Nødvendig tull og tøys.

The League Of All Too Ordinary Gentlemen.


 

 

 

Han er en jævel på ... cosplay?

Han er en jævel på … cosplay?

 

 

 

Det skjedde noe i vårt århundre som var UMULIG å forutse på 80 og 90 tallet: Filmer basert på gamle superhelt tegneserier ble kule igjen. Joda, de 2 første «Batman» filmene med Michael Keaton var ganske kule, men husker virkelig ingen hvor jævlig det var ellers? Joel Schumachers visuelle voldtekt av «Batman»? «Spawn»? «Superman III» og ikke minst «IV»?! Alec Baldwin i «The Shadow»?! Herregud, SHAQUILLE O’NEAL I «STEEL»?!? (Gud bedre, de dro selveste Richard Roundtree a.ka. «Shaft» ned i søla med den!)

Det slo nesten aldri feil. Enten ble det et campy bad-taste party hvor de fleste så ut som om de hadde rømt fra Melodi Grand Prix, eller så ble det så påtatt «mørkt og forstyrret», at de fleste ble parodier på fjortisemoer med en egen tumblr-blogg. Blærgh. Men så kom «X-Men». «Spiderman». Christopher Nolan gjorde «Batman» kul igjen. «Avengers» traff balansen som ei kule. Livet ble verdt å leve for en tegneserienerd igjen. En del feilskjær (*HOSTHOSTCATWOMANHOST!*) ble det, men jevnt over: Nerdvana. Men likevel er det en ting jeg lurer på … Hva med alle «superheltene» som lever blant oss med «krefter» som kanskje ikke er så imponerende? Hvem jeg snakker om? La oss starte med … Tja …

 

 

Panser Rasismo Man.

 

 

Booooh! Go home!

Booooh! Go home!

«Allerede som ung mann visste Whitey Powers at han var annerledes. Hver gang han så noen med en bittelitt mørkere hudfarge enn seg selv … Følte han et ubehag. En dag kom han over bloggen til Varg Vikernes, og innså sin skjebne … Whitey Powers døde den dagen, og … Panser Rasismo Man var født! En mann med en misjon … Å spre tilbakestående hat på den mektigste slagmarken noensinne … Internett!»

Styrker: En blind fanatisk klokketro på sin egen «rases» fortreffelighet, og ikke minst en enestående evne til å ikke skjønne at «rase» er et meningsløst begrep i våre dager, da vi alle bare er mennesker. En egentlig ganske oppskrytt art. Og en forbløffende egenskap til å ikke klare å innse et av de mest grunnleggende prinsippene i elementær evolusjonsbiologi: Genetisk diversitet er et gode.

Svakheter: En ENESTÅENDE evne til å ty til ad-hominems når «argumentasjonen» tryner, noe som skjer … forbløffende ofte. Dette resulterer i at Panser Rasismo Man alltid ender opp med å bli ledd ut av sin erkenemesis: Sunn fornuft. Panser Rasismo Mans evne til å forlate enhver sivilisert diskusjon i sinne har som et resultat blitt regelen, og ikke unntaket, noe som gjør hans «misjon» en smule … vrien.

Om Panser Rasismo Man har oppnådd noe? Han har … Nei. Men i det minste har han … Ikke det, nei. Men hva med den gangen han … Å faen. Stemmer det. Men en ting kan ingen ta fra ham! Den gangen han … Ok, trenger jeg virkelig å forklare hvor dette ender?

«Wherever people with a slightly different ethnicity roams free … You will encounter the AWESOME powers of … PANSER RASISMO MAN! And then you will … Uh … Laugh your ass off and go home. Rated «H» for «hateridden». COMING THIS SUMMER!» Så Warner Bros. … Lyst på en ny «blockbuster»?

 

 

No Filter Brain Girl.

 

 

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

«Allerede som ung pike opplevde Beth Butthurt noe hun ikke helt forsto. Et pussig fenomen som verden rundt henne ikke kunne begynne å se konsekvensene av … Beth ble personlig støtt av absolutt alt. ALT! Hun kunne se en film, og plutselig bli RASENDE, fordi budskapet føltes som et grusomt angrep på henne personlig, og alt hun trodde på! At filmens regissør, manusforfattere og produsenter aldri hadde møtt henne, hadde av en eller annen grunn INGENTING med saken å gjøre, dette handlet om henne, og KUN HENNE! AAARGH! Etterhvert skjønte Beth at verden var ute etter å ta henne. (Selv om 99% av verdens befolkning ikke ante hvem hun var.) Hun tok med seg denne overbevisningen til den mektigste slagmarken av de alle … Internett! Og … No Filter Brain Girl var født!»

Styrker: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne.

Svakheter: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne. Og ikke minst; Hennes «styrker» can copypastes inn under «svakheter». Rart det der.

«You thought you could say anything? Have a conversation with your friends? Not when No Filter Brain Girl is around! Because whatever you discuss … It’s about her. The fucking center of the bloody universe. Rated «R» for «retarded». Coming soon!» Joda, Paramount … Ring meg, så snakkes vi.

 

 

The Gender Bender Offender.

 

 

Den neste som påpeker homoerotiske overtoner, får en smekk på lanken!

Homoerotiske overtoner?! Kom ikke her!

«Allerede da han var ung ble Morty Machismo klar over et noget eiendommelig personlighetstrekk … Han kunne se vold, drap og grufulle overgrep i media uten å lee på øyelokket, men hvis en mann kledde seg i noe som teknisk sett kunne defineres som «dameklær», ble han rasende. Dette raseriet vokste med årene. Det ble et hat mot det Morty følte var et svik mot de tradisjonelle kjønnsrollene som var så klart definerte da han vokste opp på 80 og 90 tallet. Da menn ikke bare var «menn», men «MEHEYNN!» Arnold Schwarzenegger? MAHAYN! Dolph Lundgren? MAHAYN! Sigourney Weaver? Uh … Ok, MAHAYN! Til Mortys store fortvilelse ble kjønnsgrensene visket ut etterhvert, og en del ord dukket opp som fylte ham med smerte. «Transseksualitet». «Metroseksualitet». «Tredimensjonale menn med et følelsesregister». «Tredimensjonale kvinner med meninger, og evne til å handle». Hva faen skjedde?! Hvor ble det av MEHEYNNENE som ikke drev og «følte» alt mulig, men bare gjorde MAHAYNLIGE ting? (Hvor de homoerotiske overtonene sto i kø, men det snakker vi ikke om, fordi vi er MEHEYNN!) Morty følte seg ikke hjemme i verden lengre, og døde. Og ble gjenfødt som … The Gender Bender Offender! Mannen som … blir kronisk støtt av at den hvite heteroseksuelle mannen ikke særbehandles av samfunnet lengre.»

Styrker: Evnen til å være den eneste i hele verden som fullt ut forstår hva som egentlig definerer en «mann».

Svakheter: En manglende evne til å formidle denne kunnskapen uten å ty til skjellsord, trusler eller regelrett stalking av meningsmotstandere.

«Remember the good old days when men did manly things, like hang out in dank caves, put on mascara and dress up in leather? Without anyone noticing how incredibly gay it looked? The Gender Bender Offender remembers, and this summer … He will remind you all! Rated «CG» for «Closeted Gay». Coming soon!» Hva sier dere Fox? Høres det interessant ut?

 

 

Optimismus Prime.

 

 

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så ...

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så skjer det vel … noe?!

«Billy Blank oppdaga tidlig at livet var tøft. Så tøft at det ble jævla slitsomt å forholde seg til. Til slutt gadd han ikke prøve lengre, og … Optimismus Prime ble født. En mann som … sitter på ræva, og venter på at alt skal ordne seg automatisk, med sin udødelige catchphrase; «Det ordner seg for snille gutter.» Optimismus er overbevist om en ting: Bare han ønsker det sterkt nok, vil «universet» ordne opp. Eller «Gud». Eller «Satan». Ok, hvem som helst han tror på, kun basert på dagsformen. På plussiden … så er han fin på håret.»

Styrker: Blind optimisme.

Svakheter: Blind optimisme.

«In a dark world, there is one glimmer of light. The moronic, blank empty stare of … Optimismus Prime! You will laugh, you will groan, and then you will … Ok, you’ll probably want to punch the whiny turd in the balls. And so do we. But for some reason we don’t. Rated «WB» for «whining bitch». Coming soon.» Virker ikke dette fett, så … Ok, jeg har ikke all verdens tro på denne skal jeg være helt ærlig.

 

 

The Anti Vaccinado Bitch.

 

 

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

«Etter å ha blitt sluppet i gulvet med hodet først som baby, fikk Brianna Bollockbrain en åpenbaring. Folk … lever for lenge. Og hvem har skylda?! DEN FORPULTE VAKSINEINDUSTRIEN! HVORDAN VÅGER DE Å … blant annet forhindre at barn verden over slipper å … tilbringe barndommen sin i en jernlunge …? DETALJER! Bevæpnet med et irrasjonellt sinne, og en søkemotor med direktelink til de mest tilbakestående nettstedene det mektige internettet kan by på, strider hun til verket, og … Går på trynet. Spektakulært, vel og merke. The Anti Vaccinado Bitch vil tilbake til de gode gamle dager, da folk levde «i pakt med naturen», og … daua i 30 års alderen. Livet er en gave, og du ønsker å ivareta den på best mulig måte? Ikke hvis The Anti Vaccinado Bitch får et ord med i laget! Yippiee-ki-yay, motherfuckers!»

Styrker: Egentlig ikke.

Svakheter: Virkeligheten.

«Tired of all those pesky annoying children growing up healthy and sound? No? Really? Well, The Anti Vaccinado Bitch is, and this summer she is … acting like total doofus on the internet. Watch when a slightly mentally challenged bitch proves why antivaccers makes you want to give up on humanity all together. Rated «RC» for «reality challenged». Coming soon!» Ok, Marvel og DC … Drit i denne.

 

 

The Weed Whacker.

 

 

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

«Som tenåring fikk Seamus Stoner smaken på cannabis. Det smakte godt. Dritgodt. Så godt at å forbli god og stein virka ganske digg. Etterhvert fikk Seamus en ide. Hva om cannabis kurerte kreft? Grønn stær? Tenk om … dette kunne bli kraftige argumenter for å avkriminalisere cannabis? (At argumentene for at cannabis ikke skal avkriminaliseres egentlig er temmelig tynne, det … fikk han ikke med seg. Litt for stein.) Seamus fikk et kall. En misjon! Og Captain Cannabis var født. For så å skifte navn til … The Weed Whacker! (Det har en bedre klang. Men å lage en ny drakt? For mye jobb. Her skal det røykes! Ikke sys!) Bevæpnet med et temmelig fårete smil, en evne til å le av ting som egentlig ikke er særlig morsomme, og ikke minst sin trofaste Bong Of Thruth, raser han rundt på internettet, og prøver å overbevise verden om at tjall er knall. Det kan brukes til alt! Kjønnsvorter? Røyk ei bønne! Kreft? Grønn stær? Benskjørhet? Angst? Impotens? Marihuana løser det helt sikkert. Om det kan dokumenteres? Ikke spør The Weed Whacker. Han er opptatt med å … røyke seg god og skeiv. Dave’s not here, man …!»

Styrker: En hel drøss. I sitt eget hode i det minste.

Svakheter: Dagslys, tidsfrister, ansvar og forpliktelser.

«In a world he never quite understood, Seamus got high. Then he got high again. And again. And again. And again. Until his brain left his body and he became … THE WEED WHACKER! A man with a vision. A calling. A task. A task he will never complete, because … he’s stoned off his ass. Rated «C» for «confusing». Coming soon!» Hmmm …  Joda, det kan sikkert pushes som en familiefilm. En … lettere forvirrende familiefilm.

 

 

Ambiguous Man.

 

 

"Det er en måte å se det på, men ..."

«Det er en måte å se det på, men …»

«Allerede som barn hadde Roger Reality et problem. Det var så vanskelig å danne seg en mening om noe, siden de fleste temaer har flere nyanser enn svart og hvit. Gråsoner, mann! GRÅSONER! I en verden hvor flere og flere krever enkle svar på temaer og problemstillinger som ikke har noen, finner vi … Ambiguous Man. Mannen som syns nyanser er verdt å ta hensyn til. Mannen som blir sliten når kompliserte konsepter fordummes ned til platte one linere, for å tekkes minste felles multiplum. Mannen som drives av en ting: Det desperate savnet etter den nyanserte samfunnsdebatten. Mannen som … skrev dette tåpelige blogginnlegget. Hans største ønske? At folk driter i sine «ideologier» og istedet bruker tid og energi på å komme til bunns i hva som egentlig utgjør en problemstilling.»

Styrker: Nei.

Svakheter: En stadig større trang til å oppgi menneskeheten, og bosette seg i en hule.

«This summer … Prepare to see a man shake his head in dismay, as the public debate becomes dumber … And dumber … And dumber. Watch as he facepalms, and leaves the discussion with his immortal catchphrase; «You stupid, fucking wankers!» Watch as he sees the world argue against itself, without resolving anything. Join him as he … goes to Nepal, where he decides to live the reminder of his life as a goat. Rated «D» for «dystopic». Coming soon!» Jeg vet ikke jeg … Enkelte ting er kanskje for deprimerende å dele med verden. Drit og dra.

 

 

"USE THE FORKS, LUKE!"

«USE THE FORKS, LUKE!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– The imperfect is alive.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted | Legg igjen en kommentar

Harry Plotter and The Chamber of Plotholes.


 

 

 

 

"You have no choice in this matter, I'm afraid." - Albus Dumbledore.

«You have little or no choice in this matter, I’m afraid.» – Albus Dumbledore.

 

 

I et anfall av nostalgi jeg opplevde nylig, satte jeg meg ned og så Harry Potter filmene igjen. De har tålt tida godt, og joda; Det var et gledelig gjensyn. Jeg liker disse historiene. Det er spennende, man blir oppslukt. Man vil vite hvordan det går med disse karakterene. En «pageturner» av høyeste kvalitet, som ikke går av veien for å skape dramatikk, spenning, og ikke minst vise at konflikt har ekte konsekvenser. Rettet mot barn kanskje, men likevel interessant for et voksent publikum. Likevel var det en liten stemme i bakhodet som skrek «Hang on … Hva faen er det egentlig du sitter og ser på?!» Mine damer og herrer: Marius vil herved presentere … De tingene han syns er utrolig snurrig i Harry Potters verden. Spoilers ahoy, hvis du ikke vil ha barndommen din ødelagt bør du slutte å lese nå. Hvis ikke … La oss starte med …

 

 

1. Hva i helvete tenkte de på, da de avgjorde skjebnen til Harry Potter da han var kun en baby?!

 

 

Gjett om de gjorde.

Gjett om de gjorde.

Livet til Harry Potter fikk en ganske ræva start. Mor og far ble drept av selveste Voldemort, og baby Potter ble alene i verden. Hittil henger jeg med. Dette er noe både Batman og Spiderman opplevde, og det ble folk av de og. Mor og far Potter hadde i tillegg den fordelen av at de var omgitt av ressurspersoner som kunne ta hånd om unge Harry, og sørge for at han ble tatt vare på. Og hvordan hånderte de det ansvaret? De … dumpa ham på trammen til onkel Vernon.

Det gjøres mye narr av «the muggles» (vanlige mennesker) i Harry Potter, men hvis du dumper en unge på trappa til en slektning, vil sannsynligvis myndighetene gripe inn, og sjekke ståa. Hvis du (som onkel Vernon) viser null interesse i å ta deg av sneipen er det ingen som vil tvinge deg til det. Onkel Vernon er det som må være Storbritanias verste fosterfar, og det som gjør det enda verre, er at arkitekten bak denne genistreken, Albus Dumbledore, er klar over dette.
«They’re the worst kind of muggles.»
«I know, but at least he’ll be safe.»
Joda. Trygg nok til å vokse opp uten kjærlighet og omsorg. Trygg nok til å bli stua vekk under trappa som om han var en skitten hemmelighet. Trygg nok til å bli en vandrende stumtjener/prygelknabe. Og prøver virkelig J.K.Rowling å fortelle meg at i hele «den magiske verden» finnes det ikke ET barnløst ektepar som hadde satt umåtelig pris på å bli fosterforeldrene til lille Harry? Virkelig? Ingen? «The chosen one»? Yeah, right. «Chosen» til å bli seriemorder. At han ikke ble det er vel det største mirakelet i denne serien.

 

 

2. Den fordømte nazien av en forpult sorteringshatt.

 

 

Because fuck you. That's why.

Because fuck you. That’s why.

Likevel går det «bra». Harry kommer «hjem». Til Hogwarts. skolen hvor mor og far Potter i sin tid ble opplært i magiens underfundige verden. Og hva skjer? Harry blir personlighetsanalysert. Av en hatt. Og her bør det gå en liten alarm eller to …

Elevene på Hogwarts deles inn i 4 «hus». Gryffingdor, Slytherin, Hufflepuff og Ravenclaw. (Hvis du sliter med å huske de siste 2, ta det med ro. Ingen bryr seg. Det er der de «gjennomsnittlige» havner.) Forstår jeg Potter universet riktig, hvis du er eksepsjonelt selvopptatt, omtrent narsissistisk personlighetsforstyrret, ender du opp i Slytherin. Hjemmet til de selvgode rasshøla. Er du en ekte altruist, velkommen til Gryffingdor. Gutteklubben grei. Hvis du er sånn hverken eller … Litt sånn derre … «meh» … En av de andre. Denne avgjørelsen tas da Harry er en ca.7-8 år gammel … Og ingen ser hvorfor dette er TOTALT forkastelig?

I AM THE JUDGE OF YOUR DESTINY!

I AM THE JUDGE OF YOUR DESTINY!

Et barnesinn er en vidunderlig ting. Det er formbart. Dette medfører også at det er sårbart. En skal være JÆVLIG forsiktig med å implantere roller i et barn. Harry får beskjed av hatten om at joda, han kunne gjort det stort som drittsekk i Slytherin, men ber pent om å få bli med i Gryffingdor. Et ønske som blir respektert. Likevel, å fortelle et barn at det er skjebnebestemt til å bli en drittsekk? Hva faen? Og jeg kan høre Potter-fans vræle ut nå …
«Men han valgte jo en altruistisk sti!»
Joda. Men det er faen ikke takket være seleksjonsprosessen ved Hogwarts. Det er på tross av den. Uansett hvordan du vrir og vrenger på det; Det klassiske britiske klassesamfunnet lever i beste velgående på Hogwarts. Alle er vi like, men noen er MYE likere enn andre.

 

 

3. Albus Dumbledore er en kødd.

 

 

I know. I'm fabolous, bitch!

I know. I’m fabolous, bitch!

Og der eksploderte nerdehjerner over det ganske land … Men tenk litt på det. Hvem hadde ansvaret for å plassere Harry hos en barnemishandler, direkte dømme ham til en barndom gjemt unna i et kott under en trapp? Hvem bærer hovedansvaret for at Hogwarts tviholder på et klassesamfunn som historisk sett forhindret ethvert tilløp til sosial mobilitet? Hvem er det som tuter ørene til Harry fulle med «The importance of choice» det ene øyeblikket, for så å undestreke «You have little or no choice in this matter I fear» det neste? Min største klage på Dumbledore må likevel bli den mest opplagte:
ALBUS DUMBLEDORE HAR EN FØKKINGS TIDSMASKIN!

... and your father smelt of elderberries!

… and your father smelt of elderberries!

Japp. En tidsmaskin. Dette avsløres i «Harry Potter and The Prisoner of Azkaban», og hva brukes den til? Hermione Granger bruker den til å … ta flere fag samtidig. Den brukes riktignok senere i historien til å bl.a. forhindre at hippogriffen Buckbeak henrettes, men her er ankepunktet mitt: DEN BRUKES ALDRI IGJEN! Og jeg vet ikke jeg Albus … Enn om du …

-Brukte den til å tja … dra tilbake i tid med en skikkelig bande trollmenn og forhindret drapet på Harry Potters foreldre? Eller Neville Longbottoms for den saks skyld?
-Dro tilbake, henta Harry fra sin mishandlende onkel og ga han en oppvekst hvor han i det minste fikk en klem i ny og ne?
-Dro tilbake enda lengre og tok livet av Lord Voldemort mens han satt på dass?

«Jeg skjønner at det virker logisk, men jeg bestemte i min endeløse visdom at det var viktigere at en streber kunne delta i flere klasser samtidig, så hun kunne få oppleve ekstrem forskjellsbehandling, siden hun var den eneste eleven på hele føkkings Hogwarts som fikk nyte godt av denne duppeditten. Så det så.»

Kødd. Ditt navn er Albus Percival Wulfric Brian Dumbledore. Deal with it.

 

 

4. Dolores Umbridge har faktisk et poeng.

 

 

Bestill i dag, og få en pose grønn te på kjøpet.

Bestill i dag, og få en pose grønn te på kjøpet.

Ah, Dolores Umbridge. Kvinnen Potter-fansen elsker å hate. En regelryttende byråkrat, totalt blottet for empati, nestekjærlighet og glede. Et sjelløst monster, kun opptatt av resultater og stryking av sitt eget ego. Torturerer elever. Truer seg fram for å styrke egen posisjon her i livet. Joda. Jeg er enig. Som karakter er hun på grensen til å ha en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Dama er grusom. Men hun har likevel rett i en ting: «Things at Hogwarts are far worse than I feared.»

La oss ta sikkerheten for eksempel. I løpet av sine første år på Hogwarts opplevde Harry Potter ganske mye. Og en del av det burde være grunn nok til å legge ned hele skolen. Hva feks. med …

– At en lærer med en Voldemort voksende ut av bakhodet forsøkte å drepe ham?
– At læreren i «forsvar mot svart magi» forsøkte å drepe ham, for så å bli forsøkt drept av spøkelset til Voldemort, komplett med forvokst morderslange?
– At læreren i «forsvar mot svart magi» faktisk var en varulv. med NULL kontroll over den delen av seg selv?
– At læreren i «forsvar mot svart magi» forsøkte å drepe ham med å melde ham inn i en turnering han ikke var gammel nok til å delta i? (Ja, Mad-Eye var Barty Crouch Jr. i forkledning, men gjør det Harrys situasjon tryggere?)

And where did you learn those puns?

And where did you learn those puns?

Dolores er utsendt fra ministeriet for magi for å undersøke ståa ved Hogwarts, eller som vår kjære Hermione sa det; «It means the ministry intends to interfere with Hogwarts.» Og tja … Er ikke det egentlig omtrent like sjokkerende som at utdanningsdepartementet vil sjekke om en skole drives i samhold med utdanningsloven?

«Men metodene hennes da? Du kan ikke mene hun er helt god?»

Nei, absolutt ikke. En skrekkelig person. En karikatur av det verste byråkratiet kan grave opp. Men er det rart at ministeriet ønsker å se litt nærmere på en skole hvor grunnleggende sikkerhet for elevenes liv og velferd er så til de grader ikke-eksisterende?

 

Dat racism.

Dat racism.

Du lærer å krabbe, gå og løpe. Du lærer ikke å svømme ved at en eller annen sadist slenger deg ut på dypt vann. Du lærer ikke å kjøre bil med å bli satt bak rattet på en løpsk semitrailer med en «instruktør» som vræler «Kjør eller dø, din kødd!» Og face it; Dette er i bunn og grunn Harry Potters «utdanning» i et nøtteskall. Gutten måtte delta i en dødsturnering for voksne da han var 14, fordi han inngikk «en ubrytelig kontrakt». Selvfølgelig en felle lagt av Voldemort. Og hvordan løser de som skal beskytte Harry dette? De lar han gå rett inn i den. Som et lam til slakteren. Cedric Diggory ender opp med å bli drept foran Harry, og alt blir svart. Igjen. Og hvem sto bak denne planen, og ikke minst seleksjonsprosessen for turneringen? Joda: Albus Dumbledore. DEN KØDDEN! Og hva hadde skjedd hvis han bare hadde sagt nei?
«Harry er mindreårig. Kontrakt schmontrakt. Ikke faen om jeg risikerer livet til en 14-åring. Jeg konstruerte dette systemet, så da er det en smal sak å overstyre det.»
Og ikke gi meg det pisset om at ungene setter seg selv i fare. Unger pusher grenser. Det er vår natur. Det er de voksnes jobb å sette de samme grensene. Og de «voksne» ved Hogwarts svikter gjentatte ganger. Grovt. Og lik det eller ei; Dolores Umbridge har et poeng: Det er ikke holdbart. Deal with it. Og en ting til …
«Hva med at hun ga snille Professor Trelawney sparken?»
Ja, hva med det? Trelawney er en ubrukelig pedagog som overhodet ikke behersker «faget» hun underviser i. Skoleverket har alltid blitt kritisert for at det er umulig å bli kvitt ubrukelige lærere, og Umbridge gjør jo faktisk det. Hun gjør faktisk det mange har etterlyst i utdanningssystemet i flere år. Dama er en visjonær. En pioner. Og takken? Se filmen eller les boka.

 

 

5. Horace Slughorn. Den fordømte kødden.

 

 

Oh, hello there dear boy ...

Oh, hello there dear boy …

I «Harry Potter and The Half Blood Prince» introduseres en ny lærer: Horace Slugthorn. En gammel venn av Albus Dumbledore, som underviser i brygging av eliksirer. Og mitt inntrykk av Slughorn? En kjendishore som representerer ALT som er galt ved Hogwarts. La oss ta det mest opplagte først: Mannen «samler» på elever. Men ikke hvem som helst. De han finner «verdige». Igjen dukker elefanten i rommet på Hogwarts opp: Alle er like, men noen er MYE likere enn andre.

Horace har en egen klubb. En klubb for de elevene som har høy nok kjendisfaktor. Harry Potter er selvfølgelig selvskreven, sammen med Hermione Granger. De flinke. Eliten. Ron Weasley holdes utenfor. Selv om Harry Potter hadde vært dau uten Ron. Neville Longbottom er heller ikke blant de utvalgte. Og insult to injury, Neville dukker opp som kelner på en fest for de utvalgte. Velkommen til Hogwarts. Hvor hvis du ikke er «spesiell» nok kan du i det minste bli en tjener for de som er det. Men hvem bærer det egentlige ansvaret for at denne kjendishora kan bedrive en slik ødeleggende praksis? Tja … Ledelsen som ansatte ham? Og hvem håndplukket Horace? Joda. Albus Dumbledore. Igjen.
«Men han trengte jo Horace på grunn av minnene hans!»
Helt riktig. Men betyr det at Dumbledore ikke kan stille krav til hans yrkesetikk? At hans motbydelige inndeling av über og untermennesker er en smule uheldig? Det viser seg faktisk nemlig at en av hans «håndplukkede» elever en gang i tiden var en viss herremann ved navn Tom Riddle. Også kjent som … Lord Voldemort. Noe som fører meg til kanskje mitt største ankepunkt hva Hogwarts angår …

 

 

6. Lord Voldemorts «ondskap» er en naturlig konsekvens av politikken som føres ved Hogwarts.

 

 

I got a rocket in my pocket.

I got a rocket in my pocket.

«Ok. Nå har du gått for langt! Hogwarts er et fristed hvor du aksepteres selv om du er annerledes! Det er det eneste stedet hvor Harry har følt seg hjemme!»

Virkelig? La oss se litt på bevisene. Albus Dumbledore prater om «valg» til han får krampe i tunga, men hva er det Harry Potter blir fortalt det øyeblikket disse gærningene kommer inn i livet hans? Joda: «He’s the chosen one.» Han blir fortalt fra dag en at han ikke er som de andre. Han tilhører eliten.  «The 1%». Om noen andre elever har opplevd den samme indoktrineringen? Vel, vi vet om en: Tom Riddle.

 

Forever blowing bubbles ...

Forever blowing bubbles …

Hva er den mest effektive måten å skape en sosiopat på? Hvis jeg må gjette … Du forteller vedkommende at han/hun er spesiell. Utvalgt. At samfunnets normer ikke gjelder for deg. Medmenneskelige hensyn betyr ingenting, du er ment for større ting. Og hvordan starter Hogwarts denne litt ekle indoktrineringen? Fra dag 1. Du har vel ikke glemt sorteringshatten? Smak på ordet: SORTERINGSHATTEN. Sorteringssamfunnets første stopp. «Dette er skjebnen din balla. Deal with it. Personlige valg? You wish.» Og det å ha medfødt rett til storhet, ikke fordi du er kvalifisert, men fordi du ble født til rett sted og tid … Det er det engelske klassesystemets svøpe i et nøtteskall. Du dømmes for hva du er, ikke hva du gjør. Født fattig, så dør du fattig. Og hva Hogwarts angår … Hvorfor går vi på skole i utgangspunktet?

 

 

Slippery when wet.

Slippery when wet.

Her vil jeg komme med en påstand: Du går på skole for å lære. Ikke for å bli fortalt at du allerede er fullkommen. Og utgangspunktet for all læring er et enkelt prinsipp: Alt er vanskelig hvis du aldri har lært det. Likevel starter det allerede med sorteringshatten: Noen har talent for å bli arrogante selvhevdende drittsekker med et messiaskompleks, noen har talent for å bli ekte messiaser, skjebnebestemte til å redde verden, og noen har talent kun for å bli middelmådigheter, i «magiens vidunderlige verden» hvor det tydeligvis er VELDIG viktig å dele folk inn i kategorier, hvor hvem du er betyr MYE mer enn hva du faktisk gjør.

 

Oh, shut up, bignose!

Oh, shut up, bignose!

Og ta ordet «talent». «Talent» er ikke en garanti for suksess, det er på sitt beste en kjekk tjuvstart. Definisjonen på «talent»? 10% inspirasjon, 90% hardt arbeid. Og kanskje jeg har gått glipp av noe her, men hvor «talentfull» er egentlig Harry Potter? Han gjorde det skarpt i eliksirbrygging, men det var fordi han fuska ved hjelp av boka til Severus Snape. Han er et råskinn i Quidditch? John Arne Riise er et råskinn i fotball, men gjør det ham til messias? Bulllshit. Den mest talentfulle personen du faktisk blir kjent med i serien er Hermione Granger. Hvorfor? Fordi hun jobber. Leser. Hun gjør en innsats. Hun er kanskje «muggleborn», men den 10% hun «mangler» kompenserer hun for i massevis med systematiske studier. Hun burde strengt tatt være «the chosen one», siden hun er den eneste som faktisk jobber for det. Men hun er vel ikke «spesiell» nok. Hun har gal arv. Feil «breeding». Dårlige gener. Og som vi nå har skjønt, hardt arbeid får deg et stykke på vei ved Hogwarts, men hvem du er, blandet med et superoppblåst ego, får deg MYE lengre. Og husk at vi alle er like … Og poenget? For en selvutnevnt messias som Lord Voldemort/Tom Riddle, er dette søt musikk. Hogwarts så de verste sidene ved gutten og fremelsket de på et vis som er nesten imponerende. Og likevel sitter disse mektige trollmennene og lurer på hva som gikk galt. Kjapt hint, gutter og jenter: En utdanningsmodell som burde ha gått av moten i middelalderen. Hogwarts fikk det de ønsket seg: En «spesiell» elev. Behold our beautiful education system in all its glory. Huzzah.

Men du kan slappe helt av. Jeg er snart ferdig. Mitt lille korstog er snart over. Det er bare en ting til jeg vil påpeke. Det kanskje mest opplagte poenget med denne serien er selvfølgelig spart til slutt. Og hva er det?

 

 

7. Harry Potter er en kødd.

 

 

«Oh no, you didn’t just go there, you bastard!» Å joda. Gjett om jeg gjorde. Og nå kan du enten kaste deg på telefonen til Mental Helses Hjelpelinje, eller du kan lese videre og finne ut en ting: Hvordan i all verden kan noen si noe slikt uten å ta fyr? En enkel grunn: Harry Potters sønn. Albus Severus Potter.

Og ringer du barnevernet, bruker jeg avra kedavra på deg.

Og ringer du barnevernet, bruker jeg avra kedavra på deg.

Hele serien ender jo bra. En godt voksen Harry Potter står på togstasjonen med sin pur unge sønn, klar til å sende ham til … Hogwarts. Du leste riktig. Skolen hvor Harrys «utdanning» stort sett besto av å gjøre sitt aller beste for å ikke DØ. «It was the best of times, it was the worst of times» meg i ræva. Harry sender sønnen sin DIT? Enten hater Harry sønnen sin, ellers er han ubegripelig tett. Han sender virkelig sønnen sin til dette utdaterte, middelalderske møkkastedet for å få sin personlighet vurdert av en jævla hatt?! For å oppleve gleden av å ikke kunne stole på en jævla kjeft?! For å oppleve klassesystemets usigelige lykke?! Men han har en fordel: Faren hans var «the chosen one», så folka der kommer sikkert til å tro han er den neste messias som driter gull og fiser diamanter. Hvem vet? Kanskje de ødelegger gutten? Fremelsker de verste sidene hos ham … og skaper … den neste Voldemort? Det hadde ikke overrasket meg. «Det har funka eksepsjonelt ræva i flere hundre år, og vil sikkert fungere like skrekkelig i flere hundre år til.» Joda, Harry. Lykke til med det. Din kødd.

 

 

Not cool, bro.

Not cool, bro.

 

Vingardium leviosa!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig rant., Subjektiv virkelighetsoppfatning. | Legg igjen en kommentar

Sterke meninger!


 

 

 

«The fewer the facts, the stronger the opinion.» – Arnold H. Glasow.

 

 

Å logge inn på sosiale medier har blitt en risikosport. Det dukker opp nyheter om ting og tang som får virkeligheten til å fremstå som et temmelig tåpelig ekstremteater. En fribryterring designa av Dr. Doom på syre. I dag var intet unntak, da jeg fikk meddelt at Sarah Palin vil «debattere» klimakrisen, med Bill «The Science Guy» Nye.

It's not even fair.

It’s not even fair.

For Bill Nye sin del er dette neppe noen stor utfordring. Han har som kjent debattert med snakkende poteter før, og kommet fra det med æren i behold, spørsmålet er vel heller hvorfor. Hvorfor skal vi bruke tid på slikt? Hvorfor ikke istedet forsøke å finne løsninger som faktisk fungerer? Hvis løsningen din på et problem er å stikke huet opp i ræva, late som problemet ikke eksisterer, og på toppen av alt skjelle ut alle som faktisk jobber med å finne en løsning, da har du vel ikke VELDIG mye å bidra med, har du vel?
Men likevel skal vi da tydeligvis bruke tid på Palin. Og hvorfor?
«Fordi hun har så sterke meninger!» «Hun har sine meningers mot!»
Fint det. Det er likevel her jeg får lyst til å putte en liten flue i suppa. Når ble det et egentlig et tegn på kvalitet?

 

 

 

«The fact that an opinion has been widely held, is no evidence whatsoever that it is not utterly absurd.» – Bertrand Russell.

 

 

vetblogg-3

Tror ikke det, gitt.

Jeg så et oppslag her om dagen. «Vi respekterer hverandres meninger.» Og det er det vel ingen som vil protestere på, eller? Virkelig? Ingen? Ok, så får jeg vel gjøre det selv da. Jeg har nemlig svært mange innvendinger til et slikt oppslag, og den første er ganske enkel: Det kommer an på hvordan du har kommet fram til den «meningen» det. Og hvis du bare bestemte deg for en konklusjon, for så å vende det døve øret til alt som finnes av evidens på at du faktisk tar feil, så nei. Da respekterer jeg ikke meningen din, eller deg for den saks skyld. Det sier nemlig altfor mye om hvordan du forholder deg til virkeligheten. Og det at det sitter litt obskure skrotinger på nett og sprer møkk, det kan jeg egentlig leve ganske greit med. Det er når våre folkevalgte sprutbæsjer på den etterhvert så berømte metaforiske leggen det bør gå et par varsellamper.

 

Mystisk det der.

Mystisk det der.

Jeg kommer dessverre ikke unna vår alles kjære innvandrings og integreringsminsister, Sylvi Listhaug når jeg skriver om et slikt tema. Sylvi hadde nemlig en «sterk mening». En konklusjon hun hadde bestemt seg for. Det var bare et LITE problem med den saken … Forskningen som var utført kom til en annen konklusjon. Og hva gjør vår kjære folkevalgte minister? Hun insisterer på at forskningen støtter hennes «mening». Eller som det sies på «politikernorsk»:
«Listhaug vedgår også at det ikke står i rapporten at barna blir tvunget av sine familier til å reise, men oppgir at hun selv har «snakket med ansatte i EMA-mottak i Norge som sier at det er eksempler på at barn gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det selv».»

Forvirrende? La meg forsøke å oversette:
«Æh … Den derre forskningsrapporten var kjempekjip. Uenig med meg og greier … Så jeg fant like gjerne på noe selv jeg!»
Og hadde dette bare være en eller annen obskur skroting som satt og køla på nett så hadde jeg ikke brydd meg nevneverdig. Men dette er faktisk en av våre folkevalgte. Med ansvar for integrering. Og tja … Hvis du synes det er uproblematisk, hvorfor stoppe der?

 

 

Nei. Ikke i nærheten engang.

Nei. Ikke i nærheten engang.

Hva feks. med en helseminister som har bestemt seg for at vaksiner er en uting, uansett hvor kraftig det blir bevist at vedkommende faktisk tar feil? Utenkelig? Hva med en miljøvernminister som har bestemt seg for at klimatrusselen er en bløff? Eller en samferdselsminister som har bestemt seg for at farene ved fyllekjøring er overdrevne? En utdanningsminister som syns Darwin har fått herja nok, på tide med litt real kreasjonisme! Og hvis noen påpeker at dette er galskap, så kan de bare se litt såra inn i et kamera og si; «Jeg syns dere bør respektere meningene mine jeg altså.»
Og hva sier man til slikt? Jeg vet bare hva jeg vil si:

vetblogg-5

 

At en mening er «sterk», betyr ikke at den er riktig. Det betyr ikke at den bidrar. Det betyr bare at du har forelska deg så jævlig i den at du ikke orker tanken på at du kan ta feil. Og lykke til med det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Nødvendig tull og tøys., Personlig rant. | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Den siste polkagrisjakta, eller «Mitt liv som pusher».


 

 

 

Dette er en sann historie. Navn er utelatt av hensyn til personvern. Men min rolle må med. Min rolle som … polkagrismannen. Mannen som i en kort periode for en del år tilbake sto for den illegale trafikken av … polkagriser.

 

 

Djevelens verk.

Djevelens verk.

 

 

At jeg i løpet av livet har slitt med et heller «heftig inntak» av ulovlige substanser er noe jeg aldri har lagt særlig skjul på. Jeg var ung og stapp teit. Dette var et problem jeg etterhvert fikk rydda opp i, og har levd ganske edruelig og snilt i ganske mange år nå.

Joda. Jeg har dratt den der.

Joda. Jeg har dratt den der.

Likevel bød livet på en utfordring jeg ikke tok høyde for: Når man har kvittet seg med en besettende uvane, hva da? Hva fyller man et tomrom med? Etter å ha sett eks-junkier fylle tomrommet med Jesus, dyr, metadon, magiske trinn på en tavle, og faen hans oldemor slo det meg: Lastenes sum er konstant. Cluet til et godt liv er ikke å styre unna alkohol, dop eller faen hva ellers man måtte bli besatt av. Det er å styre unna selve problemet: Avhengigheten selv. Det er å leve fritt. Ikke bli en slave av noe som kan ta over livet ditt. Ikke la noe som helst påvirke valgfriheten din.

Dette ble for meg ganske tydeliggjort av at jeg på dette tidspunktet bodde i en bygård på Grünerløkka i Oslo, og naboen rett over gangen var heroinlanger. Fint for ham. For min del var dette enkle faktum faktisk ganske terapeutisk. Det var nok litt slemt, men alle junkiene som rant ut og inn der, det var for meg å få mitt eget liv satt litt i perspektiv. Jeg var rimelig ute å sykle en periode, men jeg endte ihvertfall ikke opp med knekk i knæra hos naboen, med å stotre fram «Ja men helvete heller, jeg betaler deg jo på mandag! Faen, det veit du!» Det var litt slitsomt at dassen oppe i trappa alltid fløyt over av sprøytespisser og blodige dasspapirfiller, men av en eller annen grunn; Meget terapeutisk. Å vite at jeg aldri ville sitte der med sila i arma, det føltes egentlig ganske deilig.

 

 

 

Æresord!

Æresord!

Jeg hadde mine egne utfordringer uansett. Å fylle et liv, eller rettere sagt å skape et. Og det kjekke med å leve blant folk som «sliter en smule» (bygården der jeg bodde var fin sånn) er at du får mange eksempler på hva du ikke bør gjøre. (Å sitte i en park og drikke øl klokka 12 på formiddagen funker sikkert for noen, men ærlig talt, så tørst blir jeg aldri.) Jeg trengte noe å fylle tida med, og da helst noe ikke som ødela kroppen og huet. Og for meg ble løsningen å tegne og male igjen. Dette var noe jeg hadde elsket da jeg var yngre og noe jeg virkelig hadde savnet. Som sagt så gjort, jeg fant et aktivitetssenter hvor mennesker fra ulike samfunnslag, med ulike utfordringer tegnet, malte, sydde, vevde og gud vet hva, og plukket opp min gamle kjærlighet igjen. Det var magisk. Det var som å treffe igjen en gammel venn jeg ikke hadde sett på mange år, bare for å oppdage at ingenting egentlig hadde endret seg. Jeg var rusten, og skalv på hånda, men etterhvert kom «godfølelsen» tilbake, og jeg følte at jeg i det minste var der jeg engang var igjen. Slett ikke verst.

 

 

Et av mine egne arbeider.

Et av mine egne arbeider.

Det å gjenoppdage min gamle besettelse bød likevel på en utfordring: Når mennesker med felles interesser samles kommer det til et punkt hvor det blir et poeng å være «sosiale». Mennesker har visst en hang til dette som jeg etterhvert skjønte, og når nordmenn vil gjøre noe «sosialt» er det tydeligvis bare en ting å gjøre: Ta buss til Sverige.

Dette er et sosialt rituale basert på en ting: Priser. Enkelte ting som fascinerer nordmenn (først og fremst børst og tobakk) var på denne tida mye billigere i Sverige, og er det en ting som får sevjen til å stige i en nordmann, så er det tanken på å gjøre en god «deal». Vi er fine sånn. Det viste seg jo og at jeg var utmerket selskap å ha med på en slik tur. Hvorfor? Fordi jeg ikke handlet alkohol. Dette betød en ting: Mange som lurte på om de kunne få alkoholkvota mi. Jeg ga den villig vekk til den første som spurte. Alt jeg egentlig hadde tenkt å kjøpe i Sverige var en kartong røyk uansett. En last jeg dessverre fortsatt ikke har klart å kvitte meg med.

 

 

 

*Sniff!*

*Sniff!*

Uansett, vel framme i Sverige bar det «raka vegen» til et kjøpesenter. Siden jeg ikke hadde noen interesse av Systembolaget, fant jeg en butikk, kjøpte en kartong med sigaretter, og tenkte «Ja vel. Det var jo fett. Hva skal jeg bruke de neste timene på?» Jeg surra rundt og kikka. Kjøpe et TV-spill kanskje? Ah. De var dyrere enn i Norge de. Ikke det nei. Poenget med «harryhandel» som jeg ser det, må da være å anskaffe noe som gir deg et eller annet, og da aller helst noe som er vrient å få tak i, eller som koster skjorta i gamlelandet. Det var da jeg fikk øye på en 5-kilos pose med polkagriser. Yi-ha! Så vidt jeg kunne huske var da det ganske digg? Og det var da lenge siden jeg hadde sett noe slikt i Norge? Joda. Dette var greier! Unge Aanonlie forlot Sverige med en kartong sigaretter og 5 kilo polkagriser. Dæven. Nå blir det … Ja. Deri ligger det et jævlig godt spørsmål: Det blir hva?

 

 

 

Nybegynnerfeil.

Nybegynnerfeil.

Så der satt jeg altså. I en bygård på Grünerløkka. Bare meg, en kartong røyk, og 5 kilo polkagriser i en diger pose. Jeg tok en. Og til min store overraskelse oppdaget jeg en ting jeg slett ikke hadde tatt høyde for: Jeg liker ikke polkagriser. GENIALT EGON! 5 kilo av faenskapen! Hva nå? Pælme driten i søpla?! Fankern heller! Jeg hadde tross alt drassa med meg skiten helt fra føkkings Sverige! Nei nu jävlar! Det måtte da finnes en løsning på dette dilemmaet? (Bloggers anm.: At dette faktisk kvalifiserte til et «dilemma», sier strengt tatt mer om mitt liv på dette tidspunktet enn jeg føler meg komfortabel med.)
Men etter mye om og men, klarte jeg å komme fram til et mentalt kompromiss: Jeg legger driten i et skap. Ute av øye, ute av sinn. Om ikke «løst», så i det minste mindre plagsomt. Jippi. Moro med svenskehandel, gitt!

 

 

Jesus no like.

Jesus no like.

Uansett mine sjelelige kvaler, livet gikk da videre. Det rant fortsatt junkier ut og inn hos naboen. De dura opp trappa, satte seg på dass og kjørte i seg den ene karamellen etter den andre. Alkisen i toppetasjen lurte fortsatt på om jeg gadd å bli med på drikketur i parken, og dama i etasjen over meg ble jevnlig dengt opp av sønnen til kjæresten. (LANG historie.)
En dag ringte det derimot på døra, og det skulle vise seg å bli starten på en litt sær (og hittil ukjent) del av lokalhistorien på Grünerløkka. Jeg åpna. Det sto ei jente der. Hun skalv. Kunne vel være 25-30? Vanskelig å se med knarkere. Hun lurte på om jeg hadde sett pushernaboen.

Følgende samtale (tatt etter en litt sliten hukommelse) utspant seg:
Meg: «Nei, jeg aner ikke hvor fyren er jeg.»
Hun: «Ja, men faen jeg MÅ snakke med han jo! Faen du skjønner jo ikke en dritt!»
Meg: «La meg gjette: Du kjøper dop av fyren, og nå er du tom?»
Hun: «Uh … Joa. Faen skal jeg gjøre da?!»
Meg: «Det er ditt problem.»
Hun: «Hakke noe å selge du da?!»
Meg: «Nei, vet du hva! Ikke bland meg inn i det dritet der! Er ferdig med sånt piss jeg! Alt jeg har er en drøss med forpulte polkagriser jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med!»
Hun: «Polkagriser?»

 

Finnes også som stikkpille.

Finnes også som stikkpille.

Dette ble opptakten til mitt liv som … (Wait for it …) … polkagrispusher på Grünerløkka. Jeg gikk inn, tok en liten stekepose med ziplock, fylte med polkagriser, og endte opp med 20 kr. Hvorfor knarkerne på Grünerløkka hadde en sånn forkjærlighet for polkagriser er for meg fortsatt et mysterium, men 2 timer etter at denne litt slitsomme jenta hadde dratt, sto en ny knarker på døra.
«Er du … uh … han derre fyren som har polkagriser? Kunne jeg kjøpe en påsa?»
Joda. 20 kr til. Det var tydeligvis prisnivået. Dette fordi hun jenta som kjøpte først insisterte på å «i det minste betale noe», hvorpå jeg bare hadde sagt «Hva synes du er fair da?», og hun hadde bare dratt opp en 20 kroning. Egentlig var jo jeg bare glad for å bli kvitt skiten, og hadde jeg brukt huet, hadde jeg bare gitt henne hele 5-kilos sekken. Hvorfor jeg begynte å dele det opp i små porsjonspakninger til 20 kr. stykket? Aner ikke. Gammel refleks? Gammel vane? Beats me. Men ordet spredte seg. Om «polkagrismannen» i en litt sliten bygård ved Birkelunden. Som delte ut små stekeposer med polkagriser til 20 spenn. Damn, it feels god to be a gangtsta.

 

 

 

 

Hunting high and low.

Hunting high and low.

Høsten sto for døra. Det var September, og jeg og langernaboen hadde en slags sær symbiose på gang. Knarkerne kom, handlet heroin og hva de nå ellers måtte gå på av ham, opp på dass, sette en smell, og ned til meg etterpå for dagens batch med polkagriser. I motsetning til naboen hadde jeg derimot en kjempefordel: Ingen forsøkte å prute eller krite. Ordet spredte seg: Polkagrismannen var ganske fair. Han forsøkte aldri å bøffe noen. Han ga deg en liten stekepose med «godsaker», (dama i kassa på Rimi rundt hjørnet hadde faktisk sagt «Stekeposer nå igjen?» ved en anledning) og tok imot 20 spenn. Enkelt og greit. Polkagrismannen var en stille og rolig fyr som aldri stilte spørsmål. Aldri stilte dine motiver i tvil. Han ga deg det du ville ha, tok penga dine og ønska deg en god dag. Og i motsetning til langernaboen spiste han heller ikke av sine egne varer. Så hva gikk galt? Hvorfor ble polkagrismannen bare en kortlivet del av lokalhistorikken på ærverdige Grünerløkka?

For det første gadd ikke polkagrismannen å dra på Harryhandel til Sverige lengre. Han skjønte rett og slett ikke vitsen. Polkagrismannen vokste rett og slett litt opp. Polkagrismannen skjønte etterhvert som knarkerne stilte seg i kø at «There but the grace of God go I«. Polkagrismannen skjønte at ville han ha en framtid, måtte han bryte med de destruktive elementene som en gang holdt på å ta livet av ham. Og sist men ikke først; Polkagrismannen gikk … (wait for it …) … tom for polkagriser. Og en polkagrismann uten polkagriser, er tross alt pr. definisjon bare en mann. Og det er da ikke så verst bare det?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veni vidi vodka.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: En menneskeskjebne., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted, Tull og tøys. | Stikkord: , | 3 kommentarer

Fra hjerte til hjerte.


Hjerte-b-9

 

 

 

Det er mange usungne helter i dette landet. Folka som gjør en innsats for å gjøre verden til et bedre sted for ganske dårlig betaling, og ikke så mye som et eneste «takk». Barnehageassistenten som blåser på et skrubbsår, ikke fordi det står i yrkesbeskrivelsen, men fordi han/hun bryr seg. Politimannen som tar seg til å prate med ungdommer han/hun frykter kan havne på mørke veier senere i livet, og mange fler. Beskjedne mennesker hvis innsats skaper en bølgeeffekt. Små handlinger som kan påvirke skjebner på uante måter i fremtiden.

Av og til bør slike individer hedres. Det er derfor det er en stor ære å kunne presentere et slikt individ: Gudmund Ljåbrekke. Filantrop. Ildsjel. En lysbærer i en stadig mørkere verden. Gudmund er nemlig ingen ringere enn stifter, rektor og elev (!) ved Livets Skole. En skole hvis uteksaminerte har inntatt internett med ild og glød en stund nå, og lært oss alle kunsten å la personlige erfaringer og opplevelser overskygge absolutt alt som kan «bevises vitenskapelig». En pedagog som ikke bare har en jobb, men et kall.

 

 

(Bare for sikkerhets skyld.)

(Bare for sikkerhets skyld.)

 

Gudmund Ljåbrekke har valgt å møte meg i sitt hjem. En ganske beskjeden toroms leilighet på Oslos østkant, sparsommelig innredet, men med en hjertevarme som formelig slår imot deg i det øyeblikket du kommer inn døra.

«Åh … beklager det» sier Gudmund. «Termostaten er gåen igjen.»

Gudmund setter seg ned i sofaen, og ruller en røyk. Han feier håret bort fra ansiktet med hånda, og trekker pusten. En fargerik plakat på veggen bak ham med teksten «Stay zen» omkranser hodet hans.

Da så.

Da så.

«Så. hvor skal vi begynne?» sier han med et skjevt smil.

«Hva med hvordan Livets Skole er organisert og strukturert?» spør jeg.

Gudmund lyser opp. «Det er faktisk ganske spennende. Livets Skole er faktisk delt inn i 3 ulike institusjoner. Jeg leder Livets Skole, broren min Hallvard leder Livets Harde Skole, og lillebroren vår Trygve leder Livets Knallharde Skole.»

«Ok … Men følger da disse forskjellige institusjonene forskjellige læreplaner med ulikt pensum og litteratur?»

Gudmund himler med øynene. Jeg har tydeligvis tråkka i salaten.

«Allerede der må jeg arrestere deg», sier Gudmund. «Pensum? Læreplan? Det er jo det som er selve problemet med såkalt «moderne utdanning». Vi presses inn i en form, og får ørene tuta fulle av «objektive sannheter», når det eneste «fakta» er at det ikke finnes noen. Jeg sier ikke at vi sitter på sannheten, men som vi alle vet; En diamant kan ha feilskjær og riper, men det gjør den ikke mindre verdifull.» 

Jeg blir forvirret. «Så … Hvor fikk du egentlig din utdanning?»

«På nettet», repliserer Gudmund. «Det lærte meg ansvar, siden vi måtte sette våre egne karakterer.»

«Og du … ble uteksaminert med toppkarakterer?»

«Japp.» Gudmund smiler. «Hvordan visste du det, forresten?»

 

 

Hjerte-b-10

 

 

Jeg må innrømme at jeg sliter litt nå. Å komme til bunns hva Livets Skole egentlig er, er tydeligvis noe man ikke kan lære i løpet av en kort samtale. Jeg får i det minste prøve å få tak på grunnkonseptet egentlig er.


Tør ikke krangle på det.

Tør ikke krangle på det.

«Så hvis du skal beskrive Livets Skole for en total noldus som meg, hvor ønsker du å begynne?» spør jeg forsiktig.

Nå blir Gudmund ivrig. «Livets Skole forstås best når man skjønner kjerneverdiene. Hvor den viktigste selvfølgelig er formelen ‘Pa=X2’. Kort forklart; Personlig anekdote=Dobbelt så sant.» 

Her faller jeg nok litt av igjen. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg må tydeligvis ha alt inn med teskje. «Jeg har hørt dette ordet ganske mange ganger, og beklager hvis det er et dumt spørsmål, men er ikke «kjerneverdier» egentlig bare et av disse tomme buzzordene som brukes temmelig ukritisk i hytt og pine?»

Gudmund rister på hodet. «Nei på ingen måte. Du må ha fokus på verdiskapning, og for å skape verdier må du ha kjerneverdier slik at det kan oppstå en synergi. Ut av den synergien utløses positiv energi som blir en slags sommerfugleffekt for å si det enkelt. Det er vel det som på en måte blir forretningsmodellen vår.»

Jeg merker jeg blir svimmel. «Men hva betyr alt dette?»

Gudmund smiler. «Mer kaffe?»

 

 

Hjerte-b-11

 

 

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Hittil har ikke denne samtalen hatt den ønskede effekten jeg håpet på. Ljåbrekkes budskap føles fortsatt ganske vrient å formidle, og jeg sitter med følelsen av at feilen ligger hos meg. Jeg stiller rett og slett feil spørsmål.  Jeg bestemmer meg for å finne en ny innfallsvinkel.

«Hvor kom ideen fra å starte Livets Skole fra?»

Gudmund blir plutselig alvorlig. «Du er faktisk den første som spør meg om det. Det var en prosess som startet da jeg var ung. Jeg begynte rett og slett å lure på ting. Vi lærte om tyngdekraften på skolen, og jeg klarte ikke å kvitte meg med følelsen av at det var en litt for hendig forklaring. Etter det begynte jeg å grave litt i materien bak de «vedtatte sannhetene» og magefølelsen min fortalte meg at noe var galt.»

Ah. Nå begynner det å ligne på noe. «Var det noen «vedtatte sannheter» bortsett fra tyngdekraften som fikk magefølelsen til å reagere?»

Gudmund reiser seg og ser ut av vinduet. Han sukker dypt. «Oioioi … Hvor skal jeg egentlig begynne? La oss ta følgende premiss og legge til grunn: Du har blitt løyet til. Alt du har lært er feil. Hvem er det isåfall som står bak en slik diabolsk plan? Der må man starte. Verden er en løk den. Vi skreller bort skall på skall av løgner for å entre kjernen i det hele. Essensen av vår eksistens. Ta pengesystemet vi har vært slaver av i flere tusen år: Kan du tenke deg en mer effektiv måte å slavebinde menneskeheten på?»

Blikket mitt vandrer til en konvolutt som ligger på et bord litt lengre borte. «Centrum Inkasso». Jeg lurer på om jeg skal si noe, men lar det være.

Hjerte-B-6

Nybegynnertabbe.

«Vel, jeg kan forstå at å betale regninger og skatt etc. er noe herk innimellom, men hvordan går du fra å ha en iboende motstand mot moderne markedsøkonomi til å starte en skole?»

«Problemene starter jo der. Indoktrineringen av ungdommen. Problemet er at «skolene» programmerer ungdom til å bli lydige slaver. Uvitende sauer. Og konklusjonen er enkel: Når uvitende mennesker briljerer med sin uvitenhet, så blir alle andre som også er uvitende imponerte. Dette er et av satsingsområdene til Livets Skole, og dette står vi sammen om. Skulder ved skulder, sammen mot ensrettingen.»

Ok. Jeg begynner i det minste å se et mønster. «Men disse ideene kan da ikke bare ha dukket opp helt av seg selv?»

«Nei», svarer Gudmund kjapt. «Det er kanskje vanskelig å skjønne for en som deg.»

«En som meg?»

«En tenker. En analytiker.» Gudmund ser skarpt på meg nå. Holder øyekontakten stoisk, uten å blunke. «Jeg var en tenker. En analytiker. En systemslave. Til slutt slo det meg; Allikevel har jeg en murrende følelse av at det er noe som ikke stemmer, og det er den følelsen jeg vil henvende meg til nå.»

Jeg får nesten lyst til å spørre om denne murrende følelsen er andres latter, men holder tann for tunge. «En følelse av at verden er urettferdig vil vel alle som har levd minst 10 år få innimellom, men er det gode nok bevis til å starte en skole som fremmer dette som en ideologi?»

«I korrupte systemer kan du ikke stole på «beviser». Du må finne dine egne. Jeg trenger ikke bevise noe på systemets premisser. Det er den «inne i boksen tenkingen» som ødelegger veien til sannheten.»

 

 

Hjerte-b-12

 

 

You think ...?

You think …?

Det har vært en intens dag så langt. Gudmund har fortalt. Han har delt. Han har pratet i flere timer, og likevel klarer jeg ikke å kvitte meg med min murrende følelse: Har han egentlig sagt noe? Jeg bestemmer meg for kanskje å forhøre meg litt om de som tross alt gir Livets Skole livets rett: Elevene.

«Fortell litt om studentene dine.», sier jeg. «Hvem er den typiske eleven ved Livets Skole?»

«Tja … Det tror jeg best kan beskrives med å ta et enkelteksempel. Det var en ung mann for noen år siden, og igjen, han hadde egentlig ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn og opplæring, men hans magefølelse, hans intuisjon hadde alltid skreket «NEI!». Han bare visste at det var mørke krefter som sto i bakgrunnen, og styrte ham mot avgrunnen.»

Jeg føler jeg blir litt urolig. «Du er sikker på at han ikke var psykotisk?»

«Nei», repliserer Gudmund kjapt. «Jeg tror han var steinbukk.»

 

Burde funke det.

Burde funke det.

Gudmund trekker igjen gardinene.

«Uansett så trengte denne unge mannen et fellesskap. Han fant seg aldri til rette. Han passet aldri inn, og derfor kom han til oss. Et sted hvor han ikke ble dømt eller forfulgt. Et sted hvor han kunne lære, og ikke minst føle aksept og tilhørighet, sannsynligvis for den første gangen i sitt liv. Det er kanskje den viktigste grunnstammen i vår lære: Intuisjonen din er en ressurs du må verne med nebb og klør. Den vil alltid være under angrep fra «you know who», og hva så? Du er mer enn en person. Du er en ide. Et konsept. Og ideer og konsepter er skuddsikre.» 

Ok. Nå henger jeg i det minste med. «Hvilke ideer og konsepter egentlig?»

Gudmund himler med øynene nå. «Det er så mye, men for å bli spesifikk; Vi vet at CIA har utviklet en RFID-chip som kan implanteres under huden, eller en nanochip som kan distribueres gjennom, ja- vaksiner. I tillegg til å inneholde et GPS-system som gjør at myndighetene alltid vil vite hvor du er, inneholder også en slik chip muligheten for tankemanipulasjon.»

Nå er jeg en smule forvirret. «Du bruker ordene «Jeg vet». Så med andre ord så må jo til og med du tro på en objektiv sannhet. Hva skjer da hvis en elevs intuisjon ikke stemmer overens med din. Tross alt må jo en av dere enten ta feil, eller ljuge?»

Hjerte-B-7

«Eg klør sånn på pungen!» – Sokrates.

«Slett ikke.» Gudmund ser nesten overrasket ut. «Som Gandhi engang sa; «Sannheten er bare en illusjon skrevet med blodet til fritenkende kjettere henrettet på vitenskapens alter.» Jeg har som rektor ingen rett til å devaluere en av mine elevers oppfatning av virkeligheten. Den er minst like sann, om ikke sannere enn min. Dette er essensiellt. Slipp taket i dette enkle grunnprinsippet og jeg blir en del av tyranniet jeg sverget å bekjempe med nebb og klør.»

«Men hvis nå en har bestemt seg for at f.eks. Elvis ble drept av CIA, og en annen har bestemt seg for at Elvis fortsatt er i live, blir ikke det litt vrient?»

Gudmund ser på meg med forbløffelse i blikket. Som om jeg er en vilt fremmed fra en annen planet som har invadert hans hjem.«Beklager, men nå henger jeg ikke med. Jeg skjønner rett og slett ikke spørsmålet.»

Ikke det nei. Jeg tror vel på dette tidspunktet at det kanskje er like greit å gi meg. Det er likevel en ting jeg lurer på.

«Synes du virkelig med hånda på hjertet at dette er forsvarlig? At dette er en «skole» Norge trenger?»

Gudmund smiler. «Trenger? Absolutt ikke. Men det er den eneste skolen Norge fortjener.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjerte-b-13

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Plastisk åndelighet., Svadaargumentasjon., Uncategorized | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

The Patriot Act. Local edition.


 

 

 

 

«Patriot: The person who can holler the loudest without knowing what he is hollering about.» – Mark Twain.

 

 

 

Jeg har lenge vært fascinert av den amerikanske komikeren Andy Kaufman. Komikeren som insisterte hele sitt voksne liv på at han slett ikke var en «komiker», men «a song and dance man». Mannen som fikk en hel nasjon til å vri seg i latter, for så å erte på seg hele nasjonen, med godt gjennomtenkte «practical jokes», som han gjennomførte med eksepsjonell dyktighet. Så til de grader eksepsjonellt var det, at ingen skjønte at han gjorde det, ikke fordi han nødvendigvis mente det, men for å frembringe følelsesmessige reaksjoner hos folk. «They hate me, they love me, they cheer, they boo … It’s all good.» Og det som gjorde Kaufman til noe mer enn bare en av disse evinnelige «mediestunt-typene» som det går 13 på dusinet av … Han avslørte aldri spøken, eller ga noen indikasjoner på at han ikke mente det 100% alvorlig. Og det var en av grunnene til at da han fikk kreft, og døde kort tid etter, trodde hele Amerika at dette bare var en ny spøk. C’est la vie.

 

Aanonlies-Lov

Stol på meg. Det slår aldri feil.

Det var derfor jeg nylig fikk en ide. En konseptuell ide. Jeg er nemlig en av de som blir litt slitne av nordmenn innimellom. Jeg blir lei. Frustrert. Irritert. Av hva? Nordmenns konstante behov for å stemple grupper, og putte dem i bås basert på enkeltindividers handlinger. Det er idiotisk, det er uverdig, det er filosofisk tilbakestående, og ikke minst, samfunnsdebatten har omtrent like mye bruk for det, som gjennomsnittsmennesket har for et rasshøl på albuen.

Og likevel ser vi dette gang på gang. «Mulla Krekar er en ekstrem tulling. Derfor er alle muslimer ekstreme tullinger.» «Ubaydullah Hussain er en ekstrem skroting. Derfor er alle muslimer ekstreme skrotinger.» «Bernie Madoff er en pengegrisk jødejævel. Alle jøder er pengegriske jødejævler.» Det er ikke en særlig intelligent livsanskuelse, eller hva? Det var med dette i tankene jeg fikk en ide. Hvordan hadde egentlig vi «staute nordmenn» reagert på en slik behandling? Det er ikke mange her i Norge som bruker den samme filosofien mot oss selv? «Anders Breiving Breivik er en jævla psykotisk massemorder. Alle nordmenn …» Begynner det å gå opp et lite lys nå? Likevel syntes jeg dette var verdt å utforske. Hvordan tåler vi å få vår egen logikk slengt i trynet? Tåler vi å møte oss selv i døra? Ladies and gentlemen … Let the hilarity ensue!

 

 

 

«You’re not supposed to be so blind with patriotism that you can’t face reality. Wrong is wrong, no matter who says it.»         – Malcolm X.

 

 

 

patriot-act-4

Here’s to you, and all the fucks I never gave, sugar.

Skal man stemple en hel gruppe basert på enkeltindividers handlinger trenger man egentlig bare to ting; En handling og en gruppe. Og jeg tenkte som så: Skal dette eksperimentet fungere, så må det faktisk være noe som gjør meg genuint opprørt. Ellers profitterer jeg på andre menneskers ulykke. Det bør være noe jeg har en ektefølt sympati og empati med. Og det bør være et snev av alvor i bunnen. Det skal være ubehagelig. Det skal få oss alle, inkludert meg selv til å se oss selv i speilet og virkelig måle vår verdi som medmennesker. Og joda. Etter en voldsepisode på Verdal sto det hele klart for meg. Jeg skal stemple hele Trøndelag som voldspsykopater. (Hvordan dette ble gjort kan du lese om her.)

Det var en enkel grunn til at jeg gikk løs på trøndere. Jeg er trønder selv. Og jeg lurte lenge på om dette egentlig var særlig smart. Jeg mener noen måtte da skjønne at hvis jeg mente dette 100% alvorlig, så måtte jeg da minst være klodens mest selvforaktende menneske? Men nei. Ingen stoppet opp og tenkte i de banene. Ingen stoppet heller og stussa på det enkle faktum at jeg understreket gang på gang at det er 20 år siden jeg forlot Trøndelag, men likevel uttalte meg ekstremt skråsikkert om forholdene der oppe. Og resultatet av dette eksperimentet? Oh, dear me bubbalah …

 

 

 

«Patriotism is the virtue of the vicious.» – Oscar Wilde.

 

 

 

Patriot-Act-5

Kom igjen. Se om jeg bryr meg nevneverdig.

For å ta det rent statistiske først. Dette er ikke en blogg som leses av veldig mange. Det er bare en greie jeg skribler litt i nå og da, mest for å more meg selv. Før jeg gikk løs på «den Trønderske folkesjela» med motorsag hadde denne bloggen ca. 8000 «treff». På under et døgn steg det tallet til over 11000. Det tok meg fullstendig på senga. Jeg sjekket videre. Vanligvis ligger antallet «delinger» på Facebook, Twitter etc. på rundt en 30-40. Dette innlegget (som jeg skrev på under en time) ble ifølge statistikken som føres opp delt 354 ganger på Facebook. Igjen … Jeg så VIRKELIG ikke den komme. Kommentarfeltet på denne bloggen har hatt ca. 10 kommentarer på det meste. Det tallet steg til 44. Og hvilke kommentarer …

Kommentarene kom stort sett i 3 kategorier: De som forsvarte Trøndelag med nebb og klør, de som ville tuppe Trøndelag litt ekstra i hekken, og de ytterst få som skjønte hvor jeg faktisk ville med dette … Og for å ta de som forsvarte Trøndelag med nebb og klør først; Dæggern sprute. Lokalpatriotisme er en ting, men dette? Herre Kong Sverre …

 

Patriot-Act-2

Bæsjemannen er slem!

Det som er greia her er nemlig er dette: At jeg skulle «hate» Trøndelag, betyr faktisk at jeg er i stand til å «hate» et geografisk avgrenset område midt i landet. Stopp litt. Og tenk. Er ikke det bare verdens mest tilbakestående filosofiske verdensanskuelse? Hate et stykke land? Hvorfor? For mange trær? For høye fjell? For lave fjell? Og det er det som er så pussig med «lokalpatriotisme». Er det ikke like tilbakestående å «elske» et avgrenset geografisk område? Er det fargen på gresset som gjør deg het under snippen? Blir du «rar innji dæ» av hvordan motorveien er utformet? Stopp. Tenk. Det er et stykke land, balla. Jordkloden har endel slike.

Men det ble verre. Et annet geni påpekte at gjerningsmennene som sto bak voldsepisoden på Verdal slett ikke var fra Verdal, men fra Levanger! Problemet løst! Jippi! Seriøst, når «lokalpatriotismen» går inn, går vettet ut og henger seg. Det er lenge siden jeg har sluppet haka så langt ned som da jeg leste det kommentarfeltet. Det er noe av det rareste jeg har sett. Men det underbygger teorien jeg ville teste ut. Nordmenn liker virkelig ikke å møte seg selv i døra. Det gikk faktisk så langt at jeg ble lansert som den neste Anders Behring Breivik. Og bare et spørsmål: Hvor i Anders Behring Breiviks manifest (og ja, jeg har lest det) uttrykker Behring Breivik forakt for rasisme i Trøndelag? Tips meg hvis du finner det avsnittet. Jeg må ha blingsa over det.

 

Patriot-Act-1

Dum, tom, innholdsløs, tvangsposerende støy …

Også var det dere som forsvarte dette innlegget da … Dere som mente at jeg faktisk var inne på noe i min analyse av Trøndelag … Nei. Det var jeg ikke. Ikke i nærheten engang. Ja jeg har hatt råtne opplevelser av rasistisk karakter i Trøndelag. Jeg har også hatt fantastiske opplevelser i Trøndelag. Jeg fikk mitt første kyss i Trøndelag. Mitt første kn… Jeg har nære venner fra Trøndelag. Vidunderlige mennesker, alle som en. Jeg dro fram enkeltepisoder. Anekdoter. Jeg spilte manipulerende og kynisk på følelser for å få fram et «poeng» som for sikkerhets skyld var falskt i utgangspunktet. Så nei. Dere bomma minst like grovt. Blindt meningsløst hat mot et geografisk område er like meningsløst som blind «fedrelandskjærlighet» det. Dere ser den, ikke sant? Det er helt absurd. Helt meningsløst å påstå at Trøndelag er ekstra utsatt for rasisme enn andre steder i Norge. Rasisme er nemlig ikke et trønder-problem. Ikke et norsk problem engang. Det er et menneskelig problem. Og Aanonlies andre lov: «Der det er mennesker, der er det idioter.» Og av en eller annen grunn kom de over denne dumme bloggen. Nuvel.

 

 

 

«True patriotism hates injustice in its own land more than anywhere else.» – Clarence Darrow.

 

 

 

patriot-act-6

Go figure.

Likevel var det de som skjønte hvor jeg ville, og takk til dere. Dere som klarte å se gjennom den lokalpatriotiske tåka, og faktisk møte dere selv. Dere som faktisk hadde nok leseforståelse til å se at jeg påførte en hel landsdel ubehag fordi vi trenger det nå og da. En venn av meg sa følgende:

«Knallbra blogginnlegg, Marius, men hva er greia med leseforståelsen til disse trønderne egentlig?»

Jeg tror ikke det var leseforståelsen som var problemet. Jeg tror bare rett og slett det var «lokalpatriot-skylappene» som kom i veien. Behovet for å se det egentlige problemet, menneskers behov for å stemple mennesker som en gruppe, putte mennesker i bås, basert på enkeltindividers handlinger druknet i lokalpatriotisk posering. Hadde jeg gått løs på Rogaland, Østfold, eller hvor som helst ellers, det hadde ikke spilt noen rolle. Det dreier seg alltid om det samme. Posering. Tomme slagord. Roping. Skråling. Alt for å slippe å måtte innrømme det vi frykter mest: At vi bare er mennesker. Og at menneskeheten ikke akkurat er de skarpeste pærene på julegrana. Jippi.

 

Patriot-Act-3

Set phasers to «dumb»!

Jeg kommer alltid til å forbli både forbløffet, skuffet og ikke minst fascinert av menneskeheten. En rase som kom seg helt til månen, men likevel nekter å vurdere sine medskapninger på individuell basis. La oss ta et tankeeksperiment. La oss si at Jacob Kuteh som ble slått ned på Verdal hadde vært etnisk nordmann. La oss si at de som slo var ungdommer fra Somalia, med muslimsk tro. La oss så si at mitt blogginnlegg hadde vært et angrep på muslimer i Norge. La oss si at jeg hadde skrevet noe sånt som …

«Så har det skjedd igjen. Muslimer utsetter en staut nordmann for blind vold. Hvor mange slike episoder skal vi godta, før vi innser at alle muslimer er voldspsykopater som bare er ute etter å overta dette vakre landet vårt, og innføre sharialover, forby grisekjøtt, voldta alt som finnes av kvinnfolk, og tvangssende oss alle i moskeene sine hver Fredag?»

 

Patriot-Act-8

No kjæm svænskan, no skjøt vi på dæm!

Joda. Jeg kjenner heldigvis de som ville gitt meg så øra flagra, og kalt meg en fordømt rasist. Heldigvis. Fordi det er nøyaktig det det hadde vært. Dessverre kjenner jeg også de som ville ha applaudert. De som syns Arne Tumyr var inne på noe når han sto på kassa si og rauta «Snikislamisering!», med en smilende Siv Jensen hakk i hæl. (Sorry Siv, når du bruker slike ord, får du finne deg i å hoppe i seng med Tumyr. Bombs away!) Og det er en tanke som alltid vil gjøre meg uvel. Hvor lett rasismen er. Hvor enkelt og svart-hvitt alt blir. Hvor utrolig grei, oversiktlig og ikke minst fordummende verden blir hvis vi fjerner nyansene. Hvis vi slutter å se på individene og reduserer dem til en grå anonym masse uten identitet. Men er det et slikt samfunn vi ønsker oss? Er vi virkelig ikke bedre enn som så?

 

patriot-act-7

All right, keep your hair on!

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg ønsker meg en verden hvor en nordmann ser et menneske som er mørkere i huden enn seg selv, og ikke tenker «Jævla terrorist!», men istedet sier «Morn». Jeg ønsker meg en verden hvor en muslim kan bryte loven, og nordmenn tenker «Huff. For en skroting», uten å dra med seg resten av den muslimske befolkningen i den betraktningen.

Og det var det jeg utsatte Trøndelag for. Og jeg angrer ikke et sekund. Jeg har alltid ment at våre verste fiender er i bunn og grunn oss selv. og vår egen grenseløse uvitenhet. Og syns det var på høy tid å rette denne uvitenheten innover, og ikke utover som etterhvert tradisjonen dikterer her til lands. Kjære Norge, kjære Trøndelag, dere ble utsatt for en spøk. En spøk og ikke minst en test: Hvor godt tåler dere å utsettes for det samme som mange av våre «nye landsmenn» utsettes for daglig? Og etter å ha vurdert resultatet kan jeg bare konkludere med en ting. Dere strøyk. Med glans. Gratulerer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Badabazinga, bitches!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Norske idioter. | Stikkord: , , | 2 kommentarer

The show must not necessarily go on.


«Vår tid for ømhet er forbi … Vi lever i en ulvetid, med krig og krav og knep og sterke menn, og jeg rusler på min kant, også spør jeg meg iblant, om kjærligheten … Hva skjedde med den?»

 

 

 

 

Marius-Evil-Hipster

Det rare øyeblikket når du setter latteren i halsen …

 

 

 

 

Beklager å måtte si det, men en ting vi alle har til felles er at vi blir eldre. Og med alderen kommer visdom? Beklager, men det funker ikke sånn. Med alderen kommer et valg. Du kan utvikle deg, eller stagnere. Enten bli en vis gammel mann/kvinne, med et skarpt sinn og noe du fortsatt kan bidra med, eller bli en trist, anakronistisk parodi på deg selv. Tenk litt på det. Hvor kult er det egentlig å se Roger Daltrey i en alder av snart 70 i åletrange køllebukser vræle «Hope I Die Before I grow Old»? (Bad news, mate … You did grow old. With gusto!) MenDaltrey hadde likevel et poeng: En sikker måte å bli legendarisk på er å dø ung.

 

 

 

 

«Var ikke romantikken myk og øm …? Alt jeg har tilbake er en drøm …»

 

 

 

 

I 1971 døde Jim Morrison, 27 år gammel. Legendestatusen var et faktum. Ikke minst forsterket av «The 27-club myth».  Janis Joplin, Jimi Hendrix, Ron «Pigpen» McKenna, Brian Jones, Kurt Cobain, Amy Winehouse… Alle døde de 27 år gamle, og mystikken rundt disse personlighetene bare steg.

elvis-b-2

Elvis. Og mannen som spiste han.

Og Jim Morrison … Joda, han var en dyktig sanger, i et band som lagde fine låter, men legendarisk? Som John Densmore så treffende sa det; «Jim was no genius. He was a drunk, and an asshole.» Her vil sikkert de lærde strides, men tenk over følgende: Om Jims hjerte ikke hadde stoppa i et badekar i Frankrike i 1971, men han hadde blitt gammel, hvor kult hadde det egentlig vært å se en overvektig, tynnhåret Morrison med høye viker, måne og trynet fullt av rynker på Cesars Palace i Las Vegas, mens han forsøkte å huske teksten til «Light My Fire»?

Eller enda verre; Om Jim hadde «dratt en Syd Barrett» og endt opp som pleiepasient? Det er ingen som liker å tenke på det, men Jim kan takke mye sin status som «legende» og «rockegud» til det enkle faktum at han døde før han rakk å bli et vrak. En patetisk fyllik som egentlig bare surra rundt og tok opp plass. (Og det skal han ha; Det sto ikke på innsatsen.) Brian Jones og. Alle snakker om «geniet Brian Jones», sjelden om at dette faktisk var en tung narkoman med store psykiske problemer. Eller at Janis Joplin var en klassisk tung alkoholiker. Eller Pigpen som var fullstendig hekta på heroin. Vi ser dem som legender, fordi de var «heldige» nok til å dø, før det bare ble trist.

che-b-1

(En annen ting som sjeldent blir nevnt …)

Dette er likevel ikke et fenomen som er kun forbeholdt musikk-bransjen. Andre markerer seg på andre områder, har korte hektiske karrierer, og dør før de rekker å bli patetiske. Ernesto «Che» Guevara er fin sånn. Et ikon for revolusjonært anlagte mennesker, verden over. Så ikonisk faktisk, at mange faller for den romantiserte versjonen av Che, uten å faktisk tenke over hva mannen faktisk sto for. Til og med politikere her hjemme har ukritisk hengt seg på romantiseringen av gamle Che. Og hopper elegant bukk over hvilke uhyrligheter den mannen deltok i, «i revolusjonens ånd».

Che ble et ikon. En legende. Og hvorfor? Fordi han ble drept. Og hans våpenbrødre Fidel og Raul? De rakk å bli gamle. Levende klisjeer. Vandrende anakronismer i et land hvor «den kommunistiske ånd» sliter litt med pusten … Joda, det snakkes fortsatt om «la revolucion», men mest når gamlisene mimrer. For de fleste er vel kampen for å ha mat på bordet viktigere enn prinsippene til Castro-gutta. Og sånn går nu dagan. Fidel så sikkert dritkul ut i camoklær på 50-tallet, men nå? Beklager, men camoklær på en urgammel pleiepasient som er et «uhell» unna voksenbleier … «Viva la revolucion!» blir bare et dustete gufs. Fidel begikk en dødssynd: Han ble gammel, og han utviklet seg ikke. Det slapp Che, og ble et innmari tøft t-skjorte tryne istedet.

 

 

 

Men alt dette er egentlig bare en unødvendig lang digresjon. En plagsomt lang intro til den personen som inspirerte meg til å blogge litt igjen. Norges kanskje tristeste vandrende klisje. Norges mest seiglivede anakronisme. Norges desidert største parodi på seg selv: Carl Ivar Hagen.

 

 

 

 

«Tenk hvor deilig jorden ble hvis Carl I. Hagen var homse? Hvis han gikk med store sjal og stram trikot?»

 

 

 

 

Jeg er født 25. April 1974. Egentlig en ganske uspennende greie i seg selv. «Fremtiden I Våre Hender» ble faktisk stiftet på den dagen, samme året, og det har alltid fått meg til å lure litt … Varslet min ankomst en æra av fornuftig tenking rundt bærekraftig utvikling, eller fikk min ankomst en gjeng godt voksne mennesker helt plutselig til å bli bekymra for framtida? Samma det. 1974 var også et trist år. Et skammens år. 1974 var året en åleglatt klædd med hjernekapasiteten til en knust hamsterbæsj debuterte på Stortinget. Carl Ivar Hagen. Tenk det. 39 år siden. Og hva har Hagen bidratt med siden? Vel… Han har kommet seg på Facebook, og tja…

hagen-b-6

Norsklæreren til Carl Ivar begikk forøvrig selvmord for en del år siden.

Det første jeg tenkte på da jeg så Carl Ivars fantastiske resonnement var alzheimer. Eller kanskje det er rettere å si at jeg håpet på alzheimer. Men det slo meg at det neppe er tilfellet. For etter at min etterhvert aldrende hjerne hadde fordøyd denne suppa av skrekkelig stavet bambus-logikk, så gikk det opp for meg. Carl Ivar har begått vår tids største popkulturelle dødssynd: Han har blitt gammel, men han har ikke utviklet seg. Dette er nemlig ikke sjokkerende. Det kan knapt kalles «oppsiktsvekkende» engang. Dette er «vintage Calle Hagen logikk», og for 20-30 år siden hadde det kanskje til og med funka.

Men i dag? Dette, mine damer og herrer, bør være en advarsel til oss alle. Dette er din skjebne hvis du ikke utvikler deg. Dette er en dinosaur. Et trist gufs fra en tid hvor innpakningen var viktigere enn innholdet. Innpakningen holder ikke når du har runda 60, og da lønner det seg å oppdatere innholdet. Noe de fleste bør vite. Det er bare så innmari synd at ingen tipsa Ballecalle. Dette er nå faktisk i ferd med å bli hans ettermæle. Hans arv til verden. Rett og slett fordi han gravde hælene ned i fortida, og nektet å utvikle seg. Men ikke hat Carl Ivar. Lær av hans feil, og bli voksen. Det er faktisk ikke så verst.

 

 

 

 

«Se han svinse inn på landsmøtet, og mine gutter, Bomsi-deisi! Gjett hvem jeg skal ut med etterpå?»

 

 

 

 

Hagen-b-3-2.0

Sug og svelg, trivelig helg.

Å blogge om Carl Ivar … Ok, jeg er en unge i en godtebutikk. Jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal starte. Kanskje det enkleste er å starte med det eneste jeg kan konkludere med etter å tross alt å ha vokst opp med krøkka? Det finnes ingen annen måte å si det på, dessverre: Carl I. Hagen er et skrekkelig menneske. Carl Ivar er rett og slett et skrekk eksempel på hva som skjer når ingen voksenpersoner har satt ned foten og sagt «nei!». Dette er en mann som skapte en hel bevegelse rundt en sentral ide: Carl I. Hagen er Gud. Og det som aldri slutter å forbløffe meg … Folk hengte seg på som fluer på en varm kubæsj.

Hagen fikk en gang ros for å ha gjort politikk tilgjengelig for hvermannsen. For å ha gjort politikken «folkelig». Og med null respekt å melde; Det er pisspreik. Hagen var en mester i å fordumme politikken. Han fjernet gråsonene. Nyansene. Han tilbød «enkle løsninger» på problemstillinger som (beklager å måtte si det) ikke har noen. Kriminalitet et problem? Strengere straffer og mer inhumane soningsforhold. (Selv om selvfølgelig all forskning viser at det ikke har noen som helst preventiv virkning på kriminaliteten, snarere tvert imot.) Hagen fikk ros for å «tale makta midt imot», og igjen: Beklager. Bullshit. Hagen opptrådte politisk som en elendig far. Opptatt kun av å være populær, opptatt av å aldri måtte si «nei!», til og med når det var nødvendig. Og det trengte han da heller aldri. «Med stor makt følger stort ansvar», og takk Darwin; Hagen fikk aldri «stor makt».

 

 

 

 

«Også hvisker’n til Jan Simonsen ‘Du Jan … Den skjeggveksten din, den blir jeg helt gærn a’ …’ Også svinser han av sted, men hvem han svinser med, det har ingen av oss noe med.»

 

 

 

 

hagen-b-4

Quanta costa cerveza …?

Menneskesynet til Carl Ivar er vel omtrent som hjernen til Carl Ivar. Det er enkelt. Unyansert. Brutalt. Carl Ivars menneskesyn er skreddersydd en gruppe: Heterofile kristne hvite menn. Skulle du falle utenfor denne målgruppa, da er saken ganske grei; Du er nå på Carl I. Hagens liste over «problemgrupper». Det være seg samer, homoer, alenemødre, muslimer, buddhister, albinoer, transer, indianere, polakker, venstrehendte, skjeløyde… Still dere i kø. Calleballe liker dere ikke. Hva dere har gjort mot han? Dere er i hans synsfelt. Og Calle liker et innsnevret synsfelt, fritt for nyanser.

Og hvorfor i all verden skulle menneskeheten være et unntak? Det var alltid det som var «magien» (?) med Calle Chlorin: Hvordan kan vi leve med et samfunn hvor innsatte i norske fengsler har humane soningsforhold, når eldre går for lut og kaldt vann?! Og som vanlig; Calle hadde delvis et poeng: Eldreomsorgen er ikke bra nok. Men skulle den virkelig bli bedre av å behandle straffedømte som dyr? Calle forsto aldri (eller misforsto med vilje) prinsippet «Two wrongs don’t make a right.» Men det skal han ha: Det gjorde ingen av tilhengerne hans heller.

hagen-b-5

Mattetime med Onkel Carl.

Carl Ivar fortalte oss ofte om «norske verdier», om «norsk kultur», og vel … En gammel vits renner meg i hu …

En mann sitter ensom på en trapp og gråter. En annen mann kommer bort og spør hva som er galt. «Jeg hater livet mitt. Spesiellt jobben min! Den virker bare så jævla meningsløs!» Den andre mannen smiler. «Meningsløs? Jeg er kulturpolitisk talsmann i FrP. Syns du fortsatt jobben din er meningsløs?»

Igjen var det denne «folkeligheten» som tydeligvis var Hagens kort. Og det jeg aldri skjønte var vel egentlig dette: Siden jeg ikke synes Hagens «kulturvisjon» (Urgh. Der kasta jeg opp i munnen gitt!) ikke var noe å rope hurra (eller heil) for, betyr dette at jeg ikke er en del av «folk»? Det var kanskje derfor FrP etterhvert skifta slagord til «for folk flest». Da kan slike halvgamle liksomhipstere som meg fortsatt regnes som «folk», bare så lenge vi husker at vi er en minoritet. Men så var det Ballecalle og minoriteter da … (Det er faktisk så mange som blir «minoritetsdefinerte» av Calle Cuk, at vi må vel snart være en majoritet, men pyttsann …)

 

 

 

 

«Tenk hvor deilig jorden ble hvis Carl I. Hagen var soper, hvis han var litt pink og pusete og bløt … Tenk å se Carl Ivar stå der i en passkontroll og rope; Ikke rør han svarte der han er så søt …!»

 

 

 

 

hagen-b.-2

Samfunnsfag med Onkel Carl.

For noen år siden ble «X-Men» fortsatt utgitt i Norge. Og som den nerden jeg er; Jeg leste de alle. En av føljetongene der som brant seg fast som spesiellt minneverdig, var comebacket til sjefsskurken i X-Men universet; Magneto.

Magneto var på dette tidspunktet antatt død, og for dere som ike kjenner forhistorien: Symbiosen mellom Charles Xavier og Magneto var på 60-tallet en paralell til ytterpunktene Malcolm X og Martin Luther King Jr. De var begge engasjerte i kampen for mutanters rettigheter, men SVÆRT uenige om metodene. Charles Xavier ville ha fredelig sameksistens med menneskeheten, Magneto ville ha menneskehetens hoder på et fat. Og som i tilfellet med Che Guevara, mutantungdommer i denne føljetongen var frustrerte. Sinte. De ville ha kjappe løsninger. Og uttrykte dette med å gå rundt med Magnetos ansikt på t-skjorter. Plakater.

Uansett, for å gjøre en lang historie kort; Som det så ofte er i slike serier viste det seg selvfølgelig at Magneto ikke var død. Han gjorde comeback, «with a vengeance», og nå skulle endelig hans drøm om verdensherredømme bli et faktum. Men Magnetos plan hadde det som planene til Baldrick i Blackadder alltid led av: «A tiny flaw …»

hagen-b-1

Ville du ha kjøpt en bruktbil av denne mannen?

Magnetos feil var enkel nok den: Han kom tilbake. Det viste seg nemlig at verden hadde utviklet seg i hans fravær, mens Magnetos retorikk og tankegang hadde stått på stedet hvil. Han gikk fra å være en død legende på en t-skjorte,  til å bli en høyst levende, SVÆRT utdatert anakronisme folk stort sett dreit i. De svulstige talene, truslene, krigsretorikken, verden hadde vokst fra det. Og som Charles Xavier så nydelig oppsummerte det:

«You made a terrible mistake. You came back. In death you were a legend. A symbol. And look at you now. You’re a dinosaur. No one wants you, or your ideas. The world evolved. You didn’t.»

Og hvis du lurer på om jeg begynner å bli senil, så var det en grunn til at jeg la med denne lille tegneserie-analogien.  Carl Ivar Hagen er Magneto. Han er mannen som ikke utviklet seg. Mannen som innbilte seg at billig retorikk som funka for 20-30 år siden fortsatt funker i dag. Mannen som innbilte seg at «Hagen-magien» skulle leve evig. Og den gikk på trynet. Med et brak. Historie er læren om utvikling. Om forandring. Hvis ingenting utvikler seg, stagnerer det. Og dør. Men ta det helt med ro. Det kommer til å komme flere utspill fra Hagen. Alle like utdaterte. Alle like anakronistiske. Hvorfor? Fordi Hagen er ute av stand til å vokse. Og vel … Det er noe vi faktisk alle bør ta lærdom av.

 

 

Consuela-II

(It just … stopped evolving.)

(Takk til Ole Paus for inspirerende tekstmateriale.)
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Norske idioter., Personlig rant., Personlig ståsted | Stikkord: , , , | Legg igjen en kommentar

The Great Cornholio. Circlejerk in B-minor.


«Tweety biwd thouwt he faw a… fwath?» «A romulan». «A romulan? Ok… Tweety biwd thouwt he faw a womulan.»

 

 

 

 

For mange år siden fikk en gjeng med altfor mye fritid og litt grunnleggende kunnskap i ganske enkel geometri en lys ide, sannsynligvis etter altfor sene kvelder med øl, nachos og jazztobakk: Kornsirkler. Hvor ideen kom fra må gudene vite, men kan vel se for meg noe sånt som «Faen heller, høres jo temmelig fett ut. Ikke er det farlig heller. Bare jævla freaky lizm. Hehe… Tror dere noen er dumme nok til å tro at det er ett eller annet overnaturlig opplegg?!»

Crop3

En foregangsmann!

Og for å gjøre en lang historie kort: Mange år senere klør lettlurte mennesker med ekstremt dårlige geometri-kunnskaper seg i nøtta, og lurer på hvem det er som gir oss disse rare beskjedene. Og for å ta det helt opplagte først: Å lage kornsirkler er omtrent like vanskelig som å ta på seg en hatt. Det er ikke vrient i det hele tatt. 

Men som vi har sett så ofte før, kornsirkelfantaster er som andre fantaster; De snur det døve øret til, og blir sinte når et drypp av fornuft forsøker å trenge gjennom ignoransens rustning. «Vi kan nemlig ikke vite helt sikkert!» Nei, vi kan kanskje ikke det. Problemet er jo at kornsirkelfantastene vet helt sikkert. I stedet for å nærme seg tematikken med en vitenskapelig metodikk, så gliser de med tomme øyne: «Vi vet ikke, derfor er det beskjeder fra romvesener!»

Og for å gjenta et litt viktig prinsipp som ALDRI når igjennom: Det at du ikke vet, betyr IKKE at du kan fylle inn tomrommet med å dra hva som helst ut av røven. Det betyr at du ikke vet.

Crop4

My almighty Bungholio!

Og i tilfellet med kornsirkler er vel det litt pinlige at vi faktisk vet veldig mye. Enhver som kjenner til det som på geometrisk er bedre kjent som «loddesnorprinsippet», kan lage en kornsirkel. Alt du egentlig trenger er en kjepp og et tau. Og argumentene imot?

«Den mystiske energien jeg følte da jeg sto i kornsirkelen, hvordan forklarer du den?!»

Vel… Hvis du har hallisser i en kornåker tror jeg ikke jeg ville vært skrekkelig opptatt av å forklare det. Tror jeg ville vært opptatt med å kontakte en psykiatrisk DPS. Igjen, å argumentere med at du «føler deg litt snål»… At du er litt «snål» det kunne jeg og ha fortalt deg. Mitt første «clue» var da du avslørte at du var dum nok til å tro at kornsirkler ikke er menneskeskapte. Tro meg, det er aldri et godt tegn. Virkelig ikke. «Det er et tegn!» er ikke alltid en god ting. Stemmene i hodet er ikke nødvendigvis din venn.

 

 

 

 

«Oh, hello. I’m Bernhard. The fifth alien.» «Get in line…»

 

 

 

 

crop2

Our corn, Billy-Bob!

Likevel skal ikke dette være en av de derre bloggpostene hvor en sur skeptiker trer reduksjonisthatten nedover øra og «debunker» en tro som gir mennesker håp, glede og litt sårt tiltrengt eskapisme i en vanskelig tid. Tvert imot. Jeg skal faktisk legge all min skepsis på hylla, og godta kornsirkler på premisset om at dette er beskjeder fra det ytre rom.

Jeg skal utfra  premisset «Kornsirkler er beskjeder fra det ytre rom» faktisk avsløre litt om våre utenomjordiske besøkende. Hvis du godtar at kornsirkler er beskjeder fra det ytre rom, er nemlig romvesener svært enkle å analysere. De virker kanskje mystiske og avanserte, men de røper seg. De er ikke hverken smartere eller mer avanserte enn oss. I bunn og grunn er de akkurat like teite som oss. Og vel så det.

Crop10

Oh the weather outside is frightful…

«Nice job, you genetically perfect cheerleader-bosh’tet! Kelaih sei lah!»

 

 

 

 

Ok, skeptikerhanskene er tatt av. Jeg er nå overbevist om at kornsirkler er beskjeder fra det ytre rom. Er det noe jeg kan lære av disse beskjedene? Det er faktisk det.

Crop5

Go git her, biatch!

Romvesener lider av det samme som oss mennesker: Arroganse.

«Vent nå litt! Dette kan du umulig vite noe om!»

Jo, jeg kan faktisk det. Hva er den største tabben mennesker gjør når de lager science-fiction? De baserer liv på andre planeter på menneskelige premisser. Det slår aldri feil. Romvesener er alltid fremstilt fysisk med menneskelige preferanser: To armer, to ben og ett hode. Og med enkelte hederlige unntak: De snakker flytende engelsk. Og å gå utfra at alt liv i universet ikke bare er formet som oss, men i tillegg snakker det samme språket, det er ikke bare arrogant, det er usedvanlig dumt. Og veldig menneskelig. Bare se på nordmannen i utlandet som innbiller seg at utlendinger sikkert skjønner norsk bare han roper høyt nok.

Hva dette har med kornsirkler å gjøre? Hvis romvesener er dumme nok til å gi kryptiske beskjeder til menneskeheten på sitt eget språk, da er den eneste logiske konklusjonen at kulturell arroganse ikke er menneskelig, men universiell. Noe som røper et viktig aspekt: Arroganse går som regel hånd i hånd med dumhet. Så kornsirkelbeskjeder… Fortsatt sikker på at dette er universielle hemmeligheter som avslører alt…?

Crop7

Wakkah, wakkah, wakkah…

Siden vi allerede har slått fast at romvesener er kulturelle ignoranter på lik linje med menneskeheten, la oss se litt på motivasjonen.

Noe av det første menneskeheten gjorde da den kom seg opp to ben og flytta inn i huler, hva var det? Å tegne på veggen. Og dette har mange tusen år senere ikke forandret seg. Når en eller annen dust skriver «Kåre har en stor kuk» på en dassvegg er det arven fra våre forfedre som slår inn. «E-mail. Short for electronic mail. It means people all over the world can communicate electronically, through a computer. A real shame none of them has anything smart to say.»  Og våre utenomjordiske venner har tydeligvis det samme behovet. Den eneste forskjellen er skalaen.

 

 

 

 

«What’s wrong with the spaceship?» «It’s broken!» «How do you know it’s broken?!» «It looks fucking broken!»

 

 

 

 

Crop8

That’s bound to freak ’em out…

Se for deg tenåringer på en fremmed planet. Det er fredagskveld, (eller det som tilsvarer det) og gutta boys har fått seg et par innabords. De setter seg inn i romskipet de fikk av sine foreldre til 16-års dagen, og råner rundt. Men siden det er en skala-forskjell her, ikke på motorveien men i galaksen. En kvisete dust i baksetet utbryter i god og drita rånestil «Huh-uh-huh… Vi skal ikke skrive et eller annet dirty på en eller annen fjern planet a’ ?!»

Som sagt så gjort, og kursen settes mot den «fjerneste» planeten de kan forestille seg, Jorden. Sprayboksen med maling er erstattet med et eller annet som av en eller annen grunn bøyer maisplanter, husveggen er erstattet med en maisåker, og gutta kjører på. «Samme hvor mye du rister din boa, så lander den siste dråpa på skoa!» er skrevet på et eller annet alienspråk i en åker, godt bevart for ettertiden. Og gutta råner videre. Kanskje de kidnapper en eller annen bonde i samme slengen og putter en «probe» opp i rumpa på duden, bare for å være ekstra kjipe, slik bare ekte råneungdommer i den skikkelig kjipe rånealderen kan være.

Crop6

Ah, det er bare uhøflig!

Og vi her nede? Vi tar dustete tenåringsstreker som et tegn på at det er en høyere intelligens der ute som prøver å fortelle oss noe. Og romvesenene? De ler seg ihjel. Det er nemlig logisk å anta at de har observert oss en stund. Hvorfor? På grunn av kornsirklene vel.

Tenk på det: Alle hadde en i nabolaget de kødda med da de vokste opp. Dette var ikke en person som nødvendigvis hadde gjort noe galt, men ett eller annet gjorde at denne personen ble en skyteskive for nabolagets drittunger. De putta kinaputter i postkassa hans, la bikkjedritt på trammen hans, ringte på døra hans og stakk av, teppebomba huset hans med dasspapir osv. osv. Og grunnen? Drittungene observerte, og bestemte seg for at fyren var «snål», noe som rettferdiggjorde alle pøbelstrekene.

La oss så forstørre skalaen litt. Universet er et nabolag. Pøblete alien-drittunger leter etter nabolagets «weirdo». De observerer. På en planet ser de to livsformer som er ute og går. Den ene livsformen er firbent, den andre er tobent. Den firbente setter seg ned og driter, den tobente går bort med en liten pose og plukker opp dritten. På toppen av det hele innbiller den tobente livsformen seg at den er den herskende livsformen på planeten. Pøbelalientrynene begynner å le. De har funnet nabolagets naturlige skyteskive. En livsform som ikke bare er «snål», men attpåtil dum nok til å tro at pøbelstreker er et tegn på at det er noe større der ute som beskytter oss.

Crop9

Meh. Han er fortsatt en dust.

Og det er vel det verste problemet med kornsirkel tilbedelse. Det blir for meg mobbeofferet som takker sin overgriper for innsatsen.

«If you can’t prevent a rape, you may just as well make the best of it.» 

Dette i en tid hvor fokuset på mobbing er sterkere enn noensinne. Universet er en rånete småby, full av pøbel som legger bedriver hærverk og faenskap, og vi skal være takknemlige?

Hmmm… Det er kanskje på tide å ta på seg skeptikerhanskene igjen. Occams Razor gruser kornsirkelteoriene veggimellom. Og hvis du ikke har skjønt det ennå, så vil du vel neppe forstå det heller. Noe som er ganske tragisk. Når jeg som holdt på å stryke i matematikk skjønner geometrien bak, så er ikke uvitenhet en gyldig unnskyldning. Ikke i det hele tatt. Og hvis det nå viser seg at det er aliens … Vel, de ler seg ihjel av deg. Du er universets desidert mest takknemlige mobbeoffer. Hipp hurra, du er en galaktisk erkeskroting. «Bite the pillow son … I’m goin’ in dry …»

 

 

spacerape

Everytime we touch, I get the feeling…

 

 

 

 

 

Categories: Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys. | Legg igjen en kommentar

2013. Året vi får stikk-kontakt.


«The future belongs to those who prepare for it today.» – Malcolm X.

 

 

 

 

Magnus Carlsen, sleng deg i dass.

 

 

Vi lever i en spennende tid. Mer spennende enn du kan forestille deg. Og før du tisser i buksa i åndeløs spenning, vil jeg bare si nei. Jeg snakker ikke om de metafysiske forandringene som bare ligger i lufta, og venter på å transformere våre sjeler til ett høyere nivå. Nivået hvor vi transcenderer vår egen menneskelighet og blir til lysvesener som bla. bla. bla. osv. Drit i det, først som sist. Det jeg snakker om er selvfølgelig at vi lever i en tid hvor vi kan sjekke om mange av science-fiction filmene og bøkene som har kommet ut fikk rett. Tenk litt på det. «Tilbake til fremtiden II» foregår delvis i 2015. Det er bare to år igjen. «2001- En romodysse», «2010-Året vi får kontakt», de er allerede historie, og en ting har de tilfelles: De bekrefter egentlig bare teorien om at når det kommer til å forutse fremtiden… Vel. Vi har et langt lerret å bleke.

 

 

 

 

«Yes, there’s no safer occupation than mining. Especially when you’re on a snowball whipping through space at a million miles an hour. Whoo, whoo, whoo, whoooo! Safe!» – Hubert Farnsworth.

 

 

 

 

Science-fiction forfattere har en utakknemlig jobb. De skal etter beste evne forsøke å forestille seg morgendagen, og tja… Tenk litt på det. Hvem kunne ha forestilt seg en fremtid hvor ungdom hører på musikk uten ett fett gitar-riff?

b-2013-1

Skål, kosmonauter.

Hvem kunne ha forutsett «dubstep»? Leggvarmere? Piratbukser? Hva med et samfunn hvor alle kjører bare de skal bevege seg 100 meter, men likevel betaler i dyre dommer for å trene på et helsestudio? Hva med et samfunn som har utviklet kommuniksjonsteknologi som gjør det mulig for mennesker verden over å kommunisere med ett tastetrykk, med det resultatet at mennesker setter av tid til å fortelle en drøss ukjente at de har lagd svinekoteletter til middag? Et samfunn som har gjort så enorme medisinske fremskritt at enkelte mennesker syns det er en knallide å ta flere tusen skritt tilbake og bruke behandlingsmetoder som ble skrota for mange hundre år siden? (Folk tidlig på 1900-tallet brukte ikke kopping fordi det var kult og «alternativt», men rett og slett fordi de ikke visste bedre.)

Men science-fiction forfattere har flere problemer. De skal også forsøke å gjette seg til hva som er tilgjengelig teknologi i fremtiden, og vel… De har vel alle det til felles at de blir vel ambisiøse. «2001-En romodysse» var faktisk ganske edruelig i så måte, men har nok bomma på et par steder. Astronautene der reiser til sin destinasjon med flyselskapet Pan-Am. Greit nok det, bare så synd at Pan-Am gikk konkurs i 1991. En annen ting er selvfølgelig estetikken.

b-2013-9

Kva følar dykk no, kjære medkosmonautar?

I fremtiden har vi tydeligvis kvitta oss med alt som heter «forfengelighet» og begynt å bruke ensfargede kjeledresser, uniformer eller klær som av en eller annen grunn kommer fra en tidsepoke vi faktisk har lagt bak oss. Og se på historien. Kan du finne ett punkt i historien hvor mennesker ikke har vært forfengelige og selvopptatte?

Og selv om «2001» forsøker å være så korrekt som mulig går den likevel i en annen klassisk science-fiction teknologi felle: Kunstig intelligens, representert med HAL. («I don’t think you want to do that, Dave…») Og Hal tørner. Som science-fiction teknologi så ofte gjør. Fremtiden inneholder tydeligvis mye avansert super-teknologi som biter oss i ræva, takket være menneskets hybris, og kunstig intelligens vil oss aldri noe godt. Smartere enn oss er den og. Bare se på «Terminator». Morderkyborgene vil ta oss, og løsningen? En infiltrasjonskyborg. Smak litt på ordet «infiltrasjon»… Rent logisk sett burde dette være en kyborg ingen legger merke til. En kyborg som kan gli ubemerket inn i mengden, og ødelegge den fra innsiden. Og løsningen? En 2 meter høy muskelklump med en TJUKK østerrisk aksent. Genialt. Beviser vel egentlig bare at siden «kunstig intelligens» er menneskeskapt, er det begrenset hvor intelligent den kan bli.

Flyvende biler skal også være rett rundt hjørnet, og vel… Jeg har til overs å se noen hos Auto-Møller ennå.

b-2013-5

Ground control to Major Tom…

Like greit for meg personlig, egentlig. Jeg har flyskrekk, men jeg skjønner jo alle fly- og bil entusiastene der ute som sikkert føler seg litt snytt. For ikke å snakke om alle de som er dritlei av å ta flytoget helt uti gokk, bare de skal fly et sted. Det hadde sikkert vært mye fetere å bare dure ut i garasjen og fly avgårde, men bare en ting… La oss se litt på logistikken. Se for deg rushtrafikken i Oslo på en vanlig ettermiddag. Se nå for deg den samme rushtrafikken i lufta. Vi hadde aldri fått se solen igjen. Og det hadde jo vært litt kjipt. Hva om vi begynner litt enklere istedet? Hva vet vi egentlig om mennesker? Vi er makelige. Så med det i tankene, hvorfor ikke rullefortau? Det hadde jeg elska. På den andre siden; Jeg har neppe vondt av å bevege meg litt. Hmmm… Rumpegebiss? For deg som vil bite negler og klø deg i stumpen samtidig? Koffeinplaster? Toalettstol i stua, så du slipper å reise deg og gå på dass midt i et TV-program? Det kan innimellom virke som at science-fiction forfattere glemmer en ting: Fremtiden bebos fortsatt av mennesker. Mennesker som ikke har utviklet seg nevneverdig de siste 5-6000 årene…

 

 

 

 

«I know it hurts, buddy… But at least you’re not in a sick relationship with a robot anymore.» – Bender B. Rodriguez.

 

 

 

 

Skal vi tro science-fiction vil fremtiden enten bli utopia eller dystopia. Det er sjeldent en mellomting. Denne problemstillingen ble tydelig da Nicholas Meyer skulle regissere «Star Trek VI: The Undiscovered Country».

b-2013-2

Get haircut, ya feckin’ hippie!

Skaperen av serien, Gene Rodenberry likte ikke tanken på at rasisme, fordommer og fremmedfrykt skulle bli et sentralt tema, da et av poengene med «Star Trek» var at Rodenberrys visjon var en fremtid hvor menneskene hadde kvittet seg med slikt avleggs tankegods. Nicholas Meyer på sin side sa da følgende:

«Well, Gene… Look at history. Do you see any proof that such a future will actually be a realistic possibility?»

Lang historie kort, rasisme, fremmedfrykt og fordommer ble en sentral tematikk i «Star Trek VI». Litt nedslående kanskje, men at mennesker skal ha klart på et par hundre år det de ikke klarte på de 5-6000 foregående… Vel, det er en vakker tanke men dessverre kanskje en smule utopisk.

Personlig syns jeg vel kanskje at science-fiction forfattere har kjørt seg litt fast her. Hvorfor bare Ut- eller Dystopia? Det er da så mange muligheter her…

b-2013-4

Bananasplit, anyone?

Dustopia: Hmmm… Ved nærmere ettertanke… Det er vel strengt tatt det vi lever i pr. i dag.

Fruktopia: Alle religioner, ismer, filosofiske tankeretninger og styresett er erstattet med… Frukt. Vegetarianisme har overtatt alt.

Autopia: Privatbilisme har blitt den eneste sannhet menneskeheten kan enes om. Og når du ser hvor sentralt dette temaet er i livene til enkelte, er det kanskje ikke helt urealistisk. Bensin blir gratis. (Bare så synd at oljen er oppbrukt…)

Wankopia: Kjønnene har forsvunnet. Istedet for «gutter» og  «jenter», «kvinner» og «menn» har vi bare… Wankers. Igjen, det virker mer og mer trolig for hver dag som går.

Byråkratopia: Fremtiden er tungrodd. All kommunikasjon må søkes om 3 dager i forveien, og alle samtaler må gjentas 3 ganger, og arkiveres. Og skulle du være så uheldig å dø, blir det kun godkjent hvis du sa fra om det 3 dager i forveien. Selvmord er ikke uvanlig.

Facebookopia: All kommunikasjon og mellommenneskelig interaksjon foregår på de sosiale mediers premisser. Vi mister evnen til å le. Den erstattes med at vi ser dødt ut i lufta og sier «LOL». Når du dør får du ingen begravelse, men mange «likes».

b-2013-3

Hvis dine ører henger ned…

Altieopia: Virkeligheten dikteres etter dagsformen til en lettere skrullete gjeng fulle av nykker og dill. Irriterende og direkte plagsomt til tider, men aldri kjedelig. Alle har sin egen sannhet, og alle har rett. Spesielt når de tar feil.

Mariusopia: Min personlige favoritt. Av naturlige årsaker… Mwuahahaha!

Runkopia: Av en eller annen grunn har menneskeheten mistet språket. Alt som er igjen er uttrykk som egentlig hører hjemme på en dassvegg. Samtaler foregår omtrent på dette nivået: «Faens sirkelrunker!» «Drit og dra, din jævla pedo-kalkunfitte.» Det skal nevnes at noen har tilpasset seg denne fremtiden allerede.

Gynopia: Kvinnene har overtatt alt. Etter oppfinnelsen av en vibrator som også tar oppvasken, er menn stort sett i veien. Vi oppbevares i laboratorier, hvor vi jevnlig tappes for sperm for reproduktive årsaker. Det er stort sett fred, selv om krig fortsatt bryter ut ca. hver 28 dag. Disse krigene varer likevel stort sett bare 5-6 dager i strekk. Merkelig fenomen.

Testopia: Utviklingen har gått tilbake og menn styrer alt. Dette er en fremtid som minner mistenkelig om en svunnen fortid. Og kanskje er det dette som egentlig er det virkelige Dystopia?

 

 

 

 

«There! Now he’s trapped in a book I wrote! A crummy world of plot-holes and spelling errors!» – Philip J. Fry.

 

 

 

 

Mens jeg nå likevel venter på science-fiction fremtiden med selvkorrigerende og selvtørkende klær, svevende skateboards, og hva nå ellers morgendagen måtte ha å by på, er det kanskje på tide å bli litt selvkritisk.

b-2013-8

Autopisk nirvana!

Det er lett å sitte på gjerdet og være tøff i trynet. Det er lett å påpeke feil og mangler hos andre. Så spørsmålet er kanskje dette: Kunne jeg ha gjort en bedre jobb med å forfatte troverdig science-fiction?

Tja… Neppe. Science-fiction vil alltid være avhengig av et par virkelighetsforvrengende virkemidler for å fungere. Det som Matt Groening i sin tid refererte til som «The Magic Wand Theory». Kort forklart; Ett eller flere elementer som bryter med alle kjente vitenskapelige prinsipper. » Star Trek» hadde warp-drive. De skal reise gjennom rommet, gjennom flere galakser etc. og med mindre hver episode skulle vare i flere hundre år, trengte de en unnskyldning på hvorfor dette var mulig, og «the warp-engine» var født. «Star Wars» hadde lyssabelen. En lysstråle som det skal være mulig å få fast nok til å bruke som sverd. Og pistoler som skyter lysstråler… Og det er fett som bare rakkern, men… Magisk. Enten man vil eller ei.

b-2013-7

But we got the biggest…

Vel, det er et par ting jeg ville forsikret meg om hvis jeg skulle skapt science-fiction. For det første ville jeg ha lagt det veldig langt fram i tid. H.G. Wells «The Time Machine» referer f.eks. til en atomkrig som utsletter alt. I 1967. Og det er litt.. Flaut. Jeg ville ha brukt år 4000 og litt til. Det er såpass langt fram at du kan slippe unna med det meste.

For det andre ville jeg nok ha unngått å forklare teknologien. Vi mennesker har hvis du tenker etter, aldri vært særlig opptatt av hvordan ting fungerer uansett. Vi blir bare forbanna når de ikke fungerer. Og det er kanskje en ting jeg ville ha beholdt. Teknologi som slutter å fungere på de mest upraktiske tidspunkt, og mennesker som av en eller annen grunn tror at det fikser seg selv bare du banner høyt nok. Igjen, jeg tror ikke mennesker utvikler seg nok til å kvitte seg med den der.

Hva samfunnsstruktur i fremtiden, må jeg vel innrømme at jeg kanskje ønsker meg «Skeptopia». En fremtid hvor fornuften råder. (Ok, det er strengt tatt mitt «Utopia», men…)

b-2013-6

Nei, si det…

Det er vel likevel den kanskje største logiske bristen jeg kunne ha begått. En ting man alltid bør ha i bakhodet er nemlig et prinsipp jeg syns personlig er historiens endelige dom over menneskeheten:

«Jo mer menneskeheten forandrer seg, jo mer forblir den seg selv lik.» 

Jeg ser for meg en fremtid hvor mennesker klager. Oljen er oppbrukt, men hva så? Vindmølleavgiftene kan fortsatt klages på. Vi har roboter som utkjemper kriger for oss, men hva så? «Våpenkappløpet» er erstattet med «robotkappløpet». Det er ikke mye jeg lurer noe særlig på hva framtiden angår. Jeg tror nemlig ikke at menneskeheten har noen særlig evne til å utvikle seg nevneverdig. Vi finner alltids en ny minoritet å frykte. Alltids nye samfunnsgrupperinger å trakassere. Det eneste jeg egentlig lurer på er dette: Hvilken dom vil fremtidens historikere felle over oss? Vil de se tilbake og tenke «For en fantastisk samling med ressurssterke, selvoppofrende mennesker verden hadde den gangen… Om vi bare kunne gjenskape den tidsånden!»

Vel… Se tilbake på vår egen fortid. Er det egentlig noen epoker i historien du egentlig kunne ha tenkt deg gjenninnført? En ny middelalder? Moderne korstog? En ny inkvisisjon? De kommer til å se på vår historie, le seg ihjel, og tenke «Dimlinger! For en patetisk gjeng med sutrete, selvopptatte idioter! Bwahahaha!» Men ta det helt med ro. 1000 år etter det kommer historikere til å se på dem, og tenke nøyaktig det samme. Lik det eller ei, det er realistisk science-fiction. Oppløftende, ikke sant?

 

 

frokost

Og han som spiller nye Spock er homo… Så!

Categories: Nødvendig tull og tøys. | Legg igjen en kommentar

Logikknazisme. Et moderne handikap.


Tjenare grabben!

«Oh my god… You’re going to kill me, aren’t you?…?!» «Only if you say the word ‘monkey’…» – Sam Fisher.

 

 

 

Jeg er et vaskeekte barn av den moderne pop-kultur. Og jeg er en av dem som ikke skiller mellom «klassisk kunst» og «moderne popkultur». For meg er de bare to sider av samme sak. Den ene kunstformen er ikke hevet over den andre, det er rett og slett ulike uttrykksformer som fortjener å bli vurdert på sine egne premisser. Som et eksempel: DDE er i mine øyne (og ikke minst ører!) et skikkelig møkkaband. Jeg synes ærlig og oppriktig at de suger svette hummer hemorroider. Det kan likevel ikke stikkes under en stol at de er et strålende danseband. At jeg ikke orker sjangeren/kunstformen er en irrelevant problemstilling, de er enere på sitt felt.

Og for meg er poenget dette: DDEs felt er ikke bare underholdning, det er en moderne kunstform, og som mange andre moderne kunstformer så sliter de med å bli tatt alvorlig. Det blir stemplet som «underholdning», og det som selvfølgelig er problemet med den logikken er at all kunst kan i ytterste konsekvens defineres som «underholdning». Kunstens funksjon er å kommunisere, vekke følelser og på sitt beste kanskje også vekke en kontrovers. Akkurat som all «underholdning» med andre ord. Og det alle kunstformer/sjangre har til felles: Det er store variasjoner i kvaliteten. Om det er tegneserier, klassisk musikk eller TV-serier spiller ingen rolle, det veksler mellom å være genialt og direkte skrekkelig. Som det ektefødte barnet jeg er av moderne popkultur har jeg selvfølgelig også omfavnet TV-spillenes univers. På sitt beste en fantastisk reise inn i deilig eskapisme, på sitt verste frustrerende hjernebrekkasje som gir meg mest lyst til å hive min trofaste X-Box 360 i dass.

Knebøy: Det betaler seg i lengden…

Det å elske TV-spill er likevel ikke problemfritt. Det krever nemlig noe grunnleggende: «Willingly suspension of disbelief.» Enkelt forklart: Hvis du henger deg for mye opp i logiske brister i handlingen, vil hjernen sannsynligvis på ett eller annet tidspunkt implodere. Og her er det at logikknazisme blir et handikap. Som 100% logikknazi har jeg gang på gang tatt meg selv i å banne høyt. «Svarte faen, innerst inni vrengte helvete… Dette henger da virkelig ikke på greip?!» Og når målet er å komme seg videre til neste «checkpoint» i spillet er det en utrolig irriterende distraksjon. Det krever koordinasjon og konsentrasjon, og når den lille nazi-stemmen i bakhodet vræler «Marius! Nå tryner logikken igjen!» så blir det litt vel mye på engang. TV-spill schizofreni, utløst av et totalt fravær av logikk er ingen spøk. Tro meg. Jeg har selvfølgelig forsøkt å skru av dette indre behovet for logisk sammenheng. Jeg har bitt meg i leppa og svelget den ene logikk-kamelen etter den andre, men det uungåelige skjer alltid: Det blir for mye. Det koker over. Det neste steget i TV-spillenes evolusjon? Hvis jeg får ønsket mitt oppfylt: Troverdig logikk.

 

 

 

«I’m a heavily armed, ill-tempered heating-engineer who’s asking questions about the heating vents!» – Sam Fisher.

 

 

 

Logikk kan tryne på så mange måter, og hver gang det skjer så dør jeg litt innvendig. Sist min sjel døde litt, bit for bit, bilde for bilde så satt jeg og surra med «Splinter Cell: Conviction.» Og jeg jobba virkelig hardt med min «willingly suspension of disbelief». Steinhardt. At premisset for selve spillet er en smule optimistisk for å si det forsiktig, (en mann mot en hel etterretningsorganisasjon og ikke minst en hær av leiesoldater skal egenhendig forhindre et attentat på USAs president!) det kan jeg leve med. Irritasjonsmomentet som holdt på å drive meg til vannvidd var rett og slett motstandere som lirte av seg replikker som var enten:

Feig: Et definisjonsspørsmål.

1) Idiotiske.

2) Ulogiske.

3) Overflødige og opplagte.

For å gjøre det litt tydeligere hvor jeg vil, se for deg følgende: Du skal snike deg gjennom en flyplass. Det er deg mot en hel bråte tungt bevæpnede leiesoldater med egentlig bare ett ønske her i livet: De vil blåse huet av deg. Du sniker deg rundt, holder deg i gjemt i skyggene, og prøver egentlig bare å holde deg i live. Og geniene som leter etter deg? De roper trusler, fornærmelser og banneord. Høyt og tydelig. Smarte gutter, ikke sant? Hvis du leter en fyr som ikke vil bli funnet, og som på toppen av det hele er tungt bevæpnet, så er det vel ikke spesielt smart å annonsere til hele verden hvor du befinner deg, eller hva? Det er vel omtrent på nivå med å male en blink i panna, og som det ikke var nok… At motstanderne dine ikke er de skarpeste knivene i skuffa får være så som så, men hva med hva de faktisk presterer å lire av seg? Det må da gå an å forvente noe litt smartere enn feks:

«Come on out! You can’t hide forever!»

Dæggern sprute, du sier ikke det? Vel, logikken er det ingenting å si på. Før eller siden vil en av oss dø av sult, tørst eller alderdom. Hjertelig tusen takk for at du påpeker det smertefullt opplagte, bananhjerne! Har du flere gullkorn? «Vann er ganske vått» f.eks?

«Come on out! I know you’re here somewhere!»

No shit Sherlock. Selvfølgelig er jeg «somewhere». Alle levende organismer på planeten er «somewhere». Hvis du ikke er «somewhere» er du «nowhere», og den eneste måten å være «nowhere» på er å ikke eksistere. Så takk for at du anerkjenner min eksistens. Koselig, om enn en smule overflødig…

Hva sa du om morra mi, sa du?!

«I know you’re here! I can hear you crying!»

Nei det kan du ikke. Hvis du hadde gjort det, så hadde du funnet meg og skutt meg. Beklager, men det at jeg er i live motbeviser den påstanden glatt.

«You’re a chicken shit!»

Ok… Det er en av meg, det er 15-20 av dere… Er du sikker på at du har lyst til å diskutere mot?

«You’re only making it worse for yourself! Come on out!»

Ok… Jeg er alene på en flyplass. 15-20 tungt bevæpnede testosteronbomber leter etter meg med et dypt, brennende ønske om å skyte meg i fillebiter, og gi restene til bikkja. Forklar meg dette vær så snill; Hvordan kan denne situasjonen egentlig bli verre? Flis i fingeren? Sorry, men jeg godtar ikke resonnementet.

«Hiding from me is only gonna make things worse! Come on out!»

«Hiding from you» er det eneste som holder meg i live akkurat nå. Du trenger ikke en professorgrad i hverken logikk eller filosofi for å skjønne såpass. Dust.

«I don’t have time for this shit! Come on out!»

Ok… Det er faktisk jobben din. Så hvis du ikke har tid til å gjøre jobben din har du kanskje havnet på feil hylle her i livet. Vurdert noe annet? Førskolelærer?

«Come on out, while I’m still in a good mood! You hear me?!»

For det første: Ja jeg hører deg veldig godt, og vet du hva? Det gjør det bare lettere for meg å finne deg, Einstein. Takk for hjelpen. Og for det andre: Hvis dette er deg «in a good mood» vil jeg helst ikke tenke på hvordan du er når du blir litt uggen. PMS med det lille ekstra?

 

 

 

«He sent me to kill you before you killed him!» «Well, you should refund his money…» – Sam Fisher.

 

 

 

Nå er ikke semantikk det eneste stedet hvor TV-spill har en tendens til å tråkke ut i logikk-salaten. (Selv om jeg kunne ha fortsatt i det uendelige.)

Swing it, magistern!

Grunnleggende fysikk utsettes for stadige logiske overgrep. Det er bare å se på en av mine «favoritter», dobbelthoppet. Kort forklart; Du hopper rett opp i løse lufta. Midt i svevet tar du sats, og hopper en gang til. En gjenganger i mange TV-spill det der, og for all del, det er bare å forsøke. Ta sats, hopp opp og hopp en gang til mens du er i lufta. Rart at ikke høydehoppere har brukt den der, eller hva? Eller en annen høydare: Løping mot vegger. Kort forklart; Løp rett inn i en vegg. Istedet for å slå deg kraftig og gå rett i bakken så fortsetter du å løpe på stedet hvil. Og igjen; Det er bare å prøve. Ett lite tips dog; Ullsokker og nybonet linoleum anbefales. Det skal likevel sies at «Splinter Cell: Conviction» klarte å styre unna disse. Ikke verst. Men er det fritatt for fysiske logikk-glipper? Vel…

Hovedpersonen i «Splinter Cell», Sam Fisher er ifølge biografien, en topptrent livsfarlig borderline-sosiopatisk hemmelig agent i 50-årene. Så langt er jeg med. Jeg godtar det premisset.

Opp eller ned…?

Det jeg derimot sliter litt med er fingertuppene hans. Du har nemlig muligheten til å klatre opp vegger og henge etter gesimser. En mann på rundt regnet 80-85 kilo henger i en kant, kun holdt fast med fingertuppene, og han blir aldri sliten. Du kan i prinsippet henge så lenge du vil. Og igjen… Du må gjerne prøve. Klarer du mer enn 30 sekunder, gratulerer. Du er Spiderman. Hvorfor sitter du og spiller TV-spill? Du burde dra ut og bekjempe kriminalitet på heltid. «Den utrolige fingertuppmannen. He’s got the whole world in his hands! The world at the tips of his fingers!» eller noe i den duren. Beklager, men min «willingly suspension of disbelief» klarer bare ikke å tøyes så langt. Strikken ryker midtveis. Det hjelper selvfølgelig ikke at «Splinter Cell» har tatt med en annen logikk-brist som gjør litt vondt i hjernen: Eksploderende tønner.

Come on, come on, now touch me, baby…

At dine motstandere ikke er plagsomt smarte, det er vel godt etablert nå, eller hva? At de har torturert min indre logikknazi med utsagn som rett og slett går loddrett på snørra i møte med et snev av logisk sans er en ting. De er dumme. Jeg får vel bare akseptere såpass. Men hvor dum er det egentlig mulig å bli før evolusjonen rett og slett tupper deg på huet og ræva vekk fra eksistensen? Vel, skal jeg godta den interne logikken i «Splinter Cell» er det tydeligvis ingen grenser for denslags. Det er et poeng i dette spillet å ta dekning. Bak hushjørner, kasser, og egentlig hva som helst du kan gjemme deg bak. Tønner er selvfølgelig strategisk utplassert, og de kan være kjekke å dekke seg bak. Bortsett fra den eksploderende utgaven. Og siden de er malt SIGNALRØDE burde det jo være en smal sak å unngå, ikke sant? Vel, dine motstandere har tydeligvis ikke helt fått med seg dette.

Ja, du er dum. Deal with it.

«Gutter, vi må ta dekning. Hmmm… Hva med den signalrøde tønna som står strategisk plassert midt på gårdsplassen? Åh, kom igjen… Hva er det verste som kan skje? Han er vel ikke så feig at han skyter på den, er han vel?»

Jo, jeg er nok det. Beklager gutter, men evolusjonen luker ut de dummeste blant oss, og hvis du gjemmer deg bak en tønne pakket stappfull med eksplosiver, da er du rett og slett for dum til å forsvare din egen eksistens. Skyt en rød tønne, og se dine motstandere gå i lufta i en sky av blod og innvoller. Det er likevel ikke det dummeste. Motstandere som hører eksplosjonen løper bort for å se hva som skjedde, og gjør hva? Tar dekning bak (ta-daa…) flere signalrøde tønner. «For guds skyld! Ta dekning bak flere eksplosiver! Han er vel ikke så urettferdig at han prøver på det der igjen?» Sukk… Jo. Han er det. Darwinisme i praksis. Extinction of the really, really stupid.

 

 

 

«Can you give me a reason why the world wouldn’t be a better place without you? No? Didn’t think so…» – Sam Fisher.

 

 

 

Så er «Splinter Cell» det eneste spillet som plager min indre logikk-nazi gjennomgående? Slett ikke. Det har vært mange overtramp opp igjennom.

Tøffere enn toget!

«Fable II» var et annet spill hvor det ble litt vondt innimellom å henge med på resonnementene som ble servert. En av oppgavene i det spillet var å redde medmennesker som hadde blitt tatt til fange av slavehandlere. En nobel og fin oppgave det. Bare et problem: De du redder er rett og slett idioter.

«They took me aginst my will! Help!»

Selvfølgelig tok de deg «mot din vilje». Hvis du ikke har skjønt det ennå, det er faktisk selve konseptet med slaveri. Ingen har noen gang kommet bort til en person og sagt «Unnskyld, men har du noen gang vurdert en karriere som slave?»

«I wasn’t born to be a slave! Help me!»

Nei, du har faktisk rett i det. Du er ikke født til å være slave. Godt observert. Men betyr det utsagnet at det finnes mennesker som er det? Hva er det som gjør at kun du i hele verden er den eneste som ikke er født med «slavegenet»? Dust.

«Fable II» hadde likevel det som for meg var kanskje det verste logiske overtrampet jeg hittil har sett. Premisset (som jeg lot passere med nød) var egentlig greit nok:

Forsiktig med hva du ønsker deg…

En kjip adelig fjert som drømmer om verdensherredømme dreper søstera di og forsøker å drepe deg. Din jobb er å hindre duden, og å hevne søstera di i samme slengen. Hittil er premisset greit nok. Men som i alle dramaer; Det er ikke nok. For å oppsummere skurkens overtramp i «Fable II»:  Han dreper søstera di, og forsøker å drepe deg. Senere i spillet putter han deg i fengsel og stjeler 10 år av livet ditt, mens du utsettes for tortur og overgrep. Når du endelig klarer å rømme betaler han en gjeng med landeveisrøvere gode penger for å ta deg av dage. Så kommer klimakset hvor han først forteller deg at han har drept ektefellen og barna dine. Så skyter han bikkja di (!), og så skyter han deg. Igjen. På mirakuløst vis overlever du, og får omsider muligheten til å konfrontere skurken.  Og hva skjer?

Du ba om det…

Skurken føler seg urettferdig behandlet. Så hvis jeg har skjønt dette riktig… Du får en mulighet til å drepe skurken, mens skurken har hatt 4, og tro meg; Han har virkelig jobba med saken. Hvem er det egentlig som har blitt urettferdig behandla her? Det er kanskje derfor det føles så deilig å ta skurken av dage i «Fable II». Han er hverken skremmende, ond eller farlig, men dum. Ærlig talt, det må da gå an å forvente et lite fnugg av selvinnsikt. Selv hos en TV-spill skurk. Det er nemlig det TV-spill dessverre altfor ofte koker ned til: Uansett hvor mye jobb som er lagt ned i å gjøre det realistisk, det dukker alltid opp en logisk brist som blir tung å svelge. Logikknazismen sparker inn, og føles som et handikap. Om jeg bare kunne skru av og nyte øyeblikket…

 

 

«Do you like my new knife? I’ve been using it quite a lot lately… I wonder if it’s still sharp…?» – Sam Fisher.

 

 

Så spørsmålet blir vel dette: Hvis logikknazisme ødelegger så mye for meg, hvorfor gidder jeg å spille TV-spill?

Things are about to get weird…

Godt spørsmål. Og tro meg, etter «Splinter Cell: Conviction» ble det spørsmålet tydeligere enn noensinne. Det var så mye å henge seg opp i. Ordbruken til mine motstandere, det ble direkte smertefullt etterhvert.

«You’re dead now, bitch!»

Unnskyld meg, men det er jeg da vel ikke? Jeg sitter her godt gjemt og lever i beste velgående, jeg. Å si at jeg er død vil ikke på magisk vis ta livet av meg. Selv om det sikkert kunne ha vært innmari kjekt.

«You’re dead, you hear me?! DEAD!!»

Nei. Med fare for å gjenta meg selv; Jeg lever i beste velgående. Men fint at du skriker så høyt. Det gjør det mye lettere for meg å finne deg. Du dreper fortsatt ingen med å rope «du er død». Det funker ikke sånn.

«I can do this all day long, asshole!»

Åh? Siden det er jobben din er ikke det veldig overraskende dog. Det er forsåvidt greit å vite at du møter kvalifikasjonene til en «henchman», men siden skurken ansatte deg i utgangspunktet hadde jeg en mistanke om det allerede.

Male bonding. Eller noe lignende…

Og likevel elsker jeg denne kunstformen. Det er vel noe i det at du skal angripe og analysere det du elsker høyest med nådeløs, analytisk presisjon. Sett det i et skikkelig kritisk søkelys. Slipp lufta ut av ballongen og se om den fortsatt svever. Vi snakker tross alt om en kunstform som baserer seg på eskapisme. Det er snakk om urealistisk virkelighetsflukt, og da hoppes det ofte bukk over en del av virkelighetens premisser. Skulle man ha lagd et TV-spill som var skikkelig realistisk, hva hadde man egentlig endt opp med? Vel her er det på tide å bli litt brutal og ærlig. I mitt tilfelle ville det vel ha blitt noe sånt som «The Marius Aanonlie Simulated Experience». Og premisset for et slikt spill? Vel… For å tegne opp et slags handlingsforløp…

Forbered deg på å bli belært…

«Oslo 2012… Norge er i en situasjon som… Ok, face it, det har ikke forandret seg nevneverdig. Innbyggerne er fortsatt ikke de skarpeste knivene i skuffa, muslimer blir fortsatt ansett som en trussel mot det iboende Norske, og dagene går stort sett med til å sutre over de høye bensinprisene. Du spiller Marius. En nesten 40 år gammel singel revmatiker. Innbitt skeptiker med en ganske svart sans for humor. Spillet begynner på Oslos østkant en Augustdag. Sommeren har vært preget av svært ustabilt vær, noe Marius kjenner VELDIG godt på gikta. Din første oppgave er å trosse ganske ubehagelige smerter, stive ledd og et snev av giktfeber, komme deg ut av senga og inn i dusjen, slik at smertene avtar litt. Så er det inn på kjøkkenet for å sette på et par kopper kaffe slik at du kan starte dagen med en kaffe og en røyk.

Hode, skulder, kne og tå…

 Neste oppgave er å ta på seg presentable klær. Og tro meg, med knær og skuldre som er stive og verker må du bli kreativ. Her er «banne-høyt-knappen» et viktig hjelpemiddel. Den gjør ikke oppgaven lettere, men den har en slags overfladisk terapeutisk effekt. Når dette er unnagjort er det på tide å sjekke nyhetsoverskriftene. Har Norge blitt en smartere nasjon? Har bevissthetsskiftet slått inn, og skapt en nasjon med genier? Ikke det? Huff da. Verden er like dum som den var i går? Da kan du like gjerne dra på jobb, hvor en ny bøling med ungdommer venter for å fortelle deg hvor mye de skjønner, og hvor lite du skjønner. Etter dette…»

Jeg stopper der. Eskapisme kommer ikke til å redde verden, men vet du hva? Av og til føles det likevel ganske deilig. Mitt brennende ønske om mer logikk i TV-spill er vel et to-egget sverd. Et typisk øyeblikk hvor jeg kanskje bør være forsiktig med hva jeg ønsker meg. Jeg ønsker meg tydeligvis realistisk eskapisme, og hvis virkelighetsflukt blir virkelig, da har jeg vel egentlig bæsja ganske veggimellom på leggen, eller hva? Min indre logikknazi får vel fortsette å lide i stillhet…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Nødvendig tull og tøys., Personlig rant., Tull og tøys. | 4 kommentarer

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.