig ståsted, Tull og tøys., Uncategorized | Stikkord: , | 2 kommentarer

Innleggsnavigasjon

2 thoughts on “Filmer jeg liker som de fleste hater.

  1. watt? ingen van damme-filmer??

    • Jeg prøvde å like Van Damme, men etter å ha sett ham i samspill med Dennis Rodman, og ikke minst ha drept ettermælet til Raul Julia … Jeg klarer ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: