Filmer som tydeligvis mange liker, men som jeg hater.


 

 

 

Ta det helt med ro. INGEN påsto at dette var en god film.

Ta det helt med ro. INGEN påsto at dette var en god film.

 

Siden jeg allerede har outet min eksepsjonelt dårlige smak med å bryte sammen og tilstå hvilke legendariske kalkuner jeg faktisk liker, er det vel bare rett og rimelig å avsløre de filmene som mange tydeligvis syns er kulturskatter, men som for meg bare blir … Urk. De filmene jeg føler jeg burde like, men bare … klarer ikke. De filmene som ifølge inntektene, og et samlet kritikerkorps hylles, og jeg tenker stille for meg selv … «HVA FAEN ER DET SOM FEILER DERE?! HVORDAN ORKA DERE Å SE DENNE VISUELLE KJØNNSVORTA UTEN Å KASTE OPP BLOD?!» Ok … Det ble litt i overkant, men dere skjønner sikkert greia. Jeg kan like gjerne hoppe ut i det, og innrømme mitt første kulturelle feiltråkk …

 

 

1. Bladerunner.

 

 

Star Wars X: Han Solos Haircut.

Star Wars X: Han Solos Haircut.

Dette starter ikke bra. Dette er filmen «alle liker» og jeg … kjeder snørra av meg. Jeg har sett denne filmen flere ganger, hver gang med innstillingen «Ok … Nå SKAL jeg klare å bli engasjert i denne filmen!», og hver gang har det tryna. Det er bare så … TÅREDRYPPENDE KJEDELIG! Det er sikkert meg det er noe galt med, men hver gang jeg har forsøkt å se denne filmen, har jeg bare lyst til å reise meg og vræle «COME ON YOU SNORES! DO SOMETHING! GET ON WITH IT!!» Herregud, å se maling tørke blir en seksuelt tilfredstillende opplevelse sammenlignet med dette. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor denne filmen byr meg så jævlig imot, men av en eller annen grunn får jeg følelsen av at skuespillerne enten er drita fulle, ellers så kjeder de seg minst like mye som meg. Herregud, når du klarer å få Rutger Hauer til å virke uinspirert, (mannen har gjort mye drit, men han virker sjelden uinspirert) da har du bæsja på leggen. Hva gjorde de? Putta valium i lunsjen hans? Det eneste som redder Rutger i denne visuelle sovepillen? Det enkle faktum at Harrison Ford på et eller annet mystisk vis klarer å kjede meg mer. Hvordan de klarte å få Han Solo og Indiana Jones til å fremstå omtrent like karismatisk som William Hurt i «Lost In Space» kommer jeg aldri til å forstå. Men hvis jeg må gjette … Neste gang dere lager en film; ALKOHOLFRIE LUNSJPAUSER. En hel film hvor samtlige medvirkende virker drita fulle, eller ønsket at de var det … SNORK! Faens drittfilm.

 

 

2. Moulin Rouge.

 

 

- Kul hatt. Bolle?

– Kul hatt. Bolle?

Å gud bedre. Turen har kommet til den største pretensiøse visuelle voldtektsmannen verden har sett: Baz Luhrmann. Mannen med like mye subtilitet som en onanerende T-Rex i en porselensforretning. At NOEN kan like denne smørja av populære poplåter, sunget temmelig ræva, sausa sammen med en «historie» som virker som den er skrevet som My Little Pony fanfiction av en 13 år gammel jente med dårlig selvtillit og SERIØSE daddyissues, er for meg et av livets virkelig store mysterier. Men billettinntektene lyver ikke. Dette er tydeligvis en populær film. For meg … Hvordan best beskrive hvordan det var å se dette overgrepet? Hmmm …
Det føltes som å bli slått gjentatte ganger i balla med en pose appelsiner, mens jeg ble waterboarda av Darth Vader mens han sang «Volare», og kilte meg under føttene med en gåsefjær. Sleng inn han derre kjipe drill-sergeant duden fra «Full Metal Jacket» som vræler fornærmelser i det ene øret, og Jar Jar Binks som ler hysterisk i det andre, og vi er nesten i mål. Som du kanskje har skjønt: Jeg liker VIRKELIG ikke dette makkverket, og hvorfor? FORDI DEN ALDRI STOPPER OPP OG PUSTER! Hver eneste gang dette visuelle overflødighetshornet avsluttet en «scene» tenkte jeg «Gudskjelov! Kanskje jeg kan få en liten pause fra all støyen?», men nei. Denne filmen er så livredd for å gi sitt publikum en pustepause, at konklusjonen blir enkel: Hvis publikum får bare ET stille øyeblikk hvor de kan samle tankene, vil de innse at de sitter og kaster bort tida si på pretensiøst MØL. Og Baz Luhrmanns løsning? Motvirke alle tilløp til refleksjon med … pretensiøst møl. Og det funker sikkert for noen, men jeg ender opp med å føle meg visuelt voldtatt. Hvis jeg noen gang treffer Baz Luhrmann vil jeg enkelt og greit stikke en hagegnom opp i ræva på ham med den spisse enden først, smile og bare si «Now we’re even, motherfucker.» Det kommer neppe til å skje, men a man can dream … A man can dream …

 

 

3. Signs.

 

 

The Great Cornholio!

The Great Cornholio!

Joda. Vår alles kjære visuelle klodrik, M. Night Shyamalan snek seg inn her og gitt. Denne gangen med en film fra den gangen folk fortsatt hadde tro på ham. Oh, happy days … Når det egentlig begynte å gå skeis for Shyamalan kan sikkert diskuteres, men «Signs» viser symptomene på en «kunstner» på vei utafor ganske tydelig. «Signs» var likevel en kommersiell suksess som kritikerne roste, og jeg bare lurer … Så vi virkelig den samme filmen?
Det er så mye som tryner her. En spenningskurve som er oppsiktsvekkende flat. Karakterer som egentlig aldri snakker med hverandre, bare fjerner ut og prøver å overgå hverandre i «mystiske fraser», mens jeg som publikum bare kan tenke … «Men … Det er da ingen som snakker sånn?!» Og rosinen i den forhåndsfordøyde pølsa? Shyamalans «ace in the hole», den etterhvert så irriterende «twist ending» er … NOE AV DET DUMMESTE SOM NOEN GANG ER FESTET PÅ FILM!
M. Night Shyamalan avslører at joda! Jorda er under angrep! Fra verdensrommet! Aliens for satan! Aliens som … (Å herregud, jeg kan ikke tro at jeg er i ferd med å skrive dette i ramme alvor!) … Aliens som … ikke skjønner hvordan dører fungerer … Har seriøse mentale problemer med … treverk … og på toppen av alt … ER ALLERGISKE MOT VANN! Så hva stopper denne «invasjonen» en gang for alle? Joaquin Phoenix, en baseballkølle og tre glass med vann. Hva var egentlig planen til disse romklønene?
«Dæven hainn steikhakke karra! En plannet kor overflata e stort sett dækt av den eine tingen vi e allærgisk mot! Dæven steiki! Det hen bli dritbra! Trær hi dæm å! Trær såm … Vi e skitraidd! Faan, det hen bli arti ja!»
Ikke se på meg. Det var M. Night Shyamalan som ba dere godta dette premisset. Og ifølge kritikerne og billettinntektene var det tydeligvis helt innafor. HVA FAEN ER GALT MED DERE?! Man kan vel bare oppsummere med ordene ytret av mesteren M. Night Shyamalans obligatoriske cameo i denne teite suppa: «It was like it was … meant to be.» Japp. Du glemte å slenge med «INCREDIBLY backwards!» på slutten der M. Night, men man kan vel ikke få alt her i livet. SKROTING!

 

 

4. Avatar.

 

 

Steroidesmurfen!

Steroidesmurfen!

Igjen, dette var en braksuksess. Folk maste høl i huet på meg om hvorfor jeg bare måtte se denne filmen, og joda. Fikk rota meg til det til slutt. Og det … var 2 timer av livet mitt jeg gjerne skulle ha brukt til noe annet. Hvorfor? Fordi det er en historie som er fortalt ALTFOR mange ganger allerede. «Dances With Wolves» anyone? «Pochahontas»? «Ferngully»? Herregud til og med Chuck Norris’ kanskje ekleste «epos», «Forest Warrior» kan settes opp på lista over filmer med en mistenkelig lik historie, og når du krysser «The Chuck Norris Line» … Gud bedre. Da er du på EKSTREMT tynn is hva historien angår.
«Men spesialeffektene da mann?» Vel … For det første, en film bør aldri baseres på spesialeffekter. Spesialeffekter skal helst bidra til historien, ikke omvendt. Spesialeffekter eldes også forbløffende raskt, og da jeg omsider fikk rota meg til å se dette eposet, var spesialeffektene temmelig utdaterte. Og hva satt jeg igjen med?
– Filmhistoriens kanskje mest umotiverte antagonist. (Seriøst, «JEG ER EN SKURK, OG SKAL DREPE DERE ALLE FORDI … JEG ER EN SKURK!» er en temmelig patetisk motivasjon for en karakter.)
– En protagonist med utstrålingen til en 3 dager gammel tallerken med grøt.
– En skokk med glorifiserte smurfer som ELSKER en usedvanlig ukarismatisk protagonist fordi … manuset ba de pent om det.
Det beste jeg kan si om denne filmen er vel at Sigourney Weaver aldri slutter å se bra ut, men ærlig talt; Da setter jeg med heller ned og ser «Aliens». Den beviser i det minste at James Cameron kunne lage gode filmer en gang.

 

 

5. James Bond. Live And Let Die.

 

 

 

Jolly Roger!

Jolly Roger!

James Bond. Å fylle skoa til Sean Connery skulle vise seg å være en utfordring. Etter at George Lazenby (som spilte i en av mine favorittfilmer i serien) fikk fyken, var turen kommet til Roger Moore. I en film mange Bond-fans elsker, men som gir meg MARK! For å ta det mest opplagte problemet først: Roger Moore virker som han kjeder vettet av seg. I en film hvor han er TOTALT malplassert. En dritkjedelig blendahvit engelskmann, plassert i … New Orleans og New York, som av en eller annen grunn har blitt magisk transformert til «De mystiske stedene hvor alle rasistiske stereotyper dro for å dø, en gang for alle».
Sleng inn et plot hvor en dritkjip diktator i en bananrepublikk planlegger å … (Sukk!) … drukne USA i gratis heroin … (Ja, du leste riktig …) … men hindres av at hans synske elskerinne … ikke er synsk lengre … fordi … James Bond dyppa snoppen i hennes evig astrale gudinnegrotte … Og … tilbakestående sørstatssheriff … Lange båtjakter som … ALDRI ender … og …. STOR skummel afroamerikaner med metallklo … og en flokk alligatorer … En tilbakestående mimeartist som bare ler hysterisk … bla, bla, bla … Skurk får en gasspatron dytta ned i halsen … Han … blåses opp som en EKSTREMT dårlig lagd ballong … og sprekker mens innvoller flyr overalt … Og hey presto … James Bond får dyppa snoppen i en evig astral gudinnegrotte igjen … The end.
Det eneste positive jeg kan si om denne filmen? Den neste i serien, «The Man With The Golden Gun» var utrolig nok verre. Den klarte å få CHRISTOPHER LEE til å fremstå som KJEDELIG! Men den ble en flopp. «Live And Let Die» ble en suksess. Og herregud. Jeg begriper det ikke. «Live And Let Me Sleep» hadde vært en mer presis tittel, men igjen; Jeg er tydeligvis i en minoritet. Folk … likte dette. De må ha hatt jævlig bra dop på 70-tallet.

 

 

6. Dead Poets Society.

 

 

- Ikke klå på tissen, gutter!

– Ikke klå på tissen, gutter!

Argh. Argh. ARGH! For å ta elefanten i rommet først: Ja, jeg vet at Robin Williams begikk selvmord. Og nei, jeg misliker ikke mannen. Jeg misliker formelen Robin Williams filmer ble lagd etter. Robin Williams fungerte alltid mye bedre som en bikarakter for meg. Han var dritgod i «Good Will Hunting». Den ga oss Robin Williams i den rette dosen. Men ellers? Formelen (som startet allerede i «Good Morning Vietnam») er denne:
Robin Williams er en ildsjel som vil forandre «det onde etablissementet». Hver gang han han åpner kjeften flesker «det onde etablissementet» til med «Rabble rabble rabble! Most unorthodox! Stone the unbeliever! Rabble, rabble, rabble!» Robin Williams svarer med å stirre åndsfjernt ut i lufta, smile som et tilbakestående lykketroll, og lire av seg noe sånt som … «My heart is free … You cannot silence a dream … If inspiring hope is a crime, I’m guilty as charged … Even a diamond has its flaws, does that make it worthless?» Alle sjelene han har «berørt» med sitt blotte nervær møter opp, viser hvordan livet endret seg takket være uansett hvilken karakter han spilte, «det onde etablissementets» hjerter smelter unisont, og hey presto! Robin Williams er Jesus, Gandhi, Muhammed og Buddha. Og jeg? Vel … I tilfellet «Dead Poets Society» er det fortsatt et spørsmål jeg aldri fikk besvart … Var ikke Williams karakter egentlig en temmelig ræva lærer?
Etter alle de som fortsatt setter «Carpe Diem!» opp som sitt livsmotto på sosiale medier å dømme, må jo denne filmen ha inspirert noe, men etter handlingen å dømme, det eneste jeg kan se denne filmen inspirere er en overraskende ensrettet gjeng som uttrykker sin uniformerte hanemarsj med å … stå på en pult, og bytte ut «Sieg heil!» med «Oh, captain, my captain!» Og hvilken «forbrytelse» gjør det «onde etablissementet» i denne filmen egentlig? De gir Robin Williams sparken. Hvorfor? Fordi de oppdager at elevene ikke har lært en dritt. De er totalt akterutseilt hva pensum angår. Og nå pisser jeg sikkert på salige St. Williams minne … Men herregud, for en ræva lærer. Gjør gjerne undervisningen interessant og inspirerende, men undervis i det minste da mann! Den egentlige skurken i «Dead Poets Society»? Robin Williams. Han snøyt en drøss med unge gutter for en utdanning foreldrene betalte i dyre dommer for. Carpe rectum.

 

 

7. The Doors.

 

 

"He's dead Jim."

«He’s dead Jim.»

Oh my. Dette er en pinlig historie. Dette er filmen jeg ELSKET da den kom ut. Men jeg gjorde en tabbe. Jeg så den igjen i voksen alder. Og jeg skjønte ikke en dritt. Syntes jeg virkelig dette var kult? Det var da det gikk opp for meg … Det var første gangen i mitt liv jeg så denne filmen edru og nykter. BIG MISTAKE! Det første man legger merke til når man våkner fra en dop/alkoholtåke er at verden ikke var HELT som man trodde … Og et av ofrene til min lille oppvåkning var Oliver Stones epos om The Doors.
For å ta det positive først: Musikken funker fortsatt som ei kule, og Val Kilmer synger som en Gud. Problemet er ikke at han ikke er en overbevisende Jim Morrison, snarere tvert imot, problemet er at Jim Morrison er et av de sannsynligvis mest oppskrytte menneskene verden noen gang har sett. Jeg ble sittende og se på dette, og etterhvert rant John Densmores udødelige ord meg i hu … «Jim wasn’t a genius. He was a drunk and an asshole». Jeg husker det så godt. Ung, stein, pompøs, full av dritt, og totalt overbevist om Morrisons geni. Kjør på med substanser du ikke kan ta med deg i tollen, og du skjønner omtrent hvor jeg var første gang jeg så denne filmen. Se så for deg at denne pompøse lille skrotingen vokser opp, og tror at han kan gjenvinne noe av sin tapte ungdom med å se denne filmen igjen, bare for å oppdage at han vokste fra den for lenge siden. Se så for deg denne skrotingen begynne å le hysterisk. Han ser altfor tydelig det selvhøytydelige, pompøse og ikke minst liksomintellektuelle imaget han forsøkte å skape i en tjukk doptåke, og det blir for dumt å irritere seg over det. Han kan like gjerne se sitt eget vrengebilde bli speilet i portretteringen av en drita full klovn som insisterer på at han er et unikt snøflak, Jim Morrison. Problemet er ikke at det er en dårlig film, problemet er at unge Aanonlie vokste opp og ikke minst fra Jim Morrison. Å se «The Doors» er ikke koselig eller nostalgisk. Bare et vondt minne som jeg heldigvis kan le meg ihjel av. Herregud var jeg virkelig så vidunderlig stapp tett?!

 

 

8. Pulp Fiction.

 

 

"Wait til Uma tastes this uba."

«Wait til Uma tastes this uba.»

Turen har kommet til en regissør jeg faktisk liker, Quentin Tarantino. Jeg elsker de fleste filmene hans. Unntakene er «Death Proof» og … «Pulp Fiction». Denne var stemplet som en sensasjon da den kom. Ikke lineær historiefortelling, John Travolta ble plutselig kul igjen, Christopher Walken med sin berømte «klokke opp i ræva monolog» … Hvordan i all verden kan jeg mislike denne filmen? Enkelt: Fordi når du fjerner alle gimmickene, er det faktisk en jævlig uinteressant historie. Historien kan oppsummeres ganske greit den: Gangster vil ha tilbake en koffert. Skrotinger kløner det til, mye tull & tøys, 2 timer senere, gangster har fått koffert tilbake. Det er faktisk «Pulp Fiction» i et nøtteskall. Og den hylles for originalitet, men hva er det som er så originalt? Den ikke lineære strukturen? Den ble gjort bedre tidligere av … Quentin Tarantino i «Reservoir Dogs», så jeg kjøper ikke den påstanden. De banebrytende karakterene? Igjen … John Travolta spiller «Vincent Vega» i «Pulp Fiction». En småforstyrret narkoman som skyter en fyr i trynet ved et uhell. En «loose cannon». Michael Madsen spiller … «Vic Vega» i «Reservoir Dogs». En … forstyrret fyr som skjærer ørene av en politimann, akkompagnert av Stealers Wheel. En … «loose cannon» … Så … Problemet med «Pulp Fiction»? For meg blir den aldri noe annet enn en tilbudshylleversjon av «Reservoir Dogs». Ironisk nok med et større budsjett. Den når aldri de samme dybdene som hverken «Reservoir Dogs» eller «Jackie Brown». For meg blir den en ganske tom og overfladisk opplevelse, maskert med en drøss gimmicker en virkelig god film aldri hadde trengt. Når det er sagt, soundtracket sparker seriøst rumpe. Det er vel det beste med den for meg.

 

 

9. Titanic.

 

 

Fancy a swim, dear?

Fancy a swim, dear?

Urk. Joda. Det er en fin båt. Og siden jeg vet at den synker, så ligger kanskje spenningen i hvem som overlever? Vel … Hva er det første «Titanic» forteller oss? At Kate Winslet overlever. Ok … Der tryna det spenningsmomentet. Ligger spenningen i om Leonardo Di Caprio overlever? Hahahaha. Se filmen. Han kunne like gjerne ha surra rundt med en «You’re fucked!» tatovering i panna. Alle som har sett minst en tredjedel av et Shakespearestykke skjønner kjapt at Di Caprios Jack ikke vil overleve denne filmen. Så … Ligger spenningen i om Jack og Rose vil bolle? Igjen, med tanke på at Rose er forlovet med Billy Zane, en karakter som får skurken i «Avatar» til å bli et nyansert mesterverk, og ikke minst at Jack omtrent tørrpuler dama på posteren, nope. Spørsmålet er aldri OM de vil bolle, spørsmålet er bare når. (Subtlety. Thy name is not James Cameron.)
Mitt store problem med «Titanic» er egentlig ganske enkelt: Det er INGEN spenning her. NULL drama. Drama avhenger av konflikt, og det er egentlig ingen konflikter her. Det er et skip vi vet kommer til å synke. To protagonister. Den ene dør, den andre overlever. Noe en tilbakestående hagegnom kan regne ut etter omtrent 10 minutter. Antagonistene er omtrent like subtile som … Freddie Mercury. Hvis du ser opptak av gamle Queen-konserter … Lurer du noen gang på hvem som egentlig er frontmannen? Og i tilfelle du ikke skjønner umiddelbart hvem antagonisten er, ta det helt med ro. James Cameron deler tydeligvis din bekymring, så i tilfelle du er i tvil, antagonisten har en DRØSS med monologer som alle bunner ut i det samme: «Jeg er en skurk. MWUAHAHAHAHAHAHA! Drep den kattungen. BARE FORDI JEG ER EN SKURK! MWUAHAHAHAHA!» Og greit nok det. MEN HVORFOR I SVARTE FAEN SKAL JAMES CAMERON PLAGE MEG MED DET I OVER 2 TIMER?!?!
«Båt legger fra kai. 2 ungdommer puler på seg liggesår. Båten synker. The end.» Se der ja! Jeg har nettopp spart deg for 2 timer med overtydelig, suppete, smørjesuppe som hadde fått Shakespeare til å gå og henge seg. Ingen årsak! ARGH!

 

 

10. Terminator 2: Judgement Day.

 

 

- PUT THAT COOKIE DOWN!

– PUT THAT COOKIE DOWN!

Huh. James Cameron blir en smule overrepresentert her. Ante ikke at filmene hans plagde meg så ille. Akk ja. Jeg likte den første Terminator-filmen jeg. Den er temmelig dustete, men fankern heller, godtar man premisset så er den morsom nok. Så hva gikk galt? Puristene vil hevde at dette er den serie som døde med alt som kom etter nr.2. Jeg vil derimot påstå at alt som kom etter nr.2. er en naturlig konsekvens av at nr.2. rett og slett er en tåpelig film. Symptomene slenges egentlig i trynet på oss fra starten.
Selve handlingen kan nemlig bare logisk sett bety en ting: Hvis dette er «kunstig intelligens» er den temmelig tilbakestående. Hvis man godtar at disse kyborgene faktisk kan reise i tid, hvorfor på død og liv gå etter Sarah Connor? «De kjente bare navnet! De hadde få detaljer å gå etter!» Joda. Men siden de fant ut det ganske tydelig i «The Terminator» så burde det da være en smal sak å reise lengre tilbake, og ta rotta på henne som liten jente? Og disse kyborgene var infiltrasjonsenheter … Med andre ord, burde vel anonymitet være en fordel? Så … En 2 meter høy bolebolle med en TJUKK østerrisk aksent var den beste løsningen? Og der kommer sykdomssymptomene som kjører denne serien i dass … Hvem får alle replikkene som skal forklare denne virkeligheten i detalj? Arnold. Hvem skal utvikles fra følelseskald kyborg, til en emosjonell menneskelig koseklump som får Thorbjørn Egner til å rødme av skam? Arnold. Problemet med T-2 er enkelt: I Terminator var Arnold en bikarakter. Antagonisten som bare dura på, totalt uberørt av noe. I T-2 skulle Arnold som Pinocchio bli en tredimensjonal person med et følelsesregister. «A real boy!» Bare et problem: Arnold er en trestokk. Hvor Terminatorfilmene tryna vil sikkert mange ha sterke meninger om. For meg tryna de da James Cameron tydeligvis ønsket å bygge disse filmene med Arnold som fundamentet. Det er å bygge en katedral på et knappehålshode. Å koke suppe på en spiker. Noen fortalte Arnold Schwarzenegger at han burde bli skuespiller en gang. Den personen burde ha gått og skutt seg. Den største tragedien i T-2? At ingen blåste huet av Edward Furlong. Det hadde jeg betalt for å se. Ellers kan den ta seg en bolle. Hvis du noen gang lurer på hvorfor disse filmene ble så skrekkelige … Det startet med T-2. En ondartet svulst som vokste seg stor og ble «Terminator 3. Rise Of The Machines». «Terminator Sakvation.» «Terminator Genisys». Eller som de burde ha hett: «Aldrende østerriker vil ikke føle seg helt ubrukelig». Alt dette startet med «den lille kreftsvulsten som kunne»: «Terminator 2. Judgement Day.» Urk.

 

 

Badum-tsj.

Badum-tsj.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Carpe Dentum.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggers like this: