Uncategorized

Kvinner & Klær.


 

 

 

Bombs are flying …

 

 

… people are dying. Children are crying, and politicians are lying too … Cancer is killing, Texaco’s spilling … The whole world’s gone to hell but how are you?

Jeg har det ikke så verst jeg. Livet kunne sikkert vært bedre, men det kunne og ha vært så jævlig mye verre. Og uansett hvor ille ting kan bli, er det en ting ingen kan ta fra meg: Jeg er mann. Og hvorfor det er fett? Først og fremst fordi jeg slipper å måtte forholde meg til en ting. En evig kilde til konflikt som tydeligvis skal bli den «store greia» som vil definere denne generasjonen. (Akkurat slik den definerte de fleste som kom før.) Rasisme? Atomkrig? Pfffft! MYE viktigere enn som så. Den evinnelige krangelen om hva kvinner egentlig skal få lov til å ha på seg. Eller ikke.

 

 

Gudskjelov.

Gudskjelov.

 

 

MOOBIES!

MOOBIES!

Japp, burkinien dukka opp, og skapte en ny konflikt. Eller vent nå litt … Sa jeg «ny»? En «konflikt» basert på hva kvinner skal få lov til å ha på seg på stranda … Har jeg ikke sett det før? Det eneste «nye» i denne «konflikten» er egentlig dette: Etter å ha nektet kvinner å kle av seg i gud vet hvor mange hundre år, skal de nå nektes å kle på seg. Frankrike innførte et forbud mot «burkinien», tvang kvinner til å ta den av seg på stranda, og for å gjøre såpeoperaen komplett, nå er burkiniforbudet opphevet. Japp. Den tåpeligste såpeoperaen jeg har sett på en stund, «Le’ Burkinigate And Other Furry Animals», eller noe i den duren, har tatt en foreløpig pause, og hva inspirerte dette egentlig ganske udramatiske makkverket? (Det er jo ikke akkurat Shakespeare, eller hva?) Jo … (Triggeralarm!)

 

 

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

ÅH, HERREGUD HVORDAN VÅGER HUN?!

 

Joda. Vi er truet kan skjønne. Av noe som for meg egentlig ser mest ut som en relativt komfortabel pyjamas. Og det eneste spørsmålet jeg sitter med er dette: Hadde noen i det hele tatt leet på et øyelokk hvis en mann hadde gått på stranda iført noe lignende?

 

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

KLE FOR FAEN AV DEG, DIN TERRORIST!

 

Fremskrittpartiets Aina Stenersen ser tydeligvis forskjellen bedre enn meg, og mente Norge bør gjøre som Frankrike, (Selv om Frankrike har kommet på bedre tanker) og forby burkinien på norske strender. Dette med argumentet «Jeg mener burkini absolutt bør være forbudt på strender i Norge. Forbudet mot burkini i Frankrike ble innført som en reaksjon på terrorangrepet i Nice. Jeg synes det er flott at politiet følger opp.» Og no offence kjære Aina, men HVA I SVARTE FAEN VAR DET JEG NETTOPP LESTE?!
Enten konkluderer du med at terrorangrepet i Nice ble utløst av at kvinner ikke går lettkledde nok på stranda, ellers er konklusjonen din at det mest effektive våpenet mot terror i 2016, er å tvinge kvinner til å kle av seg. Uansett hvilken du velger, ingen av alternativene får deg til å fremstå som det best kokte egget i bollen.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Potensielle terrorister, ca.1920.

Det praktiske utfallet av Ainas resonnement kunne likevel ha vært interessant å teste i praksis. La oss ta følgende scenario: Aina Stenersen er på stranda iført en bikini og nyter finværet. En politimann kommer bort og rister på hodet.
«Beklager frue, men bikinien må av. Fra i dag av må kvinner gå nakne på stranda. Det er for å forhindre terror, må skjønne.»
Hvis jeg følger Ainas logikk, skal dette være helt uproblematisk. Likevel kan jeg tenke meg at Aina vil få noen problemer med å følge dette resonnementet og kanskje respondere med … tja …
«Hvordan kan terror forhindres med at jeg kler meg naken?!»
Politimannen ser litt brydd ut.
«Jeg vet ikke skal jeg være ærlig, men loven er nå engang vedtatt. Ei dame fra FrP som fikk den trumfa igjennom. Aina … et eller annet. Uansett, av med klærne dama!»
Kan vi alle i det minste være enige i at dette er et scenario hvor de aller fleste er i stand til å se absurditeten i tankegangen? Og likevel, dette er virkeligheten. Dette er Norge 2016. Dette er noe vi tydeligvis syns det er viktig å bruke tid på. Klær. Hva er innafor og hva er uakseptabelt. Flere tusen år med evolusjon ledet oss fram til en krigstilstand, basert på … klær. Da jeg leste «Gullivers Travels» som ung mann på 80-tallet, lo jeg meg ihjel av at en krig ble utløst av at to nasjoner ikke klarte å bli enige om hvilken ende et kokt egg skulle åpnes i. Nå … skjønner jeg at Jonathan Swift forsto menneskeheten altfor godt. Han så oss for det vi er: Patetiske, sytete, kverulante dødskranglefanter med ALTFOR mye fritid.

 

 

I’m so sorry, Mr.Cripple …

 
… but I just can’t feel too bad for you right now. Because I’m feeling so insanely super … That even the fact that you can’t walk can’t bring me down.

(Han glemte blunkesmilefjes!)

(Han glemte blunkesmilefjes!)

Joda, vår utvikling som art er et interessant skue. Det hele handler om å overkomme hindringer. Ingen hindringer, ingen utvikling. Kan ikke bære tunge lass? Finn opp hjulet. Kan ikke drepe byttedyr med bare hendene? Finn opp spydet. Etterhvert som pelsen ramler av, og vi fryser ihjel når temperaturen synker? Skjær huden av byttedyra og tre den rundt kroppen. Forløperen til det som senere skulle bli … klær. En kan jo lure … Når dukka den første kritikeren av klær opp? «Mammutkåpe og selskinnsstøvler? Å kjære vene … Det er bare SÅ 10 000 f.kr.!» Uansett, å kle seg i døde dyr var enkelt og greit en måte å overleve på. Enkle tider egentlig. Oppgavene var greit definerte. Spis, kle deg, former deg. Etterhvert som vi utviklet oss fant vi likevel ut at dette var for enkelt. Vi trengte noe å henge oss opp i. Og hva fant vi? Kvinnetisser var annerledes enn mannetisser, og på toppen av alt har disse skapningene, disse «kvinnene» noen merkelige utvekster på overkroppen vi ikke helt skjønner, vi skjønner bare at vi liker dem. Og derfor … må vi slå i bordet, og fortelle disse «kvinnene» hvilke døde dyr det er akseptabelt å tre rundt kroppen, og ikke minst hvordan! Og her kommer det punktet i vår utvikling hvor … alt ble komplisert. Å være kvinne og å skulle kle seg på «samfunnets» premisser … Det blir aldri «riktig». Kler du deg i for mye er du undertrykt, kler du deg i for lite er du «løssluppen» og inviterer til voldtekt. Kan noen menn der ute med hånda på hjertet si at de noen gang har følt dette dilemmaet på kroppen?

 

(Badum-tsj!)

(Badum-tsj!)

 

Au. Au. AU!!

Au. Au. AU!!

Vår historie (hvis vi ønsker å se på den) lærer oss en ting: Kvinner har blitt utsatt for ganske skrekkelige ting hva «akseptable kles og skjønnhetsidealer» angår. En kan nevne vepsetaljen, snørte føtter, hudkremer som inneholdt bly som skulle gjøre deg bleik nok, og for å se på vår nåtid, hva med høyhælte sko? Ikke for å være kjip, men foten din er IKKE konstruert for å spasere i en slik vinkel. Likevel ble den høyhælte skoa et symbol på «femininitet», faktisk så til de grader at «kvinner i komfortable» sko ble en eufenisme for lesbiske kvinner. Liker du ikke å gå i høye hæler er du tydeligvis en flatbankende mannehater eller noe i den duren. Kanskje gå med et skilt rundt halsen hvis du har andre grunner? «Ikke lesbisk, bare revmatiker med dårlige ankler.» f.eks.? Hva? Du mener det burde være unødvendig? Jeg er helt enig. Ikke si det til meg. Si det til de som tydeligvis etter gud vet hvor mange år med dette pisset fortsatt syns det er helt innafor å skulle diktere hva kvinner går kledd i, kun basert på … Hva DE syns er akseptabelt. Resultatet av dette er at kvinner tilbringer hele livet med å prøve å tilpasse seg andres normer og sedvaner, uten å få lov til å utvikle sine egne, og personlig syns jeg det er temmelig forkastelig. Men mange der ute er uenige med meg i det tydeligvis. Aina Stenersen blant annet. Som sitter i et «liberalistisk parti», som skal forsvare vår «frihet». Eller for å oversette: KUN den «friheten» Aina syns er akseptabel. Hvis ikke skal det tvang til. Det er frihetsforkjemperen sin det!

 

 

I’m feeling super …

 

 

… no nothing bugs me. Everything is super when you’re … Don’t you think I look cute in this hat?

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker ...

Overgrep og sensur er noe dritt! Men ikke når det rammer grupper jeg misliker …

Så … Hvor står egentlig unge Aanonlie hva «burkinigate» angår? For å svare veldig enkelt: Her. Trygt plassert i en enkel overbevisning: INGEN har noen som helst rett til å diktere hva andre skal kle seg i. Så lenge det er innafor lovverkets og anstendighetens premisser. Hva jeg mener med det? Tja … Hvis du oppsøker et jødisk tempel med en swastika på arma, så vil jeg nok syns det er helt greit at du bortvises. Hvis du oppsøker en barnehage splitter naken, blir det litt vrient for meg å forsvare din «frihet». Men hvis du har på deg en heldekkende drakt på stranda? Jeg har ikke noe med det. Ikke bryter du med hva som regnes som «anstendig», snarere tvert imot, og ikke bryter du (hittil ihvertfall!) noen lover. Kle deg i hva faen du vil. Jeg har faktisk ikke noe med det uansett. Og ikke vil jeg ha det heller. For å være helt dønn ærlig: Hvis jeg skulle diktert hva som er akseptabelt eller ikke på en strand, ville jeg ha gjort noe som hittil i vår historie har vært fullstendig uhørt: Jeg ville gått løs på gutta.

VRÆÆÆL! MY EYES!

VRÆÆÆL! MY EYES!

Vi har sluppet billig hittil. Vi har stilt vanvittige krav til kvinner, og aldri måttet møte disse kravene selv. Og fra et rent estetisk ståsted; Hvorfor burde vi ikke det da? Hvis vi syns det er helt greit å diktere andre, da må vi vel tåle en del krav selv?

Kravene jeg stiller er (i likhet med andre «samfunnsdebattanter») KUN basert på hva jeg syns er greit. Hva jeg liker. Og det første kravet er at menn over 40 må dekke til overkroppen. Sorry, men hengende mannebryst er nasty. Det andre som ryker er speedoen. Beklager, men å se gubbetestikler som sprenger mot et altfor tynt lag med tekstil, fyttigrisen. Det er som å se den siste kalkunen hengende i vinduet hos slakteren på lille julaften. ÆSJ!

«Men Marius da … Du syns ikke dette er å presse dine preferanser over på andre? At dette gjør deg like ille som de du kritiserer?» Well thank you, Captain Obvious! Hvis jeg hadde gått ut i samfunnsdebatten og stilt disse krava i ramme alvor, ville mange ha protestert. Og mange av de som protesterte ville ha vært de samme som … Syns det er helt greit at kvinner skal nektes å gå på stranda i en «burkini». Og det tristeste? De kommer aldri til å se den logiske bristen i det. Ikke om den så biter de i ræva, og vræler «JEG ER EN LOGISK BRIST!» Evolusjon er en langsom prosess, og noen blir dessverre etterlatt. Hvil i fred.

 

 

I serien "ting jeg gjerne skulle sluppet å se" ...

I serien «ting jeg gjerne skulle sluppet å se» …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

So I sing, sing, sing … Dingalingaling.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer
Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Filmer som tydeligvis mange liker, men som jeg hater.


 

 

 

Ta det helt med ro. INGEN påsto at dette var en god film.

Ta det helt med ro. INGEN påsto at dette var en god film.

 

Siden jeg allerede har outet min eksepsjonelt dårlige smak med å bryte sammen og tilstå hvilke legendariske kalkuner jeg faktisk liker, er det vel bare rett og rimelig å avsløre de filmene som mange tydeligvis syns er kulturskatter, men som for meg bare blir … Urk. De filmene jeg føler jeg burde like, men bare … klarer ikke. De filmene som ifølge inntektene, og et samlet kritikerkorps hylles, og jeg tenker stille for meg selv … «HVA FAEN ER DET SOM FEILER DERE?! HVORDAN ORKA DERE Å SE DENNE VISUELLE KJØNNSVORTA UTEN Å KASTE OPP BLOD?!» Ok … Det ble litt i overkant, men dere skjønner sikkert greia. Jeg kan like gjerne hoppe ut i det, og innrømme mitt første kulturelle feiltråkk …

 

 

1. Bladerunner.

 

 

Star Wars X: Han Solos Haircut.

Star Wars X: Han Solos Haircut.

Dette starter ikke bra. Dette er filmen «alle liker» og jeg … kjeder snørra av meg. Jeg har sett denne filmen flere ganger, hver gang med innstillingen «Ok … Nå SKAL jeg klare å bli engasjert i denne filmen!», og hver gang har det tryna. Det er bare så … TÅREDRYPPENDE KJEDELIG! Det er sikkert meg det er noe galt med, men hver gang jeg har forsøkt å se denne filmen, har jeg bare lyst til å reise meg og vræle «COME ON YOU SNORES! DO SOMETHING! GET ON WITH IT!!» Herregud, å se maling tørke blir en seksuelt tilfredstillende opplevelse sammenlignet med dette. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor denne filmen byr meg så jævlig imot, men av en eller annen grunn får jeg følelsen av at skuespillerne enten er drita fulle, ellers så kjeder de seg minst like mye som meg. Herregud, når du klarer å få Rutger Hauer til å virke uinspirert, (mannen har gjort mye drit, men han virker sjelden uinspirert) da har du bæsja på leggen. Hva gjorde de? Putta valium i lunsjen hans? Det eneste som redder Rutger i denne visuelle sovepillen? Det enkle faktum at Harrison Ford på et eller annet mystisk vis klarer å kjede meg mer. Hvordan de klarte å få Han Solo og Indiana Jones til å fremstå omtrent like karismatisk som William Hurt i «Lost In Space» kommer jeg aldri til å forstå. Men hvis jeg må gjette … Neste gang dere lager en film; ALKOHOLFRIE LUNSJPAUSER. En hel film hvor samtlige medvirkende virker drita fulle, eller ønsket at de var det … SNORK! Faens drittfilm.

 

 

2. Moulin Rouge.

 

 

- Kul hatt. Bolle?

– Kul hatt. Bolle?

Å gud bedre. Turen har kommet til den største pretensiøse visuelle voldtektsmannen verden har sett: Baz Luhrmann. Mannen med like mye subtilitet som en onanerende T-Rex i en porselensforretning. At NOEN kan like denne smørja av populære poplåter, sunget temmelig ræva, sausa sammen med en «historie» som virker som den er skrevet som My Little Pony fanfiction av en 13 år gammel jente med dårlig selvtillit og SERIØSE daddyissues, er for meg et av livets virkelig store mysterier. Men billettinntektene lyver ikke. Dette er tydeligvis en populær film. For meg … Hvordan best beskrive hvordan det var å se dette overgrepet? Hmmm …
Det føltes som å bli slått gjentatte ganger i balla med en pose appelsiner, mens jeg ble waterboarda av Darth Vader mens han sang «Volare», og kilte meg under føttene med en gåsefjær. Sleng inn han derre kjipe drill-sergeant duden fra «Full Metal Jacket» som vræler fornærmelser i det ene øret, og Jar Jar Binks som ler hysterisk i det andre, og vi er nesten i mål. Som du kanskje har skjønt: Jeg liker VIRKELIG ikke dette makkverket, og hvorfor? FORDI DEN ALDRI STOPPER OPP OG PUSTER! Hver eneste gang dette visuelle overflødighetshornet avsluttet en «scene» tenkte jeg «Gudskjelov! Kanskje jeg kan få en liten pause fra all støyen?», men nei. Denne filmen er så livredd for å gi sitt publikum en pustepause, at konklusjonen blir enkel: Hvis publikum får bare ET stille øyeblikk hvor de kan samle tankene, vil de innse at de sitter og kaster bort tida si på pretensiøst MØL. Og Baz Luhrmanns løsning? Motvirke alle tilløp til refleksjon med … pretensiøst møl. Og det funker sikkert for noen, men jeg ender opp med å føle meg visuelt voldtatt. Hvis jeg noen gang treffer Baz Luhrmann vil jeg enkelt og greit stikke en hagegnom opp i ræva på ham med den spisse enden først, smile og bare si «Now we’re even, motherfucker.» Det kommer neppe til å skje, men a man can dream … A man can dream …

 

 

3. Signs.

 

 

The Great Cornholio!

The Great Cornholio!

Joda. Vår alles kjære visuelle klodrik, M. Night Shyamalan snek seg inn her og gitt. Denne gangen med en film fra den gangen folk fortsatt hadde tro på ham. Oh, happy days … Når det egentlig begynte å gå skeis for Shyamalan kan sikkert diskuteres, men «Signs» viser symptomene på en «kunstner» på vei utafor ganske tydelig. «Signs» var likevel en kommersiell suksess som kritikerne roste, og jeg bare lurer … Så vi virkelig den samme filmen?
Det er så mye som tryner her. En spenningskurve som er oppsiktsvekkende flat. Karakterer som egentlig aldri snakker med hverandre, bare fjerner ut og prøver å overgå hverandre i «mystiske fraser», mens jeg som publikum bare kan tenke … «Men … Det er da ingen som snakker sånn?!» Og rosinen i den forhåndsfordøyde pølsa? Shyamalans «ace in the hole», den etterhvert så irriterende «twist ending» er … NOE AV DET DUMMESTE SOM NOEN GANG ER FESTET PÅ FILM!
M. Night Shyamalan avslører at joda! Jorda er under angrep! Fra verdensrommet! Aliens for satan! Aliens som … (Å herregud, jeg kan ikke tro at jeg er i ferd med å skrive dette i ramme alvor!) … Aliens som … ikke skjønner hvordan dører fungerer … Har seriøse mentale problemer med … treverk … og på toppen av alt … ER ALLERGISKE MOT VANN! Så hva stopper denne «invasjonen» en gang for alle? Joaquin Phoenix, en baseballkølle og tre glass med vann. Hva var egentlig planen til disse romklønene?
«Dæven hainn steikhakke karra! En plannet kor overflata e stort sett dækt av den eine tingen vi e allærgisk mot! Dæven steiki! Det hen bli dritbra! Trær hi dæm å! Trær såm … Vi e skitraidd! Faan, det hen bli arti ja!»
Ikke se på meg. Det var M. Night Shyamalan som ba dere godta dette premisset. Og ifølge kritikerne og billettinntektene var det tydeligvis helt innafor. HVA FAEN ER GALT MED DERE?! Man kan vel bare oppsummere med ordene ytret av mesteren M. Night Shyamalans obligatoriske cameo i denne teite suppa: «It was like it was … meant to be.» Japp. Du glemte å slenge med «INCREDIBLY backwards!» på slutten der M. Night, men man kan vel ikke få alt her i livet. SKROTING!

 

 

4. Avatar.

 

 

Steroidesmurfen!

Steroidesmurfen!

Igjen, dette var en braksuksess. Folk maste høl i huet på meg om hvorfor jeg bare måtte se denne filmen, og joda. Fikk rota meg til det til slutt. Og det … var 2 timer av livet mitt jeg gjerne skulle ha brukt til noe annet. Hvorfor? Fordi det er en historie som er fortalt ALTFOR mange ganger allerede. «Dances With Wolves» anyone? «Pochahontas»? «Ferngully»? Herregud til og med Chuck Norris’ kanskje ekleste «epos», «Forest Warrior» kan settes opp på lista over filmer med en mistenkelig lik historie, og når du krysser «The Chuck Norris Line» … Gud bedre. Da er du på EKSTREMT tynn is hva historien angår.
«Men spesialeffektene da mann?» Vel … For det første, en film bør aldri baseres på spesialeffekter. Spesialeffekter skal helst bidra til historien, ikke omvendt. Spesialeffekter eldes også forbløffende raskt, og da jeg omsider fikk rota meg til å se dette eposet, var spesialeffektene temmelig utdaterte. Og hva satt jeg igjen med?
– Filmhistoriens kanskje mest umotiverte antagonist. (Seriøst, «JEG ER EN SKURK, OG SKAL DREPE DERE ALLE FORDI … JEG ER EN SKURK!» er en temmelig patetisk motivasjon for en karakter.)
– En protagonist med utstrålingen til en 3 dager gammel tallerken med grøt.
– En skokk med glorifiserte smurfer som ELSKER en usedvanlig ukarismatisk protagonist fordi … manuset ba de pent om det.
Det beste jeg kan si om denne filmen er vel at Sigourney Weaver aldri slutter å se bra ut, men ærlig talt; Da setter jeg med heller ned og ser «Aliens». Den beviser i det minste at James Cameron kunne lage gode filmer en gang.

 

 

5. James Bond. Live And Let Die.

 

 

 

Jolly Roger!

Jolly Roger!

James Bond. Å fylle skoa til Sean Connery skulle vise seg å være en utfordring. Etter at George Lazenby (som spilte i en av mine favorittfilmer i serien) fikk fyken, var turen kommet til Roger Moore. I en film mange Bond-fans elsker, men som gir meg MARK! For å ta det mest opplagte problemet først: Roger Moore virker som han kjeder vettet av seg. I en film hvor han er TOTALT malplassert. En dritkjedelig blendahvit engelskmann, plassert i … New Orleans og New York, som av en eller annen grunn har blitt magisk transformert til «De mystiske stedene hvor alle rasistiske stereotyper dro for å dø, en gang for alle».
Sleng inn et plot hvor en dritkjip diktator i en bananrepublikk planlegger å … (Sukk!) … drukne USA i gratis heroin … (Ja, du leste riktig …) … men hindres av at hans synske elskerinne … ikke er synsk lengre … fordi … James Bond dyppa snoppen i hennes evig astrale gudinnegrotte … Og … tilbakestående sørstatssheriff … Lange båtjakter som … ALDRI ender … og …. STOR skummel afroamerikaner med metallklo … og en flokk alligatorer … En tilbakestående mimeartist som bare ler hysterisk … bla, bla, bla … Skurk får en gasspatron dytta ned i halsen … Han … blåses opp som en EKSTREMT dårlig lagd ballong … og sprekker mens innvoller flyr overalt … Og hey presto … James Bond får dyppa snoppen i en evig astral gudinnegrotte igjen … The end.
Det eneste positive jeg kan si om denne filmen? Den neste i serien, «The Man With The Golden Gun» var utrolig nok verre. Den klarte å få CHRISTOPHER LEE til å fremstå som KJEDELIG! Men den ble en flopp. «Live And Let Die» ble en suksess. Og herregud. Jeg begriper det ikke. «Live And Let Me Sleep» hadde vært en mer presis tittel, men igjen; Jeg er tydeligvis i en minoritet. Folk … likte dette. De må ha hatt jævlig bra dop på 70-tallet.

 

 

6. Dead Poets Society.

 

 

- Ikke klå på tissen, gutter!

– Ikke klå på tissen, gutter!

Argh. Argh. ARGH! For å ta elefanten i rommet først: Ja, jeg vet at Robin Williams begikk selvmord. Og nei, jeg misliker ikke mannen. Jeg misliker formelen Robin Williams filmer ble lagd etter. Robin Williams fungerte alltid mye bedre som en bikarakter for meg. Han var dritgod i «Good Will Hunting». Den ga oss Robin Williams i den rette dosen. Men ellers? Formelen (som startet allerede i «Good Morning Vietnam») er denne:
Robin Williams er en ildsjel som vil forandre «det onde etablissementet». Hver gang han han åpner kjeften flesker «det onde etablissementet» til med «Rabble rabble rabble! Most unorthodox! Stone the unbeliever! Rabble, rabble, rabble!» Robin Williams svarer med å stirre åndsfjernt ut i lufta, smile som et tilbakestående lykketroll, og lire av seg noe sånt som … «My heart is free … You cannot silence a dream … If inspiring hope is a crime, I’m guilty as charged … Even a diamond has its flaws, does that make it worthless?» Alle sjelene han har «berørt» med sitt blotte nervær møter opp, viser hvordan livet endret seg takket være uansett hvilken karakter han spilte, «det onde etablissementets» hjerter smelter unisont, og hey presto! Robin Williams er Jesus, Gandhi, Muhammed og Buddha. Og jeg? Vel … I tilfellet «Dead Poets Society» er det fortsatt et spørsmål jeg aldri fikk besvart … Var ikke Williams karakter egentlig en temmelig ræva lærer?
Etter alle de som fortsatt setter «Carpe Diem!» opp som sitt livsmotto på sosiale medier å dømme, må jo denne filmen ha inspirert noe, men etter handlingen å dømme, det eneste jeg kan se denne filmen inspirere er en overraskende ensrettet gjeng som uttrykker sin uniformerte hanemarsj med å … stå på en pult, og bytte ut «Sieg heil!» med «Oh, captain, my captain!» Og hvilken «forbrytelse» gjør det «onde etablissementet» i denne filmen egentlig? De gir Robin Williams sparken. Hvorfor? Fordi de oppdager at elevene ikke har lært en dritt. De er totalt akterutseilt hva pensum angår. Og nå pisser jeg sikkert på salige St. Williams minne … Men herregud, for en ræva lærer. Gjør gjerne undervisningen interessant og inspirerende, men undervis i det minste da mann! Den egentlige skurken i «Dead Poets Society»? Robin Williams. Han snøyt en drøss med unge gutter for en utdanning foreldrene betalte i dyre dommer for. Carpe rectum.

 

 

7. The Doors.

 

 

"He's dead Jim."

«He’s dead Jim.»

Oh my. Dette er en pinlig historie. Dette er filmen jeg ELSKET da den kom ut. Men jeg gjorde en tabbe. Jeg så den igjen i voksen alder. Og jeg skjønte ikke en dritt. Syntes jeg virkelig dette var kult? Det var da det gikk opp for meg … Det var første gangen i mitt liv jeg så denne filmen edru og nykter. BIG MISTAKE! Det første man legger merke til når man våkner fra en dop/alkoholtåke er at verden ikke var HELT som man trodde … Og et av ofrene til min lille oppvåkning var Oliver Stones epos om The Doors.
For å ta det positive først: Musikken funker fortsatt som ei kule, og Val Kilmer synger som en Gud. Problemet er ikke at han ikke er en overbevisende Jim Morrison, snarere tvert imot, problemet er at Jim Morrison er et av de sannsynligvis mest oppskrytte menneskene verden noen gang har sett. Jeg ble sittende og se på dette, og etterhvert rant John Densmores udødelige ord meg i hu … «Jim wasn’t a genius. He was a drunk and an asshole». Jeg husker det så godt. Ung, stein, pompøs, full av dritt, og totalt overbevist om Morrisons geni. Kjør på med substanser du ikke kan ta med deg i tollen, og du skjønner omtrent hvor jeg var første gang jeg så denne filmen. Se så for deg at denne pompøse lille skrotingen vokser opp, og tror at han kan gjenvinne noe av sin tapte ungdom med å se denne filmen igjen, bare for å oppdage at han vokste fra den for lenge siden. Se så for deg denne skrotingen begynne å le hysterisk. Han ser altfor tydelig det selvhøytydelige, pompøse og ikke minst liksomintellektuelle imaget han forsøkte å skape i en tjukk doptåke, og det blir for dumt å irritere seg over det. Han kan like gjerne se sitt eget vrengebilde bli speilet i portretteringen av en drita full klovn som insisterer på at han er et unikt snøflak, Jim Morrison. Problemet er ikke at det er en dårlig film, problemet er at unge Aanonlie vokste opp og ikke minst fra Jim Morrison. Å se «The Doors» er ikke koselig eller nostalgisk. Bare et vondt minne som jeg heldigvis kan le meg ihjel av. Herregud var jeg virkelig så vidunderlig stapp tett?!

 

 

8. Pulp Fiction.

 

 

"Wait til Uma tastes this uba."

«Wait til Uma tastes this uba.»

Turen har kommet til en regissør jeg faktisk liker, Quentin Tarantino. Jeg elsker de fleste filmene hans. Unntakene er «Death Proof» og … «Pulp Fiction». Denne var stemplet som en sensasjon da den kom. Ikke lineær historiefortelling, John Travolta ble plutselig kul igjen, Christopher Walken med sin berømte «klokke opp i ræva monolog» … Hvordan i all verden kan jeg mislike denne filmen? Enkelt: Fordi når du fjerner alle gimmickene, er det faktisk en jævlig uinteressant historie. Historien kan oppsummeres ganske greit den: Gangster vil ha tilbake en koffert. Skrotinger kløner det til, mye tull & tøys, 2 timer senere, gangster har fått koffert tilbake. Det er faktisk «Pulp Fiction» i et nøtteskall. Og den hylles for originalitet, men hva er det som er så originalt? Den ikke lineære strukturen? Den ble gjort bedre tidligere av … Quentin Tarantino i «Reservoir Dogs», så jeg kjøper ikke den påstanden. De banebrytende karakterene? Igjen … John Travolta spiller «Vincent Vega» i «Pulp Fiction». En småforstyrret narkoman som skyter en fyr i trynet ved et uhell. En «loose cannon». Michael Madsen spiller … «Vic Vega» i «Reservoir Dogs». En … forstyrret fyr som skjærer ørene av en politimann, akkompagnert av Stealers Wheel. En … «loose cannon» … Så … Problemet med «Pulp Fiction»? For meg blir den aldri noe annet enn en tilbudshylleversjon av «Reservoir Dogs». Ironisk nok med et større budsjett. Den når aldri de samme dybdene som hverken «Reservoir Dogs» eller «Jackie Brown». For meg blir den en ganske tom og overfladisk opplevelse, maskert med en drøss gimmicker en virkelig god film aldri hadde trengt. Når det er sagt, soundtracket sparker seriøst rumpe. Det er vel det beste med den for meg.

 

 

9. Titanic.

 

 

Fancy a swim, dear?

Fancy a swim, dear?

Urk. Joda. Det er en fin båt. Og siden jeg vet at den synker, så ligger kanskje spenningen i hvem som overlever? Vel … Hva er det første «Titanic» forteller oss? At Kate Winslet overlever. Ok … Der tryna det spenningsmomentet. Ligger spenningen i om Leonardo Di Caprio overlever? Hahahaha. Se filmen. Han kunne like gjerne ha surra rundt med en «You’re fucked!» tatovering i panna. Alle som har sett minst en tredjedel av et Shakespearestykke skjønner kjapt at Di Caprios Jack ikke vil overleve denne filmen. Så … Ligger spenningen i om Jack og Rose vil bolle? Igjen, med tanke på at Rose er forlovet med Billy Zane, en karakter som får skurken i «Avatar» til å bli et nyansert mesterverk, og ikke minst at Jack omtrent tørrpuler dama på posteren, nope. Spørsmålet er aldri OM de vil bolle, spørsmålet er bare når. (Subtlety. Thy name is not James Cameron.)
Mitt store problem med «Titanic» er egentlig ganske enkelt: Det er INGEN spenning her. NULL drama. Drama avhenger av konflikt, og det er egentlig ingen konflikter her. Det er et skip vi vet kommer til å synke. To protagonister. Den ene dør, den andre overlever. Noe en tilbakestående hagegnom kan regne ut etter omtrent 10 minutter. Antagonistene er omtrent like subtile som … Freddie Mercury. Hvis du ser opptak av gamle Queen-konserter … Lurer du noen gang på hvem som egentlig er frontmannen? Og i tilfelle du ikke skjønner umiddelbart hvem antagonisten er, ta det helt med ro. James Cameron deler tydeligvis din bekymring, så i tilfelle du er i tvil, antagonisten har en DRØSS med monologer som alle bunner ut i det samme: «Jeg er en skurk. MWUAHAHAHAHAHAHA! Drep den kattungen. BARE FORDI JEG ER EN SKURK! MWUAHAHAHAHA!» Og greit nok det. MEN HVORFOR I SVARTE FAEN SKAL JAMES CAMERON PLAGE MEG MED DET I OVER 2 TIMER?!?!
«Båt legger fra kai. 2 ungdommer puler på seg liggesår. Båten synker. The end.» Se der ja! Jeg har nettopp spart deg for 2 timer med overtydelig, suppete, smørjesuppe som hadde fått Shakespeare til å gå og henge seg. Ingen årsak! ARGH!

 

 

10. Terminator 2: Judgement Day.

 

 

- PUT THAT COOKIE DOWN!

– PUT THAT COOKIE DOWN!

Huh. James Cameron blir en smule overrepresentert her. Ante ikke at filmene hans plagde meg så ille. Akk ja. Jeg likte den første Terminator-filmen jeg. Den er temmelig dustete, men fankern heller, godtar man premisset så er den morsom nok. Så hva gikk galt? Puristene vil hevde at dette er den serie som døde med alt som kom etter nr.2. Jeg vil derimot påstå at alt som kom etter nr.2. er en naturlig konsekvens av at nr.2. rett og slett er en tåpelig film. Symptomene slenges egentlig i trynet på oss fra starten.
Selve handlingen kan nemlig bare logisk sett bety en ting: Hvis dette er «kunstig intelligens» er den temmelig tilbakestående. Hvis man godtar at disse kyborgene faktisk kan reise i tid, hvorfor på død og liv gå etter Sarah Connor? «De kjente bare navnet! De hadde få detaljer å gå etter!» Joda. Men siden de fant ut det ganske tydelig i «The Terminator» så burde det da være en smal sak å reise lengre tilbake, og ta rotta på henne som liten jente? Og disse kyborgene var infiltrasjonsenheter … Med andre ord, burde vel anonymitet være en fordel? Så … En 2 meter høy bolebolle med en TJUKK østerrisk aksent var den beste løsningen? Og der kommer sykdomssymptomene som kjører denne serien i dass … Hvem får alle replikkene som skal forklare denne virkeligheten i detalj? Arnold. Hvem skal utvikles fra følelseskald kyborg, til en emosjonell menneskelig koseklump som får Thorbjørn Egner til å rødme av skam? Arnold. Problemet med T-2 er enkelt: I Terminator var Arnold en bikarakter. Antagonisten som bare dura på, totalt uberørt av noe. I T-2 skulle Arnold som Pinocchio bli en tredimensjonal person med et følelsesregister. «A real boy!» Bare et problem: Arnold er en trestokk. Hvor Terminatorfilmene tryna vil sikkert mange ha sterke meninger om. For meg tryna de da James Cameron tydeligvis ønsket å bygge disse filmene med Arnold som fundamentet. Det er å bygge en katedral på et knappehålshode. Å koke suppe på en spiker. Noen fortalte Arnold Schwarzenegger at han burde bli skuespiller en gang. Den personen burde ha gått og skutt seg. Den største tragedien i T-2? At ingen blåste huet av Edward Furlong. Det hadde jeg betalt for å se. Ellers kan den ta seg en bolle. Hvis du noen gang lurer på hvorfor disse filmene ble så skrekkelige … Det startet med T-2. En ondartet svulst som vokste seg stor og ble «Terminator 3. Rise Of The Machines». «Terminator Sakvation.» «Terminator Genisys». Eller som de burde ha hett: «Aldrende østerriker vil ikke føle seg helt ubrukelig». Alt dette startet med «den lille kreftsvulsten som kunne»: «Terminator 2. Judgement Day.» Urk.

 

 

Badum-tsj.

Badum-tsj.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Carpe Dentum.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Filmer jeg liker som de fleste hater.


 

 

*Klump i halsen!*

*Klump i halsen!*

 

Si meg … Har du noensinne opplevd å høre en gruppe slenge dritt om en film, ledd seg ihjel av handling som ikke henger på greip, skuespillere med like mye innlevelse som en tallerken grøt, men likevel hatt lyst til å si «Joa, men jeg … liker den likevel!»? Dette har skjedd meg en del, og konklusjonen er enkel: Jeg har skrekkelig dårlig smak. Forferdelig smak. Smaken er som baken, og min … Lukter slett ikke bra. Så dette er mine «guilty pleasures», og bare så det er sagt: Jeg føler meg ikke «guilty». Ikke i nærheten engang.

 

 

1. Star Trek: Nemesis.

 

 

"Bane? Hva faen gjør du på et romskip?!"

«Bane? Hva faen gjør du på et romskip?!»

Star Trek fans HATER denne filmen ganske intenst, og jeg er kjetteren som sier «Men … hva er det som gjør denne så skrekkelig da?» Star Trek: The Next Generation fikk ikke så mange filmer, og at denne skulle bli hatobjekt #1 for hærskarer av Trekkies i sine mødres kjellere verden over, syns jeg fortsatt er forbløffende.
Lang historie kort; Jean Luc Picard a.ka. Patrick Stewart må bekjempe sin yngre klone, Shinzon a.ka. Tom Hardy. (Han som spilte «Bane» i «Batman: The Dark Knight Rises».) Masse drama, helt grei action, og selve rosinen i pølsa: Data a.ka. Brent Spiner DØR OMSIDER! (Jeg HATER den karakteren!) Og selv om «Nemesis» ikke er på høyde med hverken «First Contact», «The Undiscovered Country» eller «Wrath Of Khan», den måker gølvet med «The Motion Picture», «The Final Frontier», «Generations» eller den kanskje verste med The Next Generation, «Insurrection». At Trekkies hater «Nemesis» men tydeligvis syns at «Insurrection» (med en smeltende F.Murray Abraham som vræler i uoverbevisende falsett) er helt innafor, er for meg et mysterium. Men vil du se hodet til en ekte Trekkie eksplodere, tre enkle ord: «I like Nemesis.» Om det er verdt det? Neppe. Trekkies er som herpes. Det er ikke sjarmerende veldig lenge. Akk ja.

 

 

2. X-Men: The Last Stand.

 

 

Schnikt!

Schnikt!

Oh boy. Jeg oppdaga X-Men da jeg var 11. Og det var magisk. Så da filmene kom, var jeg helt i 100. De to første sparka rumpe, og da nr.3, «X-Men: The Last Stand» ble annonsert fikk min indre nerd en liten orgasme. Nr.3 skulle bli filmen som nesten tok livet av serien. Så hata ble den, at hele handlingen ble fjernet fra serien, (i likhet med «X-Men Origins: Wolverine») via det magiske trylletrikset «X-Men: Days Of Future Past». (Ja. De hata filmen så jævlig, at de dro tilbake i tid, og drepte plottet! Og dæven … Det krever et ganske intenst hat!) Og igjen … Jeg ser litt beskjemmet ned og hvisker nesten ubemerket … «Jeg syns den faktisk er ganske kul jeg …» Hvorfor? Tja …
X-Men: The Last Stands åpningsscener. Ok, den med Magneto og Professor X er ikke all verden, men «The Fastball Special» i «The Danger Room» og ikke minst en MEGET ung Warren Worthington III, a.ka. Angel som i ren skrekk forsøker å skjære av seg vingene? Det gikk innpå meg.

X-Men: The Last Stand drepte Cyclops og Professor X. Og uansett hva man måtte synes om det; Det gjorde inntrykk. Famke Janssen spilte en kav hakke sprø Jean Grey som ender opp spiddet på klørne til Wolverine, igjen det gikk inn på meg, og på toppen av det hele blir Magneto tvangskurert av The beast og Wolverine! Men den egentlige grunnen til at jeg ender opp med å like den mest hatede filmen i serien? En enkel grunn:

 

Prrrrrrr ...

Prrrrrrr …

Kelsey Grammer som «The Beast». Misforstå meg riktig, Nicholas Hoult gjør en dritbra jobb i både «First Class», «Days Of Future Past» og «Apocalypse», men da jeg så «First Class» første gangen ble jeg skikkelig skuffa med det samme. Hoult var bare ikke … Hank McCoy. Kelsey Grammer var Hank McCoy umiddelbart. Han var den elegante, veltalende bokormen fra tegneserien. Han hadde den litt teatralske tonen som var et varemerke for Hank McCoy i serien. Han er vel også en av MEGET få skuespillere i verden som kan si «Oh, my stars  and garters!» uten å høres ut som en misforstått Shakespeare-karakter på syre. Kort forklart: Nicholas Hoult var dritgod, Kelsey Grammer var magisk. Så får heller tegneserienerder verden over hate meg for det. Og insult to injury: Ja, jeg syns Vinnie Jones var en dritkul Juggernaut. Vinnie Jones som vræler «DON’T YOU KNOW WHO I AM?! I’M THE JUGGERNAUT, BITCH!!!» var for meg verdt billettprisen alene. Yi-ha.

 

 

3. Hancock.

 

 

In West Philadelphia, born and raised ...

In West Philadelphia, born and raised.

Denne er litt vrien. Mye gikk feil i denne «superhelt parodien» med Will Smith. Med tanke på hva man kunne gjort med grunnideen; En alkoholisert, usympatisk bæsj med superkrefter og null sosiale evner, ble det hele en smule uforløst. Likevel ender denne filmen opp som en av mine absolutte favoritt «guilty pleasure filmer» som noen gang er lagd av en enkel grunn, eller rettere sagt en enkel replikk:
«If you don’t move, your head is going up his ass!»
Ikke bare er det en replikk jeg ALDRI har klart å få ut av hodet, den følges faktisk opp med Will Smith som dytter hodet til en fyr … Opp i rumpa på en kar. Å levere en så FANTASTISK replikk er en ting, å faktisk følge opp med å gjennomføre det … Magisk. Som du kanskje har skjønt, jeg er en ganske enkel fyr. Jeg liker de enkle ting. De nære ting. Og hodet til en fyr i opp i stumpen på en annen fyr? Kanskje ikke enkelt, men … nært i det minste? Hmmm … Kanskje greit å gi meg der. (Send smøret!)

 

 

 

4. Unbreakable.

 

 

 

Nick Fury. Nå med osteoporose.

Nick Fury. Nå med osteoporose.

Ingen «guilty pleasure» liste er komplett uten filmverdenens svar på Eddie The Eagle, M. Night Shyamalan. Og for å ha det unnagjort; Joda. Mesteparten av filmene hans er bajs. (Aliens som er allergiske mot VANN invaderer jorda?!) Likevel lagde han et par gode, og her vil de aller fleste si «Å ja! The Sixth Sense!» Det er her jeg forlater flertallet, og promper under høymessen. Ja. Jeg syns «Unbreakable» er bedre enn «The Sixth Sense». Helt sant.

Dette rett og slett fordi «Unbreakable» sier en ting jeg ikke har sett en film si før: En skjebne trenger ikke være noe positivt. Snarere tvert imot. I de fleste tegneseriefilmer, en skjebne betyr at du er en helt, skjebnebestemt til å redde verden. «Unbreakable» ga oss da den eneste logiske konklusjonen: En skurk må i så måte være skjebnebestemt til å gjøre sitt beste for å ødelegge den. En helt er tross alt ikke bedre enn skurken han bekjemper. Dette gir oss kanskje den mest interessante «skurken» dette mediet noen gang har gitt oss: Samuel L. Jackson som Mr. Glass. En mann som skaper fryktelige ulykker for å se om noen overlever. Hvis noen overlever katastrofene han forårsaker må de være en usårbar «helt», og den EKSTREMT beinskjøre Mr. Glass har funnet sin yin til sin yang, og kan oppfylle sin skjebne som er … Å bli bura inne på livstid. «Fri vilje» høres plutselig ikke så verst ut nå, gjør det vel? Og for «helten», den usårbare Bruce Willis? Han vil ikke ha noe med sin skjebne å gjøre, men tvinges inn i det … Takket være deterministen Mr. Glass. Som nekter å godta «fri vilje», og kjører alt i dass. Hvorfor? Det er hans skjebne. Og moralen? «Skjebnen» er et vanvittig oppskrytt fenomen. Og det alene er mer enn god nok grunn for meg til å elske «Unbreakable». At alt annet Shyamalan tok i ble marinert geitebæsj får så være. Jeg vil alltid elske Mr. Glass.

 

 

5. The Godfather III.

 

 

Zchooom, muthafuckaaah!

Zchooom, muthafuckaaah!

Oh, dear me. Denne filmen er like populær blant puristene som mutante kjønnsvorter. Så hvordan i all verden kan jeg ikke bare like, men faktisk syns at den mest hatede filmen i serien er den mest interessante av de? Av en enkel grunn: The Godfather I og II er i bunn og grunn den samme filmen. De er klassikere for all del. Dritgode filmer som har fått klasssikerstatus for lenge siden, men se de selv, og still deg selv et par spørsmål …
– Følger ikke disse filmene NØYAKTIG den samme formelen?
– Hvor geniale er egentlig disse mafiosiene?
– Og kom igjen … Burde ikke disse forbrytelsene de utfører få noen konsekvenser?
Dette er hele grunnlaget til min kjærlighet for The Godfather III : Den bryter formelen. Den setter ned beinet, tar tak i Michael Corleone, og gir ham nøyaktig det han fortjener: Straff. Grufull straff. Satan selv kunne ikke ha gjort det bedre. Hvorfor Michael Corleone fortjener straff? La oss se …

The Godfather hadde følgende dilemma: Lederne av diverse mafiafamilier klarte ikke å sameksistere i fred. Og løsningen? Vito og Michael Corleone får samtlige drept. Alle som har driti på draget, til helvete med dem. Til og med Michaels svoger ender opp seks fot under.
The Godfather II hadde en lignende problemstilling: Vito i sine yngre dager slet med en mafiaboss som tok penger fra ham. Løsningen? Vito dreper ham, og tar over. Michael på sin side sliter med revolusjon på Cuba, og forretningspartnere han ikke kan stole på. Og løsningen? Michael får samtlige … (Du gjettet det …) drept. Til og med sin egen bror.
Så ja. Jeg syns Michael fortjener straff i høyeste grad. The Godfather III ga ham det. Og den lot ham ikke slippe billig. Han måtte se sin egen datter bli drept, for så å leve lenge med smerten. I helvetet han selv skapte. No good deed goes unpunished. Francis Ford Coppola satt med oppskriften på Coca Cola, og valgte å IKKE lage det. Han lagde noe nesten ingen likte, men for min del ble det avslutningen denne serien trengte. Rettferdighet. Balanse. «Everytime I think I’m out … THEY PULL ME BACK IN!» Japp. Og det kan du kun takke deg selv for. Spør du meg; Vakkert.

 

 

6. The Cable Guy.

 

 

Rapeface!

Rapeface!

Jim Carrey. Hva man nå enn måtte synes om ham, på 90-tallet var han en Gud. Og etter «Dumb & Dumber» forventet alle at Carrey skulle gjenta suksessen. Istedet gjorde han «The Cable Guy», og si hva man vil, men «Dumb & Dumber» er den ikke. Mange ble skuffa fordi den var såpass svart i tonen, men er det virkelig en dårlig komedie? Det er her jeg vi si nei, rett og slett fordi den fikk meg til å le høyt og ukontrollert ved flere anledninger. En har ikke levd før man har sett Jim Carrey lespe seg igjennom Jefferson Airplane i full spastisk karaoke.

Det denne filmen likevel gjør som for meg hever den litt over den tradisjonelle komedien er det jeg elsker mest i en god film: Den får meg til å le med et visst ubehag. Vi kjenner alle den litt merkelige fyren som ikke får til det sosiale samspillet. (Jeg mistenker faktisk at det er meg.) Og det å le av en sånn fyr det skal ikke være behagelig. Det skal svi litt. Jim Carreys karakter i «The Cable Guy» er i bunn og grunn en hevngjerrig, smålig og ikke minst sosiopatisk Elling. Og som Ingvar Ambjørnsen så vakkert sa det; «Vi har alle litt Elling i oss.» Og jeg vet ikke med dere, men jeg trenger å føle på det ubehaget. Det gir meg noe å strebe etter.

 

 

7. Howard The Duck.

 

 

Ok, dette er en skrekkelig film. Den er helt ræva. Det er det rareste makkverket George Lucas noen gang har prestert. Det er likevel 2 grunner til å like denne filmen: Andepupper og Jeffrey Jones.

 

Haba. haba!

Haba. haba!

Zoom, muthafuckah!

Zoom, muthafuckah!

Japp. Så enkel er jeg. To enkle regler: Putter du Jeffrey Jones i en film, kommer jeg til å se den. Rett og slett fordi Jeffrey Jones er KUL UANSETT, og pupper er pupper. Faen heller, noen fordeler må da heteroseksualitet ha? Når det er sagt; Det er rimelig dårlige grunner for å like en så skrekkelig dårlig film, men nok til å bli en «guilty pleasure». (Soundtracket suger forøvrig svette eselballer.)

 

 

8. Bride Of The Monster.

 

 

De bestilte en brud?

De bestilte en brud?

Joda, selvfølgelig må en Ed Wood film på lista. Men dette er den ene filmen jeg faktisk klarer å se uten å le altfor mye. Av alle Woods filmer er dette den som kan ses uten ironisk distanse. Dette er den ene filmen til Wood jeg klarer å godta på sine premisser, og faktisk bli underholdt av det som skal underholde. Joda den er stappfull av feil, skuespillere med lite synlig talent, og de vanlige Wood-blemmene, men den klarer faktisk å skape spenning, og ikke minst en ganske tung atmosfære. På toppen av alt klarer den til og med å skape et øyeblikk som er ganske vakkert og poetisk. Bela Lugosis berømte «I have no home» tale. Det er et vakkert lite øyeblikk hvor gammel storhet skinner igjennom, og Bela Lugosi får være en ordentlig skuespiller igjen. For siste gang i sin karriere. Så hvem vet? Kanskje min personlige forkjærlighet for Lugosi, mikset med at dette ble hans siste film farger inntrykket. Men bryr jeg meg? Det å se en Ed Wood film, og oppdage at jeg faktisk oppriktig ble grepet var en opplevelse jeg ikke hadde tatt høyde for. Og joda. Det var en positiv overaskelse.

 

 

 

9. Rocky V.

 

 

Du hører musikken nå, eller hva?

Du hører musikken nå, eller hva?

Joda. Jeg har sett hele Rocky serien, og herregud det er mye kleint der. Mr.T, Hulk Hogan, Dolph Lundgren som verdens minst overbevisende russer … Det er smertefullt til tider. Og hele tiden skal vi overbevises om at Rocky er «the underdog», og ærlig talt; Har noen egentlig trodd på det siden eneren? Så i nr.5 gjorde de det eneste smarte: Ga Rocky en hjerneskade så han måtte legge opp, ta fra ham alt, og la ham starte fra scratch. Om det funka? Tja …

Rocky trener «Tommy The Machine Gunn» som selvfølgelig får et bedre tilbud, får penger, damer og hva nå ellers hjertet måtte begjære, og Rocky sitter skuffet tilbake med en desillusjonert sønn. Tommy The Machine Gunn får så ideen om at han må slåss mot Rocky fordi … Ok, der tryner plottet, men alle ser hvor dette går. Tommy VS Rocky i et gateslagsmål, Rocky denger snørra ut av fyren, og alle er fornøyde. The end. Så hva gjør dette til en «guilty pleasure»? Igjen, dette er den eneste Rocky filmen unntatt eneren jeg oppriktig har blitt grepet av, godtatt premissene, og latt med rive med i moroa av. Og etter så mye dumt som disse filmene utsatte verden for, det er litt av en prestasjon. Vi snakker tross alt om en serie hvor nr.4 fikk alle «razzle-awards» tilgjengelige, unntatt «verste film». Den æren fikk … «Rambo 3». Si hva man vil om Stallone, men mannen har stil.

 

 

10. Daredevil.

 

 

Baffleck und Buttgurl.

Baffleck und Buttgurl.

Ok, denne er flau å innrømme. Det finnes kanskje 10 mennesker i hele verden som liker denne filmen, og ja … (Sukk!) … Jeg er en av dem. Jeg bør kanskje understreke at det er Directors Cut versjonen jeg liker. Om det er noen forskjell? Godt over 20 minutter, og alt som ble kutta ut fra kinoversjonen er omtrent ALT som forklarer slutten. Men likevel … Daredevil? Kan jeg oppgi bare en grunn til at en slik film kan nytes? Jeg kan oppgi 3: Coolio, Michael Clarke Duncan og Colin Farrell.
Her har jeg en teori: De spiller rett og slett i en annen film, og har bare blitt klippet inn for å spare penger. Det burde nesten være ulovlig å more seg så mye i en film som prøver å være alvorlig. De spiller som om de har et veddemål på gang om hvem som kan spille mest outrert, og jeg klarer ikke velge en vinner. Det som skulle bli en mørk og seriøs superheltfilm, ble rett og slett «Michael & Colins Comedy Hour Featuring Coolio», med en noget forvirret Baffleck surrende rundt i bakgrunnen. Tross alle sine feil og mangler, Farrell, Duncan og Coolio stjeler showet fullstendig. Jennifer Garner? Hun blir spiddet av Farrell, og det verste? Han får meg til å le høyt av et brutalt knivdrap. Og det mine damer og herrer … Det er selveste definisjonen av «guilty pleasure». Vi ses på en dårlig film.

 

 

First I was afraid ... I was petrified ...

First I was afraid … I was petrified …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

– Smaken er som baken. Den er brun.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Personlig ståsted, Tull og tøys., Uncategorized | Stikkord: , | 2 kommentarer

Når politisk korrekthet tryner.


«Political correctness? In my humor, I never talk about politics. I was never much into all that.» – Don Rickles.

 

 

Nei, lille venn. Ikke sånn.

Nei, lille venn. Ikke sånn.

 

 

Å være «politisk korrekt» er en av de tingene i livet jeg støtter til en viss grad. Jeg er «korrekt» nok til å skjønne hvorfor det er smakløst å referere til en mørkhudet person som «neger», men derimot IKKE «korrekt» nok til å benekte at i vår historie fantes det en tid da både «neger», «nigger» og «svarting» var svært sosialt akseptabelt. Jeg tilhører den kjipe typen menneske som syns vi skal omfavne de verste aspektene av vår felles historie fordi (tro det eller ei) da risikerer vi faktisk å lære noe. Men det er nå bare meg. Spillutvikleren Ubisoft er tydeligvis ikke HELT enig meg med der …

 

 

«I just don’t accept midgets as human beings. There’s only so much political correctness I can accept.» – Gilbert Gottfried.

 

 

 

I 2007 var Ubisoft fortsatt en dverg i videospill bransjen. De hadde produsert en del kule titler som hadde en viss cred blant gamere, men de helt store mainstream kanonene hadde uteblitt. Et spill skulle vise seg å snu dette, og gjøre Ubisoft til en panservernrakett blant disse selskapene. Det spillet het «Assassin’s Creed«. Et spill som etter dagens standarder er en litt snurrig opplevelse, men som satte en helt ny standard på den tiden. Likevel var de allerede da bekymret for å bli oppfattet som politisk eller religiøst motiverte. Spillets handling var lagt til korstogene i middelalderen, og selv om det er en konflikt spillet ikke tar noen som helst stilling til, følte tydeligvis utviklerne at det var nødvendig å legge inn en disclaimer, som understreket tydelig utviklernes nøytralitet. Denne disclaimeren så slik ut:

 

(Burde vel dekke det meste det?)

(Burde vel dekke det meste det?)

 

 

Assassin’s Creed solgte som hakka møkk, og en oppfølger kom selvfølgelig et par år etter. Med den samme disclaimeren. I et spill hvor den var fullstendig overflødig. Spillets historiske setting hadde forflyttet seg fra den mørke middelalder over i den glade rennessansen, og det mest religiøst kontroversielle det hadde å by på, var nedlastbart ekstrainnhold som var en slags liten historisk hyllest til hendelsene som inspirerte Tom Wolfe til å skrive «The Bonfire Of The Vanities«. Morsomt, men omtrent like kontroversielt som Titten Tei. Assassin’s Creed hadde blitt nøyaktig det Ubisoft trengte: En kommersiell, kritikerrost suksess, og da var det bare å køle på eller hva? Du gjettet det. «Men hvor lenge var Adam i Paradis?»

 

 

Assassin’s Creed spillene kom hyppigere enn amerikanske tenåringsgraviditeter etter Assassin’s Creed 2. Faktisk ble nr.2 delt opp i 3 kapitler som alle foregikk i rennessansen. Man surra rundt i Firenze, Venezia, Roma og Konstantinopel, og … drepte en haug med folk. Good times. Det kom en nr.3 hvor man surra rundt i New York og Boston under den amerikanske revolusjonen, og … drepte en haug med folk. I nr.4 fikk du utdelt ditt eget piratskip hvor du surra rundt i Karibien i første halvdel av 1700-tallet, og … drepte en haug med folk. And so on, and so on, and so on. Livet var fett, du drepte med glimt i øyet, og alt var fryd og gammen. Hvordan i all verden kunne dette gå på trynet? To ord, seks stavelser: Politisk korrekthet.

 

 

 

«It’s this upside-down world that we live in where we afford political correctness to the most intolerant group of individuals on the planet.» – Vince Flynn.

 

 

 

I 2014 skulle Assassin’s Creed endelig lanseres for den nye generasjonen med spillkonsoller, og forventningene var skyhøye. Resultatet av all denne ventingen het «Assassin’s Creed: Unity«, og for å si hva jeg personlig syns med en gang: Det er bedre enn sitt rykte. Problemet er vel at det blir omtrent som å si at Ted Bundy var litt triveligere enn du kanskje trodde. Lista legges ikke veldig høyt. Teknisk sett var Unity et mareritt. Det hakka og glitcha verre enn et bur med kaniner på viagra. Det ble riktignok fiksa på etterhvert, men spillerne hadde tross alt allerede blitt ganske traumatiserte av at blant annet figurene i enkelte sekvenser rett og slett ikke rakk å få på seg huden, noe som resulterte i …

 

 

KILL IT WITH FIRE !!!

KILL IT WITH FIRE !!!

 

Assassin’s Creed: Unity fikk mye pepper av både spillere og kritikere, og mye av kritikken var velfortjent. En del av kritikken ble derimot for meg en noget snurrig opplevelse. Assassin’s Creed: Unity fikk nemlig det desidert verste stempelet en kan pådra seg i våre dager: Det var politisk ukorrekt.

 

(Skummel musikk settes inn etter behov.)

(Skummel musikk settes inn etter behov.)

Dette stempelet kom fra to steder: Fransk venstreside og sinte feminster. Om de hadde noe å fare med? Viddy well little brother, viddy well …

 

Venstresida i Frankrike var forbanna fordi de mente Unity undergravde viktigheten av den Franske Revolusjonen. Og nei. Sorry. Alt Unity påpekte som kan tolkes «politisk» var at Maximillien Robespierre og hans stolte Jakobinere var verre tyranner enn Ludvig 16. Du skal være temmelig historieløs hvis du gidder å krangle på det. Face it; Når dine egne partifeller kakker huet av deg, fordi de frykter at du kan finne på å gjøre det samme mot dem, da er du en dritkjip diktator.

Feministene på sin side reagerte på at spillet manglet sterke kvinnelige karakterer, og det er en mye mer fair kritikk. Det var ikke mange kvinnelige helter i Unity, og det kunne de godt ha hatt. Theroigne De Mericourt fikk en ganske solid rolle, (noe som bare skulle mangle) men ellers glimret kvinnene med sitt fravær. Og dette i en epoke hvor kvinnene faktisk sto relativt sterkt, sett fra et historisk perspektiv. Den eneste andre kvinnen som var verdt å nevne i Unity var heltens store kjærlighet (og stesøster!) Elise, og personlig oppfattet jeg henne som en sterk karakter, men hun ble en biperson. Og slik som historien var lagt opp kunne hun like gjerne ha vært hovedpersonen, så jo; Kritikerne hadde et poeng. Det syntes tydeligvis Ubisoft og, som bestemte seg for å reise kjerringa (sa brura …) med … Assassin’s Creed: Syndicate. Det mest politisk korrekte spillet EVER! Eller …?

 

 

 

«Political correctness does not legislate tolerance; it only organizes hatred.» – Jacques Barzun.

 

 

Ubisoft hadde en utfordring. Kunne de lage et Assassin’s Creed spill som var politisk korrekt? Det skal de ha; De ga jernet. De køla på, og resultatet? Et spill som var dritkult å spille, men som virket som det var skrevet av en drita full rhesus ape på antidepressiva, som strøyk i historie allerede i barnehagen. Det hele er bare så … vidunderlig, skrekkelig feil.

Assassin’s Creed spillene har alltid skrytt på seg å være historisk nøyaktige, og selv om det kryr av unøyaktigheter i denne serien, har de i grove trekk klart å behandle historiefaget med en viss respekt. Assassin’s Creed: Syndicate tok denne respekten og sprutbæsja på den.

 

 

«History is the study of change. If nothing changes, everything just grow static, and … dies.» – Shaun Hastings, «Assassin’s Creed III».

 

 

Shaun har et poeng. Skal vi lære av historien må vi se på hvordan historien har endret seg, og ikke minst hvordan menneskene i den taklet disse endringene. Hvordan menneskeheten takler forandring? Utfra den historiske evidensen som ligger foran oss, ikke i det hele tatt. «Jo mer menneskeheten forandrer seg, jo mer forblir den seg selv lik.»

Syndicate ville tydeligvis bevise en gang for alle at joda! Ubisoft er kjønnspolitisk sett i takt med vår tid. Likhet for alle! Bare et lite problem dog … Syndicate foregikk i det viktorianske England i 1868 …

 

 

«Don’t you know that this is the victorian era? Where women except queen piglet-features herself are to be seen, not heard?!» – Edmund Blackadder.

 

 

 

Ubisoft forsøkte på et tidspunkt å forklare fraværet av kvinnelige hovedpersoner med at «kvinnelige karakterer byr på for store utfordringer når det kommer til animasjon.» Virkelig? Så Mass Effect, Fable, og ikke minst Assassin’s Creed: Liberation var bare arbeidsuhell det da? (Kjapt tips: IKKE bruk en slik forklaring når du allerede har lagd et spill med en kvinnelig hovedperson som fungerte helt strålende. Det blir omtrent som å skryte på deg at du er lam, mens du spaserer rundt og skyver på din egen rullestol.) Så joda: Sterke kvinner var løsningen … I England. I 1868.

 

Syndicate ga kritikerne en kvinnelig hovedperson. Dessverre bare nesten. Ubisoft løste nemlig dette problemet med … tvillinger. Jacob og Evie Frye.

 

Pompel & Pilt. a.ka. Jacob og Evie Frye.

Pompel & Pilt. a.ka. Jacob og Evie Frye.

Hvorfor dette er problematisk? Fordi Jacob er en FULLSTENDIG overflødig karakter. Evie kunne utmerket godt ha spilt hovedrollen alene i dette spillet. Ikke bare hadde det stilnet kritikken om fraværet av kvinnelige helter i videospill, det hadde også spart Ubisoft for å regelrett forfalske historie for å tekkes sine kritikere.

 

Antagonister kryr det av i Syndicate. Hvor rent bortsett fra hovedskurken, Crawford Starrick, den kriminelle gjengen «The Blighters» (Nei, det er ikke en spøk) er de som lager mest kvalm. Men det skal «The Blighters» ha: De er en oppsiktsvekkende progressiv gjeng. De har nemlig kvinnelige medlemmer og ledere. Som surrer rundt, bevæpna til tenna, i langbukser og sjakettjakker … I viktoriatidens England … Historisk korrekthet much?

 

Et vanlig syn i England, 1868?

Et vanlig syn i England, 1868?

Det skulle bli verre. Mye verre. Hva er den enkleste måten å markere hvor progressiv og åpen du er når du lager et spill? Homofile karakterer. Problemet var at dette allerede hadde blitt adressert i «Assassin’s Creed: Brotherhood», hvor Leonardo Da Vincis seksualitet ble belyst og akseptert. Så hva gjør vi da? En transseksuell karakter selvfølgelig. Og slik entret Henrietta «Ned» Wynert Assassin’s Creed universet.

 

Dude ... Where's your adams apple?!

Dude … Where’s your adams apple?!

Ned var tydeligvis en kvinnelig karakter som kledde seg som mann. Og kunne tydeligvis leve ut denne siden av seg selv, selv om hun var en kvinne med omtrent like mye talent for forkledninger som en giraff med solbriller som forsøker å snike seg inn i en løveflokk. Dette i et land hvor Oscar Wilde ble fengslet ca.20 år etter hendelsene i Syndicate fordi han var homofil. Et land som dømte Alan Turing til kjemisk kastrering i 1952 for den samme «forbrytelsen». Hvor troverdig er det at en så åpenbar transseksuell karakter fikk gå i fred på gata i England anno 1868?

Helt greit å omfavne forandring, men å hoppe bukk over alt som heter historie å late som om forandringene allerede hadde skjedd? Det er ikke politisk korrekthet, det er idioti. Og midt oppi alt dette kom Ubisoft ut med et annet produkt: Watch_Dogs. Her er det Ubisofts kamp for å bli «politisk korrekte» VIRKELIG blir ufrivillig tragikomisk.

 

Det kan virke som at Ubisoft i sin iver etter å bli «politisk korrekte», FULLSTENDIG glemte at å være åpenbart rasistiske er minst like ille, og ga verden det som må være den desidert største samlingen av afro-amerikanske stereotypier og klisjeer verden til dags dato har sett. Man introduserer den afro-amerikanske gangsteren «Iraq».

 

Pop a cap in yo' ass muthafuckah!

Pop a cap in yo’ ass muthafuckah!

«Iraq» blir skjelt ut av sin gangstersjef, som kaller Iraq en «stout». Iraq spør en kompis hva i svarte en «stout» er, og kompisen forklarer «It’s a weasel, man.» Iraq responderer med å knuse kompisens hode med en koffert. Skal vi se …

  • «Alle afro-amerikanere er analfabeter-klisje»? CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere er voldspsykopater-klisje»? CHECK!

 

Watch_Dogs introduserte også karakteren «Bedbug». En lat, ganske dum, overvektig enkel fyr som bor hos bestemora si, og ender opp med å hjelpe det nærmeste du kommer en «protagonist» i dette spillet.

 

Bedbug, a.ka. "Git' in mah belly, muthafuckah!"

Bedbug, a.ka. «Git’ in mah belly, muthafuckah!»

Hvorfor han kaller seg «Bedbug»? Skal vi se … Kanskje like greit å la Bedbug forklare dette selv …
«It means I’m a playa. A Bedbug can git into any womans bed.»
Denne filosofiske lille perlen kom i en samtale Bedbug hadde med sin bestemor, som på sin side hørtes ut som en dårlig imitasjon av Eddie Murphy i «The Nutty Professor». Skal vi se …

  • «Alle afro-amerikanske menn tenker kun med pikken-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere er late-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanske foreldre er ubrukelige. og dumper ungene hos besteforeldrene-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere er overvektige-klisje». CHECK!
  • «Alle afro-amerikanere starter samtlige setninger med Yo-yo-yo-klisje». CHECK!

 

Og slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige. Om det er en moral her? Aner ikke. Politisk korrekthet er vrient? Det er lettere å bli super rasistisk enn du kanskje tror? Neppe. Jeg tror moralen til syvende og sist egentlig er ganske enkel:

 

(Det anbefales ikke. Av naturlige årsaker.)

(Det anbefales ikke. Av naturlige årsaker.)

 

 

 

 

 

 

– Quod sum eris.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Fra hjerte til hjerte: Min indre banan.


 

 

 

 

«Always take a banana to a party.» – Steven Moffat.

 

 

 

banana-costume

Return Of The Killer Banana.

 

 

 

Etterhvert som samfunnsdebatten raser videre, og skillelinjene dras opp, føler jeg meg gammel. Alt polariseres, folk deler seg i leire, og jeg føler jeg har sett alt før. Nyansene forsvinner, og «diskusjonene» blir egentlig bare patetisk tvangsposering. Ingen er egentlig interesserte i å komme ned i kjernen i en problemstilling, men i å forsvare sitt «syn», sin «mening» uansett hvor virkelighetsfjern den måtte være når den gås litt etter i sømmene. Mennesker tråkker i bakken, og forsvarer sin patetiske «stick in the ground» med dødsforakt, og alt blir bare meningsløs støy. Derfor er det ekstra kult for meg når verden har noe nytt å by på. Jeg våkner. Føler meg ung. Det er derfor jeg med stor glede og iver kan presentere en person som har introdusert meg til noe nytt: Tormod Christensen. En mann som de fleste menn, men med en liten hemmelighet han nå vil dele med oss uinnvidde: Tormod er en banan. En banan fanget i en menneskekropp.

 

Ray-Ban. Ana.

Ray-Ban. Ana.

Tormod har gått med på å møte meg på en ganske stille cafe i Oslo sentrum. Han ser ned. Han virker urolig. Nervøs. En mann som tydeligvis har møtt motstand. En mann som er vant til å bli dømt. Han setter seg. Blikket flakker, og han skjelver litt. Jeg prøver å roe situasjonen etter beste evne.

«Hei, Tormod», sier jeg bare. «Går det bra?» Han senker skuldrene litt.
«Joa. Jeg er bare litt urolig med tanke på alt dette. Jeg vet vel ikke helt hvor jeg skal begynne.»
«Joda, jeg ser den.», sier jeg. «Hva med hvorfor du valgte å dele din historie akkurat nå?»

Tormod ser ut til å roe seg litt. Han har ihvertfall et utgangspunkt. Han trekker pusten.
«Det har vel litt med mediefokuset i det siste å gjøre. Kontroversen rundt Bruce/Caitlyn Jenner, og den derre patetiske kjønnsskiftegreia. Alt kjøret rundt han derre Tooji kisen som kommer ut av skapet som skinkerytter. Fint for dem altså, men hva med alle minoritetene som forsvinner? Vi som er for små og ubetydelige til at noen bryr seg? Hvem snakker på våre vegne? Hva med oss?»

 

Alle starter et sted.

Alle starter et sted.

«Det er vel et ålreit sted å starte det? Når følte du først denne … Vel … «Dragningen» i mangel av et bedre ord, mot bananer?» Tormod ser ettertenksom ut.
«Jeg har snakket endel med min mor om dette, og hun påstår hun så tegnene ganske tidlig. Hun fortalte blant annet at jeg ganske tidlig gråt ganske sårt hver gang hun delte en banan i to. Hun erindret og at jeg fikk et voldsomt raserianfall første gangen jeg så en boks med Banos i butikken. Hun roet meg ned med at hun tok meg med seg bort til fruktavdelingen, hvor hun plasserte meg foran bananklasene som lå der. Det hadde visst en beroligende effekt på meg å se bananer ligge i fred. Som om de hvilte. Hun tenkte ikke så mye på det der og da, men etterhvert som min trang til å leve ut min indre bananitet ble tydeligere, kobla hun vel litt, og skjønte at dette ikke bare var snakk om tenåringstrass. Det lå et dypere latent behov i bunnen. Mitt «indre kaos» var egentlig en skjør liten banan som kjempet febrilsk for sin rett til å eksistere. En kan kanskje fjerne gutten fra bananen, men ikke bananen fra gutten. Etterhvert ble det vanskeligere og vanskeligere å se hvor «Tormod» endte, og «bananen» begynte. De fløt sammen i en slags symbiose, og ble uadskillelige. Litt mann, litt banan, men aldri komplett hvis du skjønner.»


Jeg vet ikke helt hva jeg skal si akkurat nå. Denne tematikken går litt over hodet på meg. Jeg henger rett og slett ikke helt med. Hvem kunne vel ha ant at frukt kunne skape så mange komplikasjoner for en ung mann? Men jeg velger å forfølge denne innfallsvinkelen likevel. Jeg er tydeligvis på sporet av noe.

 

 

 

«Nobody peels a banana before stabbing themselves with it.» – Jarod Kintz.

 

 

 

 

10408088_10155467460570394_8621934235772651254_n

Når verdener kræsjer.

«Så dette er altså noe dine foreldre er inneforstått med? At deres sønn er … Vel, en banan fanget i en menneskekropp?»
«Å ja. Men det var en helvetes prosess.» 
Tormod sukker, og trekker pusten. Dette er tydeligvis et sårt punkt.
«Jeg … «Kom ut av skapet» er kanskje en grei måte å si det på, i 2003. Jeg var da 14, og klarte ikke kjempe mot lengre. Jeg husker kampen som raste i meg. Jeg lå oppe om natta og gråt mine modige tårer, og ba. «Kjære Gud, jeg vil bare være en vanlig gutt! Ikke en banan!» Men enten lyttet ikke Gud, ellers så ga han faen. Til slutt gikk det ikke lengre, og jeg måtte ta «samtalen» med mor og far. Fortelle dem at jeg ikke var som alle andre. Fortelle dem at «sønnen» de ønsket seg og elsket i virkeligheten var en … banan.» En enslig tåre renner nedover Tormods kinn. Han skjelver. Jeg burde kanskje ikke presse på, men Tormod har valgt å dele sin historie, og da er det viktig å få med alt. Jeg fortsetter.
«Hvordan forløp denne prosessen, denne samtalen videre? Det var vel tross alt ikke lett for dine foreldre å ta alt dette innover seg?»

 

 

Aner ikke. Men lykke til.

Aner ikke. Men lykke til.

Tormod tar en slurk beksvart kaffe. Han stålsetter seg. Dette er et øyeblikk han har grudd seg for lenge, men han gyver likevel på.

«Jeg må vel starte med mamma. Det var hun jeg «kom ut» til først. Min mor er en varm og forståelsesfull kvinne, men det var nok likevel mye for henne å fordøye. Hun lyttet, og prøvde etter beste evne å ta til seg det jeg sa, men når alt kom til alt, tolket hun nok det jeg forsøkte å formidle på sine egne premisser. Jeg husker fortsatt spørsmålene. «Er du sikker på at alt dette ikke bare er en fase?», «Kanskje du bare ikke har møtt det rette mennesket ennå», «Men Tormod … Har du noen gang forsøkt å … ikke være en banan?», og slik fortsatte det. Til slutt orket jeg ikke mer, satte meg ned og forklarte at å be meg fornekte min indre bananitet, var det samme som å be meg slutte å puste. En forferdelig ting å måtte si til sin mor, men hun måtte velge der og da: La meg leve som en banan, eller miste sin sønns kjærlighet. Hun forsøker fortsatt å venne seg til alt dette, eller det gjør vi vel begge, og vi nærmer oss hverandre forsiktig og langsomt. Et skritt av gangen, en dag om gangen. Det er en treig prosess, men min mor er en veldig tålmodig kvinne, og det har jeg heldigvis arvet. Vi har god tid. Et skritt fram, og fem tilbake.»

Jøss. Ikke helt A4, men mor fortjener likevel cred for å ikke gi opp, men jobbe for å gi sin sønn aksept. Det skal hun ha. Men hva med far? Tormod ser ned.

Bananskjendere!

Bananskjendere!

«Fattern ja … Oh, boy. Det er selvfølgelig lett å dømme, men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det; Det ble en helvetes tøff prosess. Min far er tross alt en enkel landsens mann. Han ønska seg vel en sønn som fløy etter jenter, lurdrakk sprit på bøgdafester, og spilte fotball på løkka. Og vel, det må vel i hans forsvar gå an å si at slik ble det vel ikke akkurat. Jeg satte meg ned med min far. Min mor var der og som en slags «buffer» om du vil. Hun var med rette bekymret for hvordan min far ville reagere på alt dette, og med det i bakhodet, begynte jeg vel egentlig bare å forklare hvordan det var å være meg. Kampen jeg hadde utkjempet med meg selv, håpet om at jeg innerst inne egentlig bare var som alle andre, skammen, fornektelsen, skuffelsene og nederlagene etterhvert som jeg innså at bananen ikke var et monster, men min egentlige identitet her i verden, og ikke minst hvor redd jeg var for at alt jeg fortsatt var glad i skulle forsvinne fordi at verden rett og slett ikke var klar for å møte bananen. At jeg var den samme jeg alltid hadde vært, han visste nå bare min dypeste, innerste og mørkeste hemmelighet. Min far satte øynene i meg. Iskalde. «Jeg har ingen sønn», sa han bare. «Jeg har en jævla banan.» Og der stagnerte vel relasjonen mellom meg og min far. Mannen er gårdbruker, og ønsket vel at jeg som en eldste sønnen skulle benytte meg av odelsretten, og føre farsarven videre. Han hadde vel neppe sett for seg «Min sønn, odelsbananen», så jeg dømmer han egentlig ikke for hans reaksjon. Den er forståelig. Men likevel sår. Jeg hadde en drøm om å gjøre far stolt, men bananen kom i veien. Som den så ofte gjør.»

 

 

 

«You can’t teach calculus to a chimpanzee. So just share your banana.» – John Rachel.

 

 

 

AAAAC_GywgAAAAAAAHaPZA

Hittil ikke importert til Norge.

Tormod er en rystet mann nå. Tårene har trillet, og etter en liten pause ser det ut til at han er klar for å prate igjen.
«Beklager det der», sier Tormod. «Det er en del som fortsatt er litt sårt.»
«Ikke tenk på det», sier jeg. «Det jeg først og fremst lurer på er vel om du ikke føler deg ensom?» Tormod ser plutselig oppspilt ut.
«Ensom nei? Du trodde vel ikke at jeg er den eneste i Norge som er en frukt fanget i menneskekropp? Det er ganske mange av oss. Faktisk så mange at vi har egen interesseorganisasjon. NFFFP1998. Eller «Norsk Forbund For Fruktpersoner Av 1998.»

Nå blir jeg nysgjerrig. En egen organisasjon for bananer fanget i menneskekropper? Tormod ler oppgitt.

«Det du må forstå er at fruktvestitisme/fruktofili eller fruktpersoner om du vil er en meget sammensatt gruppe. Det er et enormt spekter innen fruktismen (i mangel av et bedre ord), hvor individuelle avvik ikke er det som skiller oss, men derimot det som gjør oss sterke.»

Oi. Her har jeg mye å lære skjønner jeg. Jeg starter like greit med å få definisjonene på plass.

Conga, conga, conga ...!

Conga, conga, conga …!

«Så hva er forskjellen på en … fruktvestitt og en fruktofil?»
«Jo, en fruktvestitt kan være hvem som helst. En heterofil familiemann som rett og slett tenner seksuelt på å kle seg ut som frukt. En fruktofil, eller fruktseksuell som meg, har ingen seksuelle følelser rundt frukt, bare et dypt ønske om å få leve som en frukt, som i mitt tilfelle, en banan.»
«Så det er snakk om flere frukter her?»
«Å ja. NFFFP1998 har mange undergrupper. Ananasvestitter, appelsinpersoner, epleseksuelle, druofile og flere enn jeg kan nevne. Frukt er den eneste fellesnevneren, derfor fungerer NFFFP1998 som en paraplyorganisasjon.»
«Så du er i en organisasjon for bananseksuelle?»
«Ja, eller organisasjon … Jeg er jo strengt tatt det eneste medlemmet. Det samme gjelder for nesten alle undergrupperingene av NFFFP1998 når jeg tenker etter.»
«Så hvilken funksjon fyller det å ha en egen organisasjon for en seksuell/personlig trang du tydeligvis er den eneste i Norge som har? Er det ikke litt flisespikking å plassere deg selv i en så trang og spesifikk bås? Er det virkelig nødvendig?»
«Ja … Er det ikke det da? Se på samfunnet rundt deg. Er det en ting folk hater, så er det jo nettopp det å ikke ha en spesifikk bås å putte deg i. Samfunnet trenger tydelige definisjoner på hvem du er. Hvis de ikke har disse trange båsene å putte deg i blir de jo skitnervøse. De vet jo plutselig ikke hvem de skal hate engang!»
«Men betyr det noe for deg personlig?»
«Nei, herregud. Skulle bare ønske folk lot meg få være Tormod egentlig, jeg. Holder i massevis for meg.»

 

Jeg merker at jeg føler meg gammel igjen.

 

 

 

History, baby!

History, baby!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bananer, Bisarre innenriksinnfall., En menneskeskjebne., Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Fra hjerte til hjerte.


Hjerte-b-9

 

 

 

Det er mange usungne helter i dette landet. Folka som gjør en innsats for å gjøre verden til et bedre sted for ganske dårlig betaling, og ikke så mye som et eneste «takk». Barnehageassistenten som blåser på et skrubbsår, ikke fordi det står i yrkesbeskrivelsen, men fordi han/hun bryr seg. Politimannen som tar seg til å prate med ungdommer han/hun frykter kan havne på mørke veier senere i livet, og mange fler. Beskjedne mennesker hvis innsats skaper en bølgeeffekt. Små handlinger som kan påvirke skjebner på uante måter i fremtiden.

Av og til bør slike individer hedres. Det er derfor det er en stor ære å kunne presentere et slikt individ: Gudmund Ljåbrekke. Filantrop. Ildsjel. En lysbærer i en stadig mørkere verden. Gudmund er nemlig ingen ringere enn stifter, rektor og elev (!) ved Livets Skole. En skole hvis uteksaminerte har inntatt internett med ild og glød en stund nå, og lært oss alle kunsten å la personlige erfaringer og opplevelser overskygge absolutt alt som kan «bevises vitenskapelig». En pedagog som ikke bare har en jobb, men et kall.

 

 

(Bare for sikkerhets skyld.)

(Bare for sikkerhets skyld.)

 

Gudmund Ljåbrekke har valgt å møte meg i sitt hjem. En ganske beskjeden toroms leilighet på Oslos østkant, sparsommelig innredet, men med en hjertevarme som formelig slår imot deg i det øyeblikket du kommer inn døra.

«Åh … beklager det» sier Gudmund. «Termostaten er gåen igjen.»

Gudmund setter seg ned i sofaen, og ruller en røyk. Han feier håret bort fra ansiktet med hånda, og trekker pusten. En fargerik plakat på veggen bak ham med teksten «Stay zen» omkranser hodet hans.

Da så.

Da så.

«Så. hvor skal vi begynne?» sier han med et skjevt smil.

«Hva med hvordan Livets Skole er organisert og strukturert?» spør jeg.

Gudmund lyser opp. «Det er faktisk ganske spennende. Livets Skole er faktisk delt inn i 3 ulike institusjoner. Jeg leder Livets Skole, broren min Hallvard leder Livets Harde Skole, og lillebroren vår Trygve leder Livets Knallharde Skole.»

«Ok … Men følger da disse forskjellige institusjonene forskjellige læreplaner med ulikt pensum og litteratur?»

Gudmund himler med øynene. Jeg har tydeligvis tråkka i salaten.

«Allerede der må jeg arrestere deg», sier Gudmund. «Pensum? Læreplan? Det er jo det som er selve problemet med såkalt «moderne utdanning». Vi presses inn i en form, og får ørene tuta fulle av «objektive sannheter», når det eneste «fakta» er at det ikke finnes noen. Jeg sier ikke at vi sitter på sannheten, men som vi alle vet; En diamant kan ha feilskjær og riper, men det gjør den ikke mindre verdifull.» 

Jeg blir forvirret. «Så … Hvor fikk du egentlig din utdanning?»

«På nettet», repliserer Gudmund. «Det lærte meg ansvar, siden vi måtte sette våre egne karakterer.»

«Og du … ble uteksaminert med toppkarakterer?»

«Japp.» Gudmund smiler. «Hvordan visste du det, forresten?»

 

 

Hjerte-b-10

 

 

Jeg må innrømme at jeg sliter litt nå. Å komme til bunns hva Livets Skole egentlig er, er tydeligvis noe man ikke kan lære i løpet av en kort samtale. Jeg får i det minste prøve å få tak på grunnkonseptet egentlig er.


Tør ikke krangle på det.

Tør ikke krangle på det.

«Så hvis du skal beskrive Livets Skole for en total noldus som meg, hvor ønsker du å begynne?» spør jeg forsiktig.

Nå blir Gudmund ivrig. «Livets Skole forstås best når man skjønner kjerneverdiene. Hvor den viktigste selvfølgelig er formelen ‘Pa=X2’. Kort forklart; Personlig anekdote=Dobbelt så sant.» 

Her faller jeg nok litt av igjen. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg må tydeligvis ha alt inn med teskje. «Jeg har hørt dette ordet ganske mange ganger, og beklager hvis det er et dumt spørsmål, men er ikke «kjerneverdier» egentlig bare et av disse tomme buzzordene som brukes temmelig ukritisk i hytt og pine?»

Gudmund rister på hodet. «Nei på ingen måte. Du må ha fokus på verdiskapning, og for å skape verdier må du ha kjerneverdier slik at det kan oppstå en synergi. Ut av den synergien utløses positiv energi som blir en slags sommerfugleffekt for å si det enkelt. Det er vel det som på en måte blir forretningsmodellen vår.»

Jeg merker jeg blir svimmel. «Men hva betyr alt dette?»

Gudmund smiler. «Mer kaffe?»

 

 

Hjerte-b-11

 

 

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Hittil har ikke denne samtalen hatt den ønskede effekten jeg håpet på. Ljåbrekkes budskap føles fortsatt ganske vrient å formidle, og jeg sitter med følelsen av at feilen ligger hos meg. Jeg stiller rett og slett feil spørsmål.  Jeg bestemmer meg for å finne en ny innfallsvinkel.

«Hvor kom ideen fra å starte Livets Skole fra?»

Gudmund blir plutselig alvorlig. «Du er faktisk den første som spør meg om det. Det var en prosess som startet da jeg var ung. Jeg begynte rett og slett å lure på ting. Vi lærte om tyngdekraften på skolen, og jeg klarte ikke å kvitte meg med følelsen av at det var en litt for hendig forklaring. Etter det begynte jeg å grave litt i materien bak de «vedtatte sannhetene» og magefølelsen min fortalte meg at noe var galt.»

Ah. Nå begynner det å ligne på noe. «Var det noen «vedtatte sannheter» bortsett fra tyngdekraften som fikk magefølelsen til å reagere?»

Gudmund reiser seg og ser ut av vinduet. Han sukker dypt. «Oioioi … Hvor skal jeg egentlig begynne? La oss ta følgende premiss og legge til grunn: Du har blitt løyet til. Alt du har lært er feil. Hvem er det isåfall som står bak en slik diabolsk plan? Der må man starte. Verden er en løk den. Vi skreller bort skall på skall av løgner for å entre kjernen i det hele. Essensen av vår eksistens. Ta pengesystemet vi har vært slaver av i flere tusen år: Kan du tenke deg en mer effektiv måte å slavebinde menneskeheten på?»

Blikket mitt vandrer til en konvolutt som ligger på et bord litt lengre borte. «Centrum Inkasso». Jeg lurer på om jeg skal si noe, men lar det være.

Hjerte-B-6

Nybegynnertabbe.

«Vel, jeg kan forstå at å betale regninger og skatt etc. er noe herk innimellom, men hvordan går du fra å ha en iboende motstand mot moderne markedsøkonomi til å starte en skole?»

«Problemene starter jo der. Indoktrineringen av ungdommen. Problemet er at «skolene» programmerer ungdom til å bli lydige slaver. Uvitende sauer. Og konklusjonen er enkel: Når uvitende mennesker briljerer med sin uvitenhet, så blir alle andre som også er uvitende imponerte. Dette er et av satsingsområdene til Livets Skole, og dette står vi sammen om. Skulder ved skulder, sammen mot ensrettingen.»

Ok. Jeg begynner i det minste å se et mønster. «Men disse ideene kan da ikke bare ha dukket opp helt av seg selv?»

«Nei», svarer Gudmund kjapt. «Det er kanskje vanskelig å skjønne for en som deg.»

«En som meg?»

«En tenker. En analytiker.» Gudmund ser skarpt på meg nå. Holder øyekontakten stoisk, uten å blunke. «Jeg var en tenker. En analytiker. En systemslave. Til slutt slo det meg; Allikevel har jeg en murrende følelse av at det er noe som ikke stemmer, og det er den følelsen jeg vil henvende meg til nå.»

Jeg får nesten lyst til å spørre om denne murrende følelsen er andres latter, men holder tann for tunge. «En følelse av at verden er urettferdig vil vel alle som har levd minst 10 år få innimellom, men er det gode nok bevis til å starte en skole som fremmer dette som en ideologi?»

«I korrupte systemer kan du ikke stole på «beviser». Du må finne dine egne. Jeg trenger ikke bevise noe på systemets premisser. Det er den «inne i boksen tenkingen» som ødelegger veien til sannheten.»

 

 

Hjerte-b-12

 

 

You think ...?

You think …?

Det har vært en intens dag så langt. Gudmund har fortalt. Han har delt. Han har pratet i flere timer, og likevel klarer jeg ikke å kvitte meg med min murrende følelse: Har han egentlig sagt noe? Jeg bestemmer meg for kanskje å forhøre meg litt om de som tross alt gir Livets Skole livets rett: Elevene.

«Fortell litt om studentene dine.», sier jeg. «Hvem er den typiske eleven ved Livets Skole?»

«Tja … Det tror jeg best kan beskrives med å ta et enkelteksempel. Det var en ung mann for noen år siden, og igjen, han hadde egentlig ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn og opplæring, men hans magefølelse, hans intuisjon hadde alltid skreket «NEI!». Han bare visste at det var mørke krefter som sto i bakgrunnen, og styrte ham mot avgrunnen.»

Jeg føler jeg blir litt urolig. «Du er sikker på at han ikke var psykotisk?»

«Nei», repliserer Gudmund kjapt. «Jeg tror han var steinbukk.»

 

Burde funke det.

Burde funke det.

Gudmund trekker igjen gardinene.

«Uansett så trengte denne unge mannen et fellesskap. Han fant seg aldri til rette. Han passet aldri inn, og derfor kom han til oss. Et sted hvor han ikke ble dømt eller forfulgt. Et sted hvor han kunne lære, og ikke minst føle aksept og tilhørighet, sannsynligvis for den første gangen i sitt liv. Det er kanskje den viktigste grunnstammen i vår lære: Intuisjonen din er en ressurs du må verne med nebb og klør. Den vil alltid være under angrep fra «you know who», og hva så? Du er mer enn en person. Du er en ide. Et konsept. Og ideer og konsepter er skuddsikre.» 

Ok. Nå henger jeg i det minste med. «Hvilke ideer og konsepter egentlig?»

Gudmund himler med øynene nå. «Det er så mye, men for å bli spesifikk; Vi vet at CIA har utviklet en RFID-chip som kan implanteres under huden, eller en nanochip som kan distribueres gjennom, ja- vaksiner. I tillegg til å inneholde et GPS-system som gjør at myndighetene alltid vil vite hvor du er, inneholder også en slik chip muligheten for tankemanipulasjon.»

Nå er jeg en smule forvirret. «Du bruker ordene «Jeg vet». Så med andre ord så må jo til og med du tro på en objektiv sannhet. Hva skjer da hvis en elevs intuisjon ikke stemmer overens med din. Tross alt må jo en av dere enten ta feil, eller ljuge?»

Hjerte-B-7

«Eg klør sånn på pungen!» – Sokrates.

«Slett ikke.» Gudmund ser nesten overrasket ut. «Som Gandhi engang sa; «Sannheten er bare en illusjon skrevet med blodet til fritenkende kjettere henrettet på vitenskapens alter.» Jeg har som rektor ingen rett til å devaluere en av mine elevers oppfatning av virkeligheten. Den er minst like sann, om ikke sannere enn min. Dette er essensiellt. Slipp taket i dette enkle grunnprinsippet og jeg blir en del av tyranniet jeg sverget å bekjempe med nebb og klør.»

«Men hvis nå en har bestemt seg for at f.eks. Elvis ble drept av CIA, og en annen har bestemt seg for at Elvis fortsatt er i live, blir ikke det litt vrient?»

Gudmund ser på meg med forbløffelse i blikket. Som om jeg er en vilt fremmed fra en annen planet som har invadert hans hjem.«Beklager, men nå henger jeg ikke med. Jeg skjønner rett og slett ikke spørsmålet.»

Ikke det nei. Jeg tror vel på dette tidspunktet at det kanskje er like greit å gi meg. Det er likevel en ting jeg lurer på.

«Synes du virkelig med hånda på hjertet at dette er forsvarlig? At dette er en «skole» Norge trenger?»

Gudmund smiler. «Trenger? Absolutt ikke. Men det er den eneste skolen Norge fortjener.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjerte-b-13

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Plastisk åndelighet., Svadaargumentasjon., Uncategorized | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Smil. Elsk. Hat.


 

 

«You can clean up a pig, put a ribbon on its tail and spray it with perfume, but it’s still a pig.»

 

 

 

Her om dagen startet en programserie på NRK3. Skuespilleren og komikeren Stephen Fry tok for seg temaet homofobi. Siden jeg både er stor fan av Fry, (prøv å se «Blackadder Goes Forth« uten å le deg skakk) og ikke minst ganske fascinert av temaet, bestemte jeg meg for å se på. Til min store glede hadde dette programmet den ene effekten jeg alltid ønsker meg av kvalitets TV: Det fikk meg til å tenke.

 

Ok, den var VELDIG billig.

Ok, den var VELDIG billig.

Homofobi har alltid fascinert meg. Selve ordet er egentlig ganske perfekt hvis du tenker litt etter. En fobi er en irrasjonell frykt, og hvis du durer rundt og er redd homoer, blir spørsmålsstillingen egentlig ganske enkel: Hva i svarte faen er det egentlig du er så jævla redd for? Fry ville i denne programserien finne ut av akkurat dette. Hvor kommer denne frykten fra? Er det egentlig frykt? Hva driver mennesker til å dømme mennesker de ikke har det minste grunnlag for å forstå engang? Og ikke minst en total uvilje til å i det hele tatt forsøke å forstå?

Jeg klarer faktisk ikke (ironisk nok) å forstå denne trangen. Og for å gjøre ironien perfekt; Jeg ønsker da heller ikke å forstå den. Det eneste jeg alltid ender med å konkludere med er dette: Pakk det inn i hva faen du vil. Rasjonaliser til krampa tar deg. Det bunner ut en ekstrem trang til å tviholde på din egen bunnløse uvitenhet. Og for all del. Kjør på. Hat hvem du vil. Frykt hvem du vil. Bare ikke klag til meg den dagen du oppdager at samfunnet har utviklet seg, og ser en uvitende dinosaur som vokter sitt for lengst utdaterte verdensbilde i en verden som vokste fra deg for lenge siden. Det er greia med uvitenhet. Den har ingen plass i en verden som stadig utvikler seg. En verden som ikke tar hensyn til deg, eller venter på deg. Du kan utvikle deg eller bli etterlatt. Lykke til med det.

 

 

 

«There’s a bully gap going on. Everyone claims to be bullied. No one claims to be the bully. Ever.» – Greg Gutfeld.

 

 

 

Me thinks thou doth protest too much.

Me thinks thou doth protest too much.

Frys reise i homofobiens verden startet i Uganda. Et land som neppe blir kjent som Utopia for homofile med det første. Et land hvor homofobien og ikke minst uvitenheten har antatt slike dimensjoner, at det har for lengst blitt et ekstremt absurdteater. Sett med mine øyne ihvertfall. Vi snakker tross alt om hjemlandet til Martin Ssempa, mannen, pastoren, den munnpustende potetgroen bak den etterhvert så legendariske «Eat Da Poo-Poo» blunderen. Selve symbolet på hva ekstrem uvitende, rabiat homofobi og ikke minst en grunnleggende menneskeforakt kan eskalere til. Det hele blir uvirkelig. Menneskene forsvinner, og man sitter igjen med latterlige pappkarikaturer en skulle trodd var lagd av gutta bak «South Park».

Midt oppi dette plasserer man altså Stephen Fry. Kontrasten kan ikke bli bedre. Det er selve oppskriften på en klassisk konflikt. Hulemannen mot rennessansemannen. Gufset fra en ekstremt uvitende fortid mot den veltalende intellektuelle verden en del av oss ihvertfall fortsatt drømmer om. Og joda. Det skuffet slett ikke. Men midt oppi all galskapen var det likevel en tanke som plaget meg en smule.

homob-3

Bryt sammen og tilstå gutter!

Vi «siviliserte» her i vesten kan riste på hodet. og le nedlatende av uvitenheten. Av aggresjonen. Av det absurde i å se en voksen mann i fullt alvor «argumentere» med medisinske «faktum», (blant annet at homofile peniser eksploderer i hytt og pine) som han tydeligvis har dratt ut av stumpen i grisefylla, og ikke minst brukt meget mye tid og energi på å overbevise seg selv om. Det var panneklask på panneklask, og Stephen Fry stakkar står der, og oppdager vel egentlig bare at det er umulig å bli særlig provosert. Det er for dumt. Det er for ekstremt.

Og der kommer mitt ankepunkt. Denne tanken som egentlig har plaget meg hele tiden: Si hva pokkern man vil om disse uvitende idiotene, men en ting skal de ha: De har omfavnet sin egen uvitenhet. Sitt eget hat. De unnskylder seg ikke. De forsøker ikke kamuflere den. Det er hatsk. Det er helt jævlig. Men faen heller; Det er i det minste ærlig.

 

 

 

«Konstruerte barn som må vokse opp med to kvinner, vil umiddelbart bli forstått som annerledes. Barnet blir en avviker blant andre barn.» – Nina Karin Monsen.

 

 

 

 

homob-11

Som om pottetreninga ikke var forvirrende nok.

La oss ta turen vestover igjen. La oss klappe oss selv på skuldra. Vi er siviliserte. Utviklede. Ergo hater vi ikke mennesker for noe de er. Kun for noe de gjør. Det er jo tross alt selve definisjonen på «sivilisert» er det ikke? Dream on. Vi har gjort noe som i mine øyne er mye verre. Istedet for å ta problemstillingen ved roten, istedet for å ta et skikkelig oppgjør med vår egen uvitenhet, gjorde vi tydeligvis det vi trodde var det «nest beste». Vi feide hatet og uvitenheten under teppet. Vi forsøkte desperat å pakke vårt eget iboende hat inn i en falsk boble av «nestekjærlighet». Kort og godt: Vi pakka en bikkjedritt inn i silke, og forsøkte å overbevise oss selv om at det skulle være godt nok. At bikkjedritten slutta å stinke. Og gjett hva? Den stinker fortsatt.

homob-9

Mødre …

Homofobien i vesten seiler under et falskt flagg. Vi er tross alt mer siviliserte enn disse «usiviliserte barbarerene» på det afrikanske kontinentet, så vi roper ikke høyt om at homofile skal drepes. Vi vet bedre. Vi er mer utviklede. Gjett hva? Det er pisspreik. Vi er minst like uvitende. Minst like blinde. Like hatske. Den eneste forskjellen er at vi er dønn uærlige. Vi fant et smutthull. Vi diskriminerer under et røykteppe av «nestekjærlighet». Du har sikkert hørt bortforklaringene. «Vi vil jo bare hjelpe disse stakkars misforståtte menneskene!» Virkelig? Hvem ba dere om det? Og har det noen gang falt dere inn at den beste måten dere kan «hjelpe» på, er å la dine medmennesker være i fred, og la de utvikle seg på sine egne premisser? Ikke det nei. Enn om jeg hadde tilbydd meg å «be om at idiotdemonene forlot kroppen din»? Er det en tjeneste du hadde satt pris på? Ikke engang om jeg sier at jeg kun gjør det fordi jeg elsker deg, og ikke ønsker å se deg gå fortapt i en evig pøl av uvitenhet?

 

 

 

«Leave me alone!» – Michael Jackson.

 

 

 

homob-6

Drit og dra.

Under 2. verdenskrig ble legevitenskapen utsatt for en ganske ekkel skrue. Josef Mengele. Eksperimentene hans var såpass motbydelige at jeg ikke orker å gå i detalj, men en ting går igjen: Drømmen om å skape det «perfekte menneske». «Der ubermensch». Så mye tid gikk med på å «omskape» «underlegne mennesker», «der untermensch», til «der ubermensch». Omprogrammere mennesker til å bli like. Sprøyte blått fargestoff inn i de ekle brune øynene til «der untermensch», slik at de kunne oppleve gledene ved å ha vakre blå «ubermensch» øyne. Joa. Lik det eller ei, det er en del av vår felles historie. Og det er en grunn til at historie dokumenteres. Tro det eller ei; Historie dokumenteres i det tynne håpet om at vi kanskje kan lære noe av den. Og i Mengeles tilfelle kan vi bare konkludere med en ting: Vi har ikke lært en dritt. Hvordan vil du ellers forklare at drømmen om å omprogrammere mennesker til å bli kliss like fortsatt lever i beste velgående?

 

homob-8

Drit eller kom deg av potta.

Seksuell reorientering eller «gay conversion» er i mine øyne egentlig bare arven fra Mengele. Alive and kicking. Drømmen om at vi alle skal bli like. Perfekte. Og perfekte betyr i dag egentlig bare en ting: Heterofile. (Vi kommer vel neppe til å forsøke å omskape alle mennesker som hvite igjen.) Så vi tar det vi får. Funker det? Nei. Og ikke minst; Bør det funke?

Her ligger det kanskje mest skremmende av alt: Homofile er pr. i dag den siste minoriteten det fortsatt er mest utbredt, og ikke minst sosialt akseptabelt å diskriminere. Å hate. Å «omprogrammere». Og i motsetning til disse elendige «barbarene» på det afrikanske kontinentet; Vi påstår faen ta meg at det blir gjort i kjærlighetens navn. Velkommen til verden anno 2015. En verden hvor vi hater med et smil. KUN fordi vi elsker deg.

 

 

 

«He’s come out you know.»
«Come out of what?»
«The cupboard.»
«What was he doing in the cupboard?»
«Oh, I don’t know. Shagging some blokes I suppose.»
– «Bottom».

 

 

 

Badum-tsj.

Badum-tsj.

Argumentene for å forsvare vårt eget hat er mange og dessverre ikke særlig kreative. Det mases ofte om «hensynet til barna». Selv om all forskning på området er entydig. Barn av homofile har det hverken verre eller bedre enn barn av heterofile. «Men enn om barn av homofile mobbes da?» Tja … har det noen gang falt deg inn å … Hmmm … Lære barna dine at det faktisk er en smule ufint å mobbe andre? Og hvis barna dine synes det er ekkelt med homoer, hvem lærte de det av i såfall?

 
«Homofili er ikke medfødt, det er et valg!» For det første, det er en overforenkling av en tematikk som er alt annet enn enkel. Vår seksualitet. Den er i stadig flyt den. Og om det nå faktisk var et valg, hva så? Ble ikke menneskene ifølge den derre «Bibel» greia født med fri vilje? Hvis du valgte å bli en fordomsfull, uvitende og hatsk skroting, så bør det da være greit isåfall at andre velger kjærligheten? Hva andre gjør på soverommet har ikke du noe med uansett. Med mindre du liker å se på …? Face it, kjære homofob: Pakk det inn i hva du vil. Alle disse «argumentene». Bortforklaringene. Denne evinnelige rasjonaliseringen koker ned til en ting: Du syns det er ekkelt. Greit det. Jeg syns du er ekkel. Jeg syns du er dum. Motbydelig til og med. Men i motsetning til deg, kjære homofob: Jeg er i det minste ærlig nok til å innrømme det. Din fordømte erkeskroting.

 

 

 

Always end with a bad joke.

Always end with a bad joke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 «Løpe?! I høyhælte sko?!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Den ultimate Skyrim-guiden.


 

 

 

«I used to be an adventurer like you. Then I took an arrow to the knee.»

 

 

 

Hvis du humrer og ler av dette sitatet er sjansen stor for at du i det minste har fislet littegrann med med alle kompulsive gameres store besettelse: «Skyrim». Et spill som man egentlig ikke bare kan «spille litt nå og da». «Skyrim» er spillbransjens svar på ekstremt hissig og ondskapsfull heroin, det fnnes ingen mellomting. Enten spiller du det med full OCD, eller ikke i det hele tatt. Det er engasjerende, spennende, en diger verden du kan surre rundt i og stort sett gjøre hva du vil, og ikke minst; STAPPFULLT av logiske brister. Eller er det nå egentlig det?

 

 

La oss starte fra begynnelsen. Din karakter sitter fanget i en hestekjerre. Tatt til fange av styresmaktene. Allerede her begynner problemene mine med å forstå logikken. Du får nemlig aldri vite hva du egentlig har gjort galt. Du får ingen anklage presentert.

I axed you a question!

Axe. Don’t use it if you don’t mean it.

Problemet med dette er at du oppdager snart at karakteren din faktisk skal henrettes. Halshugges av en svær fyr med en diger jævel av en øks. Og grunnen? Vel, ifølge en av dine medfanger var du tilfeldigvis på feil sted til feil tid. Du har rett og slett oppholdt deg i nærheten av en gjeng militante opprørere, og de har tydeligvis ikke tenkt å hverken avhøre deg, anklage deg, eller stille deg for retten. Enklere å bare kappe huet av deg og bli ferdig med det.

Og innvendingen min er ganske enkel: Er ikke dette litt vel forhastet? Kunne de ikke i det minste ha spurt meg om min versjon av saken? Det blir litt vel ulogisk for meg. Eller gjør det nå egentlig det? Når man med regjeringens velsignelse kan holde «mistenkelige» individer fanget på en militærbase utenfor Cuba, uten hverken anklager, rett til advokat eller noen som helst egentlig hjemmel i loven, annet enn at «du virker som en mistenkelig skrue», er summariske henrettelser uten rettergang så utrolig utenkelig? En kan vel bare konkludere med at åpningen av «Skyrim» er Guantanamo-Bay prinsippet dratt ut i sin ytterste konsekvens. Og nei, det er ikke jeg som er konspiratorisk, bare skuffet over at denne praksisen som Obama faktisk lovet å stenge, fortsatt eksisterer i 2014. Du kan hvis du stikker deg litt feil ut, faktisk arresteres og holdes i fangenskap mot din vilje, uten bevis, uten anklager i 2014. «Skyrim» virker plutselig ikke så ulogisk nå, gjør det vel?

 

 

 

«The nine saved me from a life on the streets. And they can save you too.»

 

 

 

Vel, lang historie kort; En drage angriper i det ditt hode er i ferd med å bli fjernet fra din overkropp, og du kan rømme fra din egen henrettelse. Jippi. Her er det «Skyrim» begynner. Du er et null og niks, med en stor verden foran deg du nå kan utforske og slå deg opp i. The world is your oyster. Hurra. Greit nok. Selv om jeg kanskje stussa litt på en ting; Hvorfor er det plutselig ingen som etterlyser meg? Hvordan gikk jeg fra å være dødsdømt til å bli fullstendig anonym? Mista noen papirene mine? Det gis aldri noen god forklaring, men ok; Hvis dette var realistisk, hvem hadde vel kontaktet rettsvesenet og spurt hvorfor ingen er ivrige på å henrette dem lengre? «Du skylder meg et avkappet hode, din bananræv!» Trodde ikke det, nei. Glipp eller ei, du har unnsluppet den sikre død.

 

Alkymisten Arcadia. Og hvilket medisinsk fakultet studerte du ved ?!

Og hvilket medisinsk fakultet studerte du ved ?!

Så ut og oppdag verden. Jeg drar til den nærmeste byen. Den heter Whiterun. Der møter jeg forskjellige mennesker, blant annet alkymisten Arcadia. Hun hilser meg på følgende vis:

«I’m sorry but do I detect a case of the rattles? You look a bit pale.»

Genialt. Hun aner ikke hvem jeg er, har aldri veksla et ord med meg, og aner null og niks om min medisinske historie eller bakgrunn, men diagnostisere meg? Ikke noe problem. Men er det egentlig en logisk brist? Slett ikke. Ukvalifiserte bananer som stiller tullediagnoser, basert på vill gjetting kryr det av. F.eks. hørt om blodanalyse? Candida? Blodsopp? Dette er bare noen av svadadiagnosene såkalte «alternative behandlere» lirer av seg daglig. Tatt fullstendig fra fantasien. Så nei, alkymisten Arcadia er slett ingen logisk brist, hun er en alternativbehandler. En stokk dum en sådann. Dette basert på et annet gullkorn fra hennes munn; «If I had a septim («septim» er den offisielle myntenheten i Skyrim) for every case of rockjoint (ny tullediagnose!) I’ve cured in this shop, I’d be a wealthy woman indeed.»

Arcadia, Arcadia, Arcadia … For det første: Du jobber ikke gratis. Hvordan jeg vet det? Fordi du krever blodpris av meg når jeg skal handle noe. Så hvis du fortsatt er fattig kan det bare bety en ting: Du har ikke kurert en kjeft for noe som helst, men du ljuger uhemmet om det. Fyttigrisen, her overgår realismen i Skyrim seg selv med glans. Arcadia er en alternativbehandler etter alle kunstens regler. Helt ned til bløffeanekdotene. Fantastisk. Det er nesten så jeg fryser på ryggen.

 

 

 

«You know what’s wrong with Skyrim these days? Everyone is obsessed with death!»

 

 

 

 

Du har endel valgmuligheter på dette tidspunktet. En borgerkrig raser i Skyrim.  Det er den «idealistiske» hæren til Jarl Ulfric Stormcloak mot imperiehæren til Keiser Titus Mede II. Og her er det du bør velge side. For meg ble det ganske enkelt. Og faktisk ganske realistisk. Ulfric Stormcloak er en segregist som vil at Skyrim skal være forbeholdt «The Nords». En reaksjonær dust, med KRAFTIGE Tea-Bagger tendenser.

Sieg meh.

Å ja! Og etterpå kan jeg jo skjære av meg huet, og hive det i dass?

Rasisme er faktisk sentralt i Skyrim, og jeg spilte spillet som Mørk Alv. (Du kan velge artstilhørighet i starten.) Og det å støtte Ulfric Stormcloak hvis du er Mørk Alv, Skogalv, Khajit, Argonian eller en hvilken som helst art som ikke er en Nord …

Vel, da er du i bunn og grunn en afro-amerikansk mann som forfatter pamfletter for Ku Klux Klan. Eller en jøde med et eget nynazistisk tidsskrift. Og det blir litt vel drøyt for meg.

Det er vel ingen som er så trange i nøtta at de vil utsette sine egne artsfrender for noe slikt?

Om jeg så hadde spilt dette spillet som en Nord hadde jeg likevel ikke gått i krigen for denne reservetaperen. En ekkel populist av verste slag som tilbyr enkel, tom retorikk preget stort sett av et irrasjonellt hat mot alle som ikke er som ham? Piss meg i øret. Og igjen … Se alt pisset som serveres på nett av typen «Svartingene overtar landet vårt! På tide å slå tilbake!» Her har realismen i Skyrim en altfor kjent undertone. Jarl Ulfrich Stormcloak kunne like gjerne vært partisekretær i Demokratene. Og den dagen jeg står på barrikadene for Demokratene … Det er den dagen jeg håper en vennlig sjel setter en kule i  panna på meg. Det får faen ta meg være måte på. Æsj.

 

Det eneste alternativet du har derimot hvis du ønsker å fullføre denne delen av historien i «Skyrim» (det kryr av sidehistorier) er å bli Imperiesoldat. Slåss for de som allerede sitter med makta. Et tungrodd byråkratisk enevelde, preget av … Vel, romerriket er vel den nærmeste parallellen. Ingenting vil endre seg. Ingenting vil bli bedre. Men i mine øyne vil de med Ulfric bak rattet bli verre, så joda. Jeg drar til byen Solitude, og verver meg til regjeringshæren. Og hvem møter jeg der?

 

Hello, hello, hello ...!

Long time, no see balla!

En mann ved navn General Tullius. Og han har jeg faktisk møtt før. Tullius var mannen som beordret meg halshugget i begynnelsen av spillet det. Hurra. Verden er liten. Først slo det meg at dette må da være verdens største logiske brist! Herregud, ansetter hæren dødsdømte terrorister? (Jeg går utfra at siden de ville henrette meg, så må de i det minste ha mistenkt meg for det?) Men så slo det meg …

Er ikke dette bare nøyaktig det samme som skjedde i Afghanistan? Opprørere som var våre «venner» så lenge de slåss mot russerne, men i ettertid vendte seg mot oss og ble våre «dødsfiender»? Igjen, er det virkelig helt urealistisk å tenke seg at General Tullius rett og slett benytter seg av det gamle velkjente «The enemy of my enemy is my friend» prinsippet? Et prinsipp som riktignok (hvis vi ser på historien) har en tendens til å bite de som benytter seg av det ganske veggimellom i ræva, men pytt. Når lærte menneskeheten noe av historien sist? Igjen, realismen er nesten uhyggelig.

Uansett, den siden du velger å slåss for i denne borgerkrigen (og siden jeg har et slemt tilfelle av gamer-OCD har jeg slåss på begge) vil gå av med seieren. Og resultatet? Verden forblir mer eller mindre nøyaktig den samme. Taperens støttespillere sendes i eksil i et av palassene, og hver gang du stikker innom er de dritsure på deg. Noe som er realistisk nok. Face it, uansett hvem som vinner en krig kommer alltid noen til å være sure og butthurte en stund. Så går tiden og ingen bryr seg lengre. Før neste krig bryter ut vel og merke. I mellomtiden plukker historikerne opp bitene og verden går sin skjeve gang, og ingen har egentlig lært en dritt. Yay. Menneskeheten kan knapt oppsummeres bedre.

 

 

 

«Pssst … I know who you are … Hail Sithis!»

 

 

 

En annen sentral del av Skyrim er alle fraksjonene du kan bli med i. Du har den lokale versjonen av «Fight Club» bedre kjent som The Companions. Som stort sett er en glad gjeng med mjødbælmende leiesoldater. Du har The Dark Brotherhood som er en gjeng mentalt forstyrrede leiemordere, The Thieves Guild som er den lokale skurkeklubben, og mange fler. Det alle disse fraksjonene har til felles er at målet er å overta lederskapet i samtlige. Noe som for meg blir litt snurrig …

Vi tilbyr også rimelig helseforsikring.

Vi tilbyr også rimelig helseforsikring.

For det første er det oppsiktsvekkende hvor passive alle disse fraksjonene er. De har medlemmer av alle aldre og raser, men ingen av dem gjør en dritt. De sitter tydeligvis bare på ræva og venter på at noen skal ordne opp. Og det er her du kommer inn. Du ordner alle disse interne problemene i administrasjonen, luker ut alle dissidentene som jobber aktivt for å undergrave posisjonene til disse fraksjonene og ender opp med lederansvar. Og det beste med det hele? Alle snakker om alt «det viktige arbeidet de må utføre», men ingen av dem gjør i praksis en dritt. Herregud, her fryser jeg på ryggen igjen. Realismen er uhyggelig. Alt jeg hører i bakhodet er Homer Simpsons udødelige slagord «Can’t someone else do it?!» Fraksjonsarbeidet i «Skyrim» er menneskeheten i ett nøtteskall. Alle vil ha forandring, men ingen er villige til å løfte en finger for å oppnå det. Vakkert. Og selvfølgelig en smule deprimerende. Hvis utviklingen av menneskeheten har lært oss en ting, er det vel at mennesker er makelige skapninger, og i Skyrim er de stort sett bare en usunn middag unna sitt første hjerteinfarkt. Passive, sløve, kravstore idioter som forventer at du skal gjøre absolutt alt. Akkurat som gjennomsnittsnordmannen med andre ord. Hipp hipp.

Belønningen for all denne fraksjonsjobbingen er likevel verdt det. Du får sjefsstillingen. I leiesoldatlauget, leiemorderlauget, tyvelauget, det går faktisk så langt at du får rektorstillingen ved en skole hvor det studeres magi. (Skyrims egen Hogwarts.) Om det holder logisk sett? Njaaaaa ….
For å bli sjef i leiemorderlauget må du ta livet av Keiser Titus Mede II. Og å ta livet av Keiseren jeg slåss med nebb og klør for å holde på tronen i borgerkrigen som raste tidligere i spillet … Om det var sært? Egentlig ikke. Det er det fine (og realistiske) men den tidligere nevnte borgerkrigen. Det er vrient å engasjere seg veldig mye. Myrde en makthaver? Hvorfor ikke? Jeg stemte ikke på duden. Moralen er enkel, og ikke minst realistisk; Til helvete med prinsipper, penga rår. Kanskje ikke vakkert eller nobelt, men face it; Faen så realistisk.

 

 

 

«Is that fur sticking out of your ears?»

 

 

Likevel skal det ikke stikkes under en stol at det er nok noen steder i «Skyrim» hvor realismen blir tung å godta. Dette med «skills» blir litt sært. Logikken er forsåvidt grei nok, hvis du skyter mye med pil og bue, blir du etterhvert en flinkere bueskytter, hvis du dirker opp låser til den store gullmedaljen blir du en flinkere innbruddstyv etc. Det er greit. Erfaring er en god læremester. Skal godta det. Det er bare noen steder at det hele blir litt snurrig …

 

Jeg er inni en sekk, alle snur seg etter meg ...

Jeg er inni en sekk, alle snur seg etter meg …

«Sneaking» er en av disse egenskapene som blir litt snåle. Logikken er grei nok, hvis du lister deg blir det vanskeligere for fiender å få øye på deg. Greit det. Men at du blir «flinkere» til å liste deg? Blir du lettere på foten? Glir du mystisk inn i bakgrunnen? Med en høy nok «sneakskill» kan du faktisk bli oppdaget, men bli usynlig bare ved å bøye deg litt ned!

Og det rareste er når omgivelsene begynner å kommentere at karakteren har blitt dyktigere i forskjellig ting og tang …
«Hands to yourself, sneak-thief!»

Ser karakteren min «snikete» ut?

«Go fiddling with any locks around here, and we’re going to have a problem!»
Joda, karakteren min er en jævel til å dirke låser, men hvordan kan du se det på noen?

«Fancy yourself an alchemist, eyh? Never could get the hang of that.»

Som du kanskje skjønner, folk i Skyrim er tydeligvis veldig observante, og får med seg det meste. Med mindre jeg bøyer meg ned med litt knekk i knæra selvfølgelig. Da blir jeg usynlig. Det er ingen vei rundt det, der tryner logikken. Med et brak. Men ta det helt med ro, den kommer sterkt tilbake.

 

 

 

«And when Savngarde beckons, everyone of us dies …»

 

 

 

Religion er temaet hvor realismen i Skyrim når høyder verden aldri har sett maken til. Det er bare å bøye seg i støvet. Det fine med religionssystemet i Skyrim? Det er TOTALT uforståelig, en smule magisk, og ikke minst; En KONSTANT kilde til konflikt.

Jan Aage Torps mentalt forstyrrede fetter.

Jan Aage Torps mentalt forstyrrede fetter.

Rent praktisk har du visst 9 guder til enhver tid, og en av de, Talos er de visstnok forbudt å tilbe, noe som er en av grunnene til at det ble borgerkrig. Kan noen si «jihad» eller «korstog»?

Du finner forøvrig små altere tilegnet minst en av disse gudene overalt i Skyrim, og det lønner seg å be en kjapp bønn. Det kurerer nemlig eventuelle sykdommer du kan ha pådratt deg. (Ikke rart Alkymisten Arcadia sliter med inntektene, eller hva?)

Og det er et logisk problem i Skyrim. Gratis helbredelse fra Gud? Ingen åleglætte pastorjævler fra en eller annen «bibelskule» som forsøker å profittere på det? Faktisk. Gudene i Skyrim kurerer deg 24/7, og forventer ikke så mye som en «takk». Vakkert, men dessverre ikke særlig realistisk.

Også har du de som ikke akkurat er «guder» men «daedric princes and princesses» … Her blir det forvirrende. Og ikke minst en smule inkonsekvent.

 

 

Åh, hallo balla.

Åh, hallo balla.

«Daedric princes and princesses from the plane of Oblivion» dukker opp overalt, og alle har de en oppgave du kan bli belønnet for. Som regel en kjip oppgave. (En ber deg køle på med menneskeofring! Isj.) Men greit nok, jeg biter i det sure eplet, og bistår Clavicus Vile med å få igjen bikkja si, Azura med å få igjen stjerna si, Nocturnal med å få igjen nøkkelen sin, og blah, blah, blah …

Og resultatet? Alle disse «daedriske» idiotene insisterer nå på at karakteren min tilhører dem i evigheten og litt utover det, tydeligvis. Jeg kan ikke fatte og begripe annet enn at når karakteren min dør må det bli et satans bikkjeslagsmål om sjela til duden? Og er virkelig en «sjel» egentlig så mye verdt? Det er vel sannsynligvis grunnen til at religioner tryner så jævlig for meg uansett. I mine øyne er mennesker særdeles oppskrytte skapninger, og logisk sett blir ikke en «sjel» et spesielt verdifullt salgsobjekt. Og siden både «Satan» og «Jesus» tydeligvis er drithissige på å sanke slike «sjeler» er vel konklusjonen min enkel: De er fryktelig talentløse forretningsmenn.

«Sjeler» spiller likevel en stor rolle i «Skyrim». Du kan nemlig fange en persons «sjel» hvis du dreper vedkommende med et våpen som har «soultrap» (!) funksjon, og hva du kan bruke «sjela» du fanget til? Japp. Du kan lade våpenet ditt omtrent som et batteri. Og her er det vel «Skyrim» smelter mitt misantropiske hjerte. Din «sjel» er hverken vakker, unik eller udødelig. Det er en klump med bitttelitt energi jeg bruker til å lade våpenet mitt etter å ha blåst huet av deg. Og kall meg en sjuk jævel, jeg syns det er poetisk. Så flinke som vi er til å drepe hverandre, er det bare rett og rimelig. Vi er bokstavelig talt kanonføde i en evig runddans av drap og evinnelige kriger, rett og slett fordi vi har brukt 5-6000 år på å ikke lære oss kunsten å ikke hate naboen. Og denne triste kjensgjerningen omfavnet «Skyrim» med et vått kyss. Game on, bitches.

 

 

 

«Dragonborn eyh? Was it your ma or your pa that was the dragon?»

 

 

 

Men vi må likevel ta det beste til slutt. Hovedhistorien. I tillegg til å ta over alt som finnes av fraksjoner, husbygging, ekteskap, adopsjon og hva du ellers måtte å finne på å bedrive tiden med, karakteren din har en skjebne. Han/hun er «Dragonborn».

Ooooh. Badass-bangstere på bærtur!

Ooooh. Badass-bangstere på bærtur!

Dragen som (trivelig nok) forhindret at du ble henrettet i begynnelsen av spillet viser seg etterhvert å være en gretten jævel som heter Alduin. Og hans mål er enkelt nok. Han vil ete verden. Det skal ikke stå på ambisjonsnivået.

Etter å ha rømt fra denne sure idiot-dragen rømmer du til nærmeste by (Whiterun, der du møter alternativ-skrulla Arcadia) for å advare om at drager faktisk eksisterer. Og det rare er at alle tror deg. Helt uten videre. Ingen krever beviser av noe slag, og det eneste beviset er at byen du skulle henrettes i er en rykende ruin. Og du durer inn og sier «Den ble ødelagt av en drage! Æresord!» Og jarlen (som tydeligvis er det nærmeste Skyrim kommer en ordfører) sier enkelt og greit «Ok. Siden en tidligere straffedømt som rømte fra sin egen henrettelse sier det så …» Det er bare å innse; Dumme og lettlurte politikere herjer «Skyrim» også. Og joda. Dessverre. Det er altfor realistisk.

Men lang historie kort, en ny drage angriper, du og en gjeng soldater dreper dragen, og du oppdager til din store skrekk at du kan spise dragesjeler. En egenskap som i praksis betyr at du er den eneste i «Skyrim» som kan drepe en drage og forvisse deg om at de faktisk forblir døde. (De er nemlig døde allerede. Det er en smule forvirrende.) Du oppdager også at du kan snakke dragespråk. Sprute flammer, is, sprenge folk i biter med stemmen, og full pupp. En egenskap som fører til at du kontaktes av Arngeir, lederen av «The Greybeards» som er en gjeng sære gamlinger med (du gjettet det) grå skjegg, som bor på et fjell og … snakker dragespråk. Akk ja. Sånn går nu dagan.

 

VI LIKER POTETER, OK ?!

VI LIKER POTETER, OK ?!

Uansett, «skjebnen» din er egentlig ganske opplagt. Du må etter veldig mye om og men, drepe denne gretne dragejævelen, noe som faktisk fører deg til «Savngarde» som i bunn og grunn er et fancy navn for «Valhall». (Det stjeles uhemmet fra norrøn mytologi her, men skal man først stjele, stjel smart.) Og ja. Til syvende og sist redder du verden. Og takken? Ikke all verden. Og det er faktisk ganske realistisk. Akkurat som i livet, du kan ikke flyte på gamle bradger til evig tid.

Og tenk på det; Her er realismen uhyggelig. Det finnes ikke noe tristere enn personer som lever resten av livet på gamle bradger, og aldri skaper noe nytt. Tenk hvor trist det hadde vært hvis landslaget i fotball aldri vant noe nytt, men kun levde på den gangen de slo Brasil i 1998? Det ville jo bare vært utrolig patetisk eller hva? Det er jo bare så trist å tenke på, så … Å faen. Stemmer det. «Skyrim» klarte det fotball-landslaget aldri klarte. De forventer at du utvikler deg. Skape nye minner. Ikke bare leve på fordums storhet. Og der tryner dessverre logikken. Altfor mange mennesker klarer aldri å gå videre, men blir sittende fast i fortiden. Og der er «Skyrim» nådeløst. Finn på noe nytt, eller gå i glemmeboka. Som Robert Plant så vakkert sa det:

«Roger Waters claims he tends his garden all year, and only performs the music from «The Wall» once a year. He should have stayed in the garden.»

Du kan utvikle deg, eller å oppleve å se deg selv bli en trist parodi på deg selv. Og det er kanskje det egentlige budskapet i «Skyrim». Den som stagnerer er egentlig allerede død. Han/hun har bare ikke tatt hintet. Og det er en lekse alle bør ta til seg.

 

 

 

 

Militæret i Skyrim. Dritgode på handicap-tilpasset arbeidsliv.

Militæret i Skyrim. Dritgode på handicap-tilpasset arbeidsliv.

 

 

 

 

 

 

 

 

«Let the dragonborn do it. It’ll make for a better song.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Tull og tøys., Uncategorized | Stikkord: , | Legg igjen en kommentar

Jeremy.


 

 

 

Disclaimer: Dette blogginnlegget er basert på faktiske hendelser. Alle navn er sladdet/endret av hensyn til personvern.

 

 

 

 

«At home. Drawing pictures of mountaintops with him on top. Lemon yellow sun, arms raised in a «V». Dead lay in pools of maroon below.»

 

 

 

 

For ganske lenge siden fikk jeg en «friendrequest» på Facebook fra en mann jeg bare har valgt å kalle «Jeremy». (Så hvis du nå forsøker å tråle vennelista mi for å finne «Jeremy», lykke til. Det er over 800 navn, og «Jeremy» er ikke hans egentlige navn.) Jeg syns likevel «Jeremys» historie er såpass interressant at jeg har lyst til å fortelle den, derfor dette blogginnlegget. «Jeremys» historie er ikke et forsøk på å stemple. Ikke et forsøk på å dømme heller. «Jeremys» historie er rett og slett en historie om en mann. En mann som søkte «sannheten», og som et resultat av dette mistet alt. Hvorfor? Fordi «Jeremy» på tross av alle sine feil og mangler fortsatt er et menneske. Og fellene han falt i etterhvert hverken er et resultat av dumhet eller ondskap. Bare menneskelighet. Og si hva man vil, men innimellom har jeg hatt en følelse av at «menneskelighet» burde ha vært en diagnose. En kronisk, livsfarlig og uhelbredelig en sådann. «Jeremy» er den mannen alle kan bli under de rette omstendighetene, og vel … Med hånda på hjertet kan jeg vel egentlig bare si dette: Det er en skjebne jeg ikke unner min verste fiende.

 

 

 

 

«Daddy didn’t give attention to the fact that mommy didn’t care. King Jeremy The Wicked ruled his world.»

 

 

 

 

Du har sikkert sett noen av dem på nettet en eller annen gang. «Sannhetssøkerne». De som stempler alle de som ikke godtar pisset de serverer som «sheeple». De som mener at absolutt alt er en konspirasjon, og at alle som ikke er enige er hjernevaskede idioter. «Jeremy» er en slik. Hvor ille det har blitt? Vel, han la ut denne uten å i det hele tatt klare å se ironien i sitt eget utsagn:

 

"Risikerer"?! Sorry. Det toget har gått.

«Risikerer»?! Sorry. Det toget har gått.

 

Dette utsagnet er «Jeremy» i ett nøtteskall. Han legger ut slikt støtt og stadig. Da nyhetskanalen CNN delte en lenke om Mandelas bortgang, var «Jeremy» på plass og delte en YouTube-video om hvorfor skytemassakren ved Sandy Hook var bare en bløff orkestrert av de amerikanske myndighetene. Hva det har med Mandelas bortgang å gjøre? Husk «sannhetssøkernes» første bud: Absolutt ALT henger sammen. Hvis et tog sporer av i Tokyo, henger det sammen med at NRK sendte «Fjernssynskjøkkenet» dagen i forveien. Men ikke spør «hvorfor». Da blir du bare stemplet som en «Sheeple».

«Jeremy» er likevel ikke en ledertype. Han har egentlig ikke mange originale tanker. «Jeremy» har en «mentor». En «guru». En mann jeg bare velger å kalle «Barry». «Jeremy» siterer «Barry» både titt og ofte. «Barry» har skjønt det. «Barry» er Gud.

"Jeremy" siterer "Barry". "Barry" dukker opp i kommentarfeltet, og sier "Flink bisk!" "Tenk selv!" my ass.

«Jeremy» siterer «Barry». «Barry» dukker opp i kommentarfeltet, og sier «Flink bisk!» «Tenk selv!» my ass.

Og her ligger den største selvmotsigelsen i hele «Jeremys» verdensbilde: «Jeremy» maser hele tiden om at menneskeheten ikke tenker «selvstendig». At vi alle er «sheeple» som følger våre ledere helt ukritisk. Problemet med denne tanken er at «Jeremy» er alt annet enn «selvstendig». «Jeremy» følger «Barry» totalt ukritisk. Stiller aldri spørsmål ved «Barrys» retorikk. «Barrys» ideologi er den eneste riktige, og alle som våger å stille spørsmål ved logikken til «Barry» er hjernevaskede «sheeple» som alle vil slaktes på alteret til «The New World Order». Hvis «Barry» sier «Hopp!», sier «Jeremy» «Hvor høyt?!» , uten å ofre en eneste tanke på det enkle faktum at «Jeremy» er en ukritisk sau, som sluker alt «Barry» sier uten et eneste spørsmål. «Barry» er hundeeieren som klør sin dresserte hund «Jeremy» bak øret, hver gang han deler sin eiers «tankegods». Relasjonen «Barry» og «Jeremy» minner meg egentlig mest om et ekteskap hvor kona blir jevnlig mishandlet, helt til hun kjenner sin plass. «Jeremy» kommer aldri til å stille et eneste spørsmål om sin elskede «mentors» verdensbilde. Han kommer til å elske «Barry» til sin død. Og hvorfor? Fordi «Barry» ga han svar som passet hans følelser som hånd i hanske. Riktig eller ei, de spilte på de riktige strengene i «Jeremys» kaotiske indre.

 

 

 

 

«Clearly I remember pickin’ on the boy. Seemed a harmless little fuck, but we unleashed a lion. Gnashed his teeth, and bit the recess ladys breast.»

 

 

 

 

For noen måneder siden møtte jeg en dame i en av alle disse FB-gruppene på nett. En dame jeg bare vil kalle «Deb». Hvorfor jeg la merke til «Deb»? Dette var i en gruppe som diskuterer fenomenet konspirasjonsteorier, og «Deb» slumpet til å ha det samme etternavnet som «Jeremy». Det første som slo meg var at det sikkert var en tilfeldighet, men nysgjerrigheten tok overhånd, og jeg sendte «Deb» en PM, hvor jeg rett og slett spurte om hun og «Jeremy» var i slekt med hverandre. Til min store overraskelse fikk jeg dette svaret:

 

Jeremy-Blogg-6

Nei. Jeg så virkelig ikke den komme.

 

Nå ble jeg virkelig nysgjerrig. Hvordan i all verden kunne to søsken bli så til de grader diametralt forskjellige?

Min kommunikasjon med «Deb» ble ganske hyppig etter dette, og etterhvert begynte brikkene i «Mysteriet Jeremy» å falle på plass. «Jeremys» fall inn i «sannhetssøkernes vidunderlige univers» begynte i 2008. Det var presidentvalg i USA. En eldre hardbarket krigsveteran ved navn John McCain mot en afro-amerikansk jurist ved navn Barack Obama. Valget var lenge en tett affære, men så kollapset den amerikanske økonomien. Grunnene til dette var mange og sammensatte. Det var en boble som bare ventet på å sprekke, og når den sprakk, sprakk den med et brak. «Jeremy» opplevde i kjølvannet av dette, (i likhet med altfor mange andre amerikanere) alle amerikaneres store skrekk: Han mistet jobben.

For å forstå hvor skrekkelig dette var, må man forstå amerikanernes forhold til å jobbe. En jobb er ikke bare noe du gjør, det er noe du er. Riktig eller ei, din jobb er med på å definere hvem du er, og ikke minst det forsvarer din rett til å eksistere. Hvis du ikke jobber, bidrar du ikke, og dermed er du ingenting. Og «Jeremy» var intet unntak. Da jobben røyk gled «Jeremy» inn i en depresjon. Han trengte hjelp. Problemet var derimot at da jobben røyk, forsvant også helseforsikringen. Catch 22. «Jeremy» trengte hjelp for å komme seg ut på arbeidsmarkedet igjen, men siden han datt ut hadde han ikke råd til det.

 

 

"Jeg tror de er på sporet av osssss ..."

«Jeg tror de er på sporet av osssss …»

«Jeremy» var sint. Frustrert. Noen måtte være ansvarlige for at livet hans hadde tatt denne vendingen, og «Jeremy» satte igang med å jakte på de ansvarlige. Og vel … «Jeremy» burde ha kanskje ha overveid å lete etter en ny jobb istedet, men som sagt; Det er lett for meg å si. «Jeremy» var såpass langt nede på dette tidspunktet at det sannsynligvis ikke var et særlig realistisk alternativ. Istedet startet «Jeremys» jakt på «sannheten», og «sannheten» fikk han av «Barry». «Barry» satt nemilg med fasiten. Og hva denne «sannheten» er? Vel …

– Barack Obama er et jødereptil fra verdensrommet, som i ledtog med Illuminati, bl.a. er ute etter å ta fra «Jeremy» våpnene hans. («Jeremy» er registrert våpeneier. Tenk litt på det …)

– Illuminati, med jødereptilet Obama i spissen er ute etter å depopulere verden, med giftige vaksiner, chemtrails, dødsleire og bla. bla. bla.

– Hver eneste gang det er en «shooting-spree» i USA, (i 2012 var det faktisk over en «shooting spree» i måneden!) er det orkestrert av myndighetene for å innføre strengere våpenlover, for å til slutt avvæpne sine innbyggere. (Dette fordi de innerst inne frykter at folket skal gjøre væpnet opprør.)

– 11. September var George W. Bush’s mesterstykke. Bush drepte en drøss av sine egne for å rettferdiggjøre invasjonen i Irak. Bin Laden var en syndebukk, som egentlig har vært død siden 1997. (Noen ganger er han forøvrig også fortsatt i live, ifølge «Jeremy». Dette avhenger selvfølgelig av dagsformen til «Barry». Konsekvent stuff dette.)

«Jeremys» verdensbilde består av en hel drøss med slike «sannheter», den ene mer selvmotsigende enn den andre, men hva man enn måtte mene om dette, «Jeremy» er ingen ond mann. Han er en mann med en skjebne på lik linje med oss andre.

 

 

 

«How could I forget, he hit me with a surprise left. My jaw left hurting, dropped wide open, just like the day I heard … Jeremy spoke in class today.»

 

 

 

Det gikk etterhvert som det måtte gå. Kona til «Jeremy» dro, og tok med seg barna. «Deb» fortalte om dette med sorg. «Jeremys» kone var fortsatt veldig glad i sin mann på dette tidspunktet, men hun begynte å bli skremt. «Jeremy» ble etterhvert mer og mer paranoid og mistenksom, og det kom til det uungåelige tidspunktet da «Jeremy» begynte å fundere om hvorvidt kona og barna var endel av «de».

Og jeg vet hvor du bor. Mwuahaha.

Og jeg vet hvor du bor. Mwuahaha.

«Jeremy» var alene nå. Alt han hadde var «Barry» og hans milelange liste  med «sannheter», og han klamret seg til disse for harde livet. Hans hat mot alle som ikke delte «Barrys» tankegods steg proporsjonalt med hans egen paranoia og angst, og snøballen rullet bare videre.

Og her er det at «Deb» mister kontakten med lillebroren sin. Hun begynte å få telefoner midt på natten. «Jeremy» hadde fått en ny «åpenbaring» av «Barry», som han bare måtte dele med noen som fortsatt var interressert i å lytte. Dessverre for «Jeremy» var «Deb» aldri særlig interressert i utgangspunktet, og for å gjøre ironien total: «Deb» ble etter sine opplevelser med «Jeremy» veldig interressert i konspirasjonsteorier. Ikke fordi hun trodde noe på det, men fordi hun (i likhet med meg) ble fascinert av hva som ligger bak. Hva er drivkraften? Hvilke mekanismer ligger bak? Og ikke minst; Er det virkelig verdt det?

For den virkelige tragedien med «Jeremy» er resultatet av hans «sannhetssøken». (Eller hans totalt ukritiske aksept av «Barrys» tankegods …) Resultatet ble isolasjon. Ingen orker «Jeremy» lengre. Tenk på det: Ville du ha tilbragt med en person som kaller deg en «sau» fordi du ikke ukritisk godtar tankegodset til en fyr som lirer av seg ting på nett, kun backet opp av ymse YouTube-videoer av varierende kvalitet? (Ha i bakhodet at det varierer fra «ganske skrekkelig» til «helt ræva».)

 

 

 

«Daddy didn’t give affection, and the boy was something that mommy wouldn’t wear. King Jeremy The Wicked ruled his world.»

 

 

 

 

Ta din "sannhet" og stapp den opp i ...

Ta din «sannhet» og stapp den opp i …

«Deb» og «Jeremy» vokste opp i et typisk amerikansk middelklassehjem. Utearbeidende far og hjemmeværende mor. Mor dro ut i arbeidslivet da «Deb» og «Jeremy» nådde skolealder. Ifølge «Deb» hadde de en god barndom. De var som familier flest, krangla så busta føyk innimellom, lo, gråt, feiret høytider, og dro på ferier. De bodde i et typisk amerikansk middelklassehus, med en liten hage og en garasje i en av disse typiske amerikanske forstedene. «Deb» og «Jeremy» gikk ganske greit overens. De hang ikke sammen som erteris, men hvilket barn vil vel drasse på en irriterende lillebror eller søster? Det er nå engang slik unger er. Å utforske verden er noe de ønsker å gjøre på egenhånd.

Etterhvert som de ble eldre ble aldersforskjellen visket ut, og de ble likeverdige voksne mennesker. De giftet seg på hver sin kant, og møttes til høytidene. De pratet på telefonen innimellom, og oppdaterte hverandre på ting og tang. Hittil er det en historie jeg regner med de fleste som har søsken kan kjenne seg igjen i. Men så kom det som gjorde at «Deb» rett og slett ikke orket sin lillebror lengre. Hun følte at den gamle alderskløften kom tilbake. «Jeremys» «sannhetssøken» førte til at «Deb» ikke klarte å se sin lillebror som et voksent menneske lengre. Han regrerte tilbake til et stadie hun trodde han var ferdig med. Barnestadiet. Stadiet hvor det å skille mellom fantasi og virkelighet er ganske vrient. (Jeg var håpløs i den alderen. Alt føltes virkelig.) «Deb» følte seg ikke som en søster lengre, men som en bekymret mor. Og «Deb» har egne barn. Hun trengte ikke et til. Og ihvertfall ikke et voksent et. Og hva fikk hun igjen for all denne bekymringen? Vel, det er nå «Jeremys» historie blir vond.

 

 

 

«Jeremy spoke in class today. Try to forget this. Try to erase it from the blackboard.»

 

 

 

Jeremy-Blogg-I

(Jeg har alltid lurt litt på dette …)

«Debs» meldinger forklarte mye om «Jeremy» men ingenting kunne ha forberedt meg på hva som var i vente. Dette bør nesten gjengis på originalspråket.

«Deb»: «He was a happy boy once. I urge you to keep that in mind. I still remember us celebrating hanukkah. He used to love that. Nowadays he just doesn’t take joy in anything.»

Jeg hoppet i stolen. Jeg var oppriktig sjokkert. Dette var for meg en skikkelig «suckerpunch». Himmel og hav … Hadde virkelig «Jeremy» jødisk bakgrunn?

 

Meg: «Wait a minute. You’re jewish? But I’ve observed «Jeremy» spew anti-semitic garbage all over the net! How is that possible?!»

«Deb»: «I know. Both me and my parents are a part of «Jeremys» list of enemies now. Along with every jew on the planet. But I know «Jeremy». It’s not a matter of hating jews. Deep down he hates himself, and sadly he lacks the courage to face it. Instead he lashes out in anger. Simply because it’s easier. And you know, I don’t really feel sorry for him anymore. I’m sick of it all. He’ll spend the rest of his life alone, and I don’t care. He chose it. I don’t hate him, but I’m not going to cry over him either. He’s stuck in his little bubble, and I’ll leave him there. There’s nothing more we can do.»

Og der velger jeg å avslutte historien om «Jeremy». En mann som kommer til å tilbringe høytiden alene, mens han sprer «Barrys» hat på nett. Skydd av alle som noen gang har elsket han. Og jeg? Jeg ønsker ikke å fordømme «Jeremy». Jeg ønsker ikke å latterliggjøre «Jeremy». Jeg skjønner bare litt bedre hvorfor «Jeremy» er den han er. En mann. En mann med en skjebne jeg ikke unner min verste fiende. God jul.

 

 

 

 

 

Thanks Deb.

 

 

 

 

 

 

Categories: En menneskeskjebne., Uncategorized | Stikkord: | 2 kommentarer

Et møte med Det Norske Healerforbundet.


«You’re a wizard, Harry …»

 

 

 

 

Jeg lærer stadig noe nytt på nettet. Og av og til skulle jeg ønske det ikke var tilfellet. Nylig lærte jeg to nye ting:
1) Norske healere har en egen interresseorganisasjon.
2) De har en egen Facebookside.

Og hvorfor det var en nedslående oppdagelse? Vel, som så ofte før når man har forsøkt å ytre en mening i «det alternative landskapet» i Norge oppdaget jeg (til ikke min altfor store overraskelse) at oppfatningen av «ytringsfrihet» og ikke minst «ytringsansvar» var en smule … alternativ.

 

 

Healerf-blogg-3

«Helt stille, gutter … Ikke en lyd … Han forsvinner nok snart …»

 

 

 

 

Mitt møte med Det Norske Healerforbundet startet med at et av medlemmene, Johannes Henriksen skrev en kronikk i Dagbladet hvor han gikk i strupen på Kristian Gundersens bok «Snåsakoden». Henriksens kronikk ble for meg en smule snurrig leseopplevelse, da han egentlig bare beviste at han ikke skjønte bæra av ordet «bevisbyrde». Ifølge Henriksen (og nå følger jeg egentlig bare hans logikk) så er det at healing ikke er 100% ugjendrivelig motbevist, beviset på at healing fungerer.

Allerede der tryner det. Å si at healing fungerer er en ganske ekstraordinær påstand, og det er nå engang sånn at kommer du med en ekstraordinær påstand … Vel, da bør du ha ganske ekstraordinære beviser. Noe Det Norske Healerforbundet ikke er i nærheten av. De er lysår unna. Det er ingens plikt å motbevise en ekstraordinær påstand før det ligger noe som helst som ligner på bevis på bordet, og healerne har hatt all verdens tid på å bevise effekt. Og vi venter fortsatt i spenning. Mer om denne logisk hemmede kronikken kan du forøvrig lese om her.

 

 

 

 

«Kan ikke du være så snill og demokratisk og skifte mening da?!» – Min storebror, 11 år gammel …

 

 

 

 

Uansett ble Henriksens kronikk postet med brask og bram på Healerforbundets egen Facebookside. Endelig skulle de forbanna skeptikerne stilles til veggs. Greit det. Problemene oppsto derimot da enkelte ytret sitt syn på denne kronikken.

Healerfblogg2

Er jeg altfor slem her?

En av mine FB-kontakter, Line Lindland observerte at kritiske kommentarer ble slettet over en lav sko, og ytret sin misnøye med denne praksisen. Jeg på min side så at Line hadde kommentert en lenke, og så etter hva det egentlig dreide seg om. Og slik møtte Marius Det Norske Healerforbundet.

Jeg var litt nysgjerrig på om min kommentar fikk stå, så for sikkerhets skyld tok jeg et skjermbilde. 10 minutter etter at jeg postet denne kommentaren var den fjernet, og jeg var blokkert fra Healerforbundets FB-side. Og det jeg stusser på er vel dette: Jeg kritiserte innholdet i en kronikk som for meg ikke henger på greip logisk. Tåler virkelig Healerforbundet så lite? Er virkelig virkelighetsoppfatningen til dette forbundet bygget på en så skjør sandgrunn at alt raser sammen hvis det slippes til kritikk? Har virkelig denne gjengen så utrolig lite å komme med?

Vel, Healerforbundet som i tillegg til meg slettet og blokkerte omtrent 25% av vennelista mi kom med en «redegjøring» til en god venn som også ble slettet og blokkert. Den så slik ut:

Healerf-blogg1

Ok … Og jeg brøt hvilket kriterium ?!

Jeg vil gjerne be dere legge merke til 2 ting her:

1) Bruken av ordet «åpen». (Les min kommentar over, og fortell meg hvorfor det ble for sterk kost.)

2) Vennen som de svarer her, ble slettet og blokkert før de la ut denne «redegjørelsen». Smart ikke sant? «Tilsvarsrett»? You wish …

Men som vi alle har lært i våre små møter med «det alternative Norge» så er alt «alternativt». Ikke minst opppfatningen av begrepene «debatt» og «diskusjon». Det morsomste for meg med Det Norske Healerforbundet? Vel, det koker ned til 2 ting:
1) At healere har et eget forbund. Hvorfor ikke like gjerne starte «The Norwegian Unicorn-Spotting Association»?
2) At de klager på at det avdekkes «fordommer mot healing».

Jeg har 2 fordommer mot healing: Den ene er selvfølgelig at bevisene på at det i det hele tatt er noe i det, glimrer med sitt fravær. Tro meg; Det hadde vært skitkult om det hadde funka. Det er jo behagelig behandling. Ineffektivt, men behagelig. Og den andre er selvfølgelig at Healere er en gjeng ynkrygger som ikke tåler å se sin egen bransje kritisk belyst. Og gjett hvem som egentlig bekreftet den fordommen med et brak? Det Norske Healerforbundet. Gratulerer gutter. INGEN skaper flere fordommer rundt healing enn dere. «So … How does it feel to be a rocket-scientist…?»

 

healerf-blogg4

Is there anybody in there …?

Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Blogg på WordPress.com.