Bisarre innenriksinnfall.

Vis meg ditt bordell. (En valgguide for den lett perverterte.)


 

 

 

 

«I’m just a musical prostitute my dear.» – Freddie Mercury.

 

 

 

Demokrati i praksis.

 

 

Faen heller det er valg igjen. Gatene er fulle av valgboder med folk som i bunn og grunn … enten selger seg selv eller andre mennesker de ønsker du skal «stemme på». Det loves gull og grønne skoger i retur, og jeg kan egentlig ikke tenke annet enn …


«Hang on … Hva er egentlig forskjellen på dette og god gammeldags gateprostitusjon?»

 

La oss se … I mine yngre dager før sexkjøploven trådte i kraft, var ikke det å bli stoppet av prostituerte som lovet meg en tur til himmelen og tilbake så uvanlig. Jeg syntes det var temmelig kleint, og forsøkte alltid bare å komme meg unna så raskt som mulig, og nå som valghorene kretser rundt … Joda. Det er fortsatt kleint. Løftene høres like tomme ut, og innerst inne vet jeg, de driter i meg. Den eneste forskjellen jeg kan se personlig? De gode gamle gateprostituerte var i det minste ærlige om hva de drev med. Det er med denne ekle følelsen av at jeg for øyeblikket er omringet av politikerhorer, jeg gir dere den ENESTE valgguiden som besvarer det dere EGENTLIG lurer på: Hvilken kategori horer er det egentlig vi stemmer på?

 

 

1. Arbeiderpartihora.

 

 

Face it; Det ER et ærligere slagord.

Oh my. Dette er hora som ikke takla konkurranse særlig bra. Hun ble vant til å surre rundt og alltid selge varene, fullstendig uten utfordringer, helt til noen åpna øynene og oppdaga at det faktisk var andre horer der ute.

Horer som faktisk var i stand til å oppgradere innpakningen i takt med tiden. Forvirret sto Arbeiderpartihora tilbake og skjønte ikke hvorfor ting som engang funka så bra ikke selger lengre.

Det skjedde en endring i Norge engang. Monopolene døde. (Bortsett fra Vinmonopolet, men pytt.) Televerket ble Telenor, Norske Meierier ble TINE etc. og de skal de ha; De tilpassa seg det nye konkurransesamfunnet godt. De måtte konkurrere. Markedsføre seg. Og gjorde det stort sett ganske bra. Men Arbeiderpartihora?

Kundekretsen er bare en skygge av hva den engang var, og hennes løsning er å pakke inn godsakene nøyaktig som hun har gjort de siste 40 åra med en klokketro på at «DET MÅ DA FØR ELLER SIDEN BLI KULT IGJEN?» og tja … Lykke til med det.

 

 

 

 

 

2. Høyrehora.

 

 

 

Pretty Erna & The Hillbilly Bugger Boy.

Ah. Nå er vi over i det som engang ble referert til som «luksushora». En blasert liten frøken som kun betjente et meget snevert klientell. Hennes utfordring kom da hun oppdaga at hun snøyt seg selv for mange potensielle kunder med en slik tilnærming til sin profesjon, og bestemte seg for å bli mer «for folket». Bare et problem med den teorien … Hun liker egentlig ikke folk.

Høyrehora er politikkens Basil Fawlty. Mannen som hadde ELSKET å drive et hotell, hadde det ikke vært for alle de jævla gjestene beskriver Høyrehoras dilemma i et nøtteskall: «Mannen i gata» er en ukultivert kødd, som aldri tenker på «det store bildet», og motvillig legger Høyrehora seg på alle fire og tar imot, mens hun GJERNE skulle ha gjort noe matnyttig. Dette ble selvfølgelig ikke lettere da Høyrehora bestemte seg for å samarbeide med neste hore ut på denne litt uggete lista:

 

 

 

 

3. FrP hora.

 

 

 

You smell puuuurdy …

Euuugh. Joda, innpakningen er fristende som bare faen. Lettvint, lettfordøyd og lettspydd. Uansett hvor vrient alt ser ut; FrP hora har en dritenkel løsning på alt. Hvem vil vel ikke la seg friste av denslags? Vel … En kveld med FrP hora kan virke som alt du alltid hadde ønska deg det. Problemet kommer derimot ca. 3 uker senere da du oppdager at du pisser piggtråd, og må ta den sure turen til urologen som stikker et redskap OPP i rettekaren din. Det er da du skjønner det du burde ha skjønt fra starten av: Det var VIRKELIG ikke verdt det.

En uggen ekkel liten kranglesugge dette her. Hun er egentlig best når hun kan sitte på utsida og kommentere, kverulere og kritisere. Sett henne i sentrum, og det blir fort stygt. Da finner du nemlig ut hva hun egentlig består av: Mørkebrun gugge, som aldri har lukta særlig godt og har bare blitt verre med åra. Tallenes tale er likevel ganske tydelig; Nordmenn liker dette. Dæggern sprute jeg er glad jeg ikke er utdannet urolog. Men er hun den verste hora i klassen?

 

4. SV hora.

 

 

 

 

Oh that’s just wrong.

Så kommer den kanskje mest forvirrede hora på lista vår: Den stakkars, stakkars SV hora. Denne stakkarslige lille tulla gikk faktisk i lære hos selveste Arbeiderparti hora for en del år siden, og taklet ikke bruddet særlig godt. Hun har surra rundt ganske fortapt etter det, og det hele er egentlig ganske trist. Hun har jo tross alt de beste intensjonene i hele verden!

Fint det. Bare et problem: Ingen bryr seg om intensjoner i prostitusjonens univers. De fleste av oss visste vel dette, men dessverre fortalte ingen om dette til SV hora, som ble surrende rundt og lete etter sin rette plass i en bransje hun havna i ved et uhell, utløst av en voldsom humørsvingning i utgangspunktet.

Så hvorfor kjøper folk varene til SV hora? De VELDIG få som gjør det, sannsynligvis fordi hun i bunn og grunn er så forbanna søt. Du får litt vondt av SV hora. Får lyst til å ta henne med deg hjem, og gi henne litt mat, en varm dusj og et klesskift. Hvis du har en samvittighet vel og merke. Personlig har jeg heldigvis ikke det problemet. SV hora har nemlig det trekket hun deler med alle sine politikerhorekolleger som gjør henne direkte uspiselig; Satan, hun er slitsom. Urk. Greit humør dog. I motsetning til neste hore ut:

 

 

 

5. Rødt hora.

 

 

 

Bend me, shape me, anyway you want me …

Jippi. Inn kommer den sinteste hora i klassen. Her ropes det om urett i verden, solidaritet med de fattige, selvråderett og faens hans oldemor, mens du egentlig bare får lyst til å smekke Rødt hora i bakhodet og si «Unnskyld meg, men hvis nå alt dette plager deg så jævlig, hvorfor i satan valgte du prostitusjons bransjen?!»

Rødt hora er nemlig en realist innerst inne. Hun vet nøyaktig hva hun er. Hun har ingen illusjoner om sin plass i verden. Og det driver henne til vanvidd. Hun drømte om å endre verden rundt seg, og før hun visste ordet av det endte hun opp i politikken og oppdaga det ihvertfall jeg alltid har visst: Du er nå en prostituert lille venn. Ethvert håp om å endre noe som helst må vike plass for din egentlige rolle fra nå av: Rumpa skal selges til høystbydende. Og joda; Faen det er kjipt. Satan, det er til å bli rasende av! Men overraskende? Still deg i kø, og slipp ned buksene. Du er i «politikken» nå. Hurra for deg. Hvor mye svir savnet av det du engang kalte «prinsipper» forresten? Ah. Glemt det allerede? Dayum. Faen ikke rart du er litt uggen lille Rødt hore. Hva jeg syns om en slik skjebne? For å sitere alle filmskurker noensinne; MWUAHAHAHAHAHA. La oss få inn neste hore:

 

 

 

6. KrF hora.

 

 

 

 

Det er en hårfin balansegang.

Her har vi ei temmelig dritkjip idiothore. Ei uggen liten dustehore som lider av den særdeles håpløse vrangforestillingen at hun har (hihi!) bedre (haha!) «verdier» enn deg. Japp. Du leste riktig. Dette er ei hore som føler seg så moralsk og etisk overlegen absolutt alt og alle, at hun alltid glemmer en ting: Hun er en prostituert. Og ikke en særlig flink en engang. Hvordan jeg kan si det? Enkelt. Jeg er ikke prostituert, og hva man nå enn måtte synes om det, samfunnets flertall vil ofte hevde at det gir deg i utgangspunktet et moralsk overtak. Så når Krf hora vræler «Vi må verne om våre kristne verdier!» trenger du egentlig bare et svar:

«Leksjoner om verdier fra en prostituert? Dropp buksene og still deg i hjørnet, lille horemor, og kom ut når du kjenner din plass i hierarkiet!» 

Et svar som ironisk nok treffer en del «kristnes» «verdier» midt i blinken. Huh. Hvem hadde vel trodd det? KrF hora har kanskje noe å lære oss om «verdier» likevel. KrF hora kan brukes til skrubbsåra på knæra ser ut som en brannskadd liten jævel fra Vietnamkrigen, men vit dette; Hun vil ALLTID føle seg moralsk overlegen siden hun har «Jesus i sitt hjerte». At hun selger ræva på en daglig basis? Nezum problema. Hun selger den nemlig med (Du gjettet det) Jesus velsignelse. Hvem som fortalte KrF hora det? KrF hora vel! Gud bedre. NEXT!

 

 

 

7. Venstrehora.

 

 

 

I got nothing.

Oh boy. Møt den kanskje mest anonyme, gjennomsiktige hora i verden. Ei hore så vanvittig blass og kjedelig at hun kan forsvinne i en forsamling på to personer. Venstrehora er egentlig ikke særlig plagsom eller invaderende, hun … bare er der. Hun prøver å lage litt støy nå og da, men ingen bryr seg egentlig, fordi … Ingen legger merke til henne.

En bør huske dette; Venstrehora holdt nesten på å hoppe til sengs med Høyrehora, FrP hora og Krf hora, og da hun fant ut det kanskje ble en smule nasty, hva skjedde? Ikke en dritt. Høyrehora og FrP hora hoppa til sengs, mens Venstrehora og KrF hora ble stående igjen med egg i trynet, mens de spiste busene sine og lurte «Er vi virkelig SÅ uviktige?!» Det var da KrF hora kunne tenke «Ok, vi har i det minste den derre Jesus greia!» men Venstrehora? Forsvinner inn i bakgrunnen, glir i ett med tapetet og ingen savner henne.

Hennes nærver provoserer ingen, hennes fravær plager ingen, hun er … Venstrehora. Og det er egentlig … det. Lyset av og henda over dyna. Jobben blir nok gjort, men ingen bryr seg. Om det er noe trist i alt dette? Venstrehora var en gang Norges mektigste hore. Så hvis du lider av «nostalgi» vil det kanskje føles litt nedslående. For min del? Venstrehora er prostitusjonens svar på Norges herrelandslag i fotball. Joda, de spiller «fotball» og det er … det. NEXT!

 

 

 

8.Senterpartihora.

 

 

 

 

Og gubben og gamla satt og droooo ….

Jippi! Her kjem den stautaste av dei staute! Sjølvaste Senterpartihora! Oia meg rundt gutar, no må eg … No må eg … Nå må jeg slutte å skrive nynorsk. Urk. Ok … Hva kan en si om Senterpartihora? Hun er norsk. Hun er Norsk Norskesen. Og alt som er «norsk» må beskyttes mot alle de fordømte globalist horene! Faktisk er hun så norsk at på et eller annet tidspunkt begynte ihvertfall jeg å tenke …

«Vent nå litt … Lettvint populistisk liksomrasisme … Var ikke det FrP horas greie da?» 

Der har vi Senterpartihora i et nøtteskall. Så patetisk og trist at da hun oppdaga at hennes egen «schtick» ikke funka lengre, rappa hun bare kjapt og elegant MYE fra FrP hora og en liten dæsj fra KrF hora. Bland dette med «Eg har ein slags bondegreie på gang, og eg likar verkeleg ikkje ulv!»  Og stort mer er det kanskje ikke å si om denne vandrende anakronismen?

Nå skal det sies at Senterpartihora har en lang og stolt tradisjon med å rygge skrikende av skrekk inn i framtida, og hun har alltid hatt andre «verdikonservative» horer å støtte seg på, men færre og færre gidder. Hvorfor? Sannsynligvis fordi hun er omtrent like stabil som et korthus i en orkan. Kos deg med Senterpartihora om du vil, men vær forberedt på en humpete tur. Personlig er jeg for gammel og reumatisk. NESTE HORE!

 

 

 

9. MDG hora.

 

 

 

Prrrrroooooit!

Ah. Velkommen kjære MDG hore. Din pretensiøse, latteslurpende, forelska i lukta av din egen promp, rumpeklovntryne MDG hore i all din prakt, EXELSIOR! Stapp din miljøvennlige hybridbil opp i ræva og la meg introdusere deg!

Ok, MDG hora har som egentlig de fleste på denne lista gode «intensjoner» i sitt virke, problemet er bare … hva så? Tror du MDG hora vil redde verden? Virkelig? Var ikke prostitusjons bransjen LITT feil vei å gå da? Men pytt. MDG hora tar ikke slike detaljer alvorlig. «Tenk globalt, handle lokalt!» tenker MDG hora, mens hun ser ned på småbarnsmødre som av og til kjøper hurtigmat, fordi det ikke er «verdiskapende». Fnyser av folk i distriktene som kjører mye bil. At det knapt finnes kollektiv trafikk enkelte steder? Pffft! Detaljer!

Og resultatet? Mange av de MDG hora kunne fått god butikk av, vil ikke ta i henne med ildtang. De skjærer heller av seg rettekaren med en potetskreller enn å la seg forføre av denne hora som har mange gode kvaliteter, men dessverre er ikke realitets orientering en av dem. MDG hora er vel hora jeg personlig har et fnugg av sympati for. Så velment, men akk så bortreist. Men for all del, hvis latteslurping og astralpromping er noe du tenner på, go for it. Different strokes. Skal vi slenge med en hore til?

 

 

 

10. Alliansehora.

 

 

 

 

Smell the cheese, hombres!

Å herregud. Dette får bli den siste. Jeg føler meg skitten nå. Alliansehora er årets nykommer, og vel … Hun er en utrivelig en. Her snakker vi om en asosial skrotinghore, sykdomsbefengt, uvaska og fæl, med en kroppslukt som minner om en fetaost som har blitt oppbevart i en gymsokk noen pissa på i ca. 4 år. Sleng på en personlighet som matcher, og der har du Alliansehora. Men det beste?

Dette er faktisk hora som har mest «makt» i sitt eget hode. Hvis du trodde MDG horas realitetsorientering var en smule «av», glem det. Alliansehora måker gølvet med henne. Trodde du FrP eller Senterpartihoras iboende rasisme var kjip? Alliansehora tar alt til nye høyder. Trodde du KrF hora slo alle rekorder hva uvitenhet angår? Mine damer og herrer, Alliansehora flesker til igjen. Denne hora er faktisk så uspiselig, at en del av meg håper hun ikke slipper inn i de stortingsprostituertes rekker. Tro det eller ei, jeg syns faktisk det er en profesjon med mer verdighet enn som så. (Æsj, det var motbydelig å innrømme. Blærgh!) Men hvis du tenner på den slags, kjør på. Jeg er ikke i en posisjon til å dømme noen.

 

 

 

 

Men vent nå litt din jævla pudding …

 

 

 

 

I Noreg vil eg bu, du-di-du-di-du.

Faen. Jeg har ikke sagt noe om hvilken hore jeg velger meg, har jeg vel? Vel, for å være helt ærlig vurderer en del av meg å bli hjemmesitter. Hvorfor?

Uh … Fordi som du kanskje har skjønt, har jeg ikke veldig mye til overs for horer som ikke engang er ærlige om hva de driver med.

Men joda. Jeg skal nok (urk!) «stemme» i år og. Og av alle horene som er lista opp her, er det egentlig bare en som frister: Rødt hora. Japp. Den sinte krakilske lille krutt tønna som hater fraværet av alle sine prinsipper er min bitch i år. Hvorfor? Fordi skulle hun havne i de Stortingsprostituertes rekker må hun samarbeide. Inngå kompromisser. Alt hun hater. Hun vil lide. Og tja … Sadisten i meg elsker det. Godt valg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«They think I work for them, just like you think I work for you. That’s what REAL politics looks like!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Politikk | Legg igjen en kommentar

Kvinner & Klær.


 

 

 

Bombs are flying …

 

 

… people are dying. Children are crying, and politicians are lying too … Cancer is killing, Texaco’s spilling … The whole world’s gone to hell but how are you?

Jeg har det ikke så verst jeg. Livet kunne sikkert vært bedre, men det kunne og ha vært så jævlig mye verre. Og uansett hvor ille ting kan bli, er det en ting ingen kan ta fra meg: Jeg er mann. Og hvorfor det er fett? Først og fremst fordi jeg slipper å måtte forholde meg til en ting. En evig kilde til konflikt som tydeligvis skal bli den «store greia» som vil definere denne generasjonen. (Akkurat slik den definerte de fleste som kom før.) Rasisme? Atomkrig? Pfffft! MYE viktigere enn som så. Den evinnelige krangelen om hva kvinner egentlig skal få lov til å ha på seg. Eller ikke.

 

 

Gudskjelov.

Gudskjelov.

 

 

MOOBIES!

MOOBIES!

Japp, burkinien dukka opp, og skapte en ny konflikt. Eller vent nå litt … Sa jeg «ny»? En «konflikt» basert på hva kvinner skal få lov til å ha på seg på stranda … Har jeg ikke sett det før? Det eneste «nye» i denne «konflikten» er egentlig dette: Etter å ha nektet kvinner å kle av seg i gud vet hvor mange hundre år, skal de nå nektes å kle på seg. Frankrike innførte et forbud mot «burkinien», tvang kvinner til å ta den av seg på stranda, og for å gjøre såpeoperaen komplett, nå er burkiniforbudet opphevet. Japp. Den tåpeligste såpeoperaen jeg har sett på en stund, «Le’ Burkinigate And Other Furry Animals», eller noe i den duren, har tatt en foreløpig pause, og hva inspirerte dette egentlig ganske udramatiske makkverket? (Det er jo ikke akkurat Shakespeare, eller hva?) Jo … (Triggeralarm!)

 

 

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

 

Joda. Vi er truet kan skjønne. Av noe som for meg egentlig ser mest ut som en relativt komfortabel pyjamas. Og det eneste spørsmålet jeg sitter med er dette: Hadde noen i det hele tatt leet på et øyelokk hvis en mann hadde gått på stranda iført noe lignende?

 

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

 

Fremskrittpartiets Aina Stenersen ser tydeligvis forskjellen bedre enn meg, og mente Norge bør gjøre som Frankrike, (Selv om Frankrike har kommet på bedre tanker) og forby burkinien på norske strender. Dette med argumentet «Jeg mener burkini absolutt bør være forbudt på strender i Norge. Forbudet mot burkini i Frankrike ble innført som en reaksjon på terrorangrepet i Nice. Jeg synes det er flott at politiet følger opp.» Og no offence kjære Aina, men HVA I SVARTE FAEN VAR DET JEG NETTOPP LESTE?!
Enten konkluderer du med at terrorangrepet i Nice ble utløst av at kvinner ikke går lettkledde nok på stranda, ellers er konklusjonen din at det mest effektive våpenet mot terror i 2016, er å tvinge kvinner til å kle av seg. Uansett hvilken du velger, ingen av alternativene får deg til å fremstå som det best kokte egget i bollen.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Det praktiske utfallet av Ainas resonnement kunne likevel ha vært interessant å teste i praksis. La oss ta følgende scenario: Aina Stenersen er på stranda iført en bikini og nyter finværet. En politimann kommer bort og rister på hodet.
«Beklager frue, men bikinien må av. Fra i dag av må kvinner gå nakne på stranda. Det er for å forhindre terror, må skjønne.»
Hvis jeg følger Ainas logikk, skal dette være helt uproblematisk. Likevel kan jeg tenke meg at Aina vil få noen problemer med å følge dette resonnementet og kanskje respondere med … tja …
«Hvordan kan terror forhindres med at jeg kler meg naken?!»
Politimannen ser litt brydd ut.
«Jeg vet ikke skal jeg være ærlig, men loven er nå engang vedtatt. Ei dame fra FrP som fikk den trumfa igjennom. Aina … et eller annet. Uansett, av med klærne dama!»
Kan vi alle i det minste være enige i at dette er et scenario hvor de aller fleste er i stand til å se absurditeten i tankegangen? Og likevel, dette er virkeligheten. Dette er Norge 2016. Dette er noe vi tydeligvis syns det er viktig å bruke tid på. Klær. Hva er innafor og hva er uakseptabelt. Flere tusen år med evolusjon ledet oss fram til en krigstilstand, basert på … klær. Da jeg leste «Gullivers Travels» som ung mann på 80-tallet, lo jeg meg ihjel av at en krig ble utløst av at to nasjoner ikke klarte å bli enige om hvilken ende et kokt egg skulle åpnes i. Nå … skjønner jeg at Jonathan Swift forsto menneskeheten altfor godt. Han så oss for det vi er: Patetiske, sytete, kverulante dødskranglefanter med ALTFOR mye fritid.

 

 

I’m so sorry, Mr.Cripple …

 
… but I just can’t feel too bad for you right now. Because I’m feeling so insanely super … That even the fact that you can’t walk can’t bring me down.

(Han glemte blunkesmilefjes!)

(Han glemte blunkesmilefjes!)

Joda, vår utvikling som art er et interessant skue. Det hele handler om å overkomme hindringer. Ingen hindringer, ingen utvikling. Kan ikke bære tunge lass? Finn opp hjulet. Kan ikke drepe byttedyr med bare hendene? Finn opp spydet. Etterhvert som pelsen ramler av, og vi fryser ihjel når temperaturen synker? Skjær huden av byttedyra og tre den rundt kroppen. Forløperen til det som senere skulle bli … klær. En kan jo lure … Når dukka den første kritikeren av klær opp? «Mammutkåpe og selskinnsstøvler? Å kjære vene … Det er bare SÅ 10 000 f.kr.!» Uansett, å kle seg i døde dyr var enkelt og greit en måte å overleve på. Enkle tider egentlig. Oppgavene var greit definerte. Spis, kle deg, former deg. Etterhvert som vi utviklet oss fant vi likevel ut at dette var for enkelt. Vi trengte noe å henge oss opp i. Og hva fant vi? Kvinnetisser var annerledes enn mannetisser, og på toppen av alt har disse skapningene, disse «kvinnene» noen merkelige utvekster på overkroppen vi ikke helt skjønner, vi skjønner bare at vi liker dem. Og derfor … må vi slå i bordet, og fortelle disse «kvinnene» hvilke døde dyr det er akseptabelt å tre rundt kroppen, og ikke minst hvordan! Og her kommer det punktet i vår utvikling hvor … alt ble komplisert. Å være kvinne og å skulle kle seg på «samfunnets» premisser … Det blir aldri «riktig». Kler du deg i for mye er du undertrykt, kler du deg i for lite er du «løssluppen» og inviterer til voldtekt. Kan noen menn der ute med hånda på hjertet si at de noen gang har følt dette dilemmaet på kroppen?

 

(Badum-tsj!)

(Badum-tsj!)

 

Au. Au. AU!!

Au. Au. AU!!

Vår historie (hvis vi ønsker å se på den) lærer oss en ting: Kvinner har blitt utsatt for ganske skrekkelige ting hva «akseptable kles og skjønnhetsidealer» angår. En kan nevne vepsetaljen, snørte føtter, hudkremer som inneholdt bly som skulle gjøre deg bleik nok, og for å se på vår nåtid, hva med høyhælte sko? Ikke for å være kjip, men foten din er IKKE konstruert for å spasere i en slik vinkel. Likevel ble den høyhælte skoa et symbol på «femininitet», faktisk så til de grader at «kvinner i komfortable» sko ble en eufenisme for lesbiske kvinner. Liker du ikke å gå i høye hæler er du tydeligvis en flatbankende mannehater eller noe i den duren. Kanskje gå med et skilt rundt halsen hvis du har andre grunner? «Ikke lesbisk, bare revmatiker med dårlige ankler.» f.eks.? Hva? Du mener det burde være unødvendig? Jeg er helt enig. Ikke si det til meg. Si det til de som tydeligvis etter gud vet hvor mange år med dette pisset fortsatt syns det er helt innafor å skulle diktere hva kvinner går kledd i, kun basert på … Hva DE syns er akseptabelt. Resultatet av dette er at kvinner tilbringer hele livet med å prøve å tilpasse seg andres normer og sedvaner, uten å få lov til å utvikle sine egne, og personlig syns jeg det er temmelig forkastelig. Men mange der ute er uenige med meg i det tydeligvis. Aina Stenersen blant annet. Som sitter i et «liberalistisk parti», som skal forsvare vår «frihet». Eller for å oversette: KUN den «friheten» Aina syns er akseptabel. Hvis ikke skal det tvang til. Det er frihetsforkjemperen sin det!

 

 

I’m feeling super …

 

 

… no nothing bugs me. Everything is super when you’re … Don’t you think I look cute in this hat?

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker ...

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker …

Så … Hvor står egentlig unge Aanonlie hva «burkinigate» angår? For å svare veldig enkelt: Her. Trygt plassert i en enkel overbevisning: INGEN har noen som helst rett til å diktere hva andre skal kle seg i. Så lenge det er innafor lovverkets og anstendighetens premisser. Hva jeg mener med det? Tja … Hvis du oppsøker et jødisk tempel med en swastika på arma, så vil jeg nok syns det er helt greit at du bortvises. Hvis du oppsøker en barnehage splitter naken, blir det litt vrient for meg å forsvare din «frihet». Men hvis du har på deg en heldekkende drakt på stranda? Jeg har ikke noe med det. Ikke bryter du med hva som regnes som «anstendig», snarere tvert imot, og ikke bryter du (hittil ihvertfall!) noen lover. Kle deg i hva faen du vil. Jeg har faktisk ikke noe med det uansett. Og ikke vil jeg ha det heller. For å være helt dønn ærlig: Hvis jeg skulle diktert hva som er akseptabelt eller ikke på en strand, ville jeg ha gjort noe som hittil i vår historie har vært fullstendig uhørt: Jeg ville gått løs på gutta.

VRÆÆÆL! MY EYES!

VRÆÆÆL! MY EYES!

Vi har sluppet billig hittil. Vi har stilt vanvittige krav til kvinner, og aldri måttet møte disse kravene selv. Og fra et rent estetisk ståsted; Hvorfor burde vi ikke det da? Hvis vi syns det er helt greit å diktere andre, da må vi vel tåle en del krav selv?

Kravene jeg stiller er (i likhet med andre «samfunnsdebattanter») KUN basert på hva jeg syns er greit. Hva jeg liker. Og det første kravet er at menn over 40 må dekke til overkroppen. Sorry, men hengende mannebryst er nasty. Det andre som ryker er speedoen. Beklager, men å se gubbetestikler som sprenger mot et altfor tynt lag med tekstil, fyttigrisen. Det er som å se den siste kalkunen hengende i vinduet hos slakteren på lille julaften. ÆSJ!

«Men Marius da … Du syns ikke dette er å presse dine preferanser over på andre? At dette gjør deg like ille som de du kritiserer?» Well thank you, Captain Obvious! Hvis jeg hadde gått ut i samfunnsdebatten og stilt disse krava i ramme alvor, ville mange ha protestert. Og mange av de som protesterte ville ha vært de samme som … Syns det er helt greit at kvinner skal nektes å gå på stranda i en «burkini». Og det tristeste? De kommer aldri til å se den logiske bristen i det. Ikke om den så biter de i ræva, og vræler «JEG ER EN LOGISK BRIST!» Evolusjon er en langsom prosess, og noen blir dessverre etterlatt. Hvil i fred.

 

 

I serien "ting jeg gjerne skulle sluppet å se" ...

I serien «ting jeg gjerne skulle sluppet å se» …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

So I sing, sing, sing … Dingalingaling.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

The League Of All Too Ordinary Gentlemen.


 

 

 

Han er en jævel på ... cosplay?

Han er en jævel på … cosplay?

 

 

 

Det skjedde noe i vårt århundre som var UMULIG å forutse på 80 og 90 tallet: Filmer basert på gamle superhelt tegneserier ble kule igjen. Joda, de 2 første «Batman» filmene med Michael Keaton var ganske kule, men husker virkelig ingen hvor jævlig det var ellers? Joel Schumachers visuelle voldtekt av «Batman»? «Spawn»? «Superman III» og ikke minst «IV»?! Alec Baldwin i «The Shadow»?! Herregud, SHAQUILLE O’NEAL I «STEEL»?!? (Gud bedre, de dro selveste Richard Roundtree a.ka. «Shaft» ned i søla med den!)

Det slo nesten aldri feil. Enten ble det et campy bad-taste party hvor de fleste så ut som om de hadde rømt fra Melodi Grand Prix, eller så ble det så påtatt «mørkt og forstyrret», at de fleste ble parodier på fjortisemoer med en egen tumblr-blogg. Blærgh. Men så kom «X-Men». «Spiderman». Christopher Nolan gjorde «Batman» kul igjen. «Avengers» traff balansen som ei kule. Livet ble verdt å leve for en tegneserienerd igjen. En del feilskjær (*HOSTHOSTCATWOMANHOST!*) ble det, men jevnt over: Nerdvana. Men likevel er det en ting jeg lurer på … Hva med alle «superheltene» som lever blant oss med «krefter» som kanskje ikke er så imponerende? Hvem jeg snakker om? La oss starte med … Tja …

 

 

Panser Rasismo Man.

 

 

Booooh! Go home!

Booooh! Go home!

«Allerede som ung mann visste Whitey Powers at han var annerledes. Hver gang han så noen med en bittelitt mørkere hudfarge enn seg selv … Følte han et ubehag. En dag kom han over bloggen til Varg Vikernes, og innså sin skjebne … Whitey Powers døde den dagen, og … Panser Rasismo Man var født! En mann med en misjon … Å spre tilbakestående hat på den mektigste slagmarken noensinne … Internett!»

Styrker: En blind fanatisk klokketro på sin egen «rases» fortreffelighet, og ikke minst en enestående evne til å ikke skjønne at «rase» er et meningsløst begrep i våre dager, da vi alle bare er mennesker. En egentlig ganske oppskrytt art. Og en forbløffende egenskap til å ikke klare å innse et av de mest grunnleggende prinsippene i elementær evolusjonsbiologi: Genetisk diversitet er et gode.

Svakheter: En ENESTÅENDE evne til å ty til ad-hominems når «argumentasjonen» tryner, noe som skjer … forbløffende ofte. Dette resulterer i at Panser Rasismo Man alltid ender opp med å bli ledd ut av sin erkenemesis: Sunn fornuft. Panser Rasismo Mans evne til å forlate enhver sivilisert diskusjon i sinne har som et resultat blitt regelen, og ikke unntaket, noe som gjør hans «misjon» en smule … vrien.

Om Panser Rasismo Man har oppnådd noe? Han har … Nei. Men i det minste har han … Ikke det, nei. Men hva med den gangen han … Å faen. Stemmer det. Men en ting kan ingen ta fra ham! Den gangen han … Ok, trenger jeg virkelig å forklare hvor dette ender?

«Wherever people with a slightly different ethnicity roams free … You will encounter the AWESOME powers of … PANSER RASISMO MAN! And then you will … Uh … Laugh your ass off and go home. Rated «H» for «hateridden». COMING THIS SUMMER!» Så Warner Bros. … Lyst på en ny «blockbuster»?

 

 

No Filter Brain Girl.

 

 

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

«Allerede som ung pike opplevde Beth Butthurt noe hun ikke helt forsto. Et pussig fenomen som verden rundt henne ikke kunne begynne å se konsekvensene av … Beth ble personlig støtt av absolutt alt. ALT! Hun kunne se en film, og plutselig bli RASENDE, fordi budskapet føltes som et grusomt angrep på henne personlig, og alt hun trodde på! At filmens regissør, manusforfattere og produsenter aldri hadde møtt henne, hadde av en eller annen grunn INGENTING med saken å gjøre, dette handlet om henne, og KUN HENNE! AAARGH! Etterhvert skjønte Beth at verden var ute etter å ta henne. (Selv om 99% av verdens befolkning ikke ante hvem hun var.) Hun tok med seg denne overbevisningen til den mektigste slagmarken av de alle … Internett! Og … No Filter Brain Girl var født!»

Styrker: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne.

Svakheter: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne. Og ikke minst; Hennes «styrker» can copypastes inn under «svakheter». Rart det der.

«You thought you could say anything? Have a conversation with your friends? Not when No Filter Brain Girl is around! Because whatever you discuss … It’s about her. The fucking center of the bloody universe. Rated «R» for «retarded». Coming soon!» Joda, Paramount … Ring meg, så snakkes vi.

 

 

The Gender Bender Offender.

 

 

Den neste som påpeker homoerotiske overtoner, får en smekk på lanken!

Homoerotiske overtoner?! Kom ikke her!

«Allerede da han var ung ble Morty Machismo klar over et noget eiendommelig personlighetstrekk … Han kunne se vold, drap og grufulle overgrep i media uten å lee på øyelokket, men hvis en mann kledde seg i noe som teknisk sett kunne defineres som «dameklær», ble han rasende. Dette raseriet vokste med årene. Det ble et hat mot det Morty følte var et svik mot de tradisjonelle kjønnsrollene som var så klart definerte da han vokste opp på 80 og 90 tallet. Da menn ikke bare var «menn», men «MEHEYNN!» Arnold Schwarzenegger? MAHAYN! Dolph Lundgren? MAHAYN! Sigourney Weaver? Uh … Ok, MAHAYN! Til Mortys store fortvilelse ble kjønnsgrensene visket ut etterhvert, og en del ord dukket opp som fylte ham med smerte. «Transseksualitet». «Metroseksualitet». «Tredimensjonale menn med et følelsesregister». «Tredimensjonale kvinner med meninger, og evne til å handle». Hva faen skjedde?! Hvor ble det av MEHEYNNENE som ikke drev og «følte» alt mulig, men bare gjorde MAHAYNLIGE ting? (Hvor de homoerotiske overtonene sto i kø, men det snakker vi ikke om, fordi vi er MEHEYNN!) Morty følte seg ikke hjemme i verden lengre, og døde. Og ble gjenfødt som … The Gender Bender Offender! Mannen som … blir kronisk støtt av at den hvite heteroseksuelle mannen ikke særbehandles av samfunnet lengre.»

Styrker: Evnen til å være den eneste i hele verden som fullt ut forstår hva som egentlig definerer en «mann».

Svakheter: En manglende evne til å formidle denne kunnskapen uten å ty til skjellsord, trusler eller regelrett stalking av meningsmotstandere.

«Remember the good old days when men did manly things, like hang out in dank caves, put on mascara and dress up in leather? Without anyone noticing how incredibly gay it looked? The Gender Bender Offender remembers, and this summer … He will remind you all! Rated «CG» for «Closeted Gay». Coming soon!» Hva sier dere Fox? Høres det interessant ut?

 

 

Optimismus Prime.

 

 

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så ...

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så skjer det vel … noe?!

«Billy Blank oppdaga tidlig at livet var tøft. Så tøft at det ble jævla slitsomt å forholde seg til. Til slutt gadd han ikke prøve lengre, og … Optimismus Prime ble født. En mann som … sitter på ræva, og venter på at alt skal ordne seg automatisk, med sin udødelige catchphrase; «Det ordner seg for snille gutter.» Optimismus er overbevist om en ting: Bare han ønsker det sterkt nok, vil «universet» ordne opp. Eller «Gud». Eller «Satan». Ok, hvem som helst han tror på, kun basert på dagsformen. På plussiden … så er han fin på håret.»

Styrker: Blind optimisme.

Svakheter: Blind optimisme.

«In a dark world, there is one glimmer of light. The moronic, blank empty stare of … Optimismus Prime! You will laugh, you will groan, and then you will … Ok, you’ll probably want to punch the whiny turd in the balls. And so do we. But for some reason we don’t. Rated «WB» for «whining bitch». Coming soon.» Virker ikke dette fett, så … Ok, jeg har ikke all verdens tro på denne skal jeg være helt ærlig.

 

 

The Anti Vaccinado Bitch.

 

 

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

«Etter å ha blitt sluppet i gulvet med hodet først som baby, fikk Brianna Bollockbrain en åpenbaring. Folk … lever for lenge. Og hvem har skylda?! DEN FORPULTE VAKSINEINDUSTRIEN! HVORDAN VÅGER DE Å … blant annet forhindre at barn verden over slipper å … tilbringe barndommen sin i en jernlunge …? DETALJER! Bevæpnet med et irrasjonellt sinne, og en søkemotor med direktelink til de mest tilbakestående nettstedene det mektige internettet kan by på, strider hun til verket, og … Går på trynet. Spektakulært, vel og merke. The Anti Vaccinado Bitch vil tilbake til de gode gamle dager, da folk levde «i pakt med naturen», og … daua i 30 års alderen. Livet er en gave, og du ønsker å ivareta den på best mulig måte? Ikke hvis The Anti Vaccinado Bitch får et ord med i laget! Yippiee-ki-yay, motherfuckers!»

Styrker: Egentlig ikke.

Svakheter: Virkeligheten.

«Tired of all those pesky annoying children growing up healthy and sound? No? Really? Well, The Anti Vaccinado Bitch is, and this summer she is … acting like total doofus on the internet. Watch when a slightly mentally challenged bitch proves why antivaccers makes you want to give up on humanity all together. Rated «RC» for «reality challenged». Coming soon!» Ok, Marvel og DC … Drit i denne.

 

 

The Weed Whacker.

 

 

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

«Som tenåring fikk Seamus Stoner smaken på cannabis. Det smakte godt. Dritgodt. Så godt at å forbli god og stein virka ganske digg. Etterhvert fikk Seamus en ide. Hva om cannabis kurerte kreft? Grønn stær? Tenk om … dette kunne bli kraftige argumenter for å avkriminalisere cannabis? (At argumentene for at cannabis ikke skal avkriminaliseres egentlig er temmelig tynne, det … fikk han ikke med seg. Litt for stein.) Seamus fikk et kall. En misjon! Og Captain Cannabis var født. For så å skifte navn til … The Weed Whacker! (Det har en bedre klang. Men å lage en ny drakt? For mye jobb. Her skal det røykes! Ikke sys!) Bevæpnet med et temmelig fårete smil, en evne til å le av ting som egentlig ikke er særlig morsomme, og ikke minst sin trofaste Bong Of Thruth, raser han rundt på internettet, og prøver å overbevise verden om at tjall er knall. Det kan brukes til alt! Kjønnsvorter? Røyk ei bønne! Kreft? Grønn stær? Benskjørhet? Angst? Impotens? Marihuana løser det helt sikkert. Om det kan dokumenteres? Ikke spør The Weed Whacker. Han er opptatt med å … røyke seg god og skeiv. Dave’s not here, man …!»

Styrker: En hel drøss. I sitt eget hode i det minste.

Svakheter: Dagslys, tidsfrister, ansvar og forpliktelser.

«In a world he never quite understood, Seamus got high. Then he got high again. And again. And again. And again. Until his brain left his body and he became … THE WEED WHACKER! A man with a vision. A calling. A task. A task he will never complete, because … he’s stoned off his ass. Rated «C» for «confusing». Coming soon!» Hmmm …  Joda, det kan sikkert pushes som en familiefilm. En … lettere forvirrende familiefilm.

 

 

Ambiguous Man.

 

 

"Det er en måte å se det på, men ..."

«Det er en måte å se det på, men …»

«Allerede som barn hadde Roger Reality et problem. Det var så vanskelig å danne seg en mening om noe, siden de fleste temaer har flere nyanser enn svart og hvit. Gråsoner, mann! GRÅSONER! I en verden hvor flere og flere krever enkle svar på temaer og problemstillinger som ikke har noen, finner vi … Ambiguous Man. Mannen som syns nyanser er verdt å ta hensyn til. Mannen som blir sliten når kompliserte konsepter fordummes ned til platte one linere, for å tekkes minste felles multiplum. Mannen som drives av en ting: Det desperate savnet etter den nyanserte samfunnsdebatten. Mannen som … skrev dette tåpelige blogginnlegget. Hans største ønske? At folk driter i sine «ideologier» og istedet bruker tid og energi på å komme til bunns i hva som egentlig utgjør en problemstilling.»

Styrker: Nei.

Svakheter: En stadig større trang til å oppgi menneskeheten, og bosette seg i en hule.

«This summer … Prepare to see a man shake his head in dismay, as the public debate becomes dumber … And dumber … And dumber. Watch as he facepalms, and leaves the discussion with his immortal catchphrase; «You stupid, fucking wankers!» Watch as he sees the world argue against itself, without resolving anything. Join him as he … goes to Nepal, where he decides to live the reminder of his life as a goat. Rated «D» for «dystopic». Coming soon!» Jeg vet ikke jeg … Enkelte ting er kanskje for deprimerende å dele med verden. Drit og dra.

 

 

"USE THE FORKS, LUKE!"

«USE THE FORKS, LUKE!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– The imperfect is alive.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted | Legg igjen en kommentar

Sterke meninger!


 

 

 

«The fewer the facts, the stronger the opinion.» – Arnold H. Glasow.

 

 

Å logge inn på sosiale medier har blitt en risikosport. Det dukker opp nyheter om ting og tang som får virkeligheten til å fremstå som et temmelig tåpelig ekstremteater. En fribryterring designa av Dr. Doom på syre. I dag var intet unntak, da jeg fikk meddelt at Sarah Palin vil «debattere» klimakrisen, med Bill «The Science Guy» Nye.

It's not even fair.

It’s not even fair.

For Bill Nye sin del er dette neppe noen stor utfordring. Han har som kjent debattert med snakkende poteter før, og kommet fra det med æren i behold, spørsmålet er vel heller hvorfor. Hvorfor skal vi bruke tid på slikt? Hvorfor ikke istedet forsøke å finne løsninger som faktisk fungerer? Hvis løsningen din på et problem er å stikke huet opp i ræva, late som problemet ikke eksisterer, og på toppen av alt skjelle ut alle som faktisk jobber med å finne en løsning, da har du vel ikke VELDIG mye å bidra med, har du vel?
Men likevel skal vi da tydeligvis bruke tid på Palin. Og hvorfor?
«Fordi hun har så sterke meninger!» «Hun har sine meningers mot!»
Fint det. Det er likevel her jeg får lyst til å putte en liten flue i suppa. Når ble det et egentlig et tegn på kvalitet?

 

 

 

«The fact that an opinion has been widely held, is no evidence whatsoever that it is not utterly absurd.» – Bertrand Russell.

 

 

vetblogg-3

Tror ikke det, gitt.

Jeg så et oppslag her om dagen. «Vi respekterer hverandres meninger.» Og det er det vel ingen som vil protestere på, eller? Virkelig? Ingen? Ok, så får jeg vel gjøre det selv da. Jeg har nemlig svært mange innvendinger til et slikt oppslag, og den første er ganske enkel: Det kommer an på hvordan du har kommet fram til den «meningen» det. Og hvis du bare bestemte deg for en konklusjon, for så å vende det døve øret til alt som finnes av evidens på at du faktisk tar feil, så nei. Da respekterer jeg ikke meningen din, eller deg for den saks skyld. Det sier nemlig altfor mye om hvordan du forholder deg til virkeligheten. Og det at det sitter litt obskure skrotinger på nett og sprer møkk, det kan jeg egentlig leve ganske greit med. Det er når våre folkevalgte sprutbæsjer på den etterhvert så berømte metaforiske leggen det bør gå et par varsellamper.

 

Mystisk det der.

Mystisk det der.

Jeg kommer dessverre ikke unna vår alles kjære innvandrings og integreringsminsister, Sylvi Listhaug når jeg skriver om et slikt tema. Sylvi hadde nemlig en «sterk mening». En konklusjon hun hadde bestemt seg for. Det var bare et LITE problem med den saken … Forskningen som var utført kom til en annen konklusjon. Og hva gjør vår kjære folkevalgte minister? Hun insisterer på at forskningen støtter hennes «mening». Eller som det sies på «politikernorsk»:
«Listhaug vedgår også at det ikke står i rapporten at barna blir tvunget av sine familier til å reise, men oppgir at hun selv har «snakket med ansatte i EMA-mottak i Norge som sier at det er eksempler på at barn gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det selv».»

Forvirrende? La meg forsøke å oversette:
«Æh … Den derre forskningsrapporten var kjempekjip. Uenig med meg og greier … Så jeg fant like gjerne på noe selv jeg!»
Og hadde dette bare være en eller annen obskur skroting som satt og køla på nett så hadde jeg ikke brydd meg nevneverdig. Men dette er faktisk en av våre folkevalgte. Med ansvar for integrering. Og tja … Hvis du synes det er uproblematisk, hvorfor stoppe der?

 

 

Nei. Ikke i nærheten engang.

Nei. Ikke i nærheten engang.

Hva feks. med en helseminister som har bestemt seg for at vaksiner er en uting, uansett hvor kraftig det blir bevist at vedkommende faktisk tar feil? Utenkelig? Hva med en miljøvernminister som har bestemt seg for at klimatrusselen er en bløff? Eller en samferdselsminister som har bestemt seg for at farene ved fyllekjøring er overdrevne? En utdanningsminister som syns Darwin har fått herja nok, på tide med litt real kreasjonisme! Og hvis noen påpeker at dette er galskap, så kan de bare se litt såra inn i et kamera og si; «Jeg syns dere bør respektere meningene mine jeg altså.»
Og hva sier man til slikt? Jeg vet bare hva jeg vil si:

vetblogg-5

 

At en mening er «sterk», betyr ikke at den er riktig. Det betyr ikke at den bidrar. Det betyr bare at du har forelska deg så jævlig i den at du ikke orker tanken på at du kan ta feil. Og lykke til med det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Nødvendig tull og tøys., Personlig rant. | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Rock’n roll. Fiskeboll. Trønder-edition.


 

 

 

 

«Æ lånt mæ tjukke bøker, og læst te æ stupt, om store filosofa og folk som tenke glupt.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

 

Ah. Barndomsminner.

Ah. Barndomsminner.

 

 

 

 

Ingenting gjør livet bedre enn en ordentlig saftig kulturdebatt. Opp igjennom har vi hatt en del slike, og temperaturen og engasjementet har alltid vært upåklagelig. Nordmenn har kranglet om slikt siden før Wergeland og Welhaven røyk uklare om hva som egentlig var god poesi, og innspillene har haglet. Norsk kulturdebatt har i bunn og grunn alltid handlet om det samme; Hva er god kultur, hvem bestemmer, markedet eller kunstnerne, bør ikke alle disse überintelligente åndssnobbene holde kjeft snart, og ikke minst; Hvor mye moro er det egentlig lov til å ha i dette landet. Det er likevel en stund siden noen tonet skikkelig flagg i åndsdebatten, men nå ser det heldigvis ut til å løsne litt. Alt takket være en stakkars dame som uttrykte litt tvil om trønderrockens fortreffelighet. Mine damer, herrer og transkjønnede i alle aldre: Velkommen til trønderrockens vakre verden. Skål.

 

 

 

«Æ snakka kunst og litteratur. Du sa: Det e rompa di som e kultur.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

Skjønn dette nå da!

Skjønn dette nå da!

Skal man si noe vettugt om trønderrock, må man kanskje først forsøke å besvare spørsmålet mange tydeligvis sliter med: Hva i all verden er trønderrock? Her stikker jeg tydeligvis rettekaren inn i et illsint vepsebol, en paranoid schizofren maurtue om du vil, men jeg kan ikke skjønne annet enn dette: Hvis en trønder (helst fra Nord-Trøndelag) lager noe som vagt minner om musikk, og fremfører dette på sin egen dialekt, så hey presto: Vi har trønderrock.

Det kan kanskje illustreres slik: Hvis Sputnik hadde vært nord-trønder og sunget «Lukk Opp Din Hjertedør» på trønder-dialekt, så er det pr. definisjon «trønderrock». Da Sputnik covret Åge Aleksandersens «Lys Og Varme» gjorde han det på sin egen drangedalsdialekt, og sorry, (eller gratulerer?) da er det ikke «trønderrock», selv om låta er framført med lik rytme og tempo.

Ekspertene på området «trønderrock» mener tydeligvis at trønderrocken startet med det etterhvert legendariske bandet «Prudence«. Prudence startet sin vei mot toppen i 1969 og ble synonymt med «trønderrock». Det mange glemmer er at Trøndelag fostret et annet band i 1966 som het «Difference«. De kom fra Trøndelag, de spilte musikk, og de var 3 år tidligere ute enn Prudence. Forskjellen? De sang på engelsk. Og sorry, men da er du ute av trønderrockens klamme favn. Dialekt, gjerne med uttrykk ingen egentlig skjønner lengre, er et must. (De færreste utenfor Trøndelags grenser klarer vel å definere «stuppuli» uten å google først.)

 

 

 

«Æ spurt forsiktig da du hadd spandert taxi’n. Du sa: Det e rompa di som e så sexy.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

 

Skjønn det den som kan.

Skjønn det den som kan.

Skal man komme «trønderrock-fenomenet» til livs, er tydeligvis «folkelighet» et stikkord. Nordmenn, og spesielt trøndere er glade i det «folkelige», og de som tydeligvis har fått lov til å definere «folkelighet» i vår hjemlige kulturdebatt er gutta i D.D.E, representert ved frontfigur, Bjarne Brøndbo. Og skal man skjønne hvordan en trønderhjerne fungerer, er det kanskje greit å lære seg Brøndbos definisjon av det folkelige. Han er heldigvis ganske tydelig. Jeg sliter litt med «folkelighet» må jeg ærlig innrømme, men et viktig element er tydeligvis at alle tekstforfatteres store skrekk, «det krampaktige nødrim», omfavnes, og fremelskes som det absolutt største litterære must, siden en eller annen fjomp oppdaget at «hjerte» rimer på «smerte». Vi kan kanskje illustrere nødrimets fortreffelighet med et lite utdrag fra D.D.E sangen «Vinsjan på kaia», D.D.Es egen «Citizen Kane»:

«Æ hadd fått hyre, vi sto bak no’n kassa og klina. Æ lova dæ pakke me silketørkle fra Kina.»

Make it stop.

Make it stop.

Ikke bare et nødrim, men et særdeles krampaktig et der med andre ord. Personlig syns jeg gutta i D.D.E snøyt seg selv for en ganske unik mulighet her. Det er så mye fett man kunne ha gjort her … Man kunne ha vært litt geo-politisk?

  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ spekulert litt på krigen mellom Israel og Palestina.»
    Eller seksuelt nysgjerrig?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ lurt på om æ skoill få te’ en trekant me’ dama å ho Tina.»
    Bekymret for oral hygiene?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ sleit litt me’ ei hælvettes fett-tannpina!»
    Eller litt ettertenksom?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Ætter att æ hadd dængt a, va de itj rart at ho grina.»
    (Hmmm … Kanskje like greit å stanse der?)

Konklusjonen er likevel enkel: Vil du som utøvende kunstner være «folkelig», så ta høyde for at «folket» neppe lytter til tekstmaterialet ditt. Du kan i bunn og grunn slippe unna med hva som helst så lenge du synger disse platte banalitetene på din egen dialekt. Og hvis det virker som at stemningen dør litt, da tar vi den «folkelige underholderens andre triks»: Selvironi.

 

 

 

«Æ har da både hode, skulder, kne og tå. Så koffer e det rompa mi som du ska klå på?» – D.D.E, «Rompa mi.»

 

 

 

sl8um

Slapp helt av. Du er ikke alene.

 

 

 

Her er det jeg sliter en smule. Trønderrockens «folkelige» selvironi er nemlig overraskende hårsår. Hvis jeg har skjønt trønderrocklogikken riktig koker alt ned til dette:

Bitch, please.

Bitch, please.

Joda, dæggern sprute vi er folkelige. Vi er gamle gubber som gjerne viser fram våre dårlig trente pappakropper når vi vrenger av oss på overkroppen med «glimt i øyet», og «intellektualitet» er noe selvhøytidelig tull. Som Bjarne Brøndbo så vakkert sa det om Nina Wester:
» Hun er av typen som mener det er viktigere at alt skal være avant-garde og grensesprengende. Jeg har stor respekt for henne som teaterperson, men de som driver i hennes verden har hodet og rævva full av offentlige penger. De trenger ikke tenke på at det skal komme folk og se på.»
(At D.D.E mottok offentlige midler selv i etableringsfasen, det hopper vi elegant bukk over.)

Så her ligger det en interessant logikk i bunnen, som jeg etter lange analyser TROR kan oppsummeres slik: Du skaper et produkt som peker nese til alt som kan lukte av noe som helst «intellektuelt». Dette er for folket må skjønne! Og helt greit det. Det er når du blir butthurt av at noen påpeker akkurat dette hele greia tryner litt for min del. Vil du være «folkelig», så kjør på. Go nuts. Men ikke klag når du nektes adgang i de finkulturelles haller. Du gjorde et valg. Og det får du værsågod stå for. (Og skal du nå på død og liv pipe i media, ikke pip over kritikker som faktisk er ganske gode. Det ser en smule … patetisk ut.)

 

 

 

 

«Æ frisert mæ på håret, kjøpt mæ nye sko, og investert i klær som e på moten no.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

Gutta brainstormer.

Gutta brainstormer.

Men nå startet jo denne kulturkontroversen med Nina Westers utspill om trønderrocken, og etter all denne støyen, er det egentlig en debatt? Hvis jeg skjønte Wester korrekt var det da aldri snakk om å fjerne gutta i D.D.E fra det kulturelle landskapet, bare påpeke at Trøndelag faktisk har andre kulturelle skapelser å by på? Og er det egentlig slemt? Personlig syns jeg Wester er i overkant høflig. Hadde det vært opp til meg hadde bruken av ordet «folkelig» medført dødsstraff. At Ole Ivars i sin tid fikk spille i operaen burde etter mitt skjønn ha medført kjølhaling av operasjefen. Tilstedeværelse ved et arrangement hvor det fremføres dansebandmusikk, (og D.D.E er dansebandmusikk. Ikke forsøple rock’n roll med å putte de inn i den kategorien!) bør medføre tvangsinnleggelse på en dertil egnet psykiatrisk institusjon. Men jeg innser at jeg tilhører en minoritet. Konklusjonen er enkel. Vil du bli kulturminister i Norge, ikke sett deg altfor godt inn i «kulturbegrepet». Da er du nemlig en «bedrevitende åndssnobb». Og gud forby. Tenk om noen skulle ha faktisk fagkunnskap om sitt fagfelt. Det skulle jo ha tatt seg ut.

 

 

 

 

Håpet er lysegrønt.

Håpet er lysegrønt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alea jacta rectum.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., kultur, Personlig rant., Personlig ståsted, Tull og tøys. | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Fra hjerte til hjerte: Min indre banan.


 

 

 

 

«Always take a banana to a party.» – Steven Moffat.

 

 

 

banana-costume

Return Of The Killer Banana.

 

 

 

Etterhvert som samfunnsdebatten raser videre, og skillelinjene dras opp, føler jeg meg gammel. Alt polariseres, folk deler seg i leire, og jeg føler jeg har sett alt før. Nyansene forsvinner, og «diskusjonene» blir egentlig bare patetisk tvangsposering. Ingen er egentlig interesserte i å komme ned i kjernen i en problemstilling, men i å forsvare sitt «syn», sin «mening» uansett hvor virkelighetsfjern den måtte være når den gås litt etter i sømmene. Mennesker tråkker i bakken, og forsvarer sin patetiske «stick in the ground» med dødsforakt, og alt blir bare meningsløs støy. Derfor er det ekstra kult for meg når verden har noe nytt å by på. Jeg våkner. Føler meg ung. Det er derfor jeg med stor glede og iver kan presentere en person som har introdusert meg til noe nytt: Tormod Christensen. En mann som de fleste menn, men med en liten hemmelighet han nå vil dele med oss uinnvidde: Tormod er en banan. En banan fanget i en menneskekropp.

 

Ray-Ban. Ana.

Ray-Ban. Ana.

Tormod har gått med på å møte meg på en ganske stille cafe i Oslo sentrum. Han ser ned. Han virker urolig. Nervøs. En mann som tydeligvis har møtt motstand. En mann som er vant til å bli dømt. Han setter seg. Blikket flakker, og han skjelver litt. Jeg prøver å roe situasjonen etter beste evne.

«Hei, Tormod», sier jeg bare. «Går det bra?» Han senker skuldrene litt.
«Joa. Jeg er bare litt urolig med tanke på alt dette. Jeg vet vel ikke helt hvor jeg skal begynne.»
«Joda, jeg ser den.», sier jeg. «Hva med hvorfor du valgte å dele din historie akkurat nå?»

Tormod ser ut til å roe seg litt. Han har ihvertfall et utgangspunkt. Han trekker pusten.
«Det har vel litt med mediefokuset i det siste å gjøre. Kontroversen rundt Bruce/Caitlyn Jenner, og den derre patetiske kjønnsskiftegreia. Alt kjøret rundt han derre Tooji kisen som kommer ut av skapet som skinkerytter. Fint for dem altså, men hva med alle minoritetene som forsvinner? Vi som er for små og ubetydelige til at noen bryr seg? Hvem snakker på våre vegne? Hva med oss?»

 

Alle starter et sted.

Alle starter et sted.

«Det er vel et ålreit sted å starte det? Når følte du først denne … Vel … «Dragningen» i mangel av et bedre ord, mot bananer?» Tormod ser ettertenksom ut.
«Jeg har snakket endel med min mor om dette, og hun påstår hun så tegnene ganske tidlig. Hun fortalte blant annet at jeg ganske tidlig gråt ganske sårt hver gang hun delte en banan i to. Hun erindret og at jeg fikk et voldsomt raserianfall første gangen jeg så en boks med Banos i butikken. Hun roet meg ned med at hun tok meg med seg bort til fruktavdelingen, hvor hun plasserte meg foran bananklasene som lå der. Det hadde visst en beroligende effekt på meg å se bananer ligge i fred. Som om de hvilte. Hun tenkte ikke så mye på det der og da, men etterhvert som min trang til å leve ut min indre bananitet ble tydeligere, kobla hun vel litt, og skjønte at dette ikke bare var snakk om tenåringstrass. Det lå et dypere latent behov i bunnen. Mitt «indre kaos» var egentlig en skjør liten banan som kjempet febrilsk for sin rett til å eksistere. En kan kanskje fjerne gutten fra bananen, men ikke bananen fra gutten. Etterhvert ble det vanskeligere og vanskeligere å se hvor «Tormod» endte, og «bananen» begynte. De fløt sammen i en slags symbiose, og ble uadskillelige. Litt mann, litt banan, men aldri komplett hvis du skjønner.»


Jeg vet ikke helt hva jeg skal si akkurat nå. Denne tematikken går litt over hodet på meg. Jeg henger rett og slett ikke helt med. Hvem kunne vel ha ant at frukt kunne skape så mange komplikasjoner for en ung mann? Men jeg velger å forfølge denne innfallsvinkelen likevel. Jeg er tydeligvis på sporet av noe.

 

 

 

«Nobody peels a banana before stabbing themselves with it.» – Jarod Kintz.

 

 

 

 

10408088_10155467460570394_8621934235772651254_n

Når verdener kræsjer.

«Så dette er altså noe dine foreldre er inneforstått med? At deres sønn er … Vel, en banan fanget i en menneskekropp?»
«Å ja. Men det var en helvetes prosess.» 
Tormod sukker, og trekker pusten. Dette er tydeligvis et sårt punkt.
«Jeg … «Kom ut av skapet» er kanskje en grei måte å si det på, i 2003. Jeg var da 14, og klarte ikke kjempe mot lengre. Jeg husker kampen som raste i meg. Jeg lå oppe om natta og gråt mine modige tårer, og ba. «Kjære Gud, jeg vil bare være en vanlig gutt! Ikke en banan!» Men enten lyttet ikke Gud, ellers så ga han faen. Til slutt gikk det ikke lengre, og jeg måtte ta «samtalen» med mor og far. Fortelle dem at jeg ikke var som alle andre. Fortelle dem at «sønnen» de ønsket seg og elsket i virkeligheten var en … banan.» En enslig tåre renner nedover Tormods kinn. Han skjelver. Jeg burde kanskje ikke presse på, men Tormod har valgt å dele sin historie, og da er det viktig å få med alt. Jeg fortsetter.
«Hvordan forløp denne prosessen, denne samtalen videre? Det var vel tross alt ikke lett for dine foreldre å ta alt dette innover seg?»

 

 

Aner ikke. Men lykke til.

Aner ikke. Men lykke til.

Tormod tar en slurk beksvart kaffe. Han stålsetter seg. Dette er et øyeblikk han har grudd seg for lenge, men han gyver likevel på.

«Jeg må vel starte med mamma. Det var hun jeg «kom ut» til først. Min mor er en varm og forståelsesfull kvinne, men det var nok likevel mye for henne å fordøye. Hun lyttet, og prøvde etter beste evne å ta til seg det jeg sa, men når alt kom til alt, tolket hun nok det jeg forsøkte å formidle på sine egne premisser. Jeg husker fortsatt spørsmålene. «Er du sikker på at alt dette ikke bare er en fase?», «Kanskje du bare ikke har møtt det rette mennesket ennå», «Men Tormod … Har du noen gang forsøkt å … ikke være en banan?», og slik fortsatte det. Til slutt orket jeg ikke mer, satte meg ned og forklarte at å be meg fornekte min indre bananitet, var det samme som å be meg slutte å puste. En forferdelig ting å måtte si til sin mor, men hun måtte velge der og da: La meg leve som en banan, eller miste sin sønns kjærlighet. Hun forsøker fortsatt å venne seg til alt dette, eller det gjør vi vel begge, og vi nærmer oss hverandre forsiktig og langsomt. Et skritt av gangen, en dag om gangen. Det er en treig prosess, men min mor er en veldig tålmodig kvinne, og det har jeg heldigvis arvet. Vi har god tid. Et skritt fram, og fem tilbake.»

Jøss. Ikke helt A4, men mor fortjener likevel cred for å ikke gi opp, men jobbe for å gi sin sønn aksept. Det skal hun ha. Men hva med far? Tormod ser ned.

Bananskjendere!

Bananskjendere!

«Fattern ja … Oh, boy. Det er selvfølgelig lett å dømme, men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det; Det ble en helvetes tøff prosess. Min far er tross alt en enkel landsens mann. Han ønska seg vel en sønn som fløy etter jenter, lurdrakk sprit på bøgdafester, og spilte fotball på løkka. Og vel, det må vel i hans forsvar gå an å si at slik ble det vel ikke akkurat. Jeg satte meg ned med min far. Min mor var der og som en slags «buffer» om du vil. Hun var med rette bekymret for hvordan min far ville reagere på alt dette, og med det i bakhodet, begynte jeg vel egentlig bare å forklare hvordan det var å være meg. Kampen jeg hadde utkjempet med meg selv, håpet om at jeg innerst inne egentlig bare var som alle andre, skammen, fornektelsen, skuffelsene og nederlagene etterhvert som jeg innså at bananen ikke var et monster, men min egentlige identitet her i verden, og ikke minst hvor redd jeg var for at alt jeg fortsatt var glad i skulle forsvinne fordi at verden rett og slett ikke var klar for å møte bananen. At jeg var den samme jeg alltid hadde vært, han visste nå bare min dypeste, innerste og mørkeste hemmelighet. Min far satte øynene i meg. Iskalde. «Jeg har ingen sønn», sa han bare. «Jeg har en jævla banan.» Og der stagnerte vel relasjonen mellom meg og min far. Mannen er gårdbruker, og ønsket vel at jeg som en eldste sønnen skulle benytte meg av odelsretten, og føre farsarven videre. Han hadde vel neppe sett for seg «Min sønn, odelsbananen», så jeg dømmer han egentlig ikke for hans reaksjon. Den er forståelig. Men likevel sår. Jeg hadde en drøm om å gjøre far stolt, men bananen kom i veien. Som den så ofte gjør.»

 

 

 

«You can’t teach calculus to a chimpanzee. So just share your banana.» – John Rachel.

 

 

 

AAAAC_GywgAAAAAAAHaPZA

Hittil ikke importert til Norge.

Tormod er en rystet mann nå. Tårene har trillet, og etter en liten pause ser det ut til at han er klar for å prate igjen.
«Beklager det der», sier Tormod. «Det er en del som fortsatt er litt sårt.»
«Ikke tenk på det», sier jeg. «Det jeg først og fremst lurer på er vel om du ikke føler deg ensom?» Tormod ser plutselig oppspilt ut.
«Ensom nei? Du trodde vel ikke at jeg er den eneste i Norge som er en frukt fanget i menneskekropp? Det er ganske mange av oss. Faktisk så mange at vi har egen interesseorganisasjon. NFFFP1998. Eller «Norsk Forbund For Fruktpersoner Av 1998.»

Nå blir jeg nysgjerrig. En egen organisasjon for bananer fanget i menneskekropper? Tormod ler oppgitt.

«Det du må forstå er at fruktvestitisme/fruktofili eller fruktpersoner om du vil er en meget sammensatt gruppe. Det er et enormt spekter innen fruktismen (i mangel av et bedre ord), hvor individuelle avvik ikke er det som skiller oss, men derimot det som gjør oss sterke.»

Oi. Her har jeg mye å lære skjønner jeg. Jeg starter like greit med å få definisjonene på plass.

Conga, conga, conga ...!

Conga, conga, conga …!

«Så hva er forskjellen på en … fruktvestitt og en fruktofil?»
«Jo, en fruktvestitt kan være hvem som helst. En heterofil familiemann som rett og slett tenner seksuelt på å kle seg ut som frukt. En fruktofil, eller fruktseksuell som meg, har ingen seksuelle følelser rundt frukt, bare et dypt ønske om å få leve som en frukt, som i mitt tilfelle, en banan.»
«Så det er snakk om flere frukter her?»
«Å ja. NFFFP1998 har mange undergrupper. Ananasvestitter, appelsinpersoner, epleseksuelle, druofile og flere enn jeg kan nevne. Frukt er den eneste fellesnevneren, derfor fungerer NFFFP1998 som en paraplyorganisasjon.»
«Så du er i en organisasjon for bananseksuelle?»
«Ja, eller organisasjon … Jeg er jo strengt tatt det eneste medlemmet. Det samme gjelder for nesten alle undergrupperingene av NFFFP1998 når jeg tenker etter.»
«Så hvilken funksjon fyller det å ha en egen organisasjon for en seksuell/personlig trang du tydeligvis er den eneste i Norge som har? Er det ikke litt flisespikking å plassere deg selv i en så trang og spesifikk bås? Er det virkelig nødvendig?»
«Ja … Er det ikke det da? Se på samfunnet rundt deg. Er det en ting folk hater, så er det jo nettopp det å ikke ha en spesifikk bås å putte deg i. Samfunnet trenger tydelige definisjoner på hvem du er. Hvis de ikke har disse trange båsene å putte deg i blir de jo skitnervøse. De vet jo plutselig ikke hvem de skal hate engang!»
«Men betyr det noe for deg personlig?»
«Nei, herregud. Skulle bare ønske folk lot meg få være Tormod egentlig, jeg. Holder i massevis for meg.»

 

Jeg merker at jeg føler meg gammel igjen.

 

 

 

History, baby!

History, baby!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bananer, Bisarre innenriksinnfall., En menneskeskjebne., Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Fra hjerte til hjerte.


Hjerte-b-9

 

 

 

Det er mange usungne helter i dette landet. Folka som gjør en innsats for å gjøre verden til et bedre sted for ganske dårlig betaling, og ikke så mye som et eneste «takk». Barnehageassistenten som blåser på et skrubbsår, ikke fordi det står i yrkesbeskrivelsen, men fordi han/hun bryr seg. Politimannen som tar seg til å prate med ungdommer han/hun frykter kan havne på mørke veier senere i livet, og mange fler. Beskjedne mennesker hvis innsats skaper en bølgeeffekt. Små handlinger som kan påvirke skjebner på uante måter i fremtiden.

Av og til bør slike individer hedres. Det er derfor det er en stor ære å kunne presentere et slikt individ: Gudmund Ljåbrekke. Filantrop. Ildsjel. En lysbærer i en stadig mørkere verden. Gudmund er nemlig ingen ringere enn stifter, rektor og elev (!) ved Livets Skole. En skole hvis uteksaminerte har inntatt internett med ild og glød en stund nå, og lært oss alle kunsten å la personlige erfaringer og opplevelser overskygge absolutt alt som kan «bevises vitenskapelig». En pedagog som ikke bare har en jobb, men et kall.

 

 

(Bare for sikkerhets skyld.)

(Bare for sikkerhets skyld.)

 

Gudmund Ljåbrekke har valgt å møte meg i sitt hjem. En ganske beskjeden toroms leilighet på Oslos østkant, sparsommelig innredet, men med en hjertevarme som formelig slår imot deg i det øyeblikket du kommer inn døra.

«Åh … beklager det» sier Gudmund. «Termostaten er gåen igjen.»

Gudmund setter seg ned i sofaen, og ruller en røyk. Han feier håret bort fra ansiktet med hånda, og trekker pusten. En fargerik plakat på veggen bak ham med teksten «Stay zen» omkranser hodet hans.

Da så.

Da så.

«Så. hvor skal vi begynne?» sier han med et skjevt smil.

«Hva med hvordan Livets Skole er organisert og strukturert?» spør jeg.

Gudmund lyser opp. «Det er faktisk ganske spennende. Livets Skole er faktisk delt inn i 3 ulike institusjoner. Jeg leder Livets Skole, broren min Hallvard leder Livets Harde Skole, og lillebroren vår Trygve leder Livets Knallharde Skole.»

«Ok … Men følger da disse forskjellige institusjonene forskjellige læreplaner med ulikt pensum og litteratur?»

Gudmund himler med øynene. Jeg har tydeligvis tråkka i salaten.

«Allerede der må jeg arrestere deg», sier Gudmund. «Pensum? Læreplan? Det er jo det som er selve problemet med såkalt «moderne utdanning». Vi presses inn i en form, og får ørene tuta fulle av «objektive sannheter», når det eneste «fakta» er at det ikke finnes noen. Jeg sier ikke at vi sitter på sannheten, men som vi alle vet; En diamant kan ha feilskjær og riper, men det gjør den ikke mindre verdifull.» 

Jeg blir forvirret. «Så … Hvor fikk du egentlig din utdanning?»

«På nettet», repliserer Gudmund. «Det lærte meg ansvar, siden vi måtte sette våre egne karakterer.»

«Og du … ble uteksaminert med toppkarakterer?»

«Japp.» Gudmund smiler. «Hvordan visste du det, forresten?»

 

 

Hjerte-b-10

 

 

Jeg må innrømme at jeg sliter litt nå. Å komme til bunns hva Livets Skole egentlig er, er tydeligvis noe man ikke kan lære i løpet av en kort samtale. Jeg får i det minste prøve å få tak på grunnkonseptet egentlig er.


Tør ikke krangle på det.

Tør ikke krangle på det.

«Så hvis du skal beskrive Livets Skole for en total noldus som meg, hvor ønsker du å begynne?» spør jeg forsiktig.

Nå blir Gudmund ivrig. «Livets Skole forstås best når man skjønner kjerneverdiene. Hvor den viktigste selvfølgelig er formelen ‘Pa=X2’. Kort forklart; Personlig anekdote=Dobbelt så sant.» 

Her faller jeg nok litt av igjen. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg må tydeligvis ha alt inn med teskje. «Jeg har hørt dette ordet ganske mange ganger, og beklager hvis det er et dumt spørsmål, men er ikke «kjerneverdier» egentlig bare et av disse tomme buzzordene som brukes temmelig ukritisk i hytt og pine?»

Gudmund rister på hodet. «Nei på ingen måte. Du må ha fokus på verdiskapning, og for å skape verdier må du ha kjerneverdier slik at det kan oppstå en synergi. Ut av den synergien utløses positiv energi som blir en slags sommerfugleffekt for å si det enkelt. Det er vel det som på en måte blir forretningsmodellen vår.»

Jeg merker jeg blir svimmel. «Men hva betyr alt dette?»

Gudmund smiler. «Mer kaffe?»

 

 

Hjerte-b-11

 

 

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Hittil har ikke denne samtalen hatt den ønskede effekten jeg håpet på. Ljåbrekkes budskap føles fortsatt ganske vrient å formidle, og jeg sitter med følelsen av at feilen ligger hos meg. Jeg stiller rett og slett feil spørsmål.  Jeg bestemmer meg for å finne en ny innfallsvinkel.

«Hvor kom ideen fra å starte Livets Skole fra?»

Gudmund blir plutselig alvorlig. «Du er faktisk den første som spør meg om det. Det var en prosess som startet da jeg var ung. Jeg begynte rett og slett å lure på ting. Vi lærte om tyngdekraften på skolen, og jeg klarte ikke å kvitte meg med følelsen av at det var en litt for hendig forklaring. Etter det begynte jeg å grave litt i materien bak de «vedtatte sannhetene» og magefølelsen min fortalte meg at noe var galt.»

Ah. Nå begynner det å ligne på noe. «Var det noen «vedtatte sannheter» bortsett fra tyngdekraften som fikk magefølelsen til å reagere?»

Gudmund reiser seg og ser ut av vinduet. Han sukker dypt. «Oioioi … Hvor skal jeg egentlig begynne? La oss ta følgende premiss og legge til grunn: Du har blitt løyet til. Alt du har lært er feil. Hvem er det isåfall som står bak en slik diabolsk plan? Der må man starte. Verden er en løk den. Vi skreller bort skall på skall av løgner for å entre kjernen i det hele. Essensen av vår eksistens. Ta pengesystemet vi har vært slaver av i flere tusen år: Kan du tenke deg en mer effektiv måte å slavebinde menneskeheten på?»

Blikket mitt vandrer til en konvolutt som ligger på et bord litt lengre borte. «Centrum Inkasso». Jeg lurer på om jeg skal si noe, men lar det være.

Hjerte-B-6

Nybegynnertabbe.

«Vel, jeg kan forstå at å betale regninger og skatt etc. er noe herk innimellom, men hvordan går du fra å ha en iboende motstand mot moderne markedsøkonomi til å starte en skole?»

«Problemene starter jo der. Indoktrineringen av ungdommen. Problemet er at «skolene» programmerer ungdom til å bli lydige slaver. Uvitende sauer. Og konklusjonen er enkel: Når uvitende mennesker briljerer med sin uvitenhet, så blir alle andre som også er uvitende imponerte. Dette er et av satsingsområdene til Livets Skole, og dette står vi sammen om. Skulder ved skulder, sammen mot ensrettingen.»

Ok. Jeg begynner i det minste å se et mønster. «Men disse ideene kan da ikke bare ha dukket opp helt av seg selv?»

«Nei», svarer Gudmund kjapt. «Det er kanskje vanskelig å skjønne for en som deg.»

«En som meg?»

«En tenker. En analytiker.» Gudmund ser skarpt på meg nå. Holder øyekontakten stoisk, uten å blunke. «Jeg var en tenker. En analytiker. En systemslave. Til slutt slo det meg; Allikevel har jeg en murrende følelse av at det er noe som ikke stemmer, og det er den følelsen jeg vil henvende meg til nå.»

Jeg får nesten lyst til å spørre om denne murrende følelsen er andres latter, men holder tann for tunge. «En følelse av at verden er urettferdig vil vel alle som har levd minst 10 år få innimellom, men er det gode nok bevis til å starte en skole som fremmer dette som en ideologi?»

«I korrupte systemer kan du ikke stole på «beviser». Du må finne dine egne. Jeg trenger ikke bevise noe på systemets premisser. Det er den «inne i boksen tenkingen» som ødelegger veien til sannheten.»

 

 

Hjerte-b-12

 

 

You think ...?

You think …?

Det har vært en intens dag så langt. Gudmund har fortalt. Han har delt. Han har pratet i flere timer, og likevel klarer jeg ikke å kvitte meg med min murrende følelse: Har han egentlig sagt noe? Jeg bestemmer meg for kanskje å forhøre meg litt om de som tross alt gir Livets Skole livets rett: Elevene.

«Fortell litt om studentene dine.», sier jeg. «Hvem er den typiske eleven ved Livets Skole?»

«Tja … Det tror jeg best kan beskrives med å ta et enkelteksempel. Det var en ung mann for noen år siden, og igjen, han hadde egentlig ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn og opplæring, men hans magefølelse, hans intuisjon hadde alltid skreket «NEI!». Han bare visste at det var mørke krefter som sto i bakgrunnen, og styrte ham mot avgrunnen.»

Jeg føler jeg blir litt urolig. «Du er sikker på at han ikke var psykotisk?»

«Nei», repliserer Gudmund kjapt. «Jeg tror han var steinbukk.»

 

Burde funke det.

Burde funke det.

Gudmund trekker igjen gardinene.

«Uansett så trengte denne unge mannen et fellesskap. Han fant seg aldri til rette. Han passet aldri inn, og derfor kom han til oss. Et sted hvor han ikke ble dømt eller forfulgt. Et sted hvor han kunne lære, og ikke minst føle aksept og tilhørighet, sannsynligvis for den første gangen i sitt liv. Det er kanskje den viktigste grunnstammen i vår lære: Intuisjonen din er en ressurs du må verne med nebb og klør. Den vil alltid være under angrep fra «you know who», og hva så? Du er mer enn en person. Du er en ide. Et konsept. Og ideer og konsepter er skuddsikre.» 

Ok. Nå henger jeg i det minste med. «Hvilke ideer og konsepter egentlig?»

Gudmund himler med øynene nå. «Det er så mye, men for å bli spesifikk; Vi vet at CIA har utviklet en RFID-chip som kan implanteres under huden, eller en nanochip som kan distribueres gjennom, ja- vaksiner. I tillegg til å inneholde et GPS-system som gjør at myndighetene alltid vil vite hvor du er, inneholder også en slik chip muligheten for tankemanipulasjon.»

Nå er jeg en smule forvirret. «Du bruker ordene «Jeg vet». Så med andre ord så må jo til og med du tro på en objektiv sannhet. Hva skjer da hvis en elevs intuisjon ikke stemmer overens med din. Tross alt må jo en av dere enten ta feil, eller ljuge?»

Hjerte-B-7

«Eg klør sånn på pungen!» – Sokrates.

«Slett ikke.» Gudmund ser nesten overrasket ut. «Som Gandhi engang sa; «Sannheten er bare en illusjon skrevet med blodet til fritenkende kjettere henrettet på vitenskapens alter.» Jeg har som rektor ingen rett til å devaluere en av mine elevers oppfatning av virkeligheten. Den er minst like sann, om ikke sannere enn min. Dette er essensiellt. Slipp taket i dette enkle grunnprinsippet og jeg blir en del av tyranniet jeg sverget å bekjempe med nebb og klør.»

«Men hvis nå en har bestemt seg for at f.eks. Elvis ble drept av CIA, og en annen har bestemt seg for at Elvis fortsatt er i live, blir ikke det litt vrient?»

Gudmund ser på meg med forbløffelse i blikket. Som om jeg er en vilt fremmed fra en annen planet som har invadert hans hjem.«Beklager, men nå henger jeg ikke med. Jeg skjønner rett og slett ikke spørsmålet.»

Ikke det nei. Jeg tror vel på dette tidspunktet at det kanskje er like greit å gi meg. Det er likevel en ting jeg lurer på.

«Synes du virkelig med hånda på hjertet at dette er forsvarlig? At dette er en «skole» Norge trenger?»

Gudmund smiler. «Trenger? Absolutt ikke. Men det er den eneste skolen Norge fortjener.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjerte-b-13

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Plastisk åndelighet., Svadaargumentasjon., Uncategorized | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Hva jeg lærte i 2014.


 

 

«In the future everyone will be world famous for 15 minutes.» – Andy Warhol.

 

 

Damn straight, bub.

Damn straight, bub.

 

 

 

Med 2015 i startgropa bør jeg sannsynligvis gjøre opp et regnskap for 2014. Lærte jeg noe? Ble jeg noe klokere? Kom jeg nærmere det endelige svaret på livet, døden, eksistensen og alt? (Jeg har dessverre begynt å tvile på at «42» var en tilfredsstillende forklaring.) Akk ja. Sånn er det å bli gammel. Men jeg har lært ganske mye takket være mitt trofaste nett-abonnement. Og det har vært så øyeåpnende, så virkelighetsomveltende og ja, så paradigmeskiftende oppsiktsvekkende, at å ikke dele denne visdommen ville ha vært ufint. Vi lever tross alt i informasjonsteknolgiens tidsalder.

 

 

 

1: Alle kvinner er horer, unntatt mamma.

 

 

 

Noen begreper jeg stilte nærmere bekjentskaper med i 2014, var «MRA«, «mansplaining» og «the manosphere«. Ikke at menn med et litt «vanskelig» forhold til kvinner er noe nytt, men det tok meg litt på senga hvor organisert det faktisk er.

Paging Dr. Freud.

Noen ble ikke ammet som liten.

Nå har jeg skrevet om ganske opplagt  kvinnehat på nett allerede, men da gikk jeg utfra at dette bare var enkeltstående skrotinger, ikke et organisert miljø. Og dæven døtte, det skal de ha: Når det kommer til kunsten å få meg til å gi opp alt håp for menneskeheten, det har virkelig ikke stått på innsatsen.

Disse gutta skal tydeligvis «kjempe mot den onde feminismen», og greit nok det. Bare en ting: «Den onde feminismen» var et resultat av en verden styrt av menn. Det var en naturlig motreaksjon. «De onde feministene» ville egentlig bare ha de samme rettighetene «vi stakkars forfulgte menn» tok som en selvfølge. Stemmerett, rettferdig lønn for en jobb, retten til å kontrollere sin egen kropp, retten til å selv bestemme hvem de ville hoppe i bingen med … Du vet, det som mange kanskje ville ha kalt «menneskerettigheter».

 

Sikkert ikke greit.

Sikkert ikke greit.

Dette syntes tydeligvis gutta i MRA miljøene var for mye å godta, og erklærte like greit «krig» mot «feminazismen». Hvor «mansplaining» og tilbakestående oppdateringer på sosiale medier er «våpnene». Og det skal de ha: Hvis tilbakestående utsagn er et «våpen» så er de bevæpna til tennene.
Å sette seg inn i tankesettet til disse MRA gutta er omtrent som å gå naken inn i en jungel, uten kart eller kjennskap til området. Du vil garantert bli temmelig overrasket underveis. De insisterer på at det ikke dreier seg om «kvinnehat», men å gjenvinne «stolthet over å være mann», og greit nok, bare et spørsmål: Hva er det egentlig jeg skal være så jævla «stolt» av?
At jeg kan tisse oppreist? At jeg kan klø meg på balla om morran? At jeg (hittil ihvertfall) ikke trenger brystholder? Kjære vene, at jeg er mann er en ren tilfeldighet. Det er dette jeg aldri har skjønt: Hvem er egentlig så grunnleggende usikre, at de legger «stolthet» i noe de er? Burde ikke «stolthet» være over noe du faktisk har utrettet? No offence, men hvis din stolteste prestasjon er at du ble født, da bør du virkelig lette på ræva.

Can I shit next to you girl?

Can I shit next to you girl?

Likevel er jeg takknemlig for at MRA gutta har kommet ut av sine små vaginalfobiske skap med raslende sabler. Jeg har nemlig lært av det. De har fått meg til å tenke. De fikk meg til å stille meg et spørsmål kanskje flere burde stille seg innimellom: Hvilken mann ønsker jeg egentlig å være?
Svaret viste seg å være ganske enkelt: Uansett hva disse flaskeforede skrotingene definerer som en «ekte mann», jeg ønsker å være det motsatte. I motsetning til MRA gutta har jeg en grunnleggende «feil» i måten jeg er skrudd sammen på: Jeg liker kvinner. Menn og faktisk. Jeg liker mennesker. Jeg skjønner fortsatt ikke bæra av denne snodige rasen, men jeg liker de. Og en organisert gruppe som til syvende og sist kjemper hardnakket for å rasjonalisere sin egen selv- og menneskeforakt kan slenge seg i dass. Jeg trekker gjerne i snoren.
Det er nesten så man skulle ønske at disse skrotingene starta sitt eget sosiale medie. Sin egen «manbook» hvis du vil. Men akk. Så dumme er vel ikke disse dimlingene engang. Eller vent nå litt

 

 

 

2: Shaken. Not stirred.

 

 

 

Antivaksinasjonsgeniene var aktive i 2014 og. Ikke noe nytt der. Bevæpnet med «forskning» du kun finner i svært mørke kroker på «verdsveven» durer de på med sin kamp mot alt som måtte minne om sunn fornuft. Det nye i dette året? Siden «vaksiner fører til autisme» argumentet er dødt og begravet, trengte antivaksrasshøla nye sykdommer å henge på vaksinasjonsspøkelset, og det skal de ha: Det har ikke stått på innsatsen.

 

Shakin' Stevens.

Shakin’ Stevens.

En av sykdommene disse skrotingene har forsøkt å koble til barnevaksiner er Shaken Baby Syndrome.
Eller rettere sagt, de forsøker å gjøre Shaken Baby Syndrome til en sykdom forårsaket av vaksiner, og ikke et resultat av voldelige foreldre. Samtidig som de tydeligvis er svært opptatte av «å beskytte barn». Koselig ikke sant?

Denne «teorien» startet da en mann ved navn Alan Yurko ble dømt til livstid i fengsel, uten mulighet for prøveløslatelse for drapet på sin 10 uker gamle sønn i 1999. Han forsøkte å lempe skylda over på vaksiner, og antivaksbrigaden hoppa på som fluer på ei kuruke. Mannen fikk en egen støtteaksjon, og ble utrolig nok løslatt da denne «teorien» overbeviste retten om at det var grunnlag for tvil. Og vips var en ny «teori» født.

Og reultatet? Vel, hvis du er en voldelig jævel bosatt i USA, og rister en baby så hardt at det tar livet av smårollingen, kan du bare skylde på barnevaksiner. Og hvis noen tviler? Slapp av. Antivakserne har vært delaktige i å gi deg presedens. Bare referer til Alan Yurko, og hey presto. Du har sluppet unna med drap. Hjertelig tusen takk til antivaksbrigaden. Hva de til syvende og sist lærte meg i 2014? At uansett hva som finnes av lidelser der ute, det MÅ være mulig å koble det til vaksiner. Og det mine damer og herrer, det er en av kjennetegnene til en ekte skroting. Hurra.

 

 

 

3: På låven sitter Shakira med sitt halal slaktede julelam.

 

 

 

 

Antiislamistene dura rundt på nettet i 2014 og. NDL, SIAN og faens hans oldemor ga meg egentlig bare mye av det samme rælet de har dura på med før. Om de lærte meg noe nytt? Et par ting …

Stopp i låvens navn.

Stopp i låvens navn.

Muslimer er tydeligvis meget opptatt av låvebygging. «Enhver nordmann sitt eget fjøs!»? Akk ja. En skulle jo kanskje tro at bondenasjonen Norge ville sette pris på en slik rørende omsorg for kyra, men dengang ei. En kan vel ikke gjøre alle til lags.

 

Blame it on the boogie.

Blame it on the boogie.

Men det er kanskje ikke rart de er bekymret når Shakira kommer og trer lovene sine nedover hodene på oss stakkars nordmenn? Kall meg treig, men at Shakira hadde oppgradert fra dyktig sangerinne til wannabee-diktator med et eget lovsett oppkalt etter seg selv var ganske nytt for meg. Ellers er det jo alltids den muligheten at de som ivrer mest for å forsvare «det norske», tydeligvis ikke er særlig opptatte av å ta vare på språket.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Men spøk til side, språklige overtramp kan tilgis. Det nye de lærte meg i 2014, var vel hvor logisk utviklingshemmede slike dimlinger faktisk er. Det klages på «knebling» og «manglende ytringsfrihet», og samtidig klages det når folk bruker sin ytringsfrihet og kritiserer de geniale utspillene som kommer fra disse dimlingene. Og de glemmer alltid det viktigste: Du er fri til å si hva du vil, men INGEN er forpliktet til å lytte. Og hvis ingen gidder å lytte til sprøytet ditt, kan det muligens ha noe med det enkle faktum at pisset du sprer er hverken nytt, intelligent eller særlig oppsiktsvekkende? Sorry NDL, SIAN og hva faen ellers dere kaller dere; Dere fant ikke opp idiotien. Dere bare spyr ut mer av den.

 

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

 

 

 

 

4. Wearing and tearing.

 

 

 

2014 var det første året med en ny regjering, og det nye ordet jeg lærte var vel «regjeringsslitasje». Da den rødgrønne regjeringen ble stemt ut av styre og stell i 2013, ble ordet «regjeringsslitasje» nevnt, men jeg tenkte ikke så mye over det. I 2014 derimot ble dette begrepet ganske levende, da vår nye «blåblå» regjering satte det som må være rekord i nettopp «regjeringsslitasje«.

 

Vår finansminister. Rørende.

Vår finansminister. Rørende.

Kan noen egentlig huske sist en regjering klarte å «slite seg selv ut» så raskt? At regjeringen lovet «mer effektivitet» er en ting, men det får da være måte på?
Og forklaringene kommer på rekke og rad, men spørsmålet jeg alltid sitter igjen med er enkelt: Kan det ha noe med å gjøre at problemet IKKE er «måten dere har fremstått på», men at politikken dere fører rett og slett ikke fungerer særlig godt «for folk flest»?
Når politikk skal oppsummeres stilles alltid spørsmålet «Hva syns du om regjeringens innsats?»

Svaret for meg er opplagt: Det er ingenting å si på innsatsen. De har virkelig stått på. Bare så synd at innsatsen legges ned i å ta fra de som ikke har all verden, og gi til de som faktisk klarer seg ganske greit.

Hun får nå sagt det.

Hun får nå sagt det.

Men ingen fare. Siv Jensen har en forklaring. Jippi! Spent nå? Ifølge vår eminente finansminister, har opposisjonen skylda. Japp. Regjeringen sliter fordi opposisjonen er frekke nok til å kritisere de. Og det er sikkert noe jeg har misforstått her, men er ikke det stort sett grunnen til at vi har en «opposisjon»? Det hadde sikkert vært lettere å regjere uten den fordømte opposisjonen, men er ikke det pr. definisjon et «diktatur»? Det finnes mange tilfeller opp igjennom historien hvor politisk opposisjon enten var ikke-eksisterende, eller «forsvant på mystisk vis», men hvis jeg husker mine historie og samfunssfagtimer riktig, er ikke dette noe Norge hadde veldig lyst til å etterstrebe. Men hvem vet, kanskje Siv er inne på noe. Verden trenger sikkert nådeløse diktatorer nå og da. Face it, de får ting gjort, og de driter i konsekvensene. Bare en liten innvending dog … Hvordan hadde Siv likt å bli nektet muligheten til å kritisere regjeringen da hun satt i opposisjon? Køl på Siv. Om ikke annet sprenger du popcornbudsjettet mitt. Og det kan jeg leve med.

 

 

 

 

5. Forskning er tilgjengelig for alle, ergo er alle forskere.

 

 

 

 

NRK lærte meg noe nytt i 2014. Har du tilgang til nett kan du kalle deg «forsker». Dette betyr faktisk at jeg kan kalle meg «forsker» det. Kult, ikke sant?

 

Forskeren sin det.

Forskeren sin det.

NRK presterte ihvertfall kunststykket å titulere konspirasjonskrøkka Hans Kristian Gaarder som «forsker», og ikke minst invitere fjompen til en vaksinedebatt på NRK, mot overlege Sveinung Wergeland Sørbye.
Og kort forklart: Det er omtrent som arrangere et dragrace mellom  Frognertrikken og en blodtrimma formel-1 bil. Det er ikke underholdende engang.
Og NRK kan ikke skylde på uvitenhet her. NRK visste veldig godt hvem det var de presenterte som «forsker» her. Gaarder hadde tidligere deltatt på «Trygdekontoret» i tospann med sin minst like konspirasjonsorienterte våpendrager Ingunn Sigurdsdatter, tidligere Røiseland. Det var der Gaarder blant annet kunne fortelle oss at Rihanna var et sentralt medlem i skurkeklubben Illuminati, akkompagnert av Røiseland som kunne fortelle oss at vaksiner egentlig var en CIA konspirasjon for å overvåke oss alle med mikrochips.

 

Abgtsiv-Forsker-NRK

Billigere enn en utdanning i det minste.

Hva NRK ønsket å oppnå med dette? Ikke spør meg. Hvis Hans Kristian Gaarder er en «forsker», så er James Bond en kvalifisert gynekolog. Det eneste NRK egentlig klarte var vel å sette en ny rekord i «falsk balanse«. Og hva ambisjoner angår, det kan vel knapt kalles en særlig fornuftig en? Men hvis det var oppmerksomhet de var ute etter fikk de i det minste det. Noen bør likevel forklare NRK et par ting.
– «Berømt» og «beryktet» er ikke det samme.
– «Kildesjekk» og «research» er ikke landsbyer i Belgia.
– Når et tema diskuteres, er det en vesensforskjell på «motstand» og «kvalifisert motstand».

Når til og med en noldus som meg har fått med meg dette, så er det vel ikke veldig mye forlangt at en journalistisk institusjon har fått med seg det samme, eller hva? Eller var det den egentlige leksen 2014 skulle lære meg her? At journalisme ikke er et «fag» lengre, bare dra hva satan du vil ut av røven, kjør det på lufta og sats på at det sikkert ordner seg. «Redaksjonellt ansvar» døde, og er nå erstattet med en gullfisk som slipper ut en luftboble for «ja», og to for «nei».  Fett nok det. Kjedelig blir det neppe. Om popcornbudsjettet mitt tåler det, vel det er et annet spørsmål. Det er temmelig sprengt allerede.

 

 

 

6. Men hva sitter Marius igjen med?

 

 

 

Marius lærte som sagt mye i 2014. Men den viktigste (og beste) leksjonen har jeg spart til slutt. Viktigheten av å komme seg vekk fra nettet nå og da. En ny diagnose bør snarest inn i legekunsten: Nettblindhet. Det kan sammenlignes med «fartsblindhet» som rammer bilførere, den eneste forskjellen er at tilbringer du for mye tid på nett vil du bli hellig overbevist om at Norge er et land befolket av skrotinger. Og gå ut en tur. Møt mennesker. Stemmer egentlig dette? Jeg liker fortsatt å møte nye mennesker. Jeg vil vel anslå at 80-85% av mennesker jeg har møtt er trivelige, oppegående og varme mennesker jeg er glad jeg fikk stifte kjennskap med. Og det er heldigvis en ting Norge på nett ikke klarte å drepe. Nettet er kjekt å ha, men det erstatter ikke det som gjør livet verdt å leve: Menneskene i det. Nettblindheten min er heldigvis en sporadisk ting som går over ganske kjapt. Og takk for det. Ellers hadde jeg ligget i fosterstilling hver eneste dag og grått mine modige tårer. Og det har jeg ikke energi til lengre. Gråt en gang i uka, le en gang om dagen, og kom dere ut en tur. Det er ikke så verst. Og det er billigere enn intens psykoterapi.

 

 

Klein-Dø

Smurfedrops!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med takk til «Alternative behandlere gjør ting som ikke virker (eller er farlige)» for illustrasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Tull og tøys., Ubegripelig dumhet. | Stikkord: , , , , | Legg igjen en kommentar

The Patriot Act. Local edition.


 

 

 

 

«Patriot: The person who can holler the loudest without knowing what he is hollering about.» – Mark Twain.

 

 

 

Jeg har lenge vært fascinert av den amerikanske komikeren Andy Kaufman. Komikeren som insisterte hele sitt voksne liv på at han slett ikke var en «komiker», men «a song and dance man». Mannen som fikk en hel nasjon til å vri seg i latter, for så å erte på seg hele nasjonen, med godt gjennomtenkte «practical jokes», som han gjennomførte med eksepsjonell dyktighet. Så til de grader eksepsjonellt var det, at ingen skjønte at han gjorde det, ikke fordi han nødvendigvis mente det, men for å frembringe følelsesmessige reaksjoner hos folk. «They hate me, they love me, they cheer, they boo … It’s all good.» Og det som gjorde Kaufman til noe mer enn bare en av disse evinnelige «mediestunt-typene» som det går 13 på dusinet av … Han avslørte aldri spøken, eller ga noen indikasjoner på at han ikke mente det 100% alvorlig. Og det var en av grunnene til at da han fikk kreft, og døde kort tid etter, trodde hele Amerika at dette bare var en ny spøk. C’est la vie.

 

Aanonlies-Lov

Stol på meg. Det slår aldri feil.

Det var derfor jeg nylig fikk en ide. En konseptuell ide. Jeg er nemlig en av de som blir litt slitne av nordmenn innimellom. Jeg blir lei. Frustrert. Irritert. Av hva? Nordmenns konstante behov for å stemple grupper, og putte dem i bås basert på enkeltindividers handlinger. Det er idiotisk, det er uverdig, det er filosofisk tilbakestående, og ikke minst, samfunnsdebatten har omtrent like mye bruk for det, som gjennomsnittsmennesket har for et rasshøl på albuen.

Og likevel ser vi dette gang på gang. «Mulla Krekar er en ekstrem tulling. Derfor er alle muslimer ekstreme tullinger.» «Ubaydullah Hussain er en ekstrem skroting. Derfor er alle muslimer ekstreme skrotinger.» «Bernie Madoff er en pengegrisk jødejævel. Alle jøder er pengegriske jødejævler.» Det er ikke en særlig intelligent livsanskuelse, eller hva? Det var med dette i tankene jeg fikk en ide. Hvordan hadde egentlig vi «staute nordmenn» reagert på en slik behandling? Det er ikke mange her i Norge som bruker den samme filosofien mot oss selv? «Anders Breiving Breivik er en jævla psykotisk massemorder. Alle nordmenn …» Begynner det å gå opp et lite lys nå? Likevel syntes jeg dette var verdt å utforske. Hvordan tåler vi å få vår egen logikk slengt i trynet? Tåler vi å møte oss selv i døra? Ladies and gentlemen … Let the hilarity ensue!

 

 

 

«You’re not supposed to be so blind with patriotism that you can’t face reality. Wrong is wrong, no matter who says it.»         – Malcolm X.

 

 

 

patriot-act-4

Here’s to you, and all the fucks I never gave, sugar.

Skal man stemple en hel gruppe basert på enkeltindividers handlinger trenger man egentlig bare to ting; En handling og en gruppe. Og jeg tenkte som så: Skal dette eksperimentet fungere, så må det faktisk være noe som gjør meg genuint opprørt. Ellers profitterer jeg på andre menneskers ulykke. Det bør være noe jeg har en ektefølt sympati og empati med. Og det bør være et snev av alvor i bunnen. Det skal være ubehagelig. Det skal få oss alle, inkludert meg selv til å se oss selv i speilet og virkelig måle vår verdi som medmennesker. Og joda. Etter en voldsepisode på Verdal sto det hele klart for meg. Jeg skal stemple hele Trøndelag som voldspsykopater. (Hvordan dette ble gjort kan du lese om her.)

Det var en enkel grunn til at jeg gikk løs på trøndere. Jeg er trønder selv. Og jeg lurte lenge på om dette egentlig var særlig smart. Jeg mener noen måtte da skjønne at hvis jeg mente dette 100% alvorlig, så måtte jeg da minst være klodens mest selvforaktende menneske? Men nei. Ingen stoppet opp og tenkte i de banene. Ingen stoppet heller og stussa på det enkle faktum at jeg understreket gang på gang at det er 20 år siden jeg forlot Trøndelag, men likevel uttalte meg ekstremt skråsikkert om forholdene der oppe. Og resultatet av dette eksperimentet? Oh, dear me bubbalah …

 

 

 

«Patriotism is the virtue of the vicious.» – Oscar Wilde.

 

 

 

Patriot-Act-5

Kom igjen. Se om jeg bryr meg nevneverdig.

For å ta det rent statistiske først. Dette er ikke en blogg som leses av veldig mange. Det er bare en greie jeg skribler litt i nå og da, mest for å more meg selv. Før jeg gikk løs på «den Trønderske folkesjela» med motorsag hadde denne bloggen ca. 8000 «treff». På under et døgn steg det tallet til over 11000. Det tok meg fullstendig på senga. Jeg sjekket videre. Vanligvis ligger antallet «delinger» på Facebook, Twitter etc. på rundt en 30-40. Dette innlegget (som jeg skrev på under en time) ble ifølge statistikken som føres opp delt 354 ganger på Facebook. Igjen … Jeg så VIRKELIG ikke den komme. Kommentarfeltet på denne bloggen har hatt ca. 10 kommentarer på det meste. Det tallet steg til 44. Og hvilke kommentarer …

Kommentarene kom stort sett i 3 kategorier: De som forsvarte Trøndelag med nebb og klør, de som ville tuppe Trøndelag litt ekstra i hekken, og de ytterst få som skjønte hvor jeg faktisk ville med dette … Og for å ta de som forsvarte Trøndelag med nebb og klør først; Dæggern sprute. Lokalpatriotisme er en ting, men dette? Herre Kong Sverre …

 

Patriot-Act-2

Bæsjemannen er slem!

Det som er greia her er nemlig er dette: At jeg skulle «hate» Trøndelag, betyr faktisk at jeg er i stand til å «hate» et geografisk avgrenset område midt i landet. Stopp litt. Og tenk. Er ikke det bare verdens mest tilbakestående filosofiske verdensanskuelse? Hate et stykke land? Hvorfor? For mange trær? For høye fjell? For lave fjell? Og det er det som er så pussig med «lokalpatriotisme». Er det ikke like tilbakestående å «elske» et avgrenset geografisk område? Er det fargen på gresset som gjør deg het under snippen? Blir du «rar innji dæ» av hvordan motorveien er utformet? Stopp. Tenk. Det er et stykke land, balla. Jordkloden har endel slike.

Men det ble verre. Et annet geni påpekte at gjerningsmennene som sto bak voldsepisoden på Verdal slett ikke var fra Verdal, men fra Levanger! Problemet løst! Jippi! Seriøst, når «lokalpatriotismen» går inn, går vettet ut og henger seg. Det er lenge siden jeg har sluppet haka så langt ned som da jeg leste det kommentarfeltet. Det er noe av det rareste jeg har sett. Men det underbygger teorien jeg ville teste ut. Nordmenn liker virkelig ikke å møte seg selv i døra. Det gikk faktisk så langt at jeg ble lansert som den neste Anders Behring Breivik. Og bare et spørsmål: Hvor i Anders Behring Breiviks manifest (og ja, jeg har lest det) uttrykker Behring Breivik forakt for rasisme i Trøndelag? Tips meg hvis du finner det avsnittet. Jeg må ha blingsa over det.

 

Patriot-Act-1

Dum, tom, innholdsløs, tvangsposerende støy …

Også var det dere som forsvarte dette innlegget da … Dere som mente at jeg faktisk var inne på noe i min analyse av Trøndelag … Nei. Det var jeg ikke. Ikke i nærheten engang. Ja jeg har hatt råtne opplevelser av rasistisk karakter i Trøndelag. Jeg har også hatt fantastiske opplevelser i Trøndelag. Jeg fikk mitt første kyss i Trøndelag. Mitt første kn… Jeg har nære venner fra Trøndelag. Vidunderlige mennesker, alle som en. Jeg dro fram enkeltepisoder. Anekdoter. Jeg spilte manipulerende og kynisk på følelser for å få fram et «poeng» som for sikkerhets skyld var falskt i utgangspunktet. Så nei. Dere bomma minst like grovt. Blindt meningsløst hat mot et geografisk område er like meningsløst som blind «fedrelandskjærlighet» det. Dere ser den, ikke sant? Det er helt absurd. Helt meningsløst å påstå at Trøndelag er ekstra utsatt for rasisme enn andre steder i Norge. Rasisme er nemlig ikke et trønder-problem. Ikke et norsk problem engang. Det er et menneskelig problem. Og Aanonlies andre lov: «Der det er mennesker, der er det idioter.» Og av en eller annen grunn kom de over denne dumme bloggen. Nuvel.

 

 

 

«True patriotism hates injustice in its own land more than anywhere else.» – Clarence Darrow.

 

 

 

patriot-act-6

Go figure.

Likevel var det de som skjønte hvor jeg ville, og takk til dere. Dere som klarte å se gjennom den lokalpatriotiske tåka, og faktisk møte dere selv. Dere som faktisk hadde nok leseforståelse til å se at jeg påførte en hel landsdel ubehag fordi vi trenger det nå og da. En venn av meg sa følgende:

«Knallbra blogginnlegg, Marius, men hva er greia med leseforståelsen til disse trønderne egentlig?»

Jeg tror ikke det var leseforståelsen som var problemet. Jeg tror bare rett og slett det var «lokalpatriot-skylappene» som kom i veien. Behovet for å se det egentlige problemet, menneskers behov for å stemple mennesker som en gruppe, putte mennesker i bås, basert på enkeltindividers handlinger druknet i lokalpatriotisk posering. Hadde jeg gått løs på Rogaland, Østfold, eller hvor som helst ellers, det hadde ikke spilt noen rolle. Det dreier seg alltid om det samme. Posering. Tomme slagord. Roping. Skråling. Alt for å slippe å måtte innrømme det vi frykter mest: At vi bare er mennesker. Og at menneskeheten ikke akkurat er de skarpeste pærene på julegrana. Jippi.

 

Patriot-Act-3

Set phasers to «dumb»!

Jeg kommer alltid til å forbli både forbløffet, skuffet og ikke minst fascinert av menneskeheten. En rase som kom seg helt til månen, men likevel nekter å vurdere sine medskapninger på individuell basis. La oss ta et tankeeksperiment. La oss si at Jacob Kuteh som ble slått ned på Verdal hadde vært etnisk nordmann. La oss si at de som slo var ungdommer fra Somalia, med muslimsk tro. La oss så si at mitt blogginnlegg hadde vært et angrep på muslimer i Norge. La oss si at jeg hadde skrevet noe sånt som …

«Så har det skjedd igjen. Muslimer utsetter en staut nordmann for blind vold. Hvor mange slike episoder skal vi godta, før vi innser at alle muslimer er voldspsykopater som bare er ute etter å overta dette vakre landet vårt, og innføre sharialover, forby grisekjøtt, voldta alt som finnes av kvinnfolk, og tvangssende oss alle i moskeene sine hver Fredag?»

 

Patriot-Act-8

No kjæm svænskan, no skjøt vi på dæm!

Joda. Jeg kjenner heldigvis de som ville gitt meg så øra flagra, og kalt meg en fordømt rasist. Heldigvis. Fordi det er nøyaktig det det hadde vært. Dessverre kjenner jeg også de som ville ha applaudert. De som syns Arne Tumyr var inne på noe når han sto på kassa si og rauta «Snikislamisering!», med en smilende Siv Jensen hakk i hæl. (Sorry Siv, når du bruker slike ord, får du finne deg i å hoppe i seng med Tumyr. Bombs away!) Og det er en tanke som alltid vil gjøre meg uvel. Hvor lett rasismen er. Hvor enkelt og svart-hvitt alt blir. Hvor utrolig grei, oversiktlig og ikke minst fordummende verden blir hvis vi fjerner nyansene. Hvis vi slutter å se på individene og reduserer dem til en grå anonym masse uten identitet. Men er det et slikt samfunn vi ønsker oss? Er vi virkelig ikke bedre enn som så?

 

patriot-act-7

All right, keep your hair on!

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg ønsker meg en verden hvor en nordmann ser et menneske som er mørkere i huden enn seg selv, og ikke tenker «Jævla terrorist!», men istedet sier «Morn». Jeg ønsker meg en verden hvor en muslim kan bryte loven, og nordmenn tenker «Huff. For en skroting», uten å dra med seg resten av den muslimske befolkningen i den betraktningen.

Og det var det jeg utsatte Trøndelag for. Og jeg angrer ikke et sekund. Jeg har alltid ment at våre verste fiender er i bunn og grunn oss selv. og vår egen grenseløse uvitenhet. Og syns det var på høy tid å rette denne uvitenheten innover, og ikke utover som etterhvert tradisjonen dikterer her til lands. Kjære Norge, kjære Trøndelag, dere ble utsatt for en spøk. En spøk og ikke minst en test: Hvor godt tåler dere å utsettes for det samme som mange av våre «nye landsmenn» utsettes for daglig? Og etter å ha vurdert resultatet kan jeg bare konkludere med en ting. Dere strøyk. Med glans. Gratulerer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Badabazinga, bitches!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Norske idioter. | Stikkord: , , | 2 kommentarer

Pasta la vista, baby.


«Save me Jebus!» – Homer Simpson.

 

 

 

 

Da jeg var yngre trodde jeg fortsatt at menneskeheten var i stand til å utvikle seg. Etterhvert skjønte jeg at det er en myte. Vi er kanskje i stand til det, men det er dessverre en liten problemstilling som står i veien: Vi har egentlig ikke lyst. Det er sikkert mange årsaker til dette, men vi vil jo ikke se på dem engang. Istedet lager vi hindringer og bremseklosser som hindrer oss i å ta dette oppgjøret med oss selv. Og øverst på lista? Religion.

 

 

 

 

pasta-blogg-1

Av saus er du kommen …

 

 

 

 

For en stund siden var dommen klar: «The Church Of The Flying Spaghetti Monster» blir ikke godkjent som religion i Norge. Tenk litt på dette. En religion som fyller alle kriterier for å defineres som en «religion», og som står på MINST like god logisk grunn som både Kristendommen og Islam blir stemplet «useriøs». Dette kan egentlig bare logisk sett bety en av to ting:

1) Hva som er «seriøst» og «useriøst» er totalt prisgitt maktmenneskers personlige preferanser, noe som selvfølgelig gjør prinsippet om «livssynsnøytralitet» fullstendig meningsløst. Eller …

2) Alle religioner er «useriøse». Det eneste som skiller er at vi har vent oss til de «seriøse» …

Og det eneste spørsmålet er vel egentlig hvilket alternativ du orker å holde ut? Personlig ikke bare velger jeg, jeg omfavner nr. 2. Fordi alle religioner har en ting til felles: De krever «tro». Og gjett hva? Det øyeblikket du argumenterer med «Jeg tror …» så har jeg ingen grunn til å ta deg seriøst. Og det kommer jeg da heller ikke til å gjøre. Og hvis du ikke liker min repektløshet ovenfor alle de tullete religionene som folk har bråka med i flere tusen år? Tja … Kan du ikke bare be din Gud om å gripe inn? Hvis «tro kan flytte fjell» burde det vel være en smal sak for Jebus eller Muhammed eller faens hans oldemor å stoppe den store kjeften min?

 

 

 

 

pasta-blogg-3

Now scoop out my litterbox.

Religion er atter en gang et tema i samfunnsdebatten, og igjen sitter jeg på sidelinjen og klør meg i hodet. KrF har (sannsynligvis så de ikke skal føle seg HELT ubrukelige) fått trumfa igjennom det nye KRLE-faget. Hvilken seier. Selvfølgelig er det ingen som egentlig vet nøyaktig hva dette vil bety i praksis, men det betyr i det minste en ting: En repetisjon av en LANG debatt politikerne trodde de var ferdige med. Protestene er allerede på plass, og herregud … Dette kommer til å bli gøy. For det er en ting som vi ikke kommer unna, uansett hvor mye vi vrenger og vrir på det: Det er en debatt om et skolefag, som alltid bunner ut i det samme: Hvilke eventyr folk verden over forteller seg selv for å takle sin egen dødsangst.

pasta-blogg-2

Bøllærn’te med Odin.

I Norge tar vi det tydeligvis for gitt at historien om Jesus er den mest korrekte. Den mest «seriøse». Virkelig? Hvis jeg har skjønt dette riktig …

«Gud skaper Jorden. Så skaper han en mann fra støv. Og en dame fra støvmannens ribbein. Så blir Gud forbanna fordi de utvikler personlige preferanser, og pælmer dem på huet og ræva ut fra hagen han ga dem. Han kaller dem «syndere», fordi de brøt reglene han ga dem. Etterhvert blir Gud så gretten at han mener at alle mennesker skal straffes for denne «synden», og vi får arvesynd. Etter en enda lengre stund finner Gud ut at KANSKJE dette var litt drøyt. Og bestemmer seg for å fjerne denne synden. Han gjenskaper seg selv som sin egen sønn ved hjelp av livmora til ei dame i midt-østen. (Selv om han er i stand til å skape liv fra støv.) Og av en eller annen grunn er en ganske ufyselig henrettelse av seg selv den eneste måten å rense oss fra denne synden (som han faktisk ga oss!) på. Hey presto.»

pasta-blogg-4

Another one bites the dust.

Ok, greit nok det. Jeg er ingen teolog, og som en fyr en gang sa det:

«Jeg er lei av religionskritikk fra folk som ikke har minst en hovedoppgave i religion.»

Og joda. Det er et greit argument. Bare et spørsmål: Bør ikke det samme kravet gjelde de som skal tilbe den samme religionen?

Men nå som KrF (med en oppslutning på 5.6%) har fått krangla seg til 5% ekstra kristendom i skolen, får vi kanskje kristne som kjenner sin Bibel bedre? Tattoveringer og skalldyr kan du bare drite i. Beklager, men Bibelen er faktisk ganske tydelig der. Onani blir det også ganske dårlig med, men siden Bibelen tydeligvis mener at å opppsøke en prostituert er et spiselig alternativ, så burde jo det være grei skuring. (Ok, det ER forbudt ifølge Norsk lov, men herregud. Er du kristen, så er du kristen.) Og ikke glem at hvis naboen vasker bilen sin på en Søndag så kan du kaste stein på fyren til han dør.

(«Marius da … De delene av Bibelen skal du ikke ta bokstavelig …» «La meg gjette; Jeg skal kun ta de delene av Bibelen du er enig i bokstavelig …?» «Øøøøh … Ja. Hvordan visste du det?»)

 

 

 

«I on the other hand have had the greatest day of my life, and I owe it all to skipping church.» – Homer Simpson.

 

 

 

pasta-blogg-7

Hells Angels.

Argumentene for mer kristendom i skolen har hittil vært av de litt mer «logisk utviklingshemmede» slaget. En skulle kanskje tro at våre folkevalgte kunne forklare dette «plutselige» behovet for litt ekstra Bibel-kunnskap? Vel, «Enter Dagrun Eriksen». Hennes argument var følgende: (Etter hukommelsen.)

«Når e’ bruge ordet «Uriaspost» i ei setning e’ det så viktig at folk faktisk veit ka e’ snakke om. Det e’ noe en går glipp av hvis man ikke kjenner sin Bibel.»

Dagrun mener med andre ord at alle barn i Norges grunnskole MÅ ha mer Kristendom, slik at vi ikke går glipp av noe, når Dagrun bruker Bibelreferanser i sin dagligtale. Med null respekt å melde Dagrun; Det tok meg i underkant av 20 sekunder å finne «Uriaspost» på Wikipedia. Og selv om jeg ikke hadde googlet det; Se for dere følgende samtale:

pasta-blogg-9

Og stakkars Doktor Dyregod, med hatt og stokk og briller …

-Hvordan går det i jobben, Dagrun?

-E’ vet’kkje Marius … De’ e ein real uriaspost.

Uriaspost? Kan jeg få litt kontekst?

– Åh, de’ e fra Bibelen. Det betyr ein jobb ingen med vettet i behold ville ha takka ja til.

Ah. Vel pass på så du ikke hopper over haien.

– Hoppa øve haien?

– Åh, det er et uttrykk fra underholdningsindustrien. Det betyr å legge lista så høyt, at du aldri klarer å overgå det.

Se der ja! Verre var det ikke. Hele Dagruns dilemma løst i løpet av en VELDIG kort imaginær samtale. Jeg lærte noe nytt, og Dagrun og. Og som så mye annet, vi lærte begge noe vi ALDRI kommer til å få praktisk bruk for. Og bare et kjapt spørsmål: Kjære Dagrun Eriksen … Er virkelig dette et holdbart argument for mer Kristendom i skolen? Syns du virkelig at å bruke 10 sekunder på å forklare dine egne referanser er så  slitsomt at skoleverket må reformeres? Virkelig? Ok. Konklusjonen er enkel. Du er enten stokk dum eller sykelig selvopptatt. (Du skal få velge selv. Smask.)

 

 

 

 

«Oh don’t worry. They’re all busy praying to their phony-baloney God.» – Homer Simpson.

 

 

 

pasta-blogg-6

Dær kjæm han Snikker Andersen!

Men Dagruns argument var likevel peanuts i forhold til det andre gullkornet som hittil har velta opp i denne diskusjonen. Det er et argument jeg personlig har ført fra MANGE kristne i oppveksten, og det dukka selvfølgelig opp her og. Servert av ingen ringere enn selveste Kjelvis. Mannen som tydeligvis heller vil lykkes som en annen, enn å mislykkes som seg selv. Og argumentet?

«Ingen ha’ nogen gang tatt skade av å bli beire kjent med Bibelen, og historia om Jesu lys og kjærlighed.»

Hvor skal jeg egentlig begynne … Ok, jeg skal altså lese en bok fordi «jeg ikke tar skade av det»? Herre min hatt. Har noen egentlig forsøkt å se litt i dybden av dette «argumentet»? Se for dere følgende scenario: En forfatter har skrevet en bok, og sitter nå i et møte med en forlegger. Han ønsker at de skal gi ut denne boka, og skal nå selge ideen.

pasta-blogg-5

Baksetesjåfører …

-Så du har skrevet en bok?

Ja, men den er ikke særlig god. Og budskapet er veldig uklart. Jeg skjønner ikke helt hvor jeg vil, tror jeg, og det kommer ingen andre til å gjøre heller.

Men du vil at vi skal gi ut denne boka … Hvorfor egentlig?

– Vel … Jeg tror ikke noen vil ta direkte skade av å lese den …

– Uh … Er det alt …?

Ok, jeg føler meg HELT sikker på at ingen vil ta skade av å lese den!

– Åh! Når du sier det på DEN måten så …

Litt av et argument for å lese en bok, ikke sant? Men for å være litt alvorlig … Er dette argumentet egentlig sant? Se litt på alle overtrampene og overgrepene mennesker har utsatt hverandre for oppigjennom historien, med Bibelen i hånd … Ingen skade? Virkelig? Ble ingen skadd under korstogene? Hva med Den Spanske Inkvisisjonen? Hva med de som hardnakket hevdet (og fortsatt hevder) at både slaveri og raseskille forsvares i skapelsesberetningen? Ku Klux Klan og Martin Luther King leste den samme Bibelen de. Og ingen tok skade av det? Det eneste Kjelvis beviser med å legge fram et slikt «argument» er at skolene i Norge slett ikke trenger mer kristendom, men er i DESPERAT behov for bedre historieundervisning.

Og diskusjonen om mer undervisning, mer lære om EN bok, som er på sitt beste et fantasifullt eventyr, som kanskje kan dempe dødsangst en smule raser videre i Norge. Landet som tydeligvis mente at Noas Ark, med to slag av alle verdens dyr i en båt, totalt problemfritt, uten konflikter, ingen kjøttetere som angriper grønnsaketere, etc. er «seriøst», og Det Flyvende Spaghettimonsteret er «useriøst». Og jeg? Vel … Hvis jeg noen gang skulle be, ville det vel ha blitt følgende lille bønn:

«And pray to God there’s intelligent life, somewhere up in space, ’cause there’s bugger all down here on earth.»

 

pasta-blogg-8

The voices are not your friend, dude.

 

 

 

 

 

 

 

 

(Skrevet med en smule angst for fremtiden. Hjelpe meg.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Religion., Tull og tøys. | 3 kommentarer

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.