På den andre siden.

 

 

 

 

«Says Joe … I never died.»

 

 

 

Fuck off.

Lisa Williams kan slenge seg i dass. Hun snakker med dauinger, men av en eller annen mystisk grunn er det temmelig taletrengte dauinger, som kun snakker i enkeltbokstaver. Enten kontakter hun utelukkende dauinger som har et ekstremt problem med stamming, (sikkert kjipt nok det) ellers er de alle sammen fanatiske fotball-supportere. («Gi meg en A … Gi meg en L …») Uansett, logikken holder ikke, er det mulig å snakke med døde, må det gå an å snakke med døde som klarer å fullføre en setning. Og her er det unge Aanonlie kommer støttende til.

Siden ingen av disse «mediumene» tydeligvis klarer å få en dauing til å fullføre en setning eller en enkelt stavelse blir det atter en gang et tilfelle av «Ja vel, så får jeg vel gjøre det selv da!» Faens mas. Uansett, mine damer og herrer, velkommen til verdens første (og sannsynligvis siste) intervju med en ekte dauing. Av hensyn til personvernet har jeg bare valgt å kalle dauingen min «Terje». Men han er en ekte dauing. Æresord. Jeg har skrevet det i en blogg, så det bare må være sant. Og det er min sannhet.

 

 

 

«The copper bosses killed you Joe … They shot you Joe says I …»

 

 

 

Grorud-cocktail. Ringnes og neseblod.

-Så «Terje» … Fortell litt om deg selv. Hvordan døde du?
– Å faen. Jeg var redd du skulle starte der. Det hele var jævla teit. Jeg fortalte en kompis under Fredagspilsen på Grorud at jeg hadde pult kona hans i flere måneder. Bare jug selvfølgelig. Men han tok meg seriøst, ble rød i trynet og … Etter det er alt egentlig litt uklart. Siste jeg hørte var at han fortsatt satt inne. Gutta boys på fylla og alt det der. Tåpelig måte å parkere tøflene på. Kjapt tips; Tenk FØR du snakker.

– Ok. Det var jo … opplysende. Men det spørsmålet jeg kanskje burde ha åpnet med er vel det mest opplagte. Det krangles i hytt og pine, men for ordens skyld, en gang for alle: Er det mulig å snakke med de døde?

– Nei.

– Men … Jeg snakker jo med en død nå?

– Å faen. Jeg var redd du skulle henge deg opp i det. Ok, her er et annet tips som vil føre deg langt her i livet: Ikke heng deg så jævlig opp i logikk. Blir bare bråk av sånt.

– Dette er egentlig litt nedslående. Skal ikke døde liksom gi av sin uendelige visdom de får «på den andre siden»?

– «Visdom»?! Jeg jobba som rørlegger for satan. Hvis du trenger tips om å skifte pakning i vasken, greit nok, men hvis du vil ha lange utlegninger om «the unbearable lightness of being» så finn en annen. Jeg får ikke betalt for dette engang din jævla kjiping.

«Dawn Of The Dead» er oppskrytt.

– Beklager det. Men som dau er vel ikke penger nødvendig? Det er forresten noe jeg alltid har lurt på. Hva er det du savner mest med å være i live?

– Dæven. Her skulle jeg sikkert ha sagt noe smart, men egentlig er det alle de små tingene. Har du for eksempel noen gang forsøkt å runke med en spøkelseshånd? Faen det er frustrerende. Eller å få en god natts søvn uten at likmarken biter deg i ræva. Satan som de rakkerne klør.

– Så alle historiene om Gud, paradis, helvete osv. er bare tull? Har samtlige religioner bomma?

– Nei. Men hvis jeg forteller deg hvilken som fikk rett kommer ingen til å tro deg uansett. Tro meg, det hele er hysterisk morsomt. Men alle de suppegjøkene som uttaler seg skråsikkert på vegne av Gud? Totalt på bærtur hele gjengen.

Fort gjort.

– Så hva er den generelle konsensus blant «dei daue» om Lisa Williams, Martha Louise og resten av disse «mediumene» som skryter på seg å snakke med dere i hytt og pine?

– Piss meg i øret for et freakshow. Tenk litt over dette: Jeg dør. Alt er nytt. Jeg har en selvfølgelig en hel evighet å finne ut av alle de tekniske detaljene på. og tro meg. Det trenger du. Hele den derre «dau-greia» viste seg å være overraskende komplisert. Bare å gå på dass tok meg et år å finne ut av. Det er ikke «magisk» bare jævla tungrodd. Og på toppen av det hele skal jeg bruke tid på ei «selvutvikla» tullehøne som maser om hvordan jeg egentlig har det?! Og hu derre prinsessa … Herregud. Bare så det er sagt, når Harald går i dørken spanderer jeg en pils. Hva den fyren har gått igjennom … Døden virker plutselig ikke så verst, eller hva?

Men, men, men, men, manly men …

– Du har jo ikke akkurat sagt så innmari mye konkret ennå. Er det noen spesielle regler for døde?

– Næh. Men du trenger det egentlig ikke. Å ikke snakke med de levende er ikke teknisk sett «forbudt», det er bare sunn fornuft. Det folk glemmer er alltid dette: Minst 90% av menneskeheten er idioter. Og når idioter dør blir de ikke smartere og mer innsiktsfulle på magisk vis. Snarere tvert imot. De brukte et helt liv på å bli idioter, og de aller fleste bruker evigheten på å perfeksjonere denne kunstformen. Og disse som «snakker med dauinger» … Når de dør får de jo sjansen til å utøve sitt «fag» i praksis. De kan jo bruke evigheten på å snakke med seg selv? Og så selvopptatte og egoistiske som disse «spirituelle» bananene faktisk er, er sjansen ganske stor for at det er det de faktisk vil bruke evigheten til. En evighet hvor du ikke lærer en drit … Du vet at det er den egentlige sanne definisjonen av «Helvete», ikke sant?

 

 

 

«Takes more than guns to kill a man … Says Joe, I didn’t die …»

 

 

 

«Bam! Straight to the moon, Alice!»

– Så «Terje» … Hva med de som argumenterer med «nær døden opplevelser» som et bevis på det ultimate paradiset?

– Totalt på villspor. «Nær død» er ikke det samme som «død». Du trenger ikke akkurat å være Einstein for å regne det ut. At du f.eks. har vært «klinisk død» i 2 minutter teller ikke. Halliser er ikke så utenkelig når hjernen ikke får oksygen. Jeg mener tenk litt på det; De fleste maser om lys og tunneler, de ser seg selv ovenfra etc. Men ingen spør seg selv om det mest opplagte; Kan disse hallisene være underbevisst påvirket av at disse «opplevelsene» har blitt blåst opp av media og «selvhjelpsguruer» siden den første skrotingen som var «nestendau» fortalte om sine halliser, ekstremt skråsikkert, uten så mye som et hint om at det KAN ha vært fantasien som spilte ham et puss? Og det er det som er så rart. Døden fremstilles som nesten «vakker» når det burde være ganske opplagt at det er det livet burde være. Vi får en del år hvor vi burde surre rundt og ha det ganske fett, og alt vi gjør er å henge oss opp i døden. Faen det er tåpelig.

Puss, puss, så får du en suss.

– Dæven «Terje» … Det var ganske dypt. Du er en ganske innsiktsfull rørlegger. Sikker på at du havna på rett hylle i livet?

– Næh. Men jeg har jævlig god tid for øyeblikket. Hvis du ikke har skjønt det ennå, en «evighet» varer en stund. Og det er ikke så forbanna mye å ta seg til her. Så jeg tenker en del. Problemet er selvfølgelig at siden det ikke er mulig å snakke med de døde får jeg ikke mye feedback. Du våkner om morran, (selv om «døgn» og «søvn» er meningsløse begreper i «evigheten» …) og tenker «Hva skal jeg gjøre nå? Snakke med meg selv? Ok, Terje. Noen som er uenige? Terje? Nei? Ok. Skal vi snakke om det samme som vi snakka om tidligere? Faen Terje, kan vi ikke snakke om noe annet? Aner ikke Terje. Hva skulle det være? Jeg har ingen smarte forslag. Faen Terje, du er en fantasiløs dust! Jeg vet det Terje. Det er du også Terje! Osv. osv. osv.» Nevnte jeg at «evigheten» er drit kjedelig?

Et ganske fett partytriks.

– Jeg tror jeg har hørt nok. Men si meg «Terje» … Er det noe du vil spørre meg om?

– Faktisk. Tror du virkelig noen vil tro at dette er en ekte samtale med en dauing?

– Svarte. Det tenkte jeg ikke på. Vel, hvis noen betviler sannhetsgehalten her får jeg vel bare dreise til med «Det er min sannhet for faen!»

– Hæ?! Bruker folk det «argumentet» fortsatt?

– Japp. Martha Louise brukte denne retorikken for bare et par-tre dager siden.

– Åh, herregud. Fy faen det er fjernt. Vet du, jeg ble litt glad nå. Det suger å være dau, men i det minste slipper jeg å dele min eksistens med slike typer. Evigheten er jævlig opskrytt, men du slipper i det minste disse «selvutvikla» rumpeklovnene. Face it, når du er dau går det stort sett nedoverbakke. Men det ser det faen ta meg ut som livet gjør og. Døden virker plutselig ikke så verst nå, gjør den vel?

– Faen ta deg «Terje».

 

 

 

 

 

 

Quod sum eris.