Et drypp av fornuft.

Kvinner & Klær.


 

 

 

Bombs are flying …

 

 

… people are dying. Children are crying, and politicians are lying too … Cancer is killing, Texaco’s spilling … The whole world’s gone to hell but how are you?

Jeg har det ikke så verst jeg. Livet kunne sikkert vært bedre, men det kunne og ha vært så jævlig mye verre. Og uansett hvor ille ting kan bli, er det en ting ingen kan ta fra meg: Jeg er mann. Og hvorfor det er fett? Først og fremst fordi jeg slipper å måtte forholde meg til en ting. En evig kilde til konflikt som tydeligvis skal bli den «store greia» som vil definere denne generasjonen. (Akkurat slik den definerte de fleste som kom før.) Rasisme? Atomkrig? Pfffft! MYE viktigere enn som så. Den evinnelige krangelen om hva kvinner egentlig skal få lov til å ha på seg. Eller ikke.

 

 

Gudskjelov.

Gudskjelov.

 

 

MOOBIES!

MOOBIES!

Japp, burkinien dukka opp, og skapte en ny konflikt. Eller vent nå litt … Sa jeg «ny»? En «konflikt» basert på hva kvinner skal få lov til å ha på seg på stranda … Har jeg ikke sett det før? Det eneste «nye» i denne «konflikten» er egentlig dette: Etter å ha nektet kvinner å kle av seg i gud vet hvor mange hundre år, skal de nå nektes å kle på seg. Frankrike innførte et forbud mot «burkinien», tvang kvinner til å ta den av seg på stranda, og for å gjøre såpeoperaen komplett, nå er burkiniforbudet opphevet. Japp. Den tåpeligste såpeoperaen jeg har sett på en stund, «Le’ Burkinigate And Other Furry Animals», eller noe i den duren, har tatt en foreløpig pause, og hva inspirerte dette egentlig ganske udramatiske makkverket? (Det er jo ikke akkurat Shakespeare, eller hva?) Jo … (Triggeralarm!)

 

 

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

 

Joda. Vi er truet kan skjønne. Av noe som for meg egentlig ser mest ut som en relativt komfortabel pyjamas. Og det eneste spørsmålet jeg sitter med er dette: Hadde noen i det hele tatt leet på et øyelokk hvis en mann hadde gått på stranda iført noe lignende?

 

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

 

Fremskrittpartiets Aina Stenersen ser tydeligvis forskjellen bedre enn meg, og mente Norge bør gjøre som Frankrike, (Selv om Frankrike har kommet på bedre tanker) og forby burkinien på norske strender. Dette med argumentet «Jeg mener burkini absolutt bør være forbudt på strender i Norge. Forbudet mot burkini i Frankrike ble innført som en reaksjon på terrorangrepet i Nice. Jeg synes det er flott at politiet følger opp.» Og no offence kjære Aina, men HVA I SVARTE FAEN VAR DET JEG NETTOPP LESTE?!
Enten konkluderer du med at terrorangrepet i Nice ble utløst av at kvinner ikke går lettkledde nok på stranda, ellers er konklusjonen din at det mest effektive våpenet mot terror i 2016, er å tvinge kvinner til å kle av seg. Uansett hvilken du velger, ingen av alternativene får deg til å fremstå som det best kokte egget i bollen.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Det praktiske utfallet av Ainas resonnement kunne likevel ha vært interessant å teste i praksis. La oss ta følgende scenario: Aina Stenersen er på stranda iført en bikini og nyter finværet. En politimann kommer bort og rister på hodet.
«Beklager frue, men bikinien må av. Fra i dag av må kvinner gå nakne på stranda. Det er for å forhindre terror, må skjønne.»
Hvis jeg følger Ainas logikk, skal dette være helt uproblematisk. Likevel kan jeg tenke meg at Aina vil få noen problemer med å følge dette resonnementet og kanskje respondere med … tja …
«Hvordan kan terror forhindres med at jeg kler meg naken?!»
Politimannen ser litt brydd ut.
«Jeg vet ikke skal jeg være ærlig, men loven er nå engang vedtatt. Ei dame fra FrP som fikk den trumfa igjennom. Aina … et eller annet. Uansett, av med klærne dama!»
Kan vi alle i det minste være enige i at dette er et scenario hvor de aller fleste er i stand til å se absurditeten i tankegangen? Og likevel, dette er virkeligheten. Dette er Norge 2016. Dette er noe vi tydeligvis syns det er viktig å bruke tid på. Klær. Hva er innafor og hva er uakseptabelt. Flere tusen år med evolusjon ledet oss fram til en krigstilstand, basert på … klær. Da jeg leste «Gullivers Travels» som ung mann på 80-tallet, lo jeg meg ihjel av at en krig ble utløst av at to nasjoner ikke klarte å bli enige om hvilken ende et kokt egg skulle åpnes i. Nå … skjønner jeg at Jonathan Swift forsto menneskeheten altfor godt. Han så oss for det vi er: Patetiske, sytete, kverulante dødskranglefanter med ALTFOR mye fritid.

 

 

I’m so sorry, Mr.Cripple …

 
… but I just can’t feel too bad for you right now. Because I’m feeling so insanely super … That even the fact that you can’t walk can’t bring me down.

(Han glemte blunkesmilefjes!)

(Han glemte blunkesmilefjes!)

Joda, vår utvikling som art er et interessant skue. Det hele handler om å overkomme hindringer. Ingen hindringer, ingen utvikling. Kan ikke bære tunge lass? Finn opp hjulet. Kan ikke drepe byttedyr med bare hendene? Finn opp spydet. Etterhvert som pelsen ramler av, og vi fryser ihjel når temperaturen synker? Skjær huden av byttedyra og tre den rundt kroppen. Forløperen til det som senere skulle bli … klær. En kan jo lure … Når dukka den første kritikeren av klær opp? «Mammutkåpe og selskinnsstøvler? Å kjære vene … Det er bare SÅ 10 000 f.kr.!» Uansett, å kle seg i døde dyr var enkelt og greit en måte å overleve på. Enkle tider egentlig. Oppgavene var greit definerte. Spis, kle deg, former deg. Etterhvert som vi utviklet oss fant vi likevel ut at dette var for enkelt. Vi trengte noe å henge oss opp i. Og hva fant vi? Kvinnetisser var annerledes enn mannetisser, og på toppen av alt har disse skapningene, disse «kvinnene» noen merkelige utvekster på overkroppen vi ikke helt skjønner, vi skjønner bare at vi liker dem. Og derfor … må vi slå i bordet, og fortelle disse «kvinnene» hvilke døde dyr det er akseptabelt å tre rundt kroppen, og ikke minst hvordan! Og her kommer det punktet i vår utvikling hvor … alt ble komplisert. Å være kvinne og å skulle kle seg på «samfunnets» premisser … Det blir aldri «riktig». Kler du deg i for mye er du undertrykt, kler du deg i for lite er du «løssluppen» og inviterer til voldtekt. Kan noen menn der ute med hånda på hjertet si at de noen gang har følt dette dilemmaet på kroppen?

 

(Badum-tsj!)

(Badum-tsj!)

 

Au. Au. AU!!

Au. Au. AU!!

Vår historie (hvis vi ønsker å se på den) lærer oss en ting: Kvinner har blitt utsatt for ganske skrekkelige ting hva «akseptable kles og skjønnhetsidealer» angår. En kan nevne vepsetaljen, snørte føtter, hudkremer som inneholdt bly som skulle gjøre deg bleik nok, og for å se på vår nåtid, hva med høyhælte sko? Ikke for å være kjip, men foten din er IKKE konstruert for å spasere i en slik vinkel. Likevel ble den høyhælte skoa et symbol på «femininitet», faktisk så til de grader at «kvinner i komfortable» sko ble en eufenisme for lesbiske kvinner. Liker du ikke å gå i høye hæler er du tydeligvis en flatbankende mannehater eller noe i den duren. Kanskje gå med et skilt rundt halsen hvis du har andre grunner? «Ikke lesbisk, bare revmatiker med dårlige ankler.» f.eks.? Hva? Du mener det burde være unødvendig? Jeg er helt enig. Ikke si det til meg. Si det til de som tydeligvis etter gud vet hvor mange år med dette pisset fortsatt syns det er helt innafor å skulle diktere hva kvinner går kledd i, kun basert på … Hva DE syns er akseptabelt. Resultatet av dette er at kvinner tilbringer hele livet med å prøve å tilpasse seg andres normer og sedvaner, uten å få lov til å utvikle sine egne, og personlig syns jeg det er temmelig forkastelig. Men mange der ute er uenige med meg i det tydeligvis. Aina Stenersen blant annet. Som sitter i et «liberalistisk parti», som skal forsvare vår «frihet». Eller for å oversette: KUN den «friheten» Aina syns er akseptabel. Hvis ikke skal det tvang til. Det er frihetsforkjemperen sin det!

 

 

I’m feeling super …

 

 

… no nothing bugs me. Everything is super when you’re … Don’t you think I look cute in this hat?

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker ...

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker …

Så … Hvor står egentlig unge Aanonlie hva «burkinigate» angår? For å svare veldig enkelt: Her. Trygt plassert i en enkel overbevisning: INGEN har noen som helst rett til å diktere hva andre skal kle seg i. Så lenge det er innafor lovverkets og anstendighetens premisser. Hva jeg mener med det? Tja … Hvis du oppsøker et jødisk tempel med en swastika på arma, så vil jeg nok syns det er helt greit at du bortvises. Hvis du oppsøker en barnehage splitter naken, blir det litt vrient for meg å forsvare din «frihet». Men hvis du har på deg en heldekkende drakt på stranda? Jeg har ikke noe med det. Ikke bryter du med hva som regnes som «anstendig», snarere tvert imot, og ikke bryter du (hittil ihvertfall!) noen lover. Kle deg i hva faen du vil. Jeg har faktisk ikke noe med det uansett. Og ikke vil jeg ha det heller. For å være helt dønn ærlig: Hvis jeg skulle diktert hva som er akseptabelt eller ikke på en strand, ville jeg ha gjort noe som hittil i vår historie har vært fullstendig uhørt: Jeg ville gått løs på gutta.

VRÆÆÆL! MY EYES!

VRÆÆÆL! MY EYES!

Vi har sluppet billig hittil. Vi har stilt vanvittige krav til kvinner, og aldri måttet møte disse kravene selv. Og fra et rent estetisk ståsted; Hvorfor burde vi ikke det da? Hvis vi syns det er helt greit å diktere andre, da må vi vel tåle en del krav selv?

Kravene jeg stiller er (i likhet med andre «samfunnsdebattanter») KUN basert på hva jeg syns er greit. Hva jeg liker. Og det første kravet er at menn over 40 må dekke til overkroppen. Sorry, men hengende mannebryst er nasty. Det andre som ryker er speedoen. Beklager, men å se gubbetestikler som sprenger mot et altfor tynt lag med tekstil, fyttigrisen. Det er som å se den siste kalkunen hengende i vinduet hos slakteren på lille julaften. ÆSJ!

«Men Marius da … Du syns ikke dette er å presse dine preferanser over på andre? At dette gjør deg like ille som de du kritiserer?» Well thank you, Captain Obvious! Hvis jeg hadde gått ut i samfunnsdebatten og stilt disse krava i ramme alvor, ville mange ha protestert. Og mange av de som protesterte ville ha vært de samme som … Syns det er helt greit at kvinner skal nektes å gå på stranda i en «burkini». Og det tristeste? De kommer aldri til å se den logiske bristen i det. Ikke om den så biter de i ræva, og vræler «JEG ER EN LOGISK BRIST!» Evolusjon er en langsom prosess, og noen blir dessverre etterlatt. Hvil i fred.

 

 

I serien "ting jeg gjerne skulle sluppet å se" ...

I serien «ting jeg gjerne skulle sluppet å se» …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

So I sing, sing, sing … Dingalingaling.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

The League Of All Too Ordinary Gentlemen.


 

 

 

Han er en jævel på ... cosplay?

Han er en jævel på … cosplay?

 

 

 

Det skjedde noe i vårt århundre som var UMULIG å forutse på 80 og 90 tallet: Filmer basert på gamle superhelt tegneserier ble kule igjen. Joda, de 2 første «Batman» filmene med Michael Keaton var ganske kule, men husker virkelig ingen hvor jævlig det var ellers? Joel Schumachers visuelle voldtekt av «Batman»? «Spawn»? «Superman III» og ikke minst «IV»?! Alec Baldwin i «The Shadow»?! Herregud, SHAQUILLE O’NEAL I «STEEL»?!? (Gud bedre, de dro selveste Richard Roundtree a.ka. «Shaft» ned i søla med den!)

Det slo nesten aldri feil. Enten ble det et campy bad-taste party hvor de fleste så ut som om de hadde rømt fra Melodi Grand Prix, eller så ble det så påtatt «mørkt og forstyrret», at de fleste ble parodier på fjortisemoer med en egen tumblr-blogg. Blærgh. Men så kom «X-Men». «Spiderman». Christopher Nolan gjorde «Batman» kul igjen. «Avengers» traff balansen som ei kule. Livet ble verdt å leve for en tegneserienerd igjen. En del feilskjær (*HOSTHOSTCATWOMANHOST!*) ble det, men jevnt over: Nerdvana. Men likevel er det en ting jeg lurer på … Hva med alle «superheltene» som lever blant oss med «krefter» som kanskje ikke er så imponerende? Hvem jeg snakker om? La oss starte med … Tja …

 

 

Panser Rasismo Man.

 

 

Booooh! Go home!

Booooh! Go home!

«Allerede som ung mann visste Whitey Powers at han var annerledes. Hver gang han så noen med en bittelitt mørkere hudfarge enn seg selv … Følte han et ubehag. En dag kom han over bloggen til Varg Vikernes, og innså sin skjebne … Whitey Powers døde den dagen, og … Panser Rasismo Man var født! En mann med en misjon … Å spre tilbakestående hat på den mektigste slagmarken noensinne … Internett!»

Styrker: En blind fanatisk klokketro på sin egen «rases» fortreffelighet, og ikke minst en enestående evne til å ikke skjønne at «rase» er et meningsløst begrep i våre dager, da vi alle bare er mennesker. En egentlig ganske oppskrytt art. Og en forbløffende egenskap til å ikke klare å innse et av de mest grunnleggende prinsippene i elementær evolusjonsbiologi: Genetisk diversitet er et gode.

Svakheter: En ENESTÅENDE evne til å ty til ad-hominems når «argumentasjonen» tryner, noe som skjer … forbløffende ofte. Dette resulterer i at Panser Rasismo Man alltid ender opp med å bli ledd ut av sin erkenemesis: Sunn fornuft. Panser Rasismo Mans evne til å forlate enhver sivilisert diskusjon i sinne har som et resultat blitt regelen, og ikke unntaket, noe som gjør hans «misjon» en smule … vrien.

Om Panser Rasismo Man har oppnådd noe? Han har … Nei. Men i det minste har han … Ikke det, nei. Men hva med den gangen han … Å faen. Stemmer det. Men en ting kan ingen ta fra ham! Den gangen han … Ok, trenger jeg virkelig å forklare hvor dette ender?

«Wherever people with a slightly different ethnicity roams free … You will encounter the AWESOME powers of … PANSER RASISMO MAN! And then you will … Uh … Laugh your ass off and go home. Rated «H» for «hateridden». COMING THIS SUMMER!» Så Warner Bros. … Lyst på en ny «blockbuster»?

 

 

No Filter Brain Girl.

 

 

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

«Allerede som ung pike opplevde Beth Butthurt noe hun ikke helt forsto. Et pussig fenomen som verden rundt henne ikke kunne begynne å se konsekvensene av … Beth ble personlig støtt av absolutt alt. ALT! Hun kunne se en film, og plutselig bli RASENDE, fordi budskapet føltes som et grusomt angrep på henne personlig, og alt hun trodde på! At filmens regissør, manusforfattere og produsenter aldri hadde møtt henne, hadde av en eller annen grunn INGENTING med saken å gjøre, dette handlet om henne, og KUN HENNE! AAARGH! Etterhvert skjønte Beth at verden var ute etter å ta henne. (Selv om 99% av verdens befolkning ikke ante hvem hun var.) Hun tok med seg denne overbevisningen til den mektigste slagmarken av de alle … Internett! Og … No Filter Brain Girl var født!»

Styrker: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne.

Svakheter: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne. Og ikke minst; Hennes «styrker» can copypastes inn under «svakheter». Rart det der.

«You thought you could say anything? Have a conversation with your friends? Not when No Filter Brain Girl is around! Because whatever you discuss … It’s about her. The fucking center of the bloody universe. Rated «R» for «retarded». Coming soon!» Joda, Paramount … Ring meg, så snakkes vi.

 

 

The Gender Bender Offender.

 

 

Den neste som påpeker homoerotiske overtoner, får en smekk på lanken!

Homoerotiske overtoner?! Kom ikke her!

«Allerede da han var ung ble Morty Machismo klar over et noget eiendommelig personlighetstrekk … Han kunne se vold, drap og grufulle overgrep i media uten å lee på øyelokket, men hvis en mann kledde seg i noe som teknisk sett kunne defineres som «dameklær», ble han rasende. Dette raseriet vokste med årene. Det ble et hat mot det Morty følte var et svik mot de tradisjonelle kjønnsrollene som var så klart definerte da han vokste opp på 80 og 90 tallet. Da menn ikke bare var «menn», men «MEHEYNN!» Arnold Schwarzenegger? MAHAYN! Dolph Lundgren? MAHAYN! Sigourney Weaver? Uh … Ok, MAHAYN! Til Mortys store fortvilelse ble kjønnsgrensene visket ut etterhvert, og en del ord dukket opp som fylte ham med smerte. «Transseksualitet». «Metroseksualitet». «Tredimensjonale menn med et følelsesregister». «Tredimensjonale kvinner med meninger, og evne til å handle». Hva faen skjedde?! Hvor ble det av MEHEYNNENE som ikke drev og «følte» alt mulig, men bare gjorde MAHAYNLIGE ting? (Hvor de homoerotiske overtonene sto i kø, men det snakker vi ikke om, fordi vi er MEHEYNN!) Morty følte seg ikke hjemme i verden lengre, og døde. Og ble gjenfødt som … The Gender Bender Offender! Mannen som … blir kronisk støtt av at den hvite heteroseksuelle mannen ikke særbehandles av samfunnet lengre.»

Styrker: Evnen til å være den eneste i hele verden som fullt ut forstår hva som egentlig definerer en «mann».

Svakheter: En manglende evne til å formidle denne kunnskapen uten å ty til skjellsord, trusler eller regelrett stalking av meningsmotstandere.

«Remember the good old days when men did manly things, like hang out in dank caves, put on mascara and dress up in leather? Without anyone noticing how incredibly gay it looked? The Gender Bender Offender remembers, and this summer … He will remind you all! Rated «CG» for «Closeted Gay». Coming soon!» Hva sier dere Fox? Høres det interessant ut?

 

 

Optimismus Prime.

 

 

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så ...

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så skjer det vel … noe?!

«Billy Blank oppdaga tidlig at livet var tøft. Så tøft at det ble jævla slitsomt å forholde seg til. Til slutt gadd han ikke prøve lengre, og … Optimismus Prime ble født. En mann som … sitter på ræva, og venter på at alt skal ordne seg automatisk, med sin udødelige catchphrase; «Det ordner seg for snille gutter.» Optimismus er overbevist om en ting: Bare han ønsker det sterkt nok, vil «universet» ordne opp. Eller «Gud». Eller «Satan». Ok, hvem som helst han tror på, kun basert på dagsformen. På plussiden … så er han fin på håret.»

Styrker: Blind optimisme.

Svakheter: Blind optimisme.

«In a dark world, there is one glimmer of light. The moronic, blank empty stare of … Optimismus Prime! You will laugh, you will groan, and then you will … Ok, you’ll probably want to punch the whiny turd in the balls. And so do we. But for some reason we don’t. Rated «WB» for «whining bitch». Coming soon.» Virker ikke dette fett, så … Ok, jeg har ikke all verdens tro på denne skal jeg være helt ærlig.

 

 

The Anti Vaccinado Bitch.

 

 

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

«Etter å ha blitt sluppet i gulvet med hodet først som baby, fikk Brianna Bollockbrain en åpenbaring. Folk … lever for lenge. Og hvem har skylda?! DEN FORPULTE VAKSINEINDUSTRIEN! HVORDAN VÅGER DE Å … blant annet forhindre at barn verden over slipper å … tilbringe barndommen sin i en jernlunge …? DETALJER! Bevæpnet med et irrasjonellt sinne, og en søkemotor med direktelink til de mest tilbakestående nettstedene det mektige internettet kan by på, strider hun til verket, og … Går på trynet. Spektakulært, vel og merke. The Anti Vaccinado Bitch vil tilbake til de gode gamle dager, da folk levde «i pakt med naturen», og … daua i 30 års alderen. Livet er en gave, og du ønsker å ivareta den på best mulig måte? Ikke hvis The Anti Vaccinado Bitch får et ord med i laget! Yippiee-ki-yay, motherfuckers!»

Styrker: Egentlig ikke.

Svakheter: Virkeligheten.

«Tired of all those pesky annoying children growing up healthy and sound? No? Really? Well, The Anti Vaccinado Bitch is, and this summer she is … acting like total doofus on the internet. Watch when a slightly mentally challenged bitch proves why antivaccers makes you want to give up on humanity all together. Rated «RC» for «reality challenged». Coming soon!» Ok, Marvel og DC … Drit i denne.

 

 

The Weed Whacker.

 

 

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

«Som tenåring fikk Seamus Stoner smaken på cannabis. Det smakte godt. Dritgodt. Så godt at å forbli god og stein virka ganske digg. Etterhvert fikk Seamus en ide. Hva om cannabis kurerte kreft? Grønn stær? Tenk om … dette kunne bli kraftige argumenter for å avkriminalisere cannabis? (At argumentene for at cannabis ikke skal avkriminaliseres egentlig er temmelig tynne, det … fikk han ikke med seg. Litt for stein.) Seamus fikk et kall. En misjon! Og Captain Cannabis var født. For så å skifte navn til … The Weed Whacker! (Det har en bedre klang. Men å lage en ny drakt? For mye jobb. Her skal det røykes! Ikke sys!) Bevæpnet med et temmelig fårete smil, en evne til å le av ting som egentlig ikke er særlig morsomme, og ikke minst sin trofaste Bong Of Thruth, raser han rundt på internettet, og prøver å overbevise verden om at tjall er knall. Det kan brukes til alt! Kjønnsvorter? Røyk ei bønne! Kreft? Grønn stær? Benskjørhet? Angst? Impotens? Marihuana løser det helt sikkert. Om det kan dokumenteres? Ikke spør The Weed Whacker. Han er opptatt med å … røyke seg god og skeiv. Dave’s not here, man …!»

Styrker: En hel drøss. I sitt eget hode i det minste.

Svakheter: Dagslys, tidsfrister, ansvar og forpliktelser.

«In a world he never quite understood, Seamus got high. Then he got high again. And again. And again. And again. Until his brain left his body and he became … THE WEED WHACKER! A man with a vision. A calling. A task. A task he will never complete, because … he’s stoned off his ass. Rated «C» for «confusing». Coming soon!» Hmmm …  Joda, det kan sikkert pushes som en familiefilm. En … lettere forvirrende familiefilm.

 

 

Ambiguous Man.

 

 

"Det er en måte å se det på, men ..."

«Det er en måte å se det på, men …»

«Allerede som barn hadde Roger Reality et problem. Det var så vanskelig å danne seg en mening om noe, siden de fleste temaer har flere nyanser enn svart og hvit. Gråsoner, mann! GRÅSONER! I en verden hvor flere og flere krever enkle svar på temaer og problemstillinger som ikke har noen, finner vi … Ambiguous Man. Mannen som syns nyanser er verdt å ta hensyn til. Mannen som blir sliten når kompliserte konsepter fordummes ned til platte one linere, for å tekkes minste felles multiplum. Mannen som drives av en ting: Det desperate savnet etter den nyanserte samfunnsdebatten. Mannen som … skrev dette tåpelige blogginnlegget. Hans største ønske? At folk driter i sine «ideologier» og istedet bruker tid og energi på å komme til bunns i hva som egentlig utgjør en problemstilling.»

Styrker: Nei.

Svakheter: En stadig større trang til å oppgi menneskeheten, og bosette seg i en hule.

«This summer … Prepare to see a man shake his head in dismay, as the public debate becomes dumber … And dumber … And dumber. Watch as he facepalms, and leaves the discussion with his immortal catchphrase; «You stupid, fucking wankers!» Watch as he sees the world argue against itself, without resolving anything. Join him as he … goes to Nepal, where he decides to live the reminder of his life as a goat. Rated «D» for «dystopic». Coming soon!» Jeg vet ikke jeg … Enkelte ting er kanskje for deprimerende å dele med verden. Drit og dra.

 

 

"USE THE FORKS, LUKE!"

«USE THE FORKS, LUKE!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– The imperfect is alive.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted | Legg igjen en kommentar

Harry Plotter and The Chamber of Plotholes.


 

 

 

 

"You have no choice in this matter, I'm afraid." - Albus Dumbledore.

«You have little or no choice in this matter, I’m afraid.» – Albus Dumbledore.

 

 

I et anfall av nostalgi jeg opplevde nylig, satte jeg meg ned og så Harry Potter filmene igjen. De har tålt tida godt, og joda; Det var et gledelig gjensyn. Jeg liker disse historiene. Det er spennende, man blir oppslukt. Man vil vite hvordan det går med disse karakterene. En «pageturner» av høyeste kvalitet, som ikke går av veien for å skape dramatikk, spenning, og ikke minst vise at konflikt har ekte konsekvenser. Rettet mot barn kanskje, men likevel interessant for et voksent publikum. Likevel var det en liten stemme i bakhodet som skrek «Hang on … Hva faen er det egentlig du sitter og ser på?!» Mine damer og herrer: Marius vil herved presentere … De tingene han syns er utrolig snurrig i Harry Potters verden. Spoilers ahoy, hvis du ikke vil ha barndommen din ødelagt bør du slutte å lese nå. Hvis ikke … La oss starte med …

 

 

1. Hva i helvete tenkte de på, da de avgjorde skjebnen til Harry Potter da han var kun en baby?!

 

 

Gjett om de gjorde.

Gjett om de gjorde.

Livet til Harry Potter fikk en ganske ræva start. Mor og far ble drept av selveste Voldemort, og baby Potter ble alene i verden. Hittil henger jeg med. Dette er noe både Batman og Spiderman opplevde, og det ble folk av de og. Mor og far Potter hadde i tillegg den fordelen av at de var omgitt av ressurspersoner som kunne ta hånd om unge Harry, og sørge for at han ble tatt vare på. Og hvordan hånderte de det ansvaret? De … dumpa ham på trammen til onkel Vernon.

Det gjøres mye narr av «the muggles» (vanlige mennesker) i Harry Potter, men hvis du dumper en unge på trappa til en slektning, vil sannsynligvis myndighetene gripe inn, og sjekke ståa. Hvis du (som onkel Vernon) viser null interesse i å ta deg av sneipen er det ingen som vil tvinge deg til det. Onkel Vernon er det som må være Storbritanias verste fosterfar, og det som gjør det enda verre, er at arkitekten bak denne genistreken, Albus Dumbledore, er klar over dette.
«They’re the worst kind of muggles.»
«I know, but at least he’ll be safe.»
Joda. Trygg nok til å vokse opp uten kjærlighet og omsorg. Trygg nok til å bli stua vekk under trappa som om han var en skitten hemmelighet. Trygg nok til å bli en vandrende stumtjener/prygelknabe. Og prøver virkelig J.K.Rowling å fortelle meg at i hele «den magiske verden» finnes det ikke ET barnløst ektepar som hadde satt umåtelig pris på å bli fosterforeldrene til lille Harry? Virkelig? Ingen? «The chosen one»? Yeah, right. «Chosen» til å bli seriemorder. At han ikke ble det er vel det største mirakelet i denne serien.

 

 

2. Den fordømte nazien av en forpult sorteringshatt.

 

 

Because fuck you. That's why.

Because fuck you. That’s why.

Likevel går det «bra». Harry kommer «hjem». Til Hogwarts. skolen hvor mor og far Potter i sin tid ble opplært i magiens underfundige verden. Og hva skjer? Harry blir personlighetsanalysert. Av en hatt. Og her bør det gå en liten alarm eller to …

Elevene på Hogwarts deles inn i 4 «hus». Gryffingdor, Slytherin, Hufflepuff og Ravenclaw. (Hvis du sliter med å huske de siste 2, ta det med ro. Ingen bryr seg. Det er der de «gjennomsnittlige» havner.) Forstår jeg Potter universet riktig, hvis du er eksepsjonelt selvopptatt, omtrent narsissistisk personlighetsforstyrret, ender du opp i Slytherin. Hjemmet til de selvgode rasshøla. Er du en ekte altruist, velkommen til Gryffingdor. Gutteklubben grei. Hvis du er sånn hverken eller … Litt sånn derre … «meh» … En av de andre. Denne avgjørelsen tas da Harry er en ca.7-8 år gammel … Og ingen ser hvorfor dette er TOTALT forkastelig?

I AM THE JUDGE OF YOUR DESTINY!

I AM THE JUDGE OF YOUR DESTINY!

Et barnesinn er en vidunderlig ting. Det er formbart. Dette medfører også at det er sårbart. En skal være JÆVLIG forsiktig med å implantere roller i et barn. Harry får beskjed av hatten om at joda, han kunne gjort det stort som drittsekk i Slytherin, men ber pent om å få bli med i Gryffingdor. Et ønske som blir respektert. Likevel, å fortelle et barn at det er skjebnebestemt til å bli en drittsekk? Hva faen? Og jeg kan høre Potter-fans vræle ut nå …
«Men han valgte jo en altruistisk sti!»
Joda. Men det er faen ikke takket være seleksjonsprosessen ved Hogwarts. Det er på tross av den. Uansett hvordan du vrir og vrenger på det; Det klassiske britiske klassesamfunnet lever i beste velgående på Hogwarts. Alle er vi like, men noen er MYE likere enn andre.

 

 

3. Albus Dumbledore er en kødd.

 

 

I know. I'm fabolous, bitch!

I know. I’m fabolous, bitch!

Og der eksploderte nerdehjerner over det ganske land … Men tenk litt på det. Hvem hadde ansvaret for å plassere Harry hos en barnemishandler, direkte dømme ham til en barndom gjemt unna i et kott under en trapp? Hvem bærer hovedansvaret for at Hogwarts tviholder på et klassesamfunn som historisk sett forhindret ethvert tilløp til sosial mobilitet? Hvem er det som tuter ørene til Harry fulle med «The importance of choice» det ene øyeblikket, for så å undestreke «You have little or no choice in this matter I fear» det neste? Min største klage på Dumbledore må likevel bli den mest opplagte:
ALBUS DUMBLEDORE HAR EN FØKKINGS TIDSMASKIN!

... and your father smelt of elderberries!

… and your father smelt of elderberries!

Japp. En tidsmaskin. Dette avsløres i «Harry Potter and The Prisoner of Azkaban», og hva brukes den til? Hermione Granger bruker den til å … ta flere fag samtidig. Den brukes riktignok senere i historien til å bl.a. forhindre at hippogriffen Buckbeak henrettes, men her er ankepunktet mitt: DEN BRUKES ALDRI IGJEN! Og jeg vet ikke jeg Albus … Enn om du …

-Brukte den til å tja … dra tilbake i tid med en skikkelig bande trollmenn og forhindret drapet på Harry Potters foreldre? Eller Neville Longbottoms for den saks skyld?
-Dro tilbake, henta Harry fra sin mishandlende onkel og ga han en oppvekst hvor han i det minste fikk en klem i ny og ne?
-Dro tilbake enda lengre og tok livet av Lord Voldemort mens han satt på dass?

«Jeg skjønner at det virker logisk, men jeg bestemte i min endeløse visdom at det var viktigere at en streber kunne delta i flere klasser samtidig, så hun kunne få oppleve ekstrem forskjellsbehandling, siden hun var den eneste eleven på hele føkkings Hogwarts som fikk nyte godt av denne duppeditten. Så det så.»

Kødd. Ditt navn er Albus Percival Wulfric Brian Dumbledore. Deal with it.

 

 

4. Dolores Umbridge har faktisk et poeng.

 

 

Bestill i dag, og få en pose grønn te på kjøpet.

Bestill i dag, og få en pose grønn te på kjøpet.

Ah, Dolores Umbridge. Kvinnen Potter-fansen elsker å hate. En regelryttende byråkrat, totalt blottet for empati, nestekjærlighet og glede. Et sjelløst monster, kun opptatt av resultater og stryking av sitt eget ego. Torturerer elever. Truer seg fram for å styrke egen posisjon her i livet. Joda. Jeg er enig. Som karakter er hun på grensen til å ha en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Dama er grusom. Men hun har likevel rett i en ting: «Things at Hogwarts are far worse than I feared.»

La oss ta sikkerheten for eksempel. I løpet av sine første år på Hogwarts opplevde Harry Potter ganske mye. Og en del av det burde være grunn nok til å legge ned hele skolen. Hva feks. med …

– At en lærer med en Voldemort voksende ut av bakhodet forsøkte å drepe ham?
– At læreren i «forsvar mot svart magi» forsøkte å drepe ham, for så å bli forsøkt drept av spøkelset til Voldemort, komplett med forvokst morderslange?
– At læreren i «forsvar mot svart magi» faktisk var en varulv. med NULL kontroll over den delen av seg selv?
– At læreren i «forsvar mot svart magi» forsøkte å drepe ham med å melde ham inn i en turnering han ikke var gammel nok til å delta i? (Ja, Mad-Eye var Barty Crouch Jr. i forkledning, men gjør det Harrys situasjon tryggere?)

And where did you learn those puns?

And where did you learn those puns?

Dolores er utsendt fra ministeriet for magi for å undersøke ståa ved Hogwarts, eller som vår kjære Hermione sa det; «It means the ministry intends to interfere with Hogwarts.» Og tja … Er ikke det egentlig omtrent like sjokkerende som at utdanningsdepartementet vil sjekke om en skole drives i samhold med utdanningsloven?

«Men metodene hennes da? Du kan ikke mene hun er helt god?»

Nei, absolutt ikke. En skrekkelig person. En karikatur av det verste byråkratiet kan grave opp. Men er det rart at ministeriet ønsker å se litt nærmere på en skole hvor grunnleggende sikkerhet for elevenes liv og velferd er så til de grader ikke-eksisterende?

 

Dat racism.

Dat racism.

Du lærer å krabbe, gå og løpe. Du lærer ikke å svømme ved at en eller annen sadist slenger deg ut på dypt vann. Du lærer ikke å kjøre bil med å bli satt bak rattet på en løpsk semitrailer med en «instruktør» som vræler «Kjør eller dø, din kødd!» Og face it; Dette er i bunn og grunn Harry Potters «utdanning» i et nøtteskall. Gutten måtte delta i en dødsturnering for voksne da han var 14, fordi han inngikk «en ubrytelig kontrakt». Selvfølgelig en felle lagt av Voldemort. Og hvordan løser de som skal beskytte Harry dette? De lar han gå rett inn i den. Som et lam til slakteren. Cedric Diggory ender opp med å bli drept foran Harry, og alt blir svart. Igjen. Og hvem sto bak denne planen, og ikke minst seleksjonsprosessen for turneringen? Joda: Albus Dumbledore. DEN KØDDEN! Og hva hadde skjedd hvis han bare hadde sagt nei?
«Harry er mindreårig. Kontrakt schmontrakt. Ikke faen om jeg risikerer livet til en 14-åring. Jeg konstruerte dette systemet, så da er det en smal sak å overstyre det.»
Og ikke gi meg det pisset om at ungene setter seg selv i fare. Unger pusher grenser. Det er vår natur. Det er de voksnes jobb å sette de samme grensene. Og de «voksne» ved Hogwarts svikter gjentatte ganger. Grovt. Og lik det eller ei; Dolores Umbridge har et poeng: Det er ikke holdbart. Deal with it. Og en ting til …
«Hva med at hun ga snille Professor Trelawney sparken?»
Ja, hva med det? Trelawney er en ubrukelig pedagog som overhodet ikke behersker «faget» hun underviser i. Skoleverket har alltid blitt kritisert for at det er umulig å bli kvitt ubrukelige lærere, og Umbridge gjør jo faktisk det. Hun gjør faktisk det mange har etterlyst i utdanningssystemet i flere år. Dama er en visjonær. En pioner. Og takken? Se filmen eller les boka.

 

 

5. Horace Slughorn. Den fordømte kødden.

 

 

Oh, hello there dear boy ...

Oh, hello there dear boy …

I «Harry Potter and The Half Blood Prince» introduseres en ny lærer: Horace Slugthorn. En gammel venn av Albus Dumbledore, som underviser i brygging av eliksirer. Og mitt inntrykk av Slughorn? En kjendishore som representerer ALT som er galt ved Hogwarts. La oss ta det mest opplagte først: Mannen «samler» på elever. Men ikke hvem som helst. De han finner «verdige». Igjen dukker elefanten i rommet på Hogwarts opp: Alle er like, men noen er MYE likere enn andre.

Horace har en egen klubb. En klubb for de elevene som har høy nok kjendisfaktor. Harry Potter er selvfølgelig selvskreven, sammen med Hermione Granger. De flinke. Eliten. Ron Weasley holdes utenfor. Selv om Harry Potter hadde vært dau uten Ron. Neville Longbottom er heller ikke blant de utvalgte. Og insult to injury, Neville dukker opp som kelner på en fest for de utvalgte. Velkommen til Hogwarts. Hvor hvis du ikke er «spesiell» nok kan du i det minste bli en tjener for de som er det. Men hvem bærer det egentlige ansvaret for at denne kjendishora kan bedrive en slik ødeleggende praksis? Tja … Ledelsen som ansatte ham? Og hvem håndplukket Horace? Joda. Albus Dumbledore. Igjen.
«Men han trengte jo Horace på grunn av minnene hans!»
Helt riktig. Men betyr det at Dumbledore ikke kan stille krav til hans yrkesetikk? At hans motbydelige inndeling av über og untermennesker er en smule uheldig? Det viser seg faktisk nemlig at en av hans «håndplukkede» elever en gang i tiden var en viss herremann ved navn Tom Riddle. Også kjent som … Lord Voldemort. Noe som fører meg til kanskje mitt største ankepunkt hva Hogwarts angår …

 

 

6. Lord Voldemorts «ondskap» er en naturlig konsekvens av politikken som føres ved Hogwarts.

 

 

I got a rocket in my pocket.

I got a rocket in my pocket.

«Ok. Nå har du gått for langt! Hogwarts er et fristed hvor du aksepteres selv om du er annerledes! Det er det eneste stedet hvor Harry har følt seg hjemme!»

Virkelig? La oss se litt på bevisene. Albus Dumbledore prater om «valg» til han får krampe i tunga, men hva er det Harry Potter blir fortalt det øyeblikket disse gærningene kommer inn i livet hans? Joda: «He’s the chosen one.» Han blir fortalt fra dag en at han ikke er som de andre. Han tilhører eliten.  «The 1%». Om noen andre elever har opplevd den samme indoktrineringen? Vel, vi vet om en: Tom Riddle.

 

Forever blowing bubbles ...

Forever blowing bubbles …

Hva er den mest effektive måten å skape en sosiopat på? Hvis jeg må gjette … Du forteller vedkommende at han/hun er spesiell. Utvalgt. At samfunnets normer ikke gjelder for deg. Medmenneskelige hensyn betyr ingenting, du er ment for større ting. Og hvordan starter Hogwarts denne litt ekle indoktrineringen? Fra dag 1. Du har vel ikke glemt sorteringshatten? Smak på ordet: SORTERINGSHATTEN. Sorteringssamfunnets første stopp. «Dette er skjebnen din balla. Deal with it. Personlige valg? You wish.» Og det å ha medfødt rett til storhet, ikke fordi du er kvalifisert, men fordi du ble født til rett sted og tid … Det er det engelske klassesystemets svøpe i et nøtteskall. Du dømmes for hva du er, ikke hva du gjør. Født fattig, så dør du fattig. Og hva Hogwarts angår … Hvorfor går vi på skole i utgangspunktet?

 

 

Slippery when wet.

Slippery when wet.

Her vil jeg komme med en påstand: Du går på skole for å lære. Ikke for å bli fortalt at du allerede er fullkommen. Og utgangspunktet for all læring er et enkelt prinsipp: Alt er vanskelig hvis du aldri har lært det. Likevel starter det allerede med sorteringshatten: Noen har talent for å bli arrogante selvhevdende drittsekker med et messiaskompleks, noen har talent for å bli ekte messiaser, skjebnebestemte til å redde verden, og noen har talent kun for å bli middelmådigheter, i «magiens vidunderlige verden» hvor det tydeligvis er VELDIG viktig å dele folk inn i kategorier, hvor hvem du er betyr MYE mer enn hva du faktisk gjør.

 

Oh, shut up, bignose!

Oh, shut up, bignose!

Og ta ordet «talent». «Talent» er ikke en garanti for suksess, det er på sitt beste en kjekk tjuvstart. Definisjonen på «talent»? 10% inspirasjon, 90% hardt arbeid. Og kanskje jeg har gått glipp av noe her, men hvor «talentfull» er egentlig Harry Potter? Han gjorde det skarpt i eliksirbrygging, men det var fordi han fuska ved hjelp av boka til Severus Snape. Han er et råskinn i Quidditch? John Arne Riise er et råskinn i fotball, men gjør det ham til messias? Bulllshit. Den mest talentfulle personen du faktisk blir kjent med i serien er Hermione Granger. Hvorfor? Fordi hun jobber. Leser. Hun gjør en innsats. Hun er kanskje «muggleborn», men den 10% hun «mangler» kompenserer hun for i massevis med systematiske studier. Hun burde strengt tatt være «the chosen one», siden hun er den eneste som faktisk jobber for det. Men hun er vel ikke «spesiell» nok. Hun har gal arv. Feil «breeding». Dårlige gener. Og som vi nå har skjønt, hardt arbeid får deg et stykke på vei ved Hogwarts, men hvem du er, blandet med et superoppblåst ego, får deg MYE lengre. Og husk at vi alle er like … Og poenget? For en selvutnevnt messias som Lord Voldemort/Tom Riddle, er dette søt musikk. Hogwarts så de verste sidene ved gutten og fremelsket de på et vis som er nesten imponerende. Og likevel sitter disse mektige trollmennene og lurer på hva som gikk galt. Kjapt hint, gutter og jenter: En utdanningsmodell som burde ha gått av moten i middelalderen. Hogwarts fikk det de ønsket seg: En «spesiell» elev. Behold our beautiful education system in all its glory. Huzzah.

Men du kan slappe helt av. Jeg er snart ferdig. Mitt lille korstog er snart over. Det er bare en ting til jeg vil påpeke. Det kanskje mest opplagte poenget med denne serien er selvfølgelig spart til slutt. Og hva er det?

 

 

7. Harry Potter er en kødd.

 

 

«Oh no, you didn’t just go there, you bastard!» Å joda. Gjett om jeg gjorde. Og nå kan du enten kaste deg på telefonen til Mental Helses Hjelpelinje, eller du kan lese videre og finne ut en ting: Hvordan i all verden kan noen si noe slikt uten å ta fyr? En enkel grunn: Harry Potters sønn. Albus Severus Potter.

Og ringer du barnevernet, bruker jeg avra kedavra på deg.

Og ringer du barnevernet, bruker jeg avra kedavra på deg.

Hele serien ender jo bra. En godt voksen Harry Potter står på togstasjonen med sin pur unge sønn, klar til å sende ham til … Hogwarts. Du leste riktig. Skolen hvor Harrys «utdanning» stort sett besto av å gjøre sitt aller beste for å ikke DØ. «It was the best of times, it was the worst of times» meg i ræva. Harry sender sønnen sin DIT? Enten hater Harry sønnen sin, ellers er han ubegripelig tett. Han sender virkelig sønnen sin til dette utdaterte, middelalderske møkkastedet for å få sin personlighet vurdert av en jævla hatt?! For å oppleve gleden av å ikke kunne stole på en jævla kjeft?! For å oppleve klassesystemets usigelige lykke?! Men han har en fordel: Faren hans var «the chosen one», så folka der kommer sikkert til å tro han er den neste messias som driter gull og fiser diamanter. Hvem vet? Kanskje de ødelegger gutten? Fremelsker de verste sidene hos ham … og skaper … den neste Voldemort? Det hadde ikke overrasket meg. «Det har funka eksepsjonelt ræva i flere hundre år, og vil sikkert fungere like skrekkelig i flere hundre år til.» Joda, Harry. Lykke til med det. Din kødd.

 

 

Not cool, bro.

Not cool, bro.

 

Vingardium leviosa!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig rant., Subjektiv virkelighetsoppfatning. | Legg igjen en kommentar

Rock’n roll. Fiskeboll. Trønder-edition.


 

 

 

 

«Æ lånt mæ tjukke bøker, og læst te æ stupt, om store filosofa og folk som tenke glupt.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

 

Ah. Barndomsminner.

Ah. Barndomsminner.

 

 

 

 

Ingenting gjør livet bedre enn en ordentlig saftig kulturdebatt. Opp igjennom har vi hatt en del slike, og temperaturen og engasjementet har alltid vært upåklagelig. Nordmenn har kranglet om slikt siden før Wergeland og Welhaven røyk uklare om hva som egentlig var god poesi, og innspillene har haglet. Norsk kulturdebatt har i bunn og grunn alltid handlet om det samme; Hva er god kultur, hvem bestemmer, markedet eller kunstnerne, bør ikke alle disse überintelligente åndssnobbene holde kjeft snart, og ikke minst; Hvor mye moro er det egentlig lov til å ha i dette landet. Det er likevel en stund siden noen tonet skikkelig flagg i åndsdebatten, men nå ser det heldigvis ut til å løsne litt. Alt takket være en stakkars dame som uttrykte litt tvil om trønderrockens fortreffelighet. Mine damer, herrer og transkjønnede i alle aldre: Velkommen til trønderrockens vakre verden. Skål.

 

 

 

«Æ snakka kunst og litteratur. Du sa: Det e rompa di som e kultur.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

Skjønn dette nå da!

Skjønn dette nå da!

Skal man si noe vettugt om trønderrock, må man kanskje først forsøke å besvare spørsmålet mange tydeligvis sliter med: Hva i all verden er trønderrock? Her stikker jeg tydeligvis rettekaren inn i et illsint vepsebol, en paranoid schizofren maurtue om du vil, men jeg kan ikke skjønne annet enn dette: Hvis en trønder (helst fra Nord-Trøndelag) lager noe som vagt minner om musikk, og fremfører dette på sin egen dialekt, så hey presto: Vi har trønderrock.

Det kan kanskje illustreres slik: Hvis Sputnik hadde vært nord-trønder og sunget «Lukk Opp Din Hjertedør» på trønder-dialekt, så er det pr. definisjon «trønderrock». Da Sputnik covret Åge Aleksandersens «Lys Og Varme» gjorde han det på sin egen drangedalsdialekt, og sorry, (eller gratulerer?) da er det ikke «trønderrock», selv om låta er framført med lik rytme og tempo.

Ekspertene på området «trønderrock» mener tydeligvis at trønderrocken startet med det etterhvert legendariske bandet «Prudence«. Prudence startet sin vei mot toppen i 1969 og ble synonymt med «trønderrock». Det mange glemmer er at Trøndelag fostret et annet band i 1966 som het «Difference«. De kom fra Trøndelag, de spilte musikk, og de var 3 år tidligere ute enn Prudence. Forskjellen? De sang på engelsk. Og sorry, men da er du ute av trønderrockens klamme favn. Dialekt, gjerne med uttrykk ingen egentlig skjønner lengre, er et must. (De færreste utenfor Trøndelags grenser klarer vel å definere «stuppuli» uten å google først.)

 

 

 

«Æ spurt forsiktig da du hadd spandert taxi’n. Du sa: Det e rompa di som e så sexy.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

 

Skjønn det den som kan.

Skjønn det den som kan.

Skal man komme «trønderrock-fenomenet» til livs, er tydeligvis «folkelighet» et stikkord. Nordmenn, og spesielt trøndere er glade i det «folkelige», og de som tydeligvis har fått lov til å definere «folkelighet» i vår hjemlige kulturdebatt er gutta i D.D.E, representert ved frontfigur, Bjarne Brøndbo. Og skal man skjønne hvordan en trønderhjerne fungerer, er det kanskje greit å lære seg Brøndbos definisjon av det folkelige. Han er heldigvis ganske tydelig. Jeg sliter litt med «folkelighet» må jeg ærlig innrømme, men et viktig element er tydeligvis at alle tekstforfatteres store skrekk, «det krampaktige nødrim», omfavnes, og fremelskes som det absolutt største litterære must, siden en eller annen fjomp oppdaget at «hjerte» rimer på «smerte». Vi kan kanskje illustrere nødrimets fortreffelighet med et lite utdrag fra D.D.E sangen «Vinsjan på kaia», D.D.Es egen «Citizen Kane»:

«Æ hadd fått hyre, vi sto bak no’n kassa og klina. Æ lova dæ pakke me silketørkle fra Kina.»

Make it stop.

Make it stop.

Ikke bare et nødrim, men et særdeles krampaktig et der med andre ord. Personlig syns jeg gutta i D.D.E snøyt seg selv for en ganske unik mulighet her. Det er så mye fett man kunne ha gjort her … Man kunne ha vært litt geo-politisk?

  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ spekulert litt på krigen mellom Israel og Palestina.»
    Eller seksuelt nysgjerrig?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ lurt på om æ skoill få te’ en trekant me’ dama å ho Tina.»
    Bekymret for oral hygiene?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ sleit litt me’ ei hælvettes fett-tannpina!»
    Eller litt ettertenksom?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Ætter att æ hadd dængt a, va de itj rart at ho grina.»
    (Hmmm … Kanskje like greit å stanse der?)

Konklusjonen er likevel enkel: Vil du som utøvende kunstner være «folkelig», så ta høyde for at «folket» neppe lytter til tekstmaterialet ditt. Du kan i bunn og grunn slippe unna med hva som helst så lenge du synger disse platte banalitetene på din egen dialekt. Og hvis det virker som at stemningen dør litt, da tar vi den «folkelige underholderens andre triks»: Selvironi.

 

 

 

«Æ har da både hode, skulder, kne og tå. Så koffer e det rompa mi som du ska klå på?» – D.D.E, «Rompa mi.»

 

 

 

sl8um

Slapp helt av. Du er ikke alene.

 

 

 

Her er det jeg sliter en smule. Trønderrockens «folkelige» selvironi er nemlig overraskende hårsår. Hvis jeg har skjønt trønderrocklogikken riktig koker alt ned til dette:

Bitch, please.

Bitch, please.

Joda, dæggern sprute vi er folkelige. Vi er gamle gubber som gjerne viser fram våre dårlig trente pappakropper når vi vrenger av oss på overkroppen med «glimt i øyet», og «intellektualitet» er noe selvhøytidelig tull. Som Bjarne Brøndbo så vakkert sa det om Nina Wester:
» Hun er av typen som mener det er viktigere at alt skal være avant-garde og grensesprengende. Jeg har stor respekt for henne som teaterperson, men de som driver i hennes verden har hodet og rævva full av offentlige penger. De trenger ikke tenke på at det skal komme folk og se på.»
(At D.D.E mottok offentlige midler selv i etableringsfasen, det hopper vi elegant bukk over.)

Så her ligger det en interessant logikk i bunnen, som jeg etter lange analyser TROR kan oppsummeres slik: Du skaper et produkt som peker nese til alt som kan lukte av noe som helst «intellektuelt». Dette er for folket må skjønne! Og helt greit det. Det er når du blir butthurt av at noen påpeker akkurat dette hele greia tryner litt for min del. Vil du være «folkelig», så kjør på. Go nuts. Men ikke klag når du nektes adgang i de finkulturelles haller. Du gjorde et valg. Og det får du værsågod stå for. (Og skal du nå på død og liv pipe i media, ikke pip over kritikker som faktisk er ganske gode. Det ser en smule … patetisk ut.)

 

 

 

 

«Æ frisert mæ på håret, kjøpt mæ nye sko, og investert i klær som e på moten no.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

Gutta brainstormer.

Gutta brainstormer.

Men nå startet jo denne kulturkontroversen med Nina Westers utspill om trønderrocken, og etter all denne støyen, er det egentlig en debatt? Hvis jeg skjønte Wester korrekt var det da aldri snakk om å fjerne gutta i D.D.E fra det kulturelle landskapet, bare påpeke at Trøndelag faktisk har andre kulturelle skapelser å by på? Og er det egentlig slemt? Personlig syns jeg Wester er i overkant høflig. Hadde det vært opp til meg hadde bruken av ordet «folkelig» medført dødsstraff. At Ole Ivars i sin tid fikk spille i operaen burde etter mitt skjønn ha medført kjølhaling av operasjefen. Tilstedeværelse ved et arrangement hvor det fremføres dansebandmusikk, (og D.D.E er dansebandmusikk. Ikke forsøple rock’n roll med å putte de inn i den kategorien!) bør medføre tvangsinnleggelse på en dertil egnet psykiatrisk institusjon. Men jeg innser at jeg tilhører en minoritet. Konklusjonen er enkel. Vil du bli kulturminister i Norge, ikke sett deg altfor godt inn i «kulturbegrepet». Da er du nemlig en «bedrevitende åndssnobb». Og gud forby. Tenk om noen skulle ha faktisk fagkunnskap om sitt fagfelt. Det skulle jo ha tatt seg ut.

 

 

 

 

Håpet er lysegrønt.

Håpet er lysegrønt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alea jacta rectum.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., kultur, Personlig rant., Personlig ståsted, Tull og tøys. | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Hvorfor jeg ikke lengre kan kalles «pro-vakser». (Og en del andre ting.)


 

 

 

 

Dara O'Briain. The man. The legend.

Dara O’Briain. The man. The legend.

 

 

 

 

Det er mye jeg ikke vil kalles etterhvert. «Rasist» er på lista. «Homofob». Du vet. De derre opplagte politisk korrekte terminologiene ingen vil være bekjente av. Vi vil ha oss frabedt slike. «Jeg er ingen rasist altså men …» dukker opp støtt og stadig, men burde for lenge siden ha vært erstattet med «Joda, jeg er en panserrasist, men jeg har blitt (i mitt eget hode) innmari flink til å rasjonalisere mitt eget hat, og nåde deg hvis du er frekk nok til å påpeke det!» Greit nok det. Det jeg derimot vil ha meg frabedt er stempler som i bunn og grunn er unødvendige. Overflødighetshornene i definisjonsjungelen. Det er flere slike enn man skulle tro, og og det de fleste har til felles? De er usannsynlig irriterende. Som David Hermans karakter i «Office Space», «Michael Bolton» sa det: «Why should I change my name? He’s the one who sucks!»

1. «Pro-Vakser».

Gutta sine det.

Gutta sine det.

Jeg hater dette ordet. For de uinnvidde er en «pro-vakser» det motsatte av en «anti-vakser». Temaet er vaksiner, og for å være helt ærlig; Jeg ante ikke engang at temaet var særlig kontroversielt før for noen år siden, da jeg tilfeldigvis oppdaget at endel mennesker brukte veldig mye tid og energi på å overbevise andre mennesker at det å vaksinere seg ikke bare var livsfarlig, men ned til det nivået hvor hvis du var en av de som vaksinerte ungene dine, da var du verre enn Hitler. Personlig skjønte jeg ikke helt hvorfor noe så mainstream som vaksinasjonsprogrammet var noe folk tydeligvis fryktet mer enn tja … nynazisme? Hvor kom all denne frykten fra? Noen hvisket meg da i øret om Andrew Wakefield. Legen som mente MMR-vaksinen forårsaket autisme, men «glemte» å nevne at han jobba med et konkurrerende produkt. Og ærlig talt, man trenger ikke å være Einstein for å regne ut at en effektiv måte å pushe et produkt på er å sverte konkurrentene. Men startet virkelig denne panikkartede frykten for vaksiner med Wakefield?

Det er kanskje det som overrasker mest med dette segmentet av befolkningen. Antivakserne. Eller «sykdomsforkjemperne». De ser seg selv som «opplyste». «Våkne». De har oppdaget noe «nytt». Men gjett hva? Paranoid vaksinefrykt er omtrent like gammelt som … (wait for it …) de første vaksinasjonene. De første antivakserne dukka opp som fluer på en kuruke omtrent da Edward Jenner startet med sin koppervaksine. Og mange år senere, hva har de egentlig oppnådd?

Her er det sikkert mange «meninger», men tja …

Strip down and say

Strip down and say «Oh myyyy …»

Så nei. Jeg er ingen «pro-vakser». Simpelthen fordi at «anti-vaksere» trenger ingen definert motstandergruppe. De trenger ingen «fiender» av driten de sprer. Antivaksere har i bunn og grunn bare en «fiende»: Virkeligheten. Og meld deg gjerne ut av den. Go nuts. Bare ikke forvent at jeg blir med deg. En trenger ikke være «pro-vakser» for å skjønne noe så grunnleggende som at vaksiner redder liv. En trenger bare å ha holdt seg våken i grunnskolen.

2. «Evolusjonist».

evolution-meme

(Faen så mye mas, da!)

 

 

 

 

Oh boy». Joda. Det er visst et ord. Her er logikken som følger: Noen fant ut at Darwins evolusjonslære «bare er en teori», (selv om de kanskje ikke HELT har skjønt begrepet «teori» pr. den vitenskapelige definisjonen) og skapte like greit sin egen. Og hey presto; Vi fikk «kreasjonisme«. Og tja … Nå dukker «kreasjonisme» opp i mange former, og de de fleste tar utgangspunkt i er at Darwinismen er bare tull.

Fair enough.

Fair enough.

Av de mest «berømte» (eller «beryktede») kreasjonistene som herjer på sosiale medier i dag, må vel «The Dynamic Trio» Ray Comfort, Kirk Cameron og Ken Ham nevnes. Om de har noe til felles? Egentlig bare en ting: En forbløffende evne til å fornekte virkeligheten, og ikke minst en enestående egenskap til å dra på seg skylappene og tviholde på sine egne «meninger» selv om disse beviselig ikke kan stemme. Det er imponerende. Det krever sin mann å bli så til de grader avkledd, stå ribbet tilbake, men likevel skrike med stolthet i røsten «Næhæi! Jeg har rett jeg! Så det så!» Og hvis man skjærer denne grenen av krasjonisme ned til benet, hva er det egentlig som hevdes?

Long story short; Dra hva søren dere vil ut av ræva, kreasjonister. Min motvilje mot å svelge påstander det ikke finnes et fnugg av belegg for gjør ikke meg til en jævla «evolusjonist». Det gjør meg til en middels god elev, som ikke sov meg gjennom naturfagtimene i skolen.

3. «Round earther».

 

 

 

 

Joda. Det er en greie.

Joda. Det er en greie.

Joda. Du leste riktig. Du har kanskje sett argumentet «Før trodde alle at jorda var flat!»  brukt i ulike sammenhenger? For det første, det er et falskt argument. Og hadde det stoppa der hadde jeg egentlig ikke brydd meg nevneverdig. Ironien er selvfølgelig at folk har vært klar over at jorda er rund siden antikkens Hellas. En eller annen lurte på hvorfor horisonten var krum og ikke rettlinjet, og hey presto. Jorda var visst rund den. Folk var med andre ord ikke så uvitende som tidligere antatt. Men slapp helt av. Det er de nå.

Bevæpnet med internett og litt pussige «teorier» går de løs på det som er sin store livsoppgave: Å bevise at jorda er flat. Om de er inne på noe? NASA (og sunn fornuft!) SAYS NOOOOOO! Og at jeg ytrer vantro mot denne «teorien», nei. Det gjør meg ikke til en «round-earther». Det gjør meg til eleven som klarte å bestå astronomidelen av naturfagpensumet med et nødskrik. Jeg har INGEN forpliktelser til å motbevise at jorda er flat. Bevisbyrden ligger på flat-eartherne, og sorry gutter. Dere er ikke i nærheten engang.

 

 

Joda. De finnes i Norge og.

Joda. De finnes i Norge og.

4. Assortert snacks.

 

 

 

 

Die.

Die.

Det er mye jeg ikke vil kalles lengre. Men skal jeg liste opp alt vil jeg aldri få sove igjen. Så nå er jeg lat og lister opp andre ting jeg ikke vil defineres som lengre.

  • «Antirasist». (Seriøst, hvis du vil være en rasistisk hestkuk, go for it. Men at jeg ikke blir med på det gjør meg ikke til en «anti-rasist. Det gjør meg til et medmenneske.)
  • «22 Juli benekter». (Hvis du insisterer på at 22 Juli var en jødisk konspirasjon, for all del. Gå agurk. Men jeg trenger ikke kalles «benekter» bare fordi jeg ikke godtar «bevisene» en eller annen dimling fant på nettet i grisefylla. Det samme gjelder forøvrig «9/11 truthere».)
  • «Månelandingsfornekter». (Joda. Jeg er faktisk dum nok til å godta at mennesker har vært på månen.)
  • «Feminist». (Seriøst. Det er 2015. «Anti-feminismen er en anakronisme.)
  • «Homoforkjemper». (Hvis du nå er homofob, kom ut av skapet eller hold kjeft.)
  • «Antibarnearbeider». (Eller syns du det er greit at unger lager joggeskoa dine til luselønn?)
  • «Antikonebanker». (Eller er det normen å denge kjerringa gul og blå?)
  • «Antifyllekjører». (Bør kanskje vente til jeg har tatt lappen?)

Skulle det da finnes flere ting man tydeligvis må «definere» seg som så gjør gjerne det. Men hold meg utenfor. Jeg er lei.

(Med takk til Refutations To Anti-Vaccine Memes (RTAVM) og Alternative Behandlere Gjør Ting Som Ikke Virker (Eller Er Farlige) (ABGTSIV) for illustrasjoner.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Dødelig virkelighetsfornekting., Et drypp av fornuft., Kvakksalveri., Svadaargumentasjon., Ubegripelig dumhet. | Stikkord: , , , | Legg igjen en kommentar

Den siste polkagrisjakta, eller «Mitt liv som pusher».


 

 

 

Dette er en sann historie. Navn er utelatt av hensyn til personvern. Men min rolle må med. Min rolle som … polkagrismannen. Mannen som i en kort periode for en del år tilbake sto for den illegale trafikken av … polkagriser.

 

 

Djevelens verk.

Djevelens verk.

 

 

At jeg i løpet av livet har slitt med et heller «heftig inntak» av ulovlige substanser er noe jeg aldri har lagt særlig skjul på. Jeg var ung og stapp teit. Dette var et problem jeg etterhvert fikk rydda opp i, og har levd ganske edruelig og snilt i ganske mange år nå.

Joda. Jeg har dratt den der.

Joda. Jeg har dratt den der.

Likevel bød livet på en utfordring jeg ikke tok høyde for: Når man har kvittet seg med en besettende uvane, hva da? Hva fyller man et tomrom med? Etter å ha sett eks-junkier fylle tomrommet med Jesus, dyr, metadon, magiske trinn på en tavle, og faen hans oldemor slo det meg: Lastenes sum er konstant. Cluet til et godt liv er ikke å styre unna alkohol, dop eller faen hva ellers man måtte bli besatt av. Det er å styre unna selve problemet: Avhengigheten selv. Det er å leve fritt. Ikke bli en slave av noe som kan ta over livet ditt. Ikke la noe som helst påvirke valgfriheten din.

Dette ble for meg ganske tydeliggjort av at jeg på dette tidspunktet bodde i en bygård på Grünerløkka i Oslo, og naboen rett over gangen var heroinlanger. Fint for ham. For min del var dette enkle faktum faktisk ganske terapeutisk. Det var nok litt slemt, men alle junkiene som rant ut og inn der, det var for meg å få mitt eget liv satt litt i perspektiv. Jeg var rimelig ute å sykle en periode, men jeg endte ihvertfall ikke opp med knekk i knæra hos naboen, med å stotre fram «Ja men helvete heller, jeg betaler deg jo på mandag! Faen, det veit du!» Det var litt slitsomt at dassen oppe i trappa alltid fløyt over av sprøytespisser og blodige dasspapirfiller, men av en eller annen grunn; Meget terapeutisk. Å vite at jeg aldri ville sitte der med sila i arma, det føltes egentlig ganske deilig.

 

 

 

Æresord!

Æresord!

Jeg hadde mine egne utfordringer uansett. Å fylle et liv, eller rettere sagt å skape et. Og det kjekke med å leve blant folk som «sliter en smule» (bygården der jeg bodde var fin sånn) er at du får mange eksempler på hva du ikke bør gjøre. (Å sitte i en park og drikke øl klokka 12 på formiddagen funker sikkert for noen, men ærlig talt, så tørst blir jeg aldri.) Jeg trengte noe å fylle tida med, og da helst noe ikke som ødela kroppen og huet. Og for meg ble løsningen å tegne og male igjen. Dette var noe jeg hadde elsket da jeg var yngre og noe jeg virkelig hadde savnet. Som sagt så gjort, jeg fant et aktivitetssenter hvor mennesker fra ulike samfunnslag, med ulike utfordringer tegnet, malte, sydde, vevde og gud vet hva, og plukket opp min gamle kjærlighet igjen. Det var magisk. Det var som å treffe igjen en gammel venn jeg ikke hadde sett på mange år, bare for å oppdage at ingenting egentlig hadde endret seg. Jeg var rusten, og skalv på hånda, men etterhvert kom «godfølelsen» tilbake, og jeg følte at jeg i det minste var der jeg engang var igjen. Slett ikke verst.

 

 

Et av mine egne arbeider.

Et av mine egne arbeider.

Det å gjenoppdage min gamle besettelse bød likevel på en utfordring: Når mennesker med felles interesser samles kommer det til et punkt hvor det blir et poeng å være «sosiale». Mennesker har visst en hang til dette som jeg etterhvert skjønte, og når nordmenn vil gjøre noe «sosialt» er det tydeligvis bare en ting å gjøre: Ta buss til Sverige.

Dette er et sosialt rituale basert på en ting: Priser. Enkelte ting som fascinerer nordmenn (først og fremst børst og tobakk) var på denne tida mye billigere i Sverige, og er det en ting som får sevjen til å stige i en nordmann, så er det tanken på å gjøre en god «deal». Vi er fine sånn. Det viste seg jo og at jeg var utmerket selskap å ha med på en slik tur. Hvorfor? Fordi jeg ikke handlet alkohol. Dette betød en ting: Mange som lurte på om de kunne få alkoholkvota mi. Jeg ga den villig vekk til den første som spurte. Alt jeg egentlig hadde tenkt å kjøpe i Sverige var en kartong røyk uansett. En last jeg dessverre fortsatt ikke har klart å kvitte meg med.

 

 

 

*Sniff!*

*Sniff!*

Uansett, vel framme i Sverige bar det «raka vegen» til et kjøpesenter. Siden jeg ikke hadde noen interesse av Systembolaget, fant jeg en butikk, kjøpte en kartong med sigaretter, og tenkte «Ja vel. Det var jo fett. Hva skal jeg bruke de neste timene på?» Jeg surra rundt og kikka. Kjøpe et TV-spill kanskje? Ah. De var dyrere enn i Norge de. Ikke det nei. Poenget med «harryhandel» som jeg ser det, må da være å anskaffe noe som gir deg et eller annet, og da aller helst noe som er vrient å få tak i, eller som koster skjorta i gamlelandet. Det var da jeg fikk øye på en 5-kilos pose med polkagriser. Yi-ha! Så vidt jeg kunne huske var da det ganske digg? Og det var da lenge siden jeg hadde sett noe slikt i Norge? Joda. Dette var greier! Unge Aanonlie forlot Sverige med en kartong sigaretter og 5 kilo polkagriser. Dæven. Nå blir det … Ja. Deri ligger det et jævlig godt spørsmål: Det blir hva?

 

 

 

Nybegynnerfeil.

Nybegynnerfeil.

Så der satt jeg altså. I en bygård på Grünerløkka. Bare meg, en kartong røyk, og 5 kilo polkagriser i en diger pose. Jeg tok en. Og til min store overraskelse oppdaget jeg en ting jeg slett ikke hadde tatt høyde for: Jeg liker ikke polkagriser. GENIALT EGON! 5 kilo av faenskapen! Hva nå? Pælme driten i søpla?! Fankern heller! Jeg hadde tross alt drassa med meg skiten helt fra føkkings Sverige! Nei nu jävlar! Det måtte da finnes en løsning på dette dilemmaet? (Bloggers anm.: At dette faktisk kvalifiserte til et «dilemma», sier strengt tatt mer om mitt liv på dette tidspunktet enn jeg føler meg komfortabel med.)
Men etter mye om og men, klarte jeg å komme fram til et mentalt kompromiss: Jeg legger driten i et skap. Ute av øye, ute av sinn. Om ikke «løst», så i det minste mindre plagsomt. Jippi. Moro med svenskehandel, gitt!

 

 

Jesus no like.

Jesus no like.

Uansett mine sjelelige kvaler, livet gikk da videre. Det rant fortsatt junkier ut og inn hos naboen. De dura opp trappa, satte seg på dass og kjørte i seg den ene karamellen etter den andre. Alkisen i toppetasjen lurte fortsatt på om jeg gadd å bli med på drikketur i parken, og dama i etasjen over meg ble jevnlig dengt opp av sønnen til kjæresten. (LANG historie.)
En dag ringte det derimot på døra, og det skulle vise seg å bli starten på en litt sær (og hittil ukjent) del av lokalhistorien på Grünerløkka. Jeg åpna. Det sto ei jente der. Hun skalv. Kunne vel være 25-30? Vanskelig å se med knarkere. Hun lurte på om jeg hadde sett pushernaboen.

Følgende samtale (tatt etter en litt sliten hukommelse) utspant seg:
Meg: «Nei, jeg aner ikke hvor fyren er jeg.»
Hun: «Ja, men faen jeg MÅ snakke med han jo! Faen du skjønner jo ikke en dritt!»
Meg: «La meg gjette: Du kjøper dop av fyren, og nå er du tom?»
Hun: «Uh … Joa. Faen skal jeg gjøre da?!»
Meg: «Det er ditt problem.»
Hun: «Hakke noe å selge du da?!»
Meg: «Nei, vet du hva! Ikke bland meg inn i det dritet der! Er ferdig med sånt piss jeg! Alt jeg har er en drøss med forpulte polkagriser jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med!»
Hun: «Polkagriser?»

 

Finnes også som stikkpille.

Finnes også som stikkpille.

Dette ble opptakten til mitt liv som … (Wait for it …) … polkagrispusher på Grünerløkka. Jeg gikk inn, tok en liten stekepose med ziplock, fylte med polkagriser, og endte opp med 20 kr. Hvorfor knarkerne på Grünerløkka hadde en sånn forkjærlighet for polkagriser er for meg fortsatt et mysterium, men 2 timer etter at denne litt slitsomme jenta hadde dratt, sto en ny knarker på døra.
«Er du … uh … han derre fyren som har polkagriser? Kunne jeg kjøpe en påsa?»
Joda. 20 kr til. Det var tydeligvis prisnivået. Dette fordi hun jenta som kjøpte først insisterte på å «i det minste betale noe», hvorpå jeg bare hadde sagt «Hva synes du er fair da?», og hun hadde bare dratt opp en 20 kroning. Egentlig var jo jeg bare glad for å bli kvitt skiten, og hadde jeg brukt huet, hadde jeg bare gitt henne hele 5-kilos sekken. Hvorfor jeg begynte å dele det opp i små porsjonspakninger til 20 kr. stykket? Aner ikke. Gammel refleks? Gammel vane? Beats me. Men ordet spredte seg. Om «polkagrismannen» i en litt sliten bygård ved Birkelunden. Som delte ut små stekeposer med polkagriser til 20 spenn. Damn, it feels god to be a gangtsta.

 

 

 

 

Hunting high and low.

Hunting high and low.

Høsten sto for døra. Det var September, og jeg og langernaboen hadde en slags sær symbiose på gang. Knarkerne kom, handlet heroin og hva de nå ellers måtte gå på av ham, opp på dass, sette en smell, og ned til meg etterpå for dagens batch med polkagriser. I motsetning til naboen hadde jeg derimot en kjempefordel: Ingen forsøkte å prute eller krite. Ordet spredte seg: Polkagrismannen var ganske fair. Han forsøkte aldri å bøffe noen. Han ga deg en liten stekepose med «godsaker», (dama i kassa på Rimi rundt hjørnet hadde faktisk sagt «Stekeposer nå igjen?» ved en anledning) og tok imot 20 spenn. Enkelt og greit. Polkagrismannen var en stille og rolig fyr som aldri stilte spørsmål. Aldri stilte dine motiver i tvil. Han ga deg det du ville ha, tok penga dine og ønska deg en god dag. Og i motsetning til langernaboen spiste han heller ikke av sine egne varer. Så hva gikk galt? Hvorfor ble polkagrismannen bare en kortlivet del av lokalhistorikken på ærverdige Grünerløkka?

For det første gadd ikke polkagrismannen å dra på Harryhandel til Sverige lengre. Han skjønte rett og slett ikke vitsen. Polkagrismannen vokste rett og slett litt opp. Polkagrismannen skjønte etterhvert som knarkerne stilte seg i kø at «There but the grace of God go I«. Polkagrismannen skjønte at ville han ha en framtid, måtte han bryte med de destruktive elementene som en gang holdt på å ta livet av ham. Og sist men ikke først; Polkagrismannen gikk … (wait for it …) … tom for polkagriser. Og en polkagrismann uten polkagriser, er tross alt pr. definisjon bare en mann. Og det er da ikke så verst bare det?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veni vidi vodka.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: En menneskeskjebne., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted, Tull og tøys. | Stikkord: , | 3 kommentarer

Fra hjerte til hjerte.


Hjerte-b-9

 

 

 

Det er mange usungne helter i dette landet. Folka som gjør en innsats for å gjøre verden til et bedre sted for ganske dårlig betaling, og ikke så mye som et eneste «takk». Barnehageassistenten som blåser på et skrubbsår, ikke fordi det står i yrkesbeskrivelsen, men fordi han/hun bryr seg. Politimannen som tar seg til å prate med ungdommer han/hun frykter kan havne på mørke veier senere i livet, og mange fler. Beskjedne mennesker hvis innsats skaper en bølgeeffekt. Små handlinger som kan påvirke skjebner på uante måter i fremtiden.

Av og til bør slike individer hedres. Det er derfor det er en stor ære å kunne presentere et slikt individ: Gudmund Ljåbrekke. Filantrop. Ildsjel. En lysbærer i en stadig mørkere verden. Gudmund er nemlig ingen ringere enn stifter, rektor og elev (!) ved Livets Skole. En skole hvis uteksaminerte har inntatt internett med ild og glød en stund nå, og lært oss alle kunsten å la personlige erfaringer og opplevelser overskygge absolutt alt som kan «bevises vitenskapelig». En pedagog som ikke bare har en jobb, men et kall.

 

 

(Bare for sikkerhets skyld.)

(Bare for sikkerhets skyld.)

 

Gudmund Ljåbrekke har valgt å møte meg i sitt hjem. En ganske beskjeden toroms leilighet på Oslos østkant, sparsommelig innredet, men med en hjertevarme som formelig slår imot deg i det øyeblikket du kommer inn døra.

«Åh … beklager det» sier Gudmund. «Termostaten er gåen igjen.»

Gudmund setter seg ned i sofaen, og ruller en røyk. Han feier håret bort fra ansiktet med hånda, og trekker pusten. En fargerik plakat på veggen bak ham med teksten «Stay zen» omkranser hodet hans.

Da så.

Da så.

«Så. hvor skal vi begynne?» sier han med et skjevt smil.

«Hva med hvordan Livets Skole er organisert og strukturert?» spør jeg.

Gudmund lyser opp. «Det er faktisk ganske spennende. Livets Skole er faktisk delt inn i 3 ulike institusjoner. Jeg leder Livets Skole, broren min Hallvard leder Livets Harde Skole, og lillebroren vår Trygve leder Livets Knallharde Skole.»

«Ok … Men følger da disse forskjellige institusjonene forskjellige læreplaner med ulikt pensum og litteratur?»

Gudmund himler med øynene. Jeg har tydeligvis tråkka i salaten.

«Allerede der må jeg arrestere deg», sier Gudmund. «Pensum? Læreplan? Det er jo det som er selve problemet med såkalt «moderne utdanning». Vi presses inn i en form, og får ørene tuta fulle av «objektive sannheter», når det eneste «fakta» er at det ikke finnes noen. Jeg sier ikke at vi sitter på sannheten, men som vi alle vet; En diamant kan ha feilskjær og riper, men det gjør den ikke mindre verdifull.» 

Jeg blir forvirret. «Så … Hvor fikk du egentlig din utdanning?»

«På nettet», repliserer Gudmund. «Det lærte meg ansvar, siden vi måtte sette våre egne karakterer.»

«Og du … ble uteksaminert med toppkarakterer?»

«Japp.» Gudmund smiler. «Hvordan visste du det, forresten?»

 

 

Hjerte-b-10

 

 

Jeg må innrømme at jeg sliter litt nå. Å komme til bunns hva Livets Skole egentlig er, er tydeligvis noe man ikke kan lære i løpet av en kort samtale. Jeg får i det minste prøve å få tak på grunnkonseptet egentlig er.


Tør ikke krangle på det.

Tør ikke krangle på det.

«Så hvis du skal beskrive Livets Skole for en total noldus som meg, hvor ønsker du å begynne?» spør jeg forsiktig.

Nå blir Gudmund ivrig. «Livets Skole forstås best når man skjønner kjerneverdiene. Hvor den viktigste selvfølgelig er formelen ‘Pa=X2’. Kort forklart; Personlig anekdote=Dobbelt så sant.» 

Her faller jeg nok litt av igjen. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg må tydeligvis ha alt inn med teskje. «Jeg har hørt dette ordet ganske mange ganger, og beklager hvis det er et dumt spørsmål, men er ikke «kjerneverdier» egentlig bare et av disse tomme buzzordene som brukes temmelig ukritisk i hytt og pine?»

Gudmund rister på hodet. «Nei på ingen måte. Du må ha fokus på verdiskapning, og for å skape verdier må du ha kjerneverdier slik at det kan oppstå en synergi. Ut av den synergien utløses positiv energi som blir en slags sommerfugleffekt for å si det enkelt. Det er vel det som på en måte blir forretningsmodellen vår.»

Jeg merker jeg blir svimmel. «Men hva betyr alt dette?»

Gudmund smiler. «Mer kaffe?»

 

 

Hjerte-b-11

 

 

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Hittil har ikke denne samtalen hatt den ønskede effekten jeg håpet på. Ljåbrekkes budskap føles fortsatt ganske vrient å formidle, og jeg sitter med følelsen av at feilen ligger hos meg. Jeg stiller rett og slett feil spørsmål.  Jeg bestemmer meg for å finne en ny innfallsvinkel.

«Hvor kom ideen fra å starte Livets Skole fra?»

Gudmund blir plutselig alvorlig. «Du er faktisk den første som spør meg om det. Det var en prosess som startet da jeg var ung. Jeg begynte rett og slett å lure på ting. Vi lærte om tyngdekraften på skolen, og jeg klarte ikke å kvitte meg med følelsen av at det var en litt for hendig forklaring. Etter det begynte jeg å grave litt i materien bak de «vedtatte sannhetene» og magefølelsen min fortalte meg at noe var galt.»

Ah. Nå begynner det å ligne på noe. «Var det noen «vedtatte sannheter» bortsett fra tyngdekraften som fikk magefølelsen til å reagere?»

Gudmund reiser seg og ser ut av vinduet. Han sukker dypt. «Oioioi … Hvor skal jeg egentlig begynne? La oss ta følgende premiss og legge til grunn: Du har blitt løyet til. Alt du har lært er feil. Hvem er det isåfall som står bak en slik diabolsk plan? Der må man starte. Verden er en løk den. Vi skreller bort skall på skall av løgner for å entre kjernen i det hele. Essensen av vår eksistens. Ta pengesystemet vi har vært slaver av i flere tusen år: Kan du tenke deg en mer effektiv måte å slavebinde menneskeheten på?»

Blikket mitt vandrer til en konvolutt som ligger på et bord litt lengre borte. «Centrum Inkasso». Jeg lurer på om jeg skal si noe, men lar det være.

Hjerte-B-6

Nybegynnertabbe.

«Vel, jeg kan forstå at å betale regninger og skatt etc. er noe herk innimellom, men hvordan går du fra å ha en iboende motstand mot moderne markedsøkonomi til å starte en skole?»

«Problemene starter jo der. Indoktrineringen av ungdommen. Problemet er at «skolene» programmerer ungdom til å bli lydige slaver. Uvitende sauer. Og konklusjonen er enkel: Når uvitende mennesker briljerer med sin uvitenhet, så blir alle andre som også er uvitende imponerte. Dette er et av satsingsområdene til Livets Skole, og dette står vi sammen om. Skulder ved skulder, sammen mot ensrettingen.»

Ok. Jeg begynner i det minste å se et mønster. «Men disse ideene kan da ikke bare ha dukket opp helt av seg selv?»

«Nei», svarer Gudmund kjapt. «Det er kanskje vanskelig å skjønne for en som deg.»

«En som meg?»

«En tenker. En analytiker.» Gudmund ser skarpt på meg nå. Holder øyekontakten stoisk, uten å blunke. «Jeg var en tenker. En analytiker. En systemslave. Til slutt slo det meg; Allikevel har jeg en murrende følelse av at det er noe som ikke stemmer, og det er den følelsen jeg vil henvende meg til nå.»

Jeg får nesten lyst til å spørre om denne murrende følelsen er andres latter, men holder tann for tunge. «En følelse av at verden er urettferdig vil vel alle som har levd minst 10 år få innimellom, men er det gode nok bevis til å starte en skole som fremmer dette som en ideologi?»

«I korrupte systemer kan du ikke stole på «beviser». Du må finne dine egne. Jeg trenger ikke bevise noe på systemets premisser. Det er den «inne i boksen tenkingen» som ødelegger veien til sannheten.»

 

 

Hjerte-b-12

 

 

You think ...?

You think …?

Det har vært en intens dag så langt. Gudmund har fortalt. Han har delt. Han har pratet i flere timer, og likevel klarer jeg ikke å kvitte meg med min murrende følelse: Har han egentlig sagt noe? Jeg bestemmer meg for kanskje å forhøre meg litt om de som tross alt gir Livets Skole livets rett: Elevene.

«Fortell litt om studentene dine.», sier jeg. «Hvem er den typiske eleven ved Livets Skole?»

«Tja … Det tror jeg best kan beskrives med å ta et enkelteksempel. Det var en ung mann for noen år siden, og igjen, han hadde egentlig ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn og opplæring, men hans magefølelse, hans intuisjon hadde alltid skreket «NEI!». Han bare visste at det var mørke krefter som sto i bakgrunnen, og styrte ham mot avgrunnen.»

Jeg føler jeg blir litt urolig. «Du er sikker på at han ikke var psykotisk?»

«Nei», repliserer Gudmund kjapt. «Jeg tror han var steinbukk.»

 

Burde funke det.

Burde funke det.

Gudmund trekker igjen gardinene.

«Uansett så trengte denne unge mannen et fellesskap. Han fant seg aldri til rette. Han passet aldri inn, og derfor kom han til oss. Et sted hvor han ikke ble dømt eller forfulgt. Et sted hvor han kunne lære, og ikke minst føle aksept og tilhørighet, sannsynligvis for den første gangen i sitt liv. Det er kanskje den viktigste grunnstammen i vår lære: Intuisjonen din er en ressurs du må verne med nebb og klør. Den vil alltid være under angrep fra «you know who», og hva så? Du er mer enn en person. Du er en ide. Et konsept. Og ideer og konsepter er skuddsikre.» 

Ok. Nå henger jeg i det minste med. «Hvilke ideer og konsepter egentlig?»

Gudmund himler med øynene nå. «Det er så mye, men for å bli spesifikk; Vi vet at CIA har utviklet en RFID-chip som kan implanteres under huden, eller en nanochip som kan distribueres gjennom, ja- vaksiner. I tillegg til å inneholde et GPS-system som gjør at myndighetene alltid vil vite hvor du er, inneholder også en slik chip muligheten for tankemanipulasjon.»

Nå er jeg en smule forvirret. «Du bruker ordene «Jeg vet». Så med andre ord så må jo til og med du tro på en objektiv sannhet. Hva skjer da hvis en elevs intuisjon ikke stemmer overens med din. Tross alt må jo en av dere enten ta feil, eller ljuge?»

Hjerte-B-7

«Eg klør sånn på pungen!» – Sokrates.

«Slett ikke.» Gudmund ser nesten overrasket ut. «Som Gandhi engang sa; «Sannheten er bare en illusjon skrevet med blodet til fritenkende kjettere henrettet på vitenskapens alter.» Jeg har som rektor ingen rett til å devaluere en av mine elevers oppfatning av virkeligheten. Den er minst like sann, om ikke sannere enn min. Dette er essensiellt. Slipp taket i dette enkle grunnprinsippet og jeg blir en del av tyranniet jeg sverget å bekjempe med nebb og klør.»

«Men hvis nå en har bestemt seg for at f.eks. Elvis ble drept av CIA, og en annen har bestemt seg for at Elvis fortsatt er i live, blir ikke det litt vrient?»

Gudmund ser på meg med forbløffelse i blikket. Som om jeg er en vilt fremmed fra en annen planet som har invadert hans hjem.«Beklager, men nå henger jeg ikke med. Jeg skjønner rett og slett ikke spørsmålet.»

Ikke det nei. Jeg tror vel på dette tidspunktet at det kanskje er like greit å gi meg. Det er likevel en ting jeg lurer på.

«Synes du virkelig med hånda på hjertet at dette er forsvarlig? At dette er en «skole» Norge trenger?»

Gudmund smiler. «Trenger? Absolutt ikke. Men det er den eneste skolen Norge fortjener.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjerte-b-13

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Plastisk åndelighet., Svadaargumentasjon., Uncategorized | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Hva jeg lærte i 2014.


 

 

«In the future everyone will be world famous for 15 minutes.» – Andy Warhol.

 

 

Damn straight, bub.

Damn straight, bub.

 

 

 

Med 2015 i startgropa bør jeg sannsynligvis gjøre opp et regnskap for 2014. Lærte jeg noe? Ble jeg noe klokere? Kom jeg nærmere det endelige svaret på livet, døden, eksistensen og alt? (Jeg har dessverre begynt å tvile på at «42» var en tilfredsstillende forklaring.) Akk ja. Sånn er det å bli gammel. Men jeg har lært ganske mye takket være mitt trofaste nett-abonnement. Og det har vært så øyeåpnende, så virkelighetsomveltende og ja, så paradigmeskiftende oppsiktsvekkende, at å ikke dele denne visdommen ville ha vært ufint. Vi lever tross alt i informasjonsteknolgiens tidsalder.

 

 

 

1: Alle kvinner er horer, unntatt mamma.

 

 

 

Noen begreper jeg stilte nærmere bekjentskaper med i 2014, var «MRA«, «mansplaining» og «the manosphere«. Ikke at menn med et litt «vanskelig» forhold til kvinner er noe nytt, men det tok meg litt på senga hvor organisert det faktisk er.

Paging Dr. Freud.

Noen ble ikke ammet som liten.

Nå har jeg skrevet om ganske opplagt  kvinnehat på nett allerede, men da gikk jeg utfra at dette bare var enkeltstående skrotinger, ikke et organisert miljø. Og dæven døtte, det skal de ha: Når det kommer til kunsten å få meg til å gi opp alt håp for menneskeheten, det har virkelig ikke stått på innsatsen.

Disse gutta skal tydeligvis «kjempe mot den onde feminismen», og greit nok det. Bare en ting: «Den onde feminismen» var et resultat av en verden styrt av menn. Det var en naturlig motreaksjon. «De onde feministene» ville egentlig bare ha de samme rettighetene «vi stakkars forfulgte menn» tok som en selvfølge. Stemmerett, rettferdig lønn for en jobb, retten til å kontrollere sin egen kropp, retten til å selv bestemme hvem de ville hoppe i bingen med … Du vet, det som mange kanskje ville ha kalt «menneskerettigheter».

 

Sikkert ikke greit.

Sikkert ikke greit.

Dette syntes tydeligvis gutta i MRA miljøene var for mye å godta, og erklærte like greit «krig» mot «feminazismen». Hvor «mansplaining» og tilbakestående oppdateringer på sosiale medier er «våpnene». Og det skal de ha: Hvis tilbakestående utsagn er et «våpen» så er de bevæpna til tennene.
Å sette seg inn i tankesettet til disse MRA gutta er omtrent som å gå naken inn i en jungel, uten kart eller kjennskap til området. Du vil garantert bli temmelig overrasket underveis. De insisterer på at det ikke dreier seg om «kvinnehat», men å gjenvinne «stolthet over å være mann», og greit nok, bare et spørsmål: Hva er det egentlig jeg skal være så jævla «stolt» av?
At jeg kan tisse oppreist? At jeg kan klø meg på balla om morran? At jeg (hittil ihvertfall) ikke trenger brystholder? Kjære vene, at jeg er mann er en ren tilfeldighet. Det er dette jeg aldri har skjønt: Hvem er egentlig så grunnleggende usikre, at de legger «stolthet» i noe de er? Burde ikke «stolthet» være over noe du faktisk har utrettet? No offence, men hvis din stolteste prestasjon er at du ble født, da bør du virkelig lette på ræva.

Can I shit next to you girl?

Can I shit next to you girl?

Likevel er jeg takknemlig for at MRA gutta har kommet ut av sine små vaginalfobiske skap med raslende sabler. Jeg har nemlig lært av det. De har fått meg til å tenke. De fikk meg til å stille meg et spørsmål kanskje flere burde stille seg innimellom: Hvilken mann ønsker jeg egentlig å være?
Svaret viste seg å være ganske enkelt: Uansett hva disse flaskeforede skrotingene definerer som en «ekte mann», jeg ønsker å være det motsatte. I motsetning til MRA gutta har jeg en grunnleggende «feil» i måten jeg er skrudd sammen på: Jeg liker kvinner. Menn og faktisk. Jeg liker mennesker. Jeg skjønner fortsatt ikke bæra av denne snodige rasen, men jeg liker de. Og en organisert gruppe som til syvende og sist kjemper hardnakket for å rasjonalisere sin egen selv- og menneskeforakt kan slenge seg i dass. Jeg trekker gjerne i snoren.
Det er nesten så man skulle ønske at disse skrotingene starta sitt eget sosiale medie. Sin egen «manbook» hvis du vil. Men akk. Så dumme er vel ikke disse dimlingene engang. Eller vent nå litt

 

 

 

2: Shaken. Not stirred.

 

 

 

Antivaksinasjonsgeniene var aktive i 2014 og. Ikke noe nytt der. Bevæpnet med «forskning» du kun finner i svært mørke kroker på «verdsveven» durer de på med sin kamp mot alt som måtte minne om sunn fornuft. Det nye i dette året? Siden «vaksiner fører til autisme» argumentet er dødt og begravet, trengte antivaksrasshøla nye sykdommer å henge på vaksinasjonsspøkelset, og det skal de ha: Det har ikke stått på innsatsen.

 

Shakin' Stevens.

Shakin’ Stevens.

En av sykdommene disse skrotingene har forsøkt å koble til barnevaksiner er Shaken Baby Syndrome.
Eller rettere sagt, de forsøker å gjøre Shaken Baby Syndrome til en sykdom forårsaket av vaksiner, og ikke et resultat av voldelige foreldre. Samtidig som de tydeligvis er svært opptatte av «å beskytte barn». Koselig ikke sant?

Denne «teorien» startet da en mann ved navn Alan Yurko ble dømt til livstid i fengsel, uten mulighet for prøveløslatelse for drapet på sin 10 uker gamle sønn i 1999. Han forsøkte å lempe skylda over på vaksiner, og antivaksbrigaden hoppa på som fluer på ei kuruke. Mannen fikk en egen støtteaksjon, og ble utrolig nok løslatt da denne «teorien» overbeviste retten om at det var grunnlag for tvil. Og vips var en ny «teori» født.

Og reultatet? Vel, hvis du er en voldelig jævel bosatt i USA, og rister en baby så hardt at det tar livet av smårollingen, kan du bare skylde på barnevaksiner. Og hvis noen tviler? Slapp av. Antivakserne har vært delaktige i å gi deg presedens. Bare referer til Alan Yurko, og hey presto. Du har sluppet unna med drap. Hjertelig tusen takk til antivaksbrigaden. Hva de til syvende og sist lærte meg i 2014? At uansett hva som finnes av lidelser der ute, det MÅ være mulig å koble det til vaksiner. Og det mine damer og herrer, det er en av kjennetegnene til en ekte skroting. Hurra.

 

 

 

3: På låven sitter Shakira med sitt halal slaktede julelam.

 

 

 

 

Antiislamistene dura rundt på nettet i 2014 og. NDL, SIAN og faens hans oldemor ga meg egentlig bare mye av det samme rælet de har dura på med før. Om de lærte meg noe nytt? Et par ting …

Stopp i låvens navn.

Stopp i låvens navn.

Muslimer er tydeligvis meget opptatt av låvebygging. «Enhver nordmann sitt eget fjøs!»? Akk ja. En skulle jo kanskje tro at bondenasjonen Norge ville sette pris på en slik rørende omsorg for kyra, men dengang ei. En kan vel ikke gjøre alle til lags.

 

Blame it on the boogie.

Blame it on the boogie.

Men det er kanskje ikke rart de er bekymret når Shakira kommer og trer lovene sine nedover hodene på oss stakkars nordmenn? Kall meg treig, men at Shakira hadde oppgradert fra dyktig sangerinne til wannabee-diktator med et eget lovsett oppkalt etter seg selv var ganske nytt for meg. Ellers er det jo alltids den muligheten at de som ivrer mest for å forsvare «det norske», tydeligvis ikke er særlig opptatte av å ta vare på språket.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Men spøk til side, språklige overtramp kan tilgis. Det nye de lærte meg i 2014, var vel hvor logisk utviklingshemmede slike dimlinger faktisk er. Det klages på «knebling» og «manglende ytringsfrihet», og samtidig klages det når folk bruker sin ytringsfrihet og kritiserer de geniale utspillene som kommer fra disse dimlingene. Og de glemmer alltid det viktigste: Du er fri til å si hva du vil, men INGEN er forpliktet til å lytte. Og hvis ingen gidder å lytte til sprøytet ditt, kan det muligens ha noe med det enkle faktum at pisset du sprer er hverken nytt, intelligent eller særlig oppsiktsvekkende? Sorry NDL, SIAN og hva faen ellers dere kaller dere; Dere fant ikke opp idiotien. Dere bare spyr ut mer av den.

 

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

 

 

 

 

4. Wearing and tearing.

 

 

 

2014 var det første året med en ny regjering, og det nye ordet jeg lærte var vel «regjeringsslitasje». Da den rødgrønne regjeringen ble stemt ut av styre og stell i 2013, ble ordet «regjeringsslitasje» nevnt, men jeg tenkte ikke så mye over det. I 2014 derimot ble dette begrepet ganske levende, da vår nye «blåblå» regjering satte det som må være rekord i nettopp «regjeringsslitasje«.

 

Vår finansminister. Rørende.

Vår finansminister. Rørende.

Kan noen egentlig huske sist en regjering klarte å «slite seg selv ut» så raskt? At regjeringen lovet «mer effektivitet» er en ting, men det får da være måte på?
Og forklaringene kommer på rekke og rad, men spørsmålet jeg alltid sitter igjen med er enkelt: Kan det ha noe med å gjøre at problemet IKKE er «måten dere har fremstått på», men at politikken dere fører rett og slett ikke fungerer særlig godt «for folk flest»?
Når politikk skal oppsummeres stilles alltid spørsmålet «Hva syns du om regjeringens innsats?»

Svaret for meg er opplagt: Det er ingenting å si på innsatsen. De har virkelig stått på. Bare så synd at innsatsen legges ned i å ta fra de som ikke har all verden, og gi til de som faktisk klarer seg ganske greit.

Hun får nå sagt det.

Hun får nå sagt det.

Men ingen fare. Siv Jensen har en forklaring. Jippi! Spent nå? Ifølge vår eminente finansminister, har opposisjonen skylda. Japp. Regjeringen sliter fordi opposisjonen er frekke nok til å kritisere de. Og det er sikkert noe jeg har misforstått her, men er ikke det stort sett grunnen til at vi har en «opposisjon»? Det hadde sikkert vært lettere å regjere uten den fordømte opposisjonen, men er ikke det pr. definisjon et «diktatur»? Det finnes mange tilfeller opp igjennom historien hvor politisk opposisjon enten var ikke-eksisterende, eller «forsvant på mystisk vis», men hvis jeg husker mine historie og samfunssfagtimer riktig, er ikke dette noe Norge hadde veldig lyst til å etterstrebe. Men hvem vet, kanskje Siv er inne på noe. Verden trenger sikkert nådeløse diktatorer nå og da. Face it, de får ting gjort, og de driter i konsekvensene. Bare en liten innvending dog … Hvordan hadde Siv likt å bli nektet muligheten til å kritisere regjeringen da hun satt i opposisjon? Køl på Siv. Om ikke annet sprenger du popcornbudsjettet mitt. Og det kan jeg leve med.

 

 

 

 

5. Forskning er tilgjengelig for alle, ergo er alle forskere.

 

 

 

 

NRK lærte meg noe nytt i 2014. Har du tilgang til nett kan du kalle deg «forsker». Dette betyr faktisk at jeg kan kalle meg «forsker» det. Kult, ikke sant?

 

Forskeren sin det.

Forskeren sin det.

NRK presterte ihvertfall kunststykket å titulere konspirasjonskrøkka Hans Kristian Gaarder som «forsker», og ikke minst invitere fjompen til en vaksinedebatt på NRK, mot overlege Sveinung Wergeland Sørbye.
Og kort forklart: Det er omtrent som arrangere et dragrace mellom  Frognertrikken og en blodtrimma formel-1 bil. Det er ikke underholdende engang.
Og NRK kan ikke skylde på uvitenhet her. NRK visste veldig godt hvem det var de presenterte som «forsker» her. Gaarder hadde tidligere deltatt på «Trygdekontoret» i tospann med sin minst like konspirasjonsorienterte våpendrager Ingunn Sigurdsdatter, tidligere Røiseland. Det var der Gaarder blant annet kunne fortelle oss at Rihanna var et sentralt medlem i skurkeklubben Illuminati, akkompagnert av Røiseland som kunne fortelle oss at vaksiner egentlig var en CIA konspirasjon for å overvåke oss alle med mikrochips.

 

Abgtsiv-Forsker-NRK

Billigere enn en utdanning i det minste.

Hva NRK ønsket å oppnå med dette? Ikke spør meg. Hvis Hans Kristian Gaarder er en «forsker», så er James Bond en kvalifisert gynekolog. Det eneste NRK egentlig klarte var vel å sette en ny rekord i «falsk balanse«. Og hva ambisjoner angår, det kan vel knapt kalles en særlig fornuftig en? Men hvis det var oppmerksomhet de var ute etter fikk de i det minste det. Noen bør likevel forklare NRK et par ting.
– «Berømt» og «beryktet» er ikke det samme.
– «Kildesjekk» og «research» er ikke landsbyer i Belgia.
– Når et tema diskuteres, er det en vesensforskjell på «motstand» og «kvalifisert motstand».

Når til og med en noldus som meg har fått med meg dette, så er det vel ikke veldig mye forlangt at en journalistisk institusjon har fått med seg det samme, eller hva? Eller var det den egentlige leksen 2014 skulle lære meg her? At journalisme ikke er et «fag» lengre, bare dra hva satan du vil ut av røven, kjør det på lufta og sats på at det sikkert ordner seg. «Redaksjonellt ansvar» døde, og er nå erstattet med en gullfisk som slipper ut en luftboble for «ja», og to for «nei».  Fett nok det. Kjedelig blir det neppe. Om popcornbudsjettet mitt tåler det, vel det er et annet spørsmål. Det er temmelig sprengt allerede.

 

 

 

6. Men hva sitter Marius igjen med?

 

 

 

Marius lærte som sagt mye i 2014. Men den viktigste (og beste) leksjonen har jeg spart til slutt. Viktigheten av å komme seg vekk fra nettet nå og da. En ny diagnose bør snarest inn i legekunsten: Nettblindhet. Det kan sammenlignes med «fartsblindhet» som rammer bilførere, den eneste forskjellen er at tilbringer du for mye tid på nett vil du bli hellig overbevist om at Norge er et land befolket av skrotinger. Og gå ut en tur. Møt mennesker. Stemmer egentlig dette? Jeg liker fortsatt å møte nye mennesker. Jeg vil vel anslå at 80-85% av mennesker jeg har møtt er trivelige, oppegående og varme mennesker jeg er glad jeg fikk stifte kjennskap med. Og det er heldigvis en ting Norge på nett ikke klarte å drepe. Nettet er kjekt å ha, men det erstatter ikke det som gjør livet verdt å leve: Menneskene i det. Nettblindheten min er heldigvis en sporadisk ting som går over ganske kjapt. Og takk for det. Ellers hadde jeg ligget i fosterstilling hver eneste dag og grått mine modige tårer. Og det har jeg ikke energi til lengre. Gråt en gang i uka, le en gang om dagen, og kom dere ut en tur. Det er ikke så verst. Og det er billigere enn intens psykoterapi.

 

 

Klein-Dø

Smurfedrops!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med takk til «Alternative behandlere gjør ting som ikke virker (eller er farlige)» for illustrasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Tull og tøys., Ubegripelig dumhet. | Stikkord: , , , , | Legg igjen en kommentar

12 trinn og 12 år med idioti.


«Did you ever really need somebody, and really need ’em bad…»

 

 

 

Så det er vel like greit å ta det mest opplagte først. Mitt navn er Marius, og jeg er rusmisbruker. Alkohol, dop, you name it. Eller er jeg egentlig det? Det er vel der jeg og noen «lærde» strides litt. De «lærde» i dette tilfellet er de som mener at den eneste måten å bli et helt menneske på igjen er å gjennomføre de «magiske 12 trinn». 12 trinn for å gjenvinne din grunnleggende menneskelighet. 12 magiske trinn som er ditt eneste håp for å unngå undergangen. 12 magiske trinn jeg alltid har gitt fullstendig beng i, og likevel har jeg nå vært rusfri i 12 år. Man kan vel starte med det grunnleggende: Hva er egentlig disse 12 trinnene?

 

 

 

B-b-b-b-b-bullshit.

Bow down, and kiss my ass puny mortals.

 

 

 

Dette er altså fasiten. Og jeg vet ikke helt, men er det virkelig bare jeg som umiddelbart legger merke til en grunnleggende tendens her? At absolutt ingenting er din egen feil? Og at det advares sterkt mot å ta noe som helst ansvar og deleierskap i din egen situasjon? Det var her min avsky mot AA, NA og de «magiske 12 trinn» starta. Denne totale ansvarsfraskrivelsen, og ikke minst kravet om total underkastelse. Beklager. Grow a pair. Den eneste du har å takke for at livet gikk i dass er deg selv og dine egne valg. Og den eneste som kan dra deg ut av rennesteinen er deg selv. «Men hvis jeg ikke klarer det da?» Da trenger du hjelp. Men hvis du forventer at noen skal «reparere deg» på magisk vis, ta deg en bolle. Ingen sa det kom til å bli lett.

 

 

 

«Did you ever really want somebody, the best love you ever had…»

 

 

 

Det første trinnet i denne «wunderfasiten», (en fasit som forøvrig ikke har spesielt gode resultater å vise til) er vel «filosofien» som ligger som en basis for denne metoden. «Innnrøm at du er maktesløs».

Howdy y'all!

Say hello to my little friend.

Hvorfor det, egentlig? Og hvor lenge skal du surre rundt med denne «maktesløsheten»? Skal jeg altså sitte på ræva resten av livet og føle meg «maktesløs»? Det er ingen som påstår at «makt» er enkelt å oppnå, aller minst over seg selv, men vil ikke å ta makta tilbake være et smartere mål? Spesielt når AA/NA er så negative til folk som går igjennom LAR-assistert rus behandling. «De læres bare opp til en ny avhengighet» er omkvedet fra 12-trinns mafiaen. Men hva er det da å legge sin skjebne i hånda til en magisk rom-trollmann, drite i alt som heter personlig ansvar, og erklære «maktesløshet»? Gjenvinn makta over deg selv for satan. Ikke sett deg ned, «Åh, buhuu, jeg er maktesløs» og forvent at alt ordner seg av seg selv. For gjett hva? Det gjør ikke det. Det krever innsats. Og den innsatsen må komme fra deg. Og det blir jævla vrient hvis du er grunnleggende «maktesløs». Og hvis du nå er «maktesløs», hvordan i all verden greide du å innse at du ønsket å bli rusfri? Tenk litt over dette enkle spørsmålet. Ta all den tiden du trenger.

 

 

«Do you ever remember me baby, did it feel so good…»

 

 

Mitt første møte med disse 12 wundertrinnene kom i 2002. Jeg var 27 år gammel, og hadde nylig detoxet ganske hardt. Skal ikke gå i detaljer, men vel … Hvis du aldri opplever noe slikt, takk skjebnen eller hva det nå enn måtte være du tror på, og nyt livet. Det er ikke en opplevelse jeg unner min verste fiende.

En sosionom mente ihvertfall at jeg kanskje burde vurdere å oppsøke NA. («Narcotics Anonymous».)

Dude ...

Kan ikke krangle med det, vel?

På dette tidspunktet var omtrent alt jeg visste om NA/AA det jeg hadde sett på TV. En gjeng i et rom som presenterte seg med fornavn, og delte anekdoter fra sine liv. («Eg heite Bjørn, og e alkoholiker. Eg har ikkje tatt ein dram på 3 veker» osv.)
Og greit nok, kanskje det å møte «likesinnede» hadde noe for seg? Vel, det ligger en grunnleggende tankefeil i bunnen der. At noen har vært gjennom det samme som deg, gjør de faktisk ikke automatisk til «likesinnede». Og det var det første inntrykket jeg fikk av 12-trinns mafiaen. Jeg hadde INGENTING annet til felles med denne gjengen annet enn et anstrengt forhold til rusmidler. Og spør du meg burde det egentlig være uproblematisk. Samler du 100 knarkere i et rom, har du egentlig samlet 100 forskjellige veier til tilfriskning. For noen vil ikke «tilfriskning» være et realistisk alternativ engang.

Så jeg gjorde det jeg alltid gjør i slike situasjoner, jeg sa fra. Etter hukommelsen sa jeg vel noe sånt som «Ok, jeg heter Marius, og no offence, men jeg tror ikke dette helt er greia mi. Jeg driter egentlig i hvordan jeg endte opp i denne situasjonen, jeg er hakket mer interressert i å komme meg videre. Og det ser ikke ut til å være fokuset her.»

Huff-puff.

Dave’s not here man.

Reaksjonen var forbløffende. Et helt rom satt stille og glodde på meg. Så kom protestene.
«Hva?! Hvordan skal du klare deg uten å gjennomføre trinnene?!»
«Er du klar over hvor livsviktige trinnene er?!»
«Uten trinnene hadde jeg vært dau for lenge sia!»
Jeg sto der med følelsen av å ha dratt ned buksa og prompa under en katolsk høymesse. Så jeg forsøkte etter beste evne å roe gemyttene litt.
«Jeg sier ikke at dere er helt på bærtur, jeg sier bare at denne greia ikke funker for meg. Så jeg stikker nå. Men for all del, lykke til videre.»
Jeg bevegde meg mot utgangen. En fyr sto plutselig foran meg.
«Tenk deg om. Går du ut denne døra, bærer det rett tilbake til rennesteinen.»
Jeg ble en smule oppgitt, og ikke minst forbanna.
«Jeg kom ikke inn fra rennesteinen. Jeg kom hjemmefra, og har nå tenkt meg hjem igjen. Ta meg en dusj. En kopp kaffe.»
Fyren ble teatralsk.
«Jeg kan bare vise deg veien. Du må ta valget om du vil gå den.»
Jeg ble sarkastisk.
«Jeg har tatt valget. Flytt deg vær så snill.»
Og med det var min karriere som 12-trinns deltager over. Til en viss grad. Det skulle nemlig vise seg at når noen har en «wunderkur» noen er frekke nok til å trekke i tvil, blir de ganske hissige på å overbevise deg, (og seg selv!) om «wunderkurens» fortreffelighet.

 

 

«Cause it was just the first time, and you knew you would…»

 

 

12-trinns behandling har blitt mainstream i dag. Og det er i seg selv egentlig ganske utrolig. Går man denne modellen litt nærmere i sømmene, skreller vekk alle «Jamen det funka jo for meg!»-anekdotene, er det faktisk en ganske ineffektiv modell.

 

Hum-di-dum.

Nei, sier du det.

All forskning som er gjort på området er ganske entydig, 12 trinns behandling er ingen «wunderkur». Forskningen er likevel litt vrien, siden AA/NA er temmelig tverre når det gjelder åpenhet om sine metoder.
Og der bør det ringe en liten varsellampe. Hvis nå denne vidundermetoden er så fantastisk, burde ikke de som leverer denne tjenesten ha all interesse av å dele sine fantastiske gjennombrudd?
Og fantastisk og fantastisk … Et av trinnene har alltid forbløffet meg.

«Make a list of all the persons I’ve harmed, and become willing to make amends to them all.»

Seriøst? Trenger du virkelig en liste med magiske trinn for å fortelle deg at du bør be om unnskyldning for at du har driti på draget, og såra noen? Hvis du trenger magiske trinn for å lære deg vanlig god oppførsel, da har du større problemer enn bare en avhengighet. Da er du en drittsekk med en smule svekkede sjelsevner. Face it, du kan ikke magisk gro fram en samvittighet. Og deri lå mye av min grunnleggende motstand mot AA/NA: Den samvittighetsløse dogmatikken.

 

 

 

«An’ though the course may change sometimes, rivers always reach the sea…»

 

 

 

Hate it when that happens.

Hate it when that happens.

Jeg hadde nå snudd ryggen til de 12 trinn. AA/NA var for meg et tilbakelagt eksperiment som ikke hadde fungert. Og det plaga meg ikke nevneverdig. Jeg hadde egentlig mer enn nok med å finne ut av hele den derre «life but how to live it» greia uansett. Et problem bare: Jeg ramla borti folk fra min mislykkede «12 trinns karriere» både støtt og stadig. De holdt nemlig møtene sine ikke langt fra der jeg bodde på dette tidspunktet. Og de hadde ikke glemt meg. De dura bort til meg og lurte på om jeg hadde sprukket.

«Nei. Ikke da du spurte for 2 uker siden heller.»

Og reaksjonene var alltid de samme.

«Husk at vi fortsatt er her når du sprekker og ramler utpå igjen.»

Sympatisk, ikke sant? Ingenting de kunne ha sagt kunne ha vært verre enn det. Jeg var redd på dette tidspunktet. Nykterhet/edruelighet var fortsatt nytt, og når du vet at en gjeng forventer at du går på snørra når som helst … Vel, det gjør ikke akkurat underverker for selvfølelsen. Og deri ligger problemet med å blindt følge en så streng doktrine som de 12 trinn. Tanken på at det finnes andre veier til et godt liv, blir helt umulig. Likhetstrekkene med en vitenskapelig utviklet metode forsvinner, og man sitter igjen med en religion. Og som med så mye annet religiøst ræl, toleranse for andres tro henger ikke veldig høyt. Og les gjennom de 12 trinn en gang til, og spør deg selv: Hva ligner det mest på. Et behandlingsprogram, eller kristendommens 10 bud?

 

 

 

«Vixen in my dreams, with great surprise to me. Never thought I’d see your face, the way it used to be…»

 

12-blogg-5

Skål, kosmonauter.

25 Desember i år markerer mitt 12 år som edru og nykter. 12 år hvor jeg ifølge 12-trinns mafiaen har gjort absolutt alt feil. Ikke har jeg akseptert en «høyere makt enn meg selv», ikke har jeg «innrømmet at jeg er maktesløs» og bedt denne «høyere makten» om å «fjerne mine feil og mangler»? Faen heller. Det er min jobb. Denne «høyere makten» kan kysse meg i ræva. (Strengt tatt var vel min forkjærlighet for en «høyere makt» problemet i utgangspunktet …) Jeg gir ikke fra meg min «makt» til noen. Går jeg på trynet er det min egen feil. Ingen andres. Jeg skal ikke sitte på min høye hest og si det har vært lett, og at hvem som helst «bare kan ta seg sammen». Jeg sitter nemlig ikke med fasiten. Jeg har ingen «vidunderkur». Min «metode» til tilfriskning, til et bedre liv var egentlig ganske enkel. Avhengighet var problemet, og for meg var 12-trinns modellen ikke noe annet enn en ny avhengighet. En avhengighet av en høyere makt som krevde underkastelse. Og å erstatte en slavetilværelse med en annen, faen svarte om jeg gjør. Pakk det inn i hva faen du vil, det koker ned til frihet. Fra alkohol, fra dop, fra «høyere makter» og faen hans oldemor.

 

Swing it, magistern!

Swing it, magistern!

Nuvel. Siden 12-trinns mafiaen er så glade i anekdoter, føles det egentlig bare rett og rimelig å avslutte med en.

For et par år siden nå var jeg tilfeldigvis innom gamle trakter. Strøket der jeg engang bodde, og hadde 12-trinnerne omtrent vegg i vegg. Jeg tenkte ikke så mye over det egentlig. Jeg var en annen person, og mine minner fra «12 trinns fadesen» var egentlig minner fra et annet liv. Mens jeg spaserte ned en sidegate, ble jeg stoppa av en temmelig sliten fyr med knekk i knæra.

«Øh … Du hakke et par kroner å avse vel?»

Jeg ristet på hodet og skulle til å gå videre da det plutselig slo meg. Han fyren der var det noe kjent med. Og visst faen. Det var mannen som for endel år tilbake «Bare kunne vise meg veien». Og her sto han. Fullstendig på trynet. Og nei. Han kjente meg ikke igjen. (Han hadde vel neppe kjent igjen seg selv.) Min første impuls var å gni nederlaget i trynet på ham. Såpass ærlig må jeg være. Jeg klarte heldigvis å styre meg. Jeg bare ristet forsiktig på hodet og gikk videre. Hvem nå enn din «høyere makt» var, han/hun gjorde en ræva jobb. Jeg håper likevel han har klart seg. Og hvis ikke? Jeg sover greit uansett. Vi er alle guder i våre egne liv.

 

 

Anyday my pet, anyday ...

Anyday my pet, anyday …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veni. vidi, vici.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Et drypp av fornuft., Personlig ståsted | Stikkord: , , , , | 12 kommentarer

På den andre siden.


 

 

 

 

«Says Joe … I never died.»

 

 

 

I'm dead! deal with it!

Fuck off.

Lisa Williams kan slenge seg i dass. Hun snakker med dauinger, men av en eller annen mystisk grunn er det temmelig taletrengte dauinger, som kun snakker i enkeltbokstaver. Enten kontakter hun utelukkende dauinger som har et ekstremt problem med stamming, (sikkert kjipt nok det) ellers er de alle sammen fanatiske fotball-supportere. («Gi meg en A … Gi meg en L …») Uansett, logikken holder ikke, er det mulig å snakke med døde, må det gå an å snakke med døde som klarer å fullføre en setning. Og her er det unge Aanonlie kommer støttende til.

Siden ingen av disse «mediumene» tydeligvis klarer å få en dauing til å fullføre en setning eller en enkelt stavelse blir det atter en gang et tilfelle av «Ja vel, så får jeg vel gjøre det selv da!» Faens mas. Uansett, mine damer og herrer, velkommen til verdens første (og sannsynligvis siste) intervju med en ekte dauing. Av hensyn til personvernet har jeg bare valgt å kalle dauingen min «Terje». Men han er en ekte dauing. Æresord. Jeg har skrevet det i en blogg, så det bare må være sant. Og det er min sannhet.

 

 

 

«The copper bosses killed you Joe … They shot you Joe says I …»

 

 

 

Zomb-7

Grorud-cocktail. Ringnes og neseblod.

-Så «Terje» … Fortell litt om deg selv. Hvordan døde du?
– Å faen. Jeg var redd du skulle starte der. Det hele var jævla teit. Jeg fortalte en kompis under Fredagspilsen på Grorud at jeg hadde pult kona hans i flere måneder. Bare jug selvfølgelig. Men han tok meg seriøst, ble rød i trynet og … Etter det er alt egentlig litt uklart. Siste jeg hørte var at han fortsatt satt inne. Gutta boys på fylla og alt det der. Tåpelig måte å parkere tøflene på. Kjapt tips; Tenk FØR du snakker.

– Ok. Det var jo … opplysende. Men det spørsmålet jeg kanskje burde ha åpnet med er vel det mest opplagte. Det krangles i hytt og pine, men for ordens skyld, en gang for alle: Er det mulig å snakke med de døde?

– Nei.

– Men … Jeg snakker jo med en død nå?

– Å faen. Jeg var redd du skulle henge deg opp i det. Ok, her er et annet tips som vil føre deg langt her i livet: Ikke heng deg så jævlig opp i logikk. Blir bare bråk av sånt.

– Dette er egentlig litt nedslående. Skal ikke døde liksom gi av sin uendelige visdom de får «på den andre siden»?

– «Visdom»?! Jeg jobba som rørlegger for satan. Hvis du trenger tips om å skifte pakning i vasken, greit nok, men hvis du vil ha lange utlegninger om «the unbearable lightness of being» så finn en annen. Jeg får ikke betalt for dette engang din jævla kjiping.

Zomb-6

«Dawn Of The Dead» er oppskrytt.

– Beklager det. Men som dau er vel ikke penger nødvendig? Det er forresten noe jeg alltid har lurt på. Hva er det du savner mest med å være i live?

– Dæven. Her skulle jeg sikkert ha sagt noe smart, men egentlig er det alle de små tingene. Har du for eksempel noen gang forsøkt å runke med en spøkelseshånd? Faen det er frustrerende. Eller å få en god natts søvn uten at likmarken biter deg i ræva. Satan som de rakkerne klør.

– Så alle historiene om Gud, paradis, helvete osv. er bare tull? Har samtlige religioner bomma?

– Nei. Men hvis jeg forteller deg hvilken som fikk rett kommer ingen til å tro deg uansett. Tro meg, det hele er hysterisk morsomt. Men alle de suppegjøkene som uttaler seg skråsikkert på vegne av Gud? Totalt på bærtur hele gjengen.

Zomb-3

Fort gjort.

– Så hva er den generelle konsensus blant «dei daue» om Lisa Williams, Martha Louise og resten av disse «mediumene» som skryter på seg å snakke med dere i hytt og pine?

– Piss meg i øret for et freakshow. Tenk litt over dette: Jeg dør. Alt er nytt. Jeg har en selvfølgelig en hel evighet å finne ut av alle de tekniske detaljene på. og tro meg. Det trenger du. Hele den derre «dau-greia» viste seg å være overraskende komplisert. Bare å gå på dass tok meg et år å finne ut av. Det er ikke «magisk» bare jævla tungrodd. Og på toppen av det hele skal jeg bruke tid på ei «selvutvikla» tullehøne som maser om hvordan jeg egentlig har det?! Og hu derre prinsessa … Herregud. Bare så det er sagt, når Harald går i dørken spanderer jeg en pils. Hva den fyren har gått igjennom … Døden virker plutselig ikke så verst, eller hva?

Zomb-1

Men, men, men, men, manly men …

– Du har jo ikke akkurat sagt så innmari mye konkret ennå. Er det noen spesielle regler for døde?

– Næh. Men du trenger det egentlig ikke. Å ikke snakke med de levende er ikke teknisk sett «forbudt», det er bare sunn fornuft. Det folk glemmer er alltid dette: Minst 90% av menneskeheten er idioter. Og når idioter dør blir de ikke smartere og mer innsiktsfulle på magisk vis. Snarere tvert imot. De brukte et helt liv på å bli idioter, og de aller fleste bruker evigheten på å perfeksjonere denne kunstformen. Og disse som «snakker med dauinger» … Når de dør får de jo sjansen til å utøve sitt «fag» i praksis. De kan jo bruke evigheten på å snakke med seg selv? Og så selvopptatte og egoistiske som disse «spirituelle» bananene faktisk er, er sjansen ganske stor for at det er det de faktisk vil bruke evigheten til. En evighet hvor du ikke lærer en drit … Du vet at det er den egentlige sanne definisjonen av «Helvete», ikke sant?

 

 

 

«Takes more than guns to kill a man … Says Joe, I didn’t die …»

 

 

 

Zomb-5

«Bam! Straight to the moon, Alice!»

– Så «Terje» … Hva med de som argumenterer med «nær døden opplevelser» som et bevis på det ultimate paradiset?

– Totalt på villspor. «Nær død» er ikke det samme som «død». Du trenger ikke akkurat å være Einstein for å regne det ut. At du f.eks. har vært «klinisk død» i 2 minutter teller ikke. Halliser er ikke så utenkelig når hjernen ikke får oksygen. Jeg mener tenk litt på det; De fleste maser om lys og tunneler, de ser seg selv ovenfra etc. Men ingen spør seg selv om det mest opplagte; Kan disse hallisene være underbevisst påvirket av at disse «opplevelsene» har blitt blåst opp av media og «selvhjelpsguruer» siden den første skrotingen som var «nestendau» fortalte om sine halliser, ekstremt skråsikkert, uten så mye som et hint om at det KAN ha vært fantasien som spilte ham et puss? Og det er det som er så rart. Døden fremstilles som nesten «vakker» når det burde være ganske opplagt at det er det livet burde være. Vi får en del år hvor vi burde surre rundt og ha det ganske fett, og alt vi gjør er å henge oss opp i døden. Faen det er tåpelig.

Zomb-4

Puss, puss, så får du en suss.

– Dæven «Terje» … Det var ganske dypt. Du er en ganske innsiktsfull rørlegger. Sikker på at du havna på rett hylle i livet?

– Næh. Men jeg har jævlig god tid for øyeblikket. Hvis du ikke har skjønt det ennå, en «evighet» varer en stund. Og det er ikke så forbanna mye å ta seg til her. Så jeg tenker en del. Problemet er selvfølgelig at siden det ikke er mulig å snakke med de døde får jeg ikke mye feedback. Du våkner om morran, (selv om «døgn» og «søvn» er meningsløse begreper i «evigheten» …) og tenker «Hva skal jeg gjøre nå? Snakke med meg selv? Ok, Terje. Noen som er uenige? Terje? Nei? Ok. Skal vi snakke om det samme som vi snakka om tidligere? Faen Terje, kan vi ikke snakke om noe annet? Aner ikke Terje. Hva skulle det være? Jeg har ingen smarte forslag. Faen Terje, du er en fantasiløs dust! Jeg vet det Terje. Det er du også Terje! Osv. osv. osv.» Nevnte jeg at «evigheten» er drit kjedelig?

Zomb-8

Et ganske fett partytriks.

– Jeg tror jeg har hørt nok. Men si meg «Terje» … Er det noe du vil spørre meg om?

– Faktisk. Tror du virkelig noen vil tro at dette er en ekte samtale med en dauing?

– Svarte. Det tenkte jeg ikke på. Vel, hvis noen betviler sannhetsgehalten her får jeg vel bare dreise til med «Det er min sannhet for faen!»

– Hæ?! Bruker folk det «argumentet» fortsatt?

– Japp. Martha Louise brukte denne retorikken for bare et par-tre dager siden.

– Åh, herregud. Fy faen det er fjernt. Vet du, jeg ble litt glad nå. Det suger å være dau, men i det minste slipper jeg å dele min eksistens med slike typer. Evigheten er jævlig opskrytt, men du slipper i det minste disse «selvutvikla» rumpeklovnene. Face it, når du er dau går det stort sett nedoverbakke. Men det ser det faen ta meg ut som livet gjør og. Døden virker plutselig ikke så verst nå, gjør den vel?

– Faen ta deg «Terje».

 

 

 

 

 

 

Quod sum eris.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Et drypp av fornuft. | Stikkord: , | Legg igjen en kommentar

Blogg på WordPress.com.