Hvorfor jeg ikke lengre kan kalles «pro-vakser». (Og en del andre ting.)


 

 

 

 

Dara O'Briain. The man. The legend.

Dara O’Briain. The man. The legend.

 

 

 

 

Det er mye jeg ikke vil kalles etterhvert. «Rasist» er på lista. «Homofob». Du vet. De derre opplagte politisk korrekte terminologiene ingen vil være bekjente av. Vi vil ha oss frabedt slike. «Jeg er ingen rasist altså men …» dukker opp støtt og stadig, men burde for lenge siden ha vært erstattet med «Joda, jeg er en panserrasist, men jeg har blitt (i mitt eget hode) innmari flink til å rasjonalisere mitt eget hat, og nåde deg hvis du er frekk nok til å påpeke det!» Greit nok det. Det jeg derimot vil ha meg frabedt er stempler som i bunn og grunn er unødvendige. Overflødighetshornene i definisjonsjungelen. Det er flere slike enn man skulle tro, og og det de fleste har til felles? De er usannsynlig irriterende. Som David Hermans karakter i «Office Space», «Michael Bolton» sa det: «Why should I change my name? He’s the one who sucks!»

1. «Pro-Vakser».

Gutta sine det.

Gutta sine det.

Jeg hater dette ordet. For de uinnvidde er en «pro-vakser» det motsatte av en «anti-vakser». Temaet er vaksiner, og for å være helt ærlig; Jeg ante ikke engang at temaet var særlig kontroversielt før for noen år siden, da jeg tilfeldigvis oppdaget at endel mennesker brukte veldig mye tid og energi på å overbevise andre mennesker at det å vaksinere seg ikke bare var livsfarlig, men ned til det nivået hvor hvis du var en av de som vaksinerte ungene dine, da var du verre enn Hitler. Personlig skjønte jeg ikke helt hvorfor noe så mainstream som vaksinasjonsprogrammet var noe folk tydeligvis fryktet mer enn tja … nynazisme? Hvor kom all denne frykten fra? Noen hvisket meg da i øret om Andrew Wakefield. Legen som mente MMR-vaksinen forårsaket autisme, men «glemte» å nevne at han jobba med et konkurrerende produkt. Og ærlig talt, man trenger ikke å være Einstein for å regne ut at en effektiv måte å pushe et produkt på er å sverte konkurrentene. Men startet virkelig denne panikkartede frykten for vaksiner med Wakefield?

Det er kanskje det som overrasker mest med dette segmentet av befolkningen. Antivakserne. Eller «sykdomsforkjemperne». De ser seg selv som «opplyste». «Våkne». De har oppdaget noe «nytt». Men gjett hva? Paranoid vaksinefrykt er omtrent like gammelt som … (wait for it …) de første vaksinasjonene. De første antivakserne dukka opp som fluer på en kuruke omtrent da Edward Jenner startet med sin koppervaksine. Og mange år senere, hva har de egentlig oppnådd?

Her er det sikkert mange «meninger», men tja …

Strip down and say

Strip down and say «Oh myyyy …»

Så nei. Jeg er ingen «pro-vakser». Simpelthen fordi at «anti-vaksere» trenger ingen definert motstandergruppe. De trenger ingen «fiender» av driten de sprer. Antivaksere har i bunn og grunn bare en «fiende»: Virkeligheten. Og meld deg gjerne ut av den. Go nuts. Bare ikke forvent at jeg blir med deg. En trenger ikke være «pro-vakser» for å skjønne noe så grunnleggende som at vaksiner redder liv. En trenger bare å ha holdt seg våken i grunnskolen.

2. «Evolusjonist».

evolution-meme

(Faen så mye mas, da!)

 

 

 

 

Oh boy». Joda. Det er visst et ord. Her er logikken som følger: Noen fant ut at Darwins evolusjonslære «bare er en teori», (selv om de kanskje ikke HELT har skjønt begrepet «teori» pr. den vitenskapelige definisjonen) og skapte like greit sin egen. Og hey presto; Vi fikk «kreasjonisme«. Og tja … Nå dukker «kreasjonisme» opp i mange former, og de de fleste tar utgangspunkt i er at Darwinismen er bare tull.

Fair enough.

Fair enough.

Av de mest «berømte» (eller «beryktede») kreasjonistene som herjer på sosiale medier i dag, må vel «The Dynamic Trio» Ray Comfort, Kirk Cameron og Ken Ham nevnes. Om de har noe til felles? Egentlig bare en ting: En forbløffende evne til å fornekte virkeligheten, og ikke minst en enestående egenskap til å dra på seg skylappene og tviholde på sine egne «meninger» selv om disse beviselig ikke kan stemme. Det er imponerende. Det krever sin mann å bli så til de grader avkledd, stå ribbet tilbake, men likevel skrike med stolthet i røsten «Næhæi! Jeg har rett jeg! Så det så!» Og hvis man skjærer denne grenen av krasjonisme ned til benet, hva er det egentlig som hevdes?

Long story short; Dra hva søren dere vil ut av ræva, kreasjonister. Min motvilje mot å svelge påstander det ikke finnes et fnugg av belegg for gjør ikke meg til en jævla «evolusjonist». Det gjør meg til en middels god elev, som ikke sov meg gjennom naturfagtimene i skolen.

3. «Round earther».

 

 

 

 

Joda. Det er en greie.

Joda. Det er en greie.

Joda. Du leste riktig. Du har kanskje sett argumentet «Før trodde alle at jorda var flat!»  brukt i ulike sammenhenger? For det første, det er et falskt argument. Og hadde det stoppa der hadde jeg egentlig ikke brydd meg nevneverdig. Ironien er selvfølgelig at folk har vært klar over at jorda er rund siden antikkens Hellas. En eller annen lurte på hvorfor horisonten var krum og ikke rettlinjet, og hey presto. Jorda var visst rund den. Folk var med andre ord ikke så uvitende som tidligere antatt. Men slapp helt av. Det er de nå.

Bevæpnet med internett og litt pussige «teorier» går de løs på det som er sin store livsoppgave: Å bevise at jorda er flat. Om de er inne på noe? NASA (og sunn fornuft!) SAYS NOOOOOO! Og at jeg ytrer vantro mot denne «teorien», nei. Det gjør meg ikke til en «round-earther». Det gjør meg til eleven som klarte å bestå astronomidelen av naturfagpensumet med et nødskrik. Jeg har INGEN forpliktelser til å motbevise at jorda er flat. Bevisbyrden ligger på flat-eartherne, og sorry gutter. Dere er ikke i nærheten engang.

 

 

Joda. De finnes i Norge og.

Joda. De finnes i Norge og.

4. Assortert snacks.

 

 

 

 

Die.

Die.

Det er mye jeg ikke vil kalles lengre. Men skal jeg liste opp alt vil jeg aldri få sove igjen. Så nå er jeg lat og lister opp andre ting jeg ikke vil defineres som lengre.

  • «Antirasist». (Seriøst, hvis du vil være en rasistisk hestkuk, go for it. Men at jeg ikke blir med på det gjør meg ikke til en «anti-rasist. Det gjør meg til et medmenneske.)
  • «22 Juli benekter». (Hvis du insisterer på at 22 Juli var en jødisk konspirasjon, for all del. Gå agurk. Men jeg trenger ikke kalles «benekter» bare fordi jeg ikke godtar «bevisene» en eller annen dimling fant på nettet i grisefylla. Det samme gjelder forøvrig «9/11 truthere».)
  • «Månelandingsfornekter». (Joda. Jeg er faktisk dum nok til å godta at mennesker har vært på månen.)
  • «Feminist». (Seriøst. Det er 2015. «Anti-feminismen er en anakronisme.)
  • «Homoforkjemper». (Hvis du nå er homofob, kom ut av skapet eller hold kjeft.)
  • «Antibarnearbeider». (Eller syns du det er greit at unger lager joggeskoa dine til luselønn?)
  • «Antikonebanker». (Eller er det normen å denge kjerringa gul og blå?)
  • «Antifyllekjører». (Bør kanskje vente til jeg har tatt lappen?)

Skulle det da finnes flere ting man tydeligvis må «definere» seg som så gjør gjerne det. Men hold meg utenfor. Jeg er lei.

(Med takk til Refutations To Anti-Vaccine Memes (RTAVM) og Alternative Behandlere Gjør Ting Som Ikke Virker (Eller Er Farlige) (ABGTSIV) for illustrasjoner.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Dødelig virkelighetsfornekting., Et drypp av fornuft., Kvakksalveri., Svadaargumentasjon., Ubegripelig dumhet. | Stikkord: , , , | Legg igjen en kommentar

Den siste polkagrisjakta, eller «Mitt liv som pusher».


 

 

 

Dette er en sann historie. Navn er utelatt av hensyn til personvern. Men min rolle må med. Min rolle som … polkagrismannen. Mannen som i en kort periode for en del år tilbake sto for den illegale trafikken av … polkagriser.

 

 

Djevelens verk.

Djevelens verk.

 

 

At jeg i løpet av livet har slitt med et heller «heftig inntak» av ulovlige substanser er noe jeg aldri har lagt særlig skjul på. Jeg var ung og stapp teit. Dette var et problem jeg etterhvert fikk rydda opp i, og har levd ganske edruelig og snilt i ganske mange år nå.

Joda. Jeg har dratt den der.

Joda. Jeg har dratt den der.

Likevel bød livet på en utfordring jeg ikke tok høyde for: Når man har kvittet seg med en besettende uvane, hva da? Hva fyller man et tomrom med? Etter å ha sett eks-junkier fylle tomrommet med Jesus, dyr, metadon, magiske trinn på en tavle, og faen hans oldemor slo det meg: Lastenes sum er konstant. Cluet til et godt liv er ikke å styre unna alkohol, dop eller faen hva ellers man måtte bli besatt av. Det er å styre unna selve problemet: Avhengigheten selv. Det er å leve fritt. Ikke bli en slave av noe som kan ta over livet ditt. Ikke la noe som helst påvirke valgfriheten din.

Dette ble for meg ganske tydeliggjort av at jeg på dette tidspunktet bodde i en bygård på Grünerløkka i Oslo, og naboen rett over gangen var heroinlanger. Fint for ham. For min del var dette enkle faktum faktisk ganske terapeutisk. Det var nok litt slemt, men alle junkiene som rant ut og inn der, det var for meg å få mitt eget liv satt litt i perspektiv. Jeg var rimelig ute å sykle en periode, men jeg endte ihvertfall ikke opp med knekk i knæra hos naboen, med å stotre fram «Ja men helvete heller, jeg betaler deg jo på mandag! Faen, det veit du!» Det var litt slitsomt at dassen oppe i trappa alltid fløyt over av sprøytespisser og blodige dasspapirfiller, men av en eller annen grunn; Meget terapeutisk. Å vite at jeg aldri ville sitte der med sila i arma, det føltes egentlig ganske deilig.

 

 

 

Æresord!

Æresord!

Jeg hadde mine egne utfordringer uansett. Å fylle et liv, eller rettere sagt å skape et. Og det kjekke med å leve blant folk som «sliter en smule» (bygården der jeg bodde var fin sånn) er at du får mange eksempler på hva du ikke bør gjøre. (Å sitte i en park og drikke øl klokka 12 på formiddagen funker sikkert for noen, men ærlig talt, så tørst blir jeg aldri.) Jeg trengte noe å fylle tida med, og da helst noe ikke som ødela kroppen og huet. Og for meg ble løsningen å tegne og male igjen. Dette var noe jeg hadde elsket da jeg var yngre og noe jeg virkelig hadde savnet. Som sagt så gjort, jeg fant et aktivitetssenter hvor mennesker fra ulike samfunnslag, med ulike utfordringer tegnet, malte, sydde, vevde og gud vet hva, og plukket opp min gamle kjærlighet igjen. Det var magisk. Det var som å treffe igjen en gammel venn jeg ikke hadde sett på mange år, bare for å oppdage at ingenting egentlig hadde endret seg. Jeg var rusten, og skalv på hånda, men etterhvert kom «godfølelsen» tilbake, og jeg følte at jeg i det minste var der jeg engang var igjen. Slett ikke verst.

 

 

Et av mine egne arbeider.

Et av mine egne arbeider.

Det å gjenoppdage min gamle besettelse bød likevel på en utfordring: Når mennesker med felles interesser samles kommer det til et punkt hvor det blir et poeng å være «sosiale». Mennesker har visst en hang til dette som jeg etterhvert skjønte, og når nordmenn vil gjøre noe «sosialt» er det tydeligvis bare en ting å gjøre: Ta buss til Sverige.

Dette er et sosialt rituale basert på en ting: Priser. Enkelte ting som fascinerer nordmenn (først og fremst børst og tobakk) var på denne tida mye billigere i Sverige, og er det en ting som får sevjen til å stige i en nordmann, så er det tanken på å gjøre en god «deal». Vi er fine sånn. Det viste seg jo og at jeg var utmerket selskap å ha med på en slik tur. Hvorfor? Fordi jeg ikke handlet alkohol. Dette betød en ting: Mange som lurte på om de kunne få alkoholkvota mi. Jeg ga den villig vekk til den første som spurte. Alt jeg egentlig hadde tenkt å kjøpe i Sverige var en kartong røyk uansett. En last jeg dessverre fortsatt ikke har klart å kvitte meg med.

 

 

 

*Sniff!*

*Sniff!*

Uansett, vel framme i Sverige bar det «raka vegen» til et kjøpesenter. Siden jeg ikke hadde noen interesse av Systembolaget, fant jeg en butikk, kjøpte en kartong med sigaretter, og tenkte «Ja vel. Det var jo fett. Hva skal jeg bruke de neste timene på?» Jeg surra rundt og kikka. Kjøpe et TV-spill kanskje? Ah. De var dyrere enn i Norge de. Ikke det nei. Poenget med «harryhandel» som jeg ser det, må da være å anskaffe noe som gir deg et eller annet, og da aller helst noe som er vrient å få tak i, eller som koster skjorta i gamlelandet. Det var da jeg fikk øye på en 5-kilos pose med polkagriser. Yi-ha! Så vidt jeg kunne huske var da det ganske digg? Og det var da lenge siden jeg hadde sett noe slikt i Norge? Joda. Dette var greier! Unge Aanonlie forlot Sverige med en kartong sigaretter og 5 kilo polkagriser. Dæven. Nå blir det … Ja. Deri ligger det et jævlig godt spørsmål: Det blir hva?

 

 

 

Nybegynnerfeil.

Nybegynnerfeil.

Så der satt jeg altså. I en bygård på Grünerløkka. Bare meg, en kartong røyk, og 5 kilo polkagriser i en diger pose. Jeg tok en. Og til min store overraskelse oppdaget jeg en ting jeg slett ikke hadde tatt høyde for: Jeg liker ikke polkagriser. GENIALT EGON! 5 kilo av faenskapen! Hva nå? Pælme driten i søpla?! Fankern heller! Jeg hadde tross alt drassa med meg skiten helt fra føkkings Sverige! Nei nu jävlar! Det måtte da finnes en løsning på dette dilemmaet? (Bloggers anm.: At dette faktisk kvalifiserte til et «dilemma», sier strengt tatt mer om mitt liv på dette tidspunktet enn jeg føler meg komfortabel med.)
Men etter mye om og men, klarte jeg å komme fram til et mentalt kompromiss: Jeg legger driten i et skap. Ute av øye, ute av sinn. Om ikke «løst», så i det minste mindre plagsomt. Jippi. Moro med svenskehandel, gitt!

 

 

Jesus no like.

Jesus no like.

Uansett mine sjelelige kvaler, livet gikk da videre. Det rant fortsatt junkier ut og inn hos naboen. De dura opp trappa, satte seg på dass og kjørte i seg den ene karamellen etter den andre. Alkisen i toppetasjen lurte fortsatt på om jeg gadd å bli med på drikketur i parken, og dama i etasjen over meg ble jevnlig dengt opp av sønnen til kjæresten. (LANG historie.)
En dag ringte det derimot på døra, og det skulle vise seg å bli starten på en litt sær (og hittil ukjent) del av lokalhistorien på Grünerløkka. Jeg åpna. Det sto ei jente der. Hun skalv. Kunne vel være 25-30? Vanskelig å se med knarkere. Hun lurte på om jeg hadde sett pushernaboen.

Følgende samtale (tatt etter en litt sliten hukommelse) utspant seg:
Meg: «Nei, jeg aner ikke hvor fyren er jeg.»
Hun: «Ja, men faen jeg MÅ snakke med han jo! Faen du skjønner jo ikke en dritt!»
Meg: «La meg gjette: Du kjøper dop av fyren, og nå er du tom?»
Hun: «Uh … Joa. Faen skal jeg gjøre da?!»
Meg: «Det er ditt problem.»
Hun: «Hakke noe å selge du da?!»
Meg: «Nei, vet du hva! Ikke bland meg inn i det dritet der! Er ferdig med sånt piss jeg! Alt jeg har er en drøss med forpulte polkagriser jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med!»
Hun: «Polkagriser?»

 

Finnes også som stikkpille.

Finnes også som stikkpille.

Dette ble opptakten til mitt liv som … (Wait for it …) … polkagrispusher på Grünerløkka. Jeg gikk inn, tok en liten stekepose med ziplock, fylte med polkagriser, og endte opp med 20 kr. Hvorfor knarkerne på Grünerløkka hadde en sånn forkjærlighet for polkagriser er for meg fortsatt et mysterium, men 2 timer etter at denne litt slitsomme jenta hadde dratt, sto en ny knarker på døra.
«Er du … uh … han derre fyren som har polkagriser? Kunne jeg kjøpe en påsa?»
Joda. 20 kr til. Det var tydeligvis prisnivået. Dette fordi hun jenta som kjøpte først insisterte på å «i det minste betale noe», hvorpå jeg bare hadde sagt «Hva synes du er fair da?», og hun hadde bare dratt opp en 20 kroning. Egentlig var jo jeg bare glad for å bli kvitt skiten, og hadde jeg brukt huet, hadde jeg bare gitt henne hele 5-kilos sekken. Hvorfor jeg begynte å dele det opp i små porsjonspakninger til 20 kr. stykket? Aner ikke. Gammel refleks? Gammel vane? Beats me. Men ordet spredte seg. Om «polkagrismannen» i en litt sliten bygård ved Birkelunden. Som delte ut små stekeposer med polkagriser til 20 spenn. Damn, it feels god to be a gangtsta.

 

 

 

 

Hunting high and low.

Hunting high and low.

Høsten sto for døra. Det var September, og jeg og langernaboen hadde en slags sær symbiose på gang. Knarkerne kom, handlet heroin og hva de nå ellers måtte gå på av ham, opp på dass, sette en smell, og ned til meg etterpå for dagens batch med polkagriser. I motsetning til naboen hadde jeg derimot en kjempefordel: Ingen forsøkte å prute eller krite. Ordet spredte seg: Polkagrismannen var ganske fair. Han forsøkte aldri å bøffe noen. Han ga deg en liten stekepose med «godsaker», (dama i kassa på Rimi rundt hjørnet hadde faktisk sagt «Stekeposer nå igjen?» ved en anledning) og tok imot 20 spenn. Enkelt og greit. Polkagrismannen var en stille og rolig fyr som aldri stilte spørsmål. Aldri stilte dine motiver i tvil. Han ga deg det du ville ha, tok penga dine og ønska deg en god dag. Og i motsetning til langernaboen spiste han heller ikke av sine egne varer. Så hva gikk galt? Hvorfor ble polkagrismannen bare en kortlivet del av lokalhistorikken på ærverdige Grünerløkka?

For det første gadd ikke polkagrismannen å dra på Harryhandel til Sverige lengre. Han skjønte rett og slett ikke vitsen. Polkagrismannen vokste rett og slett litt opp. Polkagrismannen skjønte etterhvert som knarkerne stilte seg i kø at «There but the grace of God go I«. Polkagrismannen skjønte at ville han ha en framtid, måtte han bryte med de destruktive elementene som en gang holdt på å ta livet av ham. Og sist men ikke først; Polkagrismannen gikk … (wait for it …) … tom for polkagriser. Og en polkagrismann uten polkagriser, er tross alt pr. definisjon bare en mann. Og det er da ikke så verst bare det?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veni vidi vodka.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: En menneskeskjebne., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Personlig ståsted, Tull og tøys. | Stikkord: , | 3 kommentarer

Fra hjerte til hjerte: Min indre banan.


 

 

 

 

«Always take a banana to a party.» – Steven Moffat.

 

 

 

banana-costume

Return Of The Killer Banana.

 

 

 

Etterhvert som samfunnsdebatten raser videre, og skillelinjene dras opp, føler jeg meg gammel. Alt polariseres, folk deler seg i leire, og jeg føler jeg har sett alt før. Nyansene forsvinner, og «diskusjonene» blir egentlig bare patetisk tvangsposering. Ingen er egentlig interesserte i å komme ned i kjernen i en problemstilling, men i å forsvare sitt «syn», sin «mening» uansett hvor virkelighetsfjern den måtte være når den gås litt etter i sømmene. Mennesker tråkker i bakken, og forsvarer sin patetiske «stick in the ground» med dødsforakt, og alt blir bare meningsløs støy. Derfor er det ekstra kult for meg når verden har noe nytt å by på. Jeg våkner. Føler meg ung. Det er derfor jeg med stor glede og iver kan presentere en person som har introdusert meg til noe nytt: Tormod Christensen. En mann som de fleste menn, men med en liten hemmelighet han nå vil dele med oss uinnvidde: Tormod er en banan. En banan fanget i en menneskekropp.

 

Ray-Ban. Ana.

Ray-Ban. Ana.

Tormod har gått med på å møte meg på en ganske stille cafe i Oslo sentrum. Han ser ned. Han virker urolig. Nervøs. En mann som tydeligvis har møtt motstand. En mann som er vant til å bli dømt. Han setter seg. Blikket flakker, og han skjelver litt. Jeg prøver å roe situasjonen etter beste evne.

«Hei, Tormod», sier jeg bare. «Går det bra?» Han senker skuldrene litt.
«Joa. Jeg er bare litt urolig med tanke på alt dette. Jeg vet vel ikke helt hvor jeg skal begynne.»
«Joda, jeg ser den.», sier jeg. «Hva med hvorfor du valgte å dele din historie akkurat nå?»

Tormod ser ut til å roe seg litt. Han har ihvertfall et utgangspunkt. Han trekker pusten.
«Det har vel litt med mediefokuset i det siste å gjøre. Kontroversen rundt Bruce/Caitlyn Jenner, og den derre patetiske kjønnsskiftegreia. Alt kjøret rundt han derre Tooji kisen som kommer ut av skapet som skinkerytter. Fint for dem altså, men hva med alle minoritetene som forsvinner? Vi som er for små og ubetydelige til at noen bryr seg? Hvem snakker på våre vegne? Hva med oss?»

 

Alle starter et sted.

Alle starter et sted.

«Det er vel et ålreit sted å starte det? Når følte du først denne … Vel … «Dragningen» i mangel av et bedre ord, mot bananer?» Tormod ser ettertenksom ut.
«Jeg har snakket endel med min mor om dette, og hun påstår hun så tegnene ganske tidlig. Hun fortalte blant annet at jeg ganske tidlig gråt ganske sårt hver gang hun delte en banan i to. Hun erindret og at jeg fikk et voldsomt raserianfall første gangen jeg så en boks med Banos i butikken. Hun roet meg ned med at hun tok meg med seg bort til fruktavdelingen, hvor hun plasserte meg foran bananklasene som lå der. Det hadde visst en beroligende effekt på meg å se bananer ligge i fred. Som om de hvilte. Hun tenkte ikke så mye på det der og da, men etterhvert som min trang til å leve ut min indre bananitet ble tydeligere, kobla hun vel litt, og skjønte at dette ikke bare var snakk om tenåringstrass. Det lå et dypere latent behov i bunnen. Mitt «indre kaos» var egentlig en skjør liten banan som kjempet febrilsk for sin rett til å eksistere. En kan kanskje fjerne gutten fra bananen, men ikke bananen fra gutten. Etterhvert ble det vanskeligere og vanskeligere å se hvor «Tormod» endte, og «bananen» begynte. De fløt sammen i en slags symbiose, og ble uadskillelige. Litt mann, litt banan, men aldri komplett hvis du skjønner.»


Jeg vet ikke helt hva jeg skal si akkurat nå. Denne tematikken går litt over hodet på meg. Jeg henger rett og slett ikke helt med. Hvem kunne vel ha ant at frukt kunne skape så mange komplikasjoner for en ung mann? Men jeg velger å forfølge denne innfallsvinkelen likevel. Jeg er tydeligvis på sporet av noe.

 

 

 

«Nobody peels a banana before stabbing themselves with it.» – Jarod Kintz.

 

 

 

 

10408088_10155467460570394_8621934235772651254_n

Når verdener kræsjer.

«Så dette er altså noe dine foreldre er inneforstått med? At deres sønn er … Vel, en banan fanget i en menneskekropp?»
«Å ja. Men det var en helvetes prosess.» 
Tormod sukker, og trekker pusten. Dette er tydeligvis et sårt punkt.
«Jeg … «Kom ut av skapet» er kanskje en grei måte å si det på, i 2003. Jeg var da 14, og klarte ikke kjempe mot lengre. Jeg husker kampen som raste i meg. Jeg lå oppe om natta og gråt mine modige tårer, og ba. «Kjære Gud, jeg vil bare være en vanlig gutt! Ikke en banan!» Men enten lyttet ikke Gud, ellers så ga han faen. Til slutt gikk det ikke lengre, og jeg måtte ta «samtalen» med mor og far. Fortelle dem at jeg ikke var som alle andre. Fortelle dem at «sønnen» de ønsket seg og elsket i virkeligheten var en … banan.» En enslig tåre renner nedover Tormods kinn. Han skjelver. Jeg burde kanskje ikke presse på, men Tormod har valgt å dele sin historie, og da er det viktig å få med alt. Jeg fortsetter.
«Hvordan forløp denne prosessen, denne samtalen videre? Det var vel tross alt ikke lett for dine foreldre å ta alt dette innover seg?»

 

 

Aner ikke. Men lykke til.

Aner ikke. Men lykke til.

Tormod tar en slurk beksvart kaffe. Han stålsetter seg. Dette er et øyeblikk han har grudd seg for lenge, men han gyver likevel på.

«Jeg må vel starte med mamma. Det var hun jeg «kom ut» til først. Min mor er en varm og forståelsesfull kvinne, men det var nok likevel mye for henne å fordøye. Hun lyttet, og prøvde etter beste evne å ta til seg det jeg sa, men når alt kom til alt, tolket hun nok det jeg forsøkte å formidle på sine egne premisser. Jeg husker fortsatt spørsmålene. «Er du sikker på at alt dette ikke bare er en fase?», «Kanskje du bare ikke har møtt det rette mennesket ennå», «Men Tormod … Har du noen gang forsøkt å … ikke være en banan?», og slik fortsatte det. Til slutt orket jeg ikke mer, satte meg ned og forklarte at å be meg fornekte min indre bananitet, var det samme som å be meg slutte å puste. En forferdelig ting å måtte si til sin mor, men hun måtte velge der og da: La meg leve som en banan, eller miste sin sønns kjærlighet. Hun forsøker fortsatt å venne seg til alt dette, eller det gjør vi vel begge, og vi nærmer oss hverandre forsiktig og langsomt. Et skritt av gangen, en dag om gangen. Det er en treig prosess, men min mor er en veldig tålmodig kvinne, og det har jeg heldigvis arvet. Vi har god tid. Et skritt fram, og fem tilbake.»

Jøss. Ikke helt A4, men mor fortjener likevel cred for å ikke gi opp, men jobbe for å gi sin sønn aksept. Det skal hun ha. Men hva med far? Tormod ser ned.

Bananskjendere!

Bananskjendere!

«Fattern ja … Oh, boy. Det er selvfølgelig lett å dømme, men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det; Det ble en helvetes tøff prosess. Min far er tross alt en enkel landsens mann. Han ønska seg vel en sønn som fløy etter jenter, lurdrakk sprit på bøgdafester, og spilte fotball på løkka. Og vel, det må vel i hans forsvar gå an å si at slik ble det vel ikke akkurat. Jeg satte meg ned med min far. Min mor var der og som en slags «buffer» om du vil. Hun var med rette bekymret for hvordan min far ville reagere på alt dette, og med det i bakhodet, begynte jeg vel egentlig bare å forklare hvordan det var å være meg. Kampen jeg hadde utkjempet med meg selv, håpet om at jeg innerst inne egentlig bare var som alle andre, skammen, fornektelsen, skuffelsene og nederlagene etterhvert som jeg innså at bananen ikke var et monster, men min egentlige identitet her i verden, og ikke minst hvor redd jeg var for at alt jeg fortsatt var glad i skulle forsvinne fordi at verden rett og slett ikke var klar for å møte bananen. At jeg var den samme jeg alltid hadde vært, han visste nå bare min dypeste, innerste og mørkeste hemmelighet. Min far satte øynene i meg. Iskalde. «Jeg har ingen sønn», sa han bare. «Jeg har en jævla banan.» Og der stagnerte vel relasjonen mellom meg og min far. Mannen er gårdbruker, og ønsket vel at jeg som en eldste sønnen skulle benytte meg av odelsretten, og føre farsarven videre. Han hadde vel neppe sett for seg «Min sønn, odelsbananen», så jeg dømmer han egentlig ikke for hans reaksjon. Den er forståelig. Men likevel sår. Jeg hadde en drøm om å gjøre far stolt, men bananen kom i veien. Som den så ofte gjør.»

 

 

 

«You can’t teach calculus to a chimpanzee. So just share your banana.» – John Rachel.

 

 

 

AAAAC_GywgAAAAAAAHaPZA

Hittil ikke importert til Norge.

Tormod er en rystet mann nå. Tårene har trillet, og etter en liten pause ser det ut til at han er klar for å prate igjen.
«Beklager det der», sier Tormod. «Det er en del som fortsatt er litt sårt.»
«Ikke tenk på det», sier jeg. «Det jeg først og fremst lurer på er vel om du ikke føler deg ensom?» Tormod ser plutselig oppspilt ut.
«Ensom nei? Du trodde vel ikke at jeg er den eneste i Norge som er en frukt fanget i menneskekropp? Det er ganske mange av oss. Faktisk så mange at vi har egen interesseorganisasjon. NFFFP1998. Eller «Norsk Forbund For Fruktpersoner Av 1998.»

Nå blir jeg nysgjerrig. En egen organisasjon for bananer fanget i menneskekropper? Tormod ler oppgitt.

«Det du må forstå er at fruktvestitisme/fruktofili eller fruktpersoner om du vil er en meget sammensatt gruppe. Det er et enormt spekter innen fruktismen (i mangel av et bedre ord), hvor individuelle avvik ikke er det som skiller oss, men derimot det som gjør oss sterke.»

Oi. Her har jeg mye å lære skjønner jeg. Jeg starter like greit med å få definisjonene på plass.

Conga, conga, conga ...!

Conga, conga, conga …!

«Så hva er forskjellen på en … fruktvestitt og en fruktofil?»
«Jo, en fruktvestitt kan være hvem som helst. En heterofil familiemann som rett og slett tenner seksuelt på å kle seg ut som frukt. En fruktofil, eller fruktseksuell som meg, har ingen seksuelle følelser rundt frukt, bare et dypt ønske om å få leve som en frukt, som i mitt tilfelle, en banan.»
«Så det er snakk om flere frukter her?»
«Å ja. NFFFP1998 har mange undergrupper. Ananasvestitter, appelsinpersoner, epleseksuelle, druofile og flere enn jeg kan nevne. Frukt er den eneste fellesnevneren, derfor fungerer NFFFP1998 som en paraplyorganisasjon.»
«Så du er i en organisasjon for bananseksuelle?»
«Ja, eller organisasjon … Jeg er jo strengt tatt det eneste medlemmet. Det samme gjelder for nesten alle undergrupperingene av NFFFP1998 når jeg tenker etter.»
«Så hvilken funksjon fyller det å ha en egen organisasjon for en seksuell/personlig trang du tydeligvis er den eneste i Norge som har? Er det ikke litt flisespikking å plassere deg selv i en så trang og spesifikk bås? Er det virkelig nødvendig?»
«Ja … Er det ikke det da? Se på samfunnet rundt deg. Er det en ting folk hater, så er det jo nettopp det å ikke ha en spesifikk bås å putte deg i. Samfunnet trenger tydelige definisjoner på hvem du er. Hvis de ikke har disse trange båsene å putte deg i blir de jo skitnervøse. De vet jo plutselig ikke hvem de skal hate engang!»
«Men betyr det noe for deg personlig?»
«Nei, herregud. Skulle bare ønske folk lot meg få være Tormod egentlig, jeg. Holder i massevis for meg.»

 

Jeg merker at jeg føler meg gammel igjen.

 

 

 

History, baby!

History, baby!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bananer, Bisarre innenriksinnfall., En menneskeskjebne., Uncategorized | Stikkord: , , | Legg igjen en kommentar

Fra hjerte til hjerte.


Hjerte-b-9

 

 

 

Det er mange usungne helter i dette landet. Folka som gjør en innsats for å gjøre verden til et bedre sted for ganske dårlig betaling, og ikke så mye som et eneste «takk». Barnehageassistenten som blåser på et skrubbsår, ikke fordi det står i yrkesbeskrivelsen, men fordi han/hun bryr seg. Politimannen som tar seg til å prate med ungdommer han/hun frykter kan havne på mørke veier senere i livet, og mange fler. Beskjedne mennesker hvis innsats skaper en bølgeeffekt. Små handlinger som kan påvirke skjebner på uante måter i fremtiden.

Av og til bør slike individer hedres. Det er derfor det er en stor ære å kunne presentere et slikt individ: Gudmund Ljåbrekke. Filantrop. Ildsjel. En lysbærer i en stadig mørkere verden. Gudmund er nemlig ingen ringere enn stifter, rektor og elev (!) ved Livets Skole. En skole hvis uteksaminerte har inntatt internett med ild og glød en stund nå, og lært oss alle kunsten å la personlige erfaringer og opplevelser overskygge absolutt alt som kan «bevises vitenskapelig». En pedagog som ikke bare har en jobb, men et kall.

 

 

(Bare for sikkerhets skyld.)

(Bare for sikkerhets skyld.)

 

Gudmund Ljåbrekke har valgt å møte meg i sitt hjem. En ganske beskjeden toroms leilighet på Oslos østkant, sparsommelig innredet, men med en hjertevarme som formelig slår imot deg i det øyeblikket du kommer inn døra.

«Åh … beklager det» sier Gudmund. «Termostaten er gåen igjen.»

Gudmund setter seg ned i sofaen, og ruller en røyk. Han feier håret bort fra ansiktet med hånda, og trekker pusten. En fargerik plakat på veggen bak ham med teksten «Stay zen» omkranser hodet hans.

Da så.

Da så.

«Så. hvor skal vi begynne?» sier han med et skjevt smil.

«Hva med hvordan Livets Skole er organisert og strukturert?» spør jeg.

Gudmund lyser opp. «Det er faktisk ganske spennende. Livets Skole er faktisk delt inn i 3 ulike institusjoner. Jeg leder Livets Skole, broren min Hallvard leder Livets Harde Skole, og lillebroren vår Trygve leder Livets Knallharde Skole.»

«Ok … Men følger da disse forskjellige institusjonene forskjellige læreplaner med ulikt pensum og litteratur?»

Gudmund himler med øynene. Jeg har tydeligvis tråkka i salaten.

«Allerede der må jeg arrestere deg», sier Gudmund. «Pensum? Læreplan? Det er jo det som er selve problemet med såkalt «moderne utdanning». Vi presses inn i en form, og får ørene tuta fulle av «objektive sannheter», når det eneste «fakta» er at det ikke finnes noen. Jeg sier ikke at vi sitter på sannheten, men som vi alle vet; En diamant kan ha feilskjær og riper, men det gjør den ikke mindre verdifull.» 

Jeg blir forvirret. «Så … Hvor fikk du egentlig din utdanning?»

«På nettet», repliserer Gudmund. «Det lærte meg ansvar, siden vi måtte sette våre egne karakterer.»

«Og du … ble uteksaminert med toppkarakterer?»

«Japp.» Gudmund smiler. «Hvordan visste du det, forresten?»

 

 

Hjerte-b-10

 

 

Jeg må innrømme at jeg sliter litt nå. Å komme til bunns hva Livets Skole egentlig er, er tydeligvis noe man ikke kan lære i løpet av en kort samtale. Jeg får i det minste prøve å få tak på grunnkonseptet egentlig er.


Tør ikke krangle på det.

Tør ikke krangle på det.

«Så hvis du skal beskrive Livets Skole for en total noldus som meg, hvor ønsker du å begynne?» spør jeg forsiktig.

Nå blir Gudmund ivrig. «Livets Skole forstås best når man skjønner kjerneverdiene. Hvor den viktigste selvfølgelig er formelen ‘Pa=X2’. Kort forklart; Personlig anekdote=Dobbelt så sant.» 

Her faller jeg nok litt av igjen. Jeg føler meg ganske dum nå. Jeg må tydeligvis ha alt inn med teskje. «Jeg har hørt dette ordet ganske mange ganger, og beklager hvis det er et dumt spørsmål, men er ikke «kjerneverdier» egentlig bare et av disse tomme buzzordene som brukes temmelig ukritisk i hytt og pine?»

Gudmund rister på hodet. «Nei på ingen måte. Du må ha fokus på verdiskapning, og for å skape verdier må du ha kjerneverdier slik at det kan oppstå en synergi. Ut av den synergien utløses positiv energi som blir en slags sommerfugleffekt for å si det enkelt. Det er vel det som på en måte blir forretningsmodellen vår.»

Jeg merker jeg blir svimmel. «Men hva betyr alt dette?»

Gudmund smiler. «Mer kaffe?»

 

 

Hjerte-b-11

 

 

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Helt sant. Naboen til kusina mi bekreftet det.

Hittil har ikke denne samtalen hatt den ønskede effekten jeg håpet på. Ljåbrekkes budskap føles fortsatt ganske vrient å formidle, og jeg sitter med følelsen av at feilen ligger hos meg. Jeg stiller rett og slett feil spørsmål.  Jeg bestemmer meg for å finne en ny innfallsvinkel.

«Hvor kom ideen fra å starte Livets Skole fra?»

Gudmund blir plutselig alvorlig. «Du er faktisk den første som spør meg om det. Det var en prosess som startet da jeg var ung. Jeg begynte rett og slett å lure på ting. Vi lærte om tyngdekraften på skolen, og jeg klarte ikke å kvitte meg med følelsen av at det var en litt for hendig forklaring. Etter det begynte jeg å grave litt i materien bak de «vedtatte sannhetene» og magefølelsen min fortalte meg at noe var galt.»

Ah. Nå begynner det å ligne på noe. «Var det noen «vedtatte sannheter» bortsett fra tyngdekraften som fikk magefølelsen til å reagere?»

Gudmund reiser seg og ser ut av vinduet. Han sukker dypt. «Oioioi … Hvor skal jeg egentlig begynne? La oss ta følgende premiss og legge til grunn: Du har blitt løyet til. Alt du har lært er feil. Hvem er det isåfall som står bak en slik diabolsk plan? Der må man starte. Verden er en løk den. Vi skreller bort skall på skall av løgner for å entre kjernen i det hele. Essensen av vår eksistens. Ta pengesystemet vi har vært slaver av i flere tusen år: Kan du tenke deg en mer effektiv måte å slavebinde menneskeheten på?»

Blikket mitt vandrer til en konvolutt som ligger på et bord litt lengre borte. «Centrum Inkasso». Jeg lurer på om jeg skal si noe, men lar det være.

Hjerte-B-6

Nybegynnertabbe.

«Vel, jeg kan forstå at å betale regninger og skatt etc. er noe herk innimellom, men hvordan går du fra å ha en iboende motstand mot moderne markedsøkonomi til å starte en skole?»

«Problemene starter jo der. Indoktrineringen av ungdommen. Problemet er at «skolene» programmerer ungdom til å bli lydige slaver. Uvitende sauer. Og konklusjonen er enkel: Når uvitende mennesker briljerer med sin uvitenhet, så blir alle andre som også er uvitende imponerte. Dette er et av satsingsområdene til Livets Skole, og dette står vi sammen om. Skulder ved skulder, sammen mot ensrettingen.»

Ok. Jeg begynner i det minste å se et mønster. «Men disse ideene kan da ikke bare ha dukket opp helt av seg selv?»

«Nei», svarer Gudmund kjapt. «Det er kanskje vanskelig å skjønne for en som deg.»

«En som meg?»

«En tenker. En analytiker.» Gudmund ser skarpt på meg nå. Holder øyekontakten stoisk, uten å blunke. «Jeg var en tenker. En analytiker. En systemslave. Til slutt slo det meg; Allikevel har jeg en murrende følelse av at det er noe som ikke stemmer, og det er den følelsen jeg vil henvende meg til nå.»

Jeg får nesten lyst til å spørre om denne murrende følelsen er andres latter, men holder tann for tunge. «En følelse av at verden er urettferdig vil vel alle som har levd minst 10 år få innimellom, men er det gode nok bevis til å starte en skole som fremmer dette som en ideologi?»

«I korrupte systemer kan du ikke stole på «beviser». Du må finne dine egne. Jeg trenger ikke bevise noe på systemets premisser. Det er den «inne i boksen tenkingen» som ødelegger veien til sannheten.»

 

 

Hjerte-b-12

 

 

You think ...?

You think …?

Det har vært en intens dag så langt. Gudmund har fortalt. Han har delt. Han har pratet i flere timer, og likevel klarer jeg ikke å kvitte meg med min murrende følelse: Har han egentlig sagt noe? Jeg bestemmer meg for kanskje å forhøre meg litt om de som tross alt gir Livets Skole livets rett: Elevene.

«Fortell litt om studentene dine.», sier jeg. «Hvem er den typiske eleven ved Livets Skole?»

«Tja … Det tror jeg best kan beskrives med å ta et enkelteksempel. Det var en ung mann for noen år siden, og igjen, han hadde egentlig ingen grunn til å tvile på sin bakgrunn og opplæring, men hans magefølelse, hans intuisjon hadde alltid skreket «NEI!». Han bare visste at det var mørke krefter som sto i bakgrunnen, og styrte ham mot avgrunnen.»

Jeg føler jeg blir litt urolig. «Du er sikker på at han ikke var psykotisk?»

«Nei», repliserer Gudmund kjapt. «Jeg tror han var steinbukk.»

 

Burde funke det.

Burde funke det.

Gudmund trekker igjen gardinene.

«Uansett så trengte denne unge mannen et fellesskap. Han fant seg aldri til rette. Han passet aldri inn, og derfor kom han til oss. Et sted hvor han ikke ble dømt eller forfulgt. Et sted hvor han kunne lære, og ikke minst føle aksept og tilhørighet, sannsynligvis for den første gangen i sitt liv. Det er kanskje den viktigste grunnstammen i vår lære: Intuisjonen din er en ressurs du må verne med nebb og klør. Den vil alltid være under angrep fra «you know who», og hva så? Du er mer enn en person. Du er en ide. Et konsept. Og ideer og konsepter er skuddsikre.» 

Ok. Nå henger jeg i det minste med. «Hvilke ideer og konsepter egentlig?»

Gudmund himler med øynene nå. «Det er så mye, men for å bli spesifikk; Vi vet at CIA har utviklet en RFID-chip som kan implanteres under huden, eller en nanochip som kan distribueres gjennom, ja- vaksiner. I tillegg til å inneholde et GPS-system som gjør at myndighetene alltid vil vite hvor du er, inneholder også en slik chip muligheten for tankemanipulasjon.»

Nå er jeg en smule forvirret. «Du bruker ordene «Jeg vet». Så med andre ord så må jo til og med du tro på en objektiv sannhet. Hva skjer da hvis en elevs intuisjon ikke stemmer overens med din. Tross alt må jo en av dere enten ta feil, eller ljuge?»

Hjerte-B-7

«Eg klør sånn på pungen!» – Sokrates.

«Slett ikke.» Gudmund ser nesten overrasket ut. «Som Gandhi engang sa; «Sannheten er bare en illusjon skrevet med blodet til fritenkende kjettere henrettet på vitenskapens alter.» Jeg har som rektor ingen rett til å devaluere en av mine elevers oppfatning av virkeligheten. Den er minst like sann, om ikke sannere enn min. Dette er essensiellt. Slipp taket i dette enkle grunnprinsippet og jeg blir en del av tyranniet jeg sverget å bekjempe med nebb og klør.»

«Men hvis nå en har bestemt seg for at f.eks. Elvis ble drept av CIA, og en annen har bestemt seg for at Elvis fortsatt er i live, blir ikke det litt vrient?»

Gudmund ser på meg med forbløffelse i blikket. Som om jeg er en vilt fremmed fra en annen planet som har invadert hans hjem.«Beklager, men nå henger jeg ikke med. Jeg skjønner rett og slett ikke spørsmålet.»

Ikke det nei. Jeg tror vel på dette tidspunktet at det kanskje er like greit å gi meg. Det er likevel en ting jeg lurer på.

«Synes du virkelig med hånda på hjertet at dette er forsvarlig? At dette er en «skole» Norge trenger?»

Gudmund smiler. «Trenger? Absolutt ikke. Men det er den eneste skolen Norge fortjener.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjerte-b-13

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Plastisk åndelighet., Svadaargumentasjon., Uncategorized | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Smil. Elsk. Hat.


 

 

«You can clean up a pig, put a ribbon on its tail and spray it with perfume, but it’s still a pig.»

 

 

 

Her om dagen startet en programserie på NRK3. Skuespilleren og komikeren Stephen Fry tok for seg temaet homofobi. Siden jeg både er stor fan av Fry, (prøv å se «Blackadder Goes Forth« uten å le deg skakk) og ikke minst ganske fascinert av temaet, bestemte jeg meg for å se på. Til min store glede hadde dette programmet den ene effekten jeg alltid ønsker meg av kvalitets TV: Det fikk meg til å tenke.

 

Ok, den var VELDIG billig.

Ok, den var VELDIG billig.

Homofobi har alltid fascinert meg. Selve ordet er egentlig ganske perfekt hvis du tenker litt etter. En fobi er en irrasjonell frykt, og hvis du durer rundt og er redd homoer, blir spørsmålsstillingen egentlig ganske enkel: Hva i svarte faen er det egentlig du er så jævla redd for? Fry ville i denne programserien finne ut av akkurat dette. Hvor kommer denne frykten fra? Er det egentlig frykt? Hva driver mennesker til å dømme mennesker de ikke har det minste grunnlag for å forstå engang? Og ikke minst en total uvilje til å i det hele tatt forsøke å forstå?

Jeg klarer faktisk ikke (ironisk nok) å forstå denne trangen. Og for å gjøre ironien perfekt; Jeg ønsker da heller ikke å forstå den. Det eneste jeg alltid ender med å konkludere med er dette: Pakk det inn i hva faen du vil. Rasjonaliser til krampa tar deg. Det bunner ut en ekstrem trang til å tviholde på din egen bunnløse uvitenhet. Og for all del. Kjør på. Hat hvem du vil. Frykt hvem du vil. Bare ikke klag til meg den dagen du oppdager at samfunnet har utviklet seg, og ser en uvitende dinosaur som vokter sitt for lengst utdaterte verdensbilde i en verden som vokste fra deg for lenge siden. Det er greia med uvitenhet. Den har ingen plass i en verden som stadig utvikler seg. En verden som ikke tar hensyn til deg, eller venter på deg. Du kan utvikle deg eller bli etterlatt. Lykke til med det.

 

 

 

«There’s a bully gap going on. Everyone claims to be bullied. No one claims to be the bully. Ever.» – Greg Gutfeld.

 

 

 

Me thinks thou doth protest too much.

Me thinks thou doth protest too much.

Frys reise i homofobiens verden startet i Uganda. Et land som neppe blir kjent som Utopia for homofile med det første. Et land hvor homofobien og ikke minst uvitenheten har antatt slike dimensjoner, at det har for lengst blitt et ekstremt absurdteater. Sett med mine øyne ihvertfall. Vi snakker tross alt om hjemlandet til Martin Ssempa, mannen, pastoren, den munnpustende potetgroen bak den etterhvert så legendariske «Eat Da Poo-Poo» blunderen. Selve symbolet på hva ekstrem uvitende, rabiat homofobi og ikke minst en grunnleggende menneskeforakt kan eskalere til. Det hele blir uvirkelig. Menneskene forsvinner, og man sitter igjen med latterlige pappkarikaturer en skulle trodd var lagd av gutta bak «South Park».

Midt oppi dette plasserer man altså Stephen Fry. Kontrasten kan ikke bli bedre. Det er selve oppskriften på en klassisk konflikt. Hulemannen mot rennessansemannen. Gufset fra en ekstremt uvitende fortid mot den veltalende intellektuelle verden en del av oss ihvertfall fortsatt drømmer om. Og joda. Det skuffet slett ikke. Men midt oppi all galskapen var det likevel en tanke som plaget meg en smule.

homob-3

Bryt sammen og tilstå gutter!

Vi «siviliserte» her i vesten kan riste på hodet. og le nedlatende av uvitenheten. Av aggresjonen. Av det absurde i å se en voksen mann i fullt alvor «argumentere» med medisinske «faktum», (blant annet at homofile peniser eksploderer i hytt og pine) som han tydeligvis har dratt ut av stumpen i grisefylla, og ikke minst brukt meget mye tid og energi på å overbevise seg selv om. Det var panneklask på panneklask, og Stephen Fry stakkar står der, og oppdager vel egentlig bare at det er umulig å bli særlig provosert. Det er for dumt. Det er for ekstremt.

Og der kommer mitt ankepunkt. Denne tanken som egentlig har plaget meg hele tiden: Si hva pokkern man vil om disse uvitende idiotene, men en ting skal de ha: De har omfavnet sin egen uvitenhet. Sitt eget hat. De unnskylder seg ikke. De forsøker ikke kamuflere den. Det er hatsk. Det er helt jævlig. Men faen heller; Det er i det minste ærlig.

 

 

 

«Konstruerte barn som må vokse opp med to kvinner, vil umiddelbart bli forstått som annerledes. Barnet blir en avviker blant andre barn.» – Nina Karin Monsen.

 

 

 

 

homob-11

Som om pottetreninga ikke var forvirrende nok.

La oss ta turen vestover igjen. La oss klappe oss selv på skuldra. Vi er siviliserte. Utviklede. Ergo hater vi ikke mennesker for noe de er. Kun for noe de gjør. Det er jo tross alt selve definisjonen på «sivilisert» er det ikke? Dream on. Vi har gjort noe som i mine øyne er mye verre. Istedet for å ta problemstillingen ved roten, istedet for å ta et skikkelig oppgjør med vår egen uvitenhet, gjorde vi tydeligvis det vi trodde var det «nest beste». Vi feide hatet og uvitenheten under teppet. Vi forsøkte desperat å pakke vårt eget iboende hat inn i en falsk boble av «nestekjærlighet». Kort og godt: Vi pakka en bikkjedritt inn i silke, og forsøkte å overbevise oss selv om at det skulle være godt nok. At bikkjedritten slutta å stinke. Og gjett hva? Den stinker fortsatt.

homob-9

Mødre …

Homofobien i vesten seiler under et falskt flagg. Vi er tross alt mer siviliserte enn disse «usiviliserte barbarerene» på det afrikanske kontinentet, så vi roper ikke høyt om at homofile skal drepes. Vi vet bedre. Vi er mer utviklede. Gjett hva? Det er pisspreik. Vi er minst like uvitende. Minst like blinde. Like hatske. Den eneste forskjellen er at vi er dønn uærlige. Vi fant et smutthull. Vi diskriminerer under et røykteppe av «nestekjærlighet». Du har sikkert hørt bortforklaringene. «Vi vil jo bare hjelpe disse stakkars misforståtte menneskene!» Virkelig? Hvem ba dere om det? Og har det noen gang falt dere inn at den beste måten dere kan «hjelpe» på, er å la dine medmennesker være i fred, og la de utvikle seg på sine egne premisser? Ikke det nei. Enn om jeg hadde tilbydd meg å «be om at idiotdemonene forlot kroppen din»? Er det en tjeneste du hadde satt pris på? Ikke engang om jeg sier at jeg kun gjør det fordi jeg elsker deg, og ikke ønsker å se deg gå fortapt i en evig pøl av uvitenhet?

 

 

 

«Leave me alone!» – Michael Jackson.

 

 

 

homob-6

Drit og dra.

Under 2. verdenskrig ble legevitenskapen utsatt for en ganske ekkel skrue. Josef Mengele. Eksperimentene hans var såpass motbydelige at jeg ikke orker å gå i detalj, men en ting går igjen: Drømmen om å skape det «perfekte menneske». «Der ubermensch». Så mye tid gikk med på å «omskape» «underlegne mennesker», «der untermensch», til «der ubermensch». Omprogrammere mennesker til å bli like. Sprøyte blått fargestoff inn i de ekle brune øynene til «der untermensch», slik at de kunne oppleve gledene ved å ha vakre blå «ubermensch» øyne. Joa. Lik det eller ei, det er en del av vår felles historie. Og det er en grunn til at historie dokumenteres. Tro det eller ei; Historie dokumenteres i det tynne håpet om at vi kanskje kan lære noe av den. Og i Mengeles tilfelle kan vi bare konkludere med en ting: Vi har ikke lært en dritt. Hvordan vil du ellers forklare at drømmen om å omprogrammere mennesker til å bli kliss like fortsatt lever i beste velgående?

 

homob-8

Drit eller kom deg av potta.

Seksuell reorientering eller «gay conversion» er i mine øyne egentlig bare arven fra Mengele. Alive and kicking. Drømmen om at vi alle skal bli like. Perfekte. Og perfekte betyr i dag egentlig bare en ting: Heterofile. (Vi kommer vel neppe til å forsøke å omskape alle mennesker som hvite igjen.) Så vi tar det vi får. Funker det? Nei. Og ikke minst; Bør det funke?

Her ligger det kanskje mest skremmende av alt: Homofile er pr. i dag den siste minoriteten det fortsatt er mest utbredt, og ikke minst sosialt akseptabelt å diskriminere. Å hate. Å «omprogrammere». Og i motsetning til disse elendige «barbarene» på det afrikanske kontinentet; Vi påstår faen ta meg at det blir gjort i kjærlighetens navn. Velkommen til verden anno 2015. En verden hvor vi hater med et smil. KUN fordi vi elsker deg.

 

 

 

«He’s come out you know.»
«Come out of what?»
«The cupboard.»
«What was he doing in the cupboard?»
«Oh, I don’t know. Shagging some blokes I suppose.»
– «Bottom».

 

 

 

Badum-tsj.

Badum-tsj.

Argumentene for å forsvare vårt eget hat er mange og dessverre ikke særlig kreative. Det mases ofte om «hensynet til barna». Selv om all forskning på området er entydig. Barn av homofile har det hverken verre eller bedre enn barn av heterofile. «Men enn om barn av homofile mobbes da?» Tja … har det noen gang falt deg inn å … Hmmm … Lære barna dine at det faktisk er en smule ufint å mobbe andre? Og hvis barna dine synes det er ekkelt med homoer, hvem lærte de det av i såfall?

 
«Homofili er ikke medfødt, det er et valg!» For det første, det er en overforenkling av en tematikk som er alt annet enn enkel. Vår seksualitet. Den er i stadig flyt den. Og om det nå faktisk var et valg, hva så? Ble ikke menneskene ifølge den derre «Bibel» greia født med fri vilje? Hvis du valgte å bli en fordomsfull, uvitende og hatsk skroting, så bør det da være greit isåfall at andre velger kjærligheten? Hva andre gjør på soverommet har ikke du noe med uansett. Med mindre du liker å se på …? Face it, kjære homofob: Pakk det inn i hva du vil. Alle disse «argumentene». Bortforklaringene. Denne evinnelige rasjonaliseringen koker ned til en ting: Du syns det er ekkelt. Greit det. Jeg syns du er ekkel. Jeg syns du er dum. Motbydelig til og med. Men i motsetning til deg, kjære homofob: Jeg er i det minste ærlig nok til å innrømme det. Din fordømte erkeskroting.

 

 

 

Always end with a bad joke.

Always end with a bad joke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 «Løpe?! I høyhælte sko?!»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hva jeg lærte i 2014.


 

 

«In the future everyone will be world famous for 15 minutes.» – Andy Warhol.

 

 

Damn straight, bub.

Damn straight, bub.

 

 

 

Med 2015 i startgropa bør jeg sannsynligvis gjøre opp et regnskap for 2014. Lærte jeg noe? Ble jeg noe klokere? Kom jeg nærmere det endelige svaret på livet, døden, eksistensen og alt? (Jeg har dessverre begynt å tvile på at «42» var en tilfredsstillende forklaring.) Akk ja. Sånn er det å bli gammel. Men jeg har lært ganske mye takket være mitt trofaste nett-abonnement. Og det har vært så øyeåpnende, så virkelighetsomveltende og ja, så paradigmeskiftende oppsiktsvekkende, at å ikke dele denne visdommen ville ha vært ufint. Vi lever tross alt i informasjonsteknolgiens tidsalder.

 

 

 

1: Alle kvinner er horer, unntatt mamma.

 

 

 

Noen begreper jeg stilte nærmere bekjentskaper med i 2014, var «MRA«, «mansplaining» og «the manosphere«. Ikke at menn med et litt «vanskelig» forhold til kvinner er noe nytt, men det tok meg litt på senga hvor organisert det faktisk er.

Paging Dr. Freud.

Noen ble ikke ammet som liten.

Nå har jeg skrevet om ganske opplagt  kvinnehat på nett allerede, men da gikk jeg utfra at dette bare var enkeltstående skrotinger, ikke et organisert miljø. Og dæven døtte, det skal de ha: Når det kommer til kunsten å få meg til å gi opp alt håp for menneskeheten, det har virkelig ikke stått på innsatsen.

Disse gutta skal tydeligvis «kjempe mot den onde feminismen», og greit nok det. Bare en ting: «Den onde feminismen» var et resultat av en verden styrt av menn. Det var en naturlig motreaksjon. «De onde feministene» ville egentlig bare ha de samme rettighetene «vi stakkars forfulgte menn» tok som en selvfølge. Stemmerett, rettferdig lønn for en jobb, retten til å kontrollere sin egen kropp, retten til å selv bestemme hvem de ville hoppe i bingen med … Du vet, det som mange kanskje ville ha kalt «menneskerettigheter».

 

Sikkert ikke greit.

Sikkert ikke greit.

Dette syntes tydeligvis gutta i MRA miljøene var for mye å godta, og erklærte like greit «krig» mot «feminazismen». Hvor «mansplaining» og tilbakestående oppdateringer på sosiale medier er «våpnene». Og det skal de ha: Hvis tilbakestående utsagn er et «våpen» så er de bevæpna til tennene.
Å sette seg inn i tankesettet til disse MRA gutta er omtrent som å gå naken inn i en jungel, uten kart eller kjennskap til området. Du vil garantert bli temmelig overrasket underveis. De insisterer på at det ikke dreier seg om «kvinnehat», men å gjenvinne «stolthet over å være mann», og greit nok, bare et spørsmål: Hva er det egentlig jeg skal være så jævla «stolt» av?
At jeg kan tisse oppreist? At jeg kan klø meg på balla om morran? At jeg (hittil ihvertfall) ikke trenger brystholder? Kjære vene, at jeg er mann er en ren tilfeldighet. Det er dette jeg aldri har skjønt: Hvem er egentlig så grunnleggende usikre, at de legger «stolthet» i noe de er? Burde ikke «stolthet» være over noe du faktisk har utrettet? No offence, men hvis din stolteste prestasjon er at du ble født, da bør du virkelig lette på ræva.

Can I shit next to you girl?

Can I shit next to you girl?

Likevel er jeg takknemlig for at MRA gutta har kommet ut av sine små vaginalfobiske skap med raslende sabler. Jeg har nemlig lært av det. De har fått meg til å tenke. De fikk meg til å stille meg et spørsmål kanskje flere burde stille seg innimellom: Hvilken mann ønsker jeg egentlig å være?
Svaret viste seg å være ganske enkelt: Uansett hva disse flaskeforede skrotingene definerer som en «ekte mann», jeg ønsker å være det motsatte. I motsetning til MRA gutta har jeg en grunnleggende «feil» i måten jeg er skrudd sammen på: Jeg liker kvinner. Menn og faktisk. Jeg liker mennesker. Jeg skjønner fortsatt ikke bæra av denne snodige rasen, men jeg liker de. Og en organisert gruppe som til syvende og sist kjemper hardnakket for å rasjonalisere sin egen selv- og menneskeforakt kan slenge seg i dass. Jeg trekker gjerne i snoren.
Det er nesten så man skulle ønske at disse skrotingene starta sitt eget sosiale medie. Sin egen «manbook» hvis du vil. Men akk. Så dumme er vel ikke disse dimlingene engang. Eller vent nå litt

 

 

 

2: Shaken. Not stirred.

 

 

 

Antivaksinasjonsgeniene var aktive i 2014 og. Ikke noe nytt der. Bevæpnet med «forskning» du kun finner i svært mørke kroker på «verdsveven» durer de på med sin kamp mot alt som måtte minne om sunn fornuft. Det nye i dette året? Siden «vaksiner fører til autisme» argumentet er dødt og begravet, trengte antivaksrasshøla nye sykdommer å henge på vaksinasjonsspøkelset, og det skal de ha: Det har ikke stått på innsatsen.

 

Shakin' Stevens.

Shakin’ Stevens.

En av sykdommene disse skrotingene har forsøkt å koble til barnevaksiner er Shaken Baby Syndrome.
Eller rettere sagt, de forsøker å gjøre Shaken Baby Syndrome til en sykdom forårsaket av vaksiner, og ikke et resultat av voldelige foreldre. Samtidig som de tydeligvis er svært opptatte av «å beskytte barn». Koselig ikke sant?

Denne «teorien» startet da en mann ved navn Alan Yurko ble dømt til livstid i fengsel, uten mulighet for prøveløslatelse for drapet på sin 10 uker gamle sønn i 1999. Han forsøkte å lempe skylda over på vaksiner, og antivaksbrigaden hoppa på som fluer på ei kuruke. Mannen fikk en egen støtteaksjon, og ble utrolig nok løslatt da denne «teorien» overbeviste retten om at det var grunnlag for tvil. Og vips var en ny «teori» født.

Og reultatet? Vel, hvis du er en voldelig jævel bosatt i USA, og rister en baby så hardt at det tar livet av smårollingen, kan du bare skylde på barnevaksiner. Og hvis noen tviler? Slapp av. Antivakserne har vært delaktige i å gi deg presedens. Bare referer til Alan Yurko, og hey presto. Du har sluppet unna med drap. Hjertelig tusen takk til antivaksbrigaden. Hva de til syvende og sist lærte meg i 2014? At uansett hva som finnes av lidelser der ute, det MÅ være mulig å koble det til vaksiner. Og det mine damer og herrer, det er en av kjennetegnene til en ekte skroting. Hurra.

 

 

 

3: På låven sitter Shakira med sitt halal slaktede julelam.

 

 

 

 

Antiislamistene dura rundt på nettet i 2014 og. NDL, SIAN og faens hans oldemor ga meg egentlig bare mye av det samme rælet de har dura på med før. Om de lærte meg noe nytt? Et par ting …

Stopp i låvens navn.

Stopp i låvens navn.

Muslimer er tydeligvis meget opptatt av låvebygging. «Enhver nordmann sitt eget fjøs!»? Akk ja. En skulle jo kanskje tro at bondenasjonen Norge ville sette pris på en slik rørende omsorg for kyra, men dengang ei. En kan vel ikke gjøre alle til lags.

 

Blame it on the boogie.

Blame it on the boogie.

Men det er kanskje ikke rart de er bekymret når Shakira kommer og trer lovene sine nedover hodene på oss stakkars nordmenn? Kall meg treig, men at Shakira hadde oppgradert fra dyktig sangerinne til wannabee-diktator med et eget lovsett oppkalt etter seg selv var ganske nytt for meg. Ellers er det jo alltids den muligheten at de som ivrer mest for å forsvare «det norske», tydeligvis ikke er særlig opptatte av å ta vare på språket.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Les det du nettopp skrev en gang til. Ta all den tiden du trenger.

Men spøk til side, språklige overtramp kan tilgis. Det nye de lærte meg i 2014, var vel hvor logisk utviklingshemmede slike dimlinger faktisk er. Det klages på «knebling» og «manglende ytringsfrihet», og samtidig klages det når folk bruker sin ytringsfrihet og kritiserer de geniale utspillene som kommer fra disse dimlingene. Og de glemmer alltid det viktigste: Du er fri til å si hva du vil, men INGEN er forpliktet til å lytte. Og hvis ingen gidder å lytte til sprøytet ditt, kan det muligens ha noe med det enkle faktum at pisset du sprer er hverken nytt, intelligent eller særlig oppsiktsvekkende? Sorry NDL, SIAN og hva faen ellers dere kaller dere; Dere fant ikke opp idiotien. Dere bare spyr ut mer av den.

 

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

Tilbake på skolebenken med deg, skrotingtryne.

 

 

 

 

4. Wearing and tearing.

 

 

 

2014 var det første året med en ny regjering, og det nye ordet jeg lærte var vel «regjeringsslitasje». Da den rødgrønne regjeringen ble stemt ut av styre og stell i 2013, ble ordet «regjeringsslitasje» nevnt, men jeg tenkte ikke så mye over det. I 2014 derimot ble dette begrepet ganske levende, da vår nye «blåblå» regjering satte det som må være rekord i nettopp «regjeringsslitasje«.

 

Vår finansminister. Rørende.

Vår finansminister. Rørende.

Kan noen egentlig huske sist en regjering klarte å «slite seg selv ut» så raskt? At regjeringen lovet «mer effektivitet» er en ting, men det får da være måte på?
Og forklaringene kommer på rekke og rad, men spørsmålet jeg alltid sitter igjen med er enkelt: Kan det ha noe med å gjøre at problemet IKKE er «måten dere har fremstått på», men at politikken dere fører rett og slett ikke fungerer særlig godt «for folk flest»?
Når politikk skal oppsummeres stilles alltid spørsmålet «Hva syns du om regjeringens innsats?»

Svaret for meg er opplagt: Det er ingenting å si på innsatsen. De har virkelig stått på. Bare så synd at innsatsen legges ned i å ta fra de som ikke har all verden, og gi til de som faktisk klarer seg ganske greit.

Hun får nå sagt det.

Hun får nå sagt det.

Men ingen fare. Siv Jensen har en forklaring. Jippi! Spent nå? Ifølge vår eminente finansminister, har opposisjonen skylda. Japp. Regjeringen sliter fordi opposisjonen er frekke nok til å kritisere de. Og det er sikkert noe jeg har misforstått her, men er ikke det stort sett grunnen til at vi har en «opposisjon»? Det hadde sikkert vært lettere å regjere uten den fordømte opposisjonen, men er ikke det pr. definisjon et «diktatur»? Det finnes mange tilfeller opp igjennom historien hvor politisk opposisjon enten var ikke-eksisterende, eller «forsvant på mystisk vis», men hvis jeg husker mine historie og samfunssfagtimer riktig, er ikke dette noe Norge hadde veldig lyst til å etterstrebe. Men hvem vet, kanskje Siv er inne på noe. Verden trenger sikkert nådeløse diktatorer nå og da. Face it, de får ting gjort, og de driter i konsekvensene. Bare en liten innvending dog … Hvordan hadde Siv likt å bli nektet muligheten til å kritisere regjeringen da hun satt i opposisjon? Køl på Siv. Om ikke annet sprenger du popcornbudsjettet mitt. Og det kan jeg leve med.

 

 

 

 

5. Forskning er tilgjengelig for alle, ergo er alle forskere.

 

 

 

 

NRK lærte meg noe nytt i 2014. Har du tilgang til nett kan du kalle deg «forsker». Dette betyr faktisk at jeg kan kalle meg «forsker» det. Kult, ikke sant?

 

Forskeren sin det.

Forskeren sin det.

NRK presterte ihvertfall kunststykket å titulere konspirasjonskrøkka Hans Kristian Gaarder som «forsker», og ikke minst invitere fjompen til en vaksinedebatt på NRK, mot overlege Sveinung Wergeland Sørbye.
Og kort forklart: Det er omtrent som arrangere et dragrace mellom  Frognertrikken og en blodtrimma formel-1 bil. Det er ikke underholdende engang.
Og NRK kan ikke skylde på uvitenhet her. NRK visste veldig godt hvem det var de presenterte som «forsker» her. Gaarder hadde tidligere deltatt på «Trygdekontoret» i tospann med sin minst like konspirasjonsorienterte våpendrager Ingunn Sigurdsdatter, tidligere Røiseland. Det var der Gaarder blant annet kunne fortelle oss at Rihanna var et sentralt medlem i skurkeklubben Illuminati, akkompagnert av Røiseland som kunne fortelle oss at vaksiner egentlig var en CIA konspirasjon for å overvåke oss alle med mikrochips.

 

Abgtsiv-Forsker-NRK

Billigere enn en utdanning i det minste.

Hva NRK ønsket å oppnå med dette? Ikke spør meg. Hvis Hans Kristian Gaarder er en «forsker», så er James Bond en kvalifisert gynekolog. Det eneste NRK egentlig klarte var vel å sette en ny rekord i «falsk balanse«. Og hva ambisjoner angår, det kan vel knapt kalles en særlig fornuftig en? Men hvis det var oppmerksomhet de var ute etter fikk de i det minste det. Noen bør likevel forklare NRK et par ting.
– «Berømt» og «beryktet» er ikke det samme.
– «Kildesjekk» og «research» er ikke landsbyer i Belgia.
– Når et tema diskuteres, er det en vesensforskjell på «motstand» og «kvalifisert motstand».

Når til og med en noldus som meg har fått med meg dette, så er det vel ikke veldig mye forlangt at en journalistisk institusjon har fått med seg det samme, eller hva? Eller var det den egentlige leksen 2014 skulle lære meg her? At journalisme ikke er et «fag» lengre, bare dra hva satan du vil ut av røven, kjør det på lufta og sats på at det sikkert ordner seg. «Redaksjonellt ansvar» døde, og er nå erstattet med en gullfisk som slipper ut en luftboble for «ja», og to for «nei».  Fett nok det. Kjedelig blir det neppe. Om popcornbudsjettet mitt tåler det, vel det er et annet spørsmål. Det er temmelig sprengt allerede.

 

 

 

6. Men hva sitter Marius igjen med?

 

 

 

Marius lærte som sagt mye i 2014. Men den viktigste (og beste) leksjonen har jeg spart til slutt. Viktigheten av å komme seg vekk fra nettet nå og da. En ny diagnose bør snarest inn i legekunsten: Nettblindhet. Det kan sammenlignes med «fartsblindhet» som rammer bilførere, den eneste forskjellen er at tilbringer du for mye tid på nett vil du bli hellig overbevist om at Norge er et land befolket av skrotinger. Og gå ut en tur. Møt mennesker. Stemmer egentlig dette? Jeg liker fortsatt å møte nye mennesker. Jeg vil vel anslå at 80-85% av mennesker jeg har møtt er trivelige, oppegående og varme mennesker jeg er glad jeg fikk stifte kjennskap med. Og det er heldigvis en ting Norge på nett ikke klarte å drepe. Nettet er kjekt å ha, men det erstatter ikke det som gjør livet verdt å leve: Menneskene i det. Nettblindheten min er heldigvis en sporadisk ting som går over ganske kjapt. Og takk for det. Ellers hadde jeg ligget i fosterstilling hver eneste dag og grått mine modige tårer. Og det har jeg ikke energi til lengre. Gråt en gang i uka, le en gang om dagen, og kom dere ut en tur. Det er ikke så verst. Og det er billigere enn intens psykoterapi.

 

 

Klein-Dø

Smurfedrops!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med takk til «Alternative behandlere gjør ting som ikke virker (eller er farlige)» for illustrasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Personlig ståsted, Tull og tøys., Ubegripelig dumhet. | Stikkord: , , , , | Legg igjen en kommentar

12 trinn og 12 år med idioti.


«Did you ever really need somebody, and really need ’em bad…»

 

 

 

Så det er vel like greit å ta det mest opplagte først. Mitt navn er Marius, og jeg er rusmisbruker. Alkohol, dop, you name it. Eller er jeg egentlig det? Det er vel der jeg og noen «lærde» strides litt. De «lærde» i dette tilfellet er de som mener at den eneste måten å bli et helt menneske på igjen er å gjennomføre de «magiske 12 trinn». 12 trinn for å gjenvinne din grunnleggende menneskelighet. 12 magiske trinn som er ditt eneste håp for å unngå undergangen. 12 magiske trinn jeg alltid har gitt fullstendig beng i, og likevel har jeg nå vært rusfri i 12 år. Man kan vel starte med det grunnleggende: Hva er egentlig disse 12 trinnene?

 

 

 

B-b-b-b-b-bullshit.

Bow down, and kiss my ass puny mortals.

 

 

 

Dette er altså fasiten. Og jeg vet ikke helt, men er det virkelig bare jeg som umiddelbart legger merke til en grunnleggende tendens her? At absolutt ingenting er din egen feil? Og at det advares sterkt mot å ta noe som helst ansvar og deleierskap i din egen situasjon? Det var her min avsky mot AA, NA og de «magiske 12 trinn» starta. Denne totale ansvarsfraskrivelsen, og ikke minst kravet om total underkastelse. Beklager. Grow a pair. Den eneste du har å takke for at livet gikk i dass er deg selv og dine egne valg. Og den eneste som kan dra deg ut av rennesteinen er deg selv. «Men hvis jeg ikke klarer det da?» Da trenger du hjelp. Men hvis du forventer at noen skal «reparere deg» på magisk vis, ta deg en bolle. Ingen sa det kom til å bli lett.

 

 

 

«Did you ever really want somebody, the best love you ever had…»

 

 

 

Det første trinnet i denne «wunderfasiten», (en fasit som forøvrig ikke har spesielt gode resultater å vise til) er vel «filosofien» som ligger som en basis for denne metoden. «Innnrøm at du er maktesløs».

Howdy y'all!

Say hello to my little friend.

Hvorfor det, egentlig? Og hvor lenge skal du surre rundt med denne «maktesløsheten»? Skal jeg altså sitte på ræva resten av livet og føle meg «maktesløs»? Det er ingen som påstår at «makt» er enkelt å oppnå, aller minst over seg selv, men vil ikke å ta makta tilbake være et smartere mål? Spesielt når AA/NA er så negative til folk som går igjennom LAR-assistert rus behandling. «De læres bare opp til en ny avhengighet» er omkvedet fra 12-trinns mafiaen. Men hva er det da å legge sin skjebne i hånda til en magisk rom-trollmann, drite i alt som heter personlig ansvar, og erklære «maktesløshet»? Gjenvinn makta over deg selv for satan. Ikke sett deg ned, «Åh, buhuu, jeg er maktesløs» og forvent at alt ordner seg av seg selv. For gjett hva? Det gjør ikke det. Det krever innsats. Og den innsatsen må komme fra deg. Og det blir jævla vrient hvis du er grunnleggende «maktesløs». Og hvis du nå er «maktesløs», hvordan i all verden greide du å innse at du ønsket å bli rusfri? Tenk litt over dette enkle spørsmålet. Ta all den tiden du trenger.

 

 

«Do you ever remember me baby, did it feel so good…»

 

 

Mitt første møte med disse 12 wundertrinnene kom i 2002. Jeg var 27 år gammel, og hadde nylig detoxet ganske hardt. Skal ikke gå i detaljer, men vel … Hvis du aldri opplever noe slikt, takk skjebnen eller hva det nå enn måtte være du tror på, og nyt livet. Det er ikke en opplevelse jeg unner min verste fiende.

En sosionom mente ihvertfall at jeg kanskje burde vurdere å oppsøke NA. («Narcotics Anonymous».)

Dude ...

Kan ikke krangle med det, vel?

På dette tidspunktet var omtrent alt jeg visste om NA/AA det jeg hadde sett på TV. En gjeng i et rom som presenterte seg med fornavn, og delte anekdoter fra sine liv. («Eg heite Bjørn, og e alkoholiker. Eg har ikkje tatt ein dram på 3 veker» osv.)
Og greit nok, kanskje det å møte «likesinnede» hadde noe for seg? Vel, det ligger en grunnleggende tankefeil i bunnen der. At noen har vært gjennom det samme som deg, gjør de faktisk ikke automatisk til «likesinnede». Og det var det første inntrykket jeg fikk av 12-trinns mafiaen. Jeg hadde INGENTING annet til felles med denne gjengen annet enn et anstrengt forhold til rusmidler. Og spør du meg burde det egentlig være uproblematisk. Samler du 100 knarkere i et rom, har du egentlig samlet 100 forskjellige veier til tilfriskning. For noen vil ikke «tilfriskning» være et realistisk alternativ engang.

Så jeg gjorde det jeg alltid gjør i slike situasjoner, jeg sa fra. Etter hukommelsen sa jeg vel noe sånt som «Ok, jeg heter Marius, og no offence, men jeg tror ikke dette helt er greia mi. Jeg driter egentlig i hvordan jeg endte opp i denne situasjonen, jeg er hakket mer interressert i å komme meg videre. Og det ser ikke ut til å være fokuset her.»

Huff-puff.

Dave’s not here man.

Reaksjonen var forbløffende. Et helt rom satt stille og glodde på meg. Så kom protestene.
«Hva?! Hvordan skal du klare deg uten å gjennomføre trinnene?!»
«Er du klar over hvor livsviktige trinnene er?!»
«Uten trinnene hadde jeg vært dau for lenge sia!»
Jeg sto der med følelsen av å ha dratt ned buksa og prompa under en katolsk høymesse. Så jeg forsøkte etter beste evne å roe gemyttene litt.
«Jeg sier ikke at dere er helt på bærtur, jeg sier bare at denne greia ikke funker for meg. Så jeg stikker nå. Men for all del, lykke til videre.»
Jeg bevegde meg mot utgangen. En fyr sto plutselig foran meg.
«Tenk deg om. Går du ut denne døra, bærer det rett tilbake til rennesteinen.»
Jeg ble en smule oppgitt, og ikke minst forbanna.
«Jeg kom ikke inn fra rennesteinen. Jeg kom hjemmefra, og har nå tenkt meg hjem igjen. Ta meg en dusj. En kopp kaffe.»
Fyren ble teatralsk.
«Jeg kan bare vise deg veien. Du må ta valget om du vil gå den.»
Jeg ble sarkastisk.
«Jeg har tatt valget. Flytt deg vær så snill.»
Og med det var min karriere som 12-trinns deltager over. Til en viss grad. Det skulle nemlig vise seg at når noen har en «wunderkur» noen er frekke nok til å trekke i tvil, blir de ganske hissige på å overbevise deg, (og seg selv!) om «wunderkurens» fortreffelighet.

 

 

«Cause it was just the first time, and you knew you would…»

 

 

12-trinns behandling har blitt mainstream i dag. Og det er i seg selv egentlig ganske utrolig. Går man denne modellen litt nærmere i sømmene, skreller vekk alle «Jamen det funka jo for meg!»-anekdotene, er det faktisk en ganske ineffektiv modell.

 

Hum-di-dum.

Nei, sier du det.

All forskning som er gjort på området er ganske entydig, 12 trinns behandling er ingen «wunderkur». Forskningen er likevel litt vrien, siden AA/NA er temmelig tverre når det gjelder åpenhet om sine metoder.
Og der bør det ringe en liten varsellampe. Hvis nå denne vidundermetoden er så fantastisk, burde ikke de som leverer denne tjenesten ha all interesse av å dele sine fantastiske gjennombrudd?
Og fantastisk og fantastisk … Et av trinnene har alltid forbløffet meg.

«Make a list of all the persons I’ve harmed, and become willing to make amends to them all.»

Seriøst? Trenger du virkelig en liste med magiske trinn for å fortelle deg at du bør be om unnskyldning for at du har driti på draget, og såra noen? Hvis du trenger magiske trinn for å lære deg vanlig god oppførsel, da har du større problemer enn bare en avhengighet. Da er du en drittsekk med en smule svekkede sjelsevner. Face it, du kan ikke magisk gro fram en samvittighet. Og deri lå mye av min grunnleggende motstand mot AA/NA: Den samvittighetsløse dogmatikken.

 

 

 

«An’ though the course may change sometimes, rivers always reach the sea…»

 

 

 

Hate it when that happens.

Hate it when that happens.

Jeg hadde nå snudd ryggen til de 12 trinn. AA/NA var for meg et tilbakelagt eksperiment som ikke hadde fungert. Og det plaga meg ikke nevneverdig. Jeg hadde egentlig mer enn nok med å finne ut av hele den derre «life but how to live it» greia uansett. Et problem bare: Jeg ramla borti folk fra min mislykkede «12 trinns karriere» både støtt og stadig. De holdt nemlig møtene sine ikke langt fra der jeg bodde på dette tidspunktet. Og de hadde ikke glemt meg. De dura bort til meg og lurte på om jeg hadde sprukket.

«Nei. Ikke da du spurte for 2 uker siden heller.»

Og reaksjonene var alltid de samme.

«Husk at vi fortsatt er her når du sprekker og ramler utpå igjen.»

Sympatisk, ikke sant? Ingenting de kunne ha sagt kunne ha vært verre enn det. Jeg var redd på dette tidspunktet. Nykterhet/edruelighet var fortsatt nytt, og når du vet at en gjeng forventer at du går på snørra når som helst … Vel, det gjør ikke akkurat underverker for selvfølelsen. Og deri ligger problemet med å blindt følge en så streng doktrine som de 12 trinn. Tanken på at det finnes andre veier til et godt liv, blir helt umulig. Likhetstrekkene med en vitenskapelig utviklet metode forsvinner, og man sitter igjen med en religion. Og som med så mye annet religiøst ræl, toleranse for andres tro henger ikke veldig høyt. Og les gjennom de 12 trinn en gang til, og spør deg selv: Hva ligner det mest på. Et behandlingsprogram, eller kristendommens 10 bud?

 

 

 

«Vixen in my dreams, with great surprise to me. Never thought I’d see your face, the way it used to be…»

 

12-blogg-5

Skål, kosmonauter.

25 Desember i år markerer mitt 12 år som edru og nykter. 12 år hvor jeg ifølge 12-trinns mafiaen har gjort absolutt alt feil. Ikke har jeg akseptert en «høyere makt enn meg selv», ikke har jeg «innrømmet at jeg er maktesløs» og bedt denne «høyere makten» om å «fjerne mine feil og mangler»? Faen heller. Det er min jobb. Denne «høyere makten» kan kysse meg i ræva. (Strengt tatt var vel min forkjærlighet for en «høyere makt» problemet i utgangspunktet …) Jeg gir ikke fra meg min «makt» til noen. Går jeg på trynet er det min egen feil. Ingen andres. Jeg skal ikke sitte på min høye hest og si det har vært lett, og at hvem som helst «bare kan ta seg sammen». Jeg sitter nemlig ikke med fasiten. Jeg har ingen «vidunderkur». Min «metode» til tilfriskning, til et bedre liv var egentlig ganske enkel. Avhengighet var problemet, og for meg var 12-trinns modellen ikke noe annet enn en ny avhengighet. En avhengighet av en høyere makt som krevde underkastelse. Og å erstatte en slavetilværelse med en annen, faen svarte om jeg gjør. Pakk det inn i hva faen du vil, det koker ned til frihet. Fra alkohol, fra dop, fra «høyere makter» og faen hans oldemor.

 

Swing it, magistern!

Swing it, magistern!

Nuvel. Siden 12-trinns mafiaen er så glade i anekdoter, føles det egentlig bare rett og rimelig å avslutte med en.

For et par år siden nå var jeg tilfeldigvis innom gamle trakter. Strøket der jeg engang bodde, og hadde 12-trinnerne omtrent vegg i vegg. Jeg tenkte ikke så mye over det egentlig. Jeg var en annen person, og mine minner fra «12 trinns fadesen» var egentlig minner fra et annet liv. Mens jeg spaserte ned en sidegate, ble jeg stoppa av en temmelig sliten fyr med knekk i knæra.

«Øh … Du hakke et par kroner å avse vel?»

Jeg ristet på hodet og skulle til å gå videre da det plutselig slo meg. Han fyren der var det noe kjent med. Og visst faen. Det var mannen som for endel år tilbake «Bare kunne vise meg veien». Og her sto han. Fullstendig på trynet. Og nei. Han kjente meg ikke igjen. (Han hadde vel neppe kjent igjen seg selv.) Min første impuls var å gni nederlaget i trynet på ham. Såpass ærlig må jeg være. Jeg klarte heldigvis å styre meg. Jeg bare ristet forsiktig på hodet og gikk videre. Hvem nå enn din «høyere makt» var, han/hun gjorde en ræva jobb. Jeg håper likevel han har klart seg. Og hvis ikke? Jeg sover greit uansett. Vi er alle guder i våre egne liv.

 

 

Anyday my pet, anyday ...

Anyday my pet, anyday …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veni. vidi, vici.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Et drypp av fornuft., Personlig ståsted | Stikkord: , , , , | 12 kommentarer

Den ultimate Skyrim-guiden.


 

 

 

«I used to be an adventurer like you. Then I took an arrow to the knee.»

 

 

 

Hvis du humrer og ler av dette sitatet er sjansen stor for at du i det minste har fislet littegrann med med alle kompulsive gameres store besettelse: «Skyrim». Et spill som man egentlig ikke bare kan «spille litt nå og da». «Skyrim» er spillbransjens svar på ekstremt hissig og ondskapsfull heroin, det fnnes ingen mellomting. Enten spiller du det med full OCD, eller ikke i det hele tatt. Det er engasjerende, spennende, en diger verden du kan surre rundt i og stort sett gjøre hva du vil, og ikke minst; STAPPFULLT av logiske brister. Eller er det nå egentlig det?

 

 

La oss starte fra begynnelsen. Din karakter sitter fanget i en hestekjerre. Tatt til fange av styresmaktene. Allerede her begynner problemene mine med å forstå logikken. Du får nemlig aldri vite hva du egentlig har gjort galt. Du får ingen anklage presentert.

I axed you a question!

Axe. Don’t use it if you don’t mean it.

Problemet med dette er at du oppdager snart at karakteren din faktisk skal henrettes. Halshugges av en svær fyr med en diger jævel av en øks. Og grunnen? Vel, ifølge en av dine medfanger var du tilfeldigvis på feil sted til feil tid. Du har rett og slett oppholdt deg i nærheten av en gjeng militante opprørere, og de har tydeligvis ikke tenkt å hverken avhøre deg, anklage deg, eller stille deg for retten. Enklere å bare kappe huet av deg og bli ferdig med det.

Og innvendingen min er ganske enkel: Er ikke dette litt vel forhastet? Kunne de ikke i det minste ha spurt meg om min versjon av saken? Det blir litt vel ulogisk for meg. Eller gjør det nå egentlig det? Når man med regjeringens velsignelse kan holde «mistenkelige» individer fanget på en militærbase utenfor Cuba, uten hverken anklager, rett til advokat eller noen som helst egentlig hjemmel i loven, annet enn at «du virker som en mistenkelig skrue», er summariske henrettelser uten rettergang så utrolig utenkelig? En kan vel bare konkludere med at åpningen av «Skyrim» er Guantanamo-Bay prinsippet dratt ut i sin ytterste konsekvens. Og nei, det er ikke jeg som er konspiratorisk, bare skuffet over at denne praksisen som Obama faktisk lovet å stenge, fortsatt eksisterer i 2014. Du kan hvis du stikker deg litt feil ut, faktisk arresteres og holdes i fangenskap mot din vilje, uten bevis, uten anklager i 2014. «Skyrim» virker plutselig ikke så ulogisk nå, gjør det vel?

 

 

 

«The nine saved me from a life on the streets. And they can save you too.»

 

 

 

Vel, lang historie kort; En drage angriper i det ditt hode er i ferd med å bli fjernet fra din overkropp, og du kan rømme fra din egen henrettelse. Jippi. Her er det «Skyrim» begynner. Du er et null og niks, med en stor verden foran deg du nå kan utforske og slå deg opp i. The world is your oyster. Hurra. Greit nok. Selv om jeg kanskje stussa litt på en ting; Hvorfor er det plutselig ingen som etterlyser meg? Hvordan gikk jeg fra å være dødsdømt til å bli fullstendig anonym? Mista noen papirene mine? Det gis aldri noen god forklaring, men ok; Hvis dette var realistisk, hvem hadde vel kontaktet rettsvesenet og spurt hvorfor ingen er ivrige på å henrette dem lengre? «Du skylder meg et avkappet hode, din bananræv!» Trodde ikke det, nei. Glipp eller ei, du har unnsluppet den sikre død.

 

Alkymisten Arcadia. Og hvilket medisinsk fakultet studerte du ved ?!

Og hvilket medisinsk fakultet studerte du ved ?!

Så ut og oppdag verden. Jeg drar til den nærmeste byen. Den heter Whiterun. Der møter jeg forskjellige mennesker, blant annet alkymisten Arcadia. Hun hilser meg på følgende vis:

«I’m sorry but do I detect a case of the rattles? You look a bit pale.»

Genialt. Hun aner ikke hvem jeg er, har aldri veksla et ord med meg, og aner null og niks om min medisinske historie eller bakgrunn, men diagnostisere meg? Ikke noe problem. Men er det egentlig en logisk brist? Slett ikke. Ukvalifiserte bananer som stiller tullediagnoser, basert på vill gjetting kryr det av. F.eks. hørt om blodanalyse? Candida? Blodsopp? Dette er bare noen av svadadiagnosene såkalte «alternative behandlere» lirer av seg daglig. Tatt fullstendig fra fantasien. Så nei, alkymisten Arcadia er slett ingen logisk brist, hun er en alternativbehandler. En stokk dum en sådann. Dette basert på et annet gullkorn fra hennes munn; «If I had a septim («septim» er den offisielle myntenheten i Skyrim) for every case of rockjoint (ny tullediagnose!) I’ve cured in this shop, I’d be a wealthy woman indeed.»

Arcadia, Arcadia, Arcadia … For det første: Du jobber ikke gratis. Hvordan jeg vet det? Fordi du krever blodpris av meg når jeg skal handle noe. Så hvis du fortsatt er fattig kan det bare bety en ting: Du har ikke kurert en kjeft for noe som helst, men du ljuger uhemmet om det. Fyttigrisen, her overgår realismen i Skyrim seg selv med glans. Arcadia er en alternativbehandler etter alle kunstens regler. Helt ned til bløffeanekdotene. Fantastisk. Det er nesten så jeg fryser på ryggen.

 

 

 

«You know what’s wrong with Skyrim these days? Everyone is obsessed with death!»

 

 

 

 

Du har endel valgmuligheter på dette tidspunktet. En borgerkrig raser i Skyrim.  Det er den «idealistiske» hæren til Jarl Ulfric Stormcloak mot imperiehæren til Keiser Titus Mede II. Og her er det du bør velge side. For meg ble det ganske enkelt. Og faktisk ganske realistisk. Ulfric Stormcloak er en segregist som vil at Skyrim skal være forbeholdt «The Nords». En reaksjonær dust, med KRAFTIGE Tea-Bagger tendenser.

Sieg meh.

Å ja! Og etterpå kan jeg jo skjære av meg huet, og hive det i dass?

Rasisme er faktisk sentralt i Skyrim, og jeg spilte spillet som Mørk Alv. (Du kan velge artstilhørighet i starten.) Og det å støtte Ulfric Stormcloak hvis du er Mørk Alv, Skogalv, Khajit, Argonian eller en hvilken som helst art som ikke er en Nord …

Vel, da er du i bunn og grunn en afro-amerikansk mann som forfatter pamfletter for Ku Klux Klan. Eller en jøde med et eget nynazistisk tidsskrift. Og det blir litt vel drøyt for meg.

Det er vel ingen som er så trange i nøtta at de vil utsette sine egne artsfrender for noe slikt?

Om jeg så hadde spilt dette spillet som en Nord hadde jeg likevel ikke gått i krigen for denne reservetaperen. En ekkel populist av verste slag som tilbyr enkel, tom retorikk preget stort sett av et irrasjonellt hat mot alle som ikke er som ham? Piss meg i øret. Og igjen … Se alt pisset som serveres på nett av typen «Svartingene overtar landet vårt! På tide å slå tilbake!» Her har realismen i Skyrim en altfor kjent undertone. Jarl Ulfrich Stormcloak kunne like gjerne vært partisekretær i Demokratene. Og den dagen jeg står på barrikadene for Demokratene … Det er den dagen jeg håper en vennlig sjel setter en kule i  panna på meg. Det får faen ta meg være måte på. Æsj.

 

Det eneste alternativet du har derimot hvis du ønsker å fullføre denne delen av historien i «Skyrim» (det kryr av sidehistorier) er å bli Imperiesoldat. Slåss for de som allerede sitter med makta. Et tungrodd byråkratisk enevelde, preget av … Vel, romerriket er vel den nærmeste parallellen. Ingenting vil endre seg. Ingenting vil bli bedre. Men i mine øyne vil de med Ulfric bak rattet bli verre, så joda. Jeg drar til byen Solitude, og verver meg til regjeringshæren. Og hvem møter jeg der?

 

Hello, hello, hello ...!

Long time, no see balla!

En mann ved navn General Tullius. Og han har jeg faktisk møtt før. Tullius var mannen som beordret meg halshugget i begynnelsen av spillet det. Hurra. Verden er liten. Først slo det meg at dette må da være verdens største logiske brist! Herregud, ansetter hæren dødsdømte terrorister? (Jeg går utfra at siden de ville henrette meg, så må de i det minste ha mistenkt meg for det?) Men så slo det meg …

Er ikke dette bare nøyaktig det samme som skjedde i Afghanistan? Opprørere som var våre «venner» så lenge de slåss mot russerne, men i ettertid vendte seg mot oss og ble våre «dødsfiender»? Igjen, er det virkelig helt urealistisk å tenke seg at General Tullius rett og slett benytter seg av det gamle velkjente «The enemy of my enemy is my friend» prinsippet? Et prinsipp som riktignok (hvis vi ser på historien) har en tendens til å bite de som benytter seg av det ganske veggimellom i ræva, men pytt. Når lærte menneskeheten noe av historien sist? Igjen, realismen er nesten uhyggelig.

Uansett, den siden du velger å slåss for i denne borgerkrigen (og siden jeg har et slemt tilfelle av gamer-OCD har jeg slåss på begge) vil gå av med seieren. Og resultatet? Verden forblir mer eller mindre nøyaktig den samme. Taperens støttespillere sendes i eksil i et av palassene, og hver gang du stikker innom er de dritsure på deg. Noe som er realistisk nok. Face it, uansett hvem som vinner en krig kommer alltid noen til å være sure og butthurte en stund. Så går tiden og ingen bryr seg lengre. Før neste krig bryter ut vel og merke. I mellomtiden plukker historikerne opp bitene og verden går sin skjeve gang, og ingen har egentlig lært en dritt. Yay. Menneskeheten kan knapt oppsummeres bedre.

 

 

 

«Pssst … I know who you are … Hail Sithis!»

 

 

 

En annen sentral del av Skyrim er alle fraksjonene du kan bli med i. Du har den lokale versjonen av «Fight Club» bedre kjent som The Companions. Som stort sett er en glad gjeng med mjødbælmende leiesoldater. Du har The Dark Brotherhood som er en gjeng mentalt forstyrrede leiemordere, The Thieves Guild som er den lokale skurkeklubben, og mange fler. Det alle disse fraksjonene har til felles er at målet er å overta lederskapet i samtlige. Noe som for meg blir litt snurrig …

Vi tilbyr også rimelig helseforsikring.

Vi tilbyr også rimelig helseforsikring.

For det første er det oppsiktsvekkende hvor passive alle disse fraksjonene er. De har medlemmer av alle aldre og raser, men ingen av dem gjør en dritt. De sitter tydeligvis bare på ræva og venter på at noen skal ordne opp. Og det er her du kommer inn. Du ordner alle disse interne problemene i administrasjonen, luker ut alle dissidentene som jobber aktivt for å undergrave posisjonene til disse fraksjonene og ender opp med lederansvar. Og det beste med det hele? Alle snakker om alt «det viktige arbeidet de må utføre», men ingen av dem gjør i praksis en dritt. Herregud, her fryser jeg på ryggen igjen. Realismen er uhyggelig. Alt jeg hører i bakhodet er Homer Simpsons udødelige slagord «Can’t someone else do it?!» Fraksjonsarbeidet i «Skyrim» er menneskeheten i ett nøtteskall. Alle vil ha forandring, men ingen er villige til å løfte en finger for å oppnå det. Vakkert. Og selvfølgelig en smule deprimerende. Hvis utviklingen av menneskeheten har lært oss en ting, er det vel at mennesker er makelige skapninger, og i Skyrim er de stort sett bare en usunn middag unna sitt første hjerteinfarkt. Passive, sløve, kravstore idioter som forventer at du skal gjøre absolutt alt. Akkurat som gjennomsnittsnordmannen med andre ord. Hipp hipp.

Belønningen for all denne fraksjonsjobbingen er likevel verdt det. Du får sjefsstillingen. I leiesoldatlauget, leiemorderlauget, tyvelauget, det går faktisk så langt at du får rektorstillingen ved en skole hvor det studeres magi. (Skyrims egen Hogwarts.) Om det holder logisk sett? Njaaaaa ….
For å bli sjef i leiemorderlauget må du ta livet av Keiser Titus Mede II. Og å ta livet av Keiseren jeg slåss med nebb og klør for å holde på tronen i borgerkrigen som raste tidligere i spillet … Om det var sært? Egentlig ikke. Det er det fine (og realistiske) men den tidligere nevnte borgerkrigen. Det er vrient å engasjere seg veldig mye. Myrde en makthaver? Hvorfor ikke? Jeg stemte ikke på duden. Moralen er enkel, og ikke minst realistisk; Til helvete med prinsipper, penga rår. Kanskje ikke vakkert eller nobelt, men face it; Faen så realistisk.

 

 

 

«Is that fur sticking out of your ears?»

 

 

Likevel skal det ikke stikkes under en stol at det er nok noen steder i «Skyrim» hvor realismen blir tung å godta. Dette med «skills» blir litt sært. Logikken er forsåvidt grei nok, hvis du skyter mye med pil og bue, blir du etterhvert en flinkere bueskytter, hvis du dirker opp låser til den store gullmedaljen blir du en flinkere innbruddstyv etc. Det er greit. Erfaring er en god læremester. Skal godta det. Det er bare noen steder at det hele blir litt snurrig …

 

Jeg er inni en sekk, alle snur seg etter meg ...

Jeg er inni en sekk, alle snur seg etter meg …

«Sneaking» er en av disse egenskapene som blir litt snåle. Logikken er grei nok, hvis du lister deg blir det vanskeligere for fiender å få øye på deg. Greit det. Men at du blir «flinkere» til å liste deg? Blir du lettere på foten? Glir du mystisk inn i bakgrunnen? Med en høy nok «sneakskill» kan du faktisk bli oppdaget, men bli usynlig bare ved å bøye deg litt ned!

Og det rareste er når omgivelsene begynner å kommentere at karakteren har blitt dyktigere i forskjellig ting og tang …
«Hands to yourself, sneak-thief!»

Ser karakteren min «snikete» ut?

«Go fiddling with any locks around here, and we’re going to have a problem!»
Joda, karakteren min er en jævel til å dirke låser, men hvordan kan du se det på noen?

«Fancy yourself an alchemist, eyh? Never could get the hang of that.»

Som du kanskje skjønner, folk i Skyrim er tydeligvis veldig observante, og får med seg det meste. Med mindre jeg bøyer meg ned med litt knekk i knæra selvfølgelig. Da blir jeg usynlig. Det er ingen vei rundt det, der tryner logikken. Med et brak. Men ta det helt med ro, den kommer sterkt tilbake.

 

 

 

«And when Savngarde beckons, everyone of us dies …»

 

 

 

Religion er temaet hvor realismen i Skyrim når høyder verden aldri har sett maken til. Det er bare å bøye seg i støvet. Det fine med religionssystemet i Skyrim? Det er TOTALT uforståelig, en smule magisk, og ikke minst; En KONSTANT kilde til konflikt.

Jan Aage Torps mentalt forstyrrede fetter.

Jan Aage Torps mentalt forstyrrede fetter.

Rent praktisk har du visst 9 guder til enhver tid, og en av de, Talos er de visstnok forbudt å tilbe, noe som er en av grunnene til at det ble borgerkrig. Kan noen si «jihad» eller «korstog»?

Du finner forøvrig små altere tilegnet minst en av disse gudene overalt i Skyrim, og det lønner seg å be en kjapp bønn. Det kurerer nemlig eventuelle sykdommer du kan ha pådratt deg. (Ikke rart Alkymisten Arcadia sliter med inntektene, eller hva?)

Og det er et logisk problem i Skyrim. Gratis helbredelse fra Gud? Ingen åleglætte pastorjævler fra en eller annen «bibelskule» som forsøker å profittere på det? Faktisk. Gudene i Skyrim kurerer deg 24/7, og forventer ikke så mye som en «takk». Vakkert, men dessverre ikke særlig realistisk.

Også har du de som ikke akkurat er «guder» men «daedric princes and princesses» … Her blir det forvirrende. Og ikke minst en smule inkonsekvent.

 

 

Åh, hallo balla.

Åh, hallo balla.

«Daedric princes and princesses from the plane of Oblivion» dukker opp overalt, og alle har de en oppgave du kan bli belønnet for. Som regel en kjip oppgave. (En ber deg køle på med menneskeofring! Isj.) Men greit nok, jeg biter i det sure eplet, og bistår Clavicus Vile med å få igjen bikkja si, Azura med å få igjen stjerna si, Nocturnal med å få igjen nøkkelen sin, og blah, blah, blah …

Og resultatet? Alle disse «daedriske» idiotene insisterer nå på at karakteren min tilhører dem i evigheten og litt utover det, tydeligvis. Jeg kan ikke fatte og begripe annet enn at når karakteren min dør må det bli et satans bikkjeslagsmål om sjela til duden? Og er virkelig en «sjel» egentlig så mye verdt? Det er vel sannsynligvis grunnen til at religioner tryner så jævlig for meg uansett. I mine øyne er mennesker særdeles oppskrytte skapninger, og logisk sett blir ikke en «sjel» et spesielt verdifullt salgsobjekt. Og siden både «Satan» og «Jesus» tydeligvis er drithissige på å sanke slike «sjeler» er vel konklusjonen min enkel: De er fryktelig talentløse forretningsmenn.

«Sjeler» spiller likevel en stor rolle i «Skyrim». Du kan nemlig fange en persons «sjel» hvis du dreper vedkommende med et våpen som har «soultrap» (!) funksjon, og hva du kan bruke «sjela» du fanget til? Japp. Du kan lade våpenet ditt omtrent som et batteri. Og her er det vel «Skyrim» smelter mitt misantropiske hjerte. Din «sjel» er hverken vakker, unik eller udødelig. Det er en klump med bitttelitt energi jeg bruker til å lade våpenet mitt etter å ha blåst huet av deg. Og kall meg en sjuk jævel, jeg syns det er poetisk. Så flinke som vi er til å drepe hverandre, er det bare rett og rimelig. Vi er bokstavelig talt kanonføde i en evig runddans av drap og evinnelige kriger, rett og slett fordi vi har brukt 5-6000 år på å ikke lære oss kunsten å ikke hate naboen. Og denne triste kjensgjerningen omfavnet «Skyrim» med et vått kyss. Game on, bitches.

 

 

 

«Dragonborn eyh? Was it your ma or your pa that was the dragon?»

 

 

 

Men vi må likevel ta det beste til slutt. Hovedhistorien. I tillegg til å ta over alt som finnes av fraksjoner, husbygging, ekteskap, adopsjon og hva du ellers måtte å finne på å bedrive tiden med, karakteren din har en skjebne. Han/hun er «Dragonborn».

Ooooh. Badass-bangstere på bærtur!

Ooooh. Badass-bangstere på bærtur!

Dragen som (trivelig nok) forhindret at du ble henrettet i begynnelsen av spillet viser seg etterhvert å være en gretten jævel som heter Alduin. Og hans mål er enkelt nok. Han vil ete verden. Det skal ikke stå på ambisjonsnivået.

Etter å ha rømt fra denne sure idiot-dragen rømmer du til nærmeste by (Whiterun, der du møter alternativ-skrulla Arcadia) for å advare om at drager faktisk eksisterer. Og det rare er at alle tror deg. Helt uten videre. Ingen krever beviser av noe slag, og det eneste beviset er at byen du skulle henrettes i er en rykende ruin. Og du durer inn og sier «Den ble ødelagt av en drage! Æresord!» Og jarlen (som tydeligvis er det nærmeste Skyrim kommer en ordfører) sier enkelt og greit «Ok. Siden en tidligere straffedømt som rømte fra sin egen henrettelse sier det så …» Det er bare å innse; Dumme og lettlurte politikere herjer «Skyrim» også. Og joda. Dessverre. Det er altfor realistisk.

Men lang historie kort, en ny drage angriper, du og en gjeng soldater dreper dragen, og du oppdager til din store skrekk at du kan spise dragesjeler. En egenskap som i praksis betyr at du er den eneste i «Skyrim» som kan drepe en drage og forvisse deg om at de faktisk forblir døde. (De er nemlig døde allerede. Det er en smule forvirrende.) Du oppdager også at du kan snakke dragespråk. Sprute flammer, is, sprenge folk i biter med stemmen, og full pupp. En egenskap som fører til at du kontaktes av Arngeir, lederen av «The Greybeards» som er en gjeng sære gamlinger med (du gjettet det) grå skjegg, som bor på et fjell og … snakker dragespråk. Akk ja. Sånn går nu dagan.

 

VI LIKER POTETER, OK ?!

VI LIKER POTETER, OK ?!

Uansett, «skjebnen» din er egentlig ganske opplagt. Du må etter veldig mye om og men, drepe denne gretne dragejævelen, noe som faktisk fører deg til «Savngarde» som i bunn og grunn er et fancy navn for «Valhall». (Det stjeles uhemmet fra norrøn mytologi her, men skal man først stjele, stjel smart.) Og ja. Til syvende og sist redder du verden. Og takken? Ikke all verden. Og det er faktisk ganske realistisk. Akkurat som i livet, du kan ikke flyte på gamle bradger til evig tid.

Og tenk på det; Her er realismen uhyggelig. Det finnes ikke noe tristere enn personer som lever resten av livet på gamle bradger, og aldri skaper noe nytt. Tenk hvor trist det hadde vært hvis landslaget i fotball aldri vant noe nytt, men kun levde på den gangen de slo Brasil i 1998? Det ville jo bare vært utrolig patetisk eller hva? Det er jo bare så trist å tenke på, så … Å faen. Stemmer det. «Skyrim» klarte det fotball-landslaget aldri klarte. De forventer at du utvikler deg. Skape nye minner. Ikke bare leve på fordums storhet. Og der tryner dessverre logikken. Altfor mange mennesker klarer aldri å gå videre, men blir sittende fast i fortiden. Og der er «Skyrim» nådeløst. Finn på noe nytt, eller gå i glemmeboka. Som Robert Plant så vakkert sa det:

«Roger Waters claims he tends his garden all year, and only performs the music from «The Wall» once a year. He should have stayed in the garden.»

Du kan utvikle deg, eller å oppleve å se deg selv bli en trist parodi på deg selv. Og det er kanskje det egentlige budskapet i «Skyrim». Den som stagnerer er egentlig allerede død. Han/hun har bare ikke tatt hintet. Og det er en lekse alle bør ta til seg.

 

 

 

 

Militæret i Skyrim. Dritgode på handicap-tilpasset arbeidsliv.

Militæret i Skyrim. Dritgode på handicap-tilpasset arbeidsliv.

 

 

 

 

 

 

 

 

«Let the dragonborn do it. It’ll make for a better song.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Tull og tøys., Uncategorized | Stikkord: , | Legg igjen en kommentar

På den andre siden.


 

 

 

 

«Says Joe … I never died.»

 

 

 

I'm dead! deal with it!

Fuck off.

Lisa Williams kan slenge seg i dass. Hun snakker med dauinger, men av en eller annen mystisk grunn er det temmelig taletrengte dauinger, som kun snakker i enkeltbokstaver. Enten kontakter hun utelukkende dauinger som har et ekstremt problem med stamming, (sikkert kjipt nok det) ellers er de alle sammen fanatiske fotball-supportere. («Gi meg en A … Gi meg en L …») Uansett, logikken holder ikke, er det mulig å snakke med døde, må det gå an å snakke med døde som klarer å fullføre en setning. Og her er det unge Aanonlie kommer støttende til.

Siden ingen av disse «mediumene» tydeligvis klarer å få en dauing til å fullføre en setning eller en enkelt stavelse blir det atter en gang et tilfelle av «Ja vel, så får jeg vel gjøre det selv da!» Faens mas. Uansett, mine damer og herrer, velkommen til verdens første (og sannsynligvis siste) intervju med en ekte dauing. Av hensyn til personvernet har jeg bare valgt å kalle dauingen min «Terje». Men han er en ekte dauing. Æresord. Jeg har skrevet det i en blogg, så det bare må være sant. Og det er min sannhet.

 

 

 

«The copper bosses killed you Joe … They shot you Joe says I …»

 

 

 

Zomb-7

Grorud-cocktail. Ringnes og neseblod.

-Så «Terje» … Fortell litt om deg selv. Hvordan døde du?
– Å faen. Jeg var redd du skulle starte der. Det hele var jævla teit. Jeg fortalte en kompis under Fredagspilsen på Grorud at jeg hadde pult kona hans i flere måneder. Bare jug selvfølgelig. Men han tok meg seriøst, ble rød i trynet og … Etter det er alt egentlig litt uklart. Siste jeg hørte var at han fortsatt satt inne. Gutta boys på fylla og alt det der. Tåpelig måte å parkere tøflene på. Kjapt tips; Tenk FØR du snakker.

– Ok. Det var jo … opplysende. Men det spørsmålet jeg kanskje burde ha åpnet med er vel det mest opplagte. Det krangles i hytt og pine, men for ordens skyld, en gang for alle: Er det mulig å snakke med de døde?

– Nei.

– Men … Jeg snakker jo med en død nå?

– Å faen. Jeg var redd du skulle henge deg opp i det. Ok, her er et annet tips som vil føre deg langt her i livet: Ikke heng deg så jævlig opp i logikk. Blir bare bråk av sånt.

– Dette er egentlig litt nedslående. Skal ikke døde liksom gi av sin uendelige visdom de får «på den andre siden»?

– «Visdom»?! Jeg jobba som rørlegger for satan. Hvis du trenger tips om å skifte pakning i vasken, greit nok, men hvis du vil ha lange utlegninger om «the unbearable lightness of being» så finn en annen. Jeg får ikke betalt for dette engang din jævla kjiping.

Zomb-6

«Dawn Of The Dead» er oppskrytt.

– Beklager det. Men som dau er vel ikke penger nødvendig? Det er forresten noe jeg alltid har lurt på. Hva er det du savner mest med å være i live?

– Dæven. Her skulle jeg sikkert ha sagt noe smart, men egentlig er det alle de små tingene. Har du for eksempel noen gang forsøkt å runke med en spøkelseshånd? Faen det er frustrerende. Eller å få en god natts søvn uten at likmarken biter deg i ræva. Satan som de rakkerne klør.

– Så alle historiene om Gud, paradis, helvete osv. er bare tull? Har samtlige religioner bomma?

– Nei. Men hvis jeg forteller deg hvilken som fikk rett kommer ingen til å tro deg uansett. Tro meg, det hele er hysterisk morsomt. Men alle de suppegjøkene som uttaler seg skråsikkert på vegne av Gud? Totalt på bærtur hele gjengen.

Zomb-3

Fort gjort.

– Så hva er den generelle konsensus blant «dei daue» om Lisa Williams, Martha Louise og resten av disse «mediumene» som skryter på seg å snakke med dere i hytt og pine?

– Piss meg i øret for et freakshow. Tenk litt over dette: Jeg dør. Alt er nytt. Jeg har en selvfølgelig en hel evighet å finne ut av alle de tekniske detaljene på. og tro meg. Det trenger du. Hele den derre «dau-greia» viste seg å være overraskende komplisert. Bare å gå på dass tok meg et år å finne ut av. Det er ikke «magisk» bare jævla tungrodd. Og på toppen av det hele skal jeg bruke tid på ei «selvutvikla» tullehøne som maser om hvordan jeg egentlig har det?! Og hu derre prinsessa … Herregud. Bare så det er sagt, når Harald går i dørken spanderer jeg en pils. Hva den fyren har gått igjennom … Døden virker plutselig ikke så verst, eller hva?

Zomb-1

Men, men, men, men, manly men …

– Du har jo ikke akkurat sagt så innmari mye konkret ennå. Er det noen spesielle regler for døde?

– Næh. Men du trenger det egentlig ikke. Å ikke snakke med de levende er ikke teknisk sett «forbudt», det er bare sunn fornuft. Det folk glemmer er alltid dette: Minst 90% av menneskeheten er idioter. Og når idioter dør blir de ikke smartere og mer innsiktsfulle på magisk vis. Snarere tvert imot. De brukte et helt liv på å bli idioter, og de aller fleste bruker evigheten på å perfeksjonere denne kunstformen. Og disse som «snakker med dauinger» … Når de dør får de jo sjansen til å utøve sitt «fag» i praksis. De kan jo bruke evigheten på å snakke med seg selv? Og så selvopptatte og egoistiske som disse «spirituelle» bananene faktisk er, er sjansen ganske stor for at det er det de faktisk vil bruke evigheten til. En evighet hvor du ikke lærer en drit … Du vet at det er den egentlige sanne definisjonen av «Helvete», ikke sant?

 

 

 

«Takes more than guns to kill a man … Says Joe, I didn’t die …»

 

 

 

Zomb-5

«Bam! Straight to the moon, Alice!»

– Så «Terje» … Hva med de som argumenterer med «nær døden opplevelser» som et bevis på det ultimate paradiset?

– Totalt på villspor. «Nær død» er ikke det samme som «død». Du trenger ikke akkurat å være Einstein for å regne det ut. At du f.eks. har vært «klinisk død» i 2 minutter teller ikke. Halliser er ikke så utenkelig når hjernen ikke får oksygen. Jeg mener tenk litt på det; De fleste maser om lys og tunneler, de ser seg selv ovenfra etc. Men ingen spør seg selv om det mest opplagte; Kan disse hallisene være underbevisst påvirket av at disse «opplevelsene» har blitt blåst opp av media og «selvhjelpsguruer» siden den første skrotingen som var «nestendau» fortalte om sine halliser, ekstremt skråsikkert, uten så mye som et hint om at det KAN ha vært fantasien som spilte ham et puss? Og det er det som er så rart. Døden fremstilles som nesten «vakker» når det burde være ganske opplagt at det er det livet burde være. Vi får en del år hvor vi burde surre rundt og ha det ganske fett, og alt vi gjør er å henge oss opp i døden. Faen det er tåpelig.

Zomb-4

Puss, puss, så får du en suss.

– Dæven «Terje» … Det var ganske dypt. Du er en ganske innsiktsfull rørlegger. Sikker på at du havna på rett hylle i livet?

– Næh. Men jeg har jævlig god tid for øyeblikket. Hvis du ikke har skjønt det ennå, en «evighet» varer en stund. Og det er ikke så forbanna mye å ta seg til her. Så jeg tenker en del. Problemet er selvfølgelig at siden det ikke er mulig å snakke med de døde får jeg ikke mye feedback. Du våkner om morran, (selv om «døgn» og «søvn» er meningsløse begreper i «evigheten» …) og tenker «Hva skal jeg gjøre nå? Snakke med meg selv? Ok, Terje. Noen som er uenige? Terje? Nei? Ok. Skal vi snakke om det samme som vi snakka om tidligere? Faen Terje, kan vi ikke snakke om noe annet? Aner ikke Terje. Hva skulle det være? Jeg har ingen smarte forslag. Faen Terje, du er en fantasiløs dust! Jeg vet det Terje. Det er du også Terje! Osv. osv. osv.» Nevnte jeg at «evigheten» er drit kjedelig?

Zomb-8

Et ganske fett partytriks.

– Jeg tror jeg har hørt nok. Men si meg «Terje» … Er det noe du vil spørre meg om?

– Faktisk. Tror du virkelig noen vil tro at dette er en ekte samtale med en dauing?

– Svarte. Det tenkte jeg ikke på. Vel, hvis noen betviler sannhetsgehalten her får jeg vel bare dreise til med «Det er min sannhet for faen!»

– Hæ?! Bruker folk det «argumentet» fortsatt?

– Japp. Martha Louise brukte denne retorikken for bare et par-tre dager siden.

– Åh, herregud. Fy faen det er fjernt. Vet du, jeg ble litt glad nå. Det suger å være dau, men i det minste slipper jeg å dele min eksistens med slike typer. Evigheten er jævlig opskrytt, men du slipper i det minste disse «selvutvikla» rumpeklovnene. Face it, når du er dau går det stort sett nedoverbakke. Men det ser det faen ta meg ut som livet gjør og. Døden virker plutselig ikke så verst nå, gjør den vel?

– Faen ta deg «Terje».

 

 

 

 

 

 

Quod sum eris.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Et drypp av fornuft. | Stikkord: , | Legg igjen en kommentar

The Patriot Act. Local edition.


 

 

 

 

«Patriot: The person who can holler the loudest without knowing what he is hollering about.» – Mark Twain.

 

 

 

Jeg har lenge vært fascinert av den amerikanske komikeren Andy Kaufman. Komikeren som insisterte hele sitt voksne liv på at han slett ikke var en «komiker», men «a song and dance man». Mannen som fikk en hel nasjon til å vri seg i latter, for så å erte på seg hele nasjonen, med godt gjennomtenkte «practical jokes», som han gjennomførte med eksepsjonell dyktighet. Så til de grader eksepsjonellt var det, at ingen skjønte at han gjorde det, ikke fordi han nødvendigvis mente det, men for å frembringe følelsesmessige reaksjoner hos folk. «They hate me, they love me, they cheer, they boo … It’s all good.» Og det som gjorde Kaufman til noe mer enn bare en av disse evinnelige «mediestunt-typene» som det går 13 på dusinet av … Han avslørte aldri spøken, eller ga noen indikasjoner på at han ikke mente det 100% alvorlig. Og det var en av grunnene til at da han fikk kreft, og døde kort tid etter, trodde hele Amerika at dette bare var en ny spøk. C’est la vie.

 

Aanonlies-Lov

Stol på meg. Det slår aldri feil.

Det var derfor jeg nylig fikk en ide. En konseptuell ide. Jeg er nemlig en av de som blir litt slitne av nordmenn innimellom. Jeg blir lei. Frustrert. Irritert. Av hva? Nordmenns konstante behov for å stemple grupper, og putte dem i bås basert på enkeltindividers handlinger. Det er idiotisk, det er uverdig, det er filosofisk tilbakestående, og ikke minst, samfunnsdebatten har omtrent like mye bruk for det, som gjennomsnittsmennesket har for et rasshøl på albuen.

Og likevel ser vi dette gang på gang. «Mulla Krekar er en ekstrem tulling. Derfor er alle muslimer ekstreme tullinger.» «Ubaydullah Hussain er en ekstrem skroting. Derfor er alle muslimer ekstreme skrotinger.» «Bernie Madoff er en pengegrisk jødejævel. Alle jøder er pengegriske jødejævler.» Det er ikke en særlig intelligent livsanskuelse, eller hva? Det var med dette i tankene jeg fikk en ide. Hvordan hadde egentlig vi «staute nordmenn» reagert på en slik behandling? Det er ikke mange her i Norge som bruker den samme filosofien mot oss selv? «Anders Breiving Breivik er en jævla psykotisk massemorder. Alle nordmenn …» Begynner det å gå opp et lite lys nå? Likevel syntes jeg dette var verdt å utforske. Hvordan tåler vi å få vår egen logikk slengt i trynet? Tåler vi å møte oss selv i døra? Ladies and gentlemen … Let the hilarity ensue!

 

 

 

«You’re not supposed to be so blind with patriotism that you can’t face reality. Wrong is wrong, no matter who says it.»         – Malcolm X.

 

 

 

patriot-act-4

Here’s to you, and all the fucks I never gave, sugar.

Skal man stemple en hel gruppe basert på enkeltindividers handlinger trenger man egentlig bare to ting; En handling og en gruppe. Og jeg tenkte som så: Skal dette eksperimentet fungere, så må det faktisk være noe som gjør meg genuint opprørt. Ellers profitterer jeg på andre menneskers ulykke. Det bør være noe jeg har en ektefølt sympati og empati med. Og det bør være et snev av alvor i bunnen. Det skal være ubehagelig. Det skal få oss alle, inkludert meg selv til å se oss selv i speilet og virkelig måle vår verdi som medmennesker. Og joda. Etter en voldsepisode på Verdal sto det hele klart for meg. Jeg skal stemple hele Trøndelag som voldspsykopater. (Hvordan dette ble gjort kan du lese om her.)

Det var en enkel grunn til at jeg gikk løs på trøndere. Jeg er trønder selv. Og jeg lurte lenge på om dette egentlig var særlig smart. Jeg mener noen måtte da skjønne at hvis jeg mente dette 100% alvorlig, så måtte jeg da minst være klodens mest selvforaktende menneske? Men nei. Ingen stoppet opp og tenkte i de banene. Ingen stoppet heller og stussa på det enkle faktum at jeg understreket gang på gang at det er 20 år siden jeg forlot Trøndelag, men likevel uttalte meg ekstremt skråsikkert om forholdene der oppe. Og resultatet av dette eksperimentet? Oh, dear me bubbalah …

 

 

 

«Patriotism is the virtue of the vicious.» – Oscar Wilde.

 

 

 

Patriot-Act-5

Kom igjen. Se om jeg bryr meg nevneverdig.

For å ta det rent statistiske først. Dette er ikke en blogg som leses av veldig mange. Det er bare en greie jeg skribler litt i nå og da, mest for å more meg selv. Før jeg gikk løs på «den Trønderske folkesjela» med motorsag hadde denne bloggen ca. 8000 «treff». På under et døgn steg det tallet til over 11000. Det tok meg fullstendig på senga. Jeg sjekket videre. Vanligvis ligger antallet «delinger» på Facebook, Twitter etc. på rundt en 30-40. Dette innlegget (som jeg skrev på under en time) ble ifølge statistikken som føres opp delt 354 ganger på Facebook. Igjen … Jeg så VIRKELIG ikke den komme. Kommentarfeltet på denne bloggen har hatt ca. 10 kommentarer på det meste. Det tallet steg til 44. Og hvilke kommentarer …

Kommentarene kom stort sett i 3 kategorier: De som forsvarte Trøndelag med nebb og klør, de som ville tuppe Trøndelag litt ekstra i hekken, og de ytterst få som skjønte hvor jeg faktisk ville med dette … Og for å ta de som forsvarte Trøndelag med nebb og klør først; Dæggern sprute. Lokalpatriotisme er en ting, men dette? Herre Kong Sverre …

 

Patriot-Act-2

Bæsjemannen er slem!

Det som er greia her er nemlig er dette: At jeg skulle «hate» Trøndelag, betyr faktisk at jeg er i stand til å «hate» et geografisk avgrenset område midt i landet. Stopp litt. Og tenk. Er ikke det bare verdens mest tilbakestående filosofiske verdensanskuelse? Hate et stykke land? Hvorfor? For mange trær? For høye fjell? For lave fjell? Og det er det som er så pussig med «lokalpatriotisme». Er det ikke like tilbakestående å «elske» et avgrenset geografisk område? Er det fargen på gresset som gjør deg het under snippen? Blir du «rar innji dæ» av hvordan motorveien er utformet? Stopp. Tenk. Det er et stykke land, balla. Jordkloden har endel slike.

Men det ble verre. Et annet geni påpekte at gjerningsmennene som sto bak voldsepisoden på Verdal slett ikke var fra Verdal, men fra Levanger! Problemet løst! Jippi! Seriøst, når «lokalpatriotismen» går inn, går vettet ut og henger seg. Det er lenge siden jeg har sluppet haka så langt ned som da jeg leste det kommentarfeltet. Det er noe av det rareste jeg har sett. Men det underbygger teorien jeg ville teste ut. Nordmenn liker virkelig ikke å møte seg selv i døra. Det gikk faktisk så langt at jeg ble lansert som den neste Anders Behring Breivik. Og bare et spørsmål: Hvor i Anders Behring Breiviks manifest (og ja, jeg har lest det) uttrykker Behring Breivik forakt for rasisme i Trøndelag? Tips meg hvis du finner det avsnittet. Jeg må ha blingsa over det.

 

Patriot-Act-1

Dum, tom, innholdsløs, tvangsposerende støy …

Også var det dere som forsvarte dette innlegget da … Dere som mente at jeg faktisk var inne på noe i min analyse av Trøndelag … Nei. Det var jeg ikke. Ikke i nærheten engang. Ja jeg har hatt råtne opplevelser av rasistisk karakter i Trøndelag. Jeg har også hatt fantastiske opplevelser i Trøndelag. Jeg fikk mitt første kyss i Trøndelag. Mitt første kn… Jeg har nære venner fra Trøndelag. Vidunderlige mennesker, alle som en. Jeg dro fram enkeltepisoder. Anekdoter. Jeg spilte manipulerende og kynisk på følelser for å få fram et «poeng» som for sikkerhets skyld var falskt i utgangspunktet. Så nei. Dere bomma minst like grovt. Blindt meningsløst hat mot et geografisk område er like meningsløst som blind «fedrelandskjærlighet» det. Dere ser den, ikke sant? Det er helt absurd. Helt meningsløst å påstå at Trøndelag er ekstra utsatt for rasisme enn andre steder i Norge. Rasisme er nemlig ikke et trønder-problem. Ikke et norsk problem engang. Det er et menneskelig problem. Og Aanonlies andre lov: «Der det er mennesker, der er det idioter.» Og av en eller annen grunn kom de over denne dumme bloggen. Nuvel.

 

 

 

«True patriotism hates injustice in its own land more than anywhere else.» – Clarence Darrow.

 

 

 

patriot-act-6

Go figure.

Likevel var det de som skjønte hvor jeg ville, og takk til dere. Dere som klarte å se gjennom den lokalpatriotiske tåka, og faktisk møte dere selv. Dere som faktisk hadde nok leseforståelse til å se at jeg påførte en hel landsdel ubehag fordi vi trenger det nå og da. En venn av meg sa følgende:

«Knallbra blogginnlegg, Marius, men hva er greia med leseforståelsen til disse trønderne egentlig?»

Jeg tror ikke det var leseforståelsen som var problemet. Jeg tror bare rett og slett det var «lokalpatriot-skylappene» som kom i veien. Behovet for å se det egentlige problemet, menneskers behov for å stemple mennesker som en gruppe, putte mennesker i bås, basert på enkeltindividers handlinger druknet i lokalpatriotisk posering. Hadde jeg gått løs på Rogaland, Østfold, eller hvor som helst ellers, det hadde ikke spilt noen rolle. Det dreier seg alltid om det samme. Posering. Tomme slagord. Roping. Skråling. Alt for å slippe å måtte innrømme det vi frykter mest: At vi bare er mennesker. Og at menneskeheten ikke akkurat er de skarpeste pærene på julegrana. Jippi.

 

Patriot-Act-3

Set phasers to «dumb»!

Jeg kommer alltid til å forbli både forbløffet, skuffet og ikke minst fascinert av menneskeheten. En rase som kom seg helt til månen, men likevel nekter å vurdere sine medskapninger på individuell basis. La oss ta et tankeeksperiment. La oss si at Jacob Kuteh som ble slått ned på Verdal hadde vært etnisk nordmann. La oss si at de som slo var ungdommer fra Somalia, med muslimsk tro. La oss så si at mitt blogginnlegg hadde vært et angrep på muslimer i Norge. La oss si at jeg hadde skrevet noe sånt som …

«Så har det skjedd igjen. Muslimer utsetter en staut nordmann for blind vold. Hvor mange slike episoder skal vi godta, før vi innser at alle muslimer er voldspsykopater som bare er ute etter å overta dette vakre landet vårt, og innføre sharialover, forby grisekjøtt, voldta alt som finnes av kvinnfolk, og tvangssende oss alle i moskeene sine hver Fredag?»

 

Patriot-Act-8

No kjæm svænskan, no skjøt vi på dæm!

Joda. Jeg kjenner heldigvis de som ville gitt meg så øra flagra, og kalt meg en fordømt rasist. Heldigvis. Fordi det er nøyaktig det det hadde vært. Dessverre kjenner jeg også de som ville ha applaudert. De som syns Arne Tumyr var inne på noe når han sto på kassa si og rauta «Snikislamisering!», med en smilende Siv Jensen hakk i hæl. (Sorry Siv, når du bruker slike ord, får du finne deg i å hoppe i seng med Tumyr. Bombs away!) Og det er en tanke som alltid vil gjøre meg uvel. Hvor lett rasismen er. Hvor enkelt og svart-hvitt alt blir. Hvor utrolig grei, oversiktlig og ikke minst fordummende verden blir hvis vi fjerner nyansene. Hvis vi slutter å se på individene og reduserer dem til en grå anonym masse uten identitet. Men er det et slikt samfunn vi ønsker oss? Er vi virkelig ikke bedre enn som så?

 

patriot-act-7

All right, keep your hair on!

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg ønsker meg en verden hvor en nordmann ser et menneske som er mørkere i huden enn seg selv, og ikke tenker «Jævla terrorist!», men istedet sier «Morn». Jeg ønsker meg en verden hvor en muslim kan bryte loven, og nordmenn tenker «Huff. For en skroting», uten å dra med seg resten av den muslimske befolkningen i den betraktningen.

Og det var det jeg utsatte Trøndelag for. Og jeg angrer ikke et sekund. Jeg har alltid ment at våre verste fiender er i bunn og grunn oss selv. og vår egen grenseløse uvitenhet. Og syns det var på høy tid å rette denne uvitenheten innover, og ikke utover som etterhvert tradisjonen dikterer her til lands. Kjære Norge, kjære Trøndelag, dere ble utsatt for en spøk. En spøk og ikke minst en test: Hvor godt tåler dere å utsettes for det samme som mange av våre «nye landsmenn» utsettes for daglig? Og etter å ha vurdert resultatet kan jeg bare konkludere med en ting. Dere strøyk. Med glans. Gratulerer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Badabazinga, bitches!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Categories: Bisarre innenriksinnfall., Et drypp av fornuft., Nødvendig tull og tøys., Norske idioter. | Stikkord: , , | 2 kommentarer

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.