Personlig ståsted

Kvinner & Klær.


 

 

 

Bombs are flying …

 

 

… people are dying. Children are crying, and politicians are lying too … Cancer is killing, Texaco’s spilling … The whole world’s gone to hell but how are you?

Jeg har det ikke så verst jeg. Livet kunne sikkert vært bedre, men det kunne og ha vært så jævlig mye verre. Og uansett hvor ille ting kan bli, er det en ting ingen kan ta fra meg: Jeg er mann. Og hvorfor det er fett? Først og fremst fordi jeg slipper å måtte forholde meg til en ting. En evig kilde til konflikt som tydeligvis skal bli den «store greia» som vil definere denne generasjonen. (Akkurat slik den definerte de fleste som kom før.) Rasisme? Atomkrig? Pfffft! MYE viktigere enn som så. Den evinnelige krangelen om hva kvinner egentlig skal få lov til å ha på seg. Eller ikke.

 

 

Gudskjelov.

Gudskjelov.

 

 

MOOBIES!

MOOBIES!

Japp, burkinien dukka opp, og skapte en ny konflikt. Eller vent nå litt … Sa jeg «ny»? En «konflikt» basert på hva kvinner skal få lov til å ha på seg på stranda … Har jeg ikke sett det før? Det eneste «nye» i denne «konflikten» er egentlig dette: Etter å ha nektet kvinner å kle av seg i gud vet hvor mange hundre år, skal de nå nektes å kle på seg. Frankrike innførte et forbud mot «burkinien», tvang kvinner til å ta den av seg på stranda, og for å gjøre såpeoperaen komplett, nå er burkiniforbudet opphevet. Japp. Den tåpeligste såpeoperaen jeg har sett på en stund, «Le’ Burkinigate And Other Furry Animals», eller noe i den duren, har tatt en foreløpig pause, og hva inspirerte dette egentlig ganske udramatiske makkverket? (Det er jo ikke akkurat Shakespeare, eller hva?) Jo … (Triggeralarm!)

 

 

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

 

Joda. Vi er truet kan skjønne. Av noe som for meg egentlig ser mest ut som en relativt komfortabel pyjamas. Og det eneste spørsmålet jeg sitter med er dette: Hadde noen i det hele tatt leet på et øyelokk hvis en mann hadde gått på stranda iført noe lignende?

 

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

 

Fremskrittpartiets Aina Stenersen ser tydeligvis forskjellen bedre enn meg, og mente Norge bør gjøre som Frankrike, (Selv om Frankrike har kommet på bedre tanker) og forby burkinien på norske strender. Dette med argumentet «Jeg mener burkini absolutt bør være forbudt på strender i Norge. Forbudet mot burkini i Frankrike ble innført som en reaksjon på terrorangrepet i Nice. Jeg synes det er flott at politiet følger opp.» Og no offence kjære Aina, men HVA I SVARTE FAEN VAR DET JEG NETTOPP LESTE?!
Enten konkluderer du med at terrorangrepet i Nice ble utløst av at kvinner ikke går lettkledde nok på stranda, ellers er konklusjonen din at det mest effektive våpenet mot terror i 2016, er å tvinge kvinner til å kle av seg. Uansett hvilken du velger, ingen av alternativene får deg til å fremstå som det best kokte egget i bollen.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Det praktiske utfallet av Ainas resonnement kunne likevel ha vært interessant å teste i praksis. La oss ta følgende scenario: Aina Stenersen er på stranda iført en bikini og nyter finværet. En politimann kommer bort og rister på hodet.
«Beklager frue, men bikinien må av. Fra i dag av må kvinner gå nakne på stranda. Det er for å forhindre terror, må skjønne.»
Hvis jeg følger Ainas logikk, skal dette være helt uproblematisk. Likevel kan jeg tenke meg at Aina vil få noen problemer med å følge dette resonnementet og kanskje respondere med … tja …
«Hvordan kan terror forhindres med at jeg kler meg naken?!»
Politimannen ser litt brydd ut.
«Jeg vet ikke skal jeg være ærlig, men loven er nå engang vedtatt. Ei dame fra FrP som fikk den trumfa igjennom. Aina … et eller annet. Uansett, av med klærne dama!»
Kan vi alle i det minste være enige i at dette er et scenario hvor de aller fleste er i stand til å se absurditeten i tankegangen? Og likevel, dette er virkeligheten. Dette er Norge 2016. Dette er noe vi tydeligvis syns det er viktig å bruke tid på. Klær. Hva er innafor og hva er uakseptabelt. Flere tusen år med evolusjon ledet oss fram til en krigstilstand, basert på … klær. Da jeg leste «Gullivers Travels» som ung mann på 80-tallet, lo jeg meg ihjel av at en krig ble utløst av at to nasjoner ikke klarte å bli enige om hvilken ende et kokt egg skulle åpnes i. Nå … skjønner jeg at Jonathan Swift forsto menneskeheten altfor godt. Han så oss for det vi er: Patetiske, sytete, kverulante dødskranglefanter med ALTFOR mye fritid.

 

 

I’m so sorry, Mr.Cripple …

 
… but I just can’t feel too bad for you right now. Because I’m feeling so insanely super … That even the fact that you can’t walk can’t bring me down.

(Han glemte blunkesmilefjes!)

(Han glemte blunkesmilefjes!)

Joda, vår utvikling som art er et interessant skue. Det hele handler om å overkomme hindringer. Ingen hindringer, ingen utvikling. Kan ikke bære tunge lass? Finn opp hjulet. Kan ikke drepe byttedyr med bare hendene? Finn opp spydet. Etterhvert som pelsen ramler av, og vi fryser ihjel når temperaturen synker? Skjær huden av byttedyra og tre den rundt kroppen. Forløperen til det som senere skulle bli … klær. En kan jo lure … Når dukka den første kritikeren av klær opp? «Mammutkåpe og selskinnsstøvler? Å kjære vene … Det er bare SÅ 10 000 f.kr.!» Uansett, å kle seg i døde dyr var enkelt og greit en måte å overleve på. Enkle tider egentlig. Oppgavene var greit definerte. Spis, kle deg, former deg. Etterhvert som vi utviklet oss fant vi likevel ut at dette var for enkelt. Vi trengte noe å henge oss opp i. Og hva fant vi? Kvinnetisser var annerledes enn mannetisser, og på toppen av alt har disse skapningene, disse «kvinnene» noen merkelige utvekster på overkroppen vi ikke helt skjønner, vi skjønner bare at vi liker dem. Og derfor … må vi slå i bordet, og fortelle disse «kvinnene» hvilke døde dyr det er akseptabelt å tre rundt kroppen, og ikke minst hvordan! Og her kommer det punktet i vår utvikling hvor … alt ble komplisert. Å være kvinne og å skulle kle seg på «samfunnets» premisser … Det blir aldri «riktig». Kler du deg i for mye er du undertrykt, kler du deg i for lite er du «løssluppen» og inviterer til voldtekt. Kan noen menn der ute med hånda på hjertet si at de noen gang har følt dette dilemmaet på kroppen?

 

(Badum-tsj!)

(Badum-tsj!)

 

Au. Au. AU!!

Au. Au. AU!!

Vår historie (hvis vi ønsker å se på den) lærer oss en ting: Kvinner har blitt utsatt for ganske skrekkelige ting hva «akseptable kles og skjønnhetsidealer» angår. En kan nevne vepsetaljen, snørte føtter, hudkremer som inneholdt bly som skulle gjøre deg bleik nok, og for å se på vår nåtid, hva med høyhælte sko? Ikke for å være kjip, men foten din er IKKE konstruert for å spasere i en slik vinkel. Likevel ble den høyhælte skoa et symbol på «femininitet», faktisk så til de grader at «kvinner i komfortable» sko ble en eufenisme for lesbiske kvinner. Liker du ikke å gå i høye hæler er du tydeligvis en flatbankende mannehater eller noe i den duren. Kanskje gå med et skilt rundt halsen hvis du har andre grunner? «Ikke lesbisk, bare revmatiker med dårlige ankler.» f.eks.? Hva? Du mener det burde være unødvendig? Jeg er helt enig. Ikke si det til meg. Si det til de som tydeligvis etter gud vet hvor mange år med dette pisset fortsatt syns det er helt innafor å skulle diktere hva kvinner går kledd i, kun basert på … Hva DE syns er akseptabelt. Resultatet av dette er at kvinner tilbringer hele livet med å prøve å tilpasse seg andres normer og sedvaner, uten å få lov til å utvikle sine egne, og personlig syns jeg det er temmelig forkastelig. Men mange der ute er uenige med meg i det tydeligvis. Aina Stenersen blant annet. Som sitter i et «liberalistisk parti», som skal forsvare vår «frihet». Eller for å oversette: KUN den «friheten» Aina syns er akseptabel. Hvis ikke skal det tvang til. Det er frihetsforkjemperen sin det!

 

 

I’m feeling super …

 

 

… no nothing bugs me. Everything is super when you’re … Don’t you think I look cute in this hat?

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker ...

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker …

Så … Hvor står egentlig unge Aanonlie hva «burkinigate» angår? For å svare veldig enkelt: Her. Trygt plassert i en enkel overbevisning: INGEN har noen som helst rett til å diktere hva andre skal kle seg i. Så lenge det er innafor lovverkets og anstendighetens premisser. Hva jeg mener med det? Tja … Hvis du oppsøker et jødisk tempel med en swastika på arma, så vil jeg nok syns det er helt greit at du bortvises. Hvis du oppsøker en barnehage splitter naken, blir det litt vrient for meg å forsvare din «frihet». Men hvis du har på deg en heldekkende drakt på stranda? Jeg har ikke noe med det. Ikke bryter du med hva som regnes som «anstendig», snarere tvert imot, og ikke bryter du (hittil ihvertfall!) noen lover. Kle deg i hva faen du vil. Jeg har faktisk ikke noe med det uansett. Og ikke vil jeg ha det heller. For å være helt dønn ærlig: Hvis jeg skulle diktert hva som er akseptabelt eller ikke på en strand, ville jeg ha gjort noe som hittil i vår historie har vært fullstendig uhørt: Jeg ville gått løs på gutta.

VRÆÆÆL! MY EYES!

VRÆÆÆL! MY EYES!

Vi har sluppet billig hittil. Vi har stilt vanvittige krav til kvinner, og aldri måttet møte disse kravene selv. Og fra et rent estetisk ståsted; Hvorfor burde vi ikke det da? Hvis vi syns det er helt greit å diktere andre, da må vi vel tåle en del krav selv?

Kravene jeg stiller er (i likhet med andre «samfunnsdebattanter») KUN basert på hva jeg syns er greit. Hva jeg liker. Og det første kravet er at menn over 40 må dekke til overkroppen. Sorry, men hengende mannebryst er nasty. Det andre som ryker er speedoen. Beklager, men å se gubbetestikler som sprenger mot et altfor tynt lag med tekstil, fyttigrisen. Det er som å se den siste kalkunen hengende i vinduet hos slakteren på lille julaften. ÆSJ!

«Men Marius da … Du syns ikke dette er å presse dine preferanser over på andre? At dette gjør deg like ille som de du kritiserer?» Well thank you, Captain Obvious! Hvis jeg hadde gått ut i samfunnsdebatten og stilt disse krava i ramme alvor, ville mange ha protestert. Og mange av de som protesterte ville ha vært de samme som … Syns det er helt greit at kvinner skal nektes å gå på stranda i en «burkini». Og det tristeste? De kommer aldri til å se den logiske bristen i det. Ikke om den så biter de i ræva, og vræler «JEG ER EN LOGISK BRIST!» Evolusjon er en langsom prosess, og noen blir dessverre etterlatt. Hvil i fred.

 

 

I serien "ting jeg gjerne skulle sluppet å se" ...

I serien «ting jeg gjerne skulle sluppet å se» …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

So I sing, sing, sing … Dingalingaling.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

The League Of All Too Ordinary Gentlemen.


 

 

 

Han er en jævel på ... cosplay?

Han er en jævel på … cosplay?

 

 

 

Det skjedde noe i vårt århundre som var UMULIG å forutse på 80 og 90 tallet: Filmer basert på gamle superhelt tegneserier ble kule igjen. Joda, de 2 første «Batman» filmene med Michael Keaton var ganske kule, men husker virkelig ingen hvor jævlig det var ellers? Joel Schumachers visuelle voldtekt av «Batman»? «Spawn»? «Superman III» og ikke minst «IV»?! Alec Baldwin i «The Shadow»?! Herregud, SHAQUILLE O’NEAL I «STEEL»?!? (Gud bedre, de dro selveste Richard Roundtree a.ka. «Shaft» ned i søla med den!)

Det slo nesten aldri feil. Enten ble det et campy bad-taste party hvor de fleste så ut som om de hadde rømt fra Melodi Grand Prix, eller så ble det så påtatt «mørkt og forstyrret», at de fleste ble parodier på fjortisemoer med en egen tumblr-blogg. Blærgh. Men så kom «X-Men». «Spiderman». Christopher Nolan gjorde «Batman» kul igjen. «Avengers» traff balansen som ei kule. Livet ble verdt å leve for en tegneserienerd igjen. En del feilskjær (*HOSTHOSTCATWOMANHOST!*) ble det, men jevnt over: Nerdvana. Men likevel er det en ting jeg lurer på … Hva med alle «superheltene» som lever blant oss med «krefter» som kanskje ikke er så imponerende? Hvem jeg snakker om? La oss starte med … Tja …

 

 

Panser Rasismo Man.

 

 

Booooh! Go home!

Booooh! Go home!

«Allerede som ung mann visste Whitey Powers at han var annerledes. Hver gang han så noen med en bittelitt mørkere hudfarge enn seg selv … Følte han et ubehag. En dag kom han over bloggen til Varg Vikernes, og innså sin skjebne … Whitey Powers døde den dagen, og … Panser Rasismo Man var født! En mann med en misjon … Å spre tilbakestående hat på den mektigste slagmarken noensinne … Internett!»

Styrker: En blind fanatisk klokketro på sin egen «rases» fortreffelighet, og ikke minst en enestående evne til å ikke skjønne at «rase» er et meningsløst begrep i våre dager, da vi alle bare er mennesker. En egentlig ganske oppskrytt art. Og en forbløffende egenskap til å ikke klare å innse et av de mest grunnleggende prinsippene i elementær evolusjonsbiologi: Genetisk diversitet er et gode.

Svakheter: En ENESTÅENDE evne til å ty til ad-hominems når «argumentasjonen» tryner, noe som skjer … forbløffende ofte. Dette resulterer i at Panser Rasismo Man alltid ender opp med å bli ledd ut av sin erkenemesis: Sunn fornuft. Panser Rasismo Mans evne til å forlate enhver sivilisert diskusjon i sinne har som et resultat blitt regelen, og ikke unntaket, noe som gjør hans «misjon» en smule … vrien.

Om Panser Rasismo Man har oppnådd noe? Han har … Nei. Men i det minste har han … Ikke det, nei. Men hva med den gangen han … Å faen. Stemmer det. Men en ting kan ingen ta fra ham! Den gangen han … Ok, trenger jeg virkelig å forklare hvor dette ender?

«Wherever people with a slightly different ethnicity roams free … You will encounter the AWESOME powers of … PANSER RASISMO MAN! And then you will … Uh … Laugh your ass off and go home. Rated «H» for «hateridden». COMING THIS SUMMER!» Så Warner Bros. … Lyst på en ny «blockbuster»?

 

 

No Filter Brain Girl.

 

 

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

Ja jeg rappa beltet til Hulk Hogan. HVA MED DET?!

«Allerede som ung pike opplevde Beth Butthurt noe hun ikke helt forsto. Et pussig fenomen som verden rundt henne ikke kunne begynne å se konsekvensene av … Beth ble personlig støtt av absolutt alt. ALT! Hun kunne se en film, og plutselig bli RASENDE, fordi budskapet føltes som et grusomt angrep på henne personlig, og alt hun trodde på! At filmens regissør, manusforfattere og produsenter aldri hadde møtt henne, hadde av en eller annen grunn INGENTING med saken å gjøre, dette handlet om henne, og KUN HENNE! AAARGH! Etterhvert skjønte Beth at verden var ute etter å ta henne. (Selv om 99% av verdens befolkning ikke ante hvem hun var.) Hun tok med seg denne overbevisningen til den mektigste slagmarken av de alle … Internett! Og … No Filter Brain Girl var født!»

Styrker: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne.

Svakheter: Kan gråte hysterisk på kommando, og følge opp med RASENDE tirader skrevet usammenhengende med capslock tasten fastlimt i «on» innstillingen. En ENESTÅENDE evne til å ta de mest obskure referanser og hendelser, kna de godt i sitt eget hode, og på magisk vis få alt til å handle om henne. Og ikke minst; Hennes «styrker» can copypastes inn under «svakheter». Rart det der.

«You thought you could say anything? Have a conversation with your friends? Not when No Filter Brain Girl is around! Because whatever you discuss … It’s about her. The fucking center of the bloody universe. Rated «R» for «retarded». Coming soon!» Joda, Paramount … Ring meg, så snakkes vi.

 

 

The Gender Bender Offender.

 

 

Den neste som påpeker homoerotiske overtoner, får en smekk på lanken!

Homoerotiske overtoner?! Kom ikke her!

«Allerede da han var ung ble Morty Machismo klar over et noget eiendommelig personlighetstrekk … Han kunne se vold, drap og grufulle overgrep i media uten å lee på øyelokket, men hvis en mann kledde seg i noe som teknisk sett kunne defineres som «dameklær», ble han rasende. Dette raseriet vokste med årene. Det ble et hat mot det Morty følte var et svik mot de tradisjonelle kjønnsrollene som var så klart definerte da han vokste opp på 80 og 90 tallet. Da menn ikke bare var «menn», men «MEHEYNN!» Arnold Schwarzenegger? MAHAYN! Dolph Lundgren? MAHAYN! Sigourney Weaver? Uh … Ok, MAHAYN! Til Mortys store fortvilelse ble kjønnsgrensene visket ut etterhvert, og en del ord dukket opp som fylte ham med smerte. «Transseksualitet». «Metroseksualitet». «Tredimensjonale menn med et følelsesregister». «Tredimensjonale kvinner med meninger, og evne til å handle». Hva faen skjedde?! Hvor ble det av MEHEYNNENE som ikke drev og «følte» alt mulig, men bare gjorde MAHAYNLIGE ting? (Hvor de homoerotiske overtonene sto i kø, men det snakker vi ikke om, fordi vi er MEHEYNN!) Morty følte seg ikke hjemme i verden lengre, og døde. Og ble gjenfødt som … The Gender Bender Offender! Mannen som … blir kronisk støtt av at den hvite heteroseksuelle mannen ikke særbehandles av samfunnet lengre.»

Styrker: Evnen til å være den eneste i hele verden som fullt ut forstår hva som egentlig definerer en «mann».

Svakheter: En manglende evne til å formidle denne kunnskapen uten å ty til skjellsord, trusler eller regelrett stalking av meningsmotstandere.

«Remember the good old days when men did manly things, like hang out in dank caves, put on mascara and dress up in leather? Without anyone noticing how incredibly gay it looked? The Gender Bender Offender remembers, and this summer … He will remind you all! Rated «CG» for «Closeted Gay». Coming soon!» Hva sier dere Fox? Høres det interessant ut?

 

 

Optimismus Prime.

 

 

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så ...

Hvis jeg bare stirrer tomt ut i lufta lenge nok, så skjer det vel … noe?!

«Billy Blank oppdaga tidlig at livet var tøft. Så tøft at det ble jævla slitsomt å forholde seg til. Til slutt gadd han ikke prøve lengre, og … Optimismus Prime ble født. En mann som … sitter på ræva, og venter på at alt skal ordne seg automatisk, med sin udødelige catchphrase; «Det ordner seg for snille gutter.» Optimismus er overbevist om en ting: Bare han ønsker det sterkt nok, vil «universet» ordne opp. Eller «Gud». Eller «Satan». Ok, hvem som helst han tror på, kun basert på dagsformen. På plussiden … så er han fin på håret.»

Styrker: Blind optimisme.

Svakheter: Blind optimisme.

«In a dark world, there is one glimmer of light. The moronic, blank empty stare of … Optimismus Prime! You will laugh, you will groan, and then you will … Ok, you’ll probably want to punch the whiny turd in the balls. And so do we. But for some reason we don’t. Rated «WB» for «whining bitch». Coming soon.» Virker ikke dette fett, så … Ok, jeg har ikke all verdens tro på denne skal jeg være helt ærlig.

 

 

The Anti Vaccinado Bitch.

 

 

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

(Ok, det ser sikkert fett ut, men kløfta blir ganske klam etterhvert. Faens lateks!)

«Etter å ha blitt sluppet i gulvet med hodet først som baby, fikk Brianna Bollockbrain en åpenbaring. Folk … lever for lenge. Og hvem har skylda?! DEN FORPULTE VAKSINEINDUSTRIEN! HVORDAN VÅGER DE Å … blant annet forhindre at barn verden over slipper å … tilbringe barndommen sin i en jernlunge …? DETALJER! Bevæpnet med et irrasjonellt sinne, og en søkemotor med direktelink til de mest tilbakestående nettstedene det mektige internettet kan by på, strider hun til verket, og … Går på trynet. Spektakulært, vel og merke. The Anti Vaccinado Bitch vil tilbake til de gode gamle dager, da folk levde «i pakt med naturen», og … daua i 30 års alderen. Livet er en gave, og du ønsker å ivareta den på best mulig måte? Ikke hvis The Anti Vaccinado Bitch får et ord med i laget! Yippiee-ki-yay, motherfuckers!»

Styrker: Egentlig ikke.

Svakheter: Virkeligheten.

«Tired of all those pesky annoying children growing up healthy and sound? No? Really? Well, The Anti Vaccinado Bitch is, and this summer she is … acting like total doofus on the internet. Watch when a slightly mentally challenged bitch proves why antivaccers makes you want to give up on humanity all together. Rated «RC» for «reality challenged». Coming soon!» Ok, Marvel og DC … Drit i denne.

 

 

The Weed Whacker.

 

 

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

Jeg skifta navn etter å ha lagd drakta, ok?!

«Som tenåring fikk Seamus Stoner smaken på cannabis. Det smakte godt. Dritgodt. Så godt at å forbli god og stein virka ganske digg. Etterhvert fikk Seamus en ide. Hva om cannabis kurerte kreft? Grønn stær? Tenk om … dette kunne bli kraftige argumenter for å avkriminalisere cannabis? (At argumentene for at cannabis ikke skal avkriminaliseres egentlig er temmelig tynne, det … fikk han ikke med seg. Litt for stein.) Seamus fikk et kall. En misjon! Og Captain Cannabis var født. For så å skifte navn til … The Weed Whacker! (Det har en bedre klang. Men å lage en ny drakt? For mye jobb. Her skal det røykes! Ikke sys!) Bevæpnet med et temmelig fårete smil, en evne til å le av ting som egentlig ikke er særlig morsomme, og ikke minst sin trofaste Bong Of Thruth, raser han rundt på internettet, og prøver å overbevise verden om at tjall er knall. Det kan brukes til alt! Kjønnsvorter? Røyk ei bønne! Kreft? Grønn stær? Benskjørhet? Angst? Impotens? Marihuana løser det helt sikkert. Om det kan dokumenteres? Ikke spør The Weed Whacker. Han er opptatt med å … røyke seg god og skeiv. Dave’s not here, man …!»

Styrker: En hel drøss. I sitt eget hode i det minste.

Svakheter: Dagslys, tidsfrister, ansvar og forpliktelser.

«In a world he never quite understood, Seamus got high. Then he got high again. And again. And again. And again. Until his brain left his body and he became … THE WEED WHACKER! A man with a vision. A calling. A task. A task he will never complete, because … he’s stoned off his ass. Rated «C» for «confusing». Coming soon!» Hmmm …  Joda, det kan sikkert pushes som en familiefilm. En … lettere forvirrende familiefilm.

 

 

Ambiguous Man.

 

 

"Det er en måte å se det på, men ..."

«Det er en måte å se det på, men …»

«Allerede som barn hadde Roger Reality et problem. Det var så vanskelig å danne seg en mening om noe, siden de fleste temaer har flere nyanser enn svart og hvit. Gråsoner, mann! GRÅSONER! I en verden hvor flere og flere krever enkle svar på temaer og problemstillinger som ikke har noen, finner vi … Ambiguous Man. Mannen som syns nyanser er verdt å ta hensyn til. Mannen som blir sliten når kompliserte konsepter fordummes ned til platte one linere, for å tekkes minste felles multiplum. Mannen som drives av en ting: Det desperate savnet etter den nyanserte samfunnsdebatten. Mannen som … skrev dette tåpelige blogginnlegget. Hans største ønske? At folk driter i sine «ideologier» og istedet bruker tid og energi på å komme til bunns i hva som egentlig utgjør en problemstilling.»

Styrker: Nei.

Svakheter: En stadig større trang til å oppgi menneskeheten, og bosette seg i en hule.

«This summer … Prepare to see a man shake his head in dismay, as the public debate becomes dumber … And dumber … And dumber. Watch as he facepalms, and leaves the discussion with his immortal catchphrase; «You stupid, fucking wankers!» Watch as he sees the world argue against itself, without resolving anything. Join him as he … goes to Nepal, where he decides to live the reminder of his life as a goat. Rated «D» for «dystopic». Coming soon!» Jeg vet ikke jeg … Enkelte ting er kanskje for deprimerende å dele med verden. Drit og dra.

 

 

"USE THE FORKS, LUKE!"

«USE THE FORKS, LUKE!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– The imperfect is alive.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted | Legg igjen en kommentar

Filmer jeg liker som de fleste hater.


 

 

*Klump i halsen!*

*Klump i halsen!*

 

Si meg … Har du noensinne opplevd å høre en gruppe slenge dritt om en film, ledd seg ihjel av handling som ikke henger på greip, skuespillere med like mye innlevelse som en tallerken grøt, men likevel hatt lyst til å si «Joa, men jeg … liker den likevel!»? Dette har skjedd meg en del, og konklusjonen er enkel: Jeg har skrekkelig dårlig smak. Forferdelig smak. Smaken er som baken, og min … Lukter slett ikke bra. Så dette er mine «guilty pleasures», og bare så det er sagt: Jeg føler meg ikke «guilty». Ikke i nærheten engang.

 

 

1. Star Trek: Nemesis.

 

 

"Bane? Hva faen gjør du på et romskip?!"

«Bane? Hva faen gjør du på et romskip?!»

Star Trek fans HATER denne filmen ganske intenst, og jeg er kjetteren som sier «Men … hva er det som gjør denne så skrekkelig da?» Star Trek: The Next Generation fikk ikke så mange filmer, og at denne skulle bli hatobjekt #1 for hærskarer av Trekkies i sine mødres kjellere verden over, syns jeg fortsatt er forbløffende.
Lang historie kort; Jean Luc Picard a.ka. Patrick Stewart må bekjempe sin yngre klone, Shinzon a.ka. Tom Hardy. (Han som spilte «Bane» i «Batman: The Dark Knight Rises».) Masse drama, helt grei action, og selve rosinen i pølsa: Data a.ka. Brent Spiner DØR OMSIDER! (Jeg HATER den karakteren!) Og selv om «Nemesis» ikke er på høyde med hverken «First Contact», «The Undiscovered Country» eller «Wrath Of Khan», den måker gølvet med «The Motion Picture», «The Final Frontier», «Generations» eller den kanskje verste med The Next Generation, «Insurrection». At Trekkies hater «Nemesis» men tydeligvis syns at «Insurrection» (med en smeltende F.Murray Abraham som vræler i uoverbevisende falsett) er helt innafor, er for meg et mysterium. Men vil du se hodet til en ekte Trekkie eksplodere, tre enkle ord: «I like Nemesis.» Om det er verdt det? Neppe. Trekkies er som herpes. Det er ikke sjarmerende veldig lenge. Akk ja.

 

 

2. X-Men: The Last Stand.

 

 

Schnikt!

Schnikt!

Oh boy. Jeg oppdaga X-Men da jeg var 11. Og det var magisk. Så da filmene kom, var jeg helt i 100. De to første sparka rumpe, og da nr.3, «X-Men: The Last Stand» ble annonsert fikk min indre nerd en liten orgasme. Nr.3 skulle bli filmen som nesten tok livet av serien. Så hata ble den, at hele handlingen ble fjernet fra serien, (i likhet med «X-Men Origins: Wolverine») via det magiske trylletrikset «X-Men: Days Of Future Past». (Ja. De hata filmen så jævlig, at de dro tilbake i tid, og drepte plottet! Og dæven … Det krever et ganske intenst hat!) Og igjen … Jeg ser litt beskjemmet ned og hvisker nesten ubemerket … «Jeg syns den faktisk er ganske kul jeg …» Hvorfor? Tja …
X-Men: The Last Stands åpningsscener. Ok, den med Magneto og Professor X er ikke all verden, men «The Fastball Special» i «The Danger Room» og ikke minst en MEGET ung Warren Worthington III, a.ka. Angel som i ren skrekk forsøker å skjære av seg vingene? Det gikk innpå meg.

X-Men: The Last Stand drepte Cyclops og Professor X. Og uansett hva man måtte synes om det; Det gjorde inntrykk. Famke Janssen spilte en kav hakke sprø Jean Grey som ender opp spiddet på klørne til Wolverine, igjen det gikk inn på meg, og på toppen av det hele blir Magneto tvangskurert av The beast og Wolverine! Men den egentlige grunnen til at jeg ender opp med å like den mest hatede filmen i serien? En enkel grunn:

 

Prrrrrrr ...

Prrrrrrr …

Kelsey Grammer som «The Beast». Misforstå meg riktig, Nicholas Hoult gjør en dritbra jobb i både «First Class», «Days Of Future Past» og «Apocalypse», men da jeg så «First Class» første gangen ble jeg skikkelig skuffa med det samme. Hoult var bare ikke … Hank McCoy. Kelsey Grammer var Hank McCoy umiddelbart. Han var den elegante, veltalende bokormen fra tegneserien. Han hadde den litt teatralske tonen som var et varemerke for Hank McCoy i serien. Han er vel også en av MEGET få skuespillere i verden som kan si «Oh, my stars  and garters!» uten å høres ut som en misforstått Shakespeare-karakter på syre. Kort forklart: Nicholas Hoult var dritgod, Kelsey Grammer var magisk. Så får heller tegneserienerder verden over hate meg for det. Og insult to injury: Ja, jeg syns Vinnie Jones var en dritkul Juggernaut. Vinnie Jones som vræler «DON’T YOU KNOW WHO I AM?! I’M THE JUGGERNAUT, BITCH!!!» var for meg verdt billettprisen alene. Yi-ha.

 

 

3. Hancock.

 

 

In West Philadelphia, born and raised ...

In West Philadelphia, born and raised.

Denne er litt vrien. Mye gikk feil i denne «superhelt parodien» med Will Smith. Med tanke på hva man kunne gjort med grunnideen; En alkoholisert, usympatisk bæsj med superkrefter og null sosiale evner, ble det hele en smule uforløst. Likevel ender denne filmen opp som en av mine absolutte favoritt «guilty pleasure filmer» som noen gang er lagd av en enkel grunn, eller rettere sagt en enkel replikk:
«If you don’t move, your head is going up his ass!»
Ikke bare er det en replikk jeg ALDRI har klart å få ut av hodet, den følges faktisk opp med Will Smith som dytter hodet til en fyr … Opp i rumpa på en kar. Å levere en så FANTASTISK replikk er en ting, å faktisk følge opp med å gjennomføre det … Magisk. Som du kanskje har skjønt, jeg er en ganske enkel fyr. Jeg liker de enkle ting. De nære ting. Og hodet til en fyr i opp i stumpen på en annen fyr? Kanskje ikke enkelt, men … nært i det minste? Hmmm … Kanskje greit å gi meg der. (Send smøret!)

 

 

 

4. Unbreakable.

 

 

 

Nick Fury. Nå med osteoporose.

Nick Fury. Nå med osteoporose.

Ingen «guilty pleasure» liste er komplett uten filmverdenens svar på Eddie The Eagle, M. Night Shyamalan. Og for å ha det unnagjort; Joda. Mesteparten av filmene hans er bajs. (Aliens som er allergiske mot VANN invaderer jorda?!) Likevel lagde han et par gode, og her vil de aller fleste si «Å ja! The Sixth Sense!» Det er her jeg forlater flertallet, og promper under høymessen. Ja. Jeg syns «Unbreakable» er bedre enn «The Sixth Sense». Helt sant.

Dette rett og slett fordi «Unbreakable» sier en ting jeg ikke har sett en film si før: En skjebne trenger ikke være noe positivt. Snarere tvert imot. I de fleste tegneseriefilmer, en skjebne betyr at du er en helt, skjebnebestemt til å redde verden. «Unbreakable» ga oss da den eneste logiske konklusjonen: En skurk må i så måte være skjebnebestemt til å gjøre sitt beste for å ødelegge den. En helt er tross alt ikke bedre enn skurken han bekjemper. Dette gir oss kanskje den mest interessante «skurken» dette mediet noen gang har gitt oss: Samuel L. Jackson som Mr. Glass. En mann som skaper fryktelige ulykker for å se om noen overlever. Hvis noen overlever katastrofene han forårsaker må de være en usårbar «helt», og den EKSTREMT beinskjøre Mr. Glass har funnet sin yin til sin yang, og kan oppfylle sin skjebne som er … Å bli bura inne på livstid. «Fri vilje» høres plutselig ikke så verst ut nå, gjør det vel? Og for «helten», den usårbare Bruce Willis? Han vil ikke ha noe med sin skjebne å gjøre, men tvinges inn i det … Takket være deterministen Mr. Glass. Som nekter å godta «fri vilje», og kjører alt i dass. Hvorfor? Det er hans skjebne. Og moralen? «Skjebnen» er et vanvittig oppskrytt fenomen. Og det alene er mer enn god nok grunn for meg til å elske «Unbreakable». At alt annet Shyamalan tok i ble marinert geitebæsj får så være. Jeg vil alltid elske Mr. Glass.

 

 

5. The Godfather III.

 

 

Zchooom, muthafuckaaah!

Zchooom, muthafuckaaah!

Oh, dear me. Denne filmen er like populær blant puristene som mutante kjønnsvorter. Så hvordan i all verden kan jeg ikke bare like, men faktisk syns at den mest hatede filmen i serien er den mest interessante av de? Av en enkel grunn: The Godfather I og II er i bunn og grunn den samme filmen. De er klassikere for all del. Dritgode filmer som har fått klasssikerstatus for lenge siden, men se de selv, og still deg selv et par spørsmål …
– Følger ikke disse filmene NØYAKTIG den samme formelen?
– Hvor geniale er egentlig disse mafiosiene?
– Og kom igjen … Burde ikke disse forbrytelsene de utfører få noen konsekvenser?
Dette er hele grunnlaget til min kjærlighet for The Godfather III : Den bryter formelen. Den setter ned beinet, tar tak i Michael Corleone, og gir ham nøyaktig det han fortjener: Straff. Grufull straff. Satan selv kunne ikke ha gjort det bedre. Hvorfor Michael Corleone fortjener straff? La oss se …

The Godfather hadde følgende dilemma: Lederne av diverse mafiafamilier klarte ikke å sameksistere i fred. Og løsningen? Vito og Michael Corleone får samtlige drept. Alle som har driti på draget, til helvete med dem. Til og med Michaels svoger ender opp seks fot under.
The Godfather II hadde en lignende problemstilling: Vito i sine yngre dager slet med en mafiaboss som tok penger fra ham. Løsningen? Vito dreper ham, og tar over. Michael på sin side sliter med revolusjon på Cuba, og forretningspartnere han ikke kan stole på. Og løsningen? Michael får samtlige … (Du gjettet det …) drept. Til og med sin egen bror.
Så ja. Jeg syns Michael fortjener straff i høyeste grad. The Godfather III ga ham det. Og den lot ham ikke slippe billig. Han måtte se sin egen datter bli drept, for så å leve lenge med smerten. I helvetet han selv skapte. No good deed goes unpunished. Francis Ford Coppola satt med oppskriften på Coca Cola, og valgte å IKKE lage det. Han lagde noe nesten ingen likte, men for min del ble det avslutningen denne serien trengte. Rettferdighet. Balanse. «Everytime I think I’m out … THEY PULL ME BACK IN!» Japp. Og det kan du kun takke deg selv for. Spør du meg; Vakkert.

 

 

6. The Cable Guy.

 

 

Rapeface!

Rapeface!

Jim Carrey. Hva man nå enn måtte synes om ham, på 90-tallet var han en Gud. Og etter «Dumb & Dumber» forventet alle at Carrey skulle gjenta suksessen. Istedet gjorde han «The Cable Guy», og si hva man vil, men «Dumb & Dumber» er den ikke. Mange ble skuffa fordi den var såpass svart i tonen, men er det virkelig en dårlig komedie? Det er her jeg vi si nei, rett og slett fordi den fikk meg til å le høyt og ukontrollert ved flere anledninger. En har ikke levd før man har sett Jim Carrey lespe seg igjennom Jefferson Airplane i full spastisk karaoke.

Det denne filmen likevel gjør som for meg hever den litt over den tradisjonelle komedien er det jeg elsker mest i en god film: Den får meg til å le med et visst ubehag. Vi kjenner alle den litt merkelige fyren som ikke får til det sosiale samspillet. (Jeg mistenker faktisk at det er meg.) Og det å le av en sånn fyr det skal ikke være behagelig. Det skal svi litt. Jim Carreys karakter i «The Cable Guy» er i bunn og grunn en hevngjerrig, smålig og ikke minst sosiopatisk Elling. Og som Ingvar Ambjørnsen så vakkert sa det; «Vi har alle litt Elling i oss.» Og jeg vet ikke med dere, men jeg trenger å føle på det ubehaget. Det gir meg noe å strebe etter.

 

 

7. Howard The Duck.

 

 

Ok, dette er en skrekkelig film. Den er helt ræva. Det er det rareste makkverket George Lucas noen gang har prestert. Det er likevel 2 grunner til å like denne filmen: Andepupper og Jeffrey Jones.

 

Haba. haba!

Haba. haba!

Zoom, muthafuckah!

Zoom, muthafuckah!

Japp. Så enkel er jeg. To enkle regler: Putter du Jeffrey Jones i en film, kommer jeg til å se den. Rett og slett fordi Jeffrey Jones er KUL UANSETT, og pupper er pupper. Faen heller, noen fordeler må da heteroseksualitet ha? Når det er sagt; Det er rimelig dårlige grunner for å like en så skrekkelig dårlig film, men nok til å bli en «guilty pleasure». (Soundtracket suger forøvrig svette eselballer.)

 

 

8. Bride Of The Monster.

 

 

De bestilte en brud?

De bestilte en brud?

Joda, selvfølgelig må en Ed Wood film på lista. Men dette er den ene filmen jeg faktisk klarer å se uten å le altfor mye. Av alle Woods filmer er dette den som kan ses uten ironisk distanse. Dette er den ene filmen til Wood jeg klarer å godta på sine premisser, og faktisk bli underholdt av det som skal underholde. Joda den er stappfull av feil, skuespillere med lite synlig talent, og de vanlige Wood-blemmene, men den klarer faktisk å skape spenning, og ikke minst en ganske tung atmosfære. På toppen av alt klarer den til og med å skape et øyeblikk som er ganske vakkert og poetisk. Bela Lugosis berømte «I have no home» tale. Det er et vakkert lite øyeblikk hvor gammel storhet skinner igjennom, og Bela Lugosi får være en ordentlig skuespiller igjen. For siste gang i sin karriere. Så hvem vet? Kanskje min personlige forkjærlighet for Lugosi, mikset med at dette ble hans siste film farger inntrykket. Men bryr jeg meg? Det å se en Ed Wood film, og oppdage at jeg faktisk oppriktig ble grepet var en opplevelse jeg ikke hadde tatt høyde for. Og joda. Det var en positiv overaskelse.

 

 

 

9. Rocky V.

 

 

Du hører musikken nå, eller hva?

Du hører musikken nå, eller hva?

Joda. Jeg har sett hele Rocky serien, og herregud det er mye kleint der. Mr.T, Hulk Hogan, Dolph Lundgren som verdens minst overbevisende russer … Det er smertefullt til tider. Og hele tiden skal vi overbevises om at Rocky er «the underdog», og ærlig talt; Har noen egentlig trodd på det siden eneren? Så i nr.5 gjorde de det eneste smarte: Ga Rocky en hjerneskade så han måtte legge opp, ta fra ham alt, og la ham starte fra scratch. Om det funka? Tja …

Rocky trener «Tommy The Machine Gunn» som selvfølgelig får et bedre tilbud, får penger, damer og hva nå ellers hjertet måtte begjære, og Rocky sitter skuffet tilbake med en desillusjonert sønn. Tommy The Machine Gunn får så ideen om at han må slåss mot Rocky fordi … Ok, der tryner plottet, men alle ser hvor dette går. Tommy VS Rocky i et gateslagsmål, Rocky denger snørra ut av fyren, og alle er fornøyde. The end. Så hva gjør dette til en «guilty pleasure»? Igjen, dette er den eneste Rocky filmen unntatt eneren jeg oppriktig har blitt grepet av, godtatt premissene, og latt med rive med i moroa av. Og etter så mye dumt som disse filmene utsatte verden for, det er litt av en prestasjon. Vi snakker tross alt om en serie hvor nr.4 fikk alle «razzle-awards» tilgjengelige, unntatt «verste film». Den æren fikk … «Rambo 3». Si hva man vil om Stallone, men mannen har stil.

 

 

10. Daredevil.

 

 

Baffleck und Buttgurl.

Baffleck und Buttgurl.

Ok, denne er flau å innrømme. Det finnes kanskje 10 mennesker i hele verden som liker denne filmen, og ja … (Sukk!) … Jeg er en av dem. Jeg bør kanskje understreke at det er Directors Cut versjonen jeg liker. Om det er noen forskjell? Godt over 20 minutter, og alt som ble kutta ut fra kinoversjonen er omtrent ALT som forklarer slutten. Men likevel … Daredevil? Kan jeg oppgi bare en grunn til at en slik film kan nytes? Jeg kan oppgi 3: Coolio, Michael Clarke Duncan og Colin Farrell.
Her har jeg en teori: De spiller rett og slett i en annen film, og har bare blitt klippet inn for å spare penger. Det burde nesten være ulovlig å more seg så mye i en film som prøver å være alvorlig. De spiller som om de har et veddemål på gang om hvem som kan spille mest outrert, og jeg klarer ikke velge en vinner. Det som skulle bli en mørk og seriøs superheltfilm, ble rett og slett «Michael & Colins Comedy Hour Featuring Coolio», med en noget forvirret Baffleck surrende rundt i bakgrunnen. Tross alle sine feil og mangler, Farrell, Duncan og Coolio stjeler showet fullstendig. Jennifer Garner? Hun blir spiddet av Farrell, og det verste? Han får meg til å le høyt av et brutalt knivdrap. Og det mine damer og herrer … Det er selveste definisjonen av «guilty pleasure». Vi ses på en dårlig film.

 

 

First I was afraid ... I was petrified ...

First I was afraid … I was petrified …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Smaken er som baken. Den er brun.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Personlig ståsted, Tull og tøys., Uncategorized | Stikkord: , | 2 kommentarer

Rock’n roll. Fiskeboll. Trønder-edition.


 

 

 

 

«Æ lånt mæ tjukke bøker, og læst te æ stupt, om store filosofa og folk som tenke glupt.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

 

Ah. Barndomsminner.

Ah. Barndomsminner.

 

 

 

 

Ingenting gjør livet bedre enn en ordentlig saftig kulturdebatt. Opp igjennom har vi hatt en del slike, og temperaturen og engasjementet har alltid vært upåklagelig. Nordmenn har kranglet om slikt siden før Wergeland og Welhaven røyk uklare om hva som egentlig var god poesi, og innspillene har haglet. Norsk kulturdebatt har i bunn og grunn alltid handlet om det samme; Hva er god kultur, hvem bestemmer, markedet eller kunstnerne, bør ikke alle disse überintelligente åndssnobbene holde kjeft snart, og ikke minst; Hvor mye moro er det egentlig lov til å ha i dette landet. Det er likevel en stund siden noen tonet skikkelig flagg i åndsdebatten, men nå ser det heldigvis ut til å løsne litt. Alt takket være en stakkars dame som uttrykte litt tvil om trønderrockens fortreffelighet. Mine damer, herrer og transkjønnede i alle aldre: Velkommen til trønderrockens vakre verden. Skål.

 

 

 

«Æ snakka kunst og litteratur. Du sa: Det e rompa di som e kultur.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

Skjønn dette nå da!

Skjønn dette nå da!

Skal man si noe vettugt om trønderrock, må man kanskje først forsøke å besvare spørsmålet mange tydeligvis sliter med: Hva i all verden er trønderrock? Her stikker jeg tydeligvis rettekaren inn i et illsint vepsebol, en paranoid schizofren maurtue om du vil, men jeg kan ikke skjønne annet enn dette: Hvis en trønder (helst fra Nord-Trøndelag) lager noe som vagt minner om musikk, og fremfører dette på sin egen dialekt, så hey presto: Vi har trønderrock.

Det kan kanskje illustreres slik: Hvis Sputnik hadde vært nord-trønder og sunget «Lukk Opp Din Hjertedør» på trønder-dialekt, så er det pr. definisjon «trønderrock». Da Sputnik covret Åge Aleksandersens «Lys Og Varme» gjorde han det på sin egen drangedalsdialekt, og sorry, (eller gratulerer?) da er det ikke «trønderrock», selv om låta er framført med lik rytme og tempo.

Ekspertene på området «trønderrock» mener tydeligvis at trønderrocken startet med det etterhvert legendariske bandet «Prudence«. Prudence startet sin vei mot toppen i 1969 og ble synonymt med «trønderrock». Det mange glemmer er at Trøndelag fostret et annet band i 1966 som het «Difference«. De kom fra Trøndelag, de spilte musikk, og de var 3 år tidligere ute enn Prudence. Forskjellen? De sang på engelsk. Og sorry, men da er du ute av trønderrockens klamme favn. Dialekt, gjerne med uttrykk ingen egentlig skjønner lengre, er et must. (De færreste utenfor Trøndelags grenser klarer vel å definere «stuppuli» uten å google først.)

 

 

 

«Æ spurt forsiktig da du hadd spandert taxi’n. Du sa: Det e rompa di som e så sexy.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

 

Skjønn det den som kan.

Skjønn det den som kan.

Skal man komme «trønderrock-fenomenet» til livs, er tydeligvis «folkelighet» et stikkord. Nordmenn, og spesielt trøndere er glade i det «folkelige», og de som tydeligvis har fått lov til å definere «folkelighet» i vår hjemlige kulturdebatt er gutta i D.D.E, representert ved frontfigur, Bjarne Brøndbo. Og skal man skjønne hvordan en trønderhjerne fungerer, er det kanskje greit å lære seg Brøndbos definisjon av det folkelige. Han er heldigvis ganske tydelig. Jeg sliter litt med «folkelighet» må jeg ærlig innrømme, men et viktig element er tydeligvis at alle tekstforfatteres store skrekk, «det krampaktige nødrim», omfavnes, og fremelskes som det absolutt største litterære must, siden en eller annen fjomp oppdaget at «hjerte» rimer på «smerte». Vi kan kanskje illustrere nødrimets fortreffelighet med et lite utdrag fra D.D.E sangen «Vinsjan på kaia», D.D.Es egen «Citizen Kane»:

«Æ hadd fått hyre, vi sto bak no’n kassa og klina. Æ lova dæ pakke me silketørkle fra Kina.»

Make it stop.

Make it stop.

Ikke bare et nødrim, men et særdeles krampaktig et der med andre ord. Personlig syns jeg gutta i D.D.E snøyt seg selv for en ganske unik mulighet her. Det er så mye fett man kunne ha gjort her … Man kunne ha vært litt geo-politisk?

  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ spekulert litt på krigen mellom Israel og Palestina.»
    Eller seksuelt nysgjerrig?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ lurt på om æ skoill få te’ en trekant me’ dama å ho Tina.»
    Bekymret for oral hygiene?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Æ sleit litt me’ ei hælvettes fett-tannpina!»
    Eller litt ettertenksom?
  • «Æ hadd fått hyre vi sto bak no’n kassa og klina. Ætter att æ hadd dængt a, va de itj rart at ho grina.»
    (Hmmm … Kanskje like greit å stanse der?)

Konklusjonen er likevel enkel: Vil du som utøvende kunstner være «folkelig», så ta høyde for at «folket» neppe lytter til tekstmaterialet ditt. Du kan i bunn og grunn slippe unna med hva som helst så lenge du synger disse platte banalitetene på din egen dialekt. Og hvis det virker som at stemningen dør litt, da tar vi den «folkelige underholderens andre triks»: Selvironi.

 

 

 

«Æ har da både hode, skulder, kne og tå. Så koffer e det rompa mi som du ska klå på?» – D.D.E, «Rompa mi.»

 

 

 

sl8um

Slapp helt av. Du er ikke alene.

 

 

 

Her er det jeg sliter en smule. Trønderrockens «folkelige» selvironi er nemlig overraskende hårsår. Hvis jeg har skjønt trønderrocklogikken riktig koker alt ned til dette:

Bitch, please.

Bitch, please.

Joda, dæggern sprute vi er folkelige. Vi er gamle gubber som gjerne viser fram våre dårlig trente pappakropper når vi vrenger av oss på overkroppen med «glimt i øyet», og «intellektualitet» er noe selvhøytidelig tull. Som Bjarne Brøndbo så vakkert sa det om Nina Wester:
» Hun er av typen som mener det er viktigere at alt skal være avant-garde og grensesprengende. Jeg har stor respekt for henne som teaterperson, men de som driver i hennes verden har hodet og rævva full av offentlige penger. De trenger ikke tenke på at det skal komme folk og se på.»
(At D.D.E mottok offentlige midler selv i etableringsfasen, det hopper vi elegant bukk over.)

Så her ligger det en interessant logikk i bunnen, som jeg etter lange analyser TROR kan oppsummeres slik: Du skaper et produkt som peker nese til alt som kan lukte av noe som helst «intellektuelt». Dette er for folket må skjønne! Og helt greit det. Det er når du blir butthurt av at noen påpeker akkurat dette hele greia tryner litt for min del. Vil du være «folkelig», så kjør på. Go nuts. Men ikke klag når du nektes adgang i de finkulturelles haller. Du gjorde et valg. Og det får du værsågod stå for. (Og skal du nå på død og liv pipe i media, ikke pip over kritikker som faktisk er ganske gode. Det ser en smule … patetisk ut.)

 

 

 

 

«Æ frisert mæ på håret, kjøpt mæ nye sko, og investert i klær som e på moten no.» – D.D.E, «Rompa mi».

 

 

Gutta brainstormer.

Gutta brainstormer.

Men nå startet jo denne kulturkontroversen med Nina Westers utspill om trønderrocken, og etter all denne støyen, er det egentlig en debatt? Hvis jeg skjønte Wester korrekt var det da aldri snakk om å fjerne gutta i D.D.E fra det kulturelle landskapet, bare påpeke at Trøndelag faktisk har andre kulturelle skapelser å by på? Og er det egentlig slemt? Personlig syns jeg Wester er i overkant høflig. Hadde det vært opp til meg hadde bruken av ordet «folkelig» medført dødsstraff. At Ole Ivars i sin tid fikk spille i operaen burde etter mitt skjønn ha medført kjølhaling av operasjefen. Tilstedeværelse ved et arrangement hvor det fremføres dansebandmusikk, (og D.D.E er dansebandmusikk. Ikke forsøple rock’n roll med å putte de inn i den kategorien!) bør medføre tvangsinnleggelse på en dertil egnet psykiatrisk institusjon. Men jeg innser at jeg tilhører en minoritet. Konklusjonen er enkel. Vil du bli kulturminister i Norge, ikke sett deg altfor godt inn i «kulturbegrepet». Da er du nemlig en «bedrevitende åndssnobb». Og gud forby. Tenk om noen skulle ha faktisk fagkunnskap om sitt fagfelt. Det skulle jo ha tatt seg ut.

 

 

 

 

Håpet er lysegrønt.

Håpet er lysegrønt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alea jacta rectum.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., kultur, Personlig rant., Personlig ståsted, Tull og tøys. | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Den siste polkagrisjakta, eller «Mitt liv som pusher».


 

 

 

Dette er en sann historie. Navn er utelatt av hensyn til personvern. Men min rolle må med. Min rolle som … polkagrismannen. Mannen som i en kort periode for en del år tilbake sto for den illegale trafikken av … polkagriser.

 

 

Djevelens verk.

Djevelens verk.

 

 

At jeg i løpet av livet har slitt med et heller «heftig inntak» av ulovlige substanser er noe jeg aldri har lagt særlig skjul på. Jeg var ung og stapp teit. Dette var et problem jeg etterhvert fikk rydda opp i, og har levd ganske edruelig og snilt i ganske mange år nå.

Joda. Jeg har dratt den der.

Joda. Jeg har dratt den der.

Likevel bød livet på en utfordring jeg ikke tok høyde for: Når man har kvittet seg med en besettende uvane, hva da? Hva fyller man et tomrom med? Etter å ha sett eks-junkier fylle tomrommet med Jesus, dyr, metadon, magiske trinn på en tavle, og faen hans oldemor slo det meg: Lastenes sum er konstant. Cluet til et godt liv er ikke å styre unna alkohol, dop eller faen hva ellers man måtte bli besatt av. Det er å styre unna selve problemet: Avhengigheten selv. Det er å leve fritt. Ikke bli en slave av noe som kan ta over livet ditt. Ikke la noe som helst påvirke valgfriheten din.

Dette ble for meg ganske tydeliggjort av at jeg på dette tidspunktet bodde i en bygård på Grünerløkka i Oslo, og naboen rett over gangen var heroinlanger. Fint for ham. For min del var dette enkle faktum faktisk ganske terapeutisk. Det var nok litt slemt, men alle junkiene som rant ut og inn der, det var for meg å få mitt eget liv satt litt i perspektiv. Jeg var rimelig ute å sykle en periode, men jeg endte ihvertfall ikke opp med knekk i knæra hos naboen, med å stotre fram «Ja men helvete heller, jeg betaler deg jo på mandag! Faen, det veit du!» Det var litt slitsomt at dassen oppe i trappa alltid fløyt over av sprøytespisser og blodige dasspapirfiller, men av en eller annen grunn; Meget terapeutisk. Å vite at jeg aldri ville sitte der med sila i arma, det føltes egentlig ganske deilig.

 

 

 

Æresord!

Æresord!

Jeg hadde mine egne utfordringer uansett. Å fylle et liv, eller rettere sagt å skape et. Og det kjekke med å leve blant folk som «sliter en smule» (bygården der jeg bodde var fin sånn) er at du får mange eksempler på hva du ikke bør gjøre. (Å sitte i en park og drikke øl klokka 12 på formiddagen funker sikkert for noen, men ærlig talt, så tørst blir jeg aldri.) Jeg trengte noe å fylle tida med, og da helst noe ikke som ødela kroppen og huet. Og for meg ble løsningen å tegne og male igjen. Dette var noe jeg hadde elsket da jeg var yngre og noe jeg virkelig hadde savnet. Som sagt så gjort, jeg fant et aktivitetssenter hvor mennesker fra ulike samfunnslag, med ulike utfordringer tegnet, malte, sydde, vevde og gud vet hva, og plukket opp min gamle kjærlighet igjen. Det var magisk. Det var som å treffe igjen en gammel venn jeg ikke hadde sett på mange år, bare for å oppdage at ingenting egentlig hadde endret seg. Jeg var rusten, og skalv på hånda, men etterhvert kom «godfølelsen» tilbake, og jeg følte at jeg i det minste var der jeg engang var igjen. Slett ikke verst.

 

 

Et av mine egne arbeider.

Et av mine egne arbeider.

Det å gjenoppdage min gamle besettelse bød likevel på en utfordring: Når mennesker med felles interesser samles kommer det til et punkt hvor det blir et poeng å være «sosiale». Mennesker har visst en hang til dette som jeg etterhvert skjønte, og når nordmenn vil gjøre noe «sosialt» er det tydeligvis bare en ting å gjøre: Ta buss til Sverige.

Dette er et sosialt rituale basert på en ting: Priser. Enkelte ting som fascinerer nordmenn (først og fremst børst og tobakk) var på denne tida mye billigere i Sverige, og er det en ting som får sevjen til å stige i en nordmann, så er det tanken på å gjøre en god «deal». Vi er fine sånn. Det viste seg jo og at jeg var utmerket selskap å ha med på en slik tur. Hvorfor? Fordi jeg ikke handlet alkohol. Dette betød en ting: Mange som lurte på om de kunne få alkoholkvota mi. Jeg ga den villig vekk til den første som spurte. Alt jeg egentlig hadde tenkt å kjøpe i Sverige var en kartong røyk uansett. En last jeg dessverre fortsatt ikke har klart å kvitte meg med.

 

 

 

*Sniff!*

*Sniff!*

Uansett, vel framme i Sverige bar det «raka vegen» til et kjøpesenter. Siden jeg ikke hadde noen interesse av Systembolaget, fant jeg en butikk, kjøpte en kartong med sigaretter, og tenkte «Ja vel. Det var jo fett. Hva skal jeg bruke de neste timene på?» Jeg surra rundt og kikka. Kjøpe et TV-spill kanskje? Ah. De var dyrere enn i Norge de. Ikke det nei. Poenget med «harryhandel» som jeg ser det, må da være å anskaffe noe som gir deg et eller annet, og da aller helst noe som er vrient å få tak i, eller som koster skjorta i gamlelandet. Det var da jeg fikk øye på en 5-kilos pose med polkagriser. Yi-ha! Så vidt jeg kunne huske var da det ganske digg? Og det var da lenge siden jeg hadde sett noe slikt i Norge? Joda. Dette var greier! Unge Aanonlie forlot Sverige med en kartong sigaretter og 5 kilo polkagriser. Dæven. Nå blir det … Ja. Deri ligger det et jævlig godt spørsmål: Det blir hva?

 

 

 

Nybegynnerfeil.

Nybegynnerfeil.

Så der satt jeg altså. I en bygård på Grünerløkka. Bare meg, en kartong røyk, og 5 kilo polkagriser i en diger pose. Jeg tok en. Og til min store overraskelse oppdaget jeg en ting jeg slett ikke hadde tatt høyde for: Jeg liker ikke polkagriser. GENIALT EGON! 5 kilo av faenskapen! Hva nå? Pælme driten i søpla?! Fankern heller! Jeg hadde tross alt drassa med meg skiten helt fra føkkings Sverige! Nei nu jävlar! Det måtte da finnes en løsning på dette dilemmaet? (Bloggers anm.: At dette faktisk kvalifiserte til et «dilemma», sier strengt tatt mer om mitt liv på dette tidspunktet enn jeg føler meg komfortabel med.)
Men etter mye om og men, klarte jeg å komme fram til et mentalt kompromiss: Jeg legger driten i et skap. Ute av øye, ute av sinn. Om ikke «løst», så i det minste mindre plagsomt. Jippi. Moro med svenskehandel, gitt!

 

 

Jesus no like.

Jesus no like.

Uansett mine sjelelige kvaler, livet gikk da videre. Det rant fortsatt junkier ut og inn hos naboen. De dura opp trappa, satte seg på dass og kjørte i seg den ene karamellen etter den andre. Alkisen i toppetasjen lurte fortsatt på om jeg gadd å bli med på drikketur i parken, og dama i etasjen over meg ble jevnlig dengt opp av sønnen til kjæresten. (LANG historie.)
En dag ringte det derimot på døra, og det skulle vise seg å bli starten på en litt sær (og hittil ukjent) del av lokalhistorien på Grünerløkka. Jeg åpna. Det sto ei jente der. Hun skalv. Kunne vel være 25-30? Vanskelig å se med knarkere. Hun lurte på om jeg hadde sett pushernaboen.

Følgende samtale (tatt etter en litt sliten hukommelse) utspant seg:
Meg: «Nei, jeg aner ikke hvor fyren er jeg.»
Hun: «Ja, men faen jeg MÅ snakke med han jo! Faen du skjønner jo ikke en dritt!»
Meg: «La meg gjette: Du kjøper dop av fyren, og nå er du tom?»
Hun: «Uh … Joa. Faen skal jeg gjøre da?!»
Meg: «Det er ditt problem.»
Hun: «Hakke noe å selge du da?!»
Meg: «Nei, vet du hva! Ikke bland meg inn i det dritet der! Er ferdig med sånt piss jeg! Alt jeg har er en drøss med forpulte polkagriser jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med!»
Hun: «Polkagriser?»

 

Finnes også som stikkpille.

Finnes også som stikkpille.

Dette ble opptakten til mitt liv som … (Wait for it …) … polkagrispusher på Grünerløkka. Jeg gikk inn, tok en liten stekepose med ziplock, fylte med polkagriser, og endte opp med 20 kr. Hvorfor knarkerne på Grünerløkka hadde en sånn forkjærlighet for polkagriser er for meg fortsatt et mysterium, men 2 timer etter at denne litt slitsomme jenta hadde dratt, sto en ny knarker på døra.
«Er du … uh … han derre fyren som har polkagriser? Kunne jeg kjøpe en påsa?»
Joda. 20 kr til. Det var tydeligvis prisnivået. Dette fordi hun jenta som kjøpte først insisterte på å «i det minste betale noe», hvorpå jeg bare hadde sagt «Hva synes du er fair da?», og hun hadde bare dratt opp en 20 kroning. Egentlig var jo jeg bare glad for å bli kvitt skiten, og hadde jeg brukt huet, hadde jeg bare gitt henne hele 5-kilos sekken. Hvorfor jeg begynte å dele det opp i små porsjonspakninger til 20 kr. stykket? Aner ikke. Gammel refleks? Gammel vane? Beats me. Men ordet spredte seg. Om «polkagrismannen» i en litt sliten bygård ved Birkelunden. Som delte ut små stekeposer med polkagriser til 20 spenn. Damn, it feels god to be a gangtsta.

 

 

 

 

Hunting high and low.

Hunting high and low.

Høsten sto for døra. Det var September, og jeg og langernaboen hadde en slags sær symbiose på gang. Knarkerne kom, handlet heroin og hva de nå ellers måtte gå på av ham, opp på dass, sette en smell, og ned til meg etterpå for dagens batch med polkagriser. I motsetning til naboen hadde jeg derimot en kjempefordel: Ingen forsøkte å prute eller krite. Ordet spredte seg: Polkagrismannen var ganske fair. Han forsøkte aldri å bøffe noen. Han ga deg en liten stekepose med «godsaker», (dama i kassa på Rimi rundt hjørnet hadde faktisk sagt «Stekeposer nå igjen?» ved en anledning) og tok imot 20 spenn. Enkelt og greit. Polkagrismannen var en stille og rolig fyr som aldri stilte spørsmål. Aldri stilte dine motiver i tvil. Han ga deg det du ville ha, tok penga dine og ønska deg en god dag. Og i motsetning til langernaboen spiste han heller ikke av sine egne varer. Så hva gikk galt? Hvorfor ble polkagrismannen bare en kortlivet del av lokalhistorikken på ærverdige Grünerløkka?

For det første gadd ikke polkagrismannen å dra på Harryhandel til Sverige lengre. Han skjønte rett og slett ikke vitsen. Polkagrismannen vokste rett og slett litt opp. Polkagrismannen skjønte etterhvert som knarkerne stilte seg i kø at «There but the grace of God go I«. Polkagrismannen skjønte at ville han ha en framtid, måtte han bryte med de destruktive elementene som en gang holdt på å ta livet av ham. Og sist men ikke først; Polkagrismannen gikk … (wait for it …) … tom for polkagriser. Og en polkagrismann uten polkagriser, er tross alt pr. definisjon bare en mann. Og det er da ikke så verst bare det?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veni vidi vodka.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: En menneskeskjebne., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted, Tull og tøys. | Stikkord: , | 3 kommentarer

Hva jeg lærte i 2014.


 

 

«In the future everyone will be world famous for 15 minutes.» – Andy Warhol.

 

 

Damn straight, bub.

Damn straight, bub.

 

 

 

Med 2015 i startgropa bør jeg sannsynligvis gjøre opp et regnskap for 2014. Lærte jeg noe? Ble jeg noe klokere? Kom jeg nærmere det endelige svaret på livet, døden, eksistensen og alt? (Jeg har dessverre begynt å tvile på at «42» var en tilfredsstillende forklaring.) Akk ja. Sånn er det å bli gammel. Men jeg har lært ganske mye takket være mitt trofaste nett-abonnement. Og det har vært så øyeåpnende, så virkelighetsomveltende og ja, så paradigmeskiftende oppsiktsvekkende, at å ikke dele denne visdommen ville ha vært ufint. Vi lever tross alt i informasjonsteknolgiens tidsalder.

 

 

 

1: Alle kvinner er horer, unntatt mamma.

 

 

 

Noen begreper jeg stilte nærmere bekjentskaper med i 2014, var «MRA«, «mansplaining» og «the manosphere«. Ikke at menn med et litt «vanskelig» forhold til kvinner er noe nytt, men det tok meg litt på senga hvor organisert det faktisk er.

Paging Dr. Freud.

Noen ble ikke ammet som liten.

Nå har jeg skrevet om ganske opplagt  kvinnehat på nett allerede, men da gikk jeg utfra at dette bare var enkeltstående skrotinger, ikke et organisert miljø. Og dæven døtte, det skal de ha: Når det kommer til kunsten å få meg til å gi opp alt håp for menneskeheten, det har virkelig ikke stått på innsatsen.

Disse gutta skal tydeligvis «kjempe mot den onde feminismen», og greit nok det. Bare en ting: «Den onde feminismen» var et resultat av en verden styrt av menn. Det var en naturlig motreaksjon. «De onde feministene» ville egentlig bare ha de samme rettighetene «vi stakkars forfulgte menn» tok som en selvfølge. Stemmerett, rettferdig lønn for en jobb, retten til å kontrollere sin egen kropp, retten til å selv bestemme hvem de ville hoppe i bingen med … Du vet, det som mange kanskje ville ha kalt «menneskerettigheter».

 

Sikkert ikke greit.

Sikkert ikke greit.

Dette syntes tydeligvis gutta i MRA miljøene var for mye å godta, og erklærte like greit «krig» mot «feminazismen». Hvor «mansplaining» og tilbakestående oppdateringer på sosiale medier er «våpnene». Og det skal de ha: Hvis tilbakestående utsagn er et «våpen» så er de bevæpna til tennene.
Å sette seg inn i tankesettet til disse MRA gutta er omtrent som å gå naken inn i en jungel, uten kart eller kjennskap til området. Du vil garantert bli temmelig overrasket underveis. De insisterer på at det ikke dreier seg om «kvinnehat», men å gjenvinne «stolthet over å være mann», og greit nok, bare et spørsmål: Hva er det egentlig jeg skal være så jævla «stolt» av?
At jeg kan tisse oppreist? At jeg kan klø meg på balla om morran? At jeg (hittil ihvertfall) ikke trenger brystholder? Kjære vene, at jeg er mann er en ren tilfeldighet. Det er dette jeg aldri har skjønt: Hvem er egentlig så grunnleggende usikre, at de legger «stolthet» i noe de er? Burde ikke «stolthet» være over noe du faktisk har utrettet? No offence, men hvis din stolteste prestasjon er at du ble født, da bør du virkelig lette på ræva.

Can I shit next to you girl?

Can I shit next to you girl?

Likevel er jeg takknemlig for at MRA gutta har kommet ut av sine små vaginalfobiske skap med raslende sabler. Jeg har nemlig lært av det. De har fått meg til å tenke. De fikk meg til å stille meg et spørsmål kanskje flere burde stille seg innimellom: Hvilken mann ønsker jeg egentlig å være?
Svaret viste seg å være ganske enkelt: Uansett hva disse flaskeforede skrotingene definerer som en «ekte mann», jeg ønsker å være det motsatte. I motsetning til MRA gutta har jeg en grunnleggende «feil» i måten jeg er skrudd sammen på: Jeg liker kvinner. Menn og faktisk. Jeg liker mennesker. Jeg skjønner fortsatt ikke bæra av denne snodige rasen, men jeg liker de. Og en organisert gruppe som til syvende og sist kjemper hardnakket for å rasjonalisere sin egen selv- og menneskeforakt kan slenge seg i dass. Jeg trekker gjerne i snoren.
Det er nesten så man skulle ønske at disse skrotingene starta sitt eget sosiale medie. Sin egen «manbook» hvis du vil. Men akk. Så dumme er vel ikke disse dimlingene engang. Eller vent nå litt

 

 

 

2: Shaken. Not stirred.

 

 

 

Antivaksinasjonsgeniene var aktive i 2014 og. Ikke noe nytt der. Bevæpnet med «forskning» du kun finner i svært mørke kroker på «verdsveven» durer de på med sin kamp mot alt som måtte minne om sunn fornuft. Det nye i dette året? Siden «vaksiner fører til autisme» argumentet er dødt og begravet, trengte antivaksrasshøla nye sykdommer å henge på vaksinasjonsspøkelset, og det skal de ha: Det har ikke stått på innsatsen.

 

Shakin' Stevens.

Shakin’ Stevens.

En av sykdommene disse skrotingene har forsøkt å koble til barnevaksiner er Shaken Baby Syndrome.
Eller rettere sagt, de forsøker å gjøre Shaken Baby Syndrome til en sykdom forårsaket av vaksiner, og ikke et resultat av voldelige foreldre. Samtidig som de tydeligvis er svært opptatte av «å beskytte barn». Koselig ikke sant?

Denne «teorien» startet da en mann ved navn Alan Yurko ble dømt til livstid i fengsel, uten mulighet for prøveløslatelse for drapet på sin 10 uker gamle sønn i 1999. Han forsøkte å lempe skylda over på vaksiner, og antivaksbrigaden hoppa på som fluer på ei kuruke. Mannen fikk en egen støtteaksjon, og ble utrolig nok løslatt da denne «teorien» overbeviste retten om at det var grunnlag for tvil. Og vips var en ny «teori» født.

Og reultatet? Vel, hvis du er en voldelig jævel bosatt i USA, og rister en baby så hardt at det tar livet av smårollingen, kan du bare skylde på barnevaksiner. Og hvis noen tviler? Slapp av. Antivakserne har vært delaktige i å gi deg presedens. Bare referer til Alan Yurko, og hey presto. Du har sluppet unna med drap. Hjertelig tusen takk til antivaksbrigaden. Hva de til syvende og sist lærte meg i 2014? At uansett hva som finnes av lidelser der ute, det MÅ være mulig å koble det til vaksiner. Og det mine damer og herrer, det er en av kjennetegnene til en ekte skroting. Hurra.

 

 

 

3: På låven sitter Shakira med sitt halal slaktede julelam.

 

 

 

 

Antiislamistene dura rundt på nettet i 2014 og. NDL, SIAN og faens hans oldemor ga meg egentlig bare mye av det samme rælet de har dura på med før. Om de lærte meg noe nytt? Et par ting …

Stopp i låvens navn.

Stopp i låvens navn.

Muslimer er tydeligvis meget opptatt av låvebygging. «Enhver nordmann sitt eget fjøs!»? Akk ja. En skulle jo kanskje tro at bondenasjonen Norge ville sette pris på en slik rørende omsorg for kyra, men dengang ei. En kan vel ikke gjøre alle til lags.

 

Blame it on the boogie.

Blame it on the boogie.

Men det er kanskje ikke rart de er bekymret når Shakira kommer og trer lovene sine nedover hodene på oss stakkars nordmenn? Kall meg treig, men at Shakira hadde oppgradert fra dyktig sangerinne til wannabee-diktator med et eget lovsett oppkalt etter seg selv var ganske nytt for meg. Ellers er det jo alltids den muligheten at de som ivrer mest for å forsvare «det norske», tydeligvis ikke er særlig opptatte av å ta vare på språket.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Men spøk til side, språklige overtramp kan tilgis. Det nye de lærte meg i 2014, var vel hvor logisk utviklingshemmede slike dimlinger faktisk er. Det klages på «knebling» og «manglende ytringsfrihet», og samtidig klages det når folk bruker sin ytringsfrihet og kritiserer de geniale utspillene som kommer fra disse dimlingene. Og de glemmer alltid det viktigste: Du er fri til å si hva du vil, men INGEN er forpliktet til å lytte. Og hvis ingen gidder å lytte til sprøytet ditt, kan det muligens ha noe med det enkle faktum at pisset du sprer er hverken nytt, intelligent eller særlig oppsiktsvekkende? Sorry NDL, SIAN og hva faen ellers dere kaller dere; Dere fant ikke opp idiotien. Dere bare spyr ut mer av den.

 

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

 

 

 

 

4. Wearing and tearing.

 

 

 

2014 var det første året med en ny regjering, og det nye ordet jeg lærte var vel «regjeringsslitasje». Da den rødgrønne regjeringen ble stemt ut av styre og stell i 2013, ble ordet «regjeringsslitasje» nevnt, men jeg tenkte ikke så mye over det. I 2014 derimot ble dette begrepet ganske levende, da vår nye «blåblå» regjering satte det som må være rekord i nettopp «regjeringsslitasje«.

 

Vår finansminister. Rørende.

Vår finansminister. Rørende.

Kan noen egentlig huske sist en regjering klarte å «slite seg selv ut» så raskt? At regjeringen lovet «mer effektivitet» er en ting, men det får da være måte på?
Og forklaringene kommer på rekke og rad, men spørsmålet jeg alltid sitter igjen med er enkelt: Kan det ha noe med å gjøre at problemet IKKE er «måten dere har fremstått på», men at politikken dere fører rett og slett ikke fungerer særlig godt «for folk flest»?
Når politikk skal oppsummeres stilles alltid spørsmålet «Hva syns du om regjeringens innsats?»

Svaret for meg er opplagt: Det er ingenting å si på innsatsen. De har virkelig stått på. Bare så synd at innsatsen legges ned i å ta fra de som ikke har all verden, og gi til de som faktisk klarer seg ganske greit.

Hun får nå sagt det.

Hun får nå sagt det.

Men ingen fare. Siv Jensen har en forklaring. Jippi! Spent nå? Ifølge vår eminente finansminister, har opposisjonen skylda. Japp. Regjeringen sliter fordi opposisjonen er frekke nok til å kritisere de. Og det er sikkert noe jeg har misforstått her, men er ikke det stort sett grunnen til at vi har en «opposisjon»? Det hadde sikkert vært lettere å regjere uten den fordømte opposisjonen, men er ikke det pr. definisjon et «diktatur»? Det finnes mange tilfeller opp igjennom historien hvor politisk opposisjon enten var ikke-eksisterende, eller «forsvant på mystisk vis», men hvis jeg husker mine historie og samfunssfagtimer riktig, er ikke dette noe Norge hadde veldig lyst til å etterstrebe. Men hvem vet, kanskje Siv er inne på noe. Verden trenger sikkert nådeløse diktatorer nå og da. Face it, de får ting gjort, og de driter i konsekvensene. Bare en liten innvending dog … Hvordan hadde Siv likt å bli nektet muligheten til å kritisere regjeringen da hun satt i opposisjon? Køl på Siv. Om ikke annet sprenger du popcornbudsjettet mitt. Og det kan jeg leve med.

 

 

 

 

5. Forskning er tilgjengelig for alle, ergo er alle forskere.

 

 

 

 

NRK lærte meg noe nytt i 2014. Har du tilgang til nett kan du kalle deg «forsker». Dette betyr faktisk at jeg kan kalle meg «forsker» det. Kult, ikke sant?

 

Forskeren sin det.

Forskeren sin det.

NRK presterte ihvertfall kunststykket å titulere konspirasjonskrøkka Hans Kristian Gaarder som «forsker», og ikke minst invitere fjompen til en vaksinedebatt på NRK, mot overlege Sveinung Wergeland Sørbye.
Og kort forklart: Det er omtrent som arrangere et dragrace mellom  Frognertrikken og en blodtrimma formel-1 bil. Det er ikke underholdende engang.
Og NRK kan ikke skylde på uvitenhet her. NRK visste veldig godt hvem det var de presenterte som «forsker» her. Gaarder hadde tidligere deltatt på «Trygdekontoret» i tospann med sin minst like konspirasjonsorienterte våpendrager Ingunn Sigurdsdatter, tidligere Røiseland. Det var der Gaarder blant annet kunne fortelle oss at Rihanna var et sentralt medlem i skurkeklubben Illuminati, akkompagnert av Røiseland som kunne fortelle oss at vaksiner egentlig var en CIA konspirasjon for å overvåke oss alle med mikrochips.

 

Abgtsiv-Forsker-NRK

Billigere enn en utdanning i det minste.

Hva NRK ønsket å oppnå med dette? Ikke spør meg. Hvis Hans Kristian Gaarder er en «forsker», så er James Bond en kvalifisert gynekolog. Det eneste NRK egentlig klarte var vel å sette en ny rekord i «falsk balanse«. Og hva ambisjoner angår, det kan vel knapt kalles en særlig fornuftig en? Men hvis det var oppmerksomhet de var ute etter fikk de i det minste det. Noen bør likevel forklare NRK et par ting.
– «Berømt» og «beryktet» er ikke det samme.
– «Kildesjekk» og «research» er ikke landsbyer i Belgia.
– Når et tema diskuteres, er det en vesensforskjell på «motstand» og «kvalifisert motstand».

Når til og med en noldus som meg har fått med meg dette, så er det vel ikke veldig mye forlangt at en journalistisk institusjon har fått med seg det samme, eller hva? Eller var det den egentlige leksen 2014 skulle lære meg her? At journalisme ikke er et «fag» lengre, bare dra hva satan du vil ut av røven, kjør det på lufta og sats på at det sikkert ordner seg. «Redaksjonellt ansvar» døde, og er nå erstattet med en gullfisk som slipper ut en luftboble for «ja», og to for «nei».  Fett nok det. Kjedelig blir det neppe. Om popcornbudsjettet mitt tåler det, vel det er et annet spørsmål. Det er temmelig sprengt allerede.

 

 

 

6. Men hva sitter Marius igjen med?

 

 

 

Marius lærte som sagt mye i 2014. Men den viktigste (og beste) leksjonen har jeg spart til slutt. Viktigheten av å komme seg vekk fra nettet nå og da. En ny diagnose bør snarest inn i legekunsten: Nettblindhet. Det kan sammenlignes med «fartsblindhet» som rammer bilførere, den eneste forskjellen er at tilbringer du for mye tid på nett vil du bli hellig overbevist om at Norge er et land befolket av skrotinger. Og gå ut en tur. Møt mennesker. Stemmer egentlig dette? Jeg liker fortsatt å møte nye mennesker. Jeg vil vel anslå at 80-85% av mennesker jeg har møtt er trivelige, oppegående og varme mennesker jeg er glad jeg fikk stifte kjennskap med. Og det er heldigvis en ting Norge på nett ikke klarte å drepe. Nettet er kjekt å ha, men det erstatter ikke det som gjør livet verdt å leve: Menneskene i det. Nettblindheten min er heldigvis en sporadisk ting som går over ganske kjapt. Og takk for det. Ellers hadde jeg ligget i fosterstilling hver eneste dag og grått mine modige tårer. Og det har jeg ikke energi til lengre. Gråt en gang i uka, le en gang om dagen, og kom dere ut en tur. Det er ikke så verst. Og det er billigere enn intens psykoterapi.

 

 

Klein-Dø

Smurfedrops!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med takk til «Alternative behandlere gjør ting som ikke virker (eller er farlige)» for illustrasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Tull og tøys., Ubegripelig dumhet. | Stikkord: , , , , | Legg igjen en kommentar

12 trinn og 12 år med idioti.


«Did you ever really need somebody, and really need ’em bad…»

 

 

 

Så det er vel like greit å ta det mest opplagte først. Mitt navn er Marius, og jeg er rusmisbruker. Alkohol, dop, you name it. Eller er jeg egentlig det? Det er vel der jeg og noen «lærde» strides litt. De «lærde» i dette tilfellet er de som mener at den eneste måten å bli et helt menneske på igjen er å gjennomføre de «magiske 12 trinn». 12 trinn for å gjenvinne din grunnleggende menneskelighet. 12 magiske trinn som er ditt eneste håp for å unngå undergangen. 12 magiske trinn jeg alltid har gitt fullstendig beng i, og likevel har jeg nå vært rusfri i 12 år. Man kan vel starte med det grunnleggende: Hva er egentlig disse 12 trinnene?

 

 

 

B-b-b-b-b-bullshit.

Bow down, and kiss my ass puny mortals.

 

 

 

Dette er altså fasiten. Og jeg vet ikke helt, men er det virkelig bare jeg som umiddelbart legger merke til en grunnleggende tendens her? At absolutt ingenting er din egen feil? Og at det advares sterkt mot å ta noe som helst ansvar og deleierskap i din egen situasjon? Det var her min avsky mot AA, NA og de «magiske 12 trinn» starta. Denne totale ansvarsfraskrivelsen, og ikke minst kravet om total underkastelse. Beklager. Grow a pair. Den eneste du har å takke for at livet gikk i dass er deg selv og dine egne valg. Og den eneste som kan dra deg ut av rennesteinen er deg selv. «Men hvis jeg ikke klarer det da?» Da trenger du hjelp. Men hvis du forventer at noen skal «reparere deg» på magisk vis, ta deg en bolle. Ingen sa det kom til å bli lett.

 

 

 

«Did you ever really want somebody, the best love you ever had…»

 

 

 

Det første trinnet i denne «wunderfasiten», (en fasit som forøvrig ikke har spesielt gode resultater å vise til) er vel «filosofien» som ligger som en basis for denne metoden. «Innnrøm at du er maktesløs».

Howdy y'all!

Say hello to my little friend.

Hvorfor det, egentlig? Og hvor lenge skal du surre rundt med denne «maktesløsheten»? Skal jeg altså sitte på ræva resten av livet og føle meg «maktesløs»? Det er ingen som påstår at «makt» er enkelt å oppnå, aller minst over seg selv, men vil ikke å ta makta tilbake være et smartere mål? Spesielt når AA/NA er så negative til folk som går igjennom LAR-assistert rus behandling. «De læres bare opp til en ny avhengighet» er omkvedet fra 12-trinns mafiaen. Men hva er det da å legge sin skjebne i hånda til en magisk rom-trollmann, drite i alt som heter personlig ansvar, og erklære «maktesløshet»? Gjenvinn makta over deg selv for satan. Ikke sett deg ned, «Åh, buhuu, jeg er maktesløs» og forvent at alt ordner seg av seg selv. For gjett hva? Det gjør ikke det. Det krever innsats. Og den innsatsen må komme fra deg. Og det blir jævla vrient hvis du er grunnleggende «maktesløs». Og hvis du nå er «maktesløs», hvordan i all verden greide du å innse at du ønsket å bli rusfri? Tenk litt over dette enkle spørsmålet. Ta all den tiden du trenger.

 

 

«Do you ever remember me baby, did it feel so good…»

 

 

Mitt første møte med disse 12 wundertrinnene kom i 2002. Jeg var 27 år gammel, og hadde nylig detoxet ganske hardt. Skal ikke gå i detaljer, men vel … Hvis du aldri opplever noe slikt, takk skjebnen eller hva det nå enn måtte være du tror på, og nyt livet. Det er ikke en opplevelse jeg unner min verste fiende.

En sosionom mente ihvertfall at jeg kanskje burde vurdere å oppsøke NA. («Narcotics Anonymous».)

Dude ...

Kan ikke krangle med det, vel?

På dette tidspunktet var omtrent alt jeg visste om NA/AA det jeg hadde sett på TV. En gjeng i et rom som presenterte seg med fornavn, og delte anekdoter fra sine liv. («Eg heite Bjørn, og e alkoholiker. Eg har ikkje tatt ein dram på 3 veker» osv.)
Og greit nok, kanskje det å møte «likesinnede» hadde noe for seg? Vel, det ligger en grunnleggende tankefeil i bunnen der. At noen har vært gjennom det samme som deg, gjør de faktisk ikke automatisk til «likesinnede». Og det var det første inntrykket jeg fikk av 12-trinns mafiaen. Jeg hadde INGENTING annet til felles med denne gjengen annet enn et anstrengt forhold til rusmidler. Og spør du meg burde det egentlig være uproblematisk. Samler du 100 knarkere i et rom, har du egentlig samlet 100 forskjellige veier til tilfriskning. For noen vil ikke «tilfriskning» være et realistisk alternativ engang.

Så jeg gjorde det jeg alltid gjør i slike situasjoner, jeg sa fra. Etter hukommelsen sa jeg vel noe sånt som «Ok, jeg heter Marius, og no offence, men jeg tror ikke dette helt er greia mi. Jeg driter egentlig i hvordan jeg endte opp i denne situasjonen, jeg er hakket mer interressert i å komme meg videre. Og det ser ikke ut til å være fokuset her.»

Huff-puff.

Dave’s not here man.

Reaksjonen var forbløffende. Et helt rom satt stille og glodde på meg. Så kom protestene.
«Hva?! Hvordan skal du klare deg uten å gjennomføre trinnene?!»
«Er du klar over hvor livsviktige trinnene er?!»
«Uten trinnene hadde jeg vært dau for lenge sia!»
Jeg sto der med følelsen av å ha dratt ned buksa og prompa under en katolsk høymesse. Så jeg forsøkte etter beste evne å roe gemyttene litt.
«Jeg sier ikke at dere er helt på bærtur, jeg sier bare at denne greia ikke funker for meg. Så jeg stikker nå. Men for all del, lykke til videre.»
Jeg bevegde meg mot utgangen. En fyr sto plutselig foran meg.
«Tenk deg om. Går du ut denne døra, bærer det rett tilbake til rennesteinen.»
Jeg ble en smule oppgitt, og ikke minst forbanna.
«Jeg kom ikke inn fra rennesteinen. Jeg kom hjemmefra, og har nå tenkt meg hjem igjen. Ta meg en dusj. En kopp kaffe.»
Fyren ble teatralsk.
«Jeg kan bare vise deg veien. Du må ta valget om du vil gå den.»
Jeg ble sarkastisk.
«Jeg har tatt valget. Flytt deg vær så snill.»
Og med det var min karriere som 12-trinns deltager over. Til en viss grad. Det skulle nemlig vise seg at når noen har en «wunderkur» noen er frekke nok til å trekke i tvil, blir de ganske hissige på å overbevise deg, (og seg selv!) om «wunderkurens» fortreffelighet.

 

 

«Cause it was just the first time, and you knew you would…»

 

 

12-trinns behandling har blitt mainstream i dag. Og det er i seg selv egentlig ganske utrolig. Går man denne modellen litt nærmere i sømmene, skreller vekk alle «Jamen det funka jo for meg!»-anekdotene, er det faktisk en ganske ineffektiv modell.

 

Hum-di-dum.

Nei, sier du det.

All forskning som er gjort på området er ganske entydig, 12 trinns behandling er ingen «wunderkur». Forskningen er likevel litt vrien, siden AA/NA er temmelig tverre når det gjelder åpenhet om sine metoder.
Og der bør det ringe en liten varsellampe. Hvis nå denne vidundermetoden er så fantastisk, burde ikke de som leverer denne tjenesten ha all interesse av å dele sine fantastiske gjennombrudd?
Og fantastisk og fantastisk … Et av trinnene har alltid forbløffet meg.

«Make a list of all the persons I’ve harmed, and become willing to make amends to them all.»

Seriøst? Trenger du virkelig en liste med magiske trinn for å fortelle deg at du bør be om unnskyldning for at du har driti på draget, og såra noen? Hvis du trenger magiske trinn for å lære deg vanlig god oppførsel, da har du større problemer enn bare en avhengighet. Da er du en drittsekk med en smule svekkede sjelsevner. Face it, du kan ikke magisk gro fram en samvittighet. Og deri lå mye av min grunnleggende motstand mot AA/NA: Den samvittighetsløse dogmatikken.

 

 

 

«An’ though the course may change sometimes, rivers always reach the sea…»

 

 

 

Hate it when that happens.

Hate it when that happens.

Jeg hadde nå snudd ryggen til de 12 trinn. AA/NA var for meg et tilbakelagt eksperiment som ikke hadde fungert. Og det plaga meg ikke nevneverdig. Jeg hadde egentlig mer enn nok med å finne ut av hele den derre «life but how to live it» greia uansett. Et problem bare: Jeg ramla borti folk fra min mislykkede «12 trinns karriere» både støtt og stadig. De holdt nemlig møtene sine ikke langt fra der jeg bodde på dette tidspunktet. Og de hadde ikke glemt meg. De dura bort til meg og lurte på om jeg hadde sprukket.

«Nei. Ikke da du spurte for 2 uker siden heller.»

Og reaksjonene var alltid de samme.

«Husk at vi fortsatt er her når du sprekker og ramler utpå igjen.»

Sympatisk, ikke sant? Ingenting de kunne ha sagt kunne ha vært verre enn det. Jeg var redd på dette tidspunktet. Nykterhet/edruelighet var fortsatt nytt, og når du vet at en gjeng forventer at du går på snørra når som helst … Vel, det gjør ikke akkurat underverker for selvfølelsen. Og deri ligger problemet med å blindt følge en så streng doktrine som de 12 trinn. Tanken på at det finnes andre veier til et godt liv, blir helt umulig. Likhetstrekkene med en vitenskapelig utviklet metode forsvinner, og man sitter igjen med en religion. Og som med så mye annet religiøst ræl, toleranse for andres tro henger ikke veldig høyt. Og les gjennom de 12 trinn en gang til, og spør deg selv: Hva ligner det mest på. Et behandlingsprogram, eller kristendommens 10 bud?

 

 

 

«Vixen in my dreams, with great surprise to me. Never thought I’d see your face, the way it used to be…»

 

12-blogg-5

Skål, kosmonauter.

25 Desember i år markerer mitt 12 år som edru og nykter. 12 år hvor jeg ifølge 12-trinns mafiaen har gjort absolutt alt feil. Ikke har jeg akseptert en «høyere makt enn meg selv», ikke har jeg «innrømmet at jeg er maktesløs» og bedt denne «høyere makten» om å «fjerne mine feil og mangler»? Faen heller. Det er min jobb. Denne «høyere makten» kan kysse meg i ræva. (Strengt tatt var vel min forkjærlighet for en «høyere makt» problemet i utgangspunktet …) Jeg gir ikke fra meg min «makt» til noen. Går jeg på trynet er det min egen feil. Ingen andres. Jeg skal ikke sitte på min høye hest og si det har vært lett, og at hvem som helst «bare kan ta seg sammen». Jeg sitter nemlig ikke med fasiten. Jeg har ingen «vidunderkur». Min «metode» til tilfriskning, til et bedre liv var egentlig ganske enkel. Avhengighet var problemet, og for meg var 12-trinns modellen ikke noe annet enn en ny avhengighet. En avhengighet av en høyere makt som krevde underkastelse. Og å erstatte en slavetilværelse med en annen, faen svarte om jeg gjør. Pakk det inn i hva faen du vil, det koker ned til frihet. Fra alkohol, fra dop, fra «høyere makter» og faen hans oldemor.

 

Swing it, magistern!

Swing it, magistern!

Nuvel. Siden 12-trinns mafiaen er så glade i anekdoter, føles det egentlig bare rett og rimelig å avslutte med en.

For et par år siden nå var jeg tilfeldigvis innom gamle trakter. Strøket der jeg engang bodde, og hadde 12-trinnerne omtrent vegg i vegg. Jeg tenkte ikke så mye over det egentlig. Jeg var en annen person, og mine minner fra «12 trinns fadesen» var egentlig minner fra et annet liv. Mens jeg spaserte ned en sidegate, ble jeg stoppa av en temmelig sliten fyr med knekk i knæra.

«Øh … Du hakke et par kroner å avse vel?»

Jeg ristet på hodet og skulle til å gå videre da det plutselig slo meg. Han fyren der var det noe kjent med. Og visst faen. Det var mannen som for endel år tilbake «Bare kunne vise meg veien». Og her sto han. Fullstendig på trynet. Og nei. Han kjente meg ikke igjen. (Han hadde vel neppe kjent igjen seg selv.) Min første impuls var å gni nederlaget i trynet på ham. Såpass ærlig må jeg være. Jeg klarte heldigvis å styre meg. Jeg bare ristet forsiktig på hodet og gikk videre. Hvem nå enn din «høyere makt» var, han/hun gjorde en ræva jobb. Jeg håper likevel han har klart seg. Og hvis ikke? Jeg sover greit uansett. Vi er alle guder i våre egne liv.

 

 

Anyday my pet, anyday ...

Anyday my pet, anyday …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veni. vidi, vici.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Et drypp av fornuft., Personlig ståsted | Stikkord: , , , , | 12 kommentarer

Skrotinglotto.


 

 

 

«Her oppi e vi bæst … Du kainn sjå når de e fæst … Ingen bli så foill som oss …»

 

 

 

Trøndelag. Selve begrepet for alt som er «folkelig». Spesielt Nord-Trøndelag. Dæggern sprute. Det er så jovialt at man nesten må klype seg i testiklene for å tro at det er sant. Du har sikkert hørt historien om «søringen» som skal besøke en kompis i Nord-Trøndelag? «Søringen» drikker som en svamp på toget, og da han kommer fram er han full som en dupp. Han tar en taxi til der kompisen bor og ringer på døra. Idet kompisen åpner døra, klarer ikke «søringen» å holde på spriten lengre og spyr på trappa til kompisen. Kompisen bare smiler.

«Stå no itj ut i kulda å spy! Kom innj!»

Det er slik Trøndelag gjerne vil oppfattes. Folkelige. Sindige. Joviale. Selve innbegrepet av «folkelig». Lar seg ikke affisere av noe. «Det skal kule til en trønder!» Joda. Fett nok det. Bare et problem; Jeg har vokst opp der. Og lærte tidlig at vil du oppleve gleden av trøndersk «folkelighet», da bør du være en av folket …

 

 

 

«Vi flire høgst tå aill … Å vi rape aille mainn … Vi e primitiv å flott …»

 

 

 

verdal-4

Koselige tider …

 

 

Du husker de gamle lottoreklamene som gikk og surra, ikke sant? En gammel rørete bonde som vant i lotto, og leet knapt på øyelokket. Bare smilte og mumlet «Værdaln …»  Nord-trønderen sin det. (Selv om fyren faktisk var en innleid britisk skuespiller som var dubba, men …) Verdal ble plutselig et begrep. Lotto-bygda. Drita østlendinger i taxi-køer over hele Oslo snøvla «værdalen» klokka 3 om natta, og alle som en syntes de at de var komiske genier. De var de første som hadde tenkt tanken på å imitere «lotto-mannen». Akkurat som da «The Julekalender» plagde vettet av en hel nasjon første gangen. Jeg ønsket meg faktisk skuddpremie på østlendinger som siterte det fordømte makkverket i flere uker etter at det var over. Det ble heldigvis med tanken. (Det ville blitt travelt for landets likhus ellers …)

Men jeg digrerer. Da disse lotto-reklamene gikk og surra var jeg nemlig en av de som ikke lo. Jeg smilte ikke engang. Jeg skvatt. Jeg hoppa i stolen. Verdal en «folkelig lotto-bygd»? Nord-Trøndelag et «jovialt og trivelig distrikt»?! Jeg husker Verdal med helt andre fortegn. Helt andre kvaliteter. Og ganske nylig dukket Verdal opp i media igjen. Men denne gangen med hva jeg forbinder med Verdal og Nord-Trøndelag. Lyst til at jeg skal fortelle om det?

 

 

 

«Æ e trønder æ … Å herregud kor tøff æ e …!»

 

 

 

Verdal-1

Se der ja! Der kom Verdal frem!

I Verdal bor det en mann. En mann ved navn Jacob Kuteh. Jeg kjenner ikke Jacob Kuteh. Jeg kjenner ikke sønnen hans, Nathaniel heller. Men Jacob og Nathaniels skjebne? Den kjenner jeg igjen. Det er en historie jeg har hørt altfor mange ganger før. Det er nemlig den Nord-Trønderske folkesjela slik jeg kjenner den. Det er «mitt kjære Trøndelag». Hatsk. Voldelig. Og ikke minst alle de «joviale» trønderne som blir indignerte når jeg beskriver den.

Så hvis du er trønder, og «gla i heimplassn din!», bør du slutte å lese nå. Nå er det min tur til å fortelle om Trøndelag. Trøndelag slik trønderne ikke ønsker Trøndelag beskrevet. Vel, drit og dra. Jeg har vokst opp der. Og jeg har sårene som beviser det. Og nå har Jacob og Nathaniel Kuteh noen av de samme sårene. Og ingen fortjener det. Ikke engang min verste fiende.

Jacob Kuteh ble rundjult. Det er ingen annen måte å se det på. Hvorfor? Det er det bare voldsmannen som vet. Men innerst inne vet enhver trønder hvorfor. Jacob Kuteh gjorde en feil. Han var annerledes. Mørkere i huden enn den gjennomsnittlige «værdaling». Og var det en ting jeg visste da jeg bodde i Trøndelag, var det dette: Du stikker deg ikke ut ustraffet på «Værdaln». Eller i Nord-Trøndelag. Det var en uskreven lov. Og disse uskrevne lovene var det en drøss av over hele Nord-Trøndelag. «Det e da itj nå rart at du vart slådd ne’, Marius. Kle dæ sånn på en Fredagskveill?!» Dumme meg … Hva tenkte vel jeg på?

 

 

 

«Æ e trønder æ … Det e’ da itj dårle bærre de …?»

 

 

 

verdal-6

Abandon all hope, ye who enter here.

Det som gjør saken til Jacob Kuthe ekstra stygg, er ikke bare det faktum at han fikk rundjuling helt umotivert av en eller annen innavlet banan, men den triste kjensgjerning at hans sønn Nathaniel, som var på vinterferie da episoden inntraff fikk trakasserende meldinger på Facebook i etterkant. Av en annen innavlet banan som tydeligvis var modig nok til å gjøre det anonymt. Det er så man må lure på om samtlige foreldre på Verdal hadde samme etternavn før de giftet seg.

«Marius! Nå er du urettferdig! Du drar alle sammen over samme kam, og generaliserer grovt! Du kan ikke dømme et helt folk på grunn av enkeltmenneskers handlinger!»

Helt riktig. Jeg generaliserer. Jeg stempler en hel gruppe for enkeltmenneskers handlinger. Jeg er fordomsfull. Jeg er hatsk. Jeg ser inn i øynene til en trønder, og jeg ser et potensiellt monster. Jeg ser ikke nyansene. Jeg tar ikke høyde for at Trøndelag kan ha forandret seg. Jeg er faktisk rasistisk mot trøndere. Vel, mine kjære trøndere … Hvor i svarte faen tror dere jeg lærte det?!

Jeg lærte rasismen å kjenne av de beste. Og jeg lærte den å kjenne tidlig. Jeg har alltid ment at barn skal få være barn. De skal ha gleden av å en periode hvor livet er enkelt. Ukomplisert. Hvor «slemmingene» finnes bare på liksom. Realitetene vil innhente dem tidsnok, gleden av naivitet er en av frynsegodene ved å være barn. Og det er kanskje det som er vanskeligst å tilgi Trøndelag. Min naivitet ble frastjålet meg for tidlig. Jeg møtte rasismemonsteret før jeg var forberedt. Og jeg skjønte aldri var det var jeg hadde gjort galt.

 

 

 

«Vi e årets salgssuksess … Du kan nævn me ka det e … Vi æ bæst! Å så e vi jo så arti … Vi e klovna aill i hop … Putt en trønder på en scene, da kjæm heile salen i kok …»

 

 

Verdal-5x

Let’s not go to Camelot. It is a silly place.

Jeg er for ordens skyld ikke født i Nord-Trøndelag. Jeg er egentlig sør-trønder, eller «reserve-trønder» som det heter der oppe i nord. Mine foreldre flyttet til Namsos i 1980. Jeg var da 6 år gammel, og det eneste jeg husker var at jeg syntes vårt nyinnkjøpte rekkehus var et gedigent palass. Barnlig naivitet, ikke sant? Det er nesten så man bare må trekke på smilebåndet.

Det var 4 av oss. Mor, far, meg og min storebror. Vi skulle etterhvert bli flere. Min eldste søster kom til verden i 82, og året etter skulle vi få et nytt familiemedlem. Min yngste søster. Som ikke kom fra Norge, men India. Og med det skulle unge Aanonlie få stifte med bekjentskap med «Mr. Rasisme». Og unge Aanonlie og «Mr. Rasisme» skulle vise seg å bli bitre fiender fra dag en. Et bittert surt uvennskap som skulle vise seg å prege unge Aanonlie ganske veggimellom. Rasismen ble min erkenemesis. Min Dr. Octopus til min Spiderman. Og det viste seg at mange av mine stolte medtrøndere var svært gode venner med «Mr. Rasisme». Som du kanskje skjønner, dette er ikke en historie som noen gang hadde det minste håp om en lykkelig slutt.

 

Kort tid etter at min yngste søster var kommet til Namsos fikk jeg følgende slengt i trynet i skolegården:

«Jasså, Aannonli! Dåkk ha fått svarting i huse?! Må væl bynnj å kallj dæ «Svartængli» no da?!»

Og som sagt så gjort. «Svartængli» (kreativt, ikke sant?) ble et økenavn. Og det stoppet ikke der. «Negerælsker!» ble ropt etter meg. «Korsjn går de me sotrøret?!» Og alt jeg kunne tenke var «Hvordan kan noen være så slemme med lillesøstra mi? Hun har da ikke plaget noen?»  Det var mitt første møte med rasisme. Jeg var 9 år gammel. Og ha meg unnskyldt, men jeg syns faktisk 9 åringer bør få slippe slikt. Og lillesøstra mi? Hjelpe meg …

Verdal-2

The king of the ashpile.

Min lillesøster møtte rasismen tidligere enn meg. Og det som verre var, hun møtte den hjemme. Familiemedlemmer som snakket om «De fordømte utlendingene som tar jobbene våre, og formerer seg som rotter!», for så å snu seg mot søstra mi og si «Vi snakker ikke om deg, altså!» Joda. Fett nok det. Tror dere virkelig en 6-åring skjønner slike nyanser?

Det hun så var at hun ikke lignet på oss andre. Noe som etterhvert resulterte i at hun ble observert på badet i en alder av 6, mens hun desperat forsøkte å vaske av seg hudfargen. 6 år gammel. Og barnlig naivitet … Hvor mange 6-åringer har opplevd dette egentlig? Hvor mange 6-åringer har blitt frarøvet sin barndom så hardt og brutalt som det? Og midt oppi alt dette levde myten om «joviale koselige Trøndelag». Jajamen.

Så når historien om Jacob Kuteh og hans sønn, Nathaniel dukka opp i media, reagerte jeg ikke med avsky som jeg kanskje burde. Jeg reagerte med skuffelse. Jeg var nemlig hverken overrasket eller sjokkert. Bare utrolig skuffet og trist over at trøndelag ikke har kommet lengre i utviklingen. Det er 20 år siden jeg bodde der, men fortsatt lever «Mr. Rasisme» ikke bare i beste velgående der, han stortrives. Hvordan jeg vet det? Fordi jeg har forsøkt å diskutere saken på sosiale medier.

 

 

 

«Æ e trønder æ … Å herregud kor lei æ e … Æ e trønder æ … De e itj dåli bærre de …»

 

 

 

Verdal-3

Tell me about it, baby …

Jeg delte historien om Nathaniel og Jacob på Facebook, og jeg sa det rett ut: Jeg kommer aldri tilbake til Nord-Trøndelag. Og noe sier meg at Nord-Trøndelag vil leve ganske greit med det. Vi går rett og slett ikke overens. Og reaksjonene? Forutsigbare. Kjedelige. Trøtte. Klisjepregede. Og ikke minst erketrønderske.

Jeg har ikke tenkt å henge ut andre enn meg selv her, men for å ta den første beskyldningen jeg fikk:
«Du henger ut en hel landsdel for enkeltmenneskers handlinger!»

Det kan du ta deg faen på at jeg gjør. Og jeg gjør det med fullt overlegg. Og jeg kommer til å fortsette med det, helt til den dagen jeg ser trøndere ta sitt eget rasismeproblem på alvor. Og beklager å måtte si det, men dere er faen ta meg ikke i nærheten engang. Hvordan jeg vet det? Det planlegges fakkeltog på Verdal. «Mot blind vold». Kyss meg i ræva. Kall en spade for en spade. Gro et par baller og arranger en folkemønstring mot rasistisk motivert hatvold. Selv om jeg skjønner at det kan bli vrient. Jeg mener, hvem skal fikse musikken? Hans Rotmo?

Andre reaksjoner? Vel, det er flaut å innrømme men «negerdebatten» dukket plutselig opp. Og da blir jeg svimmel. Virkelig? Skal vi virkelig kverne på den gamle driten der igjen?

verdal-7Greit det. La oss gjøre det. Det dukker altså opp helnorske staute trøndere, og reagerer på at jeg reagerer på ordet «neger». (Som jeg for sikkerhets skyld ikke nevnte engang.) Og det som slår meg. Gang på gang på gang. DET ER IKKE JEG SOM RAMMES AV DET FORDØMTE ORDET! Er virkelig det så forbanna vanskelig å forstå?! Jeg reagerer på det jævla ordet av en enkel grunn. For å parafrasere salige Arnulf Øverland: «Jeg skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv.»

Og trøndere dukker opp for å fortelle meg at våre forfedre brukte det fordømte ordet … Og hva så? Våre forfedre deltok i slavehandelen og de. Våre forfedre utformet en grunnlov med en egen Jødeparagraf. Hvis våre forfedre hadde begått kollektivt selvmord med å hoppe nakne utafor Trollveggen, er det et argument for noe som helst? Piss meg i øret. Og «neger» er ikke bare et ord. Det er et stempel. Det deler menneskeheten inn i «dem» og «oss». Og hvis historien har lært oss en ting er det dette: «Dem» og «oss» vil som regel ende opp med å bli «dem mot oss». Og da kommer volden. Hatet. Og noen som husker sist det tok helt av?

 

 

 

«Æ e trønder æ … Å herregud kor tøff æ e …!»

 

 

 

ABB-X-Box

Sieg «Skrotingbaluba!»

Sist vi så ekte høyre-ekstrem rasistisk vold eksplodere i Norge, var det på østlandet. Av en skikkelig skroting som nå sitter innesperret som den rotta han er, og sutrer over at han ikke har en Playstation 3.  77 døde var fasiten. Og er det urimelig å koble dette mot overgrepet Jacob Kuteh og Nathaniel ble utsatt for?

Ja og nei. Det er urimelig på grunn av omfanget. Et voldsoffer, og en sønn som blir trakassert er ikke det samme som 77 døde mennesker. Det blir urimelig å kjøre en direkte kobling der. Så finnes det egentlig noen som helst sammenheng her?

Det finnes egentlig for min del bare en. Min personlige skuffelse. Jeg hadde håpet at vi hadde lært. Men selvfølgelig har vi ikke det. Er det en ting nordmenn er eksperter på er det å feie problemer under teppet. Vi går i fakkeltog den ene dagen, synger sanger og legger ned blomster, for å slenge slengkommentarer om «svartingan!» den neste. Og det kommer til å bli reaksjonen på det som Jacob Kuteh ble utsatt for og. Værdaln kommer rett og slett ikke til å ta det alvorlig denne gangen heller. «Mr. Rasisme» kommer fortsatt til å storkose seg i Nord-Trøndelag. Og derfor kan jeg aldri dra tilbake. Et sted som kaller seg «jovialt» og «folkelig» den ene dagen, og så sier «Næh. Kjæm det faan mæ en neger!» den neste kan ta seg en bolle.

Jeg er fordomsfull. Jeg er hatsk. Og hvis dere stolte Nord-Trøndere har et problem med det? Vel … da var det KANSKJE ikke så jævlig genialt å lære meg kunsten så til de grader til fingerspissene, var det vel? Drit og dra.

 

 

 

 

 

 

 

The imperfect is alive.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Personlig rant., Personlig ståsted, Rasisme., Ubegripelig dumhet. | Stikkord: , , | 50 kommentarer

The show must not necessarily go on.


«Vår tid for ømhet er forbi … Vi lever i en ulvetid, med krig og krav og knep og sterke menn, og jeg rusler på min kant, også spør jeg meg iblant, om kjærligheten … Hva skjedde med den?»

 

 

 

 

Marius-Evil-Hipster

Det rare øyeblikket når du setter latteren i halsen …

 

 

 

 

Beklager å måtte si det, men en ting vi alle har til felles er at vi blir eldre. Og med alderen kommer visdom? Beklager, men det funker ikke sånn. Med alderen kommer et valg. Du kan utvikle deg, eller stagnere. Enten bli en vis gammel mann/kvinne, med et skarpt sinn og noe du fortsatt kan bidra med, eller bli en trist, anakronistisk parodi på deg selv. Tenk litt på det. Hvor kult er det egentlig å se Roger Daltrey i en alder av snart 70 i åletrange køllebukser vræle «Hope I Die Before I grow Old»? (Bad news, mate … You did grow old. With gusto!) MenDaltrey hadde likevel et poeng: En sikker måte å bli legendarisk på er å dø ung.

 

 

 

 

«Var ikke romantikken myk og øm …? Alt jeg har tilbake er en drøm …»

 

 

 

 

I 1971 døde Jim Morrison, 27 år gammel. Legendestatusen var et faktum. Ikke minst forsterket av «The 27-club myth».  Janis Joplin, Jimi Hendrix, Ron «Pigpen» McKenna, Brian Jones, Kurt Cobain, Amy Winehouse… Alle døde de 27 år gamle, og mystikken rundt disse personlighetene bare steg.

elvis-b-2

Elvis. Og mannen som spiste han.

Og Jim Morrison … Joda, han var en dyktig sanger, i et band som lagde fine låter, men legendarisk? Som John Densmore så treffende sa det; «Jim was no genius. He was a drunk, and an asshole.» Her vil sikkert de lærde strides, men tenk over følgende: Om Jims hjerte ikke hadde stoppa i et badekar i Frankrike i 1971, men han hadde blitt gammel, hvor kult hadde det egentlig vært å se en overvektig, tynnhåret Morrison med høye viker, måne og trynet fullt av rynker på Cesars Palace i Las Vegas, mens han forsøkte å huske teksten til «Light My Fire»?

Eller enda verre; Om Jim hadde «dratt en Syd Barrett» og endt opp som pleiepasient? Det er ingen som liker å tenke på det, men Jim kan takke mye sin status som «legende» og «rockegud» til det enkle faktum at han døde før han rakk å bli et vrak. En patetisk fyllik som egentlig bare surra rundt og tok opp plass. (Og det skal han ha; Det sto ikke på innsatsen.) Brian Jones og. Alle snakker om «geniet Brian Jones», sjelden om at dette faktisk var en tung narkoman med store psykiske problemer. Eller at Janis Joplin var en klassisk tung alkoholiker. Eller Pigpen som var fullstendig hekta på heroin. Vi ser dem som legender, fordi de var «heldige» nok til å dø, før det bare ble trist.

che-b-1

(En annen ting som sjeldent blir nevnt …)

Dette er likevel ikke et fenomen som er kun forbeholdt musikk-bransjen. Andre markerer seg på andre områder, har korte hektiske karrierer, og dør før de rekker å bli patetiske. Ernesto «Che» Guevara er fin sånn. Et ikon for revolusjonært anlagte mennesker, verden over. Så ikonisk faktisk, at mange faller for den romantiserte versjonen av Che, uten å faktisk tenke over hva mannen faktisk sto for. Til og med politikere her hjemme har ukritisk hengt seg på romantiseringen av gamle Che. Og hopper elegant bukk over hvilke uhyrligheter den mannen deltok i, «i revolusjonens ånd».

Che ble et ikon. En legende. Og hvorfor? Fordi han ble drept. Og hans våpenbrødre Fidel og Raul? De rakk å bli gamle. Levende klisjeer. Vandrende anakronismer i et land hvor «den kommunistiske ånd» sliter litt med pusten … Joda, det snakkes fortsatt om «la revolucion», men mest når gamlisene mimrer. For de fleste er vel kampen for å ha mat på bordet viktigere enn prinsippene til Castro-gutta. Og sånn går nu dagan. Fidel så sikkert dritkul ut i camoklær på 50-tallet, men nå? Beklager, men camoklær på en urgammel pleiepasient som er et «uhell» unna voksenbleier … «Viva la revolucion!» blir bare et dustete gufs. Fidel begikk en dødssynd: Han ble gammel, og han utviklet seg ikke. Det slapp Che, og ble et innmari tøft t-skjorte tryne istedet.

 

 

 

Men alt dette er egentlig bare en unødvendig lang digresjon. En plagsomt lang intro til den personen som inspirerte meg til å blogge litt igjen. Norges kanskje tristeste vandrende klisje. Norges mest seiglivede anakronisme. Norges desidert største parodi på seg selv: Carl Ivar Hagen.

 

 

 

 

«Tenk hvor deilig jorden ble hvis Carl I. Hagen var homse? Hvis han gikk med store sjal og stram trikot?»

 

 

 

 

Jeg er født 25. April 1974. Egentlig en ganske uspennende greie i seg selv. «Fremtiden I Våre Hender» ble faktisk stiftet på den dagen, samme året, og det har alltid fått meg til å lure litt … Varslet min ankomst en æra av fornuftig tenking rundt bærekraftig utvikling, eller fikk min ankomst en gjeng godt voksne mennesker helt plutselig til å bli bekymra for framtida? Samma det. 1974 var også et trist år. Et skammens år. 1974 var året en åleglatt klædd med hjernekapasiteten til en knust hamsterbæsj debuterte på Stortinget. Carl Ivar Hagen. Tenk det. 39 år siden. Og hva har Hagen bidratt med siden? Vel… Han har kommet seg på Facebook, og tja…

hagen-b-6

Norsklæreren til Carl Ivar begikk forøvrig selvmord for en del år siden.

Det første jeg tenkte på da jeg så Carl Ivars fantastiske resonnement var alzheimer. Eller kanskje det er rettere å si at jeg håpet på alzheimer. Men det slo meg at det neppe er tilfellet. For etter at min etterhvert aldrende hjerne hadde fordøyd denne suppa av skrekkelig stavet bambus-logikk, så gikk det opp for meg. Carl Ivar har begått vår tids største popkulturelle dødssynd: Han har blitt gammel, men han har ikke utviklet seg. Dette er nemlig ikke sjokkerende. Det kan knapt kalles «oppsiktsvekkende» engang. Dette er «vintage Calle Hagen logikk», og for 20-30 år siden hadde det kanskje til og med funka.

Men i dag? Dette, mine damer og herrer, bør være en advarsel til oss alle. Dette er din skjebne hvis du ikke utvikler deg. Dette er en dinosaur. Et trist gufs fra en tid hvor innpakningen var viktigere enn innholdet. Innpakningen holder ikke når du har runda 60, og da lønner det seg å oppdatere innholdet. Noe de fleste bør vite. Det er bare så innmari synd at ingen tipsa Ballecalle. Dette er nå faktisk i ferd med å bli hans ettermæle. Hans arv til verden. Rett og slett fordi han gravde hælene ned i fortida, og nektet å utvikle seg. Men ikke hat Carl Ivar. Lær av hans feil, og bli voksen. Det er faktisk ikke så verst.

 

 

 

 

«Se han svinse inn på landsmøtet, og mine gutter, Bomsi-deisi! Gjett hvem jeg skal ut med etterpå?»

 

 

 

 

Hagen-b-3-2.0

Sug og svelg, trivelig helg.

Å blogge om Carl Ivar … Ok, jeg er en unge i en godtebutikk. Jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal starte. Kanskje det enkleste er å starte med det eneste jeg kan konkludere med etter å tross alt å ha vokst opp med krøkka? Det finnes ingen annen måte å si det på, dessverre: Carl I. Hagen er et skrekkelig menneske. Carl Ivar er rett og slett et skrekk eksempel på hva som skjer når ingen voksenpersoner har satt ned foten og sagt «nei!». Dette er en mann som skapte en hel bevegelse rundt en sentral ide: Carl I. Hagen er Gud. Og det som aldri slutter å forbløffe meg … Folk hengte seg på som fluer på en varm kubæsj.

Hagen fikk en gang ros for å ha gjort politikk tilgjengelig for hvermannsen. For å ha gjort politikken «folkelig». Og med null respekt å melde; Det er pisspreik. Hagen var en mester i å fordumme politikken. Han fjernet gråsonene. Nyansene. Han tilbød «enkle løsninger» på problemstillinger som (beklager å måtte si det) ikke har noen. Kriminalitet et problem? Strengere straffer og mer inhumane soningsforhold. (Selv om selvfølgelig all forskning viser at det ikke har noen som helst preventiv virkning på kriminaliteten, snarere tvert imot.) Hagen fikk ros for å «tale makta midt imot», og igjen: Beklager. Bullshit. Hagen opptrådte politisk som en elendig far. Opptatt kun av å være populær, opptatt av å aldri måtte si «nei!», til og med når det var nødvendig. Og det trengte han da heller aldri. «Med stor makt følger stort ansvar», og takk Darwin; Hagen fikk aldri «stor makt».

 

 

 

 

«Også hvisker’n til Jan Simonsen ‘Du Jan … Den skjeggveksten din, den blir jeg helt gærn a’ …’ Også svinser han av sted, men hvem han svinser med, det har ingen av oss noe med.»

 

 

 

 

hagen-b-4

Quanta costa cerveza …?

Menneskesynet til Carl Ivar er vel omtrent som hjernen til Carl Ivar. Det er enkelt. Unyansert. Brutalt. Carl Ivars menneskesyn er skreddersydd en gruppe: Heterofile kristne hvite menn. Skulle du falle utenfor denne målgruppa, da er saken ganske grei; Du er nå på Carl I. Hagens liste over «problemgrupper». Det være seg samer, homoer, alenemødre, muslimer, buddhister, albinoer, transer, indianere, polakker, venstrehendte, skjeløyde… Still dere i kø. Calleballe liker dere ikke. Hva dere har gjort mot han? Dere er i hans synsfelt. Og Calle liker et innsnevret synsfelt, fritt for nyanser.

Og hvorfor i all verden skulle menneskeheten være et unntak? Det var alltid det som var «magien» (?) med Calle Chlorin: Hvordan kan vi leve med et samfunn hvor innsatte i norske fengsler har humane soningsforhold, når eldre går for lut og kaldt vann?! Og som vanlig; Calle hadde delvis et poeng: Eldreomsorgen er ikke bra nok. Men skulle den virkelig bli bedre av å behandle straffedømte som dyr? Calle forsto aldri (eller misforsto med vilje) prinsippet «Two wrongs don’t make a right.» Men det skal han ha: Det gjorde ingen av tilhengerne hans heller.

hagen-b-5

Mattetime med Onkel Carl.

Carl Ivar fortalte oss ofte om «norske verdier», om «norsk kultur», og vel … En gammel vits renner meg i hu …

En mann sitter ensom på en trapp og gråter. En annen mann kommer bort og spør hva som er galt. «Jeg hater livet mitt. Spesiellt jobben min! Den virker bare så jævla meningsløs!» Den andre mannen smiler. «Meningsløs? Jeg er kulturpolitisk talsmann i FrP. Syns du fortsatt jobben din er meningsløs?»

Igjen var det denne «folkeligheten» som tydeligvis var Hagens kort. Og det jeg aldri skjønte var vel egentlig dette: Siden jeg ikke synes Hagens «kulturvisjon» (Urgh. Der kasta jeg opp i munnen gitt!) ikke var noe å rope hurra (eller heil) for, betyr dette at jeg ikke er en del av «folk»? Det var kanskje derfor FrP etterhvert skifta slagord til «for folk flest». Da kan slike halvgamle liksomhipstere som meg fortsatt regnes som «folk», bare så lenge vi husker at vi er en minoritet. Men så var det Ballecalle og minoriteter da … (Det er faktisk så mange som blir «minoritetsdefinerte» av Calle Cuk, at vi må vel snart være en majoritet, men pyttsann …)

 

 

 

 

«Tenk hvor deilig jorden ble hvis Carl I. Hagen var soper, hvis han var litt pink og pusete og bløt … Tenk å se Carl Ivar stå der i en passkontroll og rope; Ikke rør han svarte der han er så søt …!»

 

 

 

 

hagen-b.-2

Samfunnsfag med Onkel Carl.

For noen år siden ble «X-Men» fortsatt utgitt i Norge. Og som den nerden jeg er; Jeg leste de alle. En av føljetongene der som brant seg fast som spesiellt minneverdig, var comebacket til sjefsskurken i X-Men universet; Magneto.

Magneto var på dette tidspunktet antatt død, og for dere som ike kjenner forhistorien: Symbiosen mellom Charles Xavier og Magneto var på 60-tallet en paralell til ytterpunktene Malcolm X og Martin Luther King Jr. De var begge engasjerte i kampen for mutanters rettigheter, men SVÆRT uenige om metodene. Charles Xavier ville ha fredelig sameksistens med menneskeheten, Magneto ville ha menneskehetens hoder på et fat. Og som i tilfellet med Che Guevara, mutantungdommer i denne føljetongen var frustrerte. Sinte. De ville ha kjappe løsninger. Og uttrykte dette med å gå rundt med Magnetos ansikt på t-skjorter. Plakater.

Uansett, for å gjøre en lang historie kort; Som det så ofte er i slike serier viste det seg selvfølgelig at Magneto ikke var død. Han gjorde comeback, «with a vengeance», og nå skulle endelig hans drøm om verdensherredømme bli et faktum. Men Magnetos plan hadde det som planene til Baldrick i Blackadder alltid led av: «A tiny flaw …»

hagen-b-1

Ville du ha kjøpt en bruktbil av denne mannen?

Magnetos feil var enkel nok den: Han kom tilbake. Det viste seg nemlig at verden hadde utviklet seg i hans fravær, mens Magnetos retorikk og tankegang hadde stått på stedet hvil. Han gikk fra å være en død legende på en t-skjorte,  til å bli en høyst levende, SVÆRT utdatert anakronisme folk stort sett dreit i. De svulstige talene, truslene, krigsretorikken, verden hadde vokst fra det. Og som Charles Xavier så nydelig oppsummerte det:

«You made a terrible mistake. You came back. In death you were a legend. A symbol. And look at you now. You’re a dinosaur. No one wants you, or your ideas. The world evolved. You didn’t.»

Og hvis du lurer på om jeg begynner å bli senil, så var det en grunn til at jeg la med denne lille tegneserie-analogien.  Carl Ivar Hagen er Magneto. Han er mannen som ikke utviklet seg. Mannen som innbilte seg at billig retorikk som funka for 20-30 år siden fortsatt funker i dag. Mannen som innbilte seg at «Hagen-magien» skulle leve evig. Og den gikk på trynet. Med et brak. Historie er læren om utvikling. Om forandring. Hvis ingenting utvikler seg, stagnerer det. Og dør. Men ta det helt med ro. Det kommer til å komme flere utspill fra Hagen. Alle like utdaterte. Alle like anakronistiske. Hvorfor? Fordi Hagen er ute av stand til å vokse. Og vel … Det er noe vi faktisk alle bør ta lærdom av.

 

 

Consuela-II

(It just … stopped evolving.)

(Takk til Ole Paus for inspirerende tekstmateriale.)
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Norske idioter., Personlig rant., Personlig ståsted | Stikkord: , , , | Legg igjen en kommentar

The Norwegian dream.


17 blogg 2

I no nothing. I come from Barfelona.

Ting du ikke visste om meg #1: Jeg er Norges desidert bleikeste neger.

 

 

 

 

Det er visst 17 Mai i dag. Eller som jeg kaller det, «Fredag». Jeg feirer ikke i år. Slapp av, jeg kommer ikke til å å gå offentlig ut og kreve en offisiell boikott eller noe, jeg føler bare at jeg ikke kan. Det byr meg imot.

17 blogg1

Nei, Kjetil. Jeg vil ikke være som deg.

Det er nesten så jeg kan høre de som forsøkte å godsnakke med meg første gangen disse følelsene dukka opp. (Det var allerede tidlig på 90-tallet.)

«Faen, Marius, må du ta alt så jævla alvorlig? 17 Mai er først og fremst for ungene vet du…»

Ok, men da har jeg egentlig bare et spørsmål: Hvis 17 Mai er «først og fremst for ungene», burde vi ikke da gå litt i oss selv, og se på hva det er vi lærer disse ungene? Hvilken arv etterlater vi oss til den oppvoksende generasjon?

Hittil kan jeg kun konkludere med en ting: Vi har svikta. Grovt. Vi har lært våre barn en ting: Putt mennesker i en bås, basert på skrekkelig mangelfull informasjon, og la de aldri glemme at det er båsen de hører hjemme i. Om det er homser, muslimer, kvinner eller en hvilken som helst annen «gruppe» du kommer på i farta, spark dem. Helst mens de ligger nede. Dette er Norge. Lik det eller ei. Og jeg som har alle forutsetninger for å være norskere enn Asmund Olavsson Vinje, oppdager til min store overraskelse egentlig bare en ting: Jeg hører ikke hjemme her. Og da blir det vel litt kleint å feire 17 Mai, eller hva?

 

 

 

 

Ting du ikke visste om meg #2: Jeg er Norges desidert mest heteroseksuelle homse.

 

 

 

 

17 blogg 6

No excuse.

Jeg er ingen kravstor mann. Jeg krever ikke at Norge skal føye seg etter alle mine ønsker, nykker og innfall. Jeg hadde kanskje likevel et håp engang i tiden. Et håp om et Norge hvor mennesker ble sett. Et Norge som så alle brikkene som utgjorde en personlighet. Ikke tok en brikke og definerte det mennesket basert på det lille fnugget av informasjon. Et Norge som verdsatte karakter over «gruppetilhørighet». Et Norge som ga sine barn disse verdiene, slik at de kunne føre denne arven videre. Etter hvert som årene gikk ble det håpet svakere og svakere, helt til det døde.

«Den norske drømmen» ble mitt mareritt. Et mareritt jeg fortsatt venter på å våkne fra. Men dengang ei. Det ser ut til å bare bli verre. Nordmenn drømmer tydeligvis om et Norge som rendyrker «det norske». Og greit nok det. Bare et lite spørsmål… Er dere egentlig klar over hvor gjennomsyret «norsk kultur» er av utenlandske impulser?

17 blogg 5

Og heng deg gjerne når du er ferdig.

Norge fikk på et tidspunkt et glupt innfall. Handel med andre land i Europa. Det viste seg å være ganske smart. Norge begynte med eksport av bla. fisk, og importerte også ting som vi trengte her på berget. Som en «added bonus» fikk Norge kulturelle impulser utenfra, og det rare var at de tok imot disse impulsene med åpne armer. (Hvis du ikke tror meg, sjekk historiebøkene og se om du finner noen som hyttet med neven mot «snikhanseatifiseringen».) Seriøst, trodde du f.eks. at kristendommen var en norsk ide? Sorry, mac. Den ekte norske religionen var Odin og gutta boys. «Vår kristne kulturarv» er 100% utenlandsimport den. Den samme utenlandsimporten som nå tydeligvis må beskyttes mot en annen utenlandsimport, Islam. Kristningen av Norge var forøvrig en langt blodigere historie enn «snikislamiseringen» noen gang har vært. (Les Snorre hvis du ikke tror meg.) Fortsatt overbevist om at vi må «beskytte det norske»? Vel, vi kan vel møtes og ta en prat om denne «beskyttelsestrangen» din en dag. Hva med en kaffe på det norskeste stedet av alle, McDonalds? Norge «helnorskt»? Ta deg en bolle.

 

 

 

 

Ting du ikke visste om meg #3: Jeg er Norges desidert mest flatbrystede kvinne.

 

 

 

 

17 blogg 8

Jeg kan gjerne kjøpe en saks til deg.

For en del år siden dukka det opp en litt snodig diskusjon som fikk meg til å stusse litt. En diskusjon som fikk meg til å føle meg skamfull. Og ikke minst ensom. En diskusjon som fikk meg til å se Norge i et veldig ubehagelig lys. Den legendariske «neger-diskusjonen».

Det startet med sprinteren John Ertzgaard som ytret sin misnøye med å bli kalt «neger». Hans poeng var egentlig ganske enkelt; Han var ingen «neger». Han kom ikke fra «negerland». Jeg på min side tenkte at «Jo. Jeg ser den.» For meg personlig er fortsatt «neger» et ganske meningsløst og ikke minst unødvendig ord. Men for meg er det enkelt. Det er ikke jeg som rammes av det. Jeg er off-white. Og vi dømmes ikke basert på vår hudfarge. Det er forbeholdt de kakao-brune. Likevel forstår jeg motviljen mot å få en slik merkelapp kun basert på noe så uinterressant som hudfargen din veldig godt. Vi ser ikke mennesket. Vi tar en bitteliten del av det mennesket, (på toppen av alt en ytre kvalitet!) og definerer det mennesket kun basert på det. Herregud, du trenger ikke være filosof for å skjønne hvor tilbakestående et slikt menneskesyn er. Ærlig talt.

17 blogg 9

Flinke oss.

Mine ærede landsmenn syntes tydeligvis likevel dette var fullstendig uhørt. Jeg husker det dessverre altfor godt. Raseriet. Opprørtheten. Irritasjonen over at mennesker var frekke nok til å ville ha seg frabedt en merkelapp de aldri hadde bedt om. Og jeg husker diskusjonene. Gullkornene. De høytsvevende filosofiske utlegningene fra staute nordmenn, som ville tviholde på sin gudgitte rett til å tre hvilke merkelapper de ville nedover øra på mennesker de overhodet ikke kjente. Den sinte selvrettferdige indignasjonen som kun kan komme fra et folk som fikk all sin selvinnsikt kirurgisk fjernet allerede ved fødselen.

«Vess itj æ kainnj kallj dæm «neger», ka ska’ æ kaillj dæm da?!»

(Tja… Noen gang vurdert «menneske», fittetryne?)

«Dæm må da væl tål såpass?!»

(Uh… Siden når bestemte du hva andre skal tåle?)

«Æ hi brukt orde «neger» sia æ va litn gut!»

(Du dreit i bleier da du var liten gutt og. Og du slutta med det.)

17 blogg 3

Er det ikke fett å være «norsk», dere?!

Det er ikke greit. Tenke seg til at noen protesterer mot noe så simpelt som å få en merkelapp tredd over seg? Tenke seg til at mennesker vil defineres ut fra sin menneskelighet, sin karakter og sine personlige egenskaper, og ikke det latinske ordet for «sort»? Frekke typer gitt…

Men for all del. Det er kanskje på tide å gi «nordmenn» den samme respekten. Så la oss finne en merkelapp å gi «nordmenn». Og siden Norge er en tradisjonell fiskernasjon, hva er vel mer passende enn «Torskinger»? Og i beste «Torsking-tradisjon» skal dere også få stereotypiske karakteristikker med på kjøpet. Akkurat som «negerne» har fått i flere århundre. Og hvis dere ikke liker «torskingmerkelappen» så er det min tur til å bli indignert.

«Hvis jeg ikke kan kalle dere «torskinger» hva faen skal jeg kalle dere da?!»

«Torskinger» er relativt enkle skapninger. En ekte «Torsking» klarer aldri å ha mer enn en tanke i hodet samtidig. En ekte «Torsking» slåss med nebb og klør for å forsvare Norge og sine erkenorske røtter mot fremmedkulturelle impulser, og de slemme «multikulturalistene», og glemmer selvfølgelig at de samme «erkenorske røttene» er så multikulturelle at de griner. En ekte «Torsking» hater muslimer, selv om han strengt tatt egentlig ikke kjenner noen. En ekte «Torsking» er flink til å påpeke at sin egen rase er alle andre raser overlegen, selv om «Torskingen» selv egentlig bare er et strålende eksempel på at du kanskje ikke bør drikke heimert under svangerskapet. Og sist men ikke minst; «Torskingen» er så opptatt av å være sint, at til syvende og sist vil han våkne opp og plutselig se at mens han var opptatt av sitt eget sinne, forandret verden seg. «Torskingen» ble fullstendig akterutseilt, totalt tatt på senga, og nå er det for sent. «Torskingen» er en dinosaur. Komplett ute av stand til å tilpasse seg den nye virkeligheten. Dette gir «Torskingen» egentlig bare et levedyktig alternativ; Han blir heltids nett-skroting, med en språkbruk som kun kan beskrives som… (Wait for it…) «Torskete». Ah. Fy faen, jeg begynner å skjønne hvorfor det er så forlokkende å putte mennesker i kategorier. Dette er gøy!

17 blogg 7

Give that man a figurative banana.

Så hvorfor ta opp den berømte «neger insidenten» nå? Vel, da den etterhvert så hissige «flagg-debatten» dukka opp, kunne jeg ikke annet enn å konkludere med at vi har lært skremmende lite av våre feil. Igjen er «torskingene» opprørt over disse helvetes utenlandske djevlene som er frekke nok til å ikke danse etter «torskingenes» pipe. «Torskingene» vil definere smørbrødlista du må pugge for å bli «ekte», og hvis du ikke vil føye deg, så skal du ut. «Torskingen» vil ha retten til å kalle deg «neger», men går fullstendig av skaftet hvis du ønsker å hedre dine «neger-røtter». «Torskingen» er nemlig fin sånn. Han er en ganske inkonsekvent skapning, og tydeligvis ganske stolt av det. Det er nemlig det aller viktigste med en ekte «torsking»: Han bærer sin dumhet som et hederstegn. Som en General som kjempet i en eller annen krig for 50 år siden går han rundt med dumheten festet til brystet som en medalje for tapperhet. At dumhet er hverken modig eller originalt affekterer ikke «torskingen». Han er altfor opptatt med å bli småkåt av sin egen fortreffelighet. Og gjett hva? Det er disse som roper høyest om å «forsvare vår nasjonale egenart». Syns du fortsatt jeg hører hjemme blant de som feirer 17 Mai?

 

 

 

 

Ting du ikke visste om meg #4: Jeg er Norges desidert høyeste dverg.

 

 

 

 

17 blogg 4

It ain’t me.

Så kjære «Torskinger»: Gratulerer med dagen. Fra bunnen av mitt kullsvarte hjerte, dere skal få ha denne dagen i fred. Bare vær påpasselige med å bevare det «norske». Dere er klare over at 80% av marsjene som spilles av korpsene ikke er norske? (De aller fleste er amrikk-import. Eller er dere så kørka at dere trodde «Stars and Stripes» var en norsk marsj?!) Og hva dere enn gjør, ignorer reklamen! Ikke «ta med barna på McDonalds»! Faen heller, det er å pisse på våre ekstremt monokulturelle røtter det. (Du husker de, ikke sant? Våre monokulturelle røtter som egentlig aldri har eksistert, men pytt! Detaljer! Det er 17. mai for faen!) Dette er deres dag. Jeg har ingen plass i den. Jeg hører ikke hjemme blant dere. Jeg innser det. Jeg hadde nemlig en drøm engang i tiden.

Jeg drømte om ett land hvor alle hadde de samme rettighetene jeg tar for gitt. Et land hvor en personlighet ble omfavnet og utforsket. Ikke definert basert på bare en av brikkene i den. Et land som innså at det er en del av en fantastisk stor og spennende verden, ikke tviholdt på tanken om at de var universets sentrum. Et land hvor mennesker aldri trengte å rettferdiggjøre seg selv. Aldri trengte å kjempe for å bli godtatt som «en av oss». Den drømmen er død. Og jeg har valgt side. Jeg forlot «oss», og ble en av «dem». Utskuddene som ikke passet inn. 17 Mai er forbeholdt nordmenn, og sorry mac. «It ain’t me». TGIF, bitches!

 

 

17 blogg 10

T-P for my almighty bunghole!

Categories: Personlig rant., Personlig ståsted, Ubegripelig dumhet. | 6 kommentarer

Blogg på WordPress.com.