Mitt liv.

Jeg lever for faen.


 

 

 

 

Jeg våkna i sted. Nytt mareritt. Jeg trengte et par minutter for å forsikre meg om at alt egentlig er bra. Ekkelt. Du dukka opp i drømmene mine igjen. Rart det der. Jeg trodde jeg var ferdig med deg. Jeg trodde jeg var fri. Men drømmene mine vil det tydeligvis annerledes. Det burde kanskje gjøre meg forbanna. Men det gjør ikke det. Snarere tvert imot så gjør det meg glad. Hvorfor? Det minner meg om hvor jeg har vært. Og hva jeg ikke skal tilbake til. Virkeligheten slår inn, omfavner meg og hvisker til meg: «Slapp av. Se hvor du er. Du lever ikke i et mareritt. Du lever for faen. Smil.»

 

 

Ingen armer, ingen mat.

Ingen armer, ingen mat.

 

 

Marerittene er repetive. De er kjedelige. Det er ingen spenningskurve. Jeg aner ikke hvordan jeg kom dit. Jeg bare er der. Og stemmen din skjærer i ryggmargen min som glass. Graver seg inn og river opp det lille jeg måtte ha av menneskelighet. Selvrespekt. Det gjør så vondt. Jeg krymper. Blir liten. Jeg hører alle frasene som sakte men sikkert drepte alt jeg måtte ha av varme følelser for deg.

Elsker deg og.

Elsker deg og.

«Faen ta deg, din dritt. Hvordan orker du deg selv?!»
«Hvordan tror du jeg kommer til å huske deg?!»
«Åh, du tror du sliter? Åh, buuuuhuuu! Du aner ikke hva det vil si å ha det tøft du!»
«Ingen kommer til å orke deg i lengden. Du ender vel opp med en eller stapp teit bimbo uten personlighet.»
«Du kunne ha hatt det så fint du! Du aner ikke hvor heldig du er som har meg!»
«Fy faen jeg orker ikke deg nå. Din stammende lille feige faen.»

 

Nei du gjør kanskje ikke det. Men vet du hva? Det er jeg bare så jævlig glad for. Brukte jeg virkelig tid på å prøve å få deg til å godta meg? Herregud, hva er det som feiler meg? Det er kanskje det deiligste med å våkne fra et mareritt. Jeg innser at det ikke er ekte. Det er ikke meg. Det er ikke mitt liv. Jeg ser meg rundt, og det går opp for meg. Det er kanskje ikke all verden men faen heller, det er mitt. Ingen kan ta det fra meg, med mindre jeg tillater det. Og honey, den makten har ingen lengre.

 

 

 

 

(Æresord!)

(Æresord!)

Hvis det finnes en forklaring på hvorfor noen frivillig søker aksept hos et menneske som er totalt uvillig til å gi det, så vet jeg ikke om jeg vil høre den. Jeg driter i det. Jeg vil bare ikke gjenta den genistreken. Jeg vil heller ikke hate. Jeg vil ikke bære nag. Jeg vil lære av mine feil.

» … he’s not like me at all. But he makes sense. He’d walk naked into a live volcano if he thought he could learn something no other man knew.»

Og jeg må lære av egne opplevelser. Jeg er treig sånn. Og hva er det absolutt dummeste en slik person kan gjøre? Enkelt. Dra en person inn i livet ditt som mener at alt er enkelt. Finn den ene personen med følgende livsmotto:

«Bare gjør som jeg sier så går det bra. Men ikke forvent noen som helst sammenheng mellom liv og lære. Det er nemlig en filosofi som kun gjelder deg, ikke meg. Et sett med regler for deg, og et for meg. Regler som forandrer seg etter mitt forgodtbefinnende. Tror du at du fikser noe så enkelt, din reservetaper?»

 

 

Åh. Tusen takk ...?

Åh. Tusen takk …?

 

 

Nei «kjære». Jeg gjør ikke det. Og igjen, det er jeg bare så jævlig glad for. Fins det egentlig noen der ute som fikser å leve etter slike premisser? Uten å bli dømmende, hvis det er noen der ute som gjør det, så stiller jeg store spørsmål ved vedkommendes mentale helse. Jeg prøvde, og jeg anbefaler ikke det samme til min verste fiende. Om det finnes en bedre løsning? Faktisk. Den enkleste men likevel vanskeligste av de alle: LEV!

 

 

 

Jeg er for gammel for hat. For sliten. Jeg klarer ikke tanken på å la en person bo gratis i hodet mitt lengre. Jeg vet ikke om det er meg, men det er det som for meg er hemmeligheten med å «tilgi». (Og også grunnen til at jeg nekter å bruke det ordet.) Det handler ikke om å akseptere andres handlinger. Det handler ikke om å applaudere andres ondskap. Det handler om å få fred. Ro. Stillhet i eget hode. Balanse. Symmetri. Og det å klare den kunsten, mens en person bor i hodet mitt, stikker meg i underbevisstheten, er for meg som å skulle konsentrere meg mens noen står rett ved siden av meg og skraper neglene sine på en tavle. Det blir litt vel mye på en gang. For å si det enkelt; Jeg vil meg ikke selv så vondt lengre. Kanskje ikke all verden å skryte av, men for meg er det faktisk et gigantisk skritt for å få det bedre. Så det så.

 

 

Enlighten me, oh enlightened one!

Enlighten me, oh enlightened one!

 

 

 

Faen heller, jeg er i live! Jeg står opp hver dag. Går på jobb. Lufter bikkja. Handler mat. Gjør alle disse kjedelige dustetingene, som for meg faktisk er ganske spennende. Og vet dere … Å komme hjem og faktisk bare klappe meg selv på skuldra og si til meg selv; «Du har vært flink i dag», og vite at ingen vil protestere, jeg ante virkelig ikke hvor deilig det kan føles, før jeg levde med det motsatte altfor lenge. Livet er for kort til å leve etter noen andres premisser, og kjære; Dine premisser skal du få ha i fred. Farvel, og møtes vi noen gang igjen er det 1000 år for tidlig. Jeg lever for faen.

 

 

 

Fuck off, my beauties.

Fuck off, my beauties.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– How do you actually «fuck off»?
– Very quickly.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

Categories: Mitt liv. | Legg igjen en kommentar

Blogg på WordPress.com.